Gamle dikt: Det er i orden, bare stopp

Det var en resignert 25 åring som skrev dette diktet her, 15. desember, 1999. Alle diktene  til unge ES denne måneden var av denne typen, ulike måter å uttrykke resignasjon på, ulike måter å gi opp på uten å la fortvilelse følge med. Det er nøkterne dikt, nøktern resignasjon, som ikke kom til syne så veldig i den unge ES sitt liv, de er bare lagt ned i disse diktene, og i boken han skrev dem i.

Det er i orden, bare stopp
Hjertet mitt er for lengst holdt opp
Med å merkes merkbart av de slag
Av typen som rammet meg i dag
Atter en gang er det slutt med ei jente
Atter en gang uten noe som hendte
Det er nøyaktig slik det pleier å skje
Jeg bare registrerer det.

ES1999

Jeg trenger ingenting

Dette er et dikt jeg har strevd med i årevis etter at det skulle avslutte lyrikksamlingen et eller annet år. Mange forskjellige varianter er prøvd, mange linjer er skrevet, i årevis har det opptatt sidevis med plass i det evig foranderlige dokumentet som heter «lyrikk under arbeid». For å få en ende på det, klipper jeg ut noen av delene, redigerer dem til egne dikt, og plasserer dem i «Diktsamling», der de før eller siden vil havne her på bloggen. Dette diktet (for nå er det et dikt, jeg sier det er et dikt) er først ut.

Jeg trenger ingenting

Jeg trenger ingenting

Jeg lenger nå

Alt som var mitt

Det skal du få

Det skal du ha

Tenk ikke på meg

Jeg har det bra

Alt skal du få

Det skal jeg gi deg

Nå skal jeg si deg

Jeg er ulykkelig nå

Men lykkelig blir jeg

Jeg ønsker å være lykkelig nå

La meg få være lykkelig óg

Ta mine ting

Ta det å gå

Jeg ønsker bare lykken

Jeg nå

Nei, lykken min, den kan du også få

Ta alt jeg har

Ta det og gå

Jeg trenger ingenting lenger nå

ES, Diktsamling Nr. 62

Sonett 49, av William Shakespeare – Against that time, if ever that time come

Sonett 49 er en av de mest resingnerte av alle William Shakespeares sonetter. I denne ser poeten frem til en tid da den elskende ikke elsker ham lenger, og mot en slik tanke har han ingenting å stille opp. Det er en sonett som står naken og alene, og ikke etterlater noe håp.

Sonnet 49

Against that time (if ever that time come),
When I shall see thee frown on my defects,
When as thy love hath cast his utmost sum,
Called to that audit by advis’d respects;
Against that time when thou shalt strangely pass,
And scarcely greet me with that sun, thine eye,
When love, converted from the thing it was,
Shall reasons find of settled gravity;
Against that time do I ensconce me here,
Within the knowledge of mine own desert,
And this my hand, against my self uprear,
To guard the lawful reasons on thy part:
To leave poor me thou hast the strength of laws,
Since why to love I can allege no cause.

Min oversettelse

Mot den tiden (hvis den tid skulle komme)
Når jeg ser deg gremmes over mine feil
Når din kjærlighet har fordelt sin sum
Tilkalt til revisjonen av rådet for respekt
Mot den tiden når du skal passere meg som en fremmed
Og så vidt hilse meg med solen, ditt øye
Når kjærlighet, forvandlet fra hva det en gang var
Skal finne årsak til etablert nøkternhet;
Mot den tiden jeg forskanser meg her
Med kunnskapen om min egen fortjeneste
Og denne min hånd reiser seg mot meg selv
Til å forsvare den lovlige rett for din del
Til å forlate stakkars meg har du lovenes makt
Siden jeg ikke kan anføre noen grunn til å elske meg.

Kommentar til oversettelsen

Frown  eller «å rynke pannen» over noe som ikke er så bra blir ofte brukt mer ironisk i dag, den gang ble det brukt i sin opprinnelige mening. Denne sonetten vil jeg oversette vakkert, og velger derfor en lett omskriving som beholder meningen. Utmost blir godt oversatt med «ytterste», jeg sløyfer ordet. Audit betyr «revisjon». Linje 4 åpner for flere tolkninger, hvorav alle dreier seg om å gjøre opp regnskapet for den kjærlighet som er gitt. Min oversettelse beholder noe av uklarheten som finnes i originalen.

Against that time som jeg oversetter med «opp i mot den tiden» både i linje 1, 5 og 9 har underforstått betydning av «målt opp mot den tiden», eventuelt «når jeg tenker på den tiden…». Strangely som jeg oversetter med «fremmed» eller «som en fremmed», kan også forstås som «rart» eller «underlig», eller i gammelengelsk til og med «uvennlig». Convert, eller «konvertere», er et formelt ord, der jeg velger det vanligere norske ordet «forvandle». Gravity blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «alvor, verdighet, høytidelighet; gravitet; betydning, vekt; tyngde; dybde (om tone)». Ordet kommer opprinnelig fra latin, der grave betyr noe sånt som «dyp» eller «verdig», og gravitas var et ord brukt om velstående patrisierne.

Ensocnce betyr «anbringe (trygt), forskanse, dekke» eller «slå seg ned». Desert er her ikke «ørken» eller «forlatt, øde sted», men «fortjeneste», brukt med samme stamme som deserve. Quarto har for øvrig desart, her,  slik at også rimet med part er bevart. Uprear betyr «løfte opp, reise seg». Det kan være ment i overført betydning, eller helt direkte, med det at det er hånden som skriver dette diktet som anklage mot dikteren selv.

Allege blir i ordboken oversatt med «anføre; hevde; påstå; vise til». Jeg har lagt til «meg» i konklusjonen for å få klarere mening på norsk.

Kommentar til sonetten

Shakespeares sonetter handler alle om kjærligheten i forskjellige former (kanskje bortsett fra de to siste sonettene som er litt spesielle), og samlet blir omtrent alle sider av kjærligheten behandlet. Her er det frykten for at kjærligheten skal ta slutt, når den glir over i vissheten om at den kommer til å gjøre det. Den elskende og elskede blir satt i kontrast til hverandre, det er premiss for hele sonetten, den elskede er så vakker og verdifull, som den elskende føler seg liten og mindreverdig. Den elskende kan ikke se for seg at denne kjærligheten vil vare, og ser med resignert gru frem mot den tid da den elskede skal passer ham som en fremmed.

Gjentakelsen i åpningen av hver kvartett underbygger at denne tiden er uunngåelig, «against the time» blir gjentatt så ofte at han til slutt tror det selv. Bare første gang blir det tatt forbehold, if ever that time come.

Det er ingenting i denne sonetten om at den elskende da vil kjempe for å vinne den elskede tilbake. Noe slikt kan det ikke bli snakk om. For den elskede er i sin fulle rett til å finne en annen, og underforstått mer verdig. Konklusjonen sier det helt i klartekst, det er ingen grunn til å elske meg, why to love I can allege no cause.

En følelse av mindreverdighet overfor den elskede kan vi alle føle av og til, men denne følelsen blir sjelden så definitivt og uomgåelig som her.

Hun var der

Dette er det andre reservediktet til Lyrikk03, og det blir således nummer 14 i samlingen.

Hun var der

 

Hun var der i kveld

Jeg er sikker

Jeg er så urimelig sikker

Det var henne

Det var hun

Hennes hår, hennes munn

(eller en annens)

Jeg satt der og så

tenkte ser du meg nå

tenkte de ting

som jeg tenker på

snart er det på tide å gå

Jeg skal hjem

og gi deg

så mange rim som du bare kan få

der har du meg

jeg rimer på deg

jeg rimer visst på alle ting jeg

men ute i verden

ute i kveld

der satt du og der satt jeg

tror jeg.

ES2003,

Gamle dikt: Jeg står utenfor når portene stenger

Ingenting er som å se seg tilbake når man fortsatt er temmelig ung til en tid der man var enda yngre, og så seg enda lenger tilbake, og tok et oppgjør med livet man til da hadde levd. Purunge Eivind Salen var allerede en tankefull og tildels tilbakeskuende herremann, som også delte sine tanker med en fullstendig uinteressert ettertid i skrif. Fullstendig uinteressert er forresten en overdrivelse, jeg er interessert, og jeg poster med glede følgende perle fra han som den gang var meg. Jeg kan også avsløre at siste setningen i diktet var noe både han og senere utgaver av ham tenkte mye over, og som han prøvde i forskjellige utgaver i forskjellige dikt. 

Jeg står utenfor når portene stenger
Vet ikke hva jeg skal finne på lenger
Tenk så bra det er å ha kontroll
Det er en ære å nå sine mål
Jeg vet så godt hvor glad man kan være
Gode minner er tunge å bære.

ES1994