Både kjedelig og trist, av Mikhail Lermontov

Dette diktet fikk en oppussing februar 2017. Oversettelse og gjendiktning er forbedret, gloseliste er lagt til, og i resten av posten er det gjort noen forbedringer og fylt på med litt mer stoff.

*

Mikhail Jurevitsj Lermontov (1814  – 1841) var en bråmoden dikter. Han debuterte

Både på det personlige plan og som russer i Russland levde han allerede fra tidlig av et rikt, om enn delvis tragisk, liv. Moren var en rik aristokrat som døde da lille Mikhail var 3 år gammel. Han ble så oppdradd hos bestemoren som ikke tålte synet av Mikhails far som bare var en fattig soldat. Unge Mikhail Lermontov hadde derfor erfaringer å høste av da han begynte å skrive dikt som 14 åring.

På det politiske plan ble Mikhail født to år etter Napoelons mislykkede erobringsforsøk av Russland. Napoleonskrigene raste imidlertid fortsatt, og Napoleon var også for Mikhail en stor, romantisk helt. Hjemme i Russland forsøkte først tsar Aleksander I, så Nikolai I, å holde styr på reform- og opprørsbevegelser. Kunstnerisk er dikteren Aleksander Pusjkin i ferd med å etablere en ekte russisk nasjonallitteratur, riktignok inspirert av franske, britiske og tyske romantikere, men med noe helt særeget russisk som også unge Mikhail lar seg gripe av. Byron og Pusjkin er hans forbilder.

Sommeren 2009 postet jeg Seilet som Lermontov skrev da han var bare 18 år gammel. I dag skal jeg poste et dikt Lermontov skrev 8 år senere, året før sitt dødsår. Begge diktene er så kjente at mange russere ennå kan dem utenatt.

И скучно и грустно

И скучно и грустно, и некому руку подать
В минуту душевной невзгоды…
Желанья!.. что пользы напрасно и вечно желать?..
А годы проходят – все лучшие годы!

Любить… но кого же?.. на время – не стоит труда,
А вечно любить невозможно.
В себя ли заглянешь? – там прошлого нет и следа:
И радость, и муки, и всё там ничтожно…

Что страсти? – ведь рано иль поздно их сладкий недуг
Исчезнет при слове рассудка;
И жизнь, как посмотришь с холодным вниманьем вокруг –
Такая пустая и глупая шутка…

январь, 1840

1840

Min oversettelse

Både kjedelig og trist…

Både kjedelig og trist, og ingen å rekke hånden til
Minuttet for sjelens gjenvordigheter…
Ønsker!.. hva nytte er i å ønske forgjeves og evig?..
Og årene passerer – alle de beste årene!

Å elske… hvem da?.. For en tid er det ikke verd bryet,,
Og å elske evig er ikke mulig.
Du ser inn i deg selv? – Der er ingen spor av fortiden:
Og glede, og kvaler, og alt er der ubetydelig…

Hva er lidenskapene? – Du ser, før eller senere vil deres søte lidelse
Forsvinne for ord av fornuft;
Og livet, som du ser med kald oppmerksomhet rundt det –
Det er slik en tom og dum spøk…

Januar, 1840

Kommentar til språket og oversettelsen

Starten av diktet er enkel og umiddelbar for russere, men utenlandske oversettere som jeg, må nok streve litt for å finne ut av hva som her er underforstått, og hvordan dette skal komme over til norsk. Некому står i dativ og betyr da «til ingen», hånden руку står i akkusativ og er direkte objekt. Verbet er подать er ikke perfektiv av дать «å gi», som jeg først trodde og skrev, men et selvstendig verb med mange betydninger (se gloselisten). В минуту står i akkusativ, noe som på russisk som på tysk indikerer at det er bevegelse til, altså noe sånt som «i det man går inn i minuttet for sjelens gjenvordigheter. Linjen er på russisk ikke knyttet sammen med noen preposisjon, men душевной («sjelens») невзгоды («gjenvordigheter, ulykker; viderverdigheter») er satt i akkusativ flertall, og jeg tror ikke det blir helt galt å sette inn et norsk «for» i mellom der. En prosaisk gjengivelse av de to første linjene kunne være «Livet er både kjedelig og trist, og det finnes ingen man kan rekke hånden i tiden for sjelens ulykker». Jeg ser andre oversetter med at det er ingen som gir deg hånden når du har vanskeligheter, men jeg kan ikke se annet enn at dette er oversetterens verk, og ikke noe som står der i originalen. Videre blir det enklere. Желание betyr «ønske» eller «lyst», og er her satt i flertall, желанья. Польза betyr «nytte», «gagn», «fordel», og står også i flertall, пользы. напрасно betyr «forgjeves» og вечно «evig». Проходить bruker russerne når de vil ha noen til «å gå videre», eller «gå forbi» og slikt noe. Meningen i de to siste linjene i første strofe er hva det nytter å ønske, når ønskene er forgjeves og aldri tar de slutt, og i mens går årene forbi, de beste årene man har (= ungdomsårene).

I strofe to begynner Lermontov med spørsmålet om å elske. Så lenge kjærligheten bare er midlertidig er det ikke verd alt strevet som følger med, og å elske evig er ikke mennesket gitt i livet. Derfor kan ikke kjærligheten være noen redning. Det lille ordet ли er en partikkel som vanligvis blir brukt i spørresetninger, det er vanskelig å peke på noe tilsvarede ord i norsk. Заглянуть er perfektivt verb og det betyr «å titte» eller «kikke» inn i. Прошлое betyr fortid, og står her i genitiv styrt av nektingen (нет). След betyr «spor», og er også satt i genitiv. Det henger altså sammen med прошлое, forsterket av и, og det vil på norsk bli noe sånt som «det finnes ikke engang spor av fortiden». Радость er «glede» og мука betyr her «plage, pine, kval» (det kan også bety «mel»). Ничтожно betyr «ubetydelig, uendelig liten» eller «ubetydelig, tom, intetsigende». Meningen er altså at man kan se inn i seg selv, men der ser man ingenting. Alt er bare gleder og sorger, som alle sammen er ubetydelige.

Ведь er også en partikkel, den betyr noe sånt som «du ser, du skjønner, ser du, skjønner du». Сладкий er «søt», «behagelig», недуг er et boklig uttrykk som betyr «lidelse», «sykdom». Рассудок betyr «fornuft», «forstand, vett», og står her i genitiv (med vokalbortfall). Meningen er at lidenskapene ikke kan stå seg mot fornuften, før eller senere tar rasjonaliteten over og kveler lidenskapene. Как betyr egentlig «hvordan», men kan også brukes som relativpronomen som her. Вокруг betyr «rundt», og kan ikke høre sammen med annet enn жизнь («livet»), på norsk er det lettere å forstå om hele dette ordet sløyfes. Meningen er noe sånt som at når du ser på livet med kjølig oppmerksomhet, altså uten lidenskapene og forstyrrelsene, så er det bare en tom og dum spøk.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsord er satt i fet skrift.

подать/подавать 1. (дать) gi, rekke 2. (поставить не стол) servere 3. (дать милостьыню) gi almisser 4. (повести для посадки и т.д.) kjøre frem; ~ машину к подьезду kjøre en bil frem til inngangen 5. (доставить) bringe, levere; tilføre, forsyne 6. (заявление, жалобу и т.д.) inngi, sende inn; ~ заявление об уходе sende inn avskjedssøknad 7. разг. (подвинуть, переместить) flytte; ~ машину назад rygge 8. спорт. serve 9. (изобразить) skildre; fremstille; главный герой подан в романе схематично 10. ~ помощь; совет ; команду ;сигнал gi hjelp; tegn; komando; signal
невзгоды мн <ед невзгода>  gjenvordigheter, ulykker; viderverdigheter

мука betyr her «plage, pine, kval

ничтожно -> ничтожный 1. (очень малый) ubetydelig; uendelig liten 2. (незначительный) ubetydelig; tom, intetsigende 3. ubetydelig (о человеке)
недуг книжн. lidelse, sykdom

Рассудок «fornuft», «forstand, vett»

Kommentar til diktet

Dette er diktet til livsleden. Da jeg sommeren 2007 var i Minsk for å lære russisk studerte vi dette diktet her. Lærerinnen som var av den gamle, gode sovjetiske skolen, likte naturligvis diktet godt, men syntes det var fryktelig trist og lite optimistisk. Hun mente det skyldtes at Lermontov var pen, og at det var umulig for en pen ung mann å bli lykkelig. Hun sammenlignet med Pusjkin, som rett å melde ikke er særlig billedskjønn, men som levde noenlunde lykkelig hele sitt liv. Han skrev aldri slike livsleie dikt som Lermontov skrev så mange av. Jeg vil si det finnes vel bedre forklaringer enn dette på at Lermontov skrev som han gjorde.

Formelt er det ikke noe kaos i dette diktet. Følelsene er kanskje dystre, men de er under full kontroll. Det er kryssrim, abab, i alle strofene, og alle linjene har trykklett utgang.

Lermontov er ikke mer enn 26 år når han skriver dette diktet. Men han har allerede drukket livet tomt, og tror ikke det har mer å gi. Alt som til vanlig skal gi glede i livet, slik som ønsker, lidenskaper og kjærlighet, det er hos denne poeten nå tomt og uten innhold. Man kan godt ønske seg noe i livet, men man vil aldri få det man ønsker seg, og om man gir etter for denne følelsen, vil man gå gjennom livet full av ønsker om ting man aldri får. Det er tidlig å få denne følelsen allerede 26 år gammel, at livet ikke har mer man kan strebe etter. Lermontov var bråmoden, og har hatt denne følelsen lenge. Han ser årene passere, og vet dette er ungdommens år, de årene som skal være best. Når heller ikke de kan gi ham noe, hva da med det som skal komme?

Kjærligheten, eller det å elske, har en godside og en vrangside. Poeten ser bare vrangsiden, alle kvalene og alt slitet med å få den man elsker, og å holde ut med henne. Kjærligheten, eller det at man elsker noen, varer bare for en tid, og da er det spørsmål om det er verd alt det negative, alt slitet som følger med? Om kjærligheten kunne vedvare kunne det være verd anstrengelsene, men det gjør den ikke, og da konkluderer denne poeten at det er like bra å frasi seg hele kjærligheten. Regnskapet går ikke opp.

For en mann i midten av 20-årene skulle minnene fortsatt være glødende og betydingsfulle. For denne poeten er de ikke det. Han ser på det som tidligere har betydd noe for ham, men som ikke gjør det lenger nå. Hva er vel gleder og sorger man har hatt verd, når man ikke har dem lenger? De er ubetydelige.

Lidenskapene kunne kanskje live opp den livsleie poeten, men i siste strofe lar han rasjonaliteten ta knekken på dem. For dem som gjerne vil lese optimisme og livsmuligheter inn i ethvert dikt er det kanskje her mulighet til en litt mer positiv tolkning enn i resten av diktet. Gjennom hele diktet har jo poeten latt nettopp fornuften ødelegge tilløpene til livsutfoldelse som måtte være, det er bare fornuften som kan konkludere med at elskoven ikke er verd noe, fordi den vil gå over. Her i siste strofe kan det se ut som poeten har et visst ønske om at lidenskapene på ny skal gjelde, han har altså kanskje ikke helt gitt seg hen til livsleden, men det er fornuften eller bare ordet fornuft, som vil kvele enhver lidenskap allerede i starten. Man skal altså anstrenge seg for å lese livsglede inn i dette diktet her.

Konklusjonen på diktet er vakker. Når man ser på livet som det egentlig er, så er det bare en tom og dum spøk. Det er ikke verd noen ting.

Året etter dør altså Lermontov i en duell, et dødsfall man nesten kan se på som et slags selvmord. Han døde meget ung, men har etterlatt seg noen av de vakreste og mest livstrette tekstene som er skrevet. Dette diktet her, både kjedelig og trist er livet, er kanskje det som tar prisen. Selv om man ikke vil gå med på et fullt så fornektende syn på livsmulighetene, er det her sunne og gode tanker om at det man føler betyr så mye når det står på, kanskje ikke betyr så mye allikevel. Slik leser jeg diktet, og har stort utbytte av det.

Min gjendiktning

Denen gjendiktningen har jeg etter hvert jobbet en del med, og den har vært postet i forskjellige versjoner. Den er ennå langt unna kvalitetene i originalen, men det begynner kanskje etter hvert å ligne en versjon å leve med. Otto Hageberg har også levert en fin oversettelse til nynorsk i kommentarfeltet. Det setter jeg stor pris på.

Både kjedelig og trist…

Kjedelig og trist, og ingen å gi
En hånd til i sjelens plage
Ønsker!.. hva er nytten deri?
Mens årene går – dine beste dager.

Å elske… med hvem? Bare en stund er ikke verd bryet
Og å elske evig er ingen mulighet.
Du ser inn i deg selv? Der er ikke så mye
Og gleder og sorger, alt er ubetydelighet.

Lidenskapene? Før eller siden vil den søte syke
Forsvinne for fornuftens ord
Og livet, når du ser litt kjølig rundt det
Er det en tom vits, dum og stor.


Mine dikt, skrevet så tidlig, av Marina Ivanovna Tsvetajeva

I dag er det et dikt fra den kvinnelige russiske poeten Maria Ivanovna Tsvetajeva som skal presenteres. Jeg har presentert henne før også på hovedbloggen, her er det i poesibloggen det skal gjøres.

Моим стихам, написанным так рано

Моим стихам, написанным так рано,
Что и не знала я, что я – поэт,
Сорвавшимся, как брызги из фонтана,
Как искры из ракет,

Ворвавшимся, как маленькие черти,
В святилище, где сон и фимиам,
Моим стихам о юности и смерти,
Нечитанным стихам!

Разбросанным в пыли по магазинам,
Где их никто не брал и не берёт,
Моим стихам, как драгоценным винам,
Настанет свой черёд.
(Коктебель, 13 мая 1913)

Min oversettelse

Mine dikt, skrevet så tidlig
at jeg ikke visste at jeg, jeg var en poet
de faller ut, som vannspruten fra en fontene
som gnister fra et fyrverkeri.

De styrter ned, som små djevler
inn i et sanatorium, hvor det er søvn og virak
Til mine dikt om ungdom og død
Til mine uleste dikt

De er spredt i støv i butikkene
Hvor ingen verken tok eller tar dem
Mine dikt, som en god flaske vin
vil ha sin tid.

Kommentar til oversettelsen 

Jeg gjorde en liten revidering av posten og oversettelsen i november 2014, og rettet opp en del av den gamle posten som verken var gjort helt ferdig eller helt riktig. Jeg ser da helst på oversettelsen, og slår opp og finner ut av ord jeg var i tvil om.

I strofe to er det en liten grammatisk vanskelighet. Det er en eneste lang setning, hvor diktene faller ned, som små djevler, til mine dikt om ungdom og død, til mine uleste dikt. I de to siste linjene står substantivene i dativ, og er altså det diktene faller til. Først faller de inn i sanatoriet, hvor det er søvn og virak. Her mangler verbet, som må settes til på norsk. Dermed blir ikke grammatikken slik man ikke godt kan skrive det på norsk, det gjør seg ikke med en hel leddsetning med subjekt og verbal og predikat, før man kommer til preposisjonsuttrykket i oversetningen. Jeg har ikke tid til å jobbe så mye med dette, så jeg oversetter det bare som det står.

Første ord i tredje strofe står i samme dativ. Bøkene er spredt i butikkene, bokhandlerne, der de ligger, og ingen har tatt dem opp, og ingen tar dem nå for tiden heller. Igjen gjør den rike russiske grammatikken det vanskelig for en norsk oversetter. Objektet er ord nummer 2, Где их (gde ikh), og så kan de sette det imperfektive verbet брать i fortid og nå tid, ingen har gjort den ufullkomne handlingen å ta i disse bøkene. De forblir ulest, men vil ha sin tid, som en god flaske, som diktet avslutter med.

Gloser

сорваться falle ned; ramle ned

брызги sprut, sprøyt, skvett; stenk

ворваться storme inn

фимиам virak

разбросать spre, strø

брать ta (i mange forskjellige betydninger)

черёд tur, tid

Kommentar til diktet

Dette er et dikt som kan være fin inspirasjon til unge diktere. Maria Ivanovna fikk rett, hun ble en stor dikter. Og diktene hennes blir nå lest.

http://esalen.wordpress.com/2008/11/13/her-er-igjen-et-vindu/

Avskjed, av Vladimir Majakovskij

Forrige russiske dikt: Зимнный вечер (En vinterkveld), av A. S. Pusjkin.

Det er annen søndag i måneden, og tid for et nytt russisk dikt. Det første var av nasjonalskalden, Alexander Pusjkin, og het En vinterkveld. Det var skrevet i 1825, og var selvfølgelig et romantisk dikt og for russerne også et slags nasjonalromantisk dikt, uten at russerne på noen måte hadde en nasjonalromantikk som kan sammenlignes med den vi hadde i Norge og i Tyskland, for eksempel. 100 år etter at Pusjkin skrev sitt dikt, var forholdene i verden radikalt forandret, og forholdene i Russland enda mye mer enn i resten av verden. Ingen århundrer tidligere hadde ført med seg så mye nytt på godt og forferdelig vondt, som årene mellom 1825 og 1925. Og Russland hadde så klart fått sin del. De var sent ute med industrialiseringen, fryktelig sent ute med politiske reformer, men så hadde de som resten av Europa blitt kastet ut i en verdenskrig, som de kjempet i mot Tyskland i tre år, før riket klappet sammen innvendig i først en slags revolusjon i februar 1917, så et slags statskupp i oktober samme år. Med det siste overtok kommunistene makten, mens krigen mot Tyskland ikke var formelt avsluttet, og Lenin og de røde kommunistene måtte både avslutte denne krigen, og få slått ned de hvite republikanske og tsarvennlige og utenlandskstøttede hærstyrkene som var samlet under det at de ønsket alt annet enn kommunismen. Den russiske borgerkrigen inneholdt grusomheter som får det meste til å blekne, og de enorme dødstallene ble ytterligere forhøyet av sult og hungersnød, delvis som følge av krigen, delvis som følge av feilslåtte avlinger, og delvis som følge av Lenins beinharde kollektivisering som gjorde at mange jordeiere heller brant kornet enn å levere det til det forhatte og ikke helt legitime regimet.

Der den vestlige verden kom ut av første verdenskrig i sjokk og vantro, kom den russiske ut av verdenskrigen, revolusjonene og borgerkrigen i en karakteristisk blanding av kaos og eufori. De som ikke støttet det nye regimet ble effektivt skutt, og var blitt det for lenge siden, mens de som støttet det ennå ikke hadde sett at kaoset og undertrykkelsen og volden skulle bli regelen, og ikke en midlertidig ordning under den såkalte krigskommunismen. Det er noen vanvittige romaner og dikt som kommer ut i mellomkrigstiden, den 20 årige pausen mellom verdenshistoriens to suverent største og grusomste kriger, og en periode der vi får se to av de mest regimene verden har sett, det til Hitler i Tyskland, det til Stalin i Sovjetunionen, og der både Italia og Spania fikk fascistiske regimer, og de vestlige demokratiene ramlet ned i depresjoner, fattigdom, arbeidsledighet og nød. Mange av tidens ledende intellektuelle foretrakk likefrem de totalitære løsningene, med fascisisme eller kommunisme, fremfor demokratiene som ikke viste seg egnet til å få landene gjennom krisen.

I denne situasjonen er det en av de mest kjente, mest populære, mest motsetningsfylte og mest omdiskuterte russiske poetene i det tjuende århundret trer frem. Han heter Vladimir Majakovskij, og var politisk en glødende, varm støtte av det kommunistiske partiet og av kommunismen, han elsket den og elsket også den moderne verden med alle dens omskiftninger og nyvinninger. Der mange av de vestlige modernister mister troen på alt etter sivilisasjonens fall med første verdenskrig, så beholder Majakovskij troen og elsker det nye livet som ser ut til å komme ut av alt som har hendt. Han skriver rett og slett glødende, patriotiske dikt i modernismens tonspråk. Han er dikteren som kan få hvem som helst til å forstå ordet futurist og retningen futurismen, det er en enorm tro på en fremtid som ikke kan komme fort nok. Dette passet helt perfekt til det kommunistiske propagandaapparatet, som også hadde en ny tid å komme med, og heller ikke den kunne komme fort nok.

Hadde jeg vært litt bedre i russisk, kunne jeg tatt et mer spennende dikt enn det jeg velger, men avskjed er også representativt for det Majakovskij og futurismen står for, samtidig som det passer for for Sovjetunionen som det var og ønsket å være i 1925. Det passer dessuten godt i februar, måneden det i følge datidens russiske kalender begynte.

ПРОЩАНЬЕ

В авто,
последний франк разменяв.
— В котором часу на Марсель?—
Париж
бежит,
провожая меня,
во всей
невозможной красе.
Подступай
к глазам,
разлуки жижа,
сердце
мне
сантиментальностью расквась!
Я хотел бы
жить
и умереть в Париже,
если 6 не было
такой земли —
Москва.

Min transkripsjon

Prosjtsjanje

V avto,
poslednij frank razmenjav.
– V kotorom tsjasu na Marselj? –
Parizj
bezjit,
provozjaja menja,
vo vsej
nevozmozjnoj krace.
Podstupaj
k glazam,
razulki zjizja,
serdtse
mnje
santimentaljnostjio raskas!
Ja hotel by
zjit
i umeret v Parizje,
jesli b ne bylo
takoj zemli –
Moskva.

Min oversettelse

Inn i bilen,
siste franc vekslet.
– Når går det til Marseilles? –
Paris
løper,
følgende meg,
med hele
sin umulige skjønnhet.
Stig opp
til øynene,
avskjedens velling,
hjertet
til meg
gjør sentimentalt til blods.
Jeg skulle ønske
å leve
og dø i Paris,
om det det da ikke var
et slikt land –
Moskva.

Min gjendiktning

Avskjed

I bilen
siste franc vekslet.
– Når skal vi til Marseilles? –
Paris
løper
i følge med meg
med sin helt
umulige skjønnhet.
Stig opp
til øynene
avskjedens velling.
Slå hjertet mitt
santimentalt
til blods.
Jeg skulle gjerne
leve
og dø  Paris
om det da ikke fantes
et slikt sted –
Moskva.

Kommentar til oversettelsen

Diktet har tilsynelatende fri form og rytme, så det skulle ikke være noe problem ved først øyekast å oversette det ord for ord. Men det er vanskelig inntil det umulige, selv når det bare er meningen som skal gjengis.

Noe av hensikten med futurismen er at det skal gå fort, man skal ikke trøtte leseren med for mange ord, diktet skal ha den samme susende fremdriften som den pulserende verden selv. Og russisk er et et språk med rike muligheter for å få dette til, da de har mange ord som blir underforstått og kan sløyfes fordi meningen ligger i bøyningene i ordene som er med. Derfor blir starten В авто, bare «inn i bilen», og В котором часу на Марсель betyr ordrett «ved hvilken time til Marseilles». Uten verb går det ikke på norsk, og helst skulle man hatt med et ekstra substantiv også, jeg ser enkelte engelske oversettelser prøver seg med «train», men det er ikke noe tog i originalen.

Подступай er en sammensetning mellom Под «under» og  imperativen ступай «gå!», men med ideen å tre inn på en vei (sjekk glosene), к глазам er «mot øynene» og разлуки (av разлука) betyr «avskjed» eller «atskillelse», mens жижа er en slags «suppe» eller «velling». Jeg tror uten at jeg har prøvd denne tanken mot andre, at ideen er at øynene blir tykke av grøt, fordi tårene sprenger på, og man ikke har så lyst til å være så sentimental. Den neste setningen underbygger dette, men er enda vanskeligere å oversette skikkelig. сердце er «hjerte», mens «мне» er dativ pronomen første person entall, altså dativ av jeg, noe som best på norsk blir oversatt med «til meg», men «hjertet til meg» går ikke an å si, og vi må stokke om på ordrekkefølgen.  сантиментальностью – eller сантиментальностью, som er korrekt skrivemåte –  betyr «sentimentalitet». Kanskje har den ekstra a i stedet for a noe å bety, men jeg vet ikke. I gjendiktningen har jeg oversatt med a, santimentalitet. På norsk gir det kanskje en anelse av «hellig», av santa, fra latin. Расквась betyr «slå til blods». Det er altså hjertet som blir så fylt opp med sentimentalitet, at det begynner å blø. Men det gjør seg klart best når denne «til blods» kommer sist som en overraskelse.

Nøkkelen til de siste linjene ligger i det russiske, flotte ordet бы, som enkelt og greit uttrykker et hypotetisk tilfelle. På norsk kommer akkurat samme meningen frem med «jeg skulle ønske…» eller «hvis jeg hadde vært» eller andre måter å uttrykke hypotetiske ønsker på. Ja, det blir jo satt sammen med fremtid og fortid, «jeg skulle ønske… jeg var…».  De som kan latinske språk vet litt om hvilke kompliserte muligheter som kan uttrykkes når språket bare har apparat for det. Russerne nøyer seg med бы, eller bare б noen ganger også. земли betyr jord, og jeg legger til «som», selv om noe slikt ord ikke finnes i originalen.

Gloser

разменяв -> разменять veksle

провожая -> провоздить провожать 1. følge, ledsage; geleide 2. sende; ta avskjed med; holde avskjedsfest for

красе -> краса 1.  skjønnhet (poetisk eller gammelt, det vanlige ordet er красота) 2. (прелести) ynder pl
3. (укашение) pryd

ступай -> ступать 1. ступить (ta et skritt; sette foten, tre) 2. (идти) gå, tre ~ легко gå med lette skritt 3. imperativ ступай gå!

разлуки -> разлука 1. atskillelse 2. avskjed

жижа 1. velling, suppe  2. det tynne (i suppa)

Расквась (imperativ) -> расквасить slå til blods

Kommentar til diktet

Det er et enkelt lite dikt, som fortsatt har mye artig med seg. En liten ting er jo at Majakovskij skriver diktet i Paris, en by han likte godt og som mange russere har likt godt, og som han nok må ha hatt blandede følelser til, den gangen. Det var jo i Paris den virkelig store kunsten utspilte seg, det var der inspirasjonen kom fra, der hadde de en modernisme russerne tok til seg, kopierte og videreutviklet. Og Majakovskij måtte skrive for publikum i begge byer. Han ville få trøbbel om han rakket ned på hjemlandet sitt, og liksom begynte å mene at Paris skulle være bedre enn Moskva, Frankrike bedre enn Russland, i Russland var det jo kommunisme. Det var der fremskrittet var. Majakovskij finner en elegant løsning på dette problemet, kan man si.

Jeg skrev i kommentaren til oversettelsen at diktet tilsynelatende hadde fri form og rymte. Det har den karakteristiske trappeformasjonen Majakovskij ofte bruker, det er friheten i full utfoldelse, alt er tillatt, men ser man nærmere, så ser man at trappene egentlig gjemmer 8 helt vanlige verselinjer. Hver setning hører til en linje. Ser man nøye etter, ser man at verselinjene til og med har tradisjonelle rim i mønsteret a-b-a-b-c-d-c-d, første og tredje rimer, andre og fjerde, femte og syvende, sjette og åttende. Men slik verselinjene er kamfulert i trappeform, er rimene kamuflert med at Majakovskij slenger på en liten ekstra stavelse til slutt. Det er helt gjennomført, som det ofte er i diktene til Majakovskij. Jeg skulle like å være til stede og høre han lese opp diktene sine en gang!

Jeg nevnte dette med fart, og det er ikke bare språket som går raskt i diktet. Man setter seg rett inn i bilen, det går tog til Marseilles, og så er det selveste Paris selv som ser ut til å være med på ferden «Prozvenjaet menja», «følgende meg», direkte oversatt. Både farten, bevegelsen og teknologien er typisk for futurismen.

I sammenligningen mellom Paris og Moskva velger Majakovskij helt klart Moskva. Men han bruker noen små triks for å understreke det ytterligere også. For eksempel er diktet delt i to, i første del så er det bare ytre observasjoner dikteren gjør, når han nærmmer seg hjemlandet er det indre følelser. Språket blir også mer konkret, nesten dagligdags. Rimordene er nok heller ikke tilfeldig valgt, selvsagt er de ikke det, Frankrikes hovedstad «Paris» rimer på «Velling», et ikke særlig poetisk og flott ord, mens Moskva har fått «Raskvas», «til blods». Frankrike har med velling å gjøre, Moskva med blod. Paris må også finne seg i å være et hannkjønnsord, som det også er, mens Moskva er hunnkjønn (ende på -a), og kan derfor stå sammen med Zemlja – jord. Det gir ideer om moderlandet og moder jord, altså noe langt større enn en skarve by.

Disse avslutningslinjene kan enhver russer utenatt den dag i dag, og man kan si det for spøk og for alvor.

Neste russiske dikt: Бабий Яр (Бабий Яр), av J. A. Jevtusjenko

Neste dikt av Majakovskij: Для веселия планета наша (For vår lykkelige planet) (presentert sammen med До свиданья, друг мой, до свиданья (på gjensyn, vennen min, på gjensyn) av S. Esenin)