Sonett 137, av William Shakespeare – Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,

Vi vet merkelig lite om Willaim Shakespeares liv. Vi vet han ble døpt 25. april, 1564, og at han ble gravlagt 25. april, 1616. Der har vi dokumentene. Vi vet også at han døde 23. april, men vi kan bare anta at fødselsdagen hans også var på den dagen. Det antar vi, siden det pleide å gå et par dager fra fødsel til dåp i datidens England. Han ble far for første gang veldig ung, 18 år gammel, og med en ti år eldre elskerinne han så raskt måtte gifte seg med, Anne Hathaway. De fikk siden flere barn, også tvillinger. Det ene barnet, Hamnet, døde da han var 11 år gammel. Hvordan ekteskapet var, og hva William og Anne egentlig følte for hverandre, aner vi ikke, men det går an å spekulere og å tolke og å gjette. For en person hvis tekster er så utstudert og kjente som de er for Shakespeare, så er det klart det hadde vært godt å vite noe litt mer håndfast.

Sonettene til Shakespeare ble skrevet på 1590-tallet, mens Shakespeare var godt gift og hadde flere barn. Av hva vi vet, oppholdt Shakespeare seg i London, hvor han jobbet med teatertruppen han var med i. Han gjorde det bra, og kunne betale faren, John Shakespeare, ut av pengeproblemer, og kjøpe ham en coat of arms (våpenskjold). Han kunne også kjøpe seg en herregård i Stratford-upon-Avon, a mansion, kalt New Place. Det var i 1597, så det året vet vi at Shakespeare var innom hjemstedet sitt.

Hvor mange sonetter han da hadde skrevet, og til hvem de var, vet vi ikke. Vi vet ikke om kona, Anne Hathaway, var mørk, som kvinnen tilegnet disse sonettene skal være. Vi vet ikke om Anne Hathway kjente til om disse sonettene ble skrevet, om hun var sjalu, eller om de noe med det virkelige livet til Shakespeare å gjøre i det hele tatt. Om de har det, er det umulig å finne ut av, siden de er skrevet dunkelt og lite konkret, uten håndfaste hendelser eller kjennetegn å hekte  dem til, og kilder som kunne sagt noe sikkert om saken, er tapt. De som liker å lese dikt og andre litterære verk opp mot forfatterens liv, og forsøke å leve seg inn i dem og forstå dem på den måten, får finne seg en annen forfatter en Shakespeare. Hos ham, mer enn for noen annen, står tekstene for seg selv. De leses best uavhengig av forfatteren, og hans biografi.

I denne sonetten er det hva lidenskapen gjør med det øyet ser og det hjertet føler som er temaet, særlig når man frykter den man føler for er bedragersk og også har andre elskere. Det er et tema Shakespeare brukte mye, både i sonettene og i teaterstykkene sine. Det gjør ikke at man kan slutte at dette var noe som plaget ham i livet hans, noe man heller ikke trenger for å sette pris på tekstene.

Sonnet 137

Thou blind fool, Love, what dost thou to mine eyes,
That they behold, and see not what they see?
They know what beauty is, see where it lies,
Yet what the best is take the worst to be.
If eyes, corrupt by over-partial looks,
Be anchored in the bay where all men ride,
Why of eyes’ falsehood hast thou forged hooks,
Whereto the judgment of my heart is tied?
Why should my heart think that a several plot,
Which my heart knows the wide world’s common place?
Or mine eyes, seeing this, say this is not,
To put fair truth upon so foul a face?
In things right true my heart and eyes have erred,
And to this false plague are they now transferred.

Min oversettelse

Sonnet 137

Du blinde tosk, Cupido, hva gjør du med mine øyne,
Som de betrakter, og ser ikke hva de ser?
At de vet hva skjønnhet er, ser hvor det ligger|lyver,
Men tar likevel det verste som det beste.
Hvis øyne, fordervet av partiske blikk,
Forankret i bukta hvor alle menn rir,
Hvorfor har du smidd kroker av øynenes falskhet,
Hvortil mitt hjertes dom er festet?
Hvorfor skulle hjerte tenke at privat eit jord
Som mitt hjerte vet er felles land?
Eller mine øyne, som ser dette, sier dette er ikke,
Å sette den fine sannhet til et fordervet fjes?
I sanne ting har mitt hjerte og øyne tatt feil,
Og er nå forflyttet til denne falske plagen.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg prøvde først å oversette love i linje 1 med «å elske», men bestemte meg for at det ikke gikk. Jeg må personifisere det, og bruker da Cupido, guden for kjærlighet i klassisk mytologi. Han er til overmål blind, så det passer med «den blinde tosk». På den annen side er ikke Cupido godt kjent av dagens lesere, og hans navn vil kanskje gjøre sonetten litt fremmed. Det er dumt, særlig når den fremmedheten – eller den guden – ikke en gang er til stede i originalen. Derfor – å elske. I forbindelse med den blinde Cupido, som også blir kalt tosk, så er å si at den vanlige oppfattelsen da, som nå, er at det er forelskelsen som gjør en til en tosk, ikke forelskelsen selv som er det.  Linje 3 har et typisk Shakespearsk ordspill, lies kan både bety «ligger», og «lyver», og det er laget slik at det passer perfekt med begge (what beauty is, where it lies – hva skjønnhet er, hvor den ligger|hvor den lyver). Det første er kanskje mer naturlig å tolke det til og oversette det med, lies (lyver) passer godt med betydningen og temaene i resten av sonetten. Jeg prøver med begge i oversettelsen, litt uvanlig. I gjendiktningen er det en omskriving. I fjerde linje er det byttet på den naturlige ordrekkefølgen. Det gjør at rimene går opp, men det blir litt krøkkete. Det skal være take the worst to be the best, eller tar det verste for å være det beste. Lidenskapene kan altså få én til å gjøre noe man vet er dumt.

Corrupt er korrupt, som verb «å bestikke», men har på engelsk kanskje mer underbetydninger enn det har på norsk. Jeg har satt dem opp i gloselisten. For overpartial må jeg også henvise til gloselisten, hvor det er Oxford-utgaven av engelsk til engelsk som gir en tilfredsstillende løsning, med betydningen som på norsk kunne vært «partisk». Så blikkene er partiske, de er inhabile, favoriserer den ene siden. Looks kan for øvrig være både hennes blikk til ham, og hans blikk til henne. Så hans øyne kan være vunnet over med de forførende blikkene fra henne, i så fall betydning 3 i Oxford-utgaven, eller de er korurmpert av hans egne, partiske blikk mot henne. Linje 6 har en sterk seksuell dobbeltbetydning, med skipene forankret i bukta, og engelskmennene har et uttrykk to ride at anchor, som er det skipene gjør, når de vugger frem og tilbake, med ankeret i havbunnen. Men å ri har jo også den seksuelle betydningen, forsterket med formuleringen where all men ride. Og det er fremdeles øynene, fra linje 5, som er subjektet i setningen, så det er øynene som er forankret i bukta eller rommet eller stedet (bay), hvor alle menn rir. Mer trenger ikke jeg å si.  Linje 7 er vanskelig, siden det ikke går an å være sikker på hvem sine øyne det er snakk om, er det hennes, eller hans? Krokene i forged hooks, kan være ankerne i linjen over, eller fiskekroker å hekte noen på. Forged er som man ser av gloselisten, svindlet eller forfalsket. Så gjennom øynenes falskhet har hun smidd kroker, og til disse krokene er det altså at hjertets vurdering er hektet. Det vil si at det er øynene – eller det man ser – som bestemmer hva man skal føle. Øynene har synet, hjertet følelsene.

A several plot i linje 9 er et privat stykke land, eller separate, individually owned piece of land, som Cambrigde-utgaven av sonettene skriver. Common place kan nesten oversettes med «fellesarealer», det er «felles land», landområder alle kunne bruke. Når det er snakk om en dame som er «felles land», kan man tenke sitt. I linje 9 er hun privat land, altså hans, i linje 10, felles, altså allemannseie. Det er hjertet til den forelskede sonettskriveren som ikke kan avgjøre dette. Man kan også si at øynene forfører hjertet til å tro at hun er sann, hun er hans, men at hjertet innerst inne vet at det ikke er sånn. Denne konflikten er tydeligere og mer utdypet i andre tekster av Shakespeare, vel å merke, i de senere teaterstykkene hans og kanskje aller mest i Othello. Jeg oversetter med jord i linje 9 og land i linje 10 for å unngå samme ord i to linjer etter hverandre. Engelskmennene har uttrykket to set a good face to a bad matter, eller «gjøre gode miner til slett spill», som vi sier på norsk. Det er denne betydningen ordet put har i linje 11, en omskriving kunne være å late som om noe er bra, som ikke er det. Linje 11 og 12 er øynenes versjon, øynene ser det hjertet føler, og sier dette er ikke å sette noe pent og sant på noe som er stygt og falskt, altså øynene forteller ham at han ikke blir ført bak lyset. Selv om han vet at han blir det, eller kanskje man skulle si føler at han vet. Sonetten uttrykker også kvaler.

Things right true er forsterkende, det er ting som utvilsomt er riktig. This false plague er en omskriving, en metafor, det forferdelige i den bedragerske kvinne og det å ta feil om henne hele tiden. Transferred skal egentlig være transformed, altså omformet. Konklusjonen er altså at hjertet og øynene har tatt feil i ting som er sant, og dermed er endt opp i denne pesten å lide under den falske kvinnen.

Gloser

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

behold (gammeldags, eller litterært) se (på), skue; uttrykk behold! se!

corrupt 1. bestikke 2. forderve moralsk, depravere, gjøre depravert 3. demoralisere, korrumpere, virke skadelig, ødelegge 4.  (IT) ødelegge, skade 5.  (språkvitenskap, om tekst) forvrenge, forvanske, korrumpere 6.  (gammeldags) råtne, skjemmes, bli bedervet 7.  (gammeldags) infisere, smitte, besmitte

over-partial -> partial 1. delvis, del 2. ufullstendig 3. begrenset, limitiert 4. matematikk partiell – Men Oxford utgaven har flere betydninger: partial 1 existing only in part; incomplete: 2 favouring one side in a dispute above the other; biased: 3 (partial to) having a liking for:

forged -> forge 1. smi, hamre ut 2. utforme, skape 3, smøre sammen, finne på, fabrikkere 4. forfalske, imitere, etterligne

several 1. flere, atskillige 2. enkelt, særskilt, respektiv 3. (jus e.l.) solidarisk

Kommentar til sonetten

Sonetten tar opp temaet å bli bedratt. Bedratt av egne sanser (øynene), egne følelser (hjertet) og av henne. Sonettskriveren kan i denne sonetten ikke fatte hvordan han lar seg lure, når han selv vet hva dette egentlig er for noe. Han stiller seg spørsmålet om det er øynene eller hjertet som mest har skylden, om det er øynene som lar seg forføre av at hun er så pen, eller om det er hjertet som lurer ham til å ta bedømmelse av henne og situasjonen. Som han skriver, hjertet får ham til å tro at hun er hans (several plot), mens det egentlig vet hun også er sammen med andre (common place). Billedbruken er ganske seksuell, med bukta, ankeret i bunnen og menn som  rir, og også dette med privat eid land og felles grunn, eller hvordan several plot og common place blir valgt oversatt.

Typisk Shakespeare er det å bruke et virkelig komprimert språk. Reglene for grammatikk og setningsbygging blir strukket, slik at ordene kan ringe på mange flere måter enn sin opprinnelige betydning. Typisk er det lag på lag med tolkningsmuligheter, det gir mening på flere nivåer, tekstene kan leses på flere ulike måter. Noen ganger er det tilsiktet, og mesterlig gjort, andre ganger kan det være i drøyeste laget og bli bare uklart. Denne sonetten har litt av begge deler. Noen steder er det en forvansking, andre steder utvidet betydning. Man kan spørre seg om det er tilsiktet eller tilfeldig at det er uklart hvems blikk som fofører, for eksempel. Mens sånn han får til at ordet lies betyr både ligger og lyver i linje 3, er mesterens arbeid. Linjene er skåret til slik at det blir perfekt betydning på begge tolkingsmåter, samtidig som dette er hva sonetten handler om også. Skjønnheten er der, og skjønnheten lyver. Den forelskede sonettskriveren kan ikke finne ut av det.

Derfor gir det også mening med paradokset at øynene ikke hva de ser. Det øynene tror de ser, er ikke hva som er. Konflikten mellom hjerte og øyne er behandlet også i sonettene 46 og 47, men der på en litt annen måte. Der er det nesten som en kappelek, hvem som skal ha retten til den skjønne, hvem som måler og bedømmer ham best. Der er det også kjærlighet i harmoni, til en skjønn ungdom sonettskriveren elsker og beundrer, mens her i nummer 137 handler det om en kvinne som ikke er ham tro. På siden Shakespeare-sonnets står det mer om dette, og om det uvanlige i å skrive sonetter til en kvinne uten å være flatterende til henne.

Min gjendiktning

Som alltid i gjendiktningene er det ikke mulig å få med alle ordene og meningene fra originalen, men antall stavelser og rimene skal være noenlunde på plass.

Sonnet 137

Blinde Eros, hva har du med meg gjort,
At mine øyne ikke ser hva de ser?
De kjenner skjønnhet, hvor den er gjemt bort,
Men tar det beste for det verste mer.
Om øyne, korrupte partiske blikk,
Forankret i bukt hvor alle menn rir,
Hvorfor av øyers løgn har du krokers stikk,
Hvor mitt hjertes dom så godt festet blir?
Hvorfor tenker hjertet privat eid land
Som mitt hjerte vet er folks felles grunn?
Øyne som ser sier går ikke an,
Å sette sannhet oppå ansikt dumt?
Sant har mitt øye og hjerte feilet,
Til den falske pest er de nå peilet.

ES2017

Sonett 130, av William Shakespeare – My mistress’ eyes are nothing like the sun

I dag er det den berømte sonett nummer 130 jeg skal behandle her på bloggen. Den er skrevet til den mørkhårede kvinnen det handler om i sonettene fra 127 til 152, og er som de andre sonettene her lidenskapelig og nesten fysisk. Her er det ikke ordene som er hovedsaken, det er nesten som sonettskriveren forakter sine egne ord, det er kvinnen selv dette handler om og det sterke ønsket og den sterke driften etter å ha henne, fysisk. Samtidig er det også et spill, selvfølgelig, for om det fysiske virkelig var alt det handlet om, så ville det ikke være nødvendig å skrive disse sonettene i det hele tatt. Det blir dermed en slags retorisk lek med virkemidler, der sonettskriveren forakter dem som skriver dikt til sine kjære, samtidig som det er akkurat det han gjør selv. I sonett nummer 130 handler det også om at de andre som skriver dikt og sonetter bruker så høytravende sammenligninger at beskrivelsen av kvinnen det handler om blir løgnaktig, denne sonetten gjør narr av slike sammenligninger, og vil tilsynelatende holde seg til en jordnær, realistisk beskrivelse av kvinnen den begjærer. Samtidig avslutter den med at denne kvinnen likevel er så unik eller så sjelden (rare) som noen av disse andre kvinnene det skrives om, hun er noe helt for seg selv. Sånn får Shakespeare på en gang sagt at kvinnen han skriver om er både vanlig og uvanlig, han får både sagt at hun ikke er mer enn hun er, samtidig som hun er det. Han ser henne og seg selv utenfra og innenfra på en gang, i sedvanlig Shakespearesk suverenitet.

Sonnet 130

My mistress’ eyes are nothing like the sun;
Coral is far more red, than her lips red:
If snow be white, why then her breasts are dun;
If hairs be wires, black wires grow on her head.
I have seen roses damasked, red and white,
But no such roses see I in her cheeks;
And in some perfumes is there more delight
Than in the breath that from my mistress reeks.
I love to hear her speak, yet well I know
That music hath a far more pleasing sound:
I grant I never saw a goddess go,
My mistress, when she walks, treads on the ground:
And yet by heaven, I think my love as rare,
As any she belied with false compare.

Min oversettelse

Sonett 130

Min kjæres øyne er ikke som solen i det hele tatt
Korall er mye rødere enn leppene hennes
Hvis snø er hvit, hvorfor er hennes bryster gråbrune
Hvis hår er tråder, så gror det svarte tråder på hodet hennes
Jeg har sett roser rosa, røde og hvite
Men  ingen slike roser ser jeg på hennes kinn
Og i noen parfymer er det mer behag
Enn i pusten som oser fra min elskede
Jeg elsker å høre henne snakke, vet likevel
At musikk har en langt mer behagelig klang
Jeg kan forsikre jeg aldri så en guddinne gå
Når min elskede går, så går hun på bakken
Men i himmelens navn, likevel synes jeg min kjære er like spesiell
Som noen det blir løyet om med disse falske sammenligningene.

Kommentar til språket og oversettelsen

«Å unngå stavelser», det er hele tiden målet med oversettelser av strenge tifotede jamber til bokmål, det er så godt som umulig, og det blir aldri både riktig og elegant. Det er for mange grammatiske bøyninger som krever flere stavelser, og det går på bekostning av ord med betydningsinnhold. Så man er nødt til å kutte litt for å få både grammatikken og sonettformen riktig. Eller cirka riktig. Oversettelsen, som kommer først, skriver rett frem det som står i originalen.

Coral er korall, fargen er rød, og coral ble ofte brukt som epitet til lepper i sonetter og andre dikt i denne perioden. En epitet er et karakteriserende tillegg til et substantiv, ofte brukt som et fast uttrykk, og for å få rytmen til å gå opp, i klassisk diktning. Det er en slik bruk coral lips, «korallrøde lepper», har i mange sonettsekvenser. Shakespeare bruker det selv på denne måten i Lucrece, og lignende i Venus and Adonis (coral mouth). Mer om dette står det i kommentaren til sonetten. Ordet wire betyr tråd. På den tiden ble tråder laget av gull, jern, brass eller kopper, de var ikke svarte uten at de var skitnet til av noe. Derfor er det vel så oppsiktsvekkende at tråden er svart, som at det gror tråder på hodet hennes. Å sammenligne hår med tråder var helt vanlig. Om ordet dun lurer jeg på om det ikke har sammenheng med dyne i sandyne. Fargen er den samme, gråbrun, et billedsøk på Google gir mange hester i denne fargen. Det er omtrent som en norsk fjording, men den egentlige hesten i denne fargen har også svart man. Lys menneskehud kan minne om denne fargen. Både Oxford-utgaven av Complete Sonnets and Poems og nettsiden Shakespeare-sonnets.com nevner dingy brown (skittenbrun) som forklaring.

I have seen roses damasked, red and white, kan bety litt flere ting. Rosa Damascena, eller Damask rose, er en hybrid rose blandet av Rosa gallica og Rosa moschata. På norsk heter det damascenerrose. Fargen kan være forskellig, rød, hvit, rosa, eller blandet, men ofte er den rosa. I 1597 utgav botanikeren John Gerard en samling, Great Herball, eller, Generall Historie of Plantes, og i den blir damask, red and white betegnet som de tre grunnfargene i roser. Oxford-utgaven av sonettene mener imidlertid det er problematisk å snakke om damask som en farge, siden denne rosen består av flere farger. De mener det betyr at rosen er rød og hvit, altså en rose som er delvis hvit, delvis rød. Nettsidene Shakespeare-sonnets og ShakespeareWords mener imidlertid begge at dette er snakk om fargenyansen til damascenerrosen. I gloselisten har jeg lagt til oppslaget man får ved å søke etter damasked. Det går også an å søke på damask rose, og få a sweet-scented rose of an old variety, having pink or light red velvety petals which are used to make attar., fra Oxford Dictionary of English. Alt har å gjøre med Damaskus, hovedstaden. Det kan betegne stål, sverd, stoff og altså roser, herfra. Stoffet var av silke, lin eller bomull, og det er vevd etter bestemte mønster. Engelskmennene bruker ordet også som verb, å lage dette stoffet eller dette mønsteret. Å oversette dette til norsk er vanskelig. Å bruke ordet damascener, eller varianter av det, er fremmed og vanskelig, å oversette med rosa (fargen) er kanskje best, men da får man ikke med den betydningen Oxford-utgaven av sonettene mener er riktigst. Så her vil det alltid gå an å diskutere hva man velger. Jeg er, som man vil se, litt kreativ. I oversettelsen heller jeg mer til betydningen de mener er riktig i nettsidene, i gjendiktningen mer til Oxford-utgavens tolkning. For reeks (stinke, ose) er å merke at betydningen «stinke» ikke kommer før i det attende århundret, og derfor er anakronistisk her.

I linjene 11 og 12 er det sammenligningen om at gudinner (og vakre jenter) ikke trådte jorden, de berørte ikke bakken når de gikk, Shakespeare bruker selv dette i en variant i Venus og Adonis, 1028: The grass stoops not, she treads on it so light.

Gloser

Glosene er slått opp i Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

coral 1. korall 2. korallrødtkorallfarge
dun 1. gråbrun farge 2. forklaring: gråbrun hest med svart man 3.  (tidligere) hest 4. (sportsfiske) forklaring: gråbrun flue
wire 1. (metall)trådstreng 2. (lednings)trådkabel 3. (hesteveddeløp) mållinje 4. (hverdagslig) telegram 5. (musikk) (metall)streng 6. (jakt) snare (av metalltråd) 7. (sjøfart) bardunvaierståltrosse 8. avlyttingsutstyr 9. piggtrådgjerde
damask 1. damascere 2. veve i damaskmønsterdamask- eller mønsterveve 3. få til å rødmefarge lys rød
delight 1. gledefornøyelse(vel)behag 2. frydnytelse 3. henrykkelse
reek 1. (også overført) lukte (ille)stinkeose 2. damperykeose
belie 1. gi et galt inntrykk avstå i motsetning til 2. gjøre til skamme

Kommentar til sonetten

Man trenger ikke gå langt for å finne nøyaktig de sammenligningene Shakespeare her gjør narr av. Jeg bruker som vanlig gjennomgangen på Shakespeare Sonnets og Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt (redigert av Colin Burrow). Det er også nok av sider på engelsk som hjelper til i lesingen og med ordforklaringer og referanser, noe enhver som interesserer seg vil vite.

Å sammenligne øynene med solen gjør Shakespeare selv i sonett nummer 49, linje 6: And scarcely greet me with that sun, thine eye. Mer pompøst er det i Henry Constables Diana, som Collin Burrow skriver i Oxford-utgaven av sonettene:

No, no, I flatter not when I thee call

The sun, sith that the sun was never such;

But when the sun I compared thee to withall

Doubtless the sun I flattered to much.

Det er nesten så det er fristende å trekke inn vår moderne morsomhet at det ikke går an å si menneskene stammer i fra apene, fordi det vil fornærme apene.

Koraller var den gang svært, svært vanlig å sammenligne med lepper, Shakespeare gjør det selv i Venus and Adonis I, 542: The heavenly moisture, that sweet coral mouth. Det er rødfargen i korallene som er sammenligningsgrunnlaget, naturen har kanskje ikke så veldig mye annet rødt å by på, og den gang var det i hvert fall i England de røde korallene som var mest kjent. Selve ordet corals er også poetisk, eksotisk og fint,

Sånn går det nedover. Noen av forklaringene til sammenligningene har jeg lagt i ordforklaringene. Det er et veldig mye brukt virkemiddel å tenke seg noe som har veldig mye av en egenskap, noe karakteristisk, og så la det man beskriver være enda mer av det. Så om solen er lys og varm og god, så er hun det enda mer, roser er vakre, hun enda vakrere, parfymer dufter godt, hun dufter bedre, og så videre. Det er også mye brukt å se seg selv i forhold til andre diktere, for på den måten være den som stikker seg ut og være den som tilsynelatende driver med noe annet. I sonettene til Shakespeare er det karakteristisk at han lar objektet han beskriver være mer enn ordene han bruker til å beskrive det. Så samme hvor godt han får det til med ordene sine, så vil det han forsøker å beskrive være enda bedre, enda vakrere, enda skjønnere. Her blir grepet brukt på en litt annen måte. Poenget er ikke at den han beskriver er så fantastisk og har slike nesten guddommelige egenskaper og karakteristika, poenget er heller at hun er ganske så menneskelig, men at hun likevel for den som beskriver henne og elsker henne er noe helt eget. Sonettskriveren trenger derfor ikke de veldige og usanne sammenligningene, de beskriver henne ikke, han kan holde seg til det nøkterne som er sant, og som likevel er nok for ham til at han skal elske henne og at hun med det blir noe unikt for ham likevel.

Min gjendiktning

Sonett 130

Min kjæres øyne er slett ikke som solen
Og leppen mindre rød enn rød korall
Hvis snø er hvit, har hun mer hud som folen
Om hår er tråd, så gror det svart tråd, alt
Åh, jeg så rose vevd, i rød og hvit
Men slike roser har hun ei på kinn
Og noen parfymer dufter mer rikt
Enn pust som oser fra kjæresten min
Jeg elsker henne snakke, vet vel så
Musikk har langt mer behagelig klang
Jeg så ei gudinne i himmelen gå
Min kjære går på jorden dagen lang
Jeg syns dog hun er no’ mer for seg selv
Enn de det skrives falskt om likevel

ES2016-2018

Sonett 118, av William Shakespeare – Like as, to make our appetites more keen,

Denne sonetten postes en sommerdag i juni, da alt er på sitt lyseste, men er skrevet en mørk vintermorgen i februar, mens trærne ennå står nakne. I 2014 og 2015 ble det ikke gjort så mye på bloggen, så de fleste av postene fra disse årene har måttet bli etterpostet. Så også med denne sonetten, av William Shakespeare.

Vi er nå kommet til den 118 i rekken. Vi begynner nå å nærme oss slutten på sonettene skrevet til den skjønne ungdom, der ingen kan vite sikkert hvem han egentlig er, og det heller ikke ser ut til å være noe poeng i sonettene. De er ikke biografiske, og legger ikke opp til noen gjettelek om hvem de er skrevet til. I den første utgaven fra 1609 står det at de er tilegnet én W. H., og forskningen har gjort hva den kan for å finne ut hvem denne W. H. kan være, men det vil med kildene som i dag er tilgjengelig aldri være mulig å vite det sikkert. Det er heller ikke noe poeng. Sonettene er skrevet som en idé, her er kjærlighet og elskov skildret i alle sine fasetter, alle følelser og tanker og kvaler og nytelse er satt ord på, det er gitt en klassisk, evig form.

Shakespeare-sonetten er så godt som uten unntak bygget opp med 14 femfotede jambiske verselinjer, med med rimmønsteret abab cdcd efef gg, tre kvartetter og en kuplett. Kvartettene er en samling på fire linjer, kuplettene er to. De italienske sonettene til Petrarca og Dante hadde gjerne to kvartetter og to tersetter, to samlinger på fire linjer, og to på tre. Rimmønsteret der var også annerledes, og de fulgte ikke den femfotede, jambiske linjen. At en verselinje er femfotet jambe betyr at den har fem kombinasjoner av trykklett-trykktung stavelse, det er den trykklette-trykktunge stavelsen som er jamben, mens det at det er fem av dem, betyr at linjen er femfotet.

Som et eksempel kan vi ta første linje i dagens sonett, med de trykktunge stavelsene uthevet: Like as, to make our appetites more keen, eller lest: laik as tu meik ur appteites moa kiin, rytmen skal gå slik, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Det er en form som har vist seg veldig behagelig for sinnet, og som passer til å uttrykke store, balanserte tanker og følelser, til alvor og ettertenksomhet. De ytterst få av Shakespeares sonetter som ikke følger dette mønsteret, i farten kan jeg bare tenke meg én (nummer 145) , er også litt mer morsom og lettvint skrevet. Det skal til sammen være tre sonetter som ikke følger det typiske mønsteret for dem, et mønster som også var karakteristisk for Shakespeares tid, under dronning Elisabeth i England.

Sonettene får også sin kraft av at de kommuniserer på flere nivå. De er billedrike, og fungerer både i direkte og i overført betydning, og med flere ulike tolkninger, som gjør de 14 linjene alltid uvanlig rike på innhold. Så er det også i denne sonetten, nummer 118, der det billedlig talt er snakk om helse og medisiner, surt og søtt, og hvordan man forer seg selv med medisiner og innretter kostholdet for å forebygge mulig fremtidig sykdom. Det er også hvordan man når man får for mye søtt, vil variere med litt surt og bittert også. I overført betydning gjelder dette også i kjærligheten. Der sykdommen man frykter er problemer i forholdet, eller at forholdet skal ta slutt. Og for å unngå dette, tar man alle mulige medisiner og forholdsregler. Som i det virkelige liv, med medisinene, kan det så være at det nettopp er medisinene som forårsaker sykdommen. I kjærligheten kan det være at man er så redd for å miste sin elskede, at nettopp det gjør at man mister han eller henne, eller har det vondt med kvalene man gjennomlever. Slik konkluderer også sonetten. For ham som er syk av deg, den elskede, virker medisinene bare som gift.

Sonnet 118

Like as, to make our appetites more keen,
With eager compounds we our palate urge;
As, to prevent our maladies unseen,
We sicken to shun sickness when we purge;
Even so, being full of your ne’er-cloying sweetness,
To bitter sauces did I frame my feeding;
And, sick of welfare, found a kind of meetness
To be diseased, ere that there was true needing.
Thus policy in love, to anticipate
The ills that were not, grew to faults assured,
And brought to medicine a healthful state
Which, rank of goodness, would by ill be cured;
But thence I learn and find the lesson true,
Drugs poison him that so fell sick of you.

Min oversettelse

Sonett 118

Som for å skjerpe appettetiten vår,
Forer vi ganen med skarpe smaker;
Som, for å forhindre våre fremtidige sykdommer,
Blir vi syke når vi tar avføringsmidler for å forhindre dem;
Likevel, full som jeg er av din aldri overfylte søthet,
Begynte jeg å spise bitre sauser;
Og, syk av velstand, fant jeg det på en måte passende
Å bli syk, før det var helt nødvendig.
Så, i kjærligheten gjelder det å foreripe
Sykdommene som ikke var, vokste til feil som var sikre,
Og brakte medisiner til en sunn tilstand
Som, proppet av godhet, vil bli dårlig kurert;
Men så lærte jeg og fant lærdommen sann,
Medisiner forgifter ham som ble syk av deg.

Kommentar til oversettelsen

Jeg har i den senere tid lagt meg til å oversette så det blir leselig, heller enn at det blir riktig. Denne sonetten har en god del omskrivinger, som det vil gå frem av disse forklaringene.

De første par linjene har noen ord som kan oversettes på veldig mange måter, som det fremgår av gloselisten under. Jeg omskriver noe for å gjøre meningen klar på norsk. Like as i første linjen er just as, «bare for», eller «på samme måte». Sammensetningen eager compounds blir i Oxford-utgaven av sonettene forklart med sharp-tasting mixtures, på norsk kanskje «blandinger med skarp smak». Urge blir kanskje oppfattet som et moderne ord, men det stammer i følge Oxford Dictionary of English fra 1600-tallet, og kommer fra latin urgere «å presse, drive (to press, drive)». Shakespeare bruker det 35 ganger i skuespillene, og 3 ganger i poesien, som man kan se av denne oversikten hos ShakespeareWords. Der kan man også se 7 forskjellige betydninger av ordet. Jeg har lagt til i gloselisten de fem den store engelsk-norske ordboken oppgir. Maladies unseen i linje 3 er «sykdommer ennå ikke sett», altså sykdommer man ikke har sett fordi de ikke har kommet ennå. Medisinen tas forebyggende. Den siste linjen i den første kvartetten betyr fullt utskrevet: Vi blir syke når vi tar et avføringsmiddel for å unngå sykdom.

To cloy er å «overfylle, overmette», og i linje 5 blir det forsikret om at det ikke skjer med den skjønne ungdom, den elskede, den blir aldri overfylt, den søte kjærligheten til ham, ne’er cloying er never cloying. For å unngå den unorske formen «værende» (for being) setter jeg inn pronomenet jeg, og omskriver litt, for å oversettelsen til å fungere for de som bare leser den, og ikke disse kommentarene. Frasen frame my feeding hører sammen, det har å gjøre med hva han spiste. Linje 6 sier «til bitre sauser innrettet jeg kostholdet», eller «… matet jeg meg selv». Kanskje strekker jeg det litt med «begynte jeg å spise», men det er det som er meningen i linjen. Han begynte å spise mer bitter mat, fordi han var så full av søtladenheten til den skjønne ungdommen. Engelskmennene har også et ordakt: Sweet meat must have sour sauce. Billedlig er det her at han måtte elske andre lite grann, andre som ikke var så søte som den elskede ungdommen, og som derfor gav en mer bitter smak. Sick of welfare betyr å være lei av velværet, velstanden eller den gode helsen, lei av å ha det så bra. Jeg beholder ordet syk i oversettelsen, siden så mye i denne sonetten går på det å være syk og frisk, og å spise mat og ta medisiner for å gjøre noe med helsen.

Ordet policy er i ferd med å gli inn i norsk nå om dagen, i hvert fall muntlig, men det faller ennå ikke naturlig inn i en skriftlig oversettelse av Shakespeare. Da må det heller omskrives, som jeg har gjort . Policy of love kunne ellers vært oversatt med «kjærlighetens holdning», «.. linje» eller – til og med, kanskje – «kjærlighetens politikk». Men jeg synes alt det blir mer anstrengt, enn min «i kjærligheten gjelder det…». Man må være litt på vakt med oversettelsene av ills (sykdommer) og faults (feil, skavank), i linje 10. Begge har flere betydninger, og hos Shakespeare blir det – som vanlig – kommunisert på flere nivåer. Grunnivået er om sykdom og friskhet, så han tenker på å forebygge sykdommer som ennå ikke er, og risikerer da å havne i feil som helt sikkert er (faults assured). Men det gjelder jo også i forholdet mellom de to, der sykdom – i overført betydning – som ikke er, for eksempel at forholdet mellom de to tar slutt, kan bli til feil som helt sikkert er, nemlig at han uroer seg så mye over alle mulige problemer som kan være, at han ikke får nyte kjærligheten skikkelig. Det er jo noe noen og enhver kan kjenne seg igjen i, og som nok kanskje spesielt burde appellere til ungdom. Ordene ills og faults kan også gå på det moralske planet, moralske sykdommer og moralske feil. Engelsk rank er norsk rang, med litt variasjon i noen av betydningene, men rank of goodness betyr «proppet opp av godhet». Shakespeare bruker flere andre steder ordet rank på denne måten, som ShakespeareWords viser oss.

Gloser

Glosene er slått opp på ordnett.no.

keen 1. skarp, hvass 2. (overført) skarp, intens, bitende 3. gjennomtrengende, isnende 4. (om følelser) sterk, intens, stor, voldsom 5. bitter, dypfølt 6. (om sanser, intellekt) skarp, fin 7.  ivrig, interessert, entusiastisk, pasjonert 8. (amer., slang) flott, fin, ypperlig

eager ivrig, forhippen, begjærlig, heftig

compounds 1. sammensetning, blanding, forbindelse 2.  (grammatikk og språkvitenskap) sammensatt ord, sammensetning, kompositum

palate 1. gane 2. (overført, om smaksevne) smak, gane

urge 1. presse, drive, skynde på, spore 2. (prøve å) overtale, be inntrengende, anmode 3. ivre for, anbefale  4. fremholde, understreke, betone 5. (om bevis og unnskyldning e.l.) fremføre, forelegge, henvise til

prevent 1. avverge, forhindre 2. forebygge 3. (gammeldags) gå foran, (vei)lede, gå forut (for) 4. (gammeldags)foregripe

maladies -> malady 1. sykdom 2. syke, onde 3. lidelse

shun (forsøke å) unnvike, holde seg unna, sky, unngå

purge 1. rense, fjerne, rense ut 2. lutre 3.  (politikk) utrenske, rense ut 4. (medisin) rense med avføringsmiddel, ha avføring 5. (jus) sone

cloying  vammel, søtladen -> cloy gjøre overmett, overmette, overfylle, overlesse, ødelegge

meetness (gammeldags eller litterært) tilbørlighet, forklaring: det at noe er passende og sømmelig (-> meet (litterært, gammeldags) passende, sømmelig, tilbørlig)

anticipate 1. (for)vente, regne med, forutse, ane 2. se frem til, glede seg til, lengte etter 3. foregripe, komme i forkjøpet 4. fremskynde 5. ta på forskudd, bruke på forskudd 6. (økonomi) betale før forfall

Kommentar til sonetten

Denne sonetten henger sammen med fem andre (117 – 121) som forsøker å forsvare poetens egenrådighet i kjærligheten til den elskede, slik det blir forklart på nettsiden Shakespeare-sonnets, nettsiden jeg bruker oftest i mitt arbeid med sonettene. Den berømte sonett 116 proklamerer evig og fast kjærlighet, så hva da når den elskende poeten likevel vakler? Hvordan skal man forsvare tvil og feil i forholdet til en person man elsker veldig, veldig høyt? Denne poeten kan ikke godt bare si det er skiftende stemninger, bølgende følelser, for i sonett 116 er jo nettopp poenget at den ekte kjærligheten er fast, tro og evig, den er urokkelig i alle stormer, og slutter majestetisk

If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.

Forsvaret må derfor være noe skikkelig. Og den intelligente poeten må vite at uansett hva han nå skriver, kommer det til kort, for en så høyt elsket som den han i de øvrige sonettene har beskrevet, en så skjønn kjærlighet er det virkelig ingen forsvarlig grunn å vike fra. Så hvorfor gjør han det likevel?

I denne sonetten, nummer 118, forsøker han seg med at det er akkurat som en person som er veldig, veldig bekymret for helsen sin. En som er veldig redd for å bli syk, og derfor tar veldig mange medisiner.

Først er det akkurat som vi prøver mange ulike smaker, for å skjerpe appetitten, så tar vi også mange ulike medisiner, for å unngå medisiner. Men når vi tar avføringsmidler, when we purge, så blir vi også syke av det. Deretter er problemet at kjærligheten til den elskede er så søt, så god, at den elskende rett og slett trenger litt avveksling, litt bitterhet, litt andre smaker. Han forsikrer om at søtheten aldri kan bli for mye, ikke når den kommer fra den elskede (your ne’er-cloying sweetness), så feilen er ene og alene hos ham, hos den elskende, poeten. Tilstanden han er i, blir beskrevet som eller antydet å være en form for sykdom, sykdom av velvære, sick of welfare, og i den syke tilstanden, fant han en slags riktighet (a kind of meetness) i å bli syk (diseased) før det var nødvendig (ere that was true needing). Sykdommen kan her meget vel være sykdommen i forholdet, den poeten nå uforbeholdent tar på seg skylden for å ha forårsaket, og det nettopp i et – sykt – forsøk på å unngå den. Den tredje kvartetten skriver det i rene ord, generelt, frykten for sykdom som ennå ikke var, ble til en sykdom, eller en feil, som virkelig var der, slik for eksempel sjalusi kan ødelegge et forhold mer enn det årsaken til sjalusien gir grunn for. Sånn brakte han medisiner til en tilstand som var kjernesunn, den elskende poetens forhold til den elskede, skjønne ungdom, og slik forsøkte å kurere noe som var fylt av godhet, rank of goodness, og slett ikke behøvde noen kur. Eller med Shakepseares metning i meningen: would ill be cured, ville sykt bli kurert. Friskheten blir kurert med sykdom.

Den avsluttende kupletten konkluderer helt sant: dette er en lærdom som er sann, han som er syk av deg, blir bare forgiftet av medisiner. Det er konklusjonen og oppsummeringen på det som er skrevet i de 12 øvrige linjene. Sonetten er fullendt. Ordkunstneren Shakespeare har gjort et forsøk på å forklare vakling i et forhold man er overbevist om er det riktige. Det ble gjort for fire hundre år siden, men skulle vel så til de grader være aktuelt også i dag, om man bare klarer å trenge gjennom den kompliserte og billedrike måten å formulere seg på. Det er hva jeg har forsøkt å bidra til, med denne posten, og denne bloggen. Nyttig?

Min gjendiktning

Jeg har bestemt meg for å gjendikte alle de utenlandske diktene, inkludert Shakespeares sonetter. Det er et møysommelig, og langsiktig prosjekt, som jeg tar litt om litt. Foreløpig har jeg ikke fått gjort så mye med denne, som man ser. Rimene pleier jeg å få på plass, det samme med antall stavelser, men den jambiske rytmen med lett-tung er nesten umulig, så den må jeg avvike.

Sonett 118

Som for oss å skjerpe vår appetitt,
Forer vi ganen med skarpe smaker;
For å hindre sykdom som kunne blitt,
Får vi den sykdom middelet lager;
Full av din sødme som aldri blir mett,
Spiste jeg bittert i stedet for søttt;
Og, syk av det gode fant jeg det rett
Å ende opp syk, før det jeg var nødt.
Så, i sann kjærlighet gjelder føre var
Der sykdom ei var, ble feil i stedet
Og gav medisin til en sunn og snar
Som, full av godhet, blir dårlig leget;
Men nå har jeg lært meg lærdommen sann,
Med slik sykdom og kur forgiftes man.

Sonett 113, av William Shakespeare – Since I left you, mine eye is in my mind;

Dagens sonette er riktig filosofisk. Den henger sammen med den forrige, og den neste, i tillegg til at den har forbindelser tilbake til nummer 24, 43, 46 og 47. De handler alle om sammenhengen mellom øye og sinn, det man ser og det man sanser. De britiske empiristene som virkelig diskuterte disse spørsmålene, forholdet mellom den sansbare verden og den egentlige verden – eller hva vi ser og hva som er –  kommer noen hundre år senere, men Shakespeare går inn i en diskusjon ved å skrive om disse tingene. Også andre filosofer enn de britiske empiristene har behandlet dem. I denne sonetten ser man også Platon og hans følgere, med hvordan Shakespeare bruker forskjellige varianter av ordet form (som en representasjon av en idé), og hvordan disse formene i den sansbare verden vi lever i, blir sanset og oppfattet. Shakespeare går imidlertid ut av den filosofiske diskusjonen ved ikke å gjøre problemet hvorvidt vi kan stole på sansene våre til hovedsaken, men heller skrive hvordan forelskelsen i den skjønne ungdom sonetten handler om, gjør at han som den elskende, ikke kan se tingene som de egentlig er. Han ser bare den skjønne han elsker.

Som vanlig er det et spørsmål om tid hvor nøye sonetten kan gjøres. Jeg går i gang, og skriver så langt jeg kommer, sånn som det pleier å være.

Sonnet 113

Since I left you, mine eye is in my mind;

And that which governs me to go about

Doth part his function and is partly blind,

Seems seeing, but effectually is out;

For it no form delivers to the heart

Of bird, of flower, or shape which it doth latch:

Of his quick objects hath the mind no part,

Nor his own vision holds what it doth catch;

For if it see the rud’st or gentlest sight,

The most sweet favour or deformed’st creature,

The mountain or the sea, the day or night,

The crow, or dove, it shapes them to your feature.

Incapable of more, replete with you,

My most true mind thus maketh mine eye untrue.

Sonett 113

Siden jeg forlot deg er mitt øye i mitt sinn

Og det som regjerer meg i å gå omkring

Forlater sin funksjon og jeg er delvis blind

Ser ut til å se, men er i realiteten ute

For det leverer ingen form til hjertet

Av fugl, av blomst eller fasong som det klinker

Av hans kvikke objekt har sinnet ingen del

Heller ikke hans egen visjon holder hva det fanger.

For hvis det ser det groveste og mildeste syn

Den søteste tjeneste eller deformerte skapning

Fjellet eller sjøen, dag eller natt

Kråken, eller duen, det former dem til din fasong

Udugelig til mer, full av deg

Mitt sanneste sinn gjør mitt øye usant.

 

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversettelsen er gjort raskt, og inneholder feil.

Starten er litt spesiell, med at «mitt øye er i mitt sinn» (my eye is in my mind) siden jeg-personen forlot den andre.

Gloser

(jeg bruker: http://www.thefreedictionary.com/)

latch klinke, slå

Incapable udugelig, ute av stand til

replete 1. Abundantly supplied; abounding: a stream replete with trout; an apartment replete with Empire furniture. 2. Filled to satiation; gorged. 3. Complete:

 

Kommentar til sonetten

 

Sonett 38, av William Shakespeare – How can my muse want subject to invent

Sonett 38 introduserer et nytt tema i sonettene til Shakespeare. Det er første gang hyllesten til den elskede ungdoms skjønnhet retter seg mot inspirasjonen den gir til å skrive vakre dikt, eller vakre sonetter. Det er på ny en selvbevisst dikter, klar over diktenes storhet, men her i dette diktet gis æren til den skjønne alene. Han spør hvordan han kan søke inspirasjon etter noe å skrive om, når skjønnheten til den elskede er så stor, at den heller seg inn over diktene og lar ordene komme av selv. Den blir således et klassisk kjærlighetsdikt, i alle ordets betydninger, helt løsrevet situasjonen det er skrevet i. Og det står seg godt mellom sonettene forut, hvor den elskende og den elskede er atskilt, og de neste, hvor det tydeligvis har kommet noe inn i forholdet, og alt ikke er så godt lenger. Denne sonett 38 står i mellom, og minner om hvilken herlig person den elskede er, og hvilken glede og inspirasjon han gir dikteren.

Sonnet 38

How can my muse want subject to invent,
While thou dost breathe, that pour’st into my verse
Thine own sweet argument, too excellent
For every vulgar paper to rehearse?
O! give thy self the thanks, if aught in me
Worthy perusal stand against thy sight;
For who’s so dumb that cannot write to thee,
When thou thy self dost give invention light?
Be thou the tenth Muse, ten times more in worth
Than those old nine which rhymers invocate;
And he that calls on thee, let him bring forth
Eternal numbers to outlive long date.
If my slight muse do please these curious days,
The pain be mine, but thine shall be the praise.

 

Min oversettelse

Hvordan kan min muse ønske et tema å skrive om
Mens din ånde puster liv i mine vers
Ditt eget vakre tema er for flott
Til å bli lest i noen billigutgave.
Åh! Takk deg selv hvis noe i meg
Verdt gjennomlesning står seg mot ditt oppsyn
For hvem er så stum at han ikke kan skrive til deg
Når det er du selv som gir diktningen lys
Vær du den tiende muse, ti ganger mer verd
Enn disse gamle ni som rimsmedene påkaller
Og han som roper på deg, la ham produsere
Evige vers til å overleve lange tider.
Hvis min lille muse behager disse pertentlige dager
Skal jobben være min, men din skal prisen være.

Kommentar til oversettelsen

Musene er gudinner i gresk mytologi. Det er 9 av dem, og de ble sagt til å inspirere hver sin retning av kunst og vitenskap. Både i klassisk tid, renessansen, klassisismen og romantikken ble musene besunget i vers, priset for inspirasjon  og påkalt  for ytterligere inspirasjon. Verselinje 2 oversetter jeg mer poetisk enn jeg har for vane, men jeg får med meg meningen, og engelskkyndige får greit med seg hvordan alt henger sammen i originalen her. Argument betyr naturligvis «argument», vanligvis, men her er det «tema» i sonetten. Vulgar er brukt i en opprinnelig (også da negativ) betydning av folkelig eller for massene (av latin vulgus = folk), og hadde ikke den negative og nesten litt grisete betydning ordet har i dag. Det beste moderne ordet med de samme konnotasjoner er kanskje kioskroman eller pocketutgave. Jeg prøver en lignende oversettelse med billigutgave.

Aught er et gammelt ord for «noe» (eng anything). Perusal betyr «gjennomlesning» eller bare «lesning». Linje 5-6 har meningen at om noe poeten har skrevet på noen som helst måte kan måle seg mot det skjønne oppsynet til den elskede, så er det den elskede selv som skal ha æren for det. Dumb har nok her i linje 7 den britiske betydningen av «stum, målløs», og ikke den amerikanske av «dum, idiotisk». Linjene 7-8 har meningen at enhver talentløs dikter kan få til å skrive noe vakkert, når det er noen så skjønn som denne skjønne ungdommen som er inspirasjonen.

Invocate kommer fra latinsk invocare, og det er interessant hvordan Shakespeare i linje 10 velger dette uttrykket, og i linje 11 det vanlige engelske tilsvarende call on. Mine «påkalle» og «rope på» får ikke helt frem tilsvarende forskjell. Numbers er her opplagt «vers», og meningen i disse to siste linjene før konklusjonen, er at den som bruker den elskede, skjønne ungdom som muse, han skal skrive vers som skal vare i evigheten.

Curious betyr vanligvis «nysgjerrig», men her må nok et ord til som mer får frem iveren fremtidige generasjoner vil ha etter å finne feil og mangler i tidligere skrevne vers og tekster, så jeg gikk for «pertentlig». Pain er heller ikke pain i den forstand, men mer slitet og anstrengelsene det kostet å skrive versene. Altså «jobben gjorde jeg, men prisen skal være din», og jeg valgte som dere ser en mer poetisk vending.

Kommentar til sonetten

Vi ser på ny at Shakespeare henter inspirasjon fra antikken. Han bruker også teknikken med å redusere seg selv for å opphøye den andre, den elskede. Igjen og igjen blir de to målt opp mot hverandre, hver gang står den elskede som uendelig vakker og inspirerende, og hver gang poeten presterer noe, er det bare fordi han benytter seg av den elskeds kvaliteter. Slik blir det et lovprisningsdikt etter alle kunstens regler.

De ni musene er Erato (lyrikk), Evterpe (elegier, eller klagesanger), Kaliope (epikk), Kleio (historie), Melpomene (tragedie), Polhymnia (pantomime), Terpsikhore (dans), Thalia (dans) og Urania (astronomi). Den elskede skulle altså være en muse nummer 10, og 10 ganger mer verd enn alle de andre til sammen. I forbifarten kan jeg skrive etter min alltid utmerkede hovedkilde, at det er en artig slags liten nummer magi at Shakespeare setter de 9 musene i akkurat linje 10 i sonetten, og i linje 10 referer til «those old nine». Jeg kan også nevne noe som denne kilden ikke nevner, og det er at blant de 9 musene er det ingen muse for panegyrisk diktning, eller lovprisningen. Den elskede kan kanskje være denne?

Sonett 37, av William Shakespeare – As a decrepit father father takes delight

William Shakespeare er en renessansekunstner. Ordet renessanse er som alle vet fransk for «gjenfødelse» (hva ikke alle vet, eller lurer på, er hvorfor verden valgte det franske ordet, når renessansen vitterlig mest av alt var en italiensk prestasjon – svaret er at begrepet oppsto noen århundrer senere, og da av en franskmann!), og det man skulle gjenføde, var antikkens idealer. Jeg har mine to favorittland i verden, Russland og Italia, og beundrer begge landenes kunst. Med renessansen tenker jeg derfor først og fremst på den italienske renessansen med utgangspunkt i Firenze, der det særlig var malerkunsten, skulptur og arkitektur som var de dominerende kunstformene. De første spede renessansekunstverkene oppstår allerede fra siste halvdel av 1400-tallet, så da Shakespeare skriver sine sonetter nesten 150 år senere, har tradisjonen virkelig fått modnet seg.

Jeg ser derfor ikke William Shakespeare først og fremst som noen renessansekunstner. Hans teaterstykker sprenger i alle fall rammene for det klassiske teateret, i teateret er han sin egen retning, og kan kun kalles renessanse fordi det er fullkomment. På spørsmålet hvorfor verden aldri har klart å produsere en ny Shakespeare, den har jo hatt langt flere milliarder kandidater å plukke fra i ettertid, enn den lille gruppen skrivekyndige som fantes i London rundt 1600-tallet, hvorfor var det nettopp da og bare da en forfatter av Shakespears format oppsto og var virksom? På dette spørsmålet var det en gang en hovedfagsstudent ved Griegakademiet i Bergen som enkelt svarte meg at det var fordi Shakespeare var først, renessansekunstnerne var de første, og kunne derfor ta de vakreste og reneste motivene, temaene og virkemidlene i bruk. Hvis noen skulle gjøre det samme, ville det bare bli kopi, og romantikkens overdrevne følelser, modernismens pessismisme og postmodernismens kaos kan aldri bli helhetlig som renessansekunsten. Shakespeares sonetter kan ikke bli skrevet på ny.

Denne litt lange innledningen passer godt til nettopp denne sonetten, fordi den minner meg om kjærlighetsidealet fra antikken. Idealet finnes i Platon-dialogen «Symposium», den er virkelig verd å lese, og idealet er at den vakreste kjærligheten er den mellom en gammel mann, og en ung ungdom. En gammel mann vil si over 40, en ung mann vil si rundt 20. Den eldre mannen er på høyden i visdom og erfaring, den unge i kraft og skjønnhet. De første 126 sonettene i sonettesamlingen til Shakespeare er nettopp tilegnet den unge yndling. Jeg tenker mange ganger at dette gjør den renere, ingen av de 17 første sonettene ville for eksempel være mulig å tilegne en kvinne, da ville ønsket om at hun skulle få barn bli overskygget av at man selv ønsket å gi henne dette barnet. De 31 sonettene som følger tilegnet en kvinne, er ikke vakre på samme som sonettene til den skjønne ungdom. De er av en helt annen karakter.

Sonett 37 er helt tydelig på temaet at den gamle mannen nå har sin lykke i å beundre den skjønne ungdom.

Sonnet 37

As a decrepit father takes delight
To see his active child do deeds of youth,
So I, made lame by Fortune’s dearest spite,
Take all my comfort of thy worth and truth;
For whether beauty, birth, or wealth, or wit,
Or any of these all, or all, or more,
Entitled in thy parts, do crowned sit,
I make my love engrafted to this store:
So then I am not lame, poor, nor despis’d,
Whilst that this shadow doth such substance give
That I in thy abundance am suffic’d,
And by a part of all thy glory live.
Look what is best, that best I wish in thee:
This wish I have; then ten times happy me!

Min oversettelse

Som en avfeldig far finner glede
I å se hans aktive barn gjøre ungdoms gjerning
Så jeg, gjort lam av Fortunas kjæreste agg
Ta all min komfort av din verd og sannhet
For hvorvidt skjønnet, fødsel, eller rikdom, eller vidd
Eller noen av disse, eller alle, eller mer
Er titulert i deg, og sitter kronet
Jeg gjør min kjærlighet innpodet til denne overflod.
Slik at jeg ikke er lam, fattig, eller foraktet
Mens at denne skyggen gir slik substans
At jeg i ditt fravær er tilfreds
Og lever i en liten del av all din ære.
Se hva er best, det beste ønsker jeg i deg,
Dette ønsket har jeg; så ti ganger lykkeligere meg!

Kommentar til oversettelsen

Decrepit blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «utlevd, avfeldig, falleferdig, utslitt», jeg velger «avfeldig», meningen er at faren har blitt så gammel, at han ikke lenger kan finne glede i egne prestasjoner. Det han har kunnet gjøre, har han allerede gjort. Linje 2 og 3 underbygger denne tolkningen.

Beauty, birth, or wealth, or wit er regnet som adelsidealene, eller de fremste og naturlige egenskapene til aristokratiet. Før vår tid var det regnet som selvsagt at aristokratiet sto høyt over den jevne bonde, i rikdom, så vel som i forstand og skjønnhet. Entitled in thy parts skal bety enkelt sagt «er en del av deg», men entiteled, spiller på de aristokratiske verdiene i linje 5, og jeg prøver en oversettelse som beholder denne assosiasjonen. Store betyr selvfølgelig «forråd, magasin, lager», men en slik oversettelse gjør ikke meningen helt klar, synes jeg, og velger i stedet «overflod». Meningen i linje 5-8 er fortsatt litt uklar, synes jeg, i min norske oversettelse. Det skal være at poeten skriver seg selv også inn i den skjønne ungdoms gode egenskaper, slik at poeten også får nyte godt av dem.

Linjene 9 og 10 har referanser som er verd å være oppmerksom på. Lame står i linje 3 i denne sonetten, despised hører til den meget vakre sonett 29  (linjen yet in this thoughts myself almost despising, nr 9) og det dristige bildet å gi skygger (shadow) substans (substance) har mange paralleller, hvorav jeg kjenner best «We are the substance that dreams are made of», fra Shakespeares siste teatrstykke, The tempest. Her i denne sonetten er det skyggen til den elskede ungdom som gir den elskende poeten substans, altså bare egenskapene hans gir den elskende konkret glede.

This wish I have er i min utmerkede hovedkilde (som jeg i arbeidet med oversettelsen av denne sonetten har måttet bruke enda mer enn vanlig, jeg skal ikke ta æren for det den har gitt meg) forklart med «mitt ønske er oppfylt» (my wish is granted). Meningen på norsk vil da bli «mitt ønske er oppfylt, så jeg er 10 ganger lykkeligere enn meg selv», altså den elskende er 10 ganger lykkeligere enn han ellers ville vært, fordi han har den elskede, og kan hente sin lykke fra ham.

Kommentar til sonetten

Dette er altså en av de sonettene hvor det kommer tydeligst frem at den elskende poeten nå er en gammel mann, og at han nå finner sin glede i kjærligheten til den skjønne ungdommen. William Shakespeare er født i 1564, så da Quarto-utgaven av sonettene kommer ut i 1609, er han 45 år gammel. Siden sonettene er skrevet tidligere, er han akkurat i den rette alderen for den fullkomne antikke kjærligheten.

For den som ikke synes det er så spennende med gamle menn som elsker unge gutter, er det bare å ta for seg de øvrige virkemidlene Shakespeare bruker. Han viser sin kjærlighet ved å redusere seg selv, og opphøye den elskede. Og ved å opphøye den elskede, for han også løftet seg selv opp til herlige høyder, fordi han er så lykkelig i kjærligheten. Det er et meget brukt virkemiddel. Men på Shakespeares tid var det fortsatt nytt og friskt, brukt på den måten han gjør det, derfor får han det vakkert og friskt på en måte jeg mener det er umulig å få til i ettertid. Men Shakespeare gav oss rikelig av den, og denne sonetten er bare en av 154. Det finnes altså 153 andre, de fleste av dem like vakre og fullkomne som denne nummer 37.