Til ein namnlaus, av Tor Jonsson

Til ein namnlaus av Tor Jonsson er et dikt jeg liker godt, og som betyr mye for meg. Jeg ser av nettet at den namnlause i diktet skal være Gud, og det er diskusjoner om hvem «henne» er der til slutt, særlig siden Tor Jonsson aldri hadde noen «henne» å takke så veldig for. Han fikk det aldri til med kvinner. Det gjør diktet desto sterkere for meg, som de andre kjærlighetsdiktene til Jonsson også er det. Kanskje er det noe med at den utilfredsstilte lengselen er sterkere? Folk som lykkes i livet klarer jo aldri å skrive riktig intense dikt. Du må kanskje kjenne en uro for å formidle en.

For meg gir slutten utmerket mening, det er en kvinnelig inspirasjon som er gnisten i livet hans, det er den som gjør at han brenner. Slik taler diktet også til meg, som også har levd store deler av livet uten å ha noen kvinne å kalle min egen, å være helt nær med. Også jeg har bare hatt noen å lengte etter.

Nå som jeg leser hele diktet på ny og i sammenheng, så ser jeg det er rimelig å tolke den navnløse til å være Gud. Det er en Gud som passer i den moderne verden, der det ikke er så lett å tro på noen Gud eller allmektig kraft som styrer det hele, men der den religiøse lengselen kanskje ennå er til stede. Det står veldig flott at dikter-jeget (som vi her nesten må lese som Jonsson selv) savner noen å takke for skjønnheten i naturen og rikdommen i livet. At det er noe å være takknemmelig for, men ikke noen å rette takknemmeligheten til. I mangelen på en slik navnløs å takke, takker han for henne, som den navnløse har gitt ham.

Jeg synes den takken er intens, og vakker. Jeg liker også hvordan diktet ender ut i ordene «brenne og brenne», som både indikerer å brenne av energi, ha gnisten, være glødende og produsere, men også det å brenne opp, som man gjør mens man lever. Bindestreken (i stedet for punktum) gir ikke akkurat en avslappende pause eller slutt, her, brannen fortsetter, og det binder også slutten sammen til slutten på strofe 1 (vera og vera). Sånn blir det en forbindelse mellom det å være og det å brenne, som jeg leser som en ganske intens form for å leve.

Helt ferdig får jeg ikke denne posten heller, den er skrevet på forhånd (jeg har skrevet mer siden, noe som forklarer hvorfor alt ikke henger helt sammen, og noe er skrevet dobbelt opp), og i det den blir postet, er jeg på tur i Stølsheimen. Det er måten jeg brenner på, nå. Og jeg takker også henne, som nå er blitt min kone.

Til ein namnlaus

Kven skal eg takke
for det eg fekk sjå
sola gå under
og berga bli blå?
Kven skal eg takke
for all denne æra
i dette å gå her
å vera og vera –

Kven skal eg takke
for det eg fekk li
så gleda fekk grunn
å røte seg i?
Skogen har gøymt meg
og jord har eg femnt,
men kven eg skal takke
har ingen nemnt.

Det bleka mot blånar
i nattsvarte brunn,
men takken låg blodlaus
som bøn i min munn.
Kven er du, gjevar?
Kvi teier du still?
Di ordløyse fører
ein vantru vill.

Du namnlause gjevar,
eg får ikkje fred
før eg kan takke
for alt som laut skje –
Men kjem du kje nær meg
så takkar eg henne
du gav meg for det eg
skal brenne og brenne –

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Språk- og ordforklaringer

Med «sola gå under» og «berga bli blå» menes neppe stort mer enn at solen går ned for kvelden, og fjellene får den karakteristiske, blålige fargen som de får i kveldslyset. For Jonsson, som er fra Lom i Gudbrandsdalen, er nok dette noe han har sett og tenkt over mange, mange ganger. Æra i å gå her, æren i å være i live, er videre hva Jonsson vil takke for i denne strofen. Så han takker for naturen (solen og berget) og for livet.

Li i strofe 2 er å lide, og betydningen i sammenhengen ser ut til å være at lidelsene i  livet gir gleden noe å slå rot i (å røta er å slå rot, et verb laget av substantivet røtter). Så uten lidelsene ville gledene bare henge der i løse lufta, ikke ha fast grunn under seg. Det er spenstig av Jonsson å takke for lidelsene, heller enn for gleden, men han takker for lidelsene som grunnlag for gleden. Videre i samme strofe kommer jord har eg femnt, å femne vil si å omfavne, altså «å slå armene rundt». Det er opp til enhver leser hva man vil legge i vendinger som «skogen har gøymt meg» og «jord har eg femnt», kanskje har det noe med at har kunne søke tilflukt i skogen når han vil være i fred for andre (Jonsson skriver ellers mye om bygdedyret, og hvordan andre har plaget ham og hans like, sett ned på ham, og følt seg bedre), og at å omfavne jorden er et uttrykk for å være takknemlig for den. I hvertfall er det alt sammen skaperverket til den namnlause, som Jonsson ikke vet hvordan å få takket.

Vendingen bleka mot blåner, synes jeg er litt vanskelig, å bleka må være å bleke, altså å bli hvitere, mattere, bleket, svinne. Blånene er de blånende fjell, altså at de blå fjell blir blekere. Jeg får ikke så mye mer mening ut av det, hva det skal bety. Den nattsvarte brunn er den nattsvarte brønn, brunn er brønn, og jeg leser det til at de bleknende, blå fjell speiler seg i brønnen. Det er vanskelig å lese det i annet enn i overført betydning, «nattsvart brønn» er ikke noen positiv sammensetning, det blir ikke mørkere enn nattsvart, brønnen er lukket og innestengt, uten at jeg vil spekulere noe mer i det. Brønnen er også kilden for vann, livgivende vann, så jeg vil  la det være åpent hva det er for noe, og hva det betyr. I hvert fall ligger takken blodløs (blodlaus) som bønn i munnen hans (bøn i min munn), uten blod betyr uten liv, blek og usagt. Di ordløyse betyr «ordløsheten din», eller «tausheten din», den som har gitt alt dette, sier ingenting, og det fører ein vantru (en som ikke tror, eller en som tror feil, ofte blir det brukt om folk som ikke er kristne, eller ikke tilhører religionen på stedet) vill (på ville veier). Den vantro kan vanskelig være andre enn Jonsson selv.

Den namnlause gjevaren (navnløse giveren) er mysteriet i diktet, når jeg leser det på ny og har lest de andre diktene i samlingen, er jeg overbevist om at det må være en slags Gud eller noe guddommelig, noen som står bak skaperverket. Laut er preteritum av å lyte, her brukt i betydningen «ha lov til å skje», «gi lov til å skje», «la skje», altså at poeten ikke får fred før han har noen å takke for alt som skjer. Det slutter med et brudd, poeten gir opp henvendelsen til den nanvløse, og sier at om denne ikke kommer nær ham (nær meg – viser seg på noen måte), så vil han takke henne, kvinnen, som den navnløse har gitt ham for at han skal brenne, og da i en betydning «brenne av liv». Merk at her takker han ikke skaperen – den navnløse – som har gitt ham gaven (=henne), men takker henne, kvinnen. Han takker gaven, ikke giveren. Det blir også at han takker henne, en kvinne, et levende menneske, og ikke en idé, en tanke, noe navnløst, som han kanskje ikke vil nå frem til og som kanskje heller ikke finnes. Det er også henne, kvinnen som gir ham noe å leve for, det er hun som gjør at han skal (ikke «kan», «vil» eller «må») brenne og brenne.

Kommentar til diktet

Dette diktet hører sammen med Så stig da i meg, einsemd (som jeg poster neste uke) til i samlingen Ei dagbok for mitt hjarte. Samlingen har jeg skrevet om på søsterbloggen (helt grei litteratur), og den er tilgjengelig på nett for norske IP-adresser på nasjonalbibliotekets utmerkede nettsider (utgaven er scannet inn, og har en koselig hilsen på første side inne i boken, det er en gave til noen som heter Astrid og Sigurd, med ønske om god jul og godt nytt år, 1953!) . Samlingen er utgitt etter Jonssons død, han tok livet av seg i januar 1951, året denne samlingen kom ut. Den består av tre deler, én som har samme tittel som boka, og består av ett eneste, langt dikt, med det navnet (Ei dagbok for mitt hjarte), de to andre delene er «Døde dagars ord» og «Lause dikt». Både diktet jeg poster i dag, Til ein namnlaus, og diktet jeg poster neste uke, Så stig da i meg einsemd, hører til i delen som har fått navnet «Lause dikt». Kanskje har det noe med at Jonsson ikke hadde bestemt seg for hva han ville gjøre med dem ennå, mens han hadde en idé om at han skulle lage en diktsamling med navnet Døde dagars ord, og at han ikke fikk denne ferdig før han døde.

At dikteren dør gir selvsagt en ekstra kraft til diktene som blir igjen. Det gir en ekstra mening til avslutningen på Så stig da i meg, einsemd at einsemda stormar mot si grense og at livet skal eg aldri, aldri misse, det er vanskelig å lese det annerledes enn som refleksjoner om det kommende selvmordet. Også linjene her i Til ein namnlaus får en ekstra dimmensjon over seg, han skriver han skal brenne og brenne, men han er i ferd med å brenne opp. I så stig da i meg einsemd bruker han vendingen tæringsdraum om lykke, ordene «å tære» og «å brenne» er beslektet med det at begge uttrykker det å bruke opp noe, det at noe forsvinner, går opp i flammer, eller tæring.

Også i Så stig da i meg, einsemd, som her i Til ein namnlaus, og i mange andre av hans dikt, bruker Jonsson det retoriske virkemiddelet som på gresk har navnet epanalepsis. På norsk kan vi si «fordobling», eller «gjentakelse». I Så stig da i meg, einsemd, er det «aldri» i livet skal eg aldri, aldri misse», som blir gjentatt, mens her i Til ein namnlaus er det først «vera og vera» i strofe 1, så «brenne og brenne» i sistestrofen. At samme grep blir brukt på begge knytter dem også sammen, slik at man kan lese det til at det «å vera og vera» vil si «å brenne og brenne», altså at det å leve vil si å brenne (opp).

 

Lengsla bygde katedralar, av Tor Jonsson

Dette diktet er det første diktet i samlingen Berg ved blått vatn. Den samlinga gav Tor Jonsson ut i 1946, rett etter krigen. 5 år før han selv døde.

Det er noe ved Tor Jonsson som griper meg sterkt. Jeg føler noen ganger han skriver direkte til meg, eller for meg, men så snakker jeg med andre som sier at de også har Jonsson som favoritt. På bloggen er diktene av Jonsson blant de som er aller mest besøkt. Jeg postet dette innlegget opprinnelig i april 2016, men har hentet det frem igjen og forbedret det i 2018. Så jeg vet. Jonsson treffer blink.

Siden nasjonalbiblioteket nå har gjort alle norske tekster så lett tilgjengelige på nett, har jeg fått lest alle de kjente diktsamlingene hans og lest i flere av biografiene. Jeg visste fra før at Jonsson er en bygdegutt, og at han går inn i den norske tradisjonen med motsetninger mellom bygd og by, by og land. Han var en landsens gutt fra små kår, og kunne aldri finne seg til rette i byen. På landet var han dikter og lærd, og hørte ikke helt til der heller.

Tonen i Tor Jonssons diktning er alltid neddempet. Han tar aldri de store ord i sin penn, det er aldri de store følelsesmessige utbruddene. I den opphetede diskusjonen som preget norsk litteratur og diktning på den tiden, den mellom tradisjon og modernisme, i den tar han ingen plass. Tor Jonsson virker til å skrive som han må, og ikke fordi han tar del i noe spesielt litterært program.

Tor Jonsson skriver på rim, lettfattelig, og uten bruk av vanskelige symboler og krevende referanser. Det er enkle ting ordene skal bety. Da jeg postet dette diktet, hadde jeg fra før postet det berømte kjærlighetsdiktet hans, Nærast er du når du er borte, det nesten magisk vare diktet på to strofer og med fire linjer i hver. Dette diktet betyr noe også for de som ellers ikke bryr seg om dikt.

Siden har jeg postet Til ein namnlaus, Så stig i meg einsemd og Norsk kjærleikssong av de kjente, Fossen og Eg åtte ikkje kjærleik av de mer ukjente, og kanskje mer krevende. Dagens dikt, Lengsla bygde katedralar, er en slags mellomting. Det er krevende til Tor Jonsson å være, men hvem kan vel ikke forstå tanken bak at det er lengselen som gjør at mennesket strekker seg, det er lengselen som gjør at vi bygger katedraler.

Lengsla bygde katedralar

Dagar draup med sol i soge
Andre kveikte lidings loge,
brende tempel, tvinga ordet
inn i togn bak daudingskoret.

I vårt eige Trongdalslende
bygde livet. Døden brende
dine tempel. Sterke hender
kveikte eld på dine strender.

Ingen talde døde blomar.
Ingen talde ord som omar
i si grav. Den gode grøde
gror det tagalt liv laut bløde.

Lengsla bygde katedralar.
Bøker brenn og togna talar
om eit gotisk liv i lengsle
bakom tiders liv i trengsle.

Altarljosa skin der inne.
Kjærleikslengt i mann og kvinne
byggjer enno på det brende
i sitt eige Trongdalslende.

Lengsla bygde katedralar.
Kom og stig inn!
Æva talar ord frå ætter som har tagna.
Ordet lyser i vår lagnad.

Berg ved blått vatn, 1946

Språk, form og innhold

Dette er nynorsk fra 1940, skrevet av en poet fra Lom i Gudbrandsdalen. Hovedinnholdet skulle være greit å følge, også for utrente lesere, men det kan være noen problemer i detaljene. Noen ord volder vanskeligehter også for meg. Det er rettskrivingsreformen fra 1938 som gjelder.

Språk og innhold

 

Diktet begynner med et eksempel på alliterasjon, eller bokstavrim: Dagar draup, sol i soge. Meningen skal nok være at dager kom med sol, men bruken av draup og i soge er uvant. Draup er fortid av å dryppe, så Jonsson skriver at «dager drypte», mens det beste oppslaget jeg kan finne på formuleringen «i soge» er tidsskriftet Osterøy i soge og samtid. Der er ordet saga brukt i ubestemt form, etter en preposisjon. På nynorsk heter det ei soge – den soga, og der som på bokmål og i alle våre dialekter er det bestemt form etter preposisjon, «som det står i soga». Å kveike er å tenne, loge er flamme, på bokmål er det nå vanlige å bruke «lue». Så de to første linjene sier omskrevet at noen dager kom med sol i saga, andre tente lidelsens flamme. Andre linje starter en ny setning, som fortsetter ut verset. Togn er «det å tie stille», tvinge ordene inn i taushet, kan det omskrives. Daudingkoret er koret av daudinger, koret av døde.

Trongdalslende er lende med trange daler, lende er terreng, og det gjelder nok vel så mye i overført betydning. Det kan være trangt på bygda og i dalene, også i å komme seg inn med nye meninger og med å være annerledes. I første strofe er det lidelsen som brenner tempel, i andre strofe er det døden. Tempel gjelder også i overført betydning. Det er der hellige handlinger foregår. Slik jeg leser diktet, kan dine i dine tempel og dine strender vise tilbake til trongdalslende, til livet eller til noen dikter snakker til. Strendene er der hav møter land, som alle vet. Det er det første stedet man kommer til, når man kommer til nytt land fra havet. Der er det sterke hender som gjør opp ild, gjør det mulig å få varme og å leve.

Blomar er blomster, å ome er beslektet med å ljome, gi en form for gjenlyd. De to første setningene i strofe 3 sier at ingen telte døde blomster, ingen telte ord som lød fra en grav. Døde blomster og døde ord, altså. Ingen teller dem. Grøde er avling, det man får igjen og kan bruke av det man har sådd. Tagalt er taus, en tagal person er en person som tier. Laute er fortid av å lyte, det vil si være nødt til (å gjøre det). Folk kjenner sikkert ennå vendingen, «han lyt gjera det», han må (nå) gjøre det. Den andre setningen i strofen blir altså noe i retning av at «den gode grøde lar gro det tiende liv bløter», bløte er å gjøre bløt. Meningen er at i disse områdene er det mye taust liv, lite snakk, så der kan bare vokse og gro det som finner næring i slike omgivelser. Planter og all vekst trenger som kjent vann for å gro.

Strofe 4 er en nøkkelstrofe. Det er fra den tittelen på diktet er hentet. En katedral er en biskoppelig hovedkirke, en domkirke. Fra middelalderen og fremover var katedralene eksempler på fremragende arkitektur, det beste og vakreste mennesket var i stand til å bygge. Det var også et sted for religiøse opplevelser og ettertenksomhet. Så når Jonsson skriver lengsla bygde katedraler, så kan det være et uttrykk for at lengselen etter å komme vekk og ut fra den trange bygda, førte til at mennesket strakk seg etter sine maksimale prestasjoner. Det gjelder både i å produsere noe, bygge katedraler, eller i noe mer åndelig. Brenn er brukt i presens, så det er bøker brenner, og tausheten taler (togna talar) om et gotisk liv i lengsel. Gotisk er den stilperioden de første katedralene ble bygget i. Det hører til middelalderen, og ble først i renessansen brukt nedsettende, siden den gotiske arkitekturen brøt med de rene linjer og med harmoni mellom delene. Goterne var en østgermansk stamme, de kom fra området rundt elven Wisła, dagens Polen, og var en av de barbariske stammene under folkevandringstiden. Fra begrepet gotisk ringer det altså mange assosiasjoner og betydninger, et gotisk liv i lengsle kan bety så mangt. Det er en strofe rik på mening, dette.

Alterljosa er lysene som er tent ved alteret. Det brende, eller det brente, er det som er brent opp. Motiv med å brenne og å tenne er brukt gjentatte ganger i diktet, både lidelsen og døden har tent flammer, både templer og bøker har brent. Et tempel er det stedet hellige handlinger foregår, bøker er stedet menneskets tanker og ideer blir skrevet ned. I det som er brent i fortiden, bygger kjærlighetslengselenkjærleikslengt – opp igjen noe nytt. Også i dette trongdalslende, dette sted liv og virke har så vanskelig for å trives.

I den siste strofen blir den viktige formuleringen lengsla bygde katedralar gjentatt. Nå blir man også invitert til å stige inn, i en linje som bryter med versemønsteret, og dermed etter reglene skal tillegges større betydning. Det stemmer utmerket med innholdet. Æva er evigheten, fra den taler ord fra ætter (slekter) som har tagna, tidd. Disse ordene lyser i vår skjebne, lagnad.

Form

Formen er firfotede trokeer, det vil si fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen alltid fulgt av en trykklett. Det er parrim, AABB, og kvinnelig, trykklett utgang på alle linjene. Mange strofer har sterke innslag av alliterasjon, bokstavrim. Til sammen er det 6 strofer. Den siste skiller seg ut, som vi skal se.

Her er den viktige strofe 4.

Lengsla bygde katedralar.
Bøker brenn og togna talar
om eit gotisk liv i lengsle
bakom tiders liv i trengsle.

Som vi ser blir en trykksterk stavelse konsekvent fulgt av en trykksvak, og det begynner med en trykksterkt. Dette mønsteret gjelder for alle de fem første strofene.

Den siste strofen skiller seg imidlertid ut, med brudd i rytmen i linjene 2 og 3:

Lengsla bygde katedralar.
Kom og stig inn!
Æva talar ord frå ætter som har tagna.
Ordet lyser i vår lagnad.

Der er det tre trykksterke stavelser i linje 2. Den slutter med en såkalt spondé, to trykksterke stavelser etter hverandre. Å bare skille mellom trykksterk og trykksvak blir litt ufullstendig i norsk og andre germanske språk. Riktigere er det å snakke om grader av trykk. I regelen blir det da skilt mellom 4 grader, der 4 er sterkt betont, mens 1 er svært svakt betont. I linje 2 vil kom og stig ha grad 4, og ha grad 2, og inn grad 3. Derfor har jeg satt inn i uthevet kursiv.

I linje 3 kunne jeg kanskje valgt å markere trykkene på andre steder, den er ikke nødt til å leses som jeg har markert. Linjen er overlesset, med mange flere ord og trykk enn noen andre i diktet. Min rytmefølelse tilsier imidlertid at det skal være fire hovedtrykk, da på æv, – ord, ætt og tagn. Bitrykk er på tal-, grad 3, som avtalt ovenfor, og svakt bitrykk på som, grad 2. Hvis det ikke er noe trykk på som, blir det tre helt trykklette stavelser etter hverandre, og det blir litt mye. Regelen sier også at stavelser med trykk skal være de viktige, og da føles det for meg som at tal- i talar er litt mindre viktig enn at det er æva som taler, og ord de taler. I siste linje er det faste mønsteret på plass igjen, med annenhver sterk og svak.

Om formen kan også sies at Jonsson er modernist med det at verselinjene ikke følger meningsinnholdet. Setninger begynner og slutter midt inne i vers, noen går over flere vers, og det går ikke an å vite når en påbegynt setning skal slutte. Dog er det slik at de fleste strofene begynner med en kort setning, en påstand eller en konstatering. Det er bare i strofe 2 setningen i første linje fortsetter over i linje 2.

Lignende er det i overgangen fra linje 2 til linje 3 i de forskjellige strofene. Strofene 1, 3 og 4 har setninger som utmerket kunne endt ved utgangen av linjen, og som man kanskje skulle forventet gjorde det, men så fortsetter de med mer betydningsinnhold i linjen under. Strofe 2 slutter med et transitivt verb, så her må komme objekt i linjen under, i stfore 5 har linje 2 verken verbal eller objekt, og i strofe 6 er linje 2 et utrop med utropstegn.

Den siste linjen i den siste strofen er den eneste sistelinjen der setningen den inneholder begynner og slutter i linjen. Her er det også bokstavrim, som henter oppigjen l’en fra Lengsel, orda lyser i vår lagnad. Diktet slutter i harmoni og balanse.

Kommentar til diktet

Inger Heiberg skriver at Tor Jonsson meldte seg ut av statskirken i 1946, samme år som dette diktet blir utgitt. Han var ingen troende, men han var oppvokst på bygda der kirken og kristenroen stod sterkt. Han klarte aldri å løsrive seg fra den, men brukte kirkebygningene og troen igjen og igjen som motiv i diktene sine. Så man kan kanskje si han hadde ikke noen tro, men han hadde lengselen etter en tro. Han visste hva det skulle være, men ikke var. Heiberg skriver en god del om dette i biografien sin om Jonsson, om hvordan kirken prekte nestekjærlighetens evangeligum, mens Jonsson som kom fra fattige kår visste at utenfor kirken var det forskjell på folk.

Diktet følger mange av de faste motivene hos Jonsson. Her er den trange bygda, trongdalslende er et ord som blir brukt to ganger i diktet, her er kirken og religionen, lengselen etter at livet skal være noe mer enn det det er, her er ordet og stillheten, her er kjærlighetslengselen mellom mann og kvinne, her er store tanker og små folks møte med dem. Det er litt avansert, og kanskje har derfor ikke dette diktet like stor appell som Jonssons aller mest kjente og elskede, men det er veldig representativt for mannen som skrev dem, og det er et vakkert uttrykk for den allmenne menneskelige lengselen etter å gjøre livet til noe mer. Jeg kjenner ikke denne tanken vakrere uttrykt i norsk diktning. Derfor betyr diktet mye for meg.

Lengsla bygde katedralar. Kom og stig inn!