Å, hvis hun bare kunne gitt et signal

Jeg fortsetter arbeidet med å tilbakeposte dikt i kategorien «Nye gamle dikt» til torsdager i måneder hvor jeg ikke rakk å få postet noe. Disse nye, gamle diktene er stort sett skrevet i 2013,  da jeg fikk det over meg å skrive sånne korte og enkle dikt som jeg gjorde på 90-tallet, som regel på seks linjer, og alltid veldig direkte til hvordan jeg hadde det akkurat i det diktet ble skrevet. Da de opprinnelige gamle diktene ble skrevet leste jeg selv aldri dikt, og knapt nok annen litteratur, og var nok litt rotete i hodet om hva jeg egentlig holdt på med. De nye, gamle diktene er bare smil, en enkel måte å skrive dikt på og veldig fri i stavelser og rytme, og veldig søtt i disse rimene som alltid må være der, og så godt som alltid i to og to linjer. Da er det jo begrenset hva ord som rimer på hverandre i språket. Og de som gjør det må brukes på ny og på ny, bare i en sammenheng som gjør at det ser ut litt nytt og friskt. Dagens dikt har det meste av friskheten sin gjennom et ekstra punktum i siste linje. Smått analytisk kan man si det er det som gjør at diktet faller inn blant de nye, gamle diktene, og ikke bare de gamle. Ja, og så er det jo innholdet da, det er der jo også.

*

Å, hvis bare hun kunne gitt et signal

Om at tolkningen min av situasjonen var gal

At det slett ikke er så aldeles ille

At du skulle tenke litt, det var alt jeg ville

Nå som det er gjort, vet du hva vi gjør?

Slår en strek over det hele. Lar alt bli som før.

*

ES2013

Tidligere var mitt liv og jeg fylt av begjær

Jeg var litt i tvil hva jeg skal kalle kategorien dette diktet hører hjemme i. Det er i den stilen jeg pleide å skrive på 90-tallet, det som her kalles «Gamle dikt», der det å skrive dikt ble en slags form for dagbok. Det var veldig direkte sånn jeg hadde det, hva jeg tenkte på, musikken jeg hørte, å lese dem er å lese historien om mitt liv. I 2013 tok jeg opp å skrive sånne dikt igjen, i den samme blå fargen, og med rød stjerne over og under. Det er enkle, uhøytidelige dikt, gjerne på seks linjer, og uten å være så altfor nøye på rytmen. Rimene, derimot, skal være i to og to linjer. Jeg er ikke helt sikker på om meningen her er at det skal være et eller to dikt, de ser jo ut til å høre litt sammen, enda sekslinjersdiktene mine aldri hadde flere strofer, eller noe sånt. 6 linjer, var nok.  Det ser det ut til å være nå også, at det er to dikt, skrevet rett etter hverandre. Slik poster jeg dem.

 

 

*

Tidligere var mitt liv og jeg fylt av begjær

Jeg var intens med tanken hvor mulig alt er

Alt jeg tenkte og gjorde, det hadde betydning

Nå er det ikke så viktig, det er en ny ting.

Nå kan dagene og livet, gå som det vil

Mitt bidrag gir lite fra eller til.

*** *** ***

Nå har jeg en dame jeg kaller min kone,

I dette er livet mitt forandret noe

Tidligere representerte damer alltid en drøm

Som jeg i tankene malte idealistisk og skjønn

Nå har jeg fått denne drømmen her sann

Og de idealistiske tanker er forandret lite grann.

*

ES2013

Ann Mari

Dette diktet er ganske atypisk for meg. Det er nok skrevet i en slags øyeblikkelig inspirasjon mens jeg hørte en sang av Bob Dylan, sikker Red river shore, og jeg har vel aldri hatt helt grepet om denne typen tekster, og har det vel ikke denne gangen heller.

Ann Mari

Jeg hadde en gang en kvinne

Hennes navn var Ann Mari

Hvem kunne ane hennes gleder

Og de smerter som skulle bli

Vi møttes ute ved kysten,

ute på havet i norske fjell

Det var så mulig og umulig

Og det hendte sånn likevel!

Jeg kysset henne på munnen

Og hun fanget meg i sin kjød

Og jeg skjønte der mens jeg levde

Opp til mitt maksimum var jeg død

For jeg var ikke den første

og ikke den andre ei nummer tre

Og jeg vil aldri bli den siste

Som vakre Ann Mari koste seg med

Nr. 102

ES2013

Gammelt dikt: Hun lærte ham å danse…

Dette diktet er redigert tilbake og lagt inn for å fylle hullet etter at posten som opprinnelig var her ble flyttet til 15. februar. Det skyldes at jeg vil gjennomføre systemet med egne dikt i hverdagene, og andres dikt i helgene. Torsdagene skal være dagen for sprell og moro og nødløsninger. I dag kommer et dikt jeg skrev i hasten i januar – faktisk 22. januar – 1997, allerede 23 år gammel og så vidt i gang med å lese bøker. Det er et dikt det ikke gjør så farlig om aldri blir lest, men jeg skrev det og har tatt vare på det, og nå poster jeg det for min egen, lille, bortgjemte evighet.

Hun lærte ham å danse
Hun lærte ham å le
Han lærte henne å snuble
Og bare, bare det.

ES1997