Til Foraaret, av Henrik Wergeland

Dette er et av de mest følelsesladde diktene som er skrevet på norsk. Det skal ikke tolkes sterilt, ved å telle strofer og verselinjer, dette diktet er ikke laget for noen kjølig analyse. Her ropes det ut, fortvilet, med tre utropstegn i første linje. Det er skrevet på dødsleiet, der Henrik Wergeland (1808 – 1845) skrev noen av sine sterkeste dikt. Her hen henvender han seg til våren, selve livskraften, den som varsler om sommeren som skal komme, hvem kan vel skjønne dettte bedre enn den romantiske dikteren Wergeland? Likevel bærer våren dette året ikke med seg noe liv til ham, for ham venter døden, enda han bare er 37 år gammel, og fortvilelsen og angsten i dette er mye å føle på og enda mer å uttrykke. Derfor tar diktergeniet Wergeland i bruk sine sterkeste virkemidler. Her blir ikke holdt igjen, her tvinges ikke ordene inn i noen bestemt rytme, her er det som om det får fritt utløp alt.

Leser man diktet nærmere ser man at det likevel ikke er et utbrudd i kaos Wergeland har skrevet. Det er motiv og tema som går igjen, som det har gjort det i hele hans karriere, og som det gjorde det i den romantiske perioden han så sterkt var en del av. Det er en hyllest til naturen og til livet, der våren i årssyklusen er årstiden som setter det hele i gang. Det er på denne tiden livet skapes og oppstår. Det blir desto mer smertefullt for dikteren som elsker denne årstiden hvor liv blir til, at han selv skal dø.

Når dere nå leser diktet, kan dere legge merke til hvordan Wergeland sammenligner naturens levende liv med ting som ikke er levende. Overalt kommer det levende bedre ut, enda verdigjenstander som smaragd og gull og perler blir regnet som mer kostbart. Legg også merke til hvordan diktet er fylt opp av religiøse motiver. Foråret blir tilbedt, som man tilber en Gud eller en Helgen. Det er noe langt mer enn den milde kjærligheten til en som bare er glad i den vakre våren. Det er hengivelse med ønske om frelse, som man vanligvis finner det i religionen.

Vi kan også finne konkrete eksempler på bibelske motiv, med svalen som kommer hjem som den fortapte sønn (om enn sammenligningen med den opprinnelige historien om den fortapte sønn ikke holder, og ikke er ment å holde), og som nå spiller rollen som forårets senebud, slik engelen Gabriel varsler Kristus. Ordet «vitne» (vidn) som går igjen gjennom diktet er også et begrep vi finner i Bibelen.

I diktet står det om det gamle treet dikteren dyrker som Guddom, og som han deretter sammenligner med de ærverdige patriarker fra det gamle testamentet. Det er Israels stamfedre, som det gamle treet da blir stamfar til alle vårens barn. Se hvordan dette treet i likhet med alle andre vårens barn skal be for den syke dikter som ligger og skal dø.

Det er et svært gripende dikt, og veldig spesielt å tenke på at Wergeland skrev det da han var 37 år. Ett år yngre enn jeg. Å måtte dø mens man ennå er ung og vital, mens man står midt i det, det er skremmende når det gjelder andre og umulig når det er en selv. Det blir sjelden sterkere uttrykt enn i dette diktet til Wergeland. Den mest vitale dikter vi har hatt.

Til Foraaret

  O Foraar ! Foraar ! red mig !
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for !
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.

Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste
Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaae Aabninger.

Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler !

Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din !

Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark !
Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
og læge dine Ar med Kys.

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.

O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

Ordforklaringer

Mig er gammel skrivemåte for meg, det skal uttales meg. Foraar er våren, eller foråret.

Anemoner er en planteslekt i soleiefamilien skriver store norske leksikon. Den vanligste anemonen er hvitveis.

Hvitveis, fotografert i Vaksdal, ved Bergen

De Fyrige i strofe 3 er de som er ildfulle. Ordet kommer av det nedertyske vurich, avledet av vur, som betyr «ild». I overført betydning betyr det full av liv, livlig, på en måte «i fyr». Hvem som er de fyrige kan kanskje være litt uklart. Det kan være anemonene fra strofe 2, men da blir slutten på strofe 3 vanskelig å forstå, da han flykter nettopp fordi anemonen hadde hans tro. Kanskje kan det da være rosene, eller så kan det være noe som ikke er nevnt i diktet, noe som bare er fyrig.

Vidn i strofe 4 er «vitne», knæle er selvfølgelig knele, løvetann er en veldig kjent blomst, mens leirfivel heter der jeg kommer fra Hestehov. Både løvetann og hestehov blir gjerne regnet som ugress.

Gjestebud er stor fest man holder når det kommer gjester.

Naale eller «nåler» som i strofe 6 blir drysset (rystet) ned over dikterens bryst er nok den stikkende smerten i brystet tuberkolosen gir ham. Nåler er jo ellers barnålene på trærne, her er det snakk om andre typer nåler. Disse skyers herre som innleder strofen, er nok vår herre og Gud, himmelen og jordens skaper. Han er herren over skyene. Det er også bare han som kan gjøre noe med den stikkende smerten i brystet. Den kan ikke våren gjøre noe med. De kalde blaa aapninger eller «de kalde blå åpninger» er litt uklart for meg. Det samme gjelder hvem de er, de som ikke må ryste Naale ned i mit Bryst. Kanskje har det noe med medisinene å gjøre? Kanskje er det trekk fra kalde, åpne vindu? Jeg skal være forsiktig med å spekulere. Ordene står i diktet som de står.

Patriark i strofe 9 er betegnelsen for Israels stamfedre i kristen tro, Abraham, Isak og Jacob. Den gamle i denne strofen viser tilbake på det gamle treet i strofe 7, som for dikteren altså er like ærverdig som en av disse i kristendommen svært ærverdige patriarkene. Det grenser også kanskje litt til patriarkenes rolle som noen som har et spesielt nært forhold til Gud, når dikteren ber det gamle treet om å be for ham. Frasen å helle vin på dine rødder har vel kanskje også noen bibelske konnotasjoner. Jeg skal ikke uttale meg helt sikkert, men jeg mener læge dine Ar skal bety «lege dine arr», altså «lege dine sår» – med kyss. Det er sånn Jesus og hellige menn leget sår og skader.

I siste strofen er den gamle fortsatt treet, som nå med sin gamle, hese stemme roper for dikteren til foråret (våren), som nå nesten har blitt en slags guddommelig makt. Treet er han som strekker sine armer, altså greinene, mot himmelen. Anemonene er dine – altså vårens – blåøyde barn (selv om de viltvoksende anemoner i Norge er hvitveis og gulsymre, hvite og gule blomster – det er imidlertid flere blomster som er beslektet med eller ligner på anemoner som er blå (blåveis og blåklokke), og det blir også dyrket blå anemoner i Norge, om de ikke vokser vilt), og de kneler og ber (slik disse blomstene gjerne bøyer seg under tyngden fra kronen, særlig blåklokkene) for at for at foråret skal redde ham. Foråret tar på en måte plassen til Kristus.

Kommentar til diktet

Starten på diktet inneholder en kort, vokativ opptakt i ordet O, og så 3 x 2 trykktunge stavelser. Det er også gjentakelse, foraar, foraar, og det påfølgende redd meg, blir uttalt med akkurat samme trykk, som også dette var en gjentakelse. Det er foråret som skal redde jeg-personen i diktet, det blir påkallet med et høytidelig O, og det klikker helt sammen i rytmen også. Utropet «redd meg» tar utropet «foraar»ets plass. Det er en svært sterk start.

Samtidig er starten ukunstlet og direkte. Det ser ut som diktet bare sprenger ut av dikteren, som om det ikke går an å holde igjen ordene. Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Det er en rytme som ikke i det hele tatt henger sammen med den trykktunge førstelinjen. Det er en linje det er fristende å lese fort, særlig slutten ømmere enn jeg. Den står i en sterk kontrast til starten, den markerer en helt fri rytme. Dette er ikke kunst bundet fast i regler, dette er følelser som sprenger seg frem. Se også hva setningen sier, se hvor subjektiv den er: Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Dikteren sier det er han i hele verden og verdenshistorien som har elsket våren ømmest. Det er svært, svært inderlig.

I andre strofe begynner sammenligningene å komme. Vårens første gress blir sammenlignet med smaragd. Det fortsetter med de sterke følelser som ikke vil la seg kue av fornuften, gresset er jo noe av det vanligste vi har, mens smaragd er en sjelden edelsten. Men gresset er levende, og smaragden er det ikke, noe som gjør diktet usigelig trist, siden dikteren av det skal dø. Han som elsker det levende så høyt, at ingen kostbar edelsten kan måle seg. Vi har kanskje også en tankeassosisasjon å legge merke til, ettersom både gresset og smaragden er grønn.

Videre er anemonene årets pryd, selv om han visste at også rosene ville komme. Anemoner, eller soleier, er pene blomster som kommer tidlig på året. Rosene går for å være enda skjønnere, og de kommer senere. Dikteren kan ikke holde seg fra å kalle anemonene «årets pryd» likevel, enda han vet skjønnheten vil bli overgått.

Rose hvit

Dette bildet av en hvit rose er tatt av min avdøde far.

I strofe fire har dikteren på ny et høytidelig, vokativt utbrudd, denne gangen til anemonene. De skal vitne, sammen med løvetann og hestehov, om at dikteren virkelig har elsket våren. Vi ser her enda et eksempel på at det som for folk flest kanskje er hverdagsplanter og ugress, det er for dikteren smaragd og gull. Det er fordi de er barn av våren, våren som er spiren til liv. På nytt står livsgleden i vond kontrast til dikteren som skal dø.

Svalen i strofe 5 og 6 er vårens sendebud. Den blir tatt i mot som det bortkomne barn, i Bibelen fortalt som lignelsen om faren som var så glad over å få sin sønn hjem igjen, selv om han ikke akkurat hadde gjort en god gjerning ute. Sånn er det i lignelsen også med Gud, som vil bli glad for enhver som vender tilbake til ham, uansett hvilke synder som er begått mens han eller hun har vært borte. Svalen er også en trekkfugl som kommer hjem om våren.

Svalen får til oppgave å fly opp til skyenes herre, for å få ham til å ta bort dikterens smerte, den fysiske smerten fra tuberkolosen. Det er en påminnelse for leseren om den fysiske smerten den syke også lider. Det er ikke bare det at han skal dø. Det gjør vondt i tillegg. Fysisk vondt. Svalen som flyr må være den rette til å få gjort noe med dette.

Fra strofe sju og ut til slutten er det det gamle treet dikteren henvender seg til. Det er på ny inderlig og ømt, slik ingen har elsket våren ømmere enn denne dikteren. Treet er «som en guddom», en sammenligning som knapt blir større, og som også tjener som et av mange religiøse motiv i diktet. Knoppene på treet blir talt ivrigere enn perler. På my er liv viktigere enn ting, uansett hvor kostbare tingene er. Vi har også et assosisasjonssprang, som det grønne gresset og den grønne smaragden, her i de små, runde knoppene og de små, runde perlene.

Det er mye å si om strofe 8. Dikteren er ærbødig glad i det gamle treet, og har omfavnet det som man omfavner sin oldefar. Ønsket om å være «en ung lønn fra din udødelige rot», kan nesten leses som et ønske om å ta enda mer inderlig del i vårens livsglede, at han selv skal være en del av den. At han selv er en etterkommer av treet og av naturen. Ønsket om å «blande min krone med din» kan også leses som et uttrykk for dette.

Strofe 9 er en av de mest religiøse, der dikteren likestiller det gamle lønnetreet med de gamle patriarkene, stamfaren til alle israelitter i følge testamentene. Det er en øm strofe, som kanskje begynner litt roligere enn de andre. Han ber den gamle lønn vitne, han vil bli trodd, våren må tro på ham som har levd så lenge. Det er en setning uten utropstegn. Men i utbruddet «Du er jo ærverdig som en patriark» er utropstegnet på plass igjen. Det er også en setning som smeller inn, med trykktung mannlig utgang etter raske og lette stavelser foran. så er det som om dikteren bryter løs igjen, Slutten på strofen er drømmende, kanskje drømmende uten håp, om å strø om seg med vin og kyss, og la det gamle treet be for ham.

   Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
  Du er jo ærværdig som en Patriark !
  Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
  og læge dine Ar med Kys.

Deretter følger den nest siste strofen, og den som har mest kontakt med virkeligheten. De andre strofene er jo veldig følelsesladde og intense. Det er denne tiende også, men det den sier er en helt reell forestilling om våren:

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
  dine Blade alt suse derude.

Håpet er lysegrønt, men det gjelder ikke her. Her er det trekronen som er på sitt fagreste lysegrønne, som den er på denne tiden i mai, og bladene suser i vinden.

I den avsluttende ellevte strofen er fortvilelsen der på ny, og nå på sitt sterkeste. Det er som om fornemmelsen om den vanlige våren, den grønne og levende, langt unna den forsterkede og poetiske våren dikteren så inderlig skildrer, at det alt sammen er der ute helt virkelig, denne fornemmelsen gjør liksom at dikteren samler sine siste krefter til et siste fortvilet utbrudd. Nå er den gamle hes, som dikteren også er det, og han løfter sine hender opp mot himmelen. Det gamle lønnetreet er helt personifisert. Det samme gjelder anemonene, de blåøyde barn, som kneler og ber om at det herlige foraaret skal redde meg, meg, det blir gjentatt, og står der så nakent og alene, meg som elsker deg så ømt.

Men det hjalp ikke, og det visste Wergeland utmerket godt. Han døde 12. juli 1845, omtrent en måned etter at han skrev dette diktet. Hvert år siden har våren blomstret på samme måte. Og diktet har blitt lest til alle årets tider. Det er et sterkt vitnesbyrd fra en som intenst følte livet, og derfor forferdelig også følte det meningsløse i at man må dø fra det når man elsker det så ømt.

 Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Det er en av de vakreste setningene jeg vet.

Det første møde, av Bjørnstjerne Bjørnson

I år er det 100 år siden Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) døde, det blir derfor feiret Bjørnson-år og jeg vil også bidra med å poste ett av hans dikt. Jeg moret meg litt med å lese gjennom diktene postet på den norske dikt-wikien, kategori Bjørnstjerne Bjørnson, og hadde egentlig godt av å få frisket opp noen av diktene hans. Her er mange klassikere, og mange eksempler på dikt og verselinjer som har satt seg i det norske språk, noen av dem kanskje også mer kjent enn kvaliteten på dem skulle tilsi. Men alt i alt var gjenoppfriskningen en positiv overraskelse, og det var flere gode kandidater til presentasjon her på min side. Mitt valg falt imidlertid på «Det første møde», et dikt fra Fiskerjenten (1868), og valget skyldes først og fremst det at dette er et dikt jeg synes er riktig så vakkert.

Om forfatteren

Det er tjukt med kilder lett tilgjengelig om Bjørnsons liv og levnet, jeg skal ikke gjenta hva man like lett finner andre steder. Enklest for dem som vil ha en kortfattet biografi, er bare å gå til artikkelen på Store norske leksikon. Nå i Bjørnsonåret kan man lett finne utfyllende informasjon gjennom et kjapt søk på Google, eller oppsøke noen av nettavisene. De som virkelig vil i dybden, går selvsagt til bibliotekene. Her på denne siden, vil jeg bare gi en korfattet gjennomgang om mitt eget forhold til Bjørnson.

Jeg har alltid regnet ham som en som litt ufortjent fikk plass blant de fire store. Han er ikke på langt nær så interessant og relevant som Ibsen, og på langt nær så elegant som Kielland. Jonas Lie kjenner jeg dårlig, og kan ikke uttale meg om. Jeg kjenner godt Bjørnsons bondefortellinger, som selvsagt står seg som viktige banebrytere fra en idylliserende, nasjonalromantisk form til en mer kritiserende, realistisk. Bøkene om Synnøve Solbakken og En glad gutt er også artig lesing man ikke trenger kjennskap til litteraturhistorien for å få utbytte av, de står godt på egne ben. Bjørnsons noveller synes jeg imidlertid er tyngre, og gjør etter min smak for store anstrengelser i å fremme sine litterære poeng. Det samme gjelder skuespillene, som jeg nesten synes er litt ubehjelpelige, de få jeg har lest. Diktene er også gjerne litt vel høystemt etter min smak, og øvrig tekstproduksjon som taler og brev, er også med på å gjøre Bjørnson til en forfatter med større betydning i sin samtid, enn i ettertiden. Jeg har lett for å være enig med dem som ser Bjørnson mer som en samtidsaktør og politisk debatant, enn som en forfatter.

Når Bjørnson likevel har hatt en sterk og lenge uutfordret posisjon blant våre fremste forfattere, skyldes det etter min oppfatning at han ble noe så til de grader omfavnet av samtidens og den umiddelbare ettertidens kritikere. Han fikk nobelprisen i 1903, Ibsen kunne ikke få den, så lenge det stod i instruksen at prisen skulle utdeles til oppbyggelig litteratur, og man fra samtidens synspunkt ikke akkurat kunne kalle Ibsen oppbyggelig. Bjørnson hadde imidlertid ingen problemer med å bli plassert inn under en slik kategori. Han kjørte løpet, og lå hele tiden i front i det som kan kalles det politiske korrekte, og var en sann mester i å argumentere for kontroversielle standpunkt nettopp i det de var i ferd med å bli ukontroversielle. Den store kritikeren i norsk mellomkrigstid var Francis Bull, og Bulls beundring for Bjørnson var nesegrus og viden kjent. Bull avsluttet sin Bjørnsonbiografi med kraftsetningen: Slik døde Bjørnstjerne Bjørnson, det rikeste liv noen nordmann har levd», eller noe i den stil. Det er ikke småtteri.

Etterkrigstidens både lesere og kritikere er mindre vant med det pompøse, og i hvert fall med ironigenerasjonen har man fått problemer med å være med på Bjørnstons store tanker og fremgang og fremskritt, det virker både komisk og fremmed å tenke så stort som han gjør. Selv Ibsen kan jo virke litt gammeldags, og travelt opptatt med å slå inn vidåpne dører. Bjørnson er det i alle fall ikke plass til i en slik sammenheng.

På den annen side har kanskje nedrivingen fra pidestallen kanskje gått litt langt i tilfellet Bjørnson. Leser man tekstene hans, og forsøker så godt man kan å løsrive seg fra all fortjent og ufortjent omtale han har fått, om man forsøker å la teksten stå alene, så vil man opplagt måtte gå med på at det er en forfatter av nasjonalt format vi har med å gjøre. Det er til og med en av dem som kan gjøre seg fortjent til tittelen nasjonalskald, for ingen skrev så mye, så lenge og innen så mange kategorier, som ham. Og en nasjonalskald skal jo også bety noe eget, nettopp for det landet han er nasjonalskald i. Den skal være godt opplyst, utlendingen som har hørt om og selv har lest Bjørnstjerne Bjørnson. Men enhver nordmann vil kjenne ham.

Dette er diktet «Det første møde», som verken er særlig patriotisk eller særlig kraftfullt, men derimot riktig vakkert.


Det første møde

Det første mødes sødme,
det er som sang i skogen,
det er som sang på vågen
i solens siste rødme, –
det er som horn i uren
de tonende sekunder,
hvori vi med naturen
forenes i et under.

Kommenatr til diktet

Mye av diktningen til Bjørnson og de andre nasjonalromantikerne kan virke fremmed for moderne lesere, og jeg hører selv til blant dem som må lese mange av disse diktene med en viss distanse, og nesten et visst smil. Men akkurat dette diktet her treffer meg umiddelbart, og trenger ikke for min del oversettes til et moderne språk eller en moderne form. Jeg mener dette diktet peker fremover til for eksempel kjærlighetsvisa til Tor Jonsson, eller til flere av diktene til mer moderne og mer populære dikt av for eksempel Olav H.  Hauge.

Det er et dikt som skal leses langsomt, dette.

Rimmønsteret er a-b-b-c, d-e-d-e, der andre og tredje linje ikke rimer fullstendig.

Bjørnson forsøker i dette diktet å fange det gåtefulle. Det gjør han ved å sette sammen det første møtet, mellom gutt og jente, og det gåtefulle under i naturen.

Daffodils, av William Wordsworth

I dag er det et dikt av den engelske poeten William Wordsworth (1770 – 1850) som postes. Det passer godt til palemsøndag, som det er i dag. Det er et svært berømt dikt som det også ligger mange små analyser av ute på nettet, siden diktet blir brukt i engelsk skole. Jeg skriver her en av de første analysene på norsk, tilpasset den helt greie standarden jeg har her på bloggen.

Om William Wordsworth

For den romantise dikteren William Wordsworth ligger dikterspiren allerede i navnet. Han har bokstavrim og rytme i navnet, og etternavnet betyr rett frem ordenes verdi, som om man på norsk het Ole Ordverd, eller noe sånt. Det ble hans oppgave å sørge for at den verdien ble satt høyt.

Han kommer fra en søskenflokk på fem i Cockermouth, Cumberland, beliggende i det nordvestlige England. Dette er et naturområde, noe som vil passe godt for den romantiske stilen han skal bli en representant for.

Daffodils

I wandered lonely as a cloud
That floats on high o’er vales and hills,
When all at once I saw a crowd,
A host, of golden daffodils;
Beside the lake, beneath the trees,
Fluttering and dancing in the breeze.

Continuous as the stars that shine
And twinkle on the milky way,
They stretched in never-ending line
Along the margin of a bay:
Ten thousand saw I at a glance,
Tossing their heads in sprightly dance.

The waves beside them danced; but they
Out-did the sparkling waves in glee:
A poet could not but be gay,
In such a jocund company:
I gazed – and gazed – but little thought
What wealth the show to me had brought:

For oft, when on my couch I lie
In vacant or in pensive mood,
They flash upon that inward eye
Which is the bliss of solitude;
And then my heart with pleasure fills,
And dances with the daffodils.

Min oversettelse

Påskeliljer

Jeg vandret ensom som en sky
Som svever høyt over fjell og dal,
Da plutselig jeg så en flokk,
En hærskare av gylne påskeliljer;
Ved siden av innsjøen, under trærne,
Vibrerende og dandense i brisen.

Vedvarende som stjerner som skinner
Og blinker over melkeveien,
Strekker de seg i en uendelig linje
Langs med kanten av en bukt:
Ti tusen så jeg med et blikk,
De kastet hodet i vårdans.

Bølgende med dem danset; men de
Utklasset de sparklende bølgende i glede
En poet kan ikke være så lystig,
I slik et pussig kompani:
Jeg stirret – og stirret – men tenkte lite
Hvilken rikdom dette synet hadde brakt meg:

For ofte, når jeg ligger på sofaen
I atspredt eller tankefull stemning,
Så lyser de opp for det indre øye
Som er velsignelsen av ensomhet;
Og så mitt hjerte med glede blir fylt And then my heart with pleasure fills,
Og danser med påskeliljene.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen er foreløpig gjort hastig og prosaisk, og vil bli forbedret.

Dafodils er det englske ordet for påskeliljer. Vale er et gammelt ord fra middelengelsk med opphav i det latinske valles, som i moderne engelsk er valley og på norsk er dal. Host betyr vanligvis «vert», men det kan også bety «en stor mengde», eller hærskare. Den utmerkede ordboken til Miriam Webster på nett omskriver med army, som ikke bare trenger å bety en væpnet og stor organisert gruppe mennesker, men også kan brukes for å betegne et stort tall eller en stor mengde.

Kommentar til diktet

Nøkkelen til diktet er endringen av perspektiv. Her går det fra påskeliljer til stjerner, og tilbake til tanker til dikteren som ligger på sofaen.

«All is vanity», saith the Preacher, av Lord Georg Gordon Byron

Нет, я не Байрон, я другой,
Еще неведомый избранник,
Как он, гонимый миром странник,
Но только с русскою душой.

Nei, jeg er ikke Byron, jeg er en annen,
Ennå ukjent utvalgt.
Lik som ham, jaget av verden vandrer,
Bare med russisk sjel.

Ordene tilhører den russiske poeten og forfatteren Mikhail Lermontov (1814 – 1841). Det er første tredjedel av et lite ditk han skrev da han var ganske ung. Det viser den helt enorme påvirkningskraften Lord Byron hadde i Russland, som han også hadde det ellers  på det europeiske kontinentet og i USA. Det var helst i hjemlandet England han ikke slo an. Han hadde nok et temperement som ikke helt slo an der. Dessuten orienterte han seg mot Europa, og laget skandaler i England.

Jeg kjenner ikke så godt denne historien hans. Min bakgrunn med Byron er først og fremst at jeg stadig støter på navnet hans når jeg leser russisk litteratur, eller leser om russisk litteratur. Lord Georg Gordon Byron (1788 – 1824) var i hvert fall sønn av kaptein John Byron, en mann som hadde flere barn med flere koner. Noen av dem døde imidlertid, slik at det var Georg Gordon som arvet tittelen baron. Han levde et ganske omflakkende liv, hadde flere kjærlighetseventyr, også med sine halvsøstre, og noen av dem resulterte også i barn. Han var opptatt av de gamle klassikerne, og besatt av å redde grekerne fra ottomanerne. Han fikk for dette også samlet en hær, men døde av sykdom før denne kom ut i kamp.

I diktningen er Byron en av de store romantikerne. Jeg har valgt et dikt fra samlingen Hebrew melodies, den kom ut i 1815, året etter at halvsøsteren Augusta fødte et barn der Byron nok var faren, og samme år som Byron helt sikkert fikk barn med en annen kone, Annabella. Det var ikke noen god periode for ham. Samlingen ble publisert av Isac Naathan som også satte melodi til noen av diktene. Jeg har valgt et dikt som har å gjøre med det Byron skulle bli kjent for, og som min inngangsport til Byron – Lermontov – skulle bli enda mer kjent for. Det er livsleden, tanken om at det er ingenting i livet av verdi, og at livet bare er noe man må holde ut mellom fødsel og død.

All is Vanity, saith the Preacher

Fame, wisdom, love, and power were mine,
And health and youth possessed me;
My goblets blushed from every vine,
And lovely forms caressed me;
I sunned my heart in beauty’ eyes,
And felt my soul grow tender;
All earth can give, or mortal prize,
Was mine of regal splendour.

I strive to number o’er what days
Remembrance can discover,
Which all that life or earth displays
Would lure me to live over.
There rose no day, there rolled no hour
Of pleasure unembittered;
And not a trapping decked my power
That galled not while it glittered.

The serpent of the field, by art
And spells, is won from harming;
But that which soils around the heart,
Oh! who hath power of charming?
It will not list to wisdom’s lore,
Nor music’s voice can lure it;
But there it stings for evermore
The soul that must endure it.

Min oversettelse

Alt er forgjeves, sier predikeren

Berømmelse, visdom, kjærlighet, og makt var mitt
Og helse og ungdom besatte meg
Mitt vinglass rødmet for hver en vin
Og deilige former kjærtegnet meg
Jeg solte mitt hjerte i skjønne øyne
Og kjente min sjel bli øm
Alt jorden kan gi, dødelige skatte
Var mitt i kongelig glans.

Jeg strever å telle over hva dager
Hukommelsen kan oppdage,
Som alt det liv og jord viser frem
Ville lure meg til å leve på ny.
Det var ingen dag, det var ingen time
Av glede som ikke ble bittergjort.
Og ingen pynt dekket min makt
Som ikke gnaget mens det glitret.

Slangen som kryper på marken, er med kunst
Og forbannelser, vunnet fra å skade.
Men den som skitner til rundt hjertet
Åh! Den som har har kraften av sjarme?
Den vil la seg liste visdoms lære
Ei heller musikkens toner kan lokke den.
Men der vil den stikke for evig tid
Den sjel som må den beholde.

Kommentar til oversettelsen

Goblet er et glass med stett. Caress er kjærtegne. Substantivet prize er pris eller premie, brukt som verb, slik det er her, betyr det «sette pris på» eller «skatte».

Strive er å streve, lure er å «lure» eller «lokke». Embitter er et verb som betyr «å gjøre bitter». Her er nektelsesformen brukt som partisipp. Trapping er pynt som vanligvis blir satt på hester, ofte består det av et fint teppe med forskjellig dekor. Det kan også brukes om klespynt , eller om den slags pynt som gjør en konge til en konge. På engelsk blir det dermed her i slutten av strofe 2 klar og fin betydning, det er forskjellige pledd som dekker hans makt, det er pynten som viser makten. Og den begynner å gnage – to gall – mens han bærer den. Lord Byron var baron, så han vet hva han snakker om.

Serpent er orm, slange og mark, alle slike dyr som kryper på bakken. Viktig er også at det var en serpent som lokket Eva i Bibelen. Soil brukt som verb er å «skitne-» eller grise til». Lore er et litt sjelden ord, det betyr «tradisjon, kunnskap» eller «lære». List kan være «å liste seg opp», altså på en eller annen måte gjøre noe for å komme seg med på en liste, eller det kan være «å krenge», for et skip å ha slagside. Jeg valgte å oversette endure («holde ut») med «beholde» for å få verseføttene til å stemme med originalen. Meningen i siste strofe er at slangen på marken ikke er farlig, den har vi lært oss å konrollere på et vis. Det er verre med den slangen i overført betydning vi hra inne i oss. Den lar seg ikke lure av noen ting, men vil være der for alltid og bite i sjelen vår med giften sin.

Kommentar til diktet

Versene i diktet følger sonettformen med jambisk pentameter og kryssrim. Her har imidlertid hver strofe 8 vers, og det er tre strofer slik at samlet antall vers blir 24.

Diktet står i en sammenheng og leses kanskje ikke helt godt for seg selv. Men her er det for seg selv vi har det, så vi lar det stå til. Vi må bare ha med i betraktningen at Byron tar ut litt distanse til stoffet ved å legge det i en helt annen tid og en helt annen kultur. Her er det hendelser ved Jordans bredder, her er det Belshazzars visjoner, her er det krigere og høvdinger, vannet ved Babel, alt som vi kjenner det fra Bibelhistorien. Det kan altså være Bibelens prediker som her snakker til det jødiske folket, som predikeren også gjør det i en av det gamle testamentets tekster. Tonen er også noe av den samme.

Det lyriske jeg i diktet kan være en gammel konge, eller en gammel stormann. Han har opplevd alt som mennesket strever etter, og sett at det alt sammen har liten verdi. Strofe 2 gir en litt annen versjon av de samme tingene. For når den gamle stormannen ser seg tilbake, er det ingenting av det han hadde hatt som ville gjort at han ville hatt livet sitt om igjen. All glede ble til slutt gjort bitter, og all luksus plaget ham også mens han bar dem.

Diktet er nok ikke helt representativt for Byrons aller største kunst, så jeg må nok finne flere dikt av ham skal jeg virkelig lære ham å kjenne. Den siste strofen er imidlertid den sterkeste. Her bruker Byron bildet av slangen, som er et dyr fra det gamle testamentet, det som forårsaket syndefallet, og et i sammenhengen et passende dyr for det som er ondt og farlig. I diktet blir slangen brukt i både direkte og overført betydning. I den direkte betydningen – som slange – er den ikke så veldig farlig, for man har lært seg hva man skal gjøre med den. Slangen – det onde og farlige – man har innvendig er det imidlertid ingenting å gjøre med, så den vil bite deg hele livet.

En vinterkveld, av Aleksander Pusjkin

Inspirert av bloggposter på mine andre blogger og generelt av årstiden (og kulden) henter jeg i dag et kjent dikt av Russlands nasjonalpoet, Aleksander Pusjkin. Det er skrevet i 1825, og heter «En vinterkveld».

1. Diktet på russisk 2. Diktet transkripert 3. Diktet i oversettelse til norsk 4. Diktet gjendiktet til norsk 5. Kommentar til oversettelsen 6.Kommentar til diktet 7. Ytterligere kommentarer

Зимнный вечер

Буря мглою небо кроет,
Вихри снежные крутя;
То, как зверь, она завоет,
То заплачет, как дитя,
То по кровле обветшалой
Вдруг соломой зашумит,
То, как путник запоздалый,
К нам в окошко застучит.

Наша ветхая лачужка
И печальна и темна.
Что же ты, моя старушка,
Приумолкла у окна?
Или бури завываньем
Ты, мой друг, утомлена,
Или дремлешь под жужжаньем
Своего веретена?

Выпьем, добрая подружка
Бедной юности моей,
Выпьем с горя; где же кружка?
Сердцу будет веселей.
Спой мне песню, как синица
Тихо за морем жила;
Спой мне песню, как девица
За водой поутру шла.

Буря мглою небо кроет,
Вихри снежные крутя;
То, как зверь, она завоет,
То заплачет, как дитя.
Выпьем, добрая подружка
Бедной юности моей,
Выпьем с горя; где же кружка?
Сердцу будет веселей.

1825

Den beste engelske oversettelsen finner dere her: http://www.pushkins-poems.com/push02.htm. Der finner dere også andre dikt av Pusjkin.

Transkribering til norsk

Som en tjenste til dem som ikke har lært seg kyrillisk (det er bare å gjøre det!): her er diktet transkribert.

Zimnij vetsjer

Burja mglojo nebo krojet
Bikhri snezjnyje krutja
To, kak zverj, ona zavojet,
To, zaplatsjaet, kak ditja,
To po krovjle obvetsjaloj
Vdrug solomoj Zasjumit,
To, kak putnik zapozdalyj
K nam v okosjko zastutsjit.

Hasja vetkhaja latsjuzka
I petsjaljna i temna.
Sjto zje ty, moja starusjka,
Prumolkla u okna?
Ili buri zavyvanjem
Ty, moj drug, utomlena,
Ili dremlesj pod zjuzjzjanjem
Svojevo veretena?

Vypem, dobraja podrusjka
Bednoj jonosti moej,
Vypem c gorja, gde zje kruzkja?
Serdtsu budet veselej.
Cpoj mne pesno, kak sinitsa
Tikho za morjem zjila;
Spoj mne pesno, kak devitsa
Za vodoj poutru sjla.

Burja mglojo nebo krojet
Bikhri snezjnyje krutja
To, kak zverj, ona zavojet,
To, zaplatsjaet, kak ditja,
Vypem, dobraja podrusjka
Bednoj jonosti moej,
Vypem c gorja, gde zje kruzkja?
Serdtsu budet veselej.

Min oversettelse til norsk

Vinterkveld

Stormføyken dekker himmelen,
Snøvirvler kastes rundt
Snart, hyler den som et villdyr
Snart, gråter den som et barn.
Snart, på det nedslitte taket,
Er det halmen som lager lyd
Og så, som en vandrer sent ute
Er den på ruten og  banker på.

Vår gamle, slitte rønne
er både  trist og mørk
Hva er det med deg, gamle kone,
Du ble så stille ved vinduet?
Er det ulingen fra stormen ,
min venn, som har slitt deg ut?
Eller dovner du deg under knirkingen
fra ditt spinnehjul?

La oss drikke, min kjære venn
fra min stakkars ungdom,
La oss drikke bort sorgen, hvor er så glasset?
Til hjertene skal komme glede.
Syng meg en sang, om hvordan blåmeisen,
Stille levde
i andre land.
Syng meg en sang, om hvordan jenta
Om morgenen gikk etter vann.

Stormføyken dekker himmelen,
Snøvirvler kastes rundt
Snart, hyler den som et villdyr
Snart, gråter den som et barn.
La oss drikke, min kjære venn
Fra min stakkars ungdom,
La oss drikke bort sorgen, hvor er så glasset?
Til hjertene skal komme glede.
 

Vår gamle slitte rønne... her fra Irkutsk, Sibir, Russland

Vår gamle slitte rønne… her fra Irkutsk, Sibir, Russland

Min gjendiktning

Vinterkveld

Stormen maler himmelen hvit
Virvler med snø som fyker
Hør, som et villdyr, er snøføykens hyl,
Hør, som et spebarn den skriker.
Hør, fra taket, gammelt og slitt
Det er lyden fra halmen der ute.
Hør, nå er den på sen visitt,
og banker på vår rute.


Vår gamle, slitte rønne
er både mørk og trist
Hva er det med deg min skjønne,
Er du blitt stille til sist?
Er du blitt sliten av stormer
og hylende, klagende ul,
Eller sitter du bare og dormer,
til lyd fra ditt spinnehjul?


La oss drikke, min kjæreste du
For min stakkars ungdoms tid
La oss drikke det bort, hvor er mitt krus?
Til hjertene glede bli.
Syng om en blåmeis, som levde så stille,
Og fløy til fremmede land.
Syng meg den sangen, om jenta som ville
Om morgenen gå etter vann.

Stormen maler himmelen hvit
Virvler med snø som fyker
Hør, som et villdyr er snøføykens hyl
Hør, som et spebarn den skriker.
La oss drikke, min kjæreste du
For min stakkars ungdoms tid,
La oss drikke det bort, hvor er mitt krus?
Til hjertene glede bli.

Kommentar til oversettelsen

Dette diktet er slett ikke lett å oversette, selv ikke når man velger å droppe både rim og rytme for å få meningen ordentlig frem. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg har tenkt.

1. Burja er storm, мглою er instrumental av мгла, som betyr tåke, dis eller lignende. Instrumentalen gjør at det er dette himmelen blir dekket med. небо er himmelen, og кроет er å dekke i tredje person presens. Men en storm kan jo ikke akkurat dekke himmelen med tåke, og i hvert fall ikke med dis, så jeg valgte å sette «føyk» til stormen, slik at stormføyken dekker himmelen. Вихри er virvel, eller virvelvind, снежные er snø, her brukt som adjektiv, slik at det blir «snøvirvler», og jeg oversetter nokså direkte. крутя er gerundium av крутить, som betyr «å kaste rundt», «tvinne», «krølle» og slike ting. Man kunne også hatt «Snøyføyken» kastes rundt, men det blir ikke pent å ha «føyk» både i linje 1 og 2. I gjendiktningen velger jeg en friere løsning, som dere ser.

То, er pronomen i nominativ, hannkjønn eller intetkjønn, og viser tilbake til stormen, som как зверь, lik (eg hvordan) et villdyr, она завоет blir hun (stormen, Буря) hyler, og То заплачет med samme prinsipp til gråter, som et barn, как дитя. Prefikset за- betyr gjerne at man «går i gang med» eller «bryter ut i»,  så det kunne vært «begynner å gråte som et barn». Bruken av То blir vanligvis best oversatt til norsk ved å bruke «snart», eller «der», og når man har lest temmelig mange oversettelse fra russisk til norsk, så ser man at russerne er temmelig glade i denne konstruksjonen. I gjendiktningen bruker jeg et verb som passer med rytmen og meningen, men som Pusjkin ikke selv bruker i diktet «hør».

кровле er taket (kan også bety skråtak, eller halmtak), mens обветшалой betyr at det er nedslitt, eller gammelt og slitt, for russerne er det ikke farlig om adjektivet kommer før eller etter substantivet, de står jo uansett i samme kasus og man ser greit hvor de hører til. Det er litt vanskelig å få til Вдруг соломой зашумит, som direkte oversatt blir «Plutselig halmen lager lyd» (merk forstavelsen за- her også!), med шум – eller transkribert sjum – som det flotte russiske ordet for lyd eller støy. Jeg oversatte disse to linjene nokså direkte og lite poetisk i oversettelsen, i gjendiktningen løser jeg det med en omdiktning.

Til slutt i første strofe er det vandringsmannen, путник, som litt for sent, запоздалый, banker på den lille vindusruten vår, der окошко er diminutiv av окно. Det er naturligvis vinden som er denne vandringsmannen. Jeg ser noen engelske nettsider oversetter med «delayed», eller «forsinket», men det er ikke det at den er forsinket som er problemet, det er at det kveldes og blir mørkt, og da er det noe eget at en ukjent vandringsmann banker på døren og vil ha nattely.

2. ветхая, eller ветхии, i grunnformen, betyr avfeldig, fallerferdig eller skrøpelig på norsk, et godt engelsk ord er «shabby, og лачужка er diminutiv av лачуга, som betyr rønne. Da kan man tenke seg diminutiven, som attpåtil er både печальна и темна, trist/sørgelig og mørk. Что же ты har partikkelen «же», som på norsk best kan sammenlignes med ord som «da, vel, jo» i modifiserende betydning, og «Что ты» betyr bare «hva du», slik at alt blir noe sånt som «hva er det da med deg», bare kortere sagt. моя старушка er «min gamle», underforstått «gamle kone», i kjæleform, så på norsk må det bli «gamle kone» underforstått at hun også er kjær. Приумолкла у окна er noe sånt som «ble stille ved vinduet», eller «er stille ved vinduet», eller «ble taus».

Russerne bruker Или (eller) og и (og) på en annen måte enn oss. De sier ikke enten… eller…, og ikke både og, men eller… eller, og, og… og… Det er denne bruken av Или som er her, da mannen spør om det er ulingen (завываньем) fra stormen som har trettet henne ut (утомлена – merk likheten med vårt «tomlen!»), eller utmattet henne, eller – Или – om hun bare dormer, slumrer eller dovner seg til knirkingen (жужжаньем) fra spinnehjulet веретена. I gjendiktningen gav jeg slipp på det fine ordet «knirke» for å få siste verselinje i rett rytme.

3. Dette er den vakreste strofen. Den er heller ikke helt enkel å ovesette.

Выпьем, добрая подружка er grei, Выпьем betyr «Vi drikker», men kan også bety «la oss drikke», eller «drikk ut», som det direkte oversatt ville blitt (vi drikker ut).  добрая подружка  er kjære venn, med подружка  som diminutiv og kjæleform av подруга, «venninne». Deretter kommer Бедной юности моей, som er en sammensetning av hunnkjønnsordet  юность, og adjektivet  Бедной  (stakkars) og pronomenet моей (min). Hunnkjønnsordene bøyes likt i genitiv, dativ, instrumental og lokativ, slik at det blir en tolkning om det skal være «for den stakkars ungdommen», «til den stakkars ungdommen» eller  «med den stakkars ungdommen». Russiskkyndige jeg har snakket med mente absolutt det skulle være «fra», mens engelske oversettelser på nettet stort sett holder seg til «til». I gjendiktningen valgte jeg en litt åpen løsning på norsk også.

Videre betyr Выпьем с горя noe sånt som, ja, Выпьем betyr fortsatt «la oss drikke», mens горе betyr sorg, og горя er genitivsformen. Сердцу er dativ av сердце, enklest oversatt med «til hjertet», og будет веселей betyr «skal være», eller en fremtidsform av å være, tredje person, og lykke eller glede. Gleden skal altså komme til hjertene, på godt russisk vis. Disse to linjene kan man godt lære utenatt, «Vypit s gorja – gde zje krusjka/ Serdtse budet veselej», det kan man godt si hver gang man skal drikke noe, og man kan være nokså sikker på at på russere vil det gjøre effekt. De vil i alle fall kjenne det igjen.

Om dere surfer litt på nettet og sjekker forskjellige oversettelser, vil dere se mange ulike løsninger på hva man skal drikke for, og hvordan gleden skal komme. I gjendiktningen har jeg lagt vekt på å få til noe som fungerer på norsk. Den første gjendiktningen var slik:

La oss drikke, min kjæreste venn
Min stakkars ungdom skal ha det
La oss drikke det bort, hvor er glasset hen?
Hjerter skal være glade.

Men en vintermandag i 2014 endret jeg det. , «Hvor er glasset hen» har ikke samme susen som «hvor er så glasset»,  – skrev jeg den gang – og enda mindre til «gde zje krusjka», jeg får se om jeg med tiden kanskje finner på noe bedre her. Det klarte jeg altså nå, forhåpentligvis.

Og så kommer de nydelige drømmelinjene, kontrastene. Det er nokså direkte oversatt. Det eneste valget er for Тихо за морем жила, der за морем betyr «bak havet» direkte oversatt, eller «på andre siden av havet», eller «bortenfor havet». Russerne bruker dette i betydningen «fremmede land», noe vi ikke gjør like utstrakt i Norge, det vil lyde litt tilgjort poetisk, og akkurat her synes jeg det skal være litt hverdagslig. Vi sier at fuglene flyr til fremmede land, og derfor tar jeg dette med i oversettelsen, selv om det hadde fint å få med «havet», siden de er så fjernt fra det i det russiske innland i den russiske vinter. Тихо betyr bare stille, og жила er levde, altså fortid. Jeg klusset litt med den prikklike gjentakelsen av «syng meg en sang» og la til verbet «ville» for jenta, for å få det lett og naturlig og med rim på norsk.

4. Den fjerde strofen er satt sammen av første halvdel av strofene 1 og 3.

Kommentar til diktet 

På russisk har dette diktet rimmønster a-b-a-b-c-d-c-d. Jeg har nå gjort en gjendiktning for å få dette rimmønsteret også på norsk. Jeg forholder meg imidlertid til originalteksten i kommentaren.

Pusjkin er Russlands nasjonalskald mer enn noen andre land har en nasjonalskald. Og man ser det tydelig i dette dikter her også, der han fanger stemningen i den russiske vinteren. Her blir det satt vakre ord på hvordan det må være å befinne seg i et falleferdig russisk hus en bitende kald vinterdag med storm over det flate landskapet, der det ikke finnes fjell å løye vinden. Skildringen kan vi kjenne igjen også i Norge, med vinden som pisker opp snø, slik at det blir snøkav både fra snøen som faller og snøen som blir blåst opp, og når det attpåtil mørkner blir sikten lik null. Å ule som et villdyr er truende, å gråte som et barn er klagende, vinden har begge i seg. Det er også nydelig hvordan Pusjkin går fra å observere stormen i hele landskapet, til liksom å komme inn i hytten, da vinden først rusker i halmen, før den banker på som en vandringsmann som har ventet litt for lenge med å finne husrom for natten. Det er den frydefulle, grøssende stemningen som er ved å være innendørs en ordentlig vinterkveld i uvær.

I neste strofe er vi altså inne, og uten at Pusjkin trenger skrive det direkte, får man en intuitiv følelse av at stemningen inne er den samme som stemningen for hele huset, det er gammelt og trist, og mørkt og slitent, det er en rønne, men det er i alle fall noe å være inne i. Stemningen til konen kommer frem ved at hun ikke sier noen ting, hun er blitt taus der hun sitter og spinner ved vinduet. Det er et nydelig bilde, mannen og konen, i det ensomme huset i den russiske vinter. Og mannen tenker, og konen spinner, og mannen bekymrer seg smått for konen, men ikke verre enn at han lurer på om det kanskje er bare er den jevne, trygge knirkingen fra spinnehjulet som hun slapper av til. Igjen har vi den fine kontrasten mellom det trygge og truende, mellom det kalde og triste, og varme og hyggelige.

Og så kommer det vakreste som jeg blir rørt av bare jeg tenker på det, og selv når jeg skriver omtale av det. Selv når jeg oversetter, og kommenterer oversettelsen. Pusjkin har vært meget økonomisk med ordene for å få frem både vinterstormen, huset og stemningen i det, nå er det allerede nok for mannen, han må ha seg noe å drikke. Og det er så kjærlig sagt, sånn blir det når dikteren er glad i karakterene han dikter opp, og her mener jeg det er russerne har sitt mesterskap. «La oss drikke,» kjære venn, på russisk med enda mer betydning, siden det perfektive verbet betyr at de skal drikke ut, og så de tre ordene som setter stemningen ubeskrivelig sårt og fint. Бедной юности моей, «bednoj jonosti moej», «min stakkars ungdom», ubeskrivelig, fordi det lar seg ikke beskrive på norsk som i de tre ordene ligger. Det blir i alle fall for mye for ham, uten at konen har sagt verken ja eller nei, så skal han nå drikke bort sorgen, «hvor er så kruset?» og med ordene får vi liksom følelsen av hvordan han løper rundt og leter, endelig gleder han seg. «Til hjertene skal komme glede». De fire verselinjene er verdig en nasjonalskald. Russerne går rett til flasken til trøst, og her får de tilgivelse og forståelse for å gjøre det. Og jeg er – og har alltid vært – uhyre svak for setninger av typen «hjertene skal være glade», «til hjertene skal komme glede», setninger som uttrykker håp, mer enn egentlig tro. Russisk litteratur er fulle av slike setninger. Det er en av de mange grunnene til at jeg liker den, og setter den aller høyest.

Ja, det er litt lett for meg å skrive meg vekk når jeg skriver om Pusjkin og russisk litteratur, det er tross alt en bloggpost, dette, og ikke en vitenskapelig artikkel eller et stilrent essay. Det er min personlige oppfatning. Og min personlige oppfatning er slik, at når denne vanlige russiske mannen, som vi nå forstår liksom er fortelleren, når han nå har funnet frem glasset sitt og fått noe i det, og drukket for sin tapte ungdom og drukket bort sorgen, og nå venter på at hjertene skal bli glade, nå er det på tide med historier. Og de er så uhyre enkle, det er bare om blåmeisen som levde i fremmede land, den har flydd bort for vinteren. Kan drømmer gjøres enklere og skjønnere? Eller bare om jenta som om morgenen gikk etter vann? Det er en nydelig lengsel uttrykt i disse linjene, det er en lengsel etter å ha det bra, etter å finne fred, samme hvordan, og om det er aldri så midlertidig. Nå er det vinterkvelden, men han har fått vodka, og konen kan slappe av til knirkingen til spinnehjulet. Om hun nå i tillegg synger litt, så blir det ikke bedre.

Nei, nå blir det ikke bedre. Pusjkin henter frem åpningslinjene fra diktet. På ny er vi utenfor i den ville stormen, med snøføyk og virvler, og sus og hyl, det er livsbetingelsene i den russiske vinter. La oss drikke, sier han igjen, la oss drikke for den stakkars ungdommen min. Til hjertene skal komme glede. Og jeg kan bare se for meg at han bare begynner å gråte av glede, fordi den en gang skal komme, kanskje ikke nå med en gang, men en gang skal den komme. Tenk, sånn slutter diktet.

Ytterligere kommentarer

Jeg kan føye til noen ytterligere, kuriøse opplysninger. Vypit s gorja, gde zje kruska er en ypperlig ting å si, for den som vil briljere litt mer enn bare med «na sdorovje», særlig hvis de også følger opp med «serdtse budet veselej». Setningen om vinden som uler som et villdyr, og gråter som et barn, kan brukes når noen som ikke kan synge, forsøker å gjøre det. Russere med utdannelse kan sitere store deler av dette diktet utenatt, og enhver russer kan sitere linjene jeg her har nevnt uansett.

Det er riktig av meg å starte gjennomgangen av russiske dikt med et dikt av Pusjkin. Han er den største, han er den beste, han er den mest russiske. Hver andre søndag i måneden fremover vil jeg presentere en ny russisk poet, med et nytt dikt.

Denne bysten av Pusjkin befinner seg i universitetsbyen Tomsk, Sibir, Russland.

Denne bysten av Pusjkin befinner seg i universitetsbyen Tomsk, Sibir, Russland.

I løpet av året har jeg tenkt å få med meg alle russiske årstidene, dette var altså vinteren. Våren finner dere her, med et særdeles vakkert dikt fra Afanasij Fet.

Neste russiske dikt:  Прощанье (Avskjed), av V. V. Majakovskij:

Neste dikt av Pusjkin: Я вас любил (Jeg elsket dem)