Heidenröslein (Den lille rosen på heien), av Johann W. von Goethe

I dag, den femte uken med å poste dikt av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832), kommer det første ordentlig kjente diktet av ham. Det er det lille diktet, Heidenröslein, skrevet i 1771, under oppholdet i Strassburg, men først i 1789, i samleutgaven som ble utgitt det året. Teksten er tonsatt hele 154 ganger, til 154 ulike melodier, mest kjent for meg er den til Franz Schubert i 1815, men Goethe Handbuch bind 1, Gedichte (2004, Stuttgart) skriver at det fremfor alt er versjonen til Heinrich Werner i 1827 som har plassert sangen i den tyskspråklige kanon. Johann Freiedrich Reinharts versjon fra 1794 blir også nevnt.

I Norge er også diktet godt kjent, og oversatt mange ganger. Strofeformen er så innarbeidet, at Nordahl Grieg skrev en parodi over diktet, kalt Heidenröslein, men med Rosenquist i første i plassen for Roselill på heien (Röslein auf der Heiden). Kanskje er det ennå noen i dag som har linjen «Så jeg der en rose stå» eller lignende i hodet? Det er nøyaktig i takten til Goethe i diktet.

Meningen i diktet er også godt kjent. Det er gutten som kommer over en rose, knekker den, og blir stukket av den. I overført betydning er det gutten som kommer over en jente, og forgriper seg på henne. Han blir selv stukket, og må selv lide. Det er satt opp som en allmenn sannhet, som folkeviten i en folkevise, og har en lett og munter rytme som i folkevisens stil står litt i kontrast til det egentlig ganske alvorlige temaet.

Nå skal jeg ikke skrive meg vekk fra diktet med å forklare det. Det er på ingen måte vanskelig, og man står som alltid i dikt veldig fritt til å lese det på ens egen måte, og få ut av det hva man selv finner. Her er diktet, på tysk, i oversettelse, og lenger nede, i min egen gjendiktning.

Heidenröslein

Sah ein Knab’ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Knabe sprach: «Ich breche dich,
Röslein auf der Heiden.»
Röslein sprach: «Ich steche dich,
Daß du ewig denkst an mich,
Und ich will’s nicht leiden.»
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Und der wilde Knabe brach
‘s Röslein auf der Heiden.
Röslein wehrte sich und stach,
Half ihm doch kein Weh und Ach,
Mußt’ es eben leiden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Enstanden 1771, Erstdruck 1789

Den lille rosen på heien

Så en gutt en rose stå,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han fort, den nær å se,
Så på den med mye fryd.
Ros, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
At du evig tenker på meg,
Og jeg vil det ikke lide.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Rosen forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham dog ei ve og akk,
Måtte den nemlig lide.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Språk, form og innhold

Formen er folkevisens. Her er det omkved i de to siste linjene, Röslein, Röslein, Röslein rot/ Röslein auf der Heiden, og linje 7 er gjentatt i linje 2. Jeg vil si det sånn at linje 2 er et innskudd, med et forvarsel til refrenget, men det er også slik at linje 2 har en fullstendig funksjon, siden den rimer med linje 5. Linje 2 bryter også friskt opp det som ellers kunne blitt tre tunge setninger med samme rim og rytme. Formen blir med det enkel å se, lett å gjenkjenne, men litt komplisert å forklare. Enklest er det å skjære igjennom, og si hver av de 3 strofene har 5 + 2 linjer, der rimmønsteret er aBaaB i de fem øverste linjene, og de to siste linjene er et gjentakende tillegg.

Versefoten er trokeisk, annenhver tung-lett, med fire trykktunge stavelser i linjene 1, 3 og 4, og tre i linjene 2 og 5. Formelen 4 + 3 gjelder også for linjene 6 og 7. Jeg viser med første strofe. Trykktunge stavelser er markert med fet skrift. Merk at her tillates ingen ekstra stavelser, heller ikke trykklette, så derfor er det utstrakt bruk av apostrofer, Knab’ for Knabe, steh’n for stehen, seh’n for sehen og Sah’s for Sah es. Dette gjelder også for de to andre strofene.

Sah ein Knab‘ ein Röslein steh’n,
Röslein auf der Heiden,
War so jung und morgenschön,
Lief er schnell, es nah zu seh’n,
Sah’s mit vielen Freuden.
Röslein, Röslein, Röslein rot,
Röslein auf der Heiden.

Selv om trykket er likt fordelt i de tre strofene er fordelingen av pauser ulik. I strofe 2 er det en markant pause etter sprach, Knabe sprach [pause]: «Ich breche dich«. Til forskjell fra strofe 3: Und der wilde Knabe brach. Det gjør lesingen veldig langt fra å bli monoton, selv om trykkfordelingen er identisk i de tre strofene.

Når det gjelder språket og oversettelsen er nøkkelproblemet hvordan man oversetter Röslein. Röslein er diminutiv for die Rose, rose. På norsk har vi ikke diminutiv, eller verkleinerungsform, som det heter på tysk. Men akkurat for Röslein har det vært ganske innarbeidet å bruke roselill, slik finnes dette diktet i mange oversettelser og gjendiktninger allerede. Det er også brukt som oversettelse for andre tyske dikt med Röslein eller Röschen. Og norske poeter har brukt det i sine egne dikt. Særlig gjelder det på 1800-tallet, da den norske forbindelsen til Tyskland og tyske diktere og dikt var sterkere enn den er i dag, og da stilretningen var mer romantisk og uskyldig. Nå er ordet ganske ute av brukt, annet enn hvis noe fra den tiden skal oversettes, eller stilen kopieres. Som oversettelse fungerer det godt, synes jeg. Jeg vil i alle fall bruke den.

I tittelen står Röslein som sammensatt ord, Heidenröslein. Som sammensatt ord fungerer ikke roselill i det hele tatt. Og det går heller ikke godt å lage sammensatt ord med det vanlige ordet for rose, ikke i dette tilfellet. Så vi må omskrive. Det har også Goethe selv gjort, da diktet ble utgitt i Volksliedern i 1779, het det Röschen auf der Heid. Det er omtrent tilsvarende det jeg kaller det, med Den lille rosen på heien. I gjendiktningen er tittelen Roselill på heien. Jeg tror det er denne tittelen de fleste gjendiktere og oversettere har brukt, men jeg pleier aldri sette meg særlig inn i hva andre har gjort. Jeg konsentrerer meg om originalen, og om mitt eget arbeid. Nedover i diktet oversetter jeg med «rose» og «roselill» etter hvordan det passer med rytmen.

Leiden er lide, tåle, finne seg i.

I siste strofer er jeg ikke kommet til bunns i: Mußt’ es eben leiden . Mußt (måtte) er enten preteritum eller preteritum konjunktiv, es (den) viser til rosen og eben brukt som adverb som her, betyr «akkurat», «nemlig» eller «rett og slett».

I direkte betydning skjer det at en gutt kommer over en vakker rose på heien. Han synes den er skjønn, løper bort til den for å se på den, og han ser på den i stor fryd. Han sier til den at han vil brekke den, rosen kan snakke, og sier at den da vil stikke ham. Det vil gjøre at han tenker på den for alltid, og at den ikke vil lide av det. Gutten knekker rosen, rosen forsvarer seg med å stikke, og det hjelper ham ikke med akk og ve, han må lide for det han har gjort. Akkurat som det han har sagt.

I overført betydning er gutten en gutt, og rosen ei jente. Rose som symbol på jente er godt innarbeidet, det er et mye brukt motiv, både med skjønnheten og med tornene. Gutten blir betatt av henne, og vil se på henne og fryde seg over henne. Han er forelsket, kort og godt. Så vil han ha forelskelsen fullbyrdet, det er det som ligger i å «brekke rosen». Rosen vet da at den vil tape sin skjønnhet, tape sin friskhet, at den vil visne og dø. Men den sier også at den vil stikke ham, og her er det ikke med tornene, men med det at han alltid vil tenke på henne. Det er gutten som vil lide kvaler for det han har gjort. Den ville gutten brekker rosen, slik han har sagt, og rosen forsvarer seg med å stikke, slik den også sa den ville gjøre. Og det er riktig som jenta sa, gutten må lide for det etterpå.

Gloseliste

Röslein -> Rose die, -/-n; rose
Heiden -> die Heide -/-n; hede, hei, lyngmo.
steche -> stechen (sticht, stach, hat gestochen, tr. itr.) stikke; (om sol) brenne;
brach → brechen brekke
wehrte sich -> wehren (sv. tr., refl.) hindre, forby, avholde fra, bekjempe; sich wehren forsvare seg, verge seg, sette seg til motverge.

Kommentar

Diktet er veldig direkte i betydningen. Selv om det bruker bilder og symboler. Det ligger folkediktningen til. Den klassiske historien er gutten som vil ha jenta, og så er det alle gledene og problemene som kan komme ut av det. Særlig er det interessant når det skjer noe skandaløst, noe umoralsk, diktningen vil vise hva som skjer, når man gjør noe man ikke skal gjøre. Og særlig interessant er det, når det man ikke skal gjøre, er noe man har veldig lyst til. Handlingen har konsekvenser.

Det er ikke så mye mer å åpne opp og vise frem, og analysere, når det kommer til akkurat dette. Diktet har tiltrekningskraft. Det er også noe med det, som går ut over det ord kan forklare, hvordan gjentakelsen Röslein auf der Heiden og Röslein, Röslein, Röslein rot virker nesten som et kor og som naturens egen kommentar til det som skjer. Elegant blir det også direkte tiltale, i strofe 2, der det er gutten som sier det til rosen. Meningen og assosisasjonene i ordene er også ganske annerledes, selv om de er nøyaktig de samme, i strofe 1 – da han fryder seg og ser på den -, og strofe 3 – der han for alltid lider hva han har gjort. Det er også med på å gjøre historien til en legende, en universalhistorie, selv om den på mange vis egentlig er ganskke vanlig og hverdagslig.

Bilde av en rose. Illustrasjon til diktet Heidenröslein, av Johann W. von Goethe.
Heidenröslein

Min gjendiktning

I gjendiktningen er det kolossalt viktig å få rytmen riktig. Det er signaturen for hele diktet. Det er også viktig at meningen ikke blir anstrengt, den skal komme lett og klart frem. Jeg har problemer med å få til begge deler. Det halter litt i strofe 1, jeg må bruke et arkaisk ord og dialektord, med «stend» for stå. Premien er at jeg da kan bruke det vakre ordiginalordet «morgenskjønn». Alle mine strofer har trykklett opptakt i linje 5, ingen har det i originalen.

Roselill på heien

Så en gutt en rose stend,
Roselill på heien,
Den var så ung og morgenskjønn,
Løp han bort å se på den,
Han så og følte fryden.
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Gutten sa: «Jeg brekker deg,
Roselill på heien.»
Rosen sa: «Jeg stikker deg,
Så du evig husker meg,
Med lidelse på veien.»
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

Og den ville gutten brakk
Roselill på heien.
Den forsvarte seg og stakk,
Hjalp ham så ei ve og akk,
Han lide må på veien
Rose, Rose, Rose rød,
Roselill på heien.

ES2019

Forrige dikt: Stirbt der Fuchs, so gilt der Balg Neste dikt: Blindekuh Alle dikt: Goethe


Sonett 95, av William Shakespeare – How sweet and lovely dost thou make the shame

I sonett 95 blir avskjeden lettere å bære. Her er mange positive ord.

Sonnet 95

How sweet and lovely dost thou make the shame
Which, like a canker in the fragrant rose,
Doth spot the beauty of thy budding name!
O! in what sweets dost thou thy sins enclose.
That tongue that tells the story of thy days,
Making lascivious comments on thy sport,
Cannot dispraise, but in a kind of praise;
Naming thy name blesses an ill report.
O! what a mansion have those vices got
Which for their habitation chose out thee,
Where beauty’s veil doth cover every blot
And all things turns to fair that eyes can see!
Take heed, dear heart, of this large privilege;
The hardest knife ill-used doth lose his edge.

Min oversettelse

Sonett 95

Hvor søt og deilig gjør du skammen
Lik makken i en velduftende rose
Flekker til skjønnheten i ditt spirende navn!
O! i hvilken sødme lukker du dine synder.
Den tungen som forteller historien om dine dager
Og gjør lystfulle bemerkninger om din moro
Kan ikke skjemme deg, men priser deg på en måte
Ved å nevne ditt navn, velsigner en dårlig rapport
O! I hvilken herskapsbolig har disse lastene tilhold
Hvilket for deres habitat å velge ut deg
Hvor skjønnhets slør dekker hver en flekk
Og alle ting vender seg til skjønnhet som øye kan se!
Ta deg i akt, kjære hjerte, for det store privillegium;
Den skarpeste kniv mister sin egg av dårlig bruk.

Kommentar til oversettelsen

Det er ikke klart hva skammen (shame) i linje 1 viser til, men lest i sammenheng med de foregående sonettene, har det noe å gjøre med at den skjønne ungdom ikke er så god innvendig, som han er i det ytre. Det er noen hint om at han kan ha forrådt ham. Jeg skriver «makken» og ikke «marken» for canker, det er et skadedyr som ødelegger plantene. Fragrant betyr «velduftende». I linje 3 er det vanskelig å få med alt innholdet over til norsk. Doth spot (eller does spot) kan bety «får øye på», men betyr her «flekker til», bud er som substantiv «knopp», eller «spire», mens verbet to bud er «å skyte knopper» eller «å spire». Her er det budding, brukt som adjektiv, altså «spiriende», «knoppskytende» eller i litt overført betydning, «vordende». Det er knoppskytingen av navnet det er snakk om, altså i det navnet hans skal bli kjent. Og det er skammen han er skyld i, som lik den makken i rosen, flekker til skjønnheten rosen – og han selv – er. Analogien holder godt i linje 4, der rosen er skjønnheten som dekker makken, mens den skjønne ungdoms ytre skjønnhet og herlighet dekker synden han har gjort.

Lascivious er noe sånt som «lystig», «kåt», «seksuelt begjær». Jeg oversetter med det litt unorske «lystfulle», uten å være helt fornøyd med det. Sport er her fritidsaktivitet, eller «moro», i klartekst det seksuelle eventyret han måtte ha hatt. Dispraise er en vanskelighet. Praise er «å prise» eller «å rose», dispraise er det motsatte, men vi har ikke noe ord for «ikke-prise». Jeg bruker det beslektede, også mildt religiøse ordet, «skjemme». Det er altså tungen som forteller historien i linje 5, som ikke kan la være å prise egenskapene den skjønne ungdom tross alt har. Han kan ikke snakke stygt om ham. Det er også slik – som vi ser i linje 8 – at bare ved å nevne navnet til den skjønne, så vil han overskygge alt negativt han ellers måtte si om ham, fordi han er så skjønn, at alle som vet hvem han er, vil beundre ham og være glad i ham. Det er noe sånt som blir sagt, det er i denne sonetten på ny overjordisk beundring. Jeg har oversatt linjene 5 – 8 i hensikt å få meningen klar på norsk, på bekostning av riktig ordlyd. Rapport er ikke «rapport», men «historien om ham».

Mansion er «herskapsbolig», et flott hus, prakthus. Vice er her «last» eller «lyte». Lastene er skammen (shame) i linje 1, moroa (sport) i linje 6, altså den pletten som har skitnet til den skjønne ungdoms gode navn og rykte. De har tilhold i et prakthus, fordi de har tilhold i den skjønne ungdommen selv. Veil er «slør».