Sonett 150, av William Shakespeare – O! from what power hast thou this powerful might

I dag kommer noe så sjelden som en sonett som er skrevet helt ferdig i det innlegget postes. Komplett med oversettelse, kommentarer og gjendiktning. Problemene som har vært, er gjort rede for i kommentaren om språket og oversettelsen. De skal alle være overvunnet.

Sonettformen er vanskelig på norsk. Vi har ikke et språk laget for konsekvent veksling mellom trykklette og trykksterke stavelser, og vi har ikke den økonomi i antall stavelser som det engelske språket har. Derfor er det heller ikke skrevet noen store sonetter på norsk, og oversettelser og gjendiktning av de utenlandske mesterverk blir alltid litt anstrengt. Av språkene jeg kan finnes det store sonetter på italiensk og engelsk, og noen ganske gode på tysk og russisk.

Sonettene til Shakespeare står noe i en særklasse. De er språklige mesterverk, selvfølgelig, og de skaper en ny form å skrive dikt på, en ny sjanger, så å si. Det er den engelske sonetten, atskilt fra den italienske. Det italienske språket med sin melodi og sin letthet i å finne rim, åpner for rimmønstre umulig å få over i andre språk. Engelskmennene gjorde om på formen, og kuttet fra det italienske abba abba cdc dcd, til engelske abab cdcd efef gg. Shakespeare bringer denne formen til mesterskap.

I de 154 sonettene vi har fra Shakespeare er det stor variasjon i uttrykk og følelser. Det er kjærlighet og lidenskap i alle dens former det handler om, og i alle dens stadier og tilstander. De første 126 sonettene handler om kjærligheten til en skjønn ungdom, en mann, de neste frem til 152 om lidenskapen etter en mørkhåret kvinne, the dark lady. Det er forsket og spekulert enormt i hvem disse to kan være, og hvor mye i sonettene som gjenspeiler biografiske fakta i livet til Shakespeare, men ingenting er mulig å vite, for kildene er utilstrekkelig. For meg gir det best mening om mange av de første 126 sonettene er skrevet fra en far til sin sønn, den betingelsesløse og ubegrensede kjærligheten der passer til den man har for sine egne barn. Den mørkhårede kvinnen er ikke den kvinnen Shakespeare var gift med, så her går det utover den kjærligheten man har til en elskerinne. Men jeg skal ikke gå inn i noen spekularsjoner. Tekstene er som de er.

I sonettene 147 til 150 er det sinnsstemningen man får når lidenskapen driver en til vanvidd, som beskrives. Sonett 150 avslutter den minisekvensen, der kvinnen har vært ham utro, i den grad han kan gjøre krav på henne, og han likevel ikke kan holde opp med å elske henne.

Sonnet 150

O! from what power hast thou this powerful might,
With insufficiency my heart to sway?
To make me give the lie to my true sight,
And swear that brightness doth not grace the day?
Whence hast thou this becoming of things ill,
That in the very refuse of thy deeds
There is such strength and warrantise of skill,
That, in my mind, thy worst all best exceeds?
Who taught thee how to make me love thee more,
The more I hear and see just cause of hate?
O! though I love what others do abhor,
With others thou shouldst not abhor my state:
If thy unworthiness raised love in me,
More worthy I to be beloved of thee.

Min oversettelse

Sonett 150

Åh! fra hvilke krefter har du denne kraftfulle makt,
Med utilstrekkelighet å beherske mitt hjerte?
Å få meg til å gi en løgn til mitt sanne syn,
Og sverge at lyset ikke smykker dagen?
Hvorfra får du det stygge til å kle deg sånn,
At i det veldige skrotet av gjerningene dine.
E det en slik en styrke og ferdighetsgaranti,
At for meg overgår ditt verste alt det beste?
Hvem lærte deg hvordan å få meg til å elske deg mer,
Jo mer jeg hører og ser rimelig grunn for hat?
Åh! selv om jeg elsker hva andre hater,
Skulle du ikke hate min tilstand med andre:
Hvis din uverdighet reiste kjærlighet i meg,
Mer verdig er jeg til å bli elsket av deg.

Kommentar til språkt og oversettelsen

I oversettelsen er vanskeligheter glattet over for å få det til å fungere noenlunde på norsk. Her, under, står nærmere forklaringer på hva som er gjort, hva meningen er, og hvilke problemer som ligger der. Til hjelp har jeg – som alltid – samleutgaven av Shakespeares sonetter og dikt, og nettsiden Shakespeare-sonnets.

I første linje er det valg av ord som er spørsmålet. Power og powerful skal i originalen uttales powre, slik det også er skrevet i Quarto. Ordet insufficiency er ikke spesielt vanskelig å oversette til norsk, men det er vanskelig sånn som det står i sammenhengen. Shakespeare bruker ikke dette ordet andre steder enn her.  Jeg har derfor satt det opp i gloselisten. Det er omdiskutert nøyaktig hvordan det skal tolkes. Imperfection, defects og inadequate qualities er engelske erstatningsord som kan forklare meningen, som har å gjøre med at det er noe feil med henne, og likevel har hun denne makten til å kontroller hjertet hans. Sway er brukt i den fjerde betydningen av ordet, å ha makt over eller beherske. Så hun behersker hjertet hans med utilstrekkelighet. Å oversette to give a lie med  «å gi en løgn» er ordrett, og antagelig like uvanlig på norsk som på engelsk. Brightness og grace har jeg satt opp i gloselisten, så dere ser alternativene. Ordet grace er brukt i mange av sonettene, og ofte hos Shakespeare. Her er det brukt som verb, i betydningen at lyset (brightness) smykker eller kaster glans over dagen. Så det er hennes kontroll over hjertet hans, som gjør at han får løgner til å bli sanne, med eksempel at han vil sverge på at det ikke er lyset som begunstiger dagen. Her er det også med at hun som forårsaker dette, også er mørk.

Ill er et vanlig ord de fleste kjenner, men jeg setter det opp i gloselisten likevel, for det er en vanskelighet her å få det over i norsk. Vendingen becoming of things ill får meg til å tenke på filmen Death becomes her, på norsk «Døden kler henne», men omdiskutert, fordi tittelen er uoversettelig. Partisippformen av verbet, becoming, passende, gjør det enda vanskeligere. Omskrevet blir det at hun har evnen til å negative, stygge, onde (ill) ting til å se bra ut hos henne, en referanse fra Shakespeare selv er i Antony og Cleopatra, 2.2.224-25, hvor Enobarbus sier om Cleopatra:

Where most she satisfies; for vilest things
Become themselves in her, that the holy priests

I linje 6 er et nytt engangstilfelle av bruk av ord hos Shakespeare. Det er det eneste stedet han bruker ordet refuse som substantiv. Jeg setter også dette ordet opp i gloselisten. For etterrettelighetens skyld, setter jeg da også opp deed, selv om dette ordet også skulle være ganske kjent. Vendingen (the very) refuse of thy deeds blir noe i retning av «skrotet av dine gjerninger». Substantivet refuse blir også brukt om det som vi på norsk kaller sekunda vare, eller annensortering, særlig om tøystoffer. Det er disse varene som ikke kan selges til full pris. Skills er nå blant ungdommen blitt et gangbart fremmedord, kortere enn det norske «ferdighet». I linje 7 er det en ferdighetsgaranti det er snakk om, når det står warrantise of skills. Direkte oversatt betyr in my mind «i mitt sinn», selvfølgelig, men denne vendingen i denne betydningen er ikke så innarbeidet på norsk som på engelsk, så jeg oversetter heller med «for meg». Vendingen thy worst all best exceeds er typisk Shakespeare, en veldig økonomisering i bruk av ord og en frihet i å plassere dem, som gjør at meningen kommer frem fortettet, poetisk og med snert. Dine verste egenskaper overgår dine beste», er det som står, eller «ditt verste alt beste overgår». Sånn det står hos Shakespeare, trenger det ikke bare være de verste egenskapene, men alt det verste hun sier, gjør og er, og det beste er ikke bare det beste ved henne, men alt det beste som er. Linjen er selvfølgelig et paradoks, og således også virkningsfull.

Linje 9 skulle være grei, hvem er det som lærte deg disse triksene som gjør at jeg elsker deg mer, til og med, tross alle dine feil, som tidligere er nevnt, og tross det som fortsetter i linje 10. Der blir uttrykket just cause brukt, det er juridisk, og er ordene som blir brukt i ekteskapsinngåelsen. Der blir det brukt i spørsmålet om noen nå har en rimelig grunn for at ekteskapet ikke skal bli inngått, i så fall må de si det med en gang, eller tie for alltid. Her er det rimelig grunn for hat, just cause for hate, så vendingen vanligvis brukt for kjærlighet blir her brukt for hat. På engelsk har ordet abhor (avsky, hate) lydlig likhet med whore (hore), og denne lydlikheten blir benyttet av Shakespeare i Measure for measure (navnet på bøddelen, Abhorson) og av Desdemona i Othello:

But never taint my love. I cannot say ‘ whore ’:
It does abhor me now I speak the word; (IV, 2, 160-61 i utgaven på ShakespeareWords)

I linje 11 kan kanskje denne lydlikheten virke anstrengt å poengtere, men i linje 12 er den relevant, der det står With others thou shouldst not abhor my state. Skrivemåten er abhor, men uttalen er som om det skulle stå ab-whore, og i det ligger det en mening som på norsk ville bli «hore med andre». Det er også dette som er meningen i ordet brukt som det er stavet, hun hater ham og hans tilstand, med å være med andre. Han, derimot, elsker det andre hater, om han her sikter til henne eller handlingene hennes. Utropet tilsier at dette er et følelsesutbrudd, og at han ikke klarer å la seg styre av fornuften.

Konklusjonen inneholder en finesse, påpekt av W. G. Ingram og T. Redpath, og gjengitt i min utgave av Complete Sonnets and Poems fra Oxford. På overflaten er det sånn at det betyr om jeg nå elsker deg, tross all din uverdighet, er ikke jeg da mer verdig å bli elsket av deg tilbake? Altså når jeg elsker deg som du er, tross jeg ser deg som du virkelig er, da skulle vel jeg være mer verdig å bli elsket av deg også? Det er også en annen mulighet. At når jeg er såpass dum at jeg elsker deg til tross for alle feilene du gjør, så er jeg såpass uverdig til å bli elsket, at bare en med slike feil som du kan gjøre det.

Gloser

Glosene er som vanlig slått opp på Ordnett.no, utenom Warrantize, hvor jeg har brukt Shakespeareswords.

insufficiency 1. utilstrekkelighet 2. mangel 3. (medisin) insuffisiensutilstrekkelig funksjonsdyktighet
sway 1. svingesvaiegyngevaie 2. krengevakle 3. (overført) vaklesvingepåvirkeinnvirke pålede 4. ha makt overha innflytelse overbeherskestyredominereavgjøre (resultatet av)
brightness klarhetlys
grace 1. prydesmykke 2. hedregjøre noen den ære åbeærebegunstige 3. (overført) kaste glans over 4. (musikk) forsire
whence (gammeldags, litterært) hvorfrahvor … frahvoravhva … av
become 1. (begynne å være) bli 2. passekle
ill 1. onde 2. skadeulykke 3. (flertall) ulykkermotgangmisforholdprøvelser 4. (gammeldags) ondskap 5. (mest dialekt) ondesykdom
refuse 1. avfallspillskrotrusksøppel 2. (handel) feilvare
deed 1. handling 2. gjerning 3. bragdbedriftbravadestordåd 4. (jus, også deed of conveyance) overdragelsesdokumentforskrift 5. (jus) dokumentkontrakt
warrantise, warrantize autorisasjon, sikkerhet, fullmakt

Kommentarer til sonetten

Shakespeares sonetter består av tre bilder, og så en konklusjon. De tre bildene står i de tre første kvartettene, og er variasjoner over et tema. Konklusjonen i de to siste linjene er den logiske konklusjonen på det som er skrevet, sammenfattet i to linjer, og helst med litt snert.

Ideen denne gangen er at hun har makt til å kontrollere hjertet hans, og få ham til å si, tro og mene mange ting han vet ikke er sant. Denne evnen har hun, tross han ser det er mange feil ved henne, og at det ikke burde være slik at hun har denne evnen. I andre kvartett stilles det retoriske spørsmålet hvorfra hun har denne evnen, at det som han vet er dårlig og ondt, hos henne ser bra ut, og at det som er dårlig hos henne overgår alt annet som er bra? I den tredje er det spørsmålet hvorfra hun har evnen til å få ham til å elske henne bare mer, enda så mye vondt hun gjør med ham, og enda hun har seg med andre? Konklusjonen er at når han gjør alt dette, så burde han være mer verdig kjærligheten hennes. Om det er fordi han er edel og utholdende, eller om det er fordi han er en syk idiot.

Min gjendiktning

Ingen unnskyldninger denne gang, her er gjendiktningen:

Sonett 150

Fra hvilke krefter har du fått den makt,
Defektfullt herske over hjertet mitt?
Så jeg løgn til sanne syn vil få sagt,
Og sverge lyset ei gjør dagen hvit?
Hvorfra får du ynde av onde ting,
I din veldige samling gjerningers skrot.
Står slik styrke og evner omkring,
For meg står ditt verste det beste i mot.
Hvem lærte deg meg å elske deg mer,
Når jeg sanser rimelig grunn for hat?
Om jeg elsker der andre hatet ser
Så skal du ei med folk gi hat min sak:
Hvis din uverdighet gav elsk i meg,
Mer verd er jeg da å bli elsket av deg.

Reklamer

Sonett 149, av William Shakespeare – Canst thou, O cruel! say I love thee not,

I år kommer jeg til å bli ferdig med postingen av sonettene. Det er seks stykker igjen, og med en sonett i måneden, vil jeg dermed være ferdig i juni. Deretter tenker jeg å ta andre dikt av Shakespeare ut året. Det kan ta mellom 5 og 10 timer å få ferdig en skikkelig post, med kommentar, oversettelse og gjendiktning, så det er litt av en jobb. Det passer godt å få den ferdig i løpet av bloggens tiårsjubileum. Da skal også alle sonettene få blitt presentable. Gjendiktning kan jeg ikke love til alle, men oversettelse og forklaring skal på plass.

Sonett 149 er en del av serien 147 – 150 der sonettskriveren er under store følelsesmessige påkjenninger, der lidenskapen forrykker sinnsbalansen hans. Det er første gang i serien han bruker ordet cruel til å betegne den han elsker, en betegnelse som var vanlig blant andre sonettskrivere, men altså ikke hos Shakespeare. Dette tar jeg direkte fra Oxford-utgaven av Shakespeares samlede sonetter og dikt, en god følgesvenn i arbeidet med dem. 8 ganger bruker Shakespeare ordet cruel i sonettene, 5 av dem fra 127, der han skriver om den mørkhårede kvinnen. Den skjønne ungdom han skriver til i de første 126 sonettene blir selvfølgelig aldri kalt noe slikt, han er kjærlighet og ufeilbarlig, mens den mørkhårede kvinnen er lidenskap, og følelser ute av kontroll.

Sonnet 149

Canst thou, O cruel! say I love thee not,
When I against myself with thee partake?
Do I not think on thee, when I forgot
Am of my self, all tyrant for thy sake?
Who hateth thee that I do call my friend,
On whom frown’st thou that I do fawn upon,
Nay, if thou lour’st on me, do I not spend
Revenge upon myself with present moan?
What merit do I in my self respect,
That is so proud thy service to despise,
When all my best doth worship thy defect,
Commanded by the motion of thine eyes?
But, love, hate on, for now I know thy mind,
Those that can see thou lov’st, and I am blind.

Min oversettelse

Sonnet 149

Kan du, O grusomme, si jeg ikke elsker deg,
Når jeg er på ditt lag mot meg selv?
Tenker jeg ikke på deg, da jeg glemt
Er av meg selv, helt tyrann for din skyld?
Hvem er det som hater deg og som jeg kaller venn,
Til hvem skuler du der jeg innynder meg,
Nei, hvis du ser bister ut for meg, tømmer jeg ikke så ut
Hevn over meg selv med øyeblikkelig jamring?
Hvilke kvaliteter verdsetter jeg i meg selv,
Som er så stolte at de kan ringeakte din tjeneste,
Når alt det beste jeg har høyakter din defekt,
Kommandert av bevegelsen til øynene din?
Men, kjære, hat i vei, for nå vet jeg hva du tenker,
De som kan se deg (som du er) elsker du, og jeg er blind.

Kommentar til språk og oversettelse

Jeg må nesten slå opp ordet cruel, siden det blir gjort sånt nummer av det. Jeg satte også partake opp i gloselisten, siden bruken av ordet her i sonetten er annerledes enn sånn det blir brukt til vanlig. Faktisk setter Oxford English Dictionary (OED) opp denne sonetten som det eneste tilfellet der partake betyr «å være på lag med», «støtte» eller «ta siden til». Tanken er at den mørkhårede kvinnen – den grusomme – ikke kan si han ikke elsker henne, når han selv er på lag med henne mot seg selv. Det skjer noe spesielt i overgangen fra linje 3 til 4, verbet forgot (glemte) står i preteritumsformen, men oppfører seg som om det var partisipp, hørende sammen med am (er) i neste linje – er glemt. Rekkefølgen på verb og partisipp er byttet om (glemt/ er), og den korrekte partisippformen skulle vært forgotten, men da ville ikke rim og rytme i sonett gått opp. I en tidligere utgave av posten forsøkte jeg å tvinge inn mening i ordene slik de står, men det blir veldig anstrengt, særlig når linjen begynner «tenker jeg ikke på deg, når jeg…»(Do I not think on thee, when I). Så jeg konkluderer, som nettsiden Shakespeare sonnets, med at her er det snakk om selvfornektelse. I min oversettelse som den nå står, skulle dette komme greit frem. Verbet er satt i partisippformen, og meningen kommer av seg selv på norsk. Quarto har heller ikke noe komma etter all tyrant, noe flere redaktører har, deriblant nevnte nettside Shakespeare sonnets og også Shakespeare word. Jeg følger imidlertid Oxford-utgaven, som har kommaet utelatt, med begrunnelsen at de første redaktørene i Quarto fra 1609 oftere utelater et komma før en underordnet leddsetning eller vokativ, enn etter. Forskjellen i mening er at med komma blir det en vokativ, en tiltaleform, mens uten blir det at han er tyrann for hennes skyld. Så jeg skjønner veldig godt de som lar kommaet stå. Men da må man altså mene det er en trykkfeil i originalen, noe det utmerket godt kan være.  Og sånn går diskusjonene om mange av Shakespeares sonetter. Quarto er for øvrig en tag dere kan trykke på, da kommer alle sonettene opp der jeg behandler dette stikkordet, og for de som ønsker en gjennomgang av hva Quarto-utgaven av sonettene er, så skriver jeg om det i forbindelse med sonett 120. Det er interessant lesning, og forklarer vanskelighetene med å redigere Shakespeares sonetter og øvrige tekster, og viser hvorfor det i mange tilfeller er umulig å avgjøre hva som er riktig.

Linje 5 er et retorisk spørsmål, der jeg har lagt til litt ord sammenlignet med originalen, for at meningen med den skal komme frem. Det samme gjelder linje 6, som er en variasjon over samme setningsformel. I klartekst er det altså at den som du ikke liker, liker ikke jeg heller, og de du liker, liker også jeg. «Nei» for nay er ikke helt riktig, men heller ikke helt galt, og ordlyden er veldig riktig. Så den får gå. Spend har jeg satt opp i gloselisten med betydning 2 og den litt uvanlige betydning 6, som det kanskje er et hint av her. Det er ikke bare jeg som antyder noe slikt, det står også i Oxford-utgaven. Jeg oversetter på en måte som beholder denne muligheten, og som også har med den normale fortolkningen. Grunnbetydningen er selvsagt «å bruke», og da helst om penger. Også present (tilstedeværende) får en plass i gloselisten, med en sjelden betydning, gjeldende her. Linjene 7 og 8 sier at om du ser bister ut for meg, eller skuler mot meg eller rynkter pannen over noe, så setter jeg straks i gang med å jamre, og det er en hevn over meg selv for det gale som jeg har gjort, og som får deg til å se sånn ut som du gjør overfor meg. Det bygger videre på det som står i de fire første linjene, han er på hennes lag i forakten over ham selv.

Verbet respect (respektere) blir brukt i en betydning som ikke dekkes av min ordliste, OED 4b, det er her «verdsette». Så poeten spør hvilke kvaliteter (merits) han verdsetter hos seg selv, og som hun ikke verdsetter. Ordene respect (respektere) og despise (ringeakte) har samme etymologiske opphav, det er latin respicere og despicere. Motsetningen passer godt, hva er hos meg motsatt hos deg, det skal alt sammen være en del av ideen om at han tenker som henne, han er som henne, også i de negative tankene om ham selv. Hele den tredje kvartetten med linjene 9 til 12 spør hvilke kvaliteter han har, som er stolte nok til ikke å stå i hennes tjeneste, når selv de aller beste egenskapene han har forguder (worship) selv feilene (defect) hennes, og det etter bare en liten bevegelse i øynene hennes. Uttalelsen er så ekstrem, at det er vanskelig ikke å lese den med hint av ironi, om sonettskriveren er aldri så i rør i sin forelskelse og lidenskap.

I konklusjonen blir kvinnen oppfordret til å fortsette å hate ham, egentlig er det vel rettere å tenke at hun ignorerer ham, for nå har han sett hvordan hun egentlig ser på ham. Hun har skjønt han er forblindet i sin kjærlighet, han ser ikke hennes feil, ser henne ikke som hun er, og en sånn vil hun ikke ha.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, der kunnskapsforlagets blå ordbøker ligger til grunn.

cruel 1. grusomondskapsfullsadistisk 2. (hverdagslig) grufullskrekkeligforferdelig
partake 1. deltata delvære med 2. deleta del iha andel i
frown 1. rynke pannenrynke brynenese bister ut 2. skremme med bistert eller strengt blikkuttrykke noe med rynket panne
fawn 1.  (overført) logrekrypesmiskeinnynde seg 2. (om hund) vise hengivenhetvære vennligpipeknistrelogrekrype 3. (om hjortedyr) kalveføde
lour 1. se bister utse ond utse truende ut 2. (om himmelen) mørknese truende ut
spend 2.  bruke opplegge nedforbrukeuttømmeødsle bort 6. (hverdagslig, vanligvis preteritumfå orgasmeejakulere
present 6. (gammeldags) umiddelbarsom umiddelbart står til rådighet
moan 1. jammerjamringklagestønn(ing) 2. (om vind) klagende lydsvak tutingsvak ulingsukk(ing)jammer
merit 1. fortjenstfullhet 2. fortreffelighetfremragende dyktighet 3. verdverdi 4. fortrinnfordel(god) egenskap(god) kvalitet 5. (kirkelig) forklaring: gode gjerninger som gir rett til belønning
despise 1. forakteringeaktese ned på 2. blåse iforsmå
worship 1. forgude 2. gå i kirkendelta i gudstjeneste 3. (gammeldags) høyakte

Kommentar til sonetten

Det er en kjent sak at sonettene til Shakespeare består av tre bilder som variasjoner over en idé eller et tema. Dette blir oppklarende diskutert i en podcast om sonetten fra BBC i programserien In our time, med Melvin Bragg, og det er med i ethvert standardverk om sonetter og om Shakespeares sonetter. Den engelske sonetten med Shakespeare er ulik den italienske med Petrarca, slik det engelske språket og engelske lynnet er ulikt det italienske. Italienerne deler de 14 linjene i sonetten om med 8 + 6, med idé og motidé, mens engelskmennene og Shakespeare har 4 + 4 + 4 + 2, med 3 bilder og en overraskende eller oppsummerende konklusjon, helst med litt snert.

Her i sonett 149 er de tre bildene variasjoner over ideen at sonettskriveren vil være på samme side som den elskede kvinnen i synet på ham selv, at hun ikke må tro at han ikke tenker som hun gjør, og at han med dette elsker henne forsvarsløst og lidenskaplig. Først blir det sagt i helt rene ord, som riktignok krever litt anstrengelse fra leseren å nøste opp i, han hevder sin rett til å si han elsker henne, og han sier grunnen til han gjør det. Han er for hennes skyld tyrannisk mot seg selv. Så er det at han er på hennes lag i synet på alle andre, de hun misliker, misliker han også, og når hun misliker også ham og viser det ved å morske seg, så straffer han seg selv med straks å jamre seg. Han er altså helt enig i hennes syn, og vel så det. I tredje kvartett er det at alle kvaliteter han har står til hennes tjenese, og de høyeste og beste han har, kan ikke engang måle seg med feilene hun har. Det er en kraftig hyperbel, men passer inn i bildene med selvforakt og selvutslettelse, og det intense ønsket om å uttrykke hvor ubehjelpelig han elsker henne, hvor lite han kan gjøre med det, og hvor rett han har i å gjøre det.

I konklusjonen kommer det en overraskelse og en motsetning, men det passer godt til den desperate stemningen ellers i sonetten. Hun vil ikke ha en som elsker henne så ubetinget, en sånn forakter hun bare. Det henter da opp igjen ordet cruel (grusom) fra linje 1. Hun er virkelig grusom, som ikke elsker ham igjen, så mye som han elsker henne. Men dette skal for ham være helt greit, for han elsker henne så høyt, at når hun forakter ham, så forakter han seg selv også. Det blir da på et litt sykt vis forståelig at hun ikke vil ha ham. Hun vil heller ha en normal mann, som ser henne mer som hun er, og som har litt mer kontroll over seg selv.

Min gjendiktning

Sonetteformen ligger ikke for det norske språk, og både de italienske og engelske sonettene er nesten umulige å oversette så de blir bra, og umulige å oversette så det blir riktig. Også Shakespeare tar seg friheter, og følger ikke den italienske formen strengt, men det er (så godt som) aldri flere enn ti stavelser i en linje, og de har gjennomgående en jambisk versefot (lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung, lett – tung). Det lar seg ganske enkelt ikke gjøre på norsk, særlig ikke på bokmål, der ordene har altfor mange stavelser, så det går ikke an å få med alt innholdet samtidig som formenkravene overholdes. Jeg leker meg litt med å forsøke likevel. Prioriteringen er å få rimene og rett antall stavelser inn, og å få det til å fungere på et vis. Versefoten ignorerer jeg der jeg må, og meningsinnholdet må jeg tilpasse. Resultatet blir mitt eget, mer enn Shakespeare. Dette er gjendiktning, ikke gjengivelse, dette er lek og øving, ikke stor kunst, sånn som originalen er.

Sonnet 149

Kan du grusom si jeg elsker deg ei,
Når jeg på lag med deg er mot meg selv?
Tenker jeg ei på deg, når glemt er jeg
Og for meg selv for deg tyrann er vel?
Hvem hater deg som jeg så kaller en venn,
Til hvem skuler du der jeg bruker smisk,
Er du bister mot meg, er ei min hevn
Mot meg å straks tømme ut jamring striks?
Hva har jeg gjort som kan få min respekt,
Så stolt at de til din service stå fikk,
Når mitt beste forguder din defekt,
Befalt av bevegelsen i ditt blikk?
Men hat du i vei, jeg kjenner ditt sinn,
Du elsker de som ser, mens jeg er blind.

ES2018

Sonett 148, av William Shakespeare – O me! what eyes hath Love put in my head,

Året går mot slutten, og jeg har anledning til å poste en av de sterkeste sonettene til Shakespeare for å avslutte det. Det er i gruppen på fire fra 147 til 150, der sonettskriveren ser ut til å være i et slags delirium i sin lidenskap til den mørkhårede kvinne han skriver om.

Det er en ganske komplisert sonett det tar tid å gjøre ferdig. Oversettelsen og kommentarene til den skal være nokså i orden, men det er arbeid som gjenstår i resten av presentasjonen.

Sonnet 148

O me! what eyes hath love put in my head,
Which have no correspondence with true sight;
Or, if they have, where is my judgment fled,
That censures falsely what they see aright?
If that be fair whereon my false eyes dote,
What means the world to say it is not so?
If it be not, then love doth well denote
Love’s eye is not so true as all men’s: no,
How can it? O! how can Love’s eye be true,
That is so vexed with watching and with tears?
No marvel then, though I mistake my view;
The sun itself sees not, till heaven clears.
O cunning Love! with tears thou keep’st me blind,
Lest eyes well-seeing thy foul faults should find.

Min oversettelse

Sonett 148

Akk, hvilke øyne har elskoven satt i hodet mitt,
Som ikke har noe samsvar med det sanne syn;
Eller, hvis det er samsvar, hvor har da min dømmekraft tatt veien,
Som bedømmer falskt hva de ser som riktig?
Hvis det er slik at det var fint, det mine falske øyne forguder,
Hva mener verden med å si det ikke er så?
Hvis det ikke er sånn, så betegner elsken det godt
Elskens øye er ikke så sant som alle menns: nei,
Hvordan kan det? Å! Hvordan kan elskovens øye være sant,
Når det er så irritert over å våke og med tårer?
Det er ikke så rart, altså, enda jeg tar feil i mitt syn;
Solen selv ser ikke, før himmelen klarner opp.
O kunnige elsk! Med tårer holder du meg blind,
Om ikke øyne som ser skulle finne dine skjendige feil.

Kommentar til språket og oversettelsen

De fleste sonettene til Shakespeare er vanskelige å oversette til god norsk, men denne sonetten har noen ekstra vanskeligheter. Ordet love (kjærlighet, elske) forekommer 5 ganger. De to første gangene er det med liten bokstav, de tre siste med stor, men den tredje (midterste) gangen står ordet først i en linje, der alle ord får stor bokstav uansett. Når det står med stor bokstav, er det personifisert, til kjærlighetsguden Cupido. Denne guden er blind, noe som passer godt til innholdet i sonetten, der mye handler om øyne og å se, i kjærlighet/elsk og uten. Det norske ordet kjærlighet er mye mer knyttet til den filosofiske ideen, og mindre til lidenskapen. Det engelske ordet love dekker begge deler, og kan referere både til ideen (kjærlighet) og til aktiviteten (å elske). Når man skal velge ord å oversette med, blir man ofte satt på et umulig valg. Og i denne sonetten mer enn ellers. Jeg har forsøkt å oversette så det blir forståelig norsk, samtidig som mest mulig av originalen er beholdt.

Sonettten begynner med et utrop, O me! («Å meg»), utropstegnet er der også i Quarto, det nærmeste vi kommer en original, der det står OMe!. Vi har ikke dette utropet på norsk, men min oversettelse med akk skulle fungere godt nok. Det er ingen semantisk betydning i utropet, det er et uttrykk for mismot og misnøye. Quarto har også liten bokstav i ordet love (kjærlighet), men mange redaktører, inkludert nettsiden Shakespeare-sonnets, anser det som en trykkfeil, og personifiserer med stor bokstav. Den blinde kjærlighetsguden Cupid passer godt til en del av innholdet i sonetten. Jeg oversetter correspondence (korrespondanse, overensstemmelse, samsvar) med samsvar, det norske ordet som lettest får frem mening: øynene elskingen setter i hodet på den elskende, gjør at han ikke ser tingene som de egentlig er (true sight – sant syn). Linje 3 spør hva hvis det øyene ser har samsvar med det sanne syn, hvor har så dømmekraften flyktet hen? I linje 4 står det at dømmekraften dømmer på en falsk måte det øynene ser er riktig. Falsely er adverb, og sier noe om verbet, måten han dømmer på. Så det går ikke å oversette med «dømmer falskt». Jeg prøver med omskrivingen «bedømmer falskt» for å få falskt brukt som adverb, beskrive verb, og ikke som adjektiv, at det er tingen han bedømmer som er falsk.

I andre kvartett bygges det opp et slags retorisk resonnement, basert på de logiske antagelsene hva hvis det er sant, hva hvis det ikke er sant. Sonettskriveren spør hva hvis det er sant det mine øyne ser, at du er pen (fair), hvordan kan verden da mene noe annet. Og hva hvis det ikke er sant, hvordan blir det da. Betydningen av ordet fair har jeg skrevet mye om i arbeidet med sonettene. Det tilsvarende norske ordet er «fager», og i ordet ligger en idé av å være lys, god, rettferdig og vakker. Særlig det at det engelske ordet fair kan bety en lyshåret er det kanskje ikke så mange som er oppmerksom på her i Norge. Som alltid er det Shakespeare-words som er stedet å oppsøke, om man vil ha en oversikt over Shakesepares vidstrakte bruk av dette ordet. Ordet dote er litt mer sjelden, Shakespeare-words har oversikt over bruken av det ordet også, jeg har satt det opp i ordlisten, det er ordet som betegner blind forelskelse, det å være helt omtåket i sin beundring av noe. Meningen i linjene 5 og 6 skulle kunne komme greit frem i oversettelsen min, det er altså slik at han retorisk spør at hvis det er slik at hans øyne ser rett når de holder noe som fint, som også er det, hvordan kan da resten av verden mene noe annet? Det er koblet opp mot det som står i de fire første linjene, der han lurer på om han forelskede øyne gjør at han ser noe feil. Nå spør han altså, at det han ser som veldig fint, også er det, hvordan kan det da være feil? I linje 7 og 8 blir den motsatte antagelsen satt frem, hva hvis det ikke er sant. det som kjærligheten betegner (denote), da er det slik at kjærligheten selv bekrefter at den gjør blind. Det den elskene ser, er ikke det samme som alle andre ser. Disse to linjene kan også tolkes på litt andre måter, men ikke noe vesentlig. Alle menns: nei (all mens: no), er den spesielle vendingen som blir brukt for å illustrere at alle andre ikke er enig i det den elskende ser. Quarto har også kolon etter menns, sånn at det det kan se ut som direkte tale. Love’s eye kan også være kvinnens genitalia. En tredje mulighet er at uttalen er lik som Love’s aye, kjærlighetens bifall. Om sonetten blir lest høyt, er det godt mulig å oppfatte det slik. Det er ikke uvanlig hos Shakespeare at det på denne måten ligger tre muligheter for tolking oppå hverandre, og at alle gir god mening, også når man går dem nærmere etter i sømmene.

I linje 9 går det helt utmerket, om love’s eye er kvinnens genitalia, hvordan kan den være tro? Nettstedet Shakespeare-sonnets er stedet å oppsøke for mer om dette. Der står også videre referanser. Omskrevet til vanlig norsk med grunnbetydningen blir det hvordan kan kjærlighetens øye være nøyaktig eller trofast, hvordan kan det se tingene som de er. Ordet vexed er brukt i betydningen irritert, som en sykdom eller en betennelse kan irritere. I ordlisten er vexed satt opp som adjektiv, men det er også partisippet av verbet to vex, der ergre og å irritere er hovedbetydningen, pine og plage betydning 4. Så det er kjærlighetens øye som er plaget av å se på det som skjer, og å gråte over det. Dermed kan det ikke se skikkelig (true). Watching er den aktive presensformen på engelsk, den bruker vi ikke på norsk på denne måten, så vi må omskrive. Kommentatorene mener at watching her skal bety å være oppe sent (staying up late), og de pleier å ha rett. Jeg tar med den syvende og gammeldagse betydningen av verbet watch i gloselisten, for å illustrere. Det norske ordet «våke» skulle være dekkende. Marvel er under, men vendingen no marvel then oversettes bedre med «det er ikke så rart, altså». Forbindelsen med ordet though (enda, selv om, om enn) er kanskje litt vrien, det skal være noe i retning at «det er ikke så rart altså, selv om jeg tar feil». Linje 12 sier at heller ikke solen ser, før den bryter gjennom skyene.

O cunning Love har flere slibrige ordspill, igjen er Shakespeare-sonnets stedet å sjekke dem opp. Kort kan jeg si det gjelder O som kvinners Oh, lyden de lager, cunning er listig og kunnig også i seksualakten, i tillegg til at det grove ordet cunt ligger inni der. Love står skrevet med stor bokstav, så det kan være den blinde kjærlighetsguden, men det er også følelsen av kjærlighet og objektet for den. Det engelske ordet Love dekker alt, med mer. Foul brukt som adjektiv har som man ser av gloselisten mange betydninger. Brukt som substantiv og verb har det ytterligere.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

aright (dialekt) rettriktig
dote (up)on forgudedyrketilbeelskevære svak for (dote gå i barndommenvære litt fjollete)
denote 1. betegneangi 2. tyde påindikere
vexed 1. ergerligirritertarg 2. (om spørsmål) omstridtomdiskutert
watch 7. (gammeldagsvåkevære våkenholde seg våken
marvel 1. underunderverkvidunder 2. (gammeldags) gåte
cunning 1. slulistigutspekulert 2. (amer., hverdagslig) søtdeilignettgod 3. (gammeldags) dyktigflink
foul 1. (om lukt og smak) avskyeligfælekkel 2. (om humør e.l.) dårligelendig 3. moralsk avskyeligskjendig 4. (sport) regelstridigugyldigutenforgaluærlig 5. (om vær, vei, sjø e.l.) vanskeligfarlig 6. tilskitnetforurenset 7. tilstoppettilgrodd 8. (om mat) råtten 9. (om manuskript e.l.) full av feilfull av rettelser 10. (om tau e.l.) ugreifloket 11. (sjelden) stygg

Kommentar til sonetten

Det er en komplisert sonett, der mye av det viktige i tolkningen av den står under kommentaren til språket og oversettelsen.

Sonett 145, av William Shakespeare – Those lips that Love’s own hand did make,

Det er ennå august i det jeg skriver dette. Når dette blir postet, så er jeg på Hardangervidda på fjelltur. Travle lørdager denne sommeren og tidlige høsten gjør at jeg må fare litt lett over noen av sonettene for en stund, og poste greie, men uferdige versjoner av sonettoversettelsene og kommentarene.

Dette er en av de enkleste sonettene i samlingen, ganske sikkert den aller enkleste. Det er ikke engang noen egentlig sonett, den mangler det nødvendige antall stavelser i hver linje, men den regnes likevel som en sonett siden den nå engang fikk plass i sonett-samlingen. Også innholdet er enkelt og rett frem, nesten som om det er en allminnelig ungdom som har skrevet den, passe høytidelig og småoriginal, med å «puste frem lyden som sier «jeg hater»» i stedet for bare å si det, eller bare å hate. Kvaliteten er ikke i nærheten av Shakespeares mestersonetter, her er ikke det fortettede språket og rikdommen i betydningsinnhold, her er ikke en sonett som fungerer på flere nivåer, dette er ganske så greit rett frem.

Forskningen har derfor gjettet på at dette er en av de aller, aller tidligste av Shakespeares sonetter, kanskje skrevet så tidlig som i 1582, da han bare var 18 år gammel, og giftet seg med Anne Hatheway, som skulle bli hans kone hele livet. Sonetten har kanskje noen ordspill på henne, med hate way (Hatheway) i linje 13, og kanskje også And saved my live (Anne saved my life) i linje 14. G. R. Ledger, bak nettsiden Shakespeare-sonnets, argumenterer annerledes i sin presentasjon av sonetten, uten at han helt klarer å overbevise meg, og i alle fall ikke resten av forskningen. Oxford-utgaven av sonettene vier bare et kort avsnitt til omtalen av sonetten, og bare en håndfull ord og meningsforklaringer.

Argumentet til Ledger er at Shakespeare i en alder av 18 år og i 1582 ikke vil være i stand til å nærme seg sonettformen, og ta til seg språket som finnes i Sidneys Apstrophel og Stella, og som kom ut posthumt i 1591. Ledger er svært opptatt av dette verket, og siterer det i en rekke av de andre omtalene han har av sonettene, men det er kanskje mulig han legger for mye vekt på det, her. Det er dessuten forskjell på at det skal være en tidlig sonett, og at den skal være i 1582. En tidlig sonett kan det utmerket godt være, det er merkelig om Shakespeare skriver en så primitiv sonett en tid han ellers skriver så mye komplisert og rikt og bra, men at den skal være skrevet akkurat i 1582, året han gifter seg, er bare en gjettelek. Ingen vet noe om når sonettene er skrevet. Man vet at et par av dem ble utgitt i 1599 (nr. 138 og 144, i samlingen The passionate pilgrim), samlingen av dem alle i 1609. Jeg har skrevet litt om dette i noen av de andre sonettpostene, emneknaggen Quarto vil forhåpentligvis lede frem til dem, og i posten om sonettene på Helt grei litteratur. Engelskspråklige nettsider har selvfølgelig rikelig med informasjon om disse tingene, de også.

Så er det over til sonetten. Den er skrevet med åtte stavelser, og ikke i det jambiske pentameteret med femfotede jamber. Firfotingene er mer uhøytidelige og komiske, passende til morovers og epigrammer. Dette kan jeg skrive, og sitere forskningen på, men det gir ikke mening om ikke vi som lesere også oppfatter at det er slik. For meg er det helt opplagt, det er ikke samme alvoret i denne, som i hvilken som helst av de andre 153 sonettene. Denne her er enklere og mer spøkefull også i tonen, ikke bare i innholdet, så om den er skrevet i en svært tidlig fase av Shakespeares forfatterskap, så var det i en tid der han i det minste klarte å forene form og innhold, og gjøre det enkelt, når det også var enkelt.

Døm selv.

Sonnet 145

Those lips that Love’s own hand did make,
Breathed forth the sound that said ‘I hate’,
To me that languished for her sake:
But when she saw my woeful state,
Straight in her heart did mercy come,
Chiding that tongue that ever sweet
Was used in giving gentle doom;
And taught it thus anew to greet;
‘I hate’ she altered with an end,
That followed it as gentle day,
Doth follow night, who like a fiend
From heaven to hell is flown away.
‘I hate’, from hate away she threw,
And saved my life, saying ‘not you’.

Sonett 145

Lepper laget av kjærlighets hånd,
Pustet frem lyden som sa ‘jeg hater’,
Til meg som vansmektet for hennes skyld:
Men da hun så min sørgmodige tilstand,
Oppsto straks nåde i hennes hjerte,
Og hun skjente på tungen som støtt så søtt
Var vant med å gi bare mild en dom;
Og lærte den så på ny å hilse;
‘Jeg hater’ skiftet hun med en ende,
Som fulgte det som en mild dag,
Følg ikke natten, som lik en djevel
Fra Himmel til Helvete er flydd avsted.
‘Jeg hater’ ‘kastet hun bort fra å hate,
Og reddet mitt liv, med å si «ikke deg».

Kommentar til språket og oversettelsen

Sonetten er ganske enkel og rett frem, så normalt engelskkyndige skulle ikke ha noen problemer med å se hva dette er for noe. Ordene «jeg hater» (‘I hate‘) er hos meg, og i de fleste andre redaksjoner, satt i hermetegn. Det er de ikke i originalen. De første fire linjene sier at hennes lepper sier «jeg hater», før hun ser den sørgmodige tilstanden til jeg-personen hun sier det til.

Linje 5 har jeg omskrevet litt, og det med det fått et hint av sånn man snakker i kristendommen, noe som ikke er der i originalen. Ellers sier linjene 5 – 8 at etter at hun har sagt «jeg hater», og sett hvilken virkning det har, så skjenner (chiding) hun på tungen, som før var vant med kjærlige ord, og får den til å hilse blidt og mildt (gentle) på ny.

Linjene 9 – 12 sier at denne hilsenen som tungen lærer i linje 8, skifter ut slutten på setningen som begynner med «jeg hater», og får da den samme effekten som dagen har når den følger natt, og en djevel (fiend) er flydd vekk fra himmelen til helvete, der han hører hjemme.

Konklusjonen i de to siste linjene, er at hun tar hatet vekk fra ordene «jeg hater», og følger med å si «ikke deg» (not you). Det er ganske enkelt og greit sagt hva som skjer i dette diktet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Der ligger Kunnskapsforlagets blå ordbøker til grunn.

languish 1. bli svak, bli matt, bli apatisk, sløves 2. (overført) dabbe av, gå tregt, dø hen, stilne av 3. vansmekte, vantrives, sykne hen, visne hen 4. (gammeldags) se smektende ut 5. verke etter noe, lide under begjær
chide 1. skjenne på, skjelle på, irettesette, klandre 2 (gammeldags) klage, syte
alter 1. forandre, endre 2. forandre seg, forandres, bli annerledes 3. (spesielt amer. eller austr.) kastrere, sterilisere 4. sy om, rette (klesplagg)
fiend 1. ond ånd, djevel, demon, satan 2. udyr, djevel 3. (om barn) djevelunge, plageånd
4 (hverdagslig) slave av en last, fanatiker, fantast, entusiast

Kommentar til sonetten

Hele sonetten er bygget over ideen om at kvinnepersonen sier ordene «jeg hater», og poeten stopper tiden og forstørrer øyenlikket. Det er hun, denne skjønne, med lepper kjærligheten selv har laget, som ytrer ordene «jeg hater», og det til ham, poeten, som forgår og vansmekter og lider under begjæret for hennes skyld. Det er nok en overdrivelse å si at forventninger blir bygget opp, for her er det ikke mye forventninger, det er bare underforstått at når hun hater, så skal det være han hun gjør det mot, han som er objektet for hatet. Det er det altså ikke, og det redder hans liv, som han skriver til slutt.

Det er å kaste bort analyseverktøy på bagateller å skrive så mye mer. Men en tradisjonell, engelsk sonett er bygd opp over fire kvartetter og en kuplett til slutt, altså grupper på fire, fire, fire og to linjer. I de tre første kvartettene skal det være varianter over en idé, eller tre ulike bilder, mens til slutt skal det være en konklusjon, som enten oppsummerer eller kommer med en overraskende motsetning. Selv om sonetten er enkel, så er dette oppfylt.

I den første kvartetten er bildet øyeblikket i det hun sier ordene «jeg hater», alle de fire linjene blir brukt til å uttrykke dette, og til å få med at hun er skjønn og elsket, og at det er han som elsker henne. De neste fire linjene har en utvikling, i det hun ser virkningen ordene har på ham. Poeten fyrer løs med kraftig poetisk skyts, av at nåde straks kommer i hjertet, at tungen som var så søt også er vant med å gi søte dommer, altså si søte og milde ting, men at den nå blir satt på plass av hjeret for å si dette ikke fullt så søte, vennlige og milde «jeg hater». Deretter er det en stigning, som har en parallell – uten sammenligning for øvrig – i mer berømte sonett 29, der stigningen er høytidelig og på sin plass. Her er det nesten en parodi, med det at hun ikke fullfører setningen «jeg hater», slik man skulle vente, og med det lar lys dag følge mørk natt, og en ond djevel fly av sted fra himmel til helvete, altså vekk fra himmelen der han ikke hører hjemme.

Konklusjonen avslutter bagatellen av et dikt, med å si at hun etter å ha sagt «jeg hater» følger opp med å si «ikke deg». Så hele den lille sonetten er altså hun som sier «jeg hater ikke deg», og de veldige svingningene det gir i poeten. Det er veldig lite i denne sonetten som løfter den bort fra det trivielle. Kanskje er det litt kraft i den nest siste linjen, I hate away from hate, she threw, der hun liksom trekker ut kraften i ordet hatet, tar hatet ut av ordet hat, men da skal man lese med stor velvilje, og det skal man vel ikke trenge å gjøre i store dikt. Dette er et tidsfordriv av et dikt, og til diktets forsvar kan man si at det heller ikke gir seg ut for å være noe mer.

Min gjendiktning

Det er selvsagt enklere å gjendikte også, når formen og innholdet er litt mer uhøytidelig, og det liksom ikke er så nøye. Så jeg omskriver og trikser det til, for å få det til å fungere på sitt vis. Heller ikke originalen er stor kunst, i dette tilfellet.

Sonett 145

Lepper lagd av kjærlighets hånd,
Pustet «jeg hater» frem som ord,
Til meg som alt vansmektet sånn:
Men da hun så hva hun meg gjorde’,
Så straks i hjertet nåden kom,
Skjelte på tungen som støtt søtt
Før var vant med kun mild en dom;
Og lærte den å hilse bløtt;
‘Jeg hater’ skiftet slutten ut,
Og følger slik som dagen mild,
Følger natt, lik en djevelgutt
Fra Himmel til Helvete flyve vil.
Hun’kastet hatet vekk sin vei,
Reddet mitt liv, sa «ikke deg».

ES2017

Sonett 120, av William Shakespeare – That you were once unkind befriends me now

Shakespeares sonetter ble første gang utgitt i 1609, i en Quarto publisert av Thomas Thorpe (1569 – 1625). En quarto var et format som ble mye brukt i bokutgivelser på Shakespeares tid, de aller fleste tidlige utgvielser av Shakespeares tekster brukte dette formatet. Det går ut på å brette et stykke papir i to halvdeler først en gang, så en gang til, slik at man fra det ene arket får 8 sider. Slik sparer man mye papir, en tid papir var veldig dyrt. Det er ikke i det hele tatt klart hvor Thomas Thorpe fikk tekstene fra, annet enn at de er fra Shakespeare selv, og det er heller ikke kjent om Shakespeare godkjente utgivelsen. Det er antatt sonettene er skrevet på 1590-tallet, altså mer enn ti år før de ble utgitt, og før de alle sammen plutselig utgis samlet, så er det bare spor av fire av dem, nummer 138, 144 og de to siste, 153 og 154. Resten er noe av et mysterium.

Siden ingen kan vite om dette er en autorativ utgivelse, godkjent av Shakespeare selv, kan ingen heller være sikre på at dette er rekkefølgen Shakespeare ville ha. Men forsøkene på å bruke en annen rekkefølge enn den Thorpe brukte, har aldri vunnet frem. Kritikerne og leserne er enige om at denne rekkefølgen er den beste. Slik blir sonettene en enesteående samling enkeltdikt, som fungerer uten å leses i sammenheng med de andre sonettene, men som fremstår enda mer enestående, om det leses som en syklus. Samlet viser de de skiftende stemningene i kjærligheten, og sonettskriverens reaksjoner på ulike hendelser i forholdet.

Grupperingen er at de 126 første sonettene er til en ung mann, tilegnet W. H., står det i den første utgivelsen til Thorpe, to the only begetter of this sonnets, Mr. W. H. Ingen kan si sikkert hvem denne W. H. måtte være. De neste frem til 152 er til en mørkhåret kvinne, The dark lady, heller ikke hun er kjent. De to siste står helt utenom, og er ikke rettet til noen spesielle. Mange har forsøkt å lese sonettene biografisk, noe som er veldig vanskelig, siden så godt som ingenting av Shakespeares biografi er kjent, annet enn det helt formelle, som når han giftet seg, når han fikk barn, og når han kjøpte landsted og annet som ble registrert i lovbøkene. Den biografiske lesningen kan ikke bli annet enn spekulasjoner.

Her på denne bloggen blir sonettene lest og tolket mer på det idemessige plan. Det er en sonettskriver, en elskende poet, som skriver til og om en elsket, ung skjønnhet, den skjønne ungdom, og reagerer på forskjellige ting som denne skjønne ungdom gjør, og på ting som skjer i forholdet mellom dem. Sonettskriveren er på en måte ikke Shakespeare, men en poet diktet opp av Shakespeare, nesten som fortelleren i en roman.

Sonettene fra nummer 117 til 121 handler om hvordan sonettskriveren skal kunne forklare at han ikke har vært den skjønne ungdom tro, tross den ubetingede kjærlighetserklæringen han kommer med i sonett nummer 116. Vi har sett hvordan Shakespeare bruker hele sitt litterære mesterskap til å forklare det uforklarlige, forsvare det som ikke lar seg forsvare, i sonett nummer 118, der det er frykten for at noe skal være galt i forholdet, gjør at noe blir galt, slik en medisin man tar for å forebygge sykdom i noen tilfeller kan forårsake sykdom. I nummer 117 og 119 er ikke forsvaret og forklaringen fullt så overbevisende. Og her, i nummer 120, forsøker han en noe annen strategi.

Sonnet 120

That you were once unkind befriends me now,
And for that sorrow, which I then did feel,
Needs must I under my transgression bow,
Unless my nerves were brass or hammered steel.
For if you were by my unkindness shaken,
As I by yours, you’ve passed a hell of time;
And I, a tyrant, have no leisure taken
To weigh how once I suffered in your crime.
O! that our night of woe might have remembered
My deepest sense, how hard true sorrow hits,
And soon to you, as you to me then tendered
The humble salve, which wounded bosoms fits!
But that your trespass now becomes a fee;
Mine ransoms yours, and yours must ransom me.

Min oversettelse

Sonett 120

At du ikke var snill blir venn med meg nå,
Og for den sorgen, som jeg den gang følte,
Trenger jeg bøye (meg) under min overtredelse,
Om ikke mine nerver var av messing eller hamret stål.
For hvis du var rystet av min taktløshet,
Som jeg av din, da har du et helvete hatt;
Og jeg, en tyrann, har ikke tatt meg tid
Til å overveie hvordan jeg en gang led i din gjerning.
O! At vår natt av sorg kan ha minnet
Min dypeste følelse på, hvor hardt ekte sorg treffer,
Og snart til deg, som du til meg, så tilbudt
Den ydmyke salve, som passer til sårede bryst!
Men at din overtredelse nå blir en belønning;
Min kjøper deg fri, som din må kjøpe fri meg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Oversetten er ennå ufullstendig.

Befriends me er en litt spesiell vending der i starten, at den elskede ikke var snill mot ham (unkind), skulle jo ikke være noe å bli venn med (befriends me). Meningen er at han har kommet seg over det, har vennet seg til det, og følelsen over det som har skjedd er nå «hans venn». Det kan også leses som at det at den elskede en gang har gjort noe galt, nå vil være bra for den elskende poeten i det videre forholdet. Then (den gang) i linje to er den gang uretten ble begått, den gang den elskende følte seg dårlig behandlet. Linje 3 har jeg vrengt litt på for å få leselig norsk, den skal uttrykke det samme som originalen, needs betyr her noe i retning av «er jeg nødt til, det er nødvendig (at jeg)». Kanskje kan man for hammered steel på norsk prøve «herdet stål», for å få frem den samme meningen som den som er i linje 4, men «herdet» og «hamret» stål er ikke det samme. Hamret stål var gjerne hardere, og ble brukt til å lage sverd. Herdet stål er også hardere, men herdingen foregår med kjemiske og fysiske prosesser, oppvarming og avkjøling, ikke av hamring. Jeg er ikke helt sikker på om hamringen gjorde stålet sterkere, eller bare fikk det til den formen det skulle ha. Så det er en litt komplisert mening med stadig nye underordnede leddsetninger, der sonettskriveren sier at det at den elskede en gang var ugrei mot ham, ikke lenger er noe problem, eller er noe han har vennet seg til, og videre at under denne sorgen, som han følte den gang, må han legge sin egen overskridelse (transgression) – en omskrivelse, de har begge vært ugreie, begge vært utro – om da ikke nervene hadde vært av messing eller stål. Eller for å si det litt enklere, han har oppført seg dårlig, men finner trøst i at også den elskede har gjort det.

For unkindness i linje 5 har Oxford English Dictionary inconsiderate (taktløs, hensynsløs) and harsh behaviour, så «taktløs» må være en grei oversettelse. I linje 6 er det spørsmål om å oversette hell med Helvete,  i hell of time, som den elskede må ha hatt om han har hatt det som sonettskriveren mens den taktløse gjerningen (unkindness) ble begått. Det lyder kanskje litt sterkere på norsk enn på engelsk, og a hell of time bruker engelskmennene oftere enn vi bruker «en helvetes tid». Vi bruker vel oftere i tilsvarende situasjoner bare «et helvete. Det gjør jeg også. To be at leisure er «å ha fri, å ha god tid», så når sonettskriveren have no leisure taken, så «har han ikke tatt seg tid (til å)». To weigh skulle bli greit oversatt med «å overveie», crime er egentlig «kriminalitet» eller «kriminelle gjerning», men det skulle ikke by på forvirring å oversette med «gjerning». Merk at vendingen suffer in your crime er uvanlig, preposisjonen pleier heller være from (fra) eller under (under), her er det altså in (i). Den siste linjen i denne kvartetten ble ganske lang i oversettelsen, ellers skulle linjene 5 til 8 ikke by på spesielle problemer.

I linje 9 står det our night of sorrow, «vår natt av sorg», noe som kan indikere at dette er en natt de har tilbrakt sammen, eller i hvert fall at at det er en sorg de har hatt sammen. Ellers i sonetten er jo sorgen og lidelsen delt til dem hver for seg, det har ikke vært noe fellesskap hittil, det har vært «din sorg», og «min». Uttrykket night of sorrow skal nok leses billedlig, det er ikke en spesiell natt med sorg, men den tiden da sorgen var på sitt dypeste og mørkeste. Om det er snakk om konkret utroskap, kunne det jo være natten utroskapet ble begått, men denne lesingen som for meg ville kunne vært naturlig, ser jeg verken hos Colin Burrow i Oxford-utgaven av sonettene eller på nettsiden Shakespeare sonnets. Begge snakker om den billedlige meningen, den om den mørkeste perioden med sorg og smerte. Remembered i linjen er ikke så mye «husket», som «husket på», eller «minnet om», og subjektet som blir «minnet om» eller som «husker på» er my deepest sense (mine dypeste følelser, min innerste sjel), i linjen under. Tendered i linje 11 er brukt som verb, tilbudt, og det som blir tilbudt er den ydmyke salven som kan hele eller lindre sårede bryst, The humble salve, which wounded bosoms fits!, altså anger og tilgivelse, og ny kjærlighet. Strengt tatt er subjektet som tilbyr denne medisinen, denne salven, our night of woe i linje 9, sånn at denne natten er så fryktelig, at de elskende forstår at dette må de bort fra, så de må søke tilgivelsen og ny kjærlighet, sammen. Her må vi også ha med at det er problemer med tegnsettingen. I originalen, Quarto 1609, står det bare

And ſoone to you,as you to me then tendred

Nettsiden Shakespeare sonnets har satt inn komma etter før then, Oxford-utgaven har komma etter, og jeg har valgt å droppe kommaet. Det må i denne sammenhengen også med at Quarto-utgaven av 1609 ikke er noen original man kan ha som rettesnor, også den inneholder feil, så det lar seg ikke gjøre å finne ut hva Shakespeare selv egentlig ønske, eller komme frem til noe som er riktig. Meningen skal uansett være nokså som jeg har forklart den, og kommaet kan settes inn for å understreke hvilke deler som hører sammen. Colin Burrow i Oxford-utgaven mener komma etter then for å understreke (emphasize) at perioden med atskillelse (separation) og forsoning (reconciliation) er den samme gjennom hele (is the same throughout).

Trespass er overtredelse og (eiendoms)krenkelse, brukt her er det en omskriving av «synd» eller «ugjerning», altså det de to elskende har gjort med hverandre. Nå blir altså det en fee, et gode, en fordel. Det virker kanskje litt kunstig med But, norsk «men», i starten av setningen der, denne konjunksjonen skal jo indikere en motsetning, eller at det kommer noe som bryter med hva som allerede er sagt. Her virker det på meg som konklusjonen er i tråd med de 12 siste linjene sier, forbrytelsen (trespass, egentlig krenkelsen) blir nå en beholdning (fee). Så er det sistelinjen som sier at min overtredelse kjøper fri deg, slik din må kjøpe fri meg. Det er en retorisk figur med gjentagelsen av ransom, og det er også å legge merke til sonettskriverens egen forbrytelse kjøper fri den elskede ungdom, slik den elskede ungdoms forbrytelse kjøpe fri sonettskriveren fra hans. Det er altså frikjøpet fra sonettskriverens forbrytelse som skjer, mens frikjøpet fra den elskede ungdoms skje. Her kan det altså se ut som om sonettskriveren egentlig tilgir seg selv, med liksom å tilgi den andre for en tilsvarende forbrytelse. Det blir noe sånt som: siden du har gjort urett mot meg, er jeg frikjøpt fra å ha gjort urett mot deg. Slik snakker kanskje ikke sanne elskende. Men dette er et tolkningsspørsmål, og her i denne kommentaren, gjaldt å få frem hva sonetten sier.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no

transgression 1. (om lov eller regel) overtredelse 2. overskridelse 3. synd, forsyndelse, forseelse 4.  (geologi) transgresjon

brass 1. messing, ting av messing, bronse

leisure subst. fritid, god tid, otium, (som adj. ledig, fri, ikke opptatt, fritids-)

tender verb 1. tilby 2. (høytidelig) innlevere, levere, overlate 3. legge frem 4. uttrykke, fremføre, overbringe 5. (tilby seg å) betale 6. (jus) legge inn et anbud

trespass 1. (jus, også trespass to property) eiendomskrenkelse 2. (lov)overtredelse 3. (jus, også trespass to person) personkrenkelse 4. overgrep, inngrep 5. (bibelsk eller gammeldags) synd, forseelse, overtredelse, feil, skyld

fee 1. honorar, salær, godtgjørelse 2. avgift, gebyr, egenandel, egenbetaling 3. skolepenger, semesteravgift 4. (jus) arvegods, arvet (besittelsesrett til) jordeiendom 5. (historisk) len 6. (amer.) drikkepenger

ransom 1. kjøpe fri, løse ut, løskjøpe 2. (religion) (for)løse 3. kreve løsepenger for 4. frigi mot løsepenger

Kommentar til sonetten

I de foregående sonettene, fra 117 til 119, gjør sonettskriveren sitt ytterste for å få uttrykket hvordan han kunne svikte en elsket han elsker så høyt, og som han har erklært evig og betingelsesløs kjærlighet til i sonett 116. Her, i sonett 120, velger han en annen strategi, og ser tilbake til en tid hvor også den elskede sviktet. Det at han som den elskende vet hva det vil si å bli utsatt for svik i kjærligheten, gjør ham bedre i stand til å skjønne hvordan den elskede ungdom nå har det, nå som det er han som er sveket. Det gjensidige sviket blir forsøkt gjort til et gode, en beholdning, siden de nå begge vil skjønne hvor viktig det er at de holder sammen, og hvor vondt det er når de sviker hverandre.

Sammenligningene som blir gjort er stort sett økonomiske og juridiske, med et innslag av medisinsk med den lindrende salven i linje 12. Det blir snakket om «overskridelser» (transgression, trespass), uttrykk fra den juridiske verden, og det blir snakket om fee (salær, honorar) og ransom (kjøpe fri), økonomiske og juridiske uttrykk. Hva sviket består i blir som vanlig ikke spesifisert, sonettene er notoriske i ikke å være konkrete i hva som har skjedd, og det lar seg ikke gjøre å bestemme om det er utroskap i tanker eller gjerning, og heller ikke i hvilken grad forholdet mellom de to er så sterkt at det gir dem rett i å føle seg sveket. Om man leser sonettskriveren til å være Shakespeare selv, så er han en gift mann i 30-årene på den tiden disse sonettene blir skrevet, og den elskede ungdom er en ung mann tidlig i 20-årene, eller yngre. Ugjerningen, sviket og/eller utroskapet blir betegnet med ordene unkind, unkindness, crime og bare mine og yours, altså ganske forsiktig, mens lidelsene de fremkaller får kraftigere uttrykkk: hell of time, suffered, how hard true sorrow hits. Han skriver også han måtte ha nerver av metall, altså ikke menneskelige følelser, om han ikke hadde følt på dette og måttet bøye seg under det.

Ved å være skrevet på denne måten bryter denne sonetten litt med tradisjonen, der den elskende sonettskriveren skal forgude og opphøye den elskede personen sonetten er tilegnet. Det tar seg ikke ut for en ydmyk sonettskriver å unnskylde sine feil med at den elskede også gjør feil. Det vanlige er at den elskede er ufeilbarlig, nærmest guddommelig, mens en selv er så menneskelig og full av feil, at en aldri kan være verdig en sånn skjønnhet. De fleste av Shakespeares sonetter er også slik, og de best likte og mest berømte er aldri slik.

I det virkelige liv er imidlertid feilene i et menneskelig forhold mer jevnt fordelt, og det kan kanskje la seg gjøre å søke trøst i den andres feil, når man angrer og lider under ens egne. Sånn kan man si at Shakespeare i sine sonetter behandler det meste av de følelser og stemninger man kan gå gjennom i kjærligheten til et annet menneske. Her blir det forsøkt å argumentere at når begge i et forhold har gjort feil, så blir det så vondt, at det eneste de gjensidig elskende kan gjøre, er å bruke dette vonde til å huske hvor viktig det er at de holder sammen, og elsker hverandre. Konklusjonen i siste linje er at når de begge har gjort feil, så blir feilen løsepengene til å kjøpe den andre fri. De kan altså elske hverandre fra før, som om de var fri fra skyld, og om de husker skylden, så husker de også smerten, slik at de må elske hverandre på ny, og la denne kjærligheten være salven som lindrer smerten den gjensidige forbrytelsen har gitt dem.

Min gjendiktning

Gjendiktningen av sonettene til Shakespeare er notorisk vanskelig. Som regel gjelder det å tvinge inn de nødvendige antall stavelser og riktige rim, og sørge for at meningen i originalen noenlunde kommer frem i et språk som ikke blir for kunstig. Resultatet pleier mer bli en øvelse for gjendikteren, enn reproduksjon av stor kunst.

Sonett 120

At du var usnill, det er nå min venn,
Og for den sorg jeg en gang følte på,
Må jeg for min synd bøye meg hen,
Om nervene ei var messing og stål.
Hvis du rystet av min gemenhet gitt,
Som jeg av din, har du helvete hatt;
Og jeg, tyrann, har meg ikke tatt tid
Å tenke på hvordan det da var fatt.
O! At din natt av sorg kan ha minnet
Meg på hvor hardt sann sorg oss smerter,
Og snart til deg, så meg, til å finne
Den salve som lindrer vonde hjerter!
Men at din synd nå et gode vil bli;
Min frikjøper deg, din meg kjøper fri.

På helt grei litteratur går det an å lese mer om sonettene som en samlet utgivelse.

Sonett 24, av William Shakespeare – Mine eye hath play’d the painter and hath steel’d

Sonett 24 hører til blant de mer problematiske blant sonettene til Shakespeare. Den har ikke den suverene fullkommenhet i tanke og uttrykk som de fleste av de andre sonettene, og har også noen ord og vendinger som kan virke som rene trykkfeil. Kritikerne har selvfølgelig lurt på hva dette kan være for noe, og har valgt å overse sonetten, behandle den som en spøk, eller til og med foreslått forbedringer fra Shakespeares original. Originalen er som kjennere av Shakespeare vet en Quarto-utgave fra 1609, antagelig en god stund etter at sonettene ble skrevet, og man kan kanskje få lov til å regne med at forekom trykkfeil også i den tidens utgaver?

Jeg poster sonetten som den står i originalen, og viser i kommentarene til oversettelsen hvilke alternativer som finnes.

Sonnet 24

Mine eye hath play’d the painter and hath steel’d,
Thy beauty’s form in table of my heart;
My body is the frame wherein ’tis held,
And perspective it is best painter’s art.
For through the painter must you see his skill,
To find where your true image pictur’d lies,
Which in my bosom’s shop is hanging still,
That hath his windows glazed with thine eyes.
Now see what good turns eyes for eyes have done:
Mine eyes have drawn thy shape, and thine for me
Are windows to my breast, where-through the sun
Delights to peep, to gaze therein on thee;
Yet eyes this cunning want to grace their art,
They draw but what they see, know not the heart.

Min oversettelse

Mine øyne har spilt maleren som har gjort til stål
Din skjønne form i mitt hjertes tavle
Min kropp er rammen hvori den er holdt
Perspektiv er den beste malers kunst
For gjennom maleren må du se hans dyktighet
Til å finne hvor ditt sanne bilde er avbildet
Som i mitt indre studio fortsatt henger
Og som har glassert hans vindu med dine øyne
Nå se hva gode vendinger øyne for øyne har gjort
mine øyne har trukket din form, og din for meg
Er vindu til mitt bryst hvorigjennom solen
Nyter å titte inn, til å stirre derinn på deg
Likevel vil kyndige øyne hylle denne kunst
De tegner, men hva de ser, kjenner ikke hjertet.

Kommentar til oversettelsen

Første linje har et problematisk ord i steel’d, som må oversettes til et slags «stålet», eller som jeg forsøker «gjort til stål». Det ser merkelig ut. Så merkelig, at kritikeren Edvard Cappel (1713-1781) i sin revisjon og nyutgivelse av Shakespeares samlede verker erstatet ordet med stelled. Det passer unektelig bedre, og mange utgivere foretrekker å bruke dette ordet fremfor det som like unektelig står i originalen. Jeg har lagt til noen kopier og lenker nederst, så kan dere sjekke selv. Linje 4 ser ikke ut til å henge helt sammen med de tre første verken på norsk eller engelsk. Dr. Ledger foreslår derfor på de utmerkede sidene sine dedikret til Shakespeares sonetter å erstatte it med that, slik at meningen blir at kroppen både er the frame (rammen) og den som gir bildet sitt riktige perspektiv. Jeg er som dere ser tro til originalen, og godtar at linje 4 er litt malplassert.

Linje 5-8 er også med på å underbygge at det er noe merkelig med denne sonetten. Den veksler mellom formene thou, thy og thine, og you og yours. Det er veldig underlig at en dyktig skribent skal blande sammen former på denne måten her i en og samme tekst. Kanskje har den som satte sammen Quarto plukket litt herfra og litt derfra? Kanskje var denne sonetten ikke helt ferdig redigert ved utgivelsen? Meningen i disse linjene er også litt rar, og vanskelig å få tak på. Å oversette bossom med «mage» er kanskje ikke det beste, jeg valgte i stedet «mitt indre», og shop er naturligvis ikke noen vanlig butikk, men et malerstudio eller galleriet der bildene henger.

Linje 9-12 er heller ikke de enkleste. Poenget jeg kan se, er at øynene har trukket et bilde av den elskede, og dette bildet er nå gjemt i den elskendes sjel, eller kropp, som oftere blir brukt her i denne sonetten. Det er vakkert hvordan titter der inn og ser på den skjønne elskede, men når man tenker etter på det, gir det ikke særlig god mening.

Konklusjonen kunne kanskje også vært oversatt på en annen måte. Men poenget i avslutningen tror jeg skal være utvilsomt. Og det er at hva øynene ser, ikke er kjent av hjertet. Det vil si at det er ikke alltid overensstemmelse mellom sansingen og følelsene. Dette er det første øyeblikk av disharmoni i Shakespeares sonetter.

Kommentar til sonetten

Hvis man skal lese denne sonetten på alvor, og ta den som den står, så vil jeg tolke den slik at de elskende ser hverandre og bevarer bildet av den andre i sin kropp. Dette bildet er skjønt, men det kan hende hjertet skjuler hemmeligheter som i dette bildet ikke blir oppfattet. Det kan også tolkes slik at bildet, formene og utseendet er litt overflatisk, og at hjertet ikke alltid lar seg påvirke av dette. Hjertet bestemmes av noe dypere enn bare den elskedes bilde. Slutten åpner også for at det her finnes en hemmelighet, det er ikke alt poeten har sagt. Det kan også være at alt som står over er tull, at det bare er hjertet som betyr noe, og at poeten bare leker når han skriver det andre. I en maksimalt positiv tolkning for Shakespeare, kan vi da kanskje foreslå at feilene i den er bevisste, at om noen sonetter skulle inneholde feil og dårlige bilder, så måtte det være denne.

*

Kopi av originalen fra denne siden her.

THE 1609 QUARTO VERSION

 

 

24

 M ine eye hath play’d the painter and hath ſteeld,
Thy beauties forme in table of my heart,

My body is the frame wherein ti’s held,
And perſpectiue it is beſt Painters art.
For through the Painter muſt you ſee his skill,
To finde where your true Image pictur’d lies,
Which in my boſomes ſhop is hanging ſtil,
That hath his windowes glazed with thine eyes:
Now ſee what good-turnes eyes for eies haue done,
Mine eyes haue drawne thy
ſhape,and thine for me
Are windowes to my breſt, where-through the Sun
Delights to peepe,to gaze therein on thee
  Yet eyes this cunning want to grace their art
  They draw but what they ſee,know not the hart.

En skannet kopi finner dere her. Dere vil se at det er ingen tvil om hvilke ord originalen inneholder.