Til A. O. Smirnova, av Mikhail Lermontov

Jeg tenkte å poste innleggene dagen de er postet, for så å flytte dem tilbake dit de hører hjemme når et nytt dikt blir postet den ukedagen. Dette diktet av Lermontov skal tilbake til februar 2015 når jeg får postet et nytt russisk dikt neste søndag.

*

Dette diktet av Mikhail Lermontov postes tilbake fra februar 2016. Det er et dikt som krever litt av meg å finne ut av, det er et dikt som ser ut til å finne også i noen andre versjoner, mens russisk wikisource har redaksjoner fra forskjellige årstall, . Noen av dem, som denne fra 1901, har flere versjoner. Selv om jeg leser russisk, kan jeg ikke skumlese det, og med komplisert eller uvant russisk hender det jeg misforstår eller ikke får med meg meningen. Jeg må også finne ut av hvem hovedpersonen i diktet, denne A. O. Smirnova, er.

Detektivarbeidet mitt med A. O. Smirnova er litt begrenset. Hun ble født 6. mars 1809, i Odessa, og var det som vel må kalles en hoff-dame hos Maria Fjodorovna (gift med tsar Paul I) og etterpå hos Aleksandra Fjodorovna (gift med tsar Nikolai I). Selv giftet hun seg i 1832 med Nikolai Smirnov, en diplomat, og var del av den politiske, intellektuelle og kulturelle eliten i datidens St. Petersburg. Som sådan mottok hun alle de store russiske forfatterne og kulturpersonlighetene fra 1830-årene, og litt utover, som Pusjkin, Lermontov og Gogol. Selv skrev hun også, memoarer, men uten at de har stor verken historisk eller kunstnerisk verdi. Et visst inntrykk må hun likevel ha gjort, for både Lermontov og Pusjkin har skrevet dikt til henne.

Diktet til Lermontov er mest kjent, og det er det jeg skal ta for meg i dag, i versjonen fra 1840, den som ser ut til å være brukt mest. Posten er i ferd med å nå et akseptabelt nivå, men er fremdeles under arbeid.

 

Diktet

А. О. Смирновой

Без вас хочу сказать вам много,
При вас я слушать вас хочу;
Но молча вы глядите строго,
И я в смущении молчу.
Что ж делать?.. Речью неискусной
Занять ваш ум мне не дано
Все это было бы смешно,
Когда бы не было так грустно

1840

Til A. O. Smirnova

Uten Dem vil jeg si Dem meget,
Foran Dem er det lytte jeg vil;
Men tiende taus ser De på meg strengt,
Mens jeg i forlegenhet tier.
Hva skal man så gjøre?… Med ukunstferdig tale
Er det å gripe Deres sinn meg ikke gitt
Det hele ville være morsomt,
Om det ikke hadde vært så trist

1840

Transkripsjon og gjendiktning

Gjendiktningen er som man ser ganske fri, og er i et språk og en tone som ligger mer for meg, enn for Lermontov. Rimene er beholdt, rytmen og utgangene er det ikke.

A. O. Smirnovoj

Bez vas hotsju skazat vam mnogo,
Pri vas ja slusjat vas hotsju;
No moltsja vy gljadite strogo,
I ja v smusjenii moltsju.
Sjto zj’ delat?.. Retsjiu neiskusnoj
Zanjat vasj um mnje ne dano
Vsje eto bylo by smesjno,
Kogda by ne bylo tak grustno

Til A. O. Smirnova

Uten deg har jeg mye å si deg,
Sammen med deg er det lytte jeg vil.
Men strengt ser du på meg, vil ingen ord gi meg.
Og jeg tier forlegen får ingenting til.
Så hva skal en gjøre? Med fattige ord
Kan jeg ikke gripe ditt sinn til sist
Det hele kunne vært morsomt, jo
Om det ikke også hadde vært så trist.

Jeg diktet også en annen versjon av diktet mens jeg var ute og gikk med barnet mitt. Da hadde jeg ikke Lermontovs dikt tilgjengelig, og fikk ikke med meg alle detaljene. Jeg poster likevel min versjon som den ble

A. O. Smirnova

Når du ikke er her har jeg mye å si deg

Når du er til stede er det lytte jeg vil.

Men strengt ser du på meg. Vil ingen ord gi meg.

Oppfører deg som om jeg ikke er til.

Så hva skal en gjøre? Med ord kan jeg ikke

Og din forstand er meg ikke å nå

Historien kunne vært morsom å like

Om den ikke hadde vært så kjedelig, og grå.

(ES2016, fritt etter Mikhail Lermontov)

Kommentar til språket og oversettelsen

Som alltid på russisk er det feller i språket. Hva som på overflaten ser enkelt og greit ut, gir problemer når man skal skrive det samme med norske ord. For eksempel er det ordet При (pri) i linje to, en preposisjon som har grunnbetydningen «foran». På norsk er det imidlertid sjelden vi bruker «foran deg» eller «fremfor deg» om noen man snakker med, det må vel i så fall understrekes, «stående foran deg, skjønner jeg at…». Russisk er et mer økonomisk språk enn norsk, de har en knappere uttrykksmåte og kan med få ord gi en svært rik betydning. Som man ser har jeg oversatt linjen nokså ditrekte.

Ordet молча er adverbialpartisipp (eller gerundium) av молчать, «å tie». Denne verbformen bruker vi ikke naturlig på norsk, den beste erstatningen vi har er verbformen som ender på -ende, her «tiende». Omformulert vil det være «(jeg er) i en tilstand av å tie, (mens) du ser strengt på meg)». Til allmennopplysning kan jeg her ta med at dette ikke må forveksles med den vanlige engelske verbformen som ender på -ing, og betyr at handlingen utføres (writing, running, thinking). Det har med aspekt å gjøre. På norsk blir også dette uttrykt med endelsen -ende (skrivende, løpende, tenkende), men det er ikke det samme som adverbialpartisippet dette handler om. Generelt skal man være ytterst forsiktig med å overføre grammatiske beskrivelser fra et språk til et annet. Begrepsapparatet vi har er laget for latin, og passer dermed for latinske språk. Bruken er ikke helt lik i andre språk, og ved å late som den er det, vil man komme feil ut. Det var et sidesprang.

Что ж делать (egentlig Что же делать) er en velkjent og morsom formulering på russisk. Alle som vil lære seg russisk vil før eller siden støte på den. Что делать (Hva må gjøres) er en roman av Nikolaj Tsjernisjesko, som kom ut i 1863. Romanen er mest berømt fordi Lenin gav ut en tekst med samme tittel i 1901, der han beskriver hva som må gjøres i Russland for å få til det kommunistiske samfunn. Jeg har ikke lest noen av tekstene, så jeg skal ikke si for mye om dem. Her handler det om problemet i oversettelsen, Что betyr «hva», делать er infinitiv av «å gjøre». Direkte oversatt blir det altså «hva å gjøre», noe som høres veldig primitivt ut på norsk. Derfor har tittelen «Hva må gjøres» satt seg. Partikkelen же  eller ж brukes omtrent som de norske partiklene «så, da, jo, nå», altså brukt i betydningen «hva skal man så [da, nå] gjøre, da», betydning det er lettere å føle enn å forklare.  Что ж делать blir kanskje best oversatt med «Så, hva skal man gjøre, da?» men det blir veldig mange ord og stavelser for det Lermontov får sagt med tre ord og fire (tre og en halv) stavelser.

Речью er instrumental av Речь, «samtale» (se gloser for flere betydninger), неискусной er også instrumental, adjektiv, for «ikke flink». På norsk får man instrumentalen gjennom preposisjonen «med», slik at oversettelsen «med tale er jeg ikke flink» skal være grei», om enn også her blir det mange ord og stavelser. Занять er også et ord som volder problemer. Dere ser av gloselisten hva slags betydninger ordet kan ha. Jeg prøver med oversettelsen «fatte». Meningen med disse to linjene (5 og 6) er at poeten ikke kan nå frem med ord, og heller ikke er gitt å forstå hennes sinn.

I sluttlinjene bruker Lermontov den russiske vendingen for hypotetiske setningskonstruksjoner, было бы, på norsk oversatt med ville være. Det lille ordet «бы» har funksjonen å gjøre en setning hypotetisk, og verbet knyttet til det skal settes i fortid. Det hele ville vært morsomt, om det ikke var (eller: «hadde vært») så trist. Dette er en vending som Lermontov har brukt før, i diktet

Gloser

смущение forlegenhet, sjenerthet, flauhet, *приводять кого-л в смущении sette noen i forlegenhet(

Речью -> Речь 1. (способность говорить) tale, taleevne 2. (зяык) tale, språk 3. (произношение) tale, uttale 4. (то, о чём говорить) tale, snakk 5. разг. (беседа) samtale, tale, snakk 6. (выступление) tale обратиться с речью кому-л holde tale til

неискусной -> неискусный  ikke flink, ikke dyktig (искусный 1. (умный) dyktig, flink 2. (мастерски выполненный) kunstferdig, forseggjort)

Занять/заимать 1. (заполнить собой) ta 2. (обладеть – город и т.д) innta, besette 3. (расположиться где-л) ta, ta i besittelse 4. (о времени) ta; oppta (заполнить) 5. (дать дело, работу) beskjeftige, sysselsette 6. (увлечь) oppta, underholde

ум 1. (мыслитеьная способность) forstand, klokskap, intelligens; vett; fornuft 2. (высокое развитие интеллекта) intelligens, skarpsinn, skaprsindighet, kløkt 3. (человек как носитель общественных представлений) sinn, gemytt 4. (человек с точки зрения умственных способностей) ånd, hode

дано -> дан -> дать gi

Kommentar til diktet

Kommer

 

 

 

Her er diktet i en annen versjon

В простосердечии невежды
Короче знать я вас желал,
Но эти сладкие надежды
Теперь я вовсе потерял.
Без вас — хочу сказать вам много,
При вас — я слушать вас хочу
Но, молча, вы глядите строго,
И я, в смущении, молчу!
Что делать? — речью безыскусной
Ваш ум занять мне не дано….
Все это было бы смешно,
Когда бы не было так грустно.

 

Vintermorgen, av Aleksander Pusjkin

En av de siste vintermorgenene i mars 2017 blir denne posten hentet frem, og gjenoppfrisket. Det blir lagt til gloseliste, oversettelsen og gjendiktningen blir forbedret, og kommentarene både til diktet og gjendiktningen blir mer utfyllende. Arbeidet skled litt over i april, det året, siden sonetten til Ivanov tok så mye tid. Og nå som jeg atter tar fatt, er det blitt januar 2018. Så blir da også posten ferdig, og samen med diktet – lesverdig!

*

Det første russiske diktet jeg postet her på bloggen var En vinterkveld, av Aleksander Sergejevitsj Pusjkin. Det var postet i januar 2009, året før vinterne virkelig begynte å bli kalde noen år her i Norge, og også rett før jeg reiste på vinterferie til Kiev og traff kvinnen jeg har giftet meg med. Det har med andre ord skjedd mye fra vinterkvelden til vintermorgenen. Her er diktet, med transkripsjon og oversettelse og gjendiktning, og noen små kommentarer for å gjøre lesingen lettere og kjekkere.

Diktet er som alle Pusjkins dikt et språklig mesterverk. Rimene sitter på plass som notene i et verk av Mozart, en komponist Pusjkin selv ikke var redd for å sammenligne seg med. Det er klart det er en stor fordel for dem som er i stand til i det minste lese ordene på russisk, slik at den vakre, rolige og milde tonen kommer frem. Det har å gjøre med at russisk har én trykksterk stavelse for hvert ord, og når den er uttalt skikkelig, er det ikke så nøye med resten. Jeg har markert trykket med aksent i første strofe i transkripsjonen.

Mange som ikke kan russisk sier om språket at det høres så sint og skummelt ut. For poetisk russisk stemmer ikke dette i det hele tatt. Det norske språket med sin stakkato og harde rytme er mye kraftigere, vårt språk passer å gå i marsj etter, vi lager Terje Vigen og Anne Knutsdotter. Russisk språk er som de russiske elver, det flyter langsomt og stille. Se bare hvor mange myke lyder det er i førstestrofen. Her er det hvislelyder og syngende konsonanter, vokalene er bakre og avslappede, det skal leses langsomt og smilende. Og så smetter rimene på plass, tsjudesnyj med prelestnij i de to første linjene, og prosnis i linje 3 som hentes opp igjen av javis i linje 6, den eneste anstrengte vokalen i strofen. Men det er på et verb som betyr «å møte, stille opp, melde seg» og «å vise seg for», man må helt opp til i, den aller fremste vokalen for å greie det. Da kan man vise seg som nordstjernen!

Зимнее утро

Мороз и солнце; день чудесный!
Еще ты дремлешь, друг прелестный –
Пора, красавица, проснись:
Открой сомкнуты негой взоры
Навстречу северной Авроры,
Звездою севера явись!

Вечор, ты помнишь, вьюга злилась,
На мутном небе мгла носилась;
Луна, как бледное пятно,
Сквозь тучи мрачные желтела,
И ты печальная сидела –
А нынче… погляди в окно:

Под голубыми небесами
Великолепными коврами,
Блестя на солнце, снег лежит;
Прозрачный лес один чернеет,
И ель сквозь иней зеленеет,
И речка подо льдом блестит.

Вся комната янтарным блеском
Озарена. Веселым треском
Трещит затопленная печь.
Приятно думать у лежанки.
Но знаешь: не велеть ли в санки
Кобылку бурую запречь?

Скользя по утреннему снегу,
Друг милый, предадимся бегу
Нетерпеливого коня
И навестим поля пустые,
Леса, недавно столь густые,
И берег, милый для меня.

1829

Zimnjeje utro

Mòroz i sòlntse; djèn tsjudèsnyj!
Esjò ty drèmlesj, drùg prelèsnyj –
Porà, krasàvitsa, prosnìs:
Otkròj somknùty negòj vzòry
Havstrètsju sèvernoj Avròry,
Zvèzdoio sèvera jàvis!

Vetsjor, ty pomnisj, viuga zlilas,
Na mutnom nebe mgla nosilas;
Luna, kak blednoe pjatno,
Skvoz tutsji mratsjnye zjeltela,
I ty petsjalnaja sidela –
A nyntsje… pogljadi v okno:

Pod golubymi nebasami
Velikolepnymi kovrami,
Blestja na solntse, sneg lezjit;
Prozratsjnyj les odin tsjernejet,
I jel skvoz inej zeljenejet,
I retsjka podo ldom blestit.

Vsja komnata jantarnym bleskom
Ozarena. Veselym treskom
Tresjtjsit zatoplennaja petsj.
Prijatno dumat lezjanki.
No znajesj: ne velet li v sanki
Kobylku buruio zapretsj?

Skolzja po utrennemu snegu,
Drugg milyj, predadimsja begu
Neterpelivovog konja
I navestimi polja pustye,
Lesa, nedavno stol gustie,
I bereg, milyj dlja menja.

1829

Min oversettelse

Vintermorgen

Frost og sol; en dag av under!
Du sover ennå, min fortryllende venn –
Det er på tide, du skjønne, å våkne:
Åpne de lukkede deilige blikk
I møte med nordlyset
Vis deg Nordstjerne!

I går kveld, husker du sånn snøstormen ergret seg,
På den uklare himmelen fløy tåka;
Månen gulnet som en blek flekk,
Tvers gjennom dystre skyer,
Og du, stakkar, satt der –
Og i dag… se i vinduet:

Under de blå himler
Med praktfulle tepper,
Skinnende mot solen, ligger snøen;
Den klare skogen svartner bare,
Og grana blir grønn gjennom rimfrosten,
Og den lille elva glinser under isen.

Hele rommet er opplyst av
skinnende rav. Med lystige smell
Spraker en oppvarmet vedovn..
Det er godt å ligge på benken og tenke.
Men du vet: har du ikke bedt spenne
merra storm for sleden?

Glatt er snøen om morgenen
Kjære venn, la oss hengi oss til ferden
Utålmodige hest
Vi oppsøker den uberørte marken,
Skogene stod for ikke lenge siden så tette,
Og bredden, kjær for meg.

Kommentar til oversettelsen og til språket

Det var en del vanskeligheter å overvinne, og diktet krevde en del arbeid, men nå tror jeg at jeg skal ha fått det riktig. I oversettelsen har jeg forsøkt å få en lesbar versjon av originalen på norsk, mens i gjendiktningen har jeg forsøkt å få med også noen poetiske kvalitter. Både oversettelsen og gjendiktningen skal kunne leses uten disse kommentarene, men for de som er interesserte i vanskelighetene som ligger der, og kanskje har lyst til å lære seg litt russisk, så kommer her en ganske grundig gjennomgang.

Som alltid på russisk er det et valg med det at substantivene deres ikke har bestemt og ubestemt form. Зимнее утро (Zimnjeje utro – vintermorgen) kan derfor oversettes med «vintermorgen», «en vintermorgen» og «vintermorgenen». Jeg er ikke sikker på om den ene er bedre enn den andre, det kunne like godt hos meg hete «En vintermorgen».

Проснись (prosnis) er imperativ av å våkne. Сомкнутый (somknutyj) er partisipp av verbet сомкнуть, som betyr å «slutte, flytte tett sammen». Нега (nega) er «nytelse, salighet», eller «velvære». Прелестный (prelestnyj) oversetter ordboken med «yndig», «fortryllende», «sjarmerende» og «inntagende». Adverbet прелестно (prelestno) har yndig, deilig og fortryllende, og ofte ironisk «deilig!», «flott!». Russerne bruker det hele tiden, mye oftere enn vi bruker «fortryllende». дремлешь (dremlesj) er andre person presens av дремать, oversatt i ordboken med «blunde, halvsove, døse, dorme; duppe». Ingen av disse alternativene får frem meningen i originalen, som er at den dikter-jeget snakker til ennå ligger og drar seg i sengen, en sånn skjønn vintermorgen. Det gjelder å få frem utålmodigheten dikterjeget føler, over den sovende du-personen, da går det ikke med «blunde» eller «dorme» eller «døse». Северной авроры er nordlyset, direkte oversatt «nordlige Aurora». Her i dette diktet kan det nok også utmerket være daggryet. I siste linje er Звездою севера (zvezdoiu severa – nordstjernen) satt i instrumental, slik at det blir at du skal vise deg/melde deg (явись – javis) med nordstjernen. Jeg har lest diktet litt forskjellig, om du (ты – ty) i linje 2 er vintermorgenen eller en person dikteren snakker til. Jeg tror det kan leses på begge måter, både at dikteren henvender seg til naturen selv, eller vinterdagen, og vil ha den til å våkne, eller om det er en person han vil ha til å våkne, siden dagen er så flott. Det gir mening begge deler. Man kan også tenke seg diktet henvender seg direkte til leseren, at det er du som leser, som er skjønn, og må melde deg for den flotte dagen.

Вечер er kveld, jeg går ut fra at вечор også er det, selv om jeg ikke finner ordet i kunnskapsforlagets ordbok. Et nettsøk bringer meg til en russisk akademisk ordbok, der ordet er oppgitt å bety вечера вечером, eller «i går aftes». Det passer også godt i sammenhengen. Злилась (zlilas – ergret seg) er fortid i hunkjønn av den refleksive versjonen av verbet злить, «å gjøre sint, ergre», altså «være sint på» eller «ergre seg over». Den som ergrer seg, er snøstormen (вьюга – viuga). Linje 2 beskriver himmelen i snøstormen. Det er brukt et adjektiv (мутный  – mutnyj, tåket/grumset/uklar) til å beskrive himmelen og et substantiv (мгла – mgla, tåke/dis) som subekt, og dette subjektet føk omkring (носиться – nositsja) på den grumsete/uklare/ugjennomsiktige himmelen. Det ligger en vanskelighet i ordvalget i oversettelsen, siden substantivet og adjektivet er så likt. I neste linje har jeg hentet opp verbet fra linje 4, russerne har ikke noen problemer med å vente med verbet til slutt, men på norsk blir det med en gang tungt om man begynner å beskrive subjektet før man har fortalt hva det gjør. Så ikke månen, som en blek flek/ tvers gjennom morske skyer gulnet, slik det står i originalen, men månen gulnet som en blek flekk, slik jeg har oversatt. Russerne skiller mellom vanlige skyer og regnskyer, det første er облако (oblako – skyer), det andre туча (tutsja – mørke (uværs)skyer), som står her. I nest siste linje i denne strofen står adjektivet i langform, печальная (petsjalnaja – stakkar), og ikke som adverb. Endingen er hunnkjønn, så det er stakkar det er synd på av hunnkjønn som sitter. Нынче (nyntsje) er et gammelt og poetisk ord for «nå til dags» eller «i dag».

I strofe 3 trengs til å begynne med litt oppnøsting i hvilke adjektiv og substantiv som hører til hvor. Det begynner med en preposisjon, под (pod – under), og den styrer instrumental. Så følger et adjektiv (голубыми) og et substantiv (небесами) i instrumental flertall, «blå himler», men jeg tror jeg ville vært på trygg grunn om jeg satte dette i entall. Deretter følger nye adjektiv og substantiv i instrumental flertall. Великолепие er «prakt» eller «herlighet», ковёр er «teppe» eller «matte». Denne instrumentalen hører imidlertid til snøn i linjen under, på norsk kanskje litt anstrengt i oversettelsen «med herlige tepper», men jeg velger den for å legge meg tettest mulig til originalen. Alternativ kunne være «som» eller «i», men om Pusjkin ville sagt dette, kunne han like godt gjort det. Det finitte verbet i denne setningen er лужит (lezjit – ligger), men det er først et innskudd med et verb i gerundium, Блестя (blestja – skinnende, av блестеть – «skinne, lyse, stråle»), så det er snøen som ligger skinnende mot solen med sine hvite tepper. Jeg er ikke sikker på hva som er tanken bak linjen deretter, nummer 4: Прозрачный лес один чернеет. Ord for ord er det greit, gjennomsiktig skog bare svartner, men hva Pusjkin med det vil ha uttrykt, skjønner jeg ikke godt. I linje 5 er det grana som blir grønn gjennom rimfrosten. Ель er grantre, иней er «rim» eller «rimfrost». Så det må være at skogen innover blir mørk, noe man kan se i klarvær, mens den enkelte gran ser grønn ut. At den lille elva stråler under isen, er imidlertid lett å se for seg. Her er det satt til en dimminutiv, -чка, til standardordet for elv река.

Strofe 4 begynner med et nytt eksempel på at russisk godt kan holde igjen på verbet, mens vi på norsk gjerne vil ha aktiviteten tidlig i setningen. Her er det imidlertid så spesielt i originalen, der dette verbet i partisipp er siste ord i setningen, og det blir fulgt av et punktum midt i en verselinje. Den effekten burde nesten vært med i en oversettelse også, men det blir for meg veldig kunstig, så i min norske oversettelse er det altså at det er av rav rommet er lyst opp, som utløser spenningen. Ikke at raven lyser rommet opp. Ordene som blir brukt er Янтарь er rav, янтарный er adjektivsammensetningen, her satt i instrumental sammen med блеск, som er «glans» eller «skinn». Озарена er partisippet av озарить, som betyr «å lyse opp».Videre blir det enklere, Печь er ovn, og her nok en god, russisk vedovn som kan gi fra seg litt lyd når det brenner i den. Så blir det litt vanskeligheter igjen. лежанки er avledet av å ligge, det er stedet man ligger, og av gloselisten fremgår det at det kan være en benk eller sted oppå ovnen for landsens ovner. Det lar seg ikke gjøre å finne et norsk ord som dekker alle disse assosisasjonene, i alle fall må man som leser ha med i tankene at du-personen ligger på et varmt, lunt og godt sted, gjerne på benken foran ovnen, eller oppå den, og det spraker så fint og er godt og opplyst. Men så er det det at du har bedt spenne for hesten, merra di, du skal ut i stormen. Кобылка er kjæleform av hunnhest, «hoppe, merr». Det står i akkusativ. Det samme gjør substantivet бурую (buruju – storm), og jeg må ha hjelp fra noen engelske oversettelser for å skjønne at dette ordet skal beskrive hoppa. Mange gjør ganske enkelt substantivet om til et adjektiv. Jeg lar det stå som et substantiv, og beholder vanskeligheten som her ligger i originalen. Min russisk er ikke så verst, men den er ikke velutviklet nok til å ha noen følelse av hva Pusjkin gjør her, om det er uvanlig, vanlig, dristig eller greit. Jeg kan ikke huske å ha sett буря brukt annet enn som storm andre steder, men gjerne og ofte i overført betydning. Mest kjent er i diktet Парусь av Lermontov, et dikt også gjennomgått her på bloggen.

Siste strofe har noen vanskeligheter, særlig mot slutten. Den begynner greit med uttrykket Скользя по утреннему снегу, der det er snøen om morgenen (по утреннему снегу – po utrennemu snegu), og ikke morgensnøen (утренный снег – utrennyj sneg) som er glatt. Videre kommer adjektivet милый (milyj – mild/snill/kjær) to ganger, både i linje 2 og linje 6. Begge ganger er det i langform og knyttet til hankjønn. Først er det til venn (друг – drug), et vanlig, foranstilt attributt, så ser det ut til å være mest knyttet til for meg (для меня – dlja menja), men et adjektiv i langform betyr blir ikke brukt på denne måten. Det skal høre til et attributt, og den beste kandidaten jeg ser det, er берег (bereg – bredd) like før. Dette ordet er imidlertid atskilt av et komma, så jeg kan ikke få det til annet at dette adjektivet kanskje står i attributtativ form, men likevel blir brukt som predikat. Altså det står i langform, med endelsen -ый, men blir brukt i kortform. Det gir mer mening, bredden er kjær for meg, det er ikke en «kjær bredd» for meg. Måten jeg oversetter på glatter over problemet, jeg setter bare ganske enkelt inn det samme kommaet, og jeg legger ikke til noe bindingsverb. En løsning på problemet kan være at милый her ikke står som adjektiv, men som substantiv, noe som vel går også på norsk (en kjær – den kjære – flere kjære – alle kjære). Vennen hans i linje to er hesten, merra, fra strofen over. De to skal hengi seg til (предадимся – predadimsja) ferden (бегу – begu), altså legge ut på tur. Den utålmodige hesten er satt i akkusativ (Нетерпеливого коня – neterpelivovo konja), noe som skal bety at hesten er objekt, og ikke subjekt. Mitt russiske språkøre strekker ikke til for å skjønne hva det skal bety, det er et tillært språk for meg, så jeg må tenke og resonnere meg frem til betydningen, og kommer derfor ofte på ville veier. For morsmålsbrukerne er det enkelt. Uansett har vi ikke noen objektsform av adjektiv og substantiv på norsk, så jeg kan glatte over problemet her også, bare å oversette med de riktige ordene. Antagelig ligger det noe i at jeg-personen tar den utålmodige hesten med, at han griper den eller spenner den for vognen eller ser på den eller et eller annet, og så besøker de den åpne sletten. Det kan også være en slags tiltalteform. Навестим (navestim – navestim) er perfektiv, det er fremtidsformen på russisk, så de skal altså ut og oppsøke de tomme markene (поля пустые – polja pustye). Jeg tror det går greit å oversette med uberørt, det får med ideen.  Густой (gustoj – tett/tykk) beskriver sånn skogene stod for ikke lenge siden, mens oversettelsen av берег (bereg – (elve)bredd/strand/kyst) ikke må forveksles med noe bredt. Det er nok heller det at han rir ved siden av en elv, eller noe.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

Проснисьimperativ -> проснуться å våkne
Сомкнутыйpartisipp -> сомкнуть/смыкать 1. (свести вплотную) slutte, flyte tett sammen 2. перен. (создать взаимную связь) knytte sammen 3. (закрыть) lukke; ~ глаза
негой -> нега книжн. 1. (наслаждение) nytelse, salighet 2. (страстность) lidenskap; sarthet 3. (довольство) velvære
взор книжн. поэт. blikk
явись – imperativ, entall -> явиться/являться 1. (прибыть) møte (opp{frem}), innfinne seg; stille; melde seg; komme; troppe opp 2. (появляться) vise seg for; (til)by seg 3. (стать, о казаться) bli; это явилос первым шагом dette ble det første skritt

вьюга snøstorm; snødrev, snøfokk (ветер с снегом)
злилась – fortid, hunkjønn, refleksivt -> (разо-, обо-)злиться на В være sint på, ergre seg over
мутный  1. (о жидкости) uklar, grumsete 2. (запотевший) duggete, uklar 3. (неясный, туманный) uklar, tåkete, dunkel
носиться 1. нестись men med den forskjell at handlingen gjentar seg, eller foregår i forskjellige retninger; также fly, renne, fare rundt, støve rundt, beinfly 2. (об одежде) holde seg 3. с Т разг. (уделять много внимание) gjøre et stort nummer av, gjøre stas på
мрачный 1. (тёмный) mørk; dyster, mørk, skummel 2. (тяжёлый, беспросветный) mørk, dyster 3. (о человеке) mørk, trist, tungsindig; gretten, sur, tverr; dyster, mørk
нынче 1. (теперь) nå til dags 2. (сегодня) i dag

великолепие prakt, herlighet
прозрачный 1 .gjennomsiktig, transparent 2. перен. klar, utvetydig, gjennomskuelig
иней rim, rimfrost

янтарь rav
блеск 1. glans, skinn 2. перен. glans, prakt, herlighet
озарена – partisipp -> озарить 1. 1. (осветить) lyse opp 2. (прийти на ум): его озарило, его озарила мысль det gikk opp for ham, det gikk et lys opp for ham, han fikk plutselig en lys idé
лежанки –  flertall -> лежанка 1. (лавка) liggebenk 2. (на печке) liggeplass (oppå landsens ovn)
велеть нсв/св Д + инф. la nn + inf, si at nn skal + inf; befale (приказать); by высок.
санки – kjæleform -> сани slede
кобылку – kjæleform, akkusativ -> кобыла 1. (лошадь) hoppe, merr 2. груб. (о крупной женщине) digert kvinnfolk, dundre 3. (орудие пытки) pinebenk
запречь – muntlig form -> запрячь 1. spenne for  2. его здрогово зарягли han er hardt forspent

предадимся – presens, 1. pers flertall -> предаться hengi seg til
бегу – dativ, entall -> бег løp; springmarsj
навестим – presens, 1. pers flertall -> навестить besøke, oppsøke
столь книжн. så

Kommentar til diktet

Den russiske vinteren er berømt og beryktet. Man trenger ikke reise til Sibir for at tosifrede minusgrader skal være helt vanlig, og enhver russer vil kjenne vintermorgenen og landskapet Pusjkin her beskriver. Ideen er å sette den vakre, klare vintermorgenen i kontrast med en vinterstorm som nettopp har vært. Vinteren kan være tøff, med storm og kulde og dårlig sikt, men den kan også være innbydende, med gnistrende snø og klarvær. Slike morgener er det lunt og godt å sitte foran peisen, men enda bedre er det å spenne sleden for, og komme seg ut i landskapet!

Diktet bør ikke rotes til med altfor mange kommentarer. Det skal være en smittende, umiddelbar glede, og man skal være glad i vinteren, landskapet og livet. Pusjkin er russernes helt ubestridte nasjonaldikter, han skildrer mange deler av russernes lynne, og mange deler av deres liv. Det aller meste av diktningen hans er livsglad og optimistisk, sånn folk flest heller vil oppsøke gleden enn problemene, men i mange av diktene er også tungsinnet og selvforakten like under overflaten. På en veldig tiltalende måte gjelder det i dette diktet også. Det blir skrevet en del om hvordan det var før, med vinterstorm og tett skog, man trenger ikke være stor litterat for å assosiere dette med vanskeligheter, dårlig vær er knapt nok dårlig humør i overført betydning. Dårlig vær gir dårlig humør, ofte. Så når det så kommer en solskinnsdag, gjelder det å gripe den!

Rimene og rytmen er i dette diktet helt på sin plass. Det indikerer at alt stemmer, plutselig er alt som det skal være. Rimmønsteret er litt avansert, med a-a-b-c-c-b, litt uvanlig, sånn at det har sin effekt når rimene kommer. Sisteordene i strofene er dukk opp (явись), vindu (окно), stråle (блестит), spenne (запречь), og for meg (для меня), alt sammen ord som passer å ha utropstegn etterpå, og som handler om å åpne seg, se ut, vise seg, gripe dagen, ta fatt, gå i gang, og til sist oppsummert med for meg. Mange av disse positivt ladede sistordene står også i kontrast til vanskeligheter i linjene like over, om det er vinterstorm og dysterhet, den mørke, tette skogen, den lune og passiviserende varmen foran peisen, et eller annet som hindrer aktiviteten, og så smeller rimet inn og åpner den igjen.

Særlig er den første strofen berømt. Den har utallige russere lært seg utenatt på skolen, og folk med utdannelse og interesse kan den ganske sikkert utenatt den dag i dag, der de går og står. Det er også en herlig hyllest til vintermorgenen, den dag av under, og så den vakre vennen – du – som våkner opp til verden, og får se dette. Det er rike liv i en rik verden, man lukker opp øynene og ser den, så handler resten av diktet om å gå ut og ta del i den. Det er smittende livsglede, sånn russerne trenger, særlig om vinterne, som jo kan være tøff. Da kan det være godt å ha en nasjonaldikter som Pusjkin å ty til, og dikt som dette, vintermorgen – явись!

Min gjendiktning

Å gjendikte Pusjkin er umulig. Poenget er at ordene skal falle på plass lett og naturlig, men det lar seg ikke gjøre og samtidig få med seg rytmen og rimene. Så enten blir språket oppstyltet og vanskelig, eller så må man gi avkall på rimene eller noe av meningen. Jeg er slepphendt med diktene mine, og lar det stå til. Hensikten er at det skal fungere på et vis. I strofe 3 holder jeg ikke ut, og oversetter med sneen i linje 3 og isen i sistelinjen, selv om det ikke rimer. Jeg kunne tvunget inn et rim med å erstatte isen med breen, men det er jo ikke under breen elven går, og de har heller ikke breer i Russland i den delen Pusjkin skriver om. Så ok, detter er smak og behag, hva gjendiktningen skal prioritere.

Vintermorgen

Frost og sol; du dag av under!
Min venn av ynde som ennå blunder
Det er på tide, du skjønne, lukk opp
Dine øyne med salig blikk å se
Nordlyset får du møte med
Og nordstjernen – dukk opp!

I går, du husker, stormen bråke,
På den matte himmel føk nattens tåke;
Månen, den runde prikk,
Bak dystre skyer gulnet matt,
Og stakkars du som bare satt –
Og i dag… gå i vinduet og kikk!

Under den klare himmel blå
Med herlige tepper ligger nå,
Glitrende mot solen, sneen;
Den klare skogen svartner skjønn,
Gjennom rimfrost granen grønn,
Og elven glinser under isen/breen.

Hele rommet i ravens glans
lyst opp. I lystig dans
Knitrer den knusktørre veden..
Det er fint å tenke i godstolen lett.
Men du vet at du har jo også bedt
Om å spenne merra for sleden?

Morgensnøen er god og glatt,
Kjære venn, la oss ta fatt
Du utålmodige hest – legg i vei
Vi oppsøker den åpne mark
Skogen stod så tett i bark,
Og bredden, landet kjært for meg.

ES2017/18

Зимнее утро

Мороз и солнце; день чудесный!
Еще ты дремлешь, друг прелестный –
Пора, красавица, проснись;
Открой сомкнуты негой взорыНавстречу северной Авроры,
Звездою севера явись!
Вечор, ты помнишь, вьюга злилась,
На мутном небе мгла носилась;Луна, как бледное пятно,
Сквозь тучи мрачные желтела,
И ты печальная сидела –
А нынче… погляди в окно:Под голубыми небесами
Великолепными коврами,
Блестя на солнце, снег лежит;
Прозрачный лес один чернеет,И ель сквозь иней зеленеет,
И речка подо льдом блестит.
Вся комната янтарным блеском
Озарена. Веселым трескомТрещит затопленная печь.
Приятно думать у лежанки.
Но знаешь: не велеть ли в санки
Кобылку бурую запречь?Скользя по утреннему снегу,
Друг милый, предадимся бегу
Нетерпеливого коня
И навестим поля пустые,Леса, недавно столь густые,
И берег, милый для меня.1829

Både kjedelig og trist, av Mikhail Lermontov

Dette diktet fikk en oppussing februar 2017. Oversettelse og gjendiktning er forbedret, gloseliste er lagt til, og i resten av posten er det gjort noen forbedringer og fylt på med litt mer stoff.

*

Mikhail Jurevitsj Lermontov (1814  – 1841) var en bråmoden dikter. Han debuterte

Både på det personlige plan og som russer i Russland levde han allerede fra tidlig av et rikt, om enn delvis tragisk, liv. Moren var en rik aristokrat som døde da lille Mikhail var 3 år gammel. Han ble så oppdradd hos bestemoren som ikke tålte synet av Mikhails far som bare var en fattig soldat. Unge Mikhail Lermontov hadde derfor erfaringer å høste av da han begynte å skrive dikt som 14 åring.

På det politiske plan ble Mikhail født to år etter Napoelons mislykkede erobringsforsøk av Russland. Napoleonskrigene raste imidlertid fortsatt, og Napoleon var også for Mikhail en stor, romantisk helt. Hjemme i Russland forsøkte først tsar Aleksander I, så Nikolai I, å holde styr på reform- og opprørsbevegelser. Kunstnerisk er dikteren Aleksander Pusjkin i ferd med å etablere en ekte russisk nasjonallitteratur, riktignok inspirert av franske, britiske og tyske romantikere, men med noe helt særeget russisk som også unge Mikhail lar seg gripe av. Byron og Pusjkin er hans forbilder.

Sommeren 2009 postet jeg Seilet som Lermontov skrev da han var bare 18 år gammel. I dag skal jeg poste et dikt Lermontov skrev 8 år senere, året før sitt dødsår. Begge diktene er så kjente at mange russere ennå kan dem utenatt.

И скучно и грустно

И скучно и грустно, и некому руку подать
В минуту душевной невзгоды…
Желанья!.. что пользы напрасно и вечно желать?..
А годы проходят – все лучшие годы!

Любить… но кого же?.. на время – не стоит труда,
А вечно любить невозможно.
В себя ли заглянешь? – там прошлого нет и следа:
И радость, и муки, и всё там ничтожно…

Что страсти? – ведь рано иль поздно их сладкий недуг
Исчезнет при слове рассудка;
И жизнь, как посмотришь с холодным вниманьем вокруг –
Такая пустая и глупая шутка…

январь, 1840

1840

Min oversettelse

Både kjedelig og trist…

Både kjedelig og trist, og ingen å rekke hånden til
Minuttet for sjelens gjenvordigheter…
Ønsker!.. hva nytte er i å ønske forgjeves og evig?..
Og årene passerer – alle de beste årene!

Å elske… hvem da?.. For en tid er det ikke verd bryet,,
Og å elske evig er ikke mulig.
Du ser inn i deg selv? – Der er ingen spor av fortiden:
Og glede, og kvaler, og alt er der ubetydelig…

Hva er lidenskapene? – Du ser, før eller senere vil deres søte lidelse
Forsvinne for ord av fornuft;
Og livet, som du ser med kald oppmerksomhet rundt det –
Det er slik en tom og dum spøk…

Januar, 1840

Kommentar til språket og oversettelsen

Starten av diktet er enkel og umiddelbar for russere, men utenlandske oversettere som jeg, må nok streve litt for å finne ut av hva som her er underforstått, og hvordan dette skal komme over til norsk. Некому står i dativ og betyr da «til ingen», hånden руку står i akkusativ og er direkte objekt. Verbet er подать er ikke perfektiv av дать «å gi», som jeg først trodde og skrev, men et selvstendig verb med mange betydninger (se gloselisten). В минуту står i akkusativ, noe som på russisk som på tysk indikerer at det er bevegelse til, altså noe sånt som «i det man går inn i minuttet for sjelens gjenvordigheter. Linjen er på russisk ikke knyttet sammen med noen preposisjon, men душевной («sjelens») невзгоды («gjenvordigheter, ulykker; viderverdigheter») er satt i akkusativ flertall, og jeg tror ikke det blir helt galt å sette inn et norsk «for» i mellom der. En prosaisk gjengivelse av de to første linjene kunne være «Livet er både kjedelig og trist, og det finnes ingen man kan rekke hånden i tiden for sjelens ulykker». Jeg ser andre oversetter med at det er ingen som gir deg hånden når du har vanskeligheter, men jeg kan ikke se annet enn at dette er oversetterens verk, og ikke noe som står der i originalen. Videre blir det enklere. Желание betyr «ønske» eller «lyst», og er her satt i flertall, желанья. Польза betyr «nytte», «gagn», «fordel», og står også i flertall, пользы. напрасно betyr «forgjeves» og вечно «evig». Проходить bruker russerne når de vil ha noen til «å gå videre», eller «gå forbi» og slikt noe. Meningen i de to siste linjene i første strofe er hva det nytter å ønske, når ønskene er forgjeves og aldri tar de slutt, og i mens går årene forbi, de beste årene man har (= ungdomsårene).

I strofe to begynner Lermontov med spørsmålet om å elske. Så lenge kjærligheten bare er midlertidig er det ikke verd alt strevet som følger med, og å elske evig er ikke mennesket gitt i livet. Derfor kan ikke kjærligheten være noen redning. Det lille ordet ли er en partikkel som vanligvis blir brukt i spørresetninger, det er vanskelig å peke på noe tilsvarede ord i norsk. Заглянуть er perfektivt verb og det betyr «å titte» eller «kikke» inn i. Прошлое betyr fortid, og står her i genitiv styrt av nektingen (нет). След betyr «spor», og er også satt i genitiv. Det henger altså sammen med прошлое, forsterket av и, og det vil på norsk bli noe sånt som «det finnes ikke engang spor av fortiden». Радость er «glede» og мука betyr her «plage, pine, kval» (det kan også bety «mel»). Ничтожно betyr «ubetydelig, uendelig liten» eller «ubetydelig, tom, intetsigende». Meningen er altså at man kan se inn i seg selv, men der ser man ingenting. Alt er bare gleder og sorger, som alle sammen er ubetydelige.

Ведь er også en partikkel, den betyr noe sånt som «du ser, du skjønner, ser du, skjønner du». Сладкий er «søt», «behagelig», недуг er et boklig uttrykk som betyr «lidelse», «sykdom». Рассудок betyr «fornuft», «forstand, vett», og står her i genitiv (med vokalbortfall). Meningen er at lidenskapene ikke kan stå seg mot fornuften, før eller senere tar rasjonaliteten over og kveler lidenskapene. Как betyr egentlig «hvordan», men kan også brukes som relativpronomen som her. Вокруг betyr «rundt», og kan ikke høre sammen med annet enn жизнь («livet»), på norsk er det lettere å forstå om hele dette ordet sløyfes. Meningen er noe sånt som at når du ser på livet med kjølig oppmerksomhet, altså uten lidenskapene og forstyrrelsene, så er det bare en tom og dum spøk.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord er satt i fet skrift.

подать/подавать 1. (дать) gi, rekke 2. (поставить не стол) servere 3. (дать милостьыню) gi almisser 4. (повести для посадки и т.д.) kjøre frem; ~ машину к подьезду kjøre en bil frem til inngangen 5. (доставить) bringe, levere; tilføre, forsyne 6. (заявление, жалобу и т.д.) inngi, sende inn; ~ заявление об уходе sende inn avskjedssøknad 7. разг. (подвинуть, переместить) flytte; ~ машину назад rygge 8. спорт. serve 9. (изобразить) skildre; fremstille; главный герой подан в романе схематично 10. ~ помощь; совет ; команду ;сигнал gi hjelp; tegn; komando; signal
невзгоды мн <ед невзгода>  gjenvordigheter, ulykker; viderverdigheter

мука betyr her «plage, pine, kval

ничтожно -> ничтожный 1. (очень малый) ubetydelig; uendelig liten 2. (незначительный) ubetydelig; tom, intetsigende 3. ubetydelig (о человеке)
недуг книжн. lidelse, sykdom

Рассудок «fornuft», «forstand, vett»

Kommentar til diktet

Dette er diktet til livsleden. Da jeg sommeren 2007 var i Minsk for å lære russisk studerte vi dette diktet her. Lærerinnen som var av den gamle, gode sovjetiske skolen, likte naturligvis diktet godt, men syntes det var fryktelig trist og lite optimistisk. Hun mente det skyldtes at Lermontov var pen, og at det var umulig for en pen ung mann å bli lykkelig. Hun sammenlignet med Pusjkin, som rett å melde ikke er særlig billedskjønn, men som levde noenlunde lykkelig hele sitt liv. Han skrev aldri slike livsleie dikt som Lermontov skrev så mange av. Jeg vil si det finnes vel bedre forklaringer enn dette på at Lermontov skrev som han gjorde.

Formelt er det ikke noe kaos i dette diktet. Følelsene er kanskje dystre, men de er under full kontroll. Det er kryssrim, abab, i alle strofene, og alle linjene har trykklett utgang.

Lermontov er ikke mer enn 26 år når han skriver dette diktet. Men han har allerede drukket livet tomt, og tror ikke det har mer å gi. Alt som til vanlig skal gi glede i livet, slik som ønsker, lidenskaper og kjærlighet, det er hos denne poeten nå tomt og uten innhold. Man kan godt ønske seg noe i livet, men man vil aldri få det man ønsker seg, og om man gir etter for denne følelsen, vil man gå gjennom livet full av ønsker om ting man aldri får. Det er tidlig å få denne følelsen allerede 26 år gammel, at livet ikke har mer man kan strebe etter. Lermontov var bråmoden, og har hatt denne følelsen lenge. Han ser årene passere, og vet dette er ungdommens år, de årene som skal være best. Når heller ikke de kan gi ham noe, hva da med det som skal komme?

Kjærligheten, eller det å elske, har en godside og en vrangside. Poeten ser bare vrangsiden, alle kvalene og alt slitet med å få den man elsker, og å holde ut med henne. Kjærligheten, eller det at man elsker noen, varer bare for en tid, og da er det spørsmål om det er verd alt det negative, alt slitet som følger med? Om kjærligheten kunne vedvare kunne det være verd anstrengelsene, men det gjør den ikke, og da konkluderer denne poeten at det er like bra å frasi seg hele kjærligheten. Regnskapet går ikke opp.

For en mann i midten av 20-årene skulle minnene fortsatt være glødende og betydingsfulle. For denne poeten er de ikke det. Han ser på det som tidligere har betydd noe for ham, men som ikke gjør det lenger nå. Hva er vel gleder og sorger man har hatt verd, når man ikke har dem lenger? De er ubetydelige.

Lidenskapene kunne kanskje live opp den livsleie poeten, men i siste strofe lar han rasjonaliteten ta knekken på dem. For dem som gjerne vil lese optimisme og livsmuligheter inn i ethvert dikt er det kanskje her mulighet til en litt mer positiv tolkning enn i resten av diktet. Gjennom hele diktet har jo poeten latt nettopp fornuften ødelegge tilløpene til livsutfoldelse som måtte være, det er bare fornuften som kan konkludere med at elskoven ikke er verd noe, fordi den vil gå over. Her i siste strofe kan det se ut som poeten har et visst ønske om at lidenskapene på ny skal gjelde, han har altså kanskje ikke helt gitt seg hen til livsleden, men det er fornuften eller bare ordet fornuft, som vil kvele enhver lidenskap allerede i starten. Man skal altså anstrenge seg for å lese livsglede inn i dette diktet her.

Konklusjonen på diktet er vakker. Når man ser på livet som det egentlig er, så er det bare en tom og dum spøk. Det er ikke verd noen ting.

Året etter dør altså Lermontov i en duell, et dødsfall man nesten kan se på som et slags selvmord. Han døde meget ung, men har etterlatt seg noen av de vakreste og mest livstrette tekstene som er skrevet. Dette diktet her, både kjedelig og trist er livet, er kanskje det som tar prisen. Selv om man ikke vil gå med på et fullt så fornektende syn på livsmulighetene, er det her sunne og gode tanker om at det man føler betyr så mye når det står på, kanskje ikke betyr så mye allikevel. Slik leser jeg diktet, og har stort utbytte av det.

Min gjendiktning

Denen gjendiktningen har jeg etter hvert jobbet en del med, og den har vært postet i forskjellige versjoner. Den er ennå langt unna kvalitetene i originalen, men det begynner kanskje etter hvert å ligne en versjon å leve med. Otto Hageberg har også levert en fin oversettelse til nynorsk i kommentarfeltet. Det setter jeg stor pris på.

Både kjedelig og trist…

Kjedelig og trist, og ingen å gi
En hånd til i sjelens plage
Ønsker!.. hva er nytten deri?
Mens årene går – dine beste dager.

Å elske… med hvem? Bare en stund er ikke verd bryet
Og å elske evig er ingen mulighet.
Du ser inn i deg selv? Der er ikke så mye
Og gleder og sorger, alt er ubetydelighet.

Lidenskapene? Før eller siden vil den søte syke
Forsvinne for fornuftens ord
Og livet, når du ser litt kjølig rundt det
Er det en tom vits, dum og stor.


Min gave er ynkelig (Мой дар убог), av Jevgenij Abramovitsj Baratynskij

Denne posten ble gjennomarbeidet på nytt februar 2017. Det ble lagt til gloseliste og gjendiktning, og mer utfyllende kommentarer. Noen kosmetiske endringer fikk posten også i januar 2018.

*

I dag poster vi et dikt av den russiske poeten Jevgenij Abramovitsj Baratynskij (1800 – 1844). Jeg tenkte at nå som det bare er plass til 3 russiske dikt i året, så bør jeg prøve å få i alle fall en av dem til å være skrevet av en poet jeg ikke har postet noe av tidligere. Noen nye bekjentskaper må det jo være, hvert år. Baratanskij var samtidig med Aleksander Pusjkin, og også en god venn av ham. Da skulle man vite at han har sine røtter i klassisismen, men at han i likhet med Pusjkin bryter ut av dem, og over i en slags russisk romantikk. Her er strenge rytme- og rimmønster, men følelser sterkere enn de man forventer å finne i klassesismens diktning. Diktet jeg poster er således helt representativt. Det tar opp det evige lyriske temaet om diktet som kan leve og bli husket i en forgjengelig verden.

Мой дар убог

Мой дар убог, и голос мой не громок,
Но я живу, и на земли моё
Кому-нибудь любезно бытиё:
Его найдёт далекий мой потомок
В моих стихах; как знать? душа моя
Окажется с душой его в сношенье,
И как нашёл я друга в поколенье,
Читателя найду в потомстве я.

1828

Min transkripsjon

Moj dar ubog

Moj dar ubog, i golos moj ne gromok,
No ja zjivu, i na zemli mojo
Komu-nibud ljubezno bytio:
Jevo naidjot dalekij moj potomok
V moikh stikhakh; kak znatj? Dusja moja
Okazjetsja s dusjoj jevo v snosjenie,
I kak nasjol ja druga v pokolénie,
Tsjitatelja najdu v potomstve ja.

Min oversettelse

Min gave er ynkelig

Min gave er ynkelig, og stemmen min ikke høy,
Men jeg lever, og til jorden min
Til en eller annen elskelig væren:
Vil en fjern etterkommer finne den.
Hvem vet? Kanskje vil det i mine vers
Vise seg at min sjel har en forbindelse med hans,
Og slik fant jeg en venn i et slektledd,
I ettertiden vil jeg finne en leser.

Kommentar til oversettelsen

De første årene la jeg vekt på å oversette tettest mulig til originalen, selv når resultatet da kunne bli tilnærmet uforståelig på norsk. Nå skriver jeg om, for å gjøre resultatet leselig. Her i kommentarene skriver jeg hva jeg har gjort.

I første linje er убог og громок kortformer av adjektivene убогий (ubogij – Forkrøplet, elendig, ynkelig, tarvelig, ussel) og громкий (gromkij – høy, kraftig (om lyd)). Kortformen er russernes måte å uttrykke predikativ funksjon, noe vi på norsk vanligvis uttrykker med det lille ordet er. Russerne bruker ikke dette ordet på denne måten, og må gjøre noe annet for å skille mellom «mannen er ynkelig» og «en ynkelig mann». Det gjør de med å skille mellom kortformen, убог, og langformen, убогий. Der kortformen har predikativ funksjon, har langformen attributiv. Den uttrykker en iboende egenskap. Her, i diktet, er det kortformen som uttrykker en påstand. I oversettelsen blir det Min gave er ynkelig, mens det i originalen altså ikke er noe kopulaverb.

Så følger det noen vanskeligheter. Preposisjonen на (na – til, på) styrer akkusativ når det er bevegelse, og pronomenet моё står riktignok i grunnformen som gjelder både for nominativ og akkusativ, men substantivet земля (zemlja – jorden) er satt i genitiv, med endelsen -и. Jeg er ikke sikker på hva det er for noe. Siden jeg antar det er til stedet, akkusativ, så oversetter jeg med til jorden min. Videre står Кому-нибудь (komu-nibud – (til/for) en eller annen) i dativ. Det er en kasus som uttrykker den som nyter godt (eller vondt) av en handling, typisk den som får brevet eller gaven eller knyttneveslaget.  Ofte kan dativ på norsk bli uttrykt med preposisjonen «til» eller «for». Det er det jeg prøver her. Resultatet blir litt forvirrende på norsk, som det også – for meg – er litt forvirrende i originalen.

Adjektivet любезно er på ny kortform, dette av лыбезный «elskelig, elskverdig», og det står til бытие, som betyr «tilværlese».  Kortformen любезно får jeg ikke inn, jeg bruker adjektivet attributivt.

I linje 4 står pronomenet Его (evo – han, den/det) i akkusativ, og viser tilbake til stemmen  (голос) eller gaven (дар) i linje 1. Substantivfrasen мой потомок (moj potomok – min etterkommer) står i nominativ. Så det er altså etterkommeren som er subjektet, og finner (найдёт – najdjot) den ynkelige gaven til poeten, stemmen hans.. Adjektivet далекий står i langform, og må høre til потомок, altså en «fjern etterkommer». Akkurat den linjen ser nå grei ut i oversettelsen.

Tanken skulle imidlertid være mulig å få tak i, det er ideen om en etterkommer her på jorden, som skal finne frem til den ynkelige gaven og lavrøstede stemmen til Baratynskij.

Fjerde linje slutter ikke med noe punktum, så det er ikke absolutt klart at femte linje begynner på noe nytt. På den annen side er både subjekt og objekt på plass, så det er vel kanskje mest naturlig å lese første halvdel som noe avsluttet. I så fall begynner femte linje greit, В моих стихах; как знать? (I mine vers; hvem vet?), og fortsettelsen trenger bare litt forklaring: душа моя/ Окажется с душой его в сношенье, «sjelen min/ viser seg med sjelen hans i forbindelse», direkte oversatt. Så meningen må være at i versene viser det seg å være en sjelelig (eller åndelig) forbindelse mellom dikteren og etterkommeren hans.

Denne tanken fortsetter i de to siste linjene. И как нашёл я друга в поколенье betyr direkte oversatt: «Og på den måten fant jeg en venn i et slektledd», der как egentlig betyr «hvordan», og russisk ikke skiller mellom bestemt og ubestemt form av substantivet, så в поколенье kan bety «i generasjonen» eller «i en generasjon», eller «i slektleddet» eller «i et slektledd». Det er jeg (я) som står i nominativ, og venn (друга) som står i akkusativ, så det er jeg som finner vennen. Читателя i siste linje står også i akkusativ, så det er også her «jeg» (я) som finner en leser, og det i ettertiden (потомстве).

Til slutt vil jeg si litt om russiske verb. De skiller mellom perfektive og ikke-perfektive aspekt, eller fullført og ikke-fullført handling. På norsk blir dette utført med en omskriving, vi sier ofte «sitter og leser», eller «går og tenker», for å få frem at vi er i gang med noe, handlingen er ikke fullført. På russisk er de opptatt av dette, og har hele verbsystemet innrettet etter det med å la alle verb komme i par, ett for det perfektive og ett for det ikke-perfektive. Det ikke-perfektive uttrykker en handling som er i gang, vanlig presens, den utføres nå, mens det perfektive uttrykker en handling som er fullført. Det vil den være i fremtiden. Her i dette er det en god del perfektive verb, det er fullført handling, og altså noe som vil bli utført i fremtiden. For de to siste linjene blir dette illustrert i det perfektive verbet найти, å finne, som i nest siste linje blir brukt i fortid, «fant», og i siste i fremtid «vil finne», eller rettere: «kommer til å finne». Det vil skje.

Jeg klarer heller ikke finne en tilfredsstillende forklaring på dativen Кому-нибудь i linje 3, jeg skjønner ikke hva det betyr. Min oversettelse her, «med en eller annen», glatter over problemet.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok.

убог – kortform -> Убогий 1. Forkrøplet, 2. elendig, ynkelig, tarvelig, ussel, 3. elendig, tarvelig, ussel
любезно – kortform, nøytrum -> любезный 1. (обходительный) elskverdig, imøtekommende 2. уст. или разг. (дорогой) kjær; любезный читатель! уст. kjære leser
бытие tilværelse, væren
далекий 1. (удалённый; давный) fjern: lang (длинный) 2. (чуждый) fremmed 3. я далеко от мысли упрекать его jeg berbreider ham på ingen måte
потомок 1. etterkommer; ætling 2. мн (людеи будущих поколений) etterkommere, etterslekt
Окажется -> Оказаться 1. (найтись, быть налицо) finnes, være 2. (очутиться где-л) være, befinne seg; komme i 3. (явиться на самом деле кем-л, чем-л) vise seg å være 4. безл. (выяснилось) отказалось, что… det viste seg, at…
Сношение 1. (связ) forbindelse, kontakt 2. (половой акт) samleie
поколение generasjon, slektledd

Kommentar til diktet

Diktet er kort, og uttykker en kjent, klassisk tanke, og bruker flere av de vante virkemidler i den lyriske tradisjonen. Det er neddempet i tonen, ingen romantiske stormer her, ingen store følelser, ingen proklamering av dikterens geni og inspirasjon, her går det rolig frem, nesten klassisistisk i formen. Den russiske originalen har mange myke, behagelige lyder, eller fonemer, som det heter i fonetikken. Et fonem er det minste betydningsskillende lydelement i et språk. Sånn om omtrent kan man si fonemene er lydspråkets bokstaver, et fonem i lydspråket tilsvarer en bokstav eller en bokstavkombinasjon i skriftspråket. På norsk består kombinasjonene ‘ng’, ‘sj’ og ‘skj av flere bokstaver, men bare én lyd, ett fonem. Diktet passer å leses langsomt, rolig. Vokalen ‘o’, nærmere norsk ‘å’, er lett å uttale og behagelig for øret, mens ‘i’ er mer anstrengt, skrikende, om leseren følger meg her.  Her er det russiske vokaler о, а, у (vår u, uttalt kontinentalt, som norsk, tradisjonell ‘o’) som dominerer, nesten totalt. Konsonantene er også myke, м, д, б, г (m, d, b, g), få av dem er skarpe, enda færre skarpe og trykktunge. Verken oversettelsen min eller gjendiktningen er i nærheten av å gjengi dette.

I innholdet begynner diktet med at poeten reduserer seg selv, og sine dikteriske evner. Han har fått et ynkelig talent i gave og kan ikke snakke med høy røst. Det siste gjør han ikke heller, diktet er rolig, men det første er en selvmotsigelse. At diktet lever og ennå blir brukt viser jo nettopp at talentet hans ikke var så ynkelig, og at gaven hans er så stor at han og hans dikt lever videre gjennom århundrene, og over landegrensene. Diktet spør ikke så mye, det er ydmykt, det vil bare ha en leser, og den leseren vil poeten føle et sjelelig fellesskap med. Det er dette sjelelige fellesskapet som blir løftet frem til noe stort og verdifullt, så stort at verken diktet eller dikteren trenger andre mål. Således slutter diktet litt triumferende, med at dikteren finner en leser og sjelefrende i ettertiden. I den russiske originalen faller ordene helt naturlig, ordnet i rytme og rim, slik at det blir en forsterket effekt av at sånn må det være.

Originalen har også jeg (я – ja) til slutt: leser finner i ettertiden jeg (min uthevelse). Poeten snakker mye om min (мой), min gave, min stemme, min verden, men der til slutt kommer en tydelig og trykksterk jeg (я). Så tross sin ynkelge gave og lave stemme, så er poeten sterk i troen på seg selv, han vet og er ikke i tvil om at i verden han lever i, en gang i tiden, vil diktet finne en leser, og med det vil han finne en sjelelig kontakt. Her og nå er denne leseren jeg, og kanskje også du, som leser dette, og – forhåpentligvis – har vi skjønt diktet godt nok til at den russiske poeten Baratynskij fikk sitt ringe ønske oppfylt.

Min gjendiktning

Gjendiktningen har en del av de samme problemer som oversettelsen, men er løst på en litt annen måte. Noe av poenget i originalen er at det flyter så lett og uanstrengt, noe som må være målet også i gjendiktningen, om enn dette målet nok ikke er så enkelt å oppnå.

Min gave er ynkelig

Min gave er ynkelig, min stemme svak,
Men jeg lever, og i min verden
Til en eller annen elsket væren:
Vil den finne en ætling langt der bak
Hvem vet om ikke i versene mine
Der vil min sjel ha kontakt med hans
Og slik en venn i et ledd jeg fant,
En leser i ettertiden vil jeg finne.