Klage, av Rainer Maria Rilke

Jeg skal ta ut på et litt dristig prosjekt i dag, ved å poste et nytt dikt på tysk. Det er skrevet av Rainer Maria Rilke (1875 – 1926), som jeg har postet dikt av hvert eneste år her på bloggen. 23. august 2009 postet jeg Der Panther, 25. april 2010 Sluttstykke. Det første diktet har fått seg en oppfriskning siden det først ble postet, mens det andre ennå ikke er helt gjennomarbeidet. Tysk er nå en gang det språket jeg strever mest med av de jeg poster her på bloggen, og bare det å oversette og finne ut hva ordene egentlig betyr tar lang tid. Ofte har jeg ikke denne tiden.

Denne gangen skal jeg i det minste skrive litt mer om forfatteren Rilke, siden han er blitt slik en gjenganger her på bloggen. Han er født i Praha, inn i et ulykkelig ekteskap der han var eneste barn, og selv ble ulykkelig. Noen etter at foreldrene skilte seg fra hverandre forlot Rilke Praha, og tilbrakte store deler av livet sitt på reise. Han hadde allerede i 1891 pådratt seg helseproblemer som skulle forfølge ham resten av livet.

Diktet i dag er et av hans tidlige, skrevet i 1900 og utgitt i samlingen Das Buch der Bilder som kom i 1902. Dette var rett etter de viktige årene Rilke tilbrakte i Russland,der han møtte og ble inspirert av størrelser som Lev Tolstoj, Ilja Repin og Boris Pasternak – far til den berømte dikteren.

Klage

O wie ist alles fern
und lange vergangen.
Ich glaube, der Stern,
von welchem ich Glanz empfange,
ist seit Jahrtausenden tot.
Ich glaube, im Boot,
das vorüberfuhr,
hörte ich etwas Banges sagen.
Im Hause hat eine Uhr
geschlagen…
In welchem Haus?…
Ich möchte aus meinem Herzen hinaus
unter den großen Himmel treten.
Ich möchte beten.
Und einer von allen Sternen
müßte wirklich noch sein.
Ich glaube, ich wüßte,
welcher allein
gedauert hat, –
welcher wie eine weiße Stadt
am Ende des Strahls in den Himmeln steht…

Aus: Das Buch der Bilder (1902)

Min oversettelse

Klage

Å hvor alt er fjernt
og lenge forgangent.
Jeg tror, stjernen,
som jeg mottar glans fra,
har vært død i årtusener.
Jeg tror, i båten,
som fòr forbi,
hørte jeg noe skummelt sagt.
I huset har en klokke
slått…
I hvilket hus?…
Jeg skulle like å fra mitt hjerte ut
under den store himmel trå.
Jeg skulle like å be.
Og en av alle stjernene
måtte være virkelig nok.
Jeg tror, jeg visste,
hvilken alene
har vedvart, –
hvilken som en hvit by
på enden av strålene i himmelen står…

Fra: Boken av bilder (1902)

Kommentar til oversettelsen

Vergangen er «forløpt, forgangen» eller «forrige». Empfangen er «å motta». Vorüber er «forbi, over», fuhr er preterium av fahren, «å reise, fare; kjøre». Die Bange er substantiv, og betyr «uro» eller «engstelse». Her har det imidlerid fått endelsen ‘s’, noe jeg ikke kan skjønne ut i fra at Die Bange er hunnkjønn. Jeg tror likevel ikke jeg har oversatt denne passasjen helt galt. Treten er «trå, tråkke; tre, stige». På norsk går det ikke like godt som på tysk å sette verbet sist i setningen, men i linjene 12 og 13 er det virkelig bedre å holde på spenningen til verbet kommer til slutt. Beten er «å be». Gedauern er partisipp av dauern, som i betydningen brukt her betyr «(ved)vare».

Kommentar til diktet

27 år var Rainer Marie Rilke da han skrev dette diktet. Det er et dikt med undring. Han har nettopp vært i kontakt med malere, og det gjør at han også her skriver veldig konkret. Mye av det han skriver om er slikt det går an å male. Det mystiske i diktet er hva slags stjerner det til slutt er som står som en hvit by på enden av strålene i himmelen.

Andre dikt av Rainer Marie Rilke: Der Panther (Panteren) og  Schlußstück (Sluttstykke).

Schlußstück, av Rainer Marie Rilke

Jeg har dårlig tid til å pleie poesibloggen min for tiden. Eventuelle lesere får bære over med meg. I dag presenterer jeg helt kort et dikt av den tyske dikteren Rainer Marie Rilke (1875 – 1926). Jeg har tidligere presentert et annet dikt av ham, Der Panther. Der vil dere finne litt ytterligere informasjon om dikteren, selv om den posten i likhet med denne er noe uferdig.

Schlußstück

Der Tod ist groß.
Wir sind die Seinen
lachenden Munds.
Wenn wir uns mitten im Leben meinen,
wagt er zu weinen
mitten in uns.

Min oversettelse

Sluttstykke

Døden er stor
Vi er de
lekende munner.
Når vi er midt i livet,
så gråter han
midt i oss.

Kommentar til oversettelsen

die Seinen klarer jeg ikke å finne ut av i farten. Munds kan bety «munn» eller «åpning», eller «munning», som i en elv. Ellers har jeg i denne oversettelsen oversatt litt for å unngå vanskeligheter for meg selv. Jeg beklager den dårlige kvaliteten som skyldes tidspress. Tyskkyndige kan som vanlig hjelpe meg på vei i kommentarfeltet.

Kommentar til diktet

Diktet er en påminnelse om døden som alltid ligger og lurer, og forandrer hele livsbetingelsene våre.  For selv i den lystigste lek, så er døden iboende i oss, og gjør kanskje melankoli og tristhet til en naturligere livsfølelse enn glede. Diktet er kort, virkningsfullt og elegant. Et av virkemidlene Rilke bruker, er å plassere døden midt i oss, slik vi er midt i leken. Diktet slutter når vi gjerne skulle sett det fortsette. Vi skulle gjerne sett det fantes en forklaring eller et forsvar mot døden som er der. Men det finnes ikke noe forsvar, og diktet har sagt det det vil si.

Andre dikt av Rainer Marie Rilke: Der Panther (Panteren), Klage (Klage).

Der Panther, av Rainer Marie Rilke

I dag skal jeg ta for meg et av mine favorittdikt på tysk. Det er skrevet av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926), og handler om en panter som går hvileløst fram og tilbake bak gitterne i Jardin des Plantes, en dyrehage i Paris. Det er historisk sus over hagen, den ble grunnlagt av Ludvig XIII, som en botanisk hage i 1635. Dyreparken Ménagerie du Jardin des plantes som ligger innenfor gjerdene til denne botaniske hagen, ble grunnlagt i 1795. Den er den nest eldste dyreparken i verden som fortsatt fungerer. Andre enn den berømte panteren Rilke skriver om som har vært her, er den enorme elefanten Jumbo, verdens sikkert mest berømte elefant.

Den botaniske hagen Jardin des Plantes i Paris. Her bodde i 1902 panteren Rainer Maria Rilke skriver om i det berømte diktet "Der Panther".

Rainer Marie Rilke besøkte denne dyrehagen i 1902. En av utgavene av diktet på nettet har datoen 6. november skrevet under, men jeg kan ikke gå god for at dette er riktig dato. Han hadde da kommet tilbake fra en reise til Russland hvor han hadde tilbrakt noen år, og fått møte kunstnere som Lev Tolstoj, Ilja Repin og Boris Pasternak – far til dikteren. Rilke oversatte også russiske dikt til tysk på denne tiden, og forsøkte også å skrive noen egne dikt på russisk. Men til dette strakk ikke språket hans til.

I 1900 kom han tilbake fra Russland, og bosatte seg i Worpswede i nærheten av Bremen. Der møtte han Paula Becker Moderson og Clara Westhov, som begge var kunstnere. Clara Westhov studerte hos August Rodin, en verdensberømt skulptør som nå også Rilke kom i kontakt med. Det var Rodin som tipset Rilke om å ta turen bort i dyrehagen Jardin des plantes, for å finne noe mer konkret å skrive om enn det Rilke hittil hadde gjort.

Resultatet er diktet Der panther.

Der Panther

Sein Blick ist von Vorübergehen der Stäbe
so müd geworden, daß er nichts mehr hält.
Ihm ist, als ob es tausend Stäbe gäbe
und hinter tausend Stäben keine Welt.

Der weiche Gang geschmeidig starker Schritte,
der sich im allerkleinsten Kreise dreht,
ist wie ein Tanz von Kraft um eine Mitte,
in der betäubt ein großer Wille steht.

Nur manchmal schiebt der Vorhang der Pupille
sich lautlos auf—. Dann geht ein Bild hinein,
geht durch der Glieder angespannte Stille—
und hört im Herzen auf zu sein.

1902

Min oversettelse

Panteren

Blikket er av passerende stenger
blitt så trøtt at det ikke fester seg mer.
Det er for ham som om det tusen stenger er
og bak tusen stenger ingen verden.

Den myke gangen smidig sterke skritt,
dreiende rundt i den minste ring,
er som en dans av kraft rundt om en midte,
hvor bedøvet en stor vilje står.

Rett som det er skubber forhenget til pupillen
seg lydløs av-. Da kommer et bilde inn,
går gjennom lemmenes anspente stillhet—
og opphører i hjertet å være.

Min gjendiktning

Hans blikk er er av evinnelige stenger
blitt så trøtt at det ikke feste er.
Som om alt er tusen stenger lenger
og bak tusen stenger ingen verd.

Den myke gangen smidig sterk å skritte,
dreiende rundt i den aller minste krets,
er som en dans av kraft rundt om en midte,
hvor bedøvet en stor vilje står.

Så tidvis skubber forhenget til hans pupille
seg lydløs av-. Da et bilde han ser,
går gjennom lemmenes anspente stille—
til hjertet hvor det ikke er noe mer.

Kommentar til oversettelsen

Vorübergehen betyr «gå forbi» eller «gå over», men meningen som skal frem, er alle stengene som passerer forbi panterens øye, der den vandrer hvileløst rundt i buret sitt. Stab er «stav» eller «sprinkel», stäbe er flertall. Gäbe er konjunktiv av geben, «det å gi».

Weich er «myk, bløt, mør, mild». Betäubet betyr «bedøvet». Kreise er «krets, ring», dreht er å «dreie».

Nur betyr «bare» og manchmal betyr «ofte», så kombinasjonen av de to oversetter jeg med «rett som det er» (etter tips fra Mondfalkin i kommentarfeltet). Glied er «ledd» eller «lem», glieder er genitiv flertall – «lemmenes». Angespannt er «spent, anstrengt, kritisk».

Kommentar til diktet

Dette er et praktverk av et dikt. Jeg liker å lese det enkelt og rett frem, og er ikke på jakt etter noen dypere filosofi eller dypere beskrivelse av virkemidlene. Det er ganske tydelig at betrakteren ser panteren, og beskriver verden fra panterens ståsted. Det er en kjølig og kynisk beskrivelse. Det er ikke antydning til klaging og jammer over situasjonen, lidelsen blir overlatt til leseren. Om dyret protesterer mot sitt fangenskap, kommer det ikke til uttrykk direkte, og jeg vil ikke lese det som en hovedsak i diktet.

Diktet er ordkunst. Det begynner med to trykktunge stavelser, Sein Blick, så kommer to trykklette ist von, og det ordet som aldri blir ferdig: Vorübergehen. Også lesingen går i takt med panterens tramping der inne, bokstavene kommer og passerer som de evinnelige stengene i gitteret. Øynene er trette nå, og kan ikke holde feste på noe. Det siste ordet i setningen og i de to linjene er halt. Trykktungt og endelig. Linje 3 har den samme trøttheten, to trykktunge stavelser først, ihm ist, og så tre trykklette før tausend Stäbe gäbe, trefotet troké med trykk på første stavelse. Stäbe gäbe har samme effekt som Vorübergehen fra linje 1, det er stengene som passerer forbi og aldri blir ferdige. Trokéene fortsatter i linje 4, men avslutter med en trykktung og meningstung wält. Det er ingen verden utenfor buret.

Strofe 2 har to særlig trykktunge stavelser, Gang og Kraft. Disse ordene er også beslektede, enstavelsesord med vokalen a. Ordene henger med dette sammen, selv om det første er plassert i linje 1, det andre i linje 3. Det er også gangen som er fylt med kraft. Førstelinjen har bortsett fra Gang som bryter rytmen trokéiske verseføtter. Sammensetningen geschmeidig starker Schritte har også bokstavrim, med den trykklette ge-forstavelsen foran –schmeidig, som ikke påtar seg mye oppmerksomhet, er det ord som begynner på s. Det neste ordet som bemerker seg med rytmebrudd er allerkleinsten. Det er tre trykklette stavelser før ordet, og så kommer dette altfor lange ordet det nesten ikke er plass til, passende for det aller minste. Det gir også en klaustrofobisk følelse som passer godt for panteren når dette allerminste er sirklene panteren går i, sirkler som dreier seg. Slike sirkler går i spiral inn mot uendelig lite. Alt dettesom blir sagt i de første to linjene blir holdt oppe i resten, det er som dans av kraft rundt en midte der det står en bedrøvet, stor vilje. Også disse linjene kan leses langsomt, slik den fangede panteren går.

Det er i strofe 2 bygget opp en stor kraft og en sterk vilje, stengt inne på et altfor lite område i en altfor begrenset. Foreløpig er det ingenting som protesterer på situasjonen, kraften og viljen blir ikke rettet mot noe. Det går alt sammen med til å labbe rundt og se de endeløse gitterstengene passere forbi. Det er ingenting for hva panteren egentlig er laget for, hva dens veldige krefter skulle kunne utføre. Her i strofe 3 begynner det med et lite gløtt mot utenverdenen, det er forhenget til pupillen som åpner seg av og til, øyelokket. Dette er det eneste stedet i dette diktet en setning stopper midt i en linje, vi får et punktum midt i. Nå går det et bilde ned i organismen til panteren, endelig et annet bilde enn alle jernstengene. Her vil jeg lese dann geht ein Bild nesten som fire trykktunge stavelser, dette er også betydningstungt. Det er en forandring fra den monotone verden bygget opp i strofe 1 og 2. Bild er den mest trykktunge stavelsen i strofen, og også det mest betydningstunge. Det er dette bildet som går inn i panteren, geht durch der Glieder angespannte Stille. Merk også hvor lett det er å lese denne linjen når bildet glir igjennom, det trenger ingen anstrengelse av stemmen, man kan hviske det avslappet. Passende er også den lange vokalen i geeht, hvor lett det er å si durch der Glieder (gjennom lemmene) og hvordan det er plosiver i angespannte Stille, der det er noe som er spent. Bildet gåår rett gjennom lemmene i det anspente stille, som heller ikke blir forstyrret. Så kommer det til hjertet, til kjernen og sentrum av panterens indre, det er bygget opp en veldig spenning hva dette skal bli. Men det blir alt sammen uforløst, bildet opphører å være. Vi får ikke engang vite hva det er panteren har sett.

Det er en veldig kraft i diktet som det er en veldig kraft i panteren. Men for panterens del er det en kraft som ikke kan brukes til noe, siden den er innesperret. Protesten den eventuelt måtte komme med er naturens egen protest. Det er protesten i at en slik kraft skal holdes innesperret i bur.

Andre dikt av Rainer Marie Rilke: Schlußstück (Sluttstykke), Klage (Klage).