Vårvann («Весенние воды»), av F. I. Tiuttsjev

Det er februar, ennå tidlig for våren og snøsmeltingen, særlig i Russland, der kuldegradene holder seg tosifrede over store deler av det veldige landet. Tenk dere, jordklodens største landmasser er spredt over den nordlige halvkule, godt opp mot nord, i de største landene, Russland og Canada. Begge land har tøffe vintre. Og i Russland er det en del av den nasjonale identiteten, med den sibirske kulde, avstengt fra varme sørfra med verdens høyeste barriere: Himmalayafjellene. I nord er det flate veien til Nordpolen. Ingen golfstrøm eller havtemperaturer til å balansere sprengkulden. Frost fra oktober til mars, halve året, heller mer, enn mindre.

Derfor har også russisk litteratur mange, mange dikt om årstidene. Særlig de to viktigste, vinteren, med frosten og kulden, men også gnistrende vinterlandskap og koselige stunder i kojen. Og så er det våren, med løfter om nytt håp, og varmere tider.

Også i Norge kan vi være værsyke, eller ha grunn for å være det. Særlig på vestlandet kan det være mye solid møkkavær, med kaldt og surt og regn og slaps. Russerne vet akkurat hva det går i. Hver vår er det kolossale mengder snø som skal smeltes vekk, og renne bort.

Dagens dikt er skrevet av russeren Fjodor Ivanovitsj Tjuttsjev (1803-1873). Aristokraten Tjuttsjev har vi støtt på tidligere, i det berømte diktet stillhet, og i Vårlig tordenvær. Det er også han som er mannen bak det berømte visdomsordet, Russerne fatter man ikke med fornuften, Russland kan man bare tro på. Han var en ganske filosofisk poet, det vil si, han befattet seg verken med poesi eller filosofi noe særlig, han var diplomat, og så på seg selv mer som politisk tenker. Men når han først skrev poesi, som han gjorde fra Tyskland, Bayern, som russisk diplomat der, så handlet det kjerne om orden og harmoni, i mennesket og i naturen. Det er på et ganske overordnet plan, ikke personlig, og ikke kjærlighetsdikt, for eksempel. Som aristokrat snakket han vel så godt og vel så ofte fransk og tysk, enn russisk, men det er likevel både vidd og ordkunst i de som oftest små diktene hans. Han ville ikke gi dem ut annet enn anonymt (først i 1854 kom en samling dikt av ham under fullt navn), og han er mye mer kjent i ettertiden enn i samtiden, men også i samtiden sirkulerte hans velformulerte linjer rundt i salongene som aforismer.

Diktet Vårvann, eller Весенние воды, er også gjort ytterligere kjent gjennom å være satt musikk til av Rachmaninov. Diktet handler om den russiske våren, selvfølgelig, men det er skrevet mens Tjuttsjev er i Tyskland, og noterer seg at våren der ikke er så ulik den i Russland. Og så får man se om den ikke er så forskjellige fra den i Norge, heller?

Весенние воды

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят —
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят —

Они гласят во все концы:
«Весна идет, весна идет!
Мы молодой весны гонцы,
Она нас выслала вперед».

Весна идет, весна идет!
И тихих, теплых майских дней
Румяный, светлый хоровод
Толпится весело за ней!

<1829>, начало 1830-х годов

Min transkripsjon, med trykk i fet skrift. Ingen russiske ord kan ha flere enn ett trykk, så jeg har market med kursiv der den jambiske takten i dikten vil ha trykk, men det russiske språket ikke vil det, for trykket i ordet er et annet sted. I strofe 2 tror jeg det skal være et poeng at takten endres i tredje linje, så der markerer jeg i fetkursiv ordet my (мы – vi), som jeg ville lagt trykt på, men der diktets rytme ellers ikke vil ha trykk, og det russiske språket ikke krever det.

Vesennie Vody

Jsjo v poljakh beleet sneg,
А воды уж весной шумят
begut и budjat sonnij breg,
begut i blesjut i glasjat

Oni glasjat vo vsje kontsy:
«Vesna idjot, vesna idjot!
My maladoj vesny gontsy,
Ona nas vyslala vperjod».

Vesna idjot, vesna idjot!
I tikikh, toplikh majskikh dnej
Rumanyj, svetlyj khorovod
Tolpitsja veselo za nej!

Vårvann

Ennå på markene hvitner snøen,
Og vannmassene bråker allerede med våren —
De løper og vekker den solfylte bredden,
Løper og stråler og lyder —

De lyder til alle kanter:
«Våren går, våren går!
Vi er vårens ilbud,
Den sendte oss i forveien».

Våren går, våren går!
Og stille, varme maidager
Rødfargede lyse ringdanser
Flokker seg glade bak henne!

Språk, form og innhold

Strofeformen er enkel jambisk, med tre takter i hver linje, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er notorisk vanskelig, for oss som har russisk som et fremmedspråk, å vite hvor trykket skal være i de forskjellige ordene og bøyningen av dem. Men her i dette diktet er det bare å gjøre det annenhver, trykklett, trykktung.

Rimmønsteret er kryssrim, abab, og alle utgangene på linjene er trykktunge.

Her er første strofe med kyriliske bokstaver med trykk markert med fet skrift.

Еще в полях белеет снег,
А воды уж весной шумят
Бегут и будят сонный брег,
Бегут и блещут и гласят

I transkripsjonen er trykkfordelingen i hele diktet markert. Som jeg skriver der er det ingen russiske ord som kan ha flere enn en trykktung stavelse, så hvis det skal være et russisk ord med flere enn to stavelser, må trykket være i midtstavelsen for at det skal kunne gå opp. I andre strofe, tredje linje står ordet молодой (molodoj – ung), der trykket er på endingen. Her kan det være forfatteren vil fremheve denne linjen, med å la denne skille seg ut med et annet trykk. Det er når vannmassene selv snakker. Det går an da å ha trykk på det første ordet og den første stavelsen, мы (my – vi), fulgt av to trykklette stavelser molo- i молодой, og så er jamben tilbake. Det går også an å ha bitrykk på første stavelse av молодой, og ikke trykk på мы, for å tvinge den jambiske takten til å gå opp. Det blir omtrent som å sette trykk på første og siste stavelse i ord som tenkende på norsk, det er å sette trykk der det ikke skal være det. Det samme gjelder i ordet хоровод (horovod – ringdans) i siste strofe, tredje linje. Der er trykket på siste stavelse, og det er ikke noe i innholdet som gjør at det fortjener å leses annerledes, slik jeg ser det. Her ville jeg valgt bitrykk på første stavelse.

I oversettelsene er det som alltid mest å forklare og forsvare i oversettelsen av russisk. Man må gjøre noen valg, og valgene innebærer noen steder en tolkning, som velger bort og legger til av det som står i originalen. I første strofe i andre linje har russisk den lille konjunksjonen а, som er en slags mellomting eller både-og av «og» og «men». På norsk må man velge den ene. Det lille ordet уж er en partikkel, en ordklasse som ikke alltid har vært brukt på norsk, selv om småord som «da», «jo» og «nå» kan klassifiseres som det når de blir brukt i betydningen: «jeg låste jo døren», «garasjen var da åpen?». I bruken som er her, passer det med «allerede». весной (vesnoj – «med våren») er instrumental, på norsk uttrykket med preposisjonen «med». Alle verbene i denne strofen står i presens 3. person flertall, med underforstått subjekt, vannmassene (воды – vody). Innholdet skulle være greit, det ligger ennå snø og hvitner på markene, men vårflommene er også i ferd med å gå. De kommer buldrende med våren, og vekker opp den solfylte bredden, løper, glinser og lyder.

Andre strofe henter oppigjen siste linje fra den første, om at vannmassene lyder (гласфт – glasjat). Nå er også subjektet vist som et pronomen, они (oni – de), som viser tilbake til vannmassene. Merk at det russiske ordet for vann (вода – voda) har to flertallsbøyninger, der trykket for vanlig vann ligger på endingen, mens det for farvann og vannmasser (se gloselisten) ligger på stammen. Verbet идет (idjot – går) betyr å gå, men det er her brukt på en måte som gjør at man på norsk kanskje heller skulle oversette med å komme. Russerne har ikke et ord for å komme som helt tilsvarer det norske, de bruker det riktige bevegelsesverbet med en prefiks. Så ordbøkene pleier å sette å komme til прийдти eller приходить, med bevegelsesverbene for «å gå» og prefiksen for «å nærme seg» eller «komme inntil». Men bruken av disse ordene er langt, langt mindre utbredt enn norske «å komme», så her må man lære mange forskjellige oversettelser i forskjellige sammenhenger for å kunne snakke russisk skikkelig. Jeg oversetter likevel идёт med «går», etter prinsippet om å være nærmest mulig originalen. Oversettelsen av siste linje med она нас выслала вперёд kan også løses på forskjellige måter, som det vil fremgå av ordlisten. Det russiske вперёд (vperjod – frem, fremad) har sterkere betydning av frem, fremover, enn det norske «i forveien», som kan være det riktige å bruke her, i forbindelse med verbet выслать (vyslat – sende ut, satt sammen av вы (ut) + слать (sende)).

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets store blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

блещут -> блесте́ть 1. skinne, lyse, stråle (сиять); glimre (сверкать); glitre (искриться); glinse (лосниться) 2. перен. utmerke seg
вода мн во́ды 1. (водные пространства) farvann pl; 2. мн. (водная масса) vannmasser; 3. мн. б.ч. уст. (курорт) badested; bad 4. мн. разг. (околоплодные) fostervann
гласят -> гласи́ть lyder; завещание гласить testamentet lyder som følger [har følgende ordlyd)
гонцы -> гоне́ц (il)bud
вперёд 1. frem, fremover, fremetter: forover; 2. (перед остальными, заранее) i forveien; 3. разг. (на будущее) for fremtiden, heretter; ~ буд осторо́жен du skal [får] være forsiktig for fremtiden 4. (разг) (сперва) først; forut, på forskudd, på forhånd (заранее);
румя́ный 1. rød; (о человеке) rødmusset; ~ые щёки røde kinner; ~ый небоскло́н rød himmel; ~ое яблоко rødt eple 2. (о поджаренном. печёном) som har (fått) (god) farge, med god farge
хорово́д ringdans, danselek; leikaring, dansaring
(с-)толпи́ться flokkes, trenges, stimle sammen

En liten analyse

Dette er en blogg for glede og poesi for alles velbehag. Analyse er tankearbeid, og reduserer dikt og skjønnhet til vitenskap og matematikk, når det blir brukt på feil måte. Brukt på riktig måte, åpner det diktet, og får leseren til å se ting i diktet de ellers ikke ville sett. Og derigjennom, når det virkelig går bra, se ting i verden og livet de ellers ikke ville vært oppmerksom på. Analysen skal berike, ikke redusere.

Dette er et svært enkelt dikt, i betydningen ukomplisert. Det er tre små strofer, og ingen metaforer, referanser eller overført betydning. Det som står, er det som er. Det eneste er at de ikke-levende vannmasser får levende egenskaper, besjeling, de er i stand til å snakke, og si at de er forvarselet for våren, som nå kommer. Det er ikke vanskelig å se at dette er fantasi, og det er ikke vanskelig å forstå at det er jo dette vannmassene varsler. Snøen smelter, og våren kommer.

Diktet er veldig billedlig. Det begynner med snøen som ennå er hvit på markene, lett å se for seg for den oppmerksomme leser. Sånn får dikteren også satt rammene i en enkelt linje, ennå er det snø og kaldt, kanskje er det sånn at man lengter litt etter våren, og så kommer den, med vannmassene. I beskrivelsen av vannet som kommer, er det fullt av verb som blir brukt. Verb er aktivitet, mange verb er stor aktivitet. At de løper og bråker og glinser, og vekker solbredden, er også en fin blanding av billedlige verb (glinser), personifiserende (løper) og varslende (bråker).

Verbene blir også gjentatt, gjentakelser er et virkemiddel som blir brukt. I et kort dikt som dette, må verb og setninger som blir gjentatt være av ekstra stor betydning. Her er det verbet гласят (glasjat – lyde) og linjen весна идёт (vesna idjot – våren går/kommer), nettopp det som er poenget i diktet. Det lyder – at våren kommer. Det aller viktigste, våren kommer, blir gjentatt to ganger i samme linje, og også denne linjen to ganger (i strofe 2, linje 2, og strofe 3, linje 1). For sikkerhets skyld blir det også sagt at dette lyder til alle kanter, i linje 1, strofe 2.

Så er det slik at våren kommer. De som lengter etter den, vil få lengselen oppfylt. De rolige og milde maidager flokker seg bak den, dette er hva vi har i vente, deilige dager i mai. Godt uttrykt i dette diktet, med berusende stemning og berusende vann, mye vann og mye følelser. Ennå er marken hvit av snø, begynner det, men nå kommer våren, slutter det.

Det var det jeg ville si i min lille analyse. Poenget var å vise hvordan Tjuttsjev får frem gleden og forventningen over våren i anmarsj, og med det kanskje få flere til å glede seg, både for diktet og for våren, som også her snart kommer.

Kommentar

Jeg er veldig glad i enkle dikt. Man kan prøve å forklare det med at verden er komplisert, la diktene være enkle, men sånne forklaringer er også med på å gjøre tingene vanskeligere enn de trenger å være. Jeg liker enkle beskjeder, «våren kommer, våren kommer». Hva mer trenger man? Resten er opplevelse.

Slik har jeg også en personlig favoritt i diktet Jeg har kommet til deg med en hilsen, av Afanasij Fet. Der er det også gjort naivt kjempeenkelt, jeg har kommet til deg med en hilsen, våren har våknet, alt har våknet, jeg vet ikke hvilken sang jeg skal synge, bare at en sang vil det bli.

Dikt handler om å sette ord på ting. Følelser og stemninger er vanskelige å sette ord på. Ofte skulle det heller være å starte en motor, våren er på vei, gå ut og gled dere!

Vårvann
Min gjendiktning

De russiske diktene er de vanskeligste å gjendikte. Her er et forsøk på dettte av Tiutsjev. Rimene er beholdt, den firfotede jamben er beholdt, men språket er presset og innhold endret. I linje 3 strofe 2 er jamben omgjort til troke, slik originalen også kanskje der har en endring. I linje 3 strofe 3 er det også litt spesielt i originalen, med rytmekrøll og halvrim. Det er, som man ser, gjort enda mer spesielt i min gjendiktning.

Vårvann

Enn på marken hvitner snø,
Og vannet bråker våren med —
I løp å vekke solens frø,
Løper, stråler, lyder det—

Fra alle kanter lyder ut:
«Åh våren går, åh våren går!
Vi er vårens første bud,
Den sendte oss nå frem der for».

Åh våren går, åh våren går!
Og stille, varme dagers mai
Den røde, lyse runddans óg
Bak våren glade flokker seg!

ES2019

Vintermorgen, av Aleksander Pusjkin

En av de siste vintermorgenene i mars 2017 blir denne posten hentet frem, og gjenoppfrisket. Det blir lagt til gloseliste, oversettelsen og gjendiktningen blir forbedret, og kommentarene både til diktet og gjendiktningen blir mer utfyllende. Arbeidet skled litt over i april, det året, siden sonetten til Ivanov tok så mye tid. Og nå som jeg atter tar fatt, er det blitt januar 2018. Så blir da også posten ferdig, og samen med diktet – lesverdig!

*

Det første russiske diktet jeg postet her på bloggen var En vinterkveld, av Aleksander Sergejevitsj Pusjkin. Det var postet i januar 2009, året før vinterne virkelig begynte å bli kalde noen år her i Norge, og også rett før jeg reiste på vinterferie til Kiev og traff kvinnen jeg har giftet meg med. Det har med andre ord skjedd mye fra vinterkvelden til vintermorgenen. Her er diktet, med transkripsjon og oversettelse og gjendiktning, og noen små kommentarer for å gjøre lesingen lettere og kjekkere.

Diktet er som alle Pusjkins dikt et språklig mesterverk. Rimene sitter på plass som notene i et verk av Mozart, en komponist Pusjkin selv ikke var redd for å sammenligne seg med. Det er klart det er en stor fordel for dem som er i stand til i det minste lese ordene på russisk, slik at den vakre, rolige og milde tonen kommer frem. Det har å gjøre med at russisk har én trykksterk stavelse for hvert ord, og når den er uttalt skikkelig, er det ikke så nøye med resten. Jeg har markert trykket med aksent i første strofe i transkripsjonen.

Mange som ikke kan russisk sier om språket at det høres så sint og skummelt ut. For poetisk russisk stemmer ikke dette i det hele tatt. Det norske språket med sin stakkato og harde rytme er mye kraftigere, vårt språk passer å gå i marsj etter, vi lager Terje Vigen og Anne Knutsdotter. Russisk språk er som de russiske elver, det flyter langsomt og stille. Se bare hvor mange myke lyder det er i førstestrofen. Her er det hvislelyder og syngende konsonanter, vokalene er bakre og avslappede, det skal leses langsomt og smilende. Og så smetter rimene på plass, tsjudesnyj med prelestnij i de to første linjene, og prosnis i linje 3 som hentes opp igjen av javis i linje 6, den eneste anstrengte vokalen i strofen. Men det er på et verb som betyr «å møte, stille opp, melde seg» og «å vise seg for», man må helt opp til i, den aller fremste vokalen for å greie det. Da kan man vise seg som nordstjernen!

Зимнее утро

Мороз и солнце; день чудесный!
Еще ты дремлешь, друг прелестный –
Пора, красавица, проснись:
Открой сомкнуты негой взоры
Навстречу северной Авроры,
Звездою севера явись!

Вечор, ты помнишь, вьюга злилась,
На мутном небе мгла носилась;
Луна, как бледное пятно,
Сквозь тучи мрачные желтела,
И ты печальная сидела –
А нынче… погляди в окно:

Под голубыми небесами
Великолепными коврами,
Блестя на солнце, снег лежит;
Прозрачный лес один чернеет,
И ель сквозь иней зеленеет,
И речка подо льдом блестит.

Вся комната янтарным блеском
Озарена. Веселым треском
Трещит затопленная печь.
Приятно думать у лежанки.
Но знаешь: не велеть ли в санки
Кобылку бурую запречь?

Скользя по утреннему снегу,
Друг милый, предадимся бегу
Нетерпеливого коня
И навестим поля пустые,
Леса, недавно столь густые,
И берег, милый для меня.

1829

Zimnjeje utro

Mòroz i sòlntse; djèn tsjudèsnyj!
Esjò ty drèmlesj, drùg prelèsnyj –
Porà, krasàvitsa, prosnìs:
Otkròj somknùty negòj vzòry
Havstrètsju sèvernoj Avròry,
Zvèzdoio sèvera jàvis!

Vetsjor, ty pomnisj, viuga zlilas,
Na mutnom nebe mgla nosilas;
Luna, kak blednoe pjatno,
Skvoz tutsji mratsjnye zjeltela,
I ty petsjalnaja sidela –
A nyntsje… pogljadi v okno:

Pod golubymi nebasami
Velikolepnymi kovrami,
Blestja na solntse, sneg lezjit;
Prozratsjnyj les odin tsjernejet,
I jel skvoz inej zeljenejet,
I retsjka podo ldom blestit.

Vsja komnata jantarnym bleskom
Ozarena. Veselym treskom
Tresjtjsit zatoplennaja petsj.
Prijatno dumat lezjanki.
No znajesj: ne velet li v sanki
Kobylku buruio zapretsj?

Skolzja po utrennemu snegu,
Drugg milyj, predadimsja begu
Neterpelivovog konja
I navestimi polja pustye,
Lesa, nedavno stol gustie,
I bereg, milyj dlja menja.

1829

Min oversettelse

Vintermorgen

Frost og sol; en dag av under!
Du sover ennå, min fortryllende venn –
Det er på tide, du skjønne, å våkne:
Åpne de lukkede deilige blikk
I møte med nordlyset
Vis deg Nordstjerne!

I går kveld, husker du sånn snøstormen ergret seg,
På den uklare himmelen fløy tåka;
Månen gulnet som en blek flekk,
Tvers gjennom dystre skyer,
Og du, stakkar, satt der –
Og i dag… se i vinduet:

Under de blå himler
Med praktfulle tepper,
Skinnende mot solen, ligger snøen;
Den klare skogen svartner bare,
Og grana blir grønn gjennom rimfrosten,
Og den lille elva glinser under isen.

Hele rommet er opplyst av
skinnende rav. Med lystige smell
Spraker en oppvarmet vedovn..
Det er godt å ligge på benken og tenke.
Men du vet: har du ikke bedt spenne
merra storm for sleden?

Glatt er snøen om morgenen
Kjære venn, la oss hengi oss til ferden
Utålmodige hest
Vi oppsøker den uberørte marken,
Skogene stod for ikke lenge siden så tette,
Og bredden, kjær for meg.

Kommentar til oversettelsen og til språket

Det var en del vanskeligheter å overvinne, og diktet krevde en del arbeid, men nå tror jeg at jeg skal ha fått det riktig. I oversettelsen har jeg forsøkt å få en lesbar versjon av originalen på norsk, mens i gjendiktningen har jeg forsøkt å få med også noen poetiske kvalitter. Både oversettelsen og gjendiktningen skal kunne leses uten disse kommentarene, men for de som er interesserte i vanskelighetene som ligger der, og kanskje har lyst til å lære seg litt russisk, så kommer her en ganske grundig gjennomgang.

Som alltid på russisk er det et valg med det at substantivene deres ikke har bestemt og ubestemt form. Зимнее утро (Zimnjeje utro – vintermorgen) kan derfor oversettes med «vintermorgen», «en vintermorgen» og «vintermorgenen». Jeg er ikke sikker på om den ene er bedre enn den andre, det kunne like godt hos meg hete «En vintermorgen».

Проснись (prosnis) er imperativ av å våkne. Сомкнутый (somknutyj) er partisipp av verbet сомкнуть, som betyr å «slutte, flytte tett sammen». Нега (nega) er «nytelse, salighet», eller «velvære». Прелестный (prelestnyj) oversetter ordboken med «yndig», «fortryllende», «sjarmerende» og «inntagende». Adverbet прелестно (prelestno) har yndig, deilig og fortryllende, og ofte ironisk «deilig!», «flott!». Russerne bruker det hele tiden, mye oftere enn vi bruker «fortryllende». дремлешь (dremlesj) er andre person presens av дремать, oversatt i ordboken med «blunde, halvsove, døse, dorme; duppe». Ingen av disse alternativene får frem meningen i originalen, som er at den dikter-jeget snakker til ennå ligger og drar seg i sengen, en sånn skjønn vintermorgen. Det gjelder å få frem utålmodigheten dikterjeget føler, over den sovende du-personen, da går det ikke med «blunde» eller «dorme» eller «døse». Северной авроры er nordlyset, direkte oversatt «nordlige Aurora». Her i dette diktet kan det nok også utmerket være daggryet. I siste linje er Звездою севера (zvezdoiu severa – nordstjernen) satt i instrumental, slik at det blir at du skal vise deg/melde deg (явись – javis) med nordstjernen. Jeg har lest diktet litt forskjellig, om du (ты – ty) i linje 2 er vintermorgenen eller en person dikteren snakker til. Jeg tror det kan leses på begge måter, både at dikteren henvender seg til naturen selv, eller vinterdagen, og vil ha den til å våkne, eller om det er en person han vil ha til å våkne, siden dagen er så flott. Det gir mening begge deler. Man kan også tenke seg diktet henvender seg direkte til leseren, at det er du som leser, som er skjønn, og må melde deg for den flotte dagen.

Вечер er kveld, jeg går ut fra at вечор også er det, selv om jeg ikke finner ordet i kunnskapsforlagets ordbok. Et nettsøk bringer meg til en russisk akademisk ordbok, der ordet er oppgitt å bety вечера вечером, eller «i går aftes». Det passer også godt i sammenhengen. Злилась (zlilas – ergret seg) er fortid i hunkjønn av den refleksive versjonen av verbet злить, «å gjøre sint, ergre», altså «være sint på» eller «ergre seg over». Den som ergrer seg, er snøstormen (вьюга – viuga). Linje 2 beskriver himmelen i snøstormen. Det er brukt et adjektiv (мутный  – mutnyj, tåket/grumset/uklar) til å beskrive himmelen og et substantiv (мгла – mgla, tåke/dis) som subekt, og dette subjektet føk omkring (носиться – nositsja) på den grumsete/uklare/ugjennomsiktige himmelen. Det ligger en vanskelighet i ordvalget i oversettelsen, siden substantivet og adjektivet er så likt. I neste linje har jeg hentet opp verbet fra linje 4, russerne har ikke noen problemer med å vente med verbet til slutt, men på norsk blir det med en gang tungt om man begynner å beskrive subjektet før man har fortalt hva det gjør. Så ikke månen, som en blek flek/ tvers gjennom morske skyer gulnet, slik det står i originalen, men månen gulnet som en blek flekk, slik jeg har oversatt. Russerne skiller mellom vanlige skyer og regnskyer, det første er облако (oblako – skyer), det andre туча (tutsja – mørke (uværs)skyer), som står her. I nest siste linje i denne strofen står adjektivet i langform, печальная (petsjalnaja – stakkar), og ikke som adverb. Endingen er hunnkjønn, så det er stakkar det er synd på av hunnkjønn som sitter. Нынче (nyntsje) er et gammelt og poetisk ord for «nå til dags» eller «i dag».

I strofe 3 trengs til å begynne med litt oppnøsting i hvilke adjektiv og substantiv som hører til hvor. Det begynner med en preposisjon, под (pod – under), og den styrer instrumental. Så følger et adjektiv (голубыми) og et substantiv (небесами) i instrumental flertall, «blå himler», men jeg tror jeg ville vært på trygg grunn om jeg satte dette i entall. Deretter følger nye adjektiv og substantiv i instrumental flertall. Великолепие er «prakt» eller «herlighet», ковёр er «teppe» eller «matte». Denne instrumentalen hører imidlertid til snøn i linjen under, på norsk kanskje litt anstrengt i oversettelsen «med herlige tepper», men jeg velger den for å legge meg tettest mulig til originalen. Alternativ kunne være «som» eller «i», men om Pusjkin ville sagt dette, kunne han like godt gjort det. Det finitte verbet i denne setningen er лужит (lezjit – ligger), men det er først et innskudd med et verb i gerundium, Блестя (blestja – skinnende, av блестеть – «skinne, lyse, stråle»), så det er snøen som ligger skinnende mot solen med sine hvite tepper. Jeg er ikke sikker på hva som er tanken bak linjen deretter, nummer 4: Прозрачный лес один чернеет. Ord for ord er det greit, gjennomsiktig skog bare svartner, men hva Pusjkin med det vil ha uttrykt, skjønner jeg ikke godt. I linje 5 er det grana som blir grønn gjennom rimfrosten. Ель er grantre, иней er «rim» eller «rimfrost». Så det må være at skogen innover blir mørk, noe man kan se i klarvær, mens den enkelte gran ser grønn ut. At den lille elva stråler under isen, er imidlertid lett å se for seg. Her er det satt til en dimminutiv, -чка, til standardordet for elv река.

Strofe 4 begynner med et nytt eksempel på at russisk godt kan holde igjen på verbet, mens vi på norsk gjerne vil ha aktiviteten tidlig i setningen. Her er det imidlertid så spesielt i originalen, der dette verbet i partisipp er siste ord i setningen, og det blir fulgt av et punktum midt i en verselinje. Den effekten burde nesten vært med i en oversettelse også, men det blir for meg veldig kunstig, så i min norske oversettelse er det altså at det er av rav rommet er lyst opp, som utløser spenningen. Ikke at raven lyser rommet opp. Ordene som blir brukt er Янтарь er rav, янтарный er adjektivsammensetningen, her satt i instrumental sammen med блеск, som er «glans» eller «skinn». Озарена er partisippet av озарить, som betyr «å lyse opp».Videre blir det enklere, Печь er ovn, og her nok en god, russisk vedovn som kan gi fra seg litt lyd når det brenner i den. Så blir det litt vanskeligheter igjen. лежанки er avledet av å ligge, det er stedet man ligger, og av gloselisten fremgår det at det kan være en benk eller sted oppå ovnen for landsens ovner. Det lar seg ikke gjøre å finne et norsk ord som dekker alle disse assosisasjonene, i alle fall må man som leser ha med i tankene at du-personen ligger på et varmt, lunt og godt sted, gjerne på benken foran ovnen, eller oppå den, og det spraker så fint og er godt og opplyst. Men så er det det at du har bedt spenne for hesten, merra di, du skal ut i stormen. Кобылка er kjæleform av hunnhest, «hoppe, merr». Det står i akkusativ. Det samme gjør substantivet бурую (buruju – storm), og jeg må ha hjelp fra noen engelske oversettelser for å skjønne at dette ordet skal beskrive hoppa. Mange gjør ganske enkelt substantivet om til et adjektiv. Jeg lar det stå som et substantiv, og beholder vanskeligheten som her ligger i originalen. Min russisk er ikke så verst, men den er ikke velutviklet nok til å ha noen følelse av hva Pusjkin gjør her, om det er uvanlig, vanlig, dristig eller greit. Jeg kan ikke huske å ha sett буря brukt annet enn som storm andre steder, men gjerne og ofte i overført betydning. Mest kjent er i diktet Парусь av Lermontov, et dikt også gjennomgått her på bloggen.

Siste strofe har noen vanskeligheter, særlig mot slutten. Den begynner greit med uttrykket Скользя по утреннему снегу, der det er snøen om morgenen (по утреннему снегу – po utrennemu snegu), og ikke morgensnøen (утренный снег – utrennyj sneg) som er glatt. Videre kommer adjektivet милый (milyj – mild/snill/kjær) to ganger, både i linje 2 og linje 6. Begge ganger er det i langform og knyttet til hankjønn. Først er det til venn (друг – drug), et vanlig, foranstilt attributt, så ser det ut til å være mest knyttet til for meg (для меня – dlja menja), men et adjektiv i langform betyr blir ikke brukt på denne måten. Det skal høre til et attributt, og den beste kandidaten jeg ser det, er берег (bereg – bredd) like før. Dette ordet er imidlertid atskilt av et komma, så jeg kan ikke få det til annet at dette adjektivet kanskje står i attributtativ form, men likevel blir brukt som predikat. Altså det står i langform, med endelsen -ый, men blir brukt i kortform. Det gir mer mening, bredden er kjær for meg, det er ikke en «kjær bredd» for meg. Måten jeg oversetter på glatter over problemet, jeg setter bare ganske enkelt inn det samme kommaet, og jeg legger ikke til noe bindingsverb. En løsning på problemet kan være at милый her ikke står som adjektiv, men som substantiv, noe som vel går også på norsk (en kjær – den kjære – flere kjære – alle kjære). Vennen hans i linje to er hesten, merra, fra strofen over. De to skal hengi seg til (предадимся – predadimsja) ferden (бегу – begu), altså legge ut på tur. Den utålmodige hesten er satt i akkusativ (Нетерпеливого коня – neterpelivovo konja), noe som skal bety at hesten er objekt, og ikke subjekt. Mitt russiske språkøre strekker ikke til for å skjønne hva det skal bety, det er et tillært språk for meg, så jeg må tenke og resonnere meg frem til betydningen, og kommer derfor ofte på ville veier. For morsmålsbrukerne er det enkelt. Uansett har vi ikke noen objektsform av adjektiv og substantiv på norsk, så jeg kan glatte over problemet her også, bare å oversette med de riktige ordene. Antagelig ligger det noe i at jeg-personen tar den utålmodige hesten med, at han griper den eller spenner den for vognen eller ser på den eller et eller annet, og så besøker de den åpne sletten. Det kan også være en slags tiltalteform. Навестим (navestim – navestim) er perfektiv, det er fremtidsformen på russisk, så de skal altså ut og oppsøke de tomme markene (поля пустые – polja pustye). Jeg tror det går greit å oversette med uberørt, det får med ideen.  Густой (gustoj – tett/tykk) beskriver sånn skogene stod for ikke lenge siden, mens oversettelsen av берег (bereg – (elve)bredd/strand/kyst) ikke må forveksles med noe bredt. Det er nok heller det at han rir ved siden av en elv, eller noe.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

Проснисьimperativ -> проснуться å våkne
Сомкнутыйpartisipp -> сомкнуть/смыкать 1. (свести вплотную) slutte, flyte tett sammen 2. перен. (создать взаимную связь) knytte sammen 3. (закрыть) lukke; ~ глаза
негой -> нега книжн. 1. (наслаждение) nytelse, salighet 2. (страстность) lidenskap; sarthet 3. (довольство) velvære
взор книжн. поэт. blikk
явись – imperativ, entall -> явиться/являться 1. (прибыть) møte (opp{frem}), innfinne seg; stille; melde seg; komme; troppe opp 2. (появляться) vise seg for; (til)by seg 3. (стать, о казаться) bli; это явилос первым шагом dette ble det første skritt

вьюга snøstorm; snødrev, snøfokk (ветер с снегом)
злилась – fortid, hunkjønn, refleksivt -> (разо-, обо-)злиться на В være sint på, ergre seg over
мутный  1. (о жидкости) uklar, grumsete 2. (запотевший) duggete, uklar 3. (неясный, туманный) uklar, tåkete, dunkel
носиться 1. нестись men med den forskjell at handlingen gjentar seg, eller foregår i forskjellige retninger; также fly, renne, fare rundt, støve rundt, beinfly 2. (об одежде) holde seg 3. с Т разг. (уделять много внимание) gjøre et stort nummer av, gjøre stas på
мрачный 1. (тёмный) mørk; dyster, mørk, skummel 2. (тяжёлый, беспросветный) mørk, dyster 3. (о человеке) mørk, trist, tungsindig; gretten, sur, tverr; dyster, mørk
нынче 1. (теперь) nå til dags 2. (сегодня) i dag

великолепие prakt, herlighet
прозрачный 1 .gjennomsiktig, transparent 2. перен. klar, utvetydig, gjennomskuelig
иней rim, rimfrost

янтарь rav
блеск 1. glans, skinn 2. перен. glans, prakt, herlighet
озарена – partisipp -> озарить 1. 1. (осветить) lyse opp 2. (прийти на ум): его озарило, его озарила мысль det gikk opp for ham, det gikk et lys opp for ham, han fikk plutselig en lys idé
лежанки –  flertall -> лежанка 1. (лавка) liggebenk 2. (на печке) liggeplass (oppå landsens ovn)
велеть нсв/св Д + инф. la nn + inf, si at nn skal + inf; befale (приказать); by высок.
санки – kjæleform -> сани slede
кобылку – kjæleform, akkusativ -> кобыла 1. (лошадь) hoppe, merr 2. груб. (о крупной женщине) digert kvinnfolk, dundre 3. (орудие пытки) pinebenk
запречь – muntlig form -> запрячь 1. spenne for  2. его здрогово зарягли han er hardt forspent

предадимся – presens, 1. pers flertall -> предаться hengi seg til
бегу – dativ, entall -> бег løp; springmarsj
навестим – presens, 1. pers flertall -> навестить besøke, oppsøke
столь книжн. så

Kommentar til diktet

Den russiske vinteren er berømt og beryktet. Man trenger ikke reise til Sibir for at tosifrede minusgrader skal være helt vanlig, og enhver russer vil kjenne vintermorgenen og landskapet Pusjkin her beskriver. Ideen er å sette den vakre, klare vintermorgenen i kontrast med en vinterstorm som nettopp har vært. Vinteren kan være tøff, med storm og kulde og dårlig sikt, men den kan også være innbydende, med gnistrende snø og klarvær. Slike morgener er det lunt og godt å sitte foran peisen, men enda bedre er det å spenne sleden for, og komme seg ut i landskapet!

Diktet bør ikke rotes til med altfor mange kommentarer. Det skal være en smittende, umiddelbar glede, og man skal være glad i vinteren, landskapet og livet. Pusjkin er russernes helt ubestridte nasjonaldikter, han skildrer mange deler av russernes lynne, og mange deler av deres liv. Det aller meste av diktningen hans er livsglad og optimistisk, sånn folk flest heller vil oppsøke gleden enn problemene, men i mange av diktene er også tungsinnet og selvforakten like under overflaten. På en veldig tiltalende måte gjelder det i dette diktet også. Det blir skrevet en del om hvordan det var før, med vinterstorm og tett skog, man trenger ikke være stor litterat for å assosiere dette med vanskeligheter, dårlig vær er knapt nok dårlig humør i overført betydning. Dårlig vær gir dårlig humør, ofte. Så når det så kommer en solskinnsdag, gjelder det å gripe den!

Rimene og rytmen er i dette diktet helt på sin plass. Det indikerer at alt stemmer, plutselig er alt som det skal være. Rimmønsteret er litt avansert, med a-a-b-c-c-b, litt uvanlig, sånn at det har sin effekt når rimene kommer. Sisteordene i strofene er dukk opp (явись), vindu (окно), stråle (блестит), spenne (запречь), og for meg (для меня), alt sammen ord som passer å ha utropstegn etterpå, og som handler om å åpne seg, se ut, vise seg, gripe dagen, ta fatt, gå i gang, og til sist oppsummert med for meg. Mange av disse positivt ladede sistordene står også i kontrast til vanskeligheter i linjene like over, om det er vinterstorm og dysterhet, den mørke, tette skogen, den lune og passiviserende varmen foran peisen, et eller annet som hindrer aktiviteten, og så smeller rimet inn og åpner den igjen.

Særlig er den første strofen berømt. Den har utallige russere lært seg utenatt på skolen, og folk med utdannelse og interesse kan den ganske sikkert utenatt den dag i dag, der de går og står. Det er også en herlig hyllest til vintermorgenen, den dag av under, og så den vakre vennen – du – som våkner opp til verden, og får se dette. Det er rike liv i en rik verden, man lukker opp øynene og ser den, så handler resten av diktet om å gå ut og ta del i den. Det er smittende livsglede, sånn russerne trenger, særlig om vinterne, som jo kan være tøff. Da kan det være godt å ha en nasjonaldikter som Pusjkin å ty til, og dikt som dette, vintermorgen – явись!

Min gjendiktning

Å gjendikte Pusjkin er umulig. Poenget er at ordene skal falle på plass lett og naturlig, men det lar seg ikke gjøre og samtidig få med seg rytmen og rimene. Så enten blir språket oppstyltet og vanskelig, eller så må man gi avkall på rimene eller noe av meningen. Jeg er slepphendt med diktene mine, og lar det stå til. Hensikten er at det skal fungere på et vis. I strofe 3 holder jeg ikke ut, og oversetter med sneen i linje 3 og isen i sistelinjen, selv om det ikke rimer. Jeg kunne tvunget inn et rim med å erstatte isen med breen, men det er jo ikke under breen elven går, og de har heller ikke breer i Russland i den delen Pusjkin skriver om. Så ok, detter er smak og behag, hva gjendiktningen skal prioritere.

Vintermorgen

Frost og sol; du dag av under!
Min venn av ynde som ennå blunder
Det er på tide, du skjønne, lukk opp
Dine øyne med salig blikk å se
Nordlyset får du møte med
Og nordstjernen – dukk opp!

I går, du husker, stormen bråke,
På den matte himmel føk nattens tåke;
Månen, den runde prikk,
Bak dystre skyer gulnet matt,
Og stakkars du som bare satt –
Og i dag… gå i vinduet og kikk!

Under den klare himmel blå
Med herlige tepper ligger nå,
Glitrende mot solen, sneen;
Den klare skogen svartner skjønn,
Gjennom rimfrost granen grønn,
Og elven glinser under isen/breen.

Hele rommet i ravens glans
lyst opp. I lystig dans
Knitrer den knusktørre veden..
Det er fint å tenke i godstolen lett.
Men du vet at du har jo også bedt
Om å spenne merra for sleden?

Morgensnøen er god og glatt,
Kjære venn, la oss ta fatt
Du utålmodige hest – legg i vei
Vi oppsøker den åpne mark
Skogen stod så tett i bark,
Og bredden, landet kjært for meg.

ES2017/18

Зимнее утро

Мороз и солнце; день чудесный!
Еще ты дремлешь, друг прелестный –
Пора, красавица, проснись;
Открой сомкнуты негой взорыНавстречу северной Авроры,
Звездою севера явись!
Вечор, ты помнишь, вьюга злилась,
На мутном небе мгла носилась;Луна, как бледное пятно,
Сквозь тучи мрачные желтела,
И ты печальная сидела –
А нынче… погляди в окно:Под голубыми небесами
Великолепными коврами,
Блестя на солнце, снег лежит;
Прозрачный лес один чернеет,И ель сквозь иней зеленеет,
И речка подо льдом блестит.
Вся комната янтарным блеском
Озарена. Веселым трескомТрещит затопленная печь.
Приятно думать у лежанки.
Но знаешь: не велеть ли в санки
Кобылку бурую запречь?Скользя по утреннему снегу,
Друг милый, предадимся бегу
Нетерпеливого коня
И навестим поля пустые,Леса, недавно столь густые,
И берег, милый для меня.1829

Vinternatt (Зимняя ночь), av Boris Pasternak

Posten er gjennomarbeidet og oppfrisket på nytt i januar 2017. Kommentarene er utvidet, oversettelsen er forbedret og gloseliste og gjendiktning er lagt til. I tillegg kommer endringer, omskrivinger og rettinger.

*

I dag skal jeg poste et dikt av russeren Boris Pasternak (1890- 1960). Det heter vinternatt. Første gang jeg postet det var det travel eksamenstid for meg, som en av sikkert få i verden gikk jeg opp i eksamen i fysikk og russisk på en gang, så da ble det naturlig nok lite tid til overs for blogging og lesing av andre ting. Jeg skrev den gang at diktet binder fint sammen med det første russiske diktet jeg postet her på bloggen, En vinterkveld, av Aleksander Pusjkin, slik at det første og det siste russiske diktet jeg postet bloggens første år, hadde med vinteren å gjøre. Om enn, hver på sitt vis.

Her i Norge og i resten av den vestlige verden er Boris Pasternak suverent mest kjent for romanen Dr. Zhivago. Det var også den han fikk nobelprisen for, i 1958.  Den prisen ble det som kjent en del bråk med, og det endte med at sovjetiske styresmakter nektet ham å ta i mot prisen. Pasternak ville ikke risikere sitt kjære Russland, og risikere å ikke å komme tilbake, så han aksepterte å si fra seg prisen. To år senere døde han.

Romanen er selvfølgelig et litterært mesterverk, kanskje den siste store, russiske roman, den sveiper over revolusjonsåret 1917 og årene som fulgte, og følger denne doktoren, Zhivago, og hans familie og forbindelser, og hvordan de strever for å holde sine liv gående i en selv etter russisk standard kaotisk tid. Det var nok dette som gjorde at sovjetmakten ikke likte boken, eller prisen, de ville jo ikke at revolusjonen og årene som fulgte skulle fremstilles som noe vanskelig og negativt.

Det er ganske sjelden en fintfølende poet som Pasternak også kan skrive store romaner.Talentene pleier å være mer fordelt, og det er ikke så mange, selv blant de aller største, som virkelig utviser mesterskap i flere av de skjønnlitterære hovedsjangrene, lyrikk, epikk og dramatikk. Det vil si, dramatikerne pleier kunne klare å skrive dikt eller noveller ved siden av, sjelden og aldri romaner, mens de store romanforfatterne kanskje også kunne skrive gode noveller. Pasternak utmerker seg som en av de ytterst få som har skrevet store romaner, og store dikt, og vært blant de ypperste i begge disse sjangrene.

Han kommer fra en aristokratisk familie, så han var kanskje disponert. Faren, Leonid Pasternak, var maler, og er kjent blant annet for sine portrett av Tolstoj. Familien Pasternak vanket med mange av de kulturelle storhetene i Russland, og noen fra utlandet. Blant annet var den tyske poeten Rilke på besøk, før han ble berømt og en av de aller, aller største dikterene på begynnelsen av 1900-tallet. Selv skriver Pasternak i sine (forsøk på) memoarer at besøkene fra komponisten Skrjabin også gjorde inntrykk.

Tidlig 1900-tall i Russland og verden var en begivenhetsrik tid, også kunstnerisk, der modernismens mange retninger var i ferd med å skyve vekk realismens samfunnsdebatt og forsøk på å gjengi virkeligheten «som den var». Modernistene hadde større ambisjoner enn som så, og et rikere syn på hva livet og virkeligheten egentlig består i, enn at det skulle være mulig å gjengi dette kunstnerisk «som det er». I dette miljøet var Pasternak i kontakt med alle som betydde noe, alle som var med på å forme den nye tid. I Russland var det særlig poetene Blok, Belyj, Majakovskij og Jesenin, pluss komponister og malere, fargerike typer med sterke meninger om hva kunsten – og livet – skulle være.

Sammenlignet med den stormende Majakovskij og den følsomme Jesenin, var Pasternak og Blok intelligente typer, krevende forfattere og lyrikere, ettertenksomme. Diktet jeg poster i dag er blant Pasternaks aller, aller mest kjente, og etter hva jeg kan se av hva jeg har lest over, karakteristisk for stilen hans. Det er en vinternatt, men ikke som hos Pusjkin realistisk skildret, med en mann og hans kone som sitter i trehuset sitt, og mannen som vil ta seg et krus for å drikke bort sorgen, få glede i hjertene. Her, hos Pasternak, grenser det til det magiske, med et lys som brenner, trass i alle vinterens forsøk på å blåse det ut. Det presser frem en allegorisk lesning, lyset må være et symbol på noe, noe som overlever og brenner, tross i alle sterke krefters forsøk på å blåse det ut.

Merk at i noen postinger ødelegger plattformen jeg skriver på formatet til diktet. Det skjer automatisk, uten at jeg får det med meg. Diktet skal ha ryddige strofer med fire verselinjer i hver av dem. Om noe er flyttet på og stokket om, er det ikke jeg, eller Pasternak, men WordPress.

Зимняя ночь

Мело, мело по всей земле
Во все пределы.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

Как летом роем мошкора
Летит на пламя,
Слетались хлопья со двора
К оконной раме.

Метель лепила на столе
Кружки и стрелы.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

На озаренный потолок
Ложились тени,
Скрещенья рук, скркщенья ног,
Судьбы скрещенья.

И падали два башмачка
Со стуком на пол,
И воск слезами с ночника
На платье капал.

И все терялось в снежной мгле
Седой и белой.
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

На свечку дуло из угла,
И жар соблазна
Вздымал, как ангел, два крыла
Крестообразно.

Мело весь месяц в феврале,
И то и дело
Свеча горела на столе,
Свеча горела.

1946

Melo, melo po vsej zemlje
Vo vsje predely
Svetsja gorela na stole
Svetsja gorela.

Kak letom roem mosjkora
Letit da plamja
Sletalis khlopja so dvora
K okonnoj rame.

Metel lepila na stolje
Kruzjki i strely
Svetsja gorela na stolje,
Svetsja gorela.

Na ozarennyj potolok
Lozjulis teni
Skresjtsjenja ruk, skresjtsjenja nog,
Sudby skresjtsjenja.

I padali dva basjmatsjka
So stukom na pol,
I vosk slezami s notsjnika
I platje kapal.

I vsje terjalos v snezjnoj mgle
Sedoj i beloj
Svetsja gorela na stole,
Svetsja gorela.

Na svetsjku dulo iz ugla,
I zjar soblazna
Vzdymal, kak angel, dva kryla
Krestoobrazno.

Melo vesj mesjats v fevrale
I to i delo
Svetsja gorela na stole,
Svetsja gorela.

 

Min oversettelse

Vinternatt.

Snøføyk, snøføyk over hele jorden
Over alle grenser.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Som insekter om sommeren
Flyr inn i flammen,
Samler flakene seg fra døren
Til vinduskarmen.

Snødrevet laget på bordet
Piler og små sirkler.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

På det opplyste taket
La skyggene seg,
Krysning av hender, krysning av føtter,
Skjebner krysses.

Og det falt et par sko
med et dunk på gulvet,
Og fra nattlampen dryppet det
Voks med tårer på kjolen.

Og alt forsvant i en sky av snø
Kaldt og hvitt.
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Det blåste på lyset fra siden,
Og fristelsens varme
Virvlet opp, som en engel,
to korsformede vinger.

Det blåste hele februar måned,
Men saken var likevel den
På bordet brant et lys,
Brant et lys.

Kommentar til språket og oversettelsen

Diktet hadde en del sjeldne ord og former det var en del arbeid med. Også der betydningen i originalen var grei, var det vanskeligheter med å velge hvordan det skulle oversettes. Det har vært litt frem og tilbake, og enda er ikke alt klart og avgjort. Et av spørsmålene er hvordan de viktige to siste linjene i så mange av strofene skal oversettes, «På bordet brant et lys», «Det brant et lys på bordet», «Lyset brant på bordet» eller «På bordet lyset brant». Direkte oversatt fra originalen er det «På bordet lys brant/ lys brant». I tillegg er ordet горела (hunnkjønnsform fortid, гореть «å brenne») mer poetisk enn vårt «brant». Det har også flere betydninger og litt andre assosisasjoner enn vårt brenne, deriblant «funkle» og «gløde», slik stearinlyset gjør. Så det er vanskelig å finne en oversettelse og gjendiktning å slå seg til ro med. Og for hvert nye forsøk å en variant, er det mange linjer i diktet som må endres. Nå ser det ut til at jeg vil gå for ubestemt form, «et lys», og sette det sist, «på bordet brant et lys».

Formen мело står ikke oppført i Kunnskapsforlagets blå ordbøker, og var lenge vanskelig for meg å finne ut av. Men jeg har nå funnet det er fortid av мести, som betyr «å feie», og blir brukt også om snø som fyker. Sjekk gloselisten. Земле, eller земля, betyr land eller jord, og står her i lokativ. Preposisjonen по kan bety en rekke med ting, kasusen (lokativ) skulle tilsi at snøstormen eller snøføyken finner sted på jorden, eller over jorden, som kanskje er en mer naturlig preposisjon å oversette. Bildet skulle være klart, det er snøstorm og snøføyk over alt, over alt man kan se. Предел betyr grenser, во все пределы skulle direkte oversatt bli «i alle grenser» eller «innenfor alle grenser». Først oversatte jeg med «over alle grenser», noe som ikke er den opprinngelige meningen. Свеча betyr lys, eller levende lys, стеариновая свеча er stearinlys. Det har også noen flere, og sjeldnere betydninger, viser ordboken, for eksempel tennplugg og poleball (i fotball). Jeg oversetter foreløpig med lys.På norsk og andre språk med bestemt og ubestemt form av substantivet, må man bestemme seg for om man skal oversette med «et lys» eller «lyset». Russisk gir ikke svar på om det er et bestemt lys, eller et ukjent lys. En løsning for å unngå det lange ordet «stearinlys», er å bruke «blafre» i stedet for «brant» i oversettelsen av verbet.

мошка er insekt, mens мошкора er samlebetegnelsen (собирательное (существительное)). Пламя betyr «flamme». Слетались er fortid flertall av det refleksive verbet слетаться, som betyr «komme flygende (om flere)». Uten refleksiven, betyr слететь/-ать å fly ned, på forskjellige måter. хлопья er en flertallsform, og betyr flak.

Метель er «snøstorm». лепила er fortid i hunnkjønn av лепить, som betyr «1. modellere, lage 2.  bygge 3. klistre», og det ser av ordboken ut som det gjerne skal ha med snø å gjøre. стрелы er flertall av стрела, det betyr «pil», så det må altså være snøstormen som modellerer krus (кружки) og piler på bordet, eller lager figurer av dette på bordet. Så det er bilder (i snøen) av krus og piler, og lyset holdt frem med å brenne (tross denne snøstormen, og snøføyken).

озаренный finner jeg ikke i ordboken, men litt hjelp fra nettstedet http://morfologija.ru/ viser at dette er adjektivform av verbet озарить, som betyr «å lyse opp». Ложились er refleksivformen av Ложить, som betyr «ligge». Dette må altså bli noe sånt som «legger seg». Скрещенья er genitivsformen av скрещение, som betyr krysse. рук og ног er «hender» og føtter» (i genitiv flertall), судьбы скрещенья blir mer virkningsfullt på russisk, siden de her setter судьбы (flertall av судьба, «skjebne») først. Det halter kanskje litt når jeg gjør det samme i den norske oversettelsen.

башмачка er diminutivsform av башмак, som betyr «sko». Det er flere andre ord for sko på russisk, så her kan man nok se for seg et par gamle, solide sko. башмак blir ikke til vanlig brukt om dagens lette, moderne, elegante, så vidt jeg har registrert. Tradisjonelle башмак er laget av skinn.  стуком er instrumental (styrt av со = «med») av стук, som betyr «slag, dunk». слезами er vakker bruk av instrumental, det betyr «med tårer», og kasusen gjør at man slipper preposisjonen. Så i denne strofen gjør vinden at det faller et par sko ned fra hyllen (eller hvornå skoene befant seg), og det drypper voks fra nattlampen ned på kjolen. Det er derfor ganske underlig at lyset på bordet fortsetter å brenne.

терялось er reflektiv, fortid, intetkjønn av терять, som betyr «miste, tape», теряться blir «miste seg» eller «forsvinne». в снежной мгле betyr sånn cirka «i snøens dis», мгле er lokativ av мгла, dis. Å oversette med «en sky av snø», skulle være greit. På russisk er ordet седой (grå) også brukt av fargen én får når det er veldig kaldt, gråhvit av kulde. Så jeg oversetter седой og белой med kaldt og hvitt, i stedet for grått og hvitt eller gråhvitt og hvitt. Det er viktig med fornemmelsen av kulde, enn beskrivelsen av fargen. Det snøføyka som beskrives, den dekker alt, i kulde og hvitt. Men lyset brenner altså fremdeles.

дуло er fortid, nøytrym av дуть, «å blåse». угла er genitiv av угло, som betyr «hjørne». Jeg tror det her trygt kan oversettes med «blåse fra siden», poenget skal jo være at vinden kommer fra en sånn retning at det oppstår det bildet som i resten av strofen blir beskrevet.  соблазна er genitiv av соблазн, «fristelse». Крестообразно er satt sammen av Крест «kors» og образно, «billedlig», og betyr «korsvis, kryssvis». Крестообразный betyr «korsformet». Jeg flytter litt om på de to siste linjene, for å få meningen klar på norsk. Det er altså vinden som blåser på lyset, og det virvles opp et bilde av en engel, med vinger som krysser hverandre. Jeg ser for meg røyk som deler seg i to, går i en bue på hver side, og krysser hverandre på toppen, det som da blir tuppen av vingene på engelen.

Siste strofe har ingen vanskelige ord, men det er likevel litt vanskelig å velge ord som gir den samme kraften som i originalen. Jeg lar det foreløpig stå som det er.

Gloseliste

Ordene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord står i fet skrift.

мело -> мести 1. (подметать) feie 2. (гнать) jage, drive 3. метель выога метёт или безл. метёт det fyker (med snø), det er snøføyke

предел 1. (граница) grense;  в пределах страны innenfor landets grenser 2. мн (промежуток времени); в пределах года i et tidsrom av et år; в пределах до года inntil et år 3. мн (границы, рамки дословенного) grenser; положить предел чему-л  sette en stopper for, gjøre en slutt på 4. (последняя степень чего-л) maksimum; øverste grense 5. (высшая степень чего-л) høydepunkt; toppunkt 6. мн. уст. (край, страна) land; вернуться в родный пределы 7. мат. grenseverdi

Свеча 1. lys, levende lys; стеариновая свеча stearinlys 2. (единица, измерения силы света) lys; лампочка в 75 свечей en 75 lyspære 3. тех. tennplugg  4. мед. suppositorium, stikkpille 5. ав. zoom, bratt stigning 6. футб. pole, poleball

роем – 2. pers, flertall, presens -> рыть 12а <1. ед рою> 1. grave; karre i; rote i 2. разг. (разбрасывать, перерывать); не рой у меня на столе rot ikke (så) på bordet mitt

мошкара собир. insekter -> мошка insekt 2. penger, formue  (-> мошки knott (russisk wikipedia))

Слетались -> слететься/слетаться 1. komme flygende (om flere), samle seg, flokke seg 2. перен. stimle sammen, komme løpende

хлопья мн. 1. flak; floker диал; снежные хлопья snøfiller, snøfloker 2. кукурузные хлопья cornflakes

Метель snøstorm; snødrev, snøfokk

лепила – fortid, hunnkjønn -> лепить 1. вы-, с- (из глини и т.п.) modellere, lage; лепить снежную бабу lage en snømann 2. с- (гнезда, соты)  bygge 3. при- (приклеивать) klistre

кружки – flertall (også av кружка krus) -> кружок 1-5 уменыш. от круг sirkel (i mange forskjellige betydninger) 6. (организация) gruppe, hobbygruppe; sirkel

стрелы – flertall -> стрела 1. pil 2. (весов и т.п.) arm 3. (подъёмного крана) arm; грузовая стрела bom 4-5. см стрелка

озаренный – partisipp -> озарить 1. (осветить) lyse opp 2. (прийти на ум): его озарило, его озарила мысль det gikk opp for ham, det gikk et lys opp for ham, han fikk plutselig en lys idé

Ложились – fortid, flertall -> ложиться см лечь (1. legge seg 2. лечь в больницу legge seg inn på sykehus 3. (распростаниться, покрыть) legge seg 4. на него легло отвесвенность за… han har fått ansvaret for… 5. (пасть, умереть) stupe, segne); ложись! ligg ned

Скрещенья – genitiv -> скрещение 1. (действие) kryssing 2. (место) kryss

башмачка – diminutiv -> башмак 1. sko; деревянный башмак tresko 2. тех. тормозовой башмак bremsesko

стуком -> стук 1. slag, dunk 2. (удар в двер, окно и т.п.) bank; banking

Седой 1. grå (о волосах); gråhåret (о человеке) 2. (от мороза и т.д.) gråhvit

ночник nattlampe

терялось – fortid, nøytrum -> (по-)теряться 1. (пропадать) forsvinne, bli borte 2. (делаться незаменым) bli borte, tape seg, dø hen (о звуках) 3. (переставать прослеживаться) forsvinne, tape seg 4. (становиться слабее) avta, forta seg, svekkes; bli tapt 5. (терять присутствие духа) miste fatningen, ikke vite hva man skal gjøre, ikke vite sin arme råd

мгле – lokativ, entall -> мгла 1. (пелена) dis 2. (сумряк) (mulm og) mørke

дуло – fortid, nøytrum -> дуть <однокр. дунуть> 1. (о ветре) blåse 2. по- (ртом) blåse på 3. вы- (изготовлять) blåse 4. вы- (пить) разг. tylle i seg. bælme i seg

соблазна -> соблазн fristelse

Вздымал -> Вздымать пыл [снег и т.п.] virvle opp støv [snø, osv]

крестообразно korsvis, kryssvis

Kommentar til diktet

Dette er et magisk dikt. Kraften ligger i det enkle bildet, det lille stearinlyset som brenner på bordet, trass alle vinterstormene. Bildet er klart og effektfullt, et barn vil forstå det, og så er det å tenke videre hva dette kan bety. Hvorfor blåser ikke lyset ut?

Diktet gir ikke noe svar på det. Det beskriver bare situasjonen. Det er 8 strofer, med fire linjer i hver. Ingen av linjene er lange, ingenting er komplisert, for de som skjønner språket er dette helt vanlige, enkle ord. Første strofe er karakteristisk, ingen linje der har flere enn fem ord, og linjen som har fem, har det fordi det første ordet, мело (blåser), blir gjentatt, мело, мело (det blåser og blåser). Den andre meningen i setningen blir også gjentatt, om enn med en liten variasjon, det blåser over hele jorden, over alle grenser, по всей земле/ Во все пределы. De to siste linjene i strofen har enda sterkere gjentakelse, Свеча горела на столе,/ Свеча горела, eller  lyset brant på bordet, lyset brant (eventuelt Et lys brant på bordet/ et lys brant, se kommentarer til oversettelsen).  Denne avslutningen blir også gjentatt i strofene 3, 6 og 8, altså i halvparten av strofene i diktet.

Alle strofene handler om hvor sterkt det blåser, og alt det som skjer i denne kraftige, iskalde vinden og snøføyken. Det er som regel konkrete ting, enkelt skrevet, som at det flyr snøfiller fra døren til vinduskarmen, at det danner seg figurer av snø på bordet, sko faller på gulvet og voks drypper på kjolen. I nest siste strofe blåser det direkte på lyset, fra siden, uten at det heller får det til å slokke.

Rimene og rytmen i diktet får ordene til å falle veldig naturlig på plass, og er i min lesning med på å understreke roen og suvereniteten til dette lyset som fortsetter å brenne tross alt som skjer rundt det. Det er slik det må være, dette lyset kan ikke blåses ut, ingenting biter på det. Ordene, vinden og snøføyken danser rundt det, lyset brenner, lyset brenner.

Tross all enkeltheten og ordenen er det flere element som bry på en mer krevende lesning, også. Kanskje er det lettvint å påpeke kontrasten i sammenligningen i strofe 2, insektene som flyr inn i bålet om sommeren, og snøen som flyr fra døren til vinduet her i diktet, at de to skal ha en forbindelse med hverandre. Det er så vidt jeg kan se den eneste sammenligningen i diktet, der noe som skjer der, blir samenlignet med noe som skjer til vanlig andre steder. Jeg tror ikke man skal lese så mye mer inn i dette, enn at Pasternak vil beskrive bevegelsen, insektene flyr jo gjerne inn i bålet litt surrete, det går ikke i rett linje, slik det heller ikke gjør med snøen som blåser av gårde.

Likeledes tror jeg ikke det er så mye å hente i at snøen lager figurer nettopp av piler og sirkler. Trenede lesere får jo utvidet mening i det meste, piler og sirkler er symbol, kanskje er det noe i diktet som skal leses symbolsk, snøen lager figurer, kanskje lager diktet også figurer? Pasternak holder oppmerksomheten på det viktigste, lyset brant på bordet, lyset brant, avslutter også den strofen, trass alle figurene snøen lager rundt det.

Den fjerde strofen, og siste i første halvdel av diktet, har gjentakelse som gir litt utvidet mening. Først er det skyggene som dannes i taket, igjen kanskje en lek med det å lese og tolke av det som ikke er der, altså man leser og tolker i skyggen av ting, ikke i tingene selv. Kanskje er dette også nettopp en leser med den lærde diktleser, som leser og tolker for mye, nærmest en finte, kan man si, en lek, fra Pasternaks side. Her danser det skygger, her er det ingenting. Eller er det bare skygger i taket, beskrevet i diktet for å skildre scenen, for at leseren skal se bildet for seg i detaljer i sitt indre øye. Men så fortsetter denne strofen: Скрещенья рук, скркщенья ног,/ Судьбы скрещенья, kryssende hender, kryssende føtter/ skjebner krysses. Er det skyggene som danner disse bildene? Er det overført betydning med hendene og føttene? Så er det den utvidede betydningen, hender og føtter i kors er nå en ting, kryssende skjebner er noe ganske annet. Med den linjen løfter diktet seg til et annet nivå, det åpner seg for store ord og spørsmål, alt som skjer i livet, skjebner som krysses. Effetkten blir forsterket med å stokke om på ordene, i den siste linjen er det skjebner som står først, det her Судьбы скрещенья, ikke скрещенья судьбы .

Diktet åpner for å lese litt av hvert inn i hva dette lyset egentlig skal representere. Siden diktet er skrevet i 1946 er det kanskje naturlig også å lese det blafrende lyset som håpet som aldri ville dø ut mot alle odds de fire grusomme krigsårene.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er vanskelig, og er nesten umulig å få ordentlig. For å få rimene på plass må rytmen bli ødelagt. Originalen er veldig, veldig knapp med ordene, og får det alltid til å falle naturlig og underlig på plass med dette stearinlyset som brenner, tross snøstormen rundt det. Vendingen Lyset brant på bordet/ Lyset brant, er ikke i nærheten av originalens Svetsja gorela na stole/ Svetsja gorela. Jeg er nødt til å prøve «brant et lys». Og jeg prøver å gjenta hele vendingen på bordet brant et lys, ikke bare slutten, for å få det til å fungere på norsk. Med det fjerner jeg meg fra originalen, og lager et (atskillig) enklere dikt enn originalen. Tendenser til nødrim er heller ikke så lett å unngå, jeg forsøker å glatte dem over og finne alternativ, så godt jeg kan. I siste strofe måtte jeg legge til et ord (røyk) som ikke står i originalen, for å få det til.

Første strofes andre linje skulle så absolutt vært «Alle grenser» for å få inn denne knappheten, men da er det ikke mulig å få til noe rim i sistelinjen. Snøstorm over hele jorden/ Over alt/ Et lys blafret på bordet/ Et lys blafret, kunne vært en alternativ gjendiktning, der målet ikke er rimene, men den økonomiske ordbruken. Jeg kunne også forslått Snøyføyk over hele jorden/ Over det hele kalde gys/ På bordet blafret et lys/ Blafret et lys. Men det vil gi problemer senere i diktet, der det skal være andre rim til lys, og så mange er det ikke å ta av.

Vinternatt.

Snøføyk over jorden
Ingen grenser bys.
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Som insekter om sommeren
roter seg inn i flammen,
samler snøflakene seg fra døren
Bort til vindusrammen.

Snøfokken laget på bordet
Sirkler og piler som flys.
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

På det opplyste taket
Blir skyggene lagt,
Krysning av hender og føtter,
Krysning av skjebner blir brakt.

Og med et dunk på gulvet
falt et par med sko,
Fra nattlampen dryppet tårer
Med voks på kjolen må tro.

Og alt forsvinner i drevet
av hvitt og kuldegys
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Det blåste på lyset fra siden,
En fristelses varme
Virvlet opp røyk, lik en engel,
Som la i kors sine armer.

Det blåste februar måned,
Men på tross av denne frys
På bordet brant et lys,
På bordet brant et lys.

Alternativ gjendiktning for noen strofer

Snøføyk over alle grenser
Over hele jorden
Lyset brant på bordet
Lyset brant.

*

Snøføyk over hele jorden
Over det hele fra kant til kant .
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

(…)

Snøfokken laget på bordet
Sirkler og piler så sant.
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

(…)

Det blåste februar måned ,
Og det var hele tiden sant
Lyset brant på bordet,
Lyset brant.

Candle, Свеча