Hendene, av Tor Obrestad

Et litt enkelt dikt av jærdikteren Tor Obrestad (1938-) avslutter temaet norske samtidslyrikere i januar i år. Det er enkelt med det at det er lett å forstå, og lett å like, og det har en hverdagsvisdom av typen som blir mye brukt til støtte og oppmunting om dagen. Virkemiddelet er også enkelt. Hendene blir gjort fremmede, som et slags objekt som ligg på bordet og kikkar på meg, en slags antipersonifisering, om man kan bruke et slikt ord. Ikke besjeling, men avsjeling. Fremmedgjøringen er et klassisk litterært virkemiddel som fremdeles er et av litteraturens aller viktigste, det som gjør at du ser kjente ting på en ny måte. De tingene som ellers er så vanlige at du ikke legger merke til dem. Hendene er jo bare der, de har sin oppgave, er en del av kroppen, selvfølgelig er de det. Obrestad lar imidlertid hendene være selvstendige, de stiller spørmål, Kva vil du bruka oss til? De er et redskap til personens bruk. Og de har fått stemme til selv å spørre hva de skal brukes til. Så går diktet over i refleksjoner over hva disse hendene har gjort, hva de har vært med på, og med det får vi også en historie om hva personen som eier dem har gjort og vært med på. Henders vante egenskaper er med i diktet, sentralt i diktet, mange vil sikkert raskt komme opp med svaret «holde rundt andre med» eller «varme andre» om man satt og tenkte ut hva man har hendene til, eller svarer på spørsmålet diktet selv stiller (eller hendene selv stiller i diktet!). Det er så vanlige svar at man knapt registrerer det. Ved å legge inn elementet av fremmedgjøring, får Obstfelder oss til å tenke gjennom hva dette er for noe en gang til, og kanskje på en ny måte.

Jeg skrev at Tor Obrestad er jærdikteren. Jordbruksregionen i Rogaland, den flotte flate som strekker seg fra Boknafjorden mellom Stavanger og Haugesund til Dalane i sør med fjell og dal har fostret flere poeter og diktere, uventet nok. Det er jo en bonderegion, står uten universiteter og høyskoler, og få videregående skoler. Nå snakker jeg om det egentlige Jæren, slik vi som bor i området oppfatter det. Geologisk går nordgrensen ved Boknafjorden, sør for den er landskapet likt, men i folks hoder går nok grensen sør for Figgjoelven. Nord for den er det byområder, folk snakker litt annerledes, det er siddiser og Sandnesbuer, poeter som Sigbjørn Obstfelder og forfattere som Aleksander Kielland kan ikke godt kalles jærdiktere. De representerer Stavanger, de har andre interesser.

Jærdikteren skriver om Jæren, om naturen, om det storslåtte møtet mellom Storhavet i vest og de langstrakte jærstrendene, ord lånt av Arne Garborg, det er et landskap som inviterer til store refleksjoner over forholdet mellom mennesket og naturen, over livene vi lever. Alle jærdiktere skriver om dette landskapet, mest berømt er Arne Garborg, som både i romaner og i dikt (Haugtussa) så å si er originalen, her finner vi standardformuleringene, urkilden, kan man nesten si. Men også nålevende Helge Torvund har skrevet vakre og vare ord om Jæren og landskapet, slik også Tor Obrestad har gjort det. De har alle en spesiell plass blant Jærbuen, samtidig som de blir lest og regnet blant de betydelige også ellers i landet.

Tor Obrestad har mye til felles med giganten fra slutten av 1800-tallet, den viktige perioden i norsk åndsliv og identitet, den kulturelle storhetstiden, kan man trygt si. I likhet med Garborg reiste han ut og tok til seg strømningene i hovedstaden, samtidig som han bevarte sine røtter fra Jæren. Obrestad ble redaktør i tidsskriftet Profil, halvt jærsk (min far var fra Kåsen) som også jeg er, synes jeg dette er stort, tenk en av oss redaktør i et slikt stort og viktig tidsskrift! Det var profilkretsen som definerte hvordan tingene skulle være i litteraturen, et av de mest bevisste overtakelsene fra den yngre garde mot den eldre vi i Norge har sett. Selv Knut Hamsun og hans like kunne ikke oppvise noe lignende mot sine forgjengere, de laget ikke noe tidsskrift der de gjorde greie for sitt program, de reiste bare rundt og holdt foredrag med litterære angrep. På 60- og 70-tallet ble det gjort meget bevisst, det har blitt sittende med navnet «profilkretsen», de mente diktningen skulle være politisk, at kaffekoppen skulle være kaffekoppen (altså at man skulle slutte med de veldige metaforene, at tingene alltid skulle være noe annet), og man skulle eksperimenter, særlig med formene. Tor Obrestad skrev på denne tiden romanen Sauda. Streik!  En roman som er på pensum i norsk litteraturvitenskap, fordi den så tidlig og så tydelig visker ut skillene mellom romanen og dokumentaren, det er en roman som ikke er fantasti. Og den er politisk som bare juling.

Siden har Obrestad i likhet med så mange andre blitt mindre politisk. Men han har skrevet videre, i en rekke sjangre, engasjert seg i debatten, vært fremme i avisene, akkurat som giganten Garborg. De tidlige diktsamlingene hans er politiske, så til de grader, nesten så man kan kalle dem revolusjonære. Titlene på samlingene indikerer hva det går i Vårt daglige brød (1968), Den norske løve (1970), Sauda og Shanghai (1973), Stå saman (1974), mens Vinterdikt (1979) vel markerer et slags skille, der noen dikt er politiske som før, mens andre henvender til naturen og årstidene, og da som vi finner dem på Jæren. Siden er det annerledes. I Mimosa, myosotis, rosmarin (1994) er det reflekterende, inadvendte dikt, slutt på politisk sprengkraft, nå handler det om å være menneske.

Det er fra denne samlingen dagens dikt er hentet. Man kan godt kalle det politisk, for det handler om å ta vare på hverandre, ta i mot de som kommer og er trøtte, leseren kan selv reflektere videre og tenke over hvem det kan være, og hvordan det skal gjøes. Det er imidlertid mer å gjøre om medmenneskelighet, enn politiske revolusjoner. Diktet er på det personlige plan, ikke på det samfunnsmessige.

Hendene

Hendene mine ligg på bordet og kikkar på meg.

Kva vil du bruka oss til?

Barn har blitt rolege i dei hendene.

Kvinner har sagt til meg

at varmen der har gitt dei kraft.

Men dei eg har villa gi varmen til har avslått

eller har hatt andre hender.

Og dei som ville ha

kunne eg ikkje gi det til, makta det ikkje.

 

Hendene. Lunken av brøddeig ligg i dei,

trælane etter spadeskaftet og fingerstyrken

etter skrivemaskintastane sine utallige repetisjonar.

Likevel kjende eg ikkje mine henders sirkel

eller kva som batt dei saman.

Nå veit eg det.

Vissa fyller meg med ei glede

eg ikkje kan forklare deg, dei må gjera det sjølv.

For dei kan vera puter

kring dei smale akslene dine.

Dei ligg på bordet og ventar

når du kjem hit og er trøytt.

 

fra Mimosa, 1994

Ord- og språkforklaringer

Moderne norsk skal alle kunne lese og forstå enten det er skrevet på bokmål eller nynorsk, alle som finner frem til denne bloggen skal også kunne forstå ordene som er brukt i diktet. Det er imidlertid noen passasjer der det kanskje ikke er så lett å forstå meningen med dem. Og det er enkelte ord i diktet som ikke blir brukt muntlig av den nye generasjonen, og som dermed kan få det tilsvarende ordet som blir brukt. Det dreier seg om ordet batt, som enkelt og greit betyr «bandt (bokmål: binde – binder – bandt – har bundet, nynorsk: binde – bind – batt – har bunde«. Trælar er et fortykket hudparti på håndflaten, ordet brukes både på bokmål og nynorsk, og staves træl. Akselen er kroppsleddet mellom halsen og det som holder kroppen og armen sammen, jeg vet ikke om det er noen egentlig forskjell mellom aksel og skulder. Kring er omkring, om noen skulle være i tvil om det.

Første strofe skulle være helt grei å forstå. I andre strofe finnes vendingen kjende eg ikkje mine henders sirkel, fulgt av eller det som batt (bandt) dei saman. Den er vanskeligere. Hendenes sirkel kan være sirkelen hendene og armene danner når man holder rundt noe, eller lager en sirkel med dem. Hva som binder dem sammen kan være konkret og biologisk, altså hva det er som gjør at kroppen vår og leddene henger i hop, eller det kan være hvilke krefter det er som gjør at man vil bruke hendene til å holde rundt noe. Setningen under, Nå veit eg det, kan tyde på det, men jeg vil alltid være forsiktig med å gjøre meg bestemte tolkninger. Obrestad er også vag når han skriver om akkurat dette, det er noe han ikkje kan forklara deg, og det litt underlege: dei må gjere det sjølv. Det tolker jeg til at det er hendene som må gjøre det. For meg er det ganske uforståelig.

Kanskje er det også litt vanskelig i det følgende, at hendene er puter kring dei smale akslene dine (igjen tolker jeg dei til å peke tilbake på hendene). Det gjelder nok i overført betydning, såpass er klart, men akkurat hva meningen skal være er litt uklart, hvordan dette skal være et bilde på noe rent utover at hans hender skal være beskyttelse for en annens aksler. På akselen er det vanligvis man bærer noe, så det har antagelig noe å gjøre med at hendene også skal hjelpe med å bære, eller skal gjøre at det man bærer ikke gnager så.

Kommentar til diktet

Det er nesten et slags prosadikt, dette diktet her. Det er vanlige setninger satt sammen, språket er ikke videre poetisk, verselinjene er ikke særlig verseaktige. Linjedelingen skiller det fra en vanlig, flytende prosatekst, men det er ikke slik at den gir diktet noen utvidet mening, i hvert fall ikke fra hva jeg kan se. Rytmen er fri, rim er det ikke, ikke har diktet noen av de dystre motivene og temaene fra modernismen, og heller ikke leken og moroa fra postmodernismen. Det er snarere slik at det bare gir blanke i all litterær tradisjon, og skriver tingene rett frem, enkelt og greit.

Kanskje går det med det an å si at Obrestad gjør diktet mer personlig? Han stiller seg veldig åpen og forsvarsløs i dette diktet, barn har blitt rolege i dei hendene, det er nok hans egne barn eller barn han har et nært forhold til, det her er snakk om. Det samme gjelder kvinnene som sier hendene har gitt varme. Hva det ligger i at han ikke har kunnet gi varmen til dem han ville, ser jeg ikke som min oppgave å begi meg ut på å forklare. De har avslått, eller har hatt andre hender. For meg vil dette bety de jeg har forsøkt å nå, eller har villet nå, men ikke har greid, også fordi de ikke har vært interessert. Avslutningen på strofen handler også om ikke å greie det, om å komme til kort. Og dei som ville ha/ kunne eg ikkje gi det til, makta det ikkje.

Strofe nummer to begynner konkret og meget personlig. Det beskriver en sansefornemmelse, lunken fra brøddeig, alle som har bakt brød med egne hender vet hva det betyr. Gode poeter er mestere i å få frem slike sansefornemmelser, gjerne slike som er helt hverdagslige, men i dikt og skrift er friske og originale. Trælene etter spadeskaftet,  det skriver gårdsgutten, arbeidskaren (uten at jeg vet noe om Obrestad har arbeidet på gård), også det er noe alle som har utført lignende arbeid har erfaring med. Kraften etter repetisjonene på skrivemaskintastene ligger imidlertid for den svært produktive dikteren og forfatteren, det er ikke for alle og enhver, på ny er diktet dypt personlig.

Kanskje skal jeg her i tolkningen forsøke å finne en ny mening i de neste linjene, om ikke å forstå mine henders sirkel, eller ikke å kjenne, som det står. Vendingen begynner med likevel, noe som kan indikere at på tross av alt dikteren har brukt hendene til, alt de har bakt brød, spadd jord og skrevet dikt og kloke tekster, så kjenner han ikke hendenes gåte, så å si. Her er det noe han ikke har svar på. Noe gåtefullt. Setningen Nå veit eg det trenger ikke være at han nå vet hva det er som binder hendene sammen, eller hva hendenes sirkel er for noe, det kan også være det betyr at han nå vet at han ikke kjenner disse tingene. Kanskje opererer jeg nå med skoleelevens forsøk på å tvinge mening ut av en tekst og en tekstlinje han eller hun får ingenting ut av, man er ikke plent nødt til å forstå alt i et dikt eller en avansert tekst, det er en utbredt misforståelse, noe er så uklart at det ikke lar seg forstå. Noe vekker bare ikke gjenklang i én.

Uansett må vi nok ha med at diktet både åpner og slutter med at hendene ligger på bordet. Først kikker det på jeg-personen, i et personlig dikt som dette får jeg ikke dette til å være andre enn dikteren selv. Til slutt ligger de og venter, på dem som kommer og er trøtt. Jeg tror jeg vil holde meg til den tolkningen jeg la inn innledningsvis, at dette er et dikt om medmenneskelighet, og at hender er til for å varme hverandre, støtte hverandre og hjelpe hverandre. Kanskje er det også dette som er hendenes sirkel, og det som binder dem sammen, medmenneskelighet og nestekjærlighet. Om jeg skal våge så store ord inn i min tekst, som attpåtil er en tolkning av en annens tekst. Kanskje er det slik at hendene ikke utførte sin egentlige oppgave da de bakte brød, spadde jord og skrev dikt, kanskje er ikke dette egnet til å binde dem sammen, kanskje utfører de best sin oppgave når de kan være puter på en annens skuldre, og være der noen kommer og er trøtte.

Kanskje. Jeg er ikke den som vil låse diktet fast til en bestemt tolkning, og håper at hva jeg har skrevet om det gjør det lettere, ikke vanskeligere, å lese.

Sprinterne, av Nordahl Grieg

De to første diktene jeg har postet av Nordahl Grieg har vært forholdsvis enkle og rett frem. De er ment for å begeistre, og man skal være bra kjølig for ikke å la seg begeistre av dem. Diktet jeg poster i dag, er også gankel enkelt, men det er virkningsfullt, og det er ikke ment å begeistre. Det er dystert, og betegner nazismen i Tyskland før verden virkelig har fått øynene opp for hvor grusom den er.

Diktet er blitt svært kjent, et av Griegs og norsk lyrikks aller mest kjente. Det har funnet sin plass i norskundervisningen på alle trinn fra grunnskole til høyskoler og universitet, det er illustrerende for perioden, for Grieg og hans politiske engasjement, og for hvordan dikt kan skrives i en streng form med svært økonomisk valg av ord. Her er det bare 8 linjer, stort sett 3-4 ord i hver linje, ingenting overflødig. En annen årsake til at diktet er så populært i undervisningssammenheng, er at det er så konkret, og at det er lett for en lærer å velge hvordan innholdet skal formidles til en elev. Det er også lett å skape engasjement om det, siden virkeligheten som ligger bak, er så grusom.

Man kan vise til de olympiske leker i 1936, de som kontroversielt ble holdt i Berlin, og viste seg å bli en propagandautstilling for det tyske nazi-styret til Hitler. Her var Tyskland sentrum for verdens oppmerksomhet, og de klarte å holde en olympiade som langt overgikk alle de tidligere. For nazi-Tyskland skulle dette også være en arena for å demonstrere den ariske rasens overlegenhet. Langt på vei lyktes de i dette, siden både vinnere og deltakere stort sett var hvite menn med opprinnelse i Vest-Europa. Den største stjernen av dem alle, ble imidlertid negeren Jesse Owens. Han kom fra det store intet, og tok 4 gull på gjeve øvelser som 100 meter, 200 meter, lengde og 4 x 100 meter stafett. Det er han diktet «Sprinterne» innleder med, før det går over til å skildre en sprint i en mer uhyggelig betydning, den sprinten jøder på flukt i overført betydning prøvde på for å berge sitt liv fra nazistene.

Sprinterne

Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
det blonde stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten-
dem nådde dere igjen!

fra Håbet, 1936

En liten analyse

Det er misvisende å kalle dette en liten analyse. Det er en liten gjennomgang av form og innhold, der jeg også kommer litt inn på noen av virkemidlene.

Diktet er kort og har åtte linjer. Det kan deles i to, første del om Owens på stadion, andre del i overført betydning om de jødiske kvinner og menn i nazi-Tysklands rike. Rimene finnes i linje 2 og 4, og linje 6 og 8. Rimene er alle trykktunge, mens oddetallslinjene uten rim har alle trykklett, kvinnelig utgang. En kan også si det er bokstavrim med sprinterstupersprengt, og stadion – strengt, i første halvdel av diktet.

Andre halvdel er mer prosaisk, med en lang setning uten så mange språklige virkemidler, ganske som i dagligspråket, egentlig. Den har en foranstilt leddsetning, lang og tung, før hovedsetningen og hovedinnholdet helt til slutt, i bare fire linjer – dem nådde dere igjen! Siden det også rimer (kvinner og mennnådde igjen), er det virkningsfullt. Det er nazistene som skal trøste seg med å tenke på alle jødene de får tatt, når nå denne negeren vinner prestisjelekene deres like foran nesen på dem.

Det er veldig stygt, selvfølgelig, men det er også hensikten. Dette skal vekke folk og provosere folk.

Kontrasten mellom den svarte niggeren og den blonde stadion kan være verdt å påpeke, afrikaneren (ordet ikke brukt i diktet) satt opp mot germaneren. Det er også kontrast mellom å sprinte, som Owens gjør, og stupe, som germaneren. Det er nigger som blir honnørord, mens den blonde stadion blir brukt i forakt. Nazistene kaller ham nigger, men det er han som er seierherren. Det får den blonde stadion, det nazipropagandaen mener skal være så mye bedre, til å undres. De taper, de er ikke noe bedre. Føreren er Adolf Hitler, og han mørkner over det han ser. Her kan vi påpeke effekten av rimene: stuper sprengtmørkner strengt. Når germanerne stuper, mørkner føreren deres. I kontrast, eller i motsetning, står også negeren som løper fra germanerne i første halvdel av diktet, og jødene som de tar igjen. I den kontrasten står også lekene i første halvdel, det er olympiske leker, og alvoret i andre, det er livene til jødene det står om.

Ordet nigger var også på Nordahl Griegs tid belastet. Owens er altså amerikaneren Jesse (egentlig James Cleveland) Owens, født i 1913 i Oakville, Alabama, som yngstemann i en barneflokk på ti. Bestefaren hans var slave, noe som ikke er oppsiktsvekkende, som svart amerikaner i Sørstatene på begynnelsen av 1900-tallet. Han gjorde seg bemerket i USA i idrettslekene for College-studenter, og kom seg etter hvert med på landslaget, der han altså gjorde rent bord i de olympiske leker i Berlin, 1936. At Grieg skriver germanerne stuper sprengt, henger sammen med at Hitler så lekene i Berlin også som ideologiske leker. De skulle vise den ariske, den blonde, germanske rases overlegenhet. I kampen mot negeren Owens kommer imidlertid germanerne til kort. De stuper sprengt i både direkte og overført betydning, både på banen og med ideene de har om at de skal være overlegne.

I 1936 hadde ikke nazistenes jødeforfølgelser kommet ordentlig i gang. Så linjene om de jødiske kvinner og menn som springer for livet i gaten, har en enda mer redselsfull betydning i dag, enn de hadde den gang Grieg skrev diktet.

Ytterligere kommentarer

Historien har gitt Nordahl Grieg rett. Den gang var det forbundet med en viss risiko å skrive som han gjorde. Nazismens sanne ansikt hadde ennå ikke riktig gått opp for folk hva var for noe, og det var ennå omdiskutert hvordan man skulle forholde seg til det tyske regimet, som åpenbart gjorde mye kritikkverdig, men også kunne vise til økonomisk suksess og fremgang. Interesserte har mye historie å lese her.

En nøkkel er at demokratiet over det meste av Europa og verden ikke var noen selvfølge, og at det stod en kamp om det var fascismen eller kommunismen som var det beste alternativet. Begge ideologiene har i ettertid vist seg å produsere skrekkvelder, og selv om våre demokratier også har gjort ting vi aldri bør være stolte av, så er det en annen skala enn de totalitære regimene og terrorstyret kommunismen og fascismen fikk frem.

Hva diktet lykkes i er å få satt opp en virkningsfull kontrast mellom lekene på idrettsbanen og virkeligheten i gatene. Hitler forsøkte på en propagandaseier med olympiaden sin, men lyktes på grunn av Owens bare delvis i dette. Derimot lyktes de mye bedre med forfølgelsene av jøder og andre uønskede i nazi-riket. Gleden vi motstandere av nazismen føler når Owens vinner så mange viktige øvelser rett foran nesen til Hitler, den varer ikke lenge når vi forstår at der det virkelig gjelder vant nazistene lenge ennå.

I 1936 kunne Nordahl Grieg neppe vite hva som kom til å skje videre. Profetien i diktet skulle bli overoppfylt, jødene de følgende 8 – 10 år bli forfulgt verre enn noen kunne forestille seg. Dette har også vært med på å gjøre diktet kjent og brukt den dag i dag, snart 80 år etter det ble skrevet.

Republikanerne, av Johan S. Welhaven

Slaget ved Ostrołęka fant sted 26. mai, 1831. Det var det viktigste slaget i det polske opprøret mot tsar Nikolai I og Russland i 1830 og 1831. Opprøret begynte i november 1830, og blir derfor kalt novemberopprøret. Selv om avgjørelsen egentlig falt med slaget ved Ostrołęka, så fortsatte opprøret frem til oktober 1831 før det ble endelig slått ned. Bakgrunnen for opprøret er selvfølgelig at store deler av Polen var underlagt Russland. Polens ulykker startet fra andre halvdel av 1600-tallet. Tidligere hadde landet vært en stormakt. Sammen med Litauen var Polen den store og dominerende mellom Østersjøen og Svartehavet, men nå var et ineffektivt styresett (med polsk riksdag, adelens rett til å legge ned veto mot ethvert forslag i riksdagen, noe som gjorde den polske nasjonalforsamlingen og dermed den polske stat sterkt handlingslammet) og andre årsaker skyld i at Polen ble spist opp av de voksende stormaktene rundt. Den store nordiske krig fra 1700-21 var en katastrofe for landet, og siden ble det verre. Mot slutten av 1700-tallet ble Polen delt i tre omganger, 1772, 1791 og 1795, mellom Russland, Preussen og Østerrike. Med det hadde Polen opphørt å eksistere som selvstendig stat.

Polen var et interessant land for romantikerne i Europa. Jeg skal vokte meg for å ta større ord i bruk enn jeg har dekning for, ideen min er at Polen kunne symbolisere frihetslengselen og fremtidstroen mange av romantikerne følte på. Polen var undertrykket av og kontrollert av den russiske tsaren, både en fremmed makt og et autoritært styre. Mange av de tingene romantikerne kjempet for på hjemmebane, mange av spørsmålene som brant i Europa, fantes i Polen, bare i sterkere grad. Vår egen Johan Sebastian Welhaven (1807 – 1873) skrev et av sine mest berømte dikt  om denne situasjonen.

Diktet skrev Welhaven i forbindelse med en reise til Frankrike i 1836. Reisen kom en periode Welhaven var blitt temmelig upopulær i Norge, etter utgivelsen av det polemiske diktet Norges Dæmring, der han var bitende kritisk til nivået i norsk åndsliv og tilstanden i den unge nasjonen vår. Han hadde også i flere år hatt en bitter feide med Wergeland, og var fullstendig på kant med alle i den kretsen, utenom Wergelands søster, Camilla, men det er en annen historie. Så det var godt for Welhaven å komme seg vekk lite grann. Den lutfattige Welhaven hadde ikke råd til noen reise selv, men reisekompanjongen Ole Falk Ebbell finansierte reisen for dem begge i kraft av sin rike far. Republikanerne er et av 14 dikt Welhaven skrev under eller like etter denne reisen. Noen av dem ble trykket i avisen Den Constitutionelle, resten av dem ble trykket i Welhavens første diktsamling, Digte, i 1839 (strengt tatt ble samlingen utgitt på Welhavens bursdag, 22. desember, 1838, men på tittelbladet står 1839).

Republikanerne

Ved Barrière de la Santé
ligger en ydmyg liden Kafé.
En gammeldags Stue er al dens Plads;
der er ei Forgyldning, der bruges ei Gas.
Den har en Søgning, der sjelden brister,
af Etudianter og smaa Artister;
og kommer ei disse, da eier den dog
en stillere Gjest i sin dunkle Krog.
Der vandrer omkring i den straalende Stad
en skibbruden Flok, der aldrig er glad
Der møder dem Ingen med Smil eller Nik;
de færdes i Sværmen med slukkede Blikk.
Pauvres honteux! De søge et Hjem;
en ringe Kafé er det bedste for dem.

Nu er det Midnat; der sidder en Gjest
endnu ved sit Bord med en Sukkervands-Rest.
Hans Ansigt er falmet, hans Dragt er grov,
hans Linned er rent, og hans Hænder er smukke.
Han støtter sit Hoved, som om han sov.
Der er saa tyst; man kan høre ham sukke.
Dog, mens han sidder i dette Ly,
aabner man Døren med Bulder og Gny.
Det er en Skare af Ungersvende
med stærke Moustacher, med Øine, der brænde.
De fløite og nynne en smuk Melodi,
en Sang af Den Stumme fra Portici.
Nourrit har iaften fra Scenen vakt
de fyrige Toners koglende Magt.
De rulle den jublende Flok gjennem Blodet;
nu har den igjen Republiken i Ho’det.

De sætte sig matte; men atter fra Stolen
springer der En og bestiger et Bord.
Han siger med rungende, vingede Ord:
„Forsamling, giv Agt, jeg vil tale om Polen!“

Det var en Tale som flammende Krudt;
o, der blev stormet og spiddet og skudt!
De Franskes Konge og Raad og Kammer
gik op med Kreml i de samme Flammer.
Men frem af de kolde russiske Grave
steg atter en Hær af Napoleons Brave;
de kæmpede med, de rystede Jorden,
med Faner som Storm, med Ørne som Torden.
Paa Varschaus Mure stod atter Fama
og læste for Verden et fransk Proklama,
at nu var Historiens sidste Knude
løsnet for evigt, og Stykket ude.
Den frie Mand og den frie Kvinde
blev proklameret i alle Vinde.
Europas Kongres forsamled sig bedst
i Polens Skjød, mellem Øst og Vest;
i Varschau reistes Kongressens Salon,
og dertil en Støtte for Saint Simon.

Da jublede Flokke, og atter det lød:
„Champagne, Garçon, paa Tyrannernes Død!“
Men just da de løste den skummende Drik,
saa de en Fremmed med studsende Blik;
thi Proppen fløi mod den selsomme Mand,
der sad i en Krog med sit Sukkervand.
„Drik,“ raabte de Alle, „Champagnen er god,
vort Bæger er helligt; drik, har Du Mod

„Jeg drikker ei Viin, om stærk eller mild;
dens Sødme er vammel, jeg hader dens Ild.
Jeg sidder med Gru paa mit Livs Ruin.
Mit Bæger er tømt; jeg drikker ei Viin.“

Da blev der et Gny; de kaldte ham Træl,
de raabte paa Skjændsel, paa Hevn og Duel. —
Han viste sit Bryst, — hvor det var skrammet,
af streifende Kugler, af Klinger rammet!
— „I Daarer! Det er Ostrolenkas Mærke.
Har I vel fattet, hvor det kan værke?
Der er ingen Lise for denne Kval;
den kan ikke blunde for Sladder og Pral.
Der er ingen Gjæk saa vindig og svag,
han sminker sig jo med mit dybeste Nag;
min hedeste Bøn, mit eneste Gode,
er kommen paa lallende Tunger i Mode.
Tilside, Drenge, giver mig Rum!
Himlen har Stjerner, — Natten er stum.“

De saa paa hverandre. Han vandred sin Vei.
De havde Champagne, men rørte den ei.

*

Skrevet 1836, første gang trykket i Digte, 1839 (egentlig kom samlingen ut 22. desember 1838, men på tittelbladet står 1839).

*

Gjennomgang av diktet

Det er ikke så altfor vanskelig å forstå handlingen i dette diktet, om enn det er et og annet ord som kanskje trenger litt forklaring. De står lenger nede. Her skal jeg gå gjennom det som skjer.

Det sitter en ensom mann med sitt sukkervann på en kafé i Paris. I første strofe er beskrevet hvordan kafeen og han er ganske dunkel og uten de store ord og fakter, det er lagt vekt på alle de strålende tingene som ikke er  der. Det er for eksempel ikke altfor mange studenter (etudianter) og artister der, søkningen til kafeen brister ikke av den slags type folk, sånne det kan bli noe spennende med.

Så kommer det en forsamling glødende unge menn inn i kafeen i strofe 2. De har vært i operaen, og der hørt en smukk melodi, melodien om frihet, og den nynner de på og synger de på og er begeistret av. Operaen er Den stumme fra Porticit, aritsten er Nourrit, og han har med de fortrollende (koglende) toner vakt ideen om republikken. De setter seg ned, i strofe 3, men en av dem reiser seg straks opp for å holde en tale om Polen. Talen er i strofe 4, der det går i at Frankrikes og Russlands kongedømme og keiserrike skal gå opp i flammer, og et fritt Polen skal på ny gjenoppstå. Den frie mann og kvinne skal deretter gjelde for hele Europa, det er den veien det vil gå, med det vil Historiens sidste Knute bli løsnet for evigt og stykket ude. Polen er samlingspunktet mellom øst og vest, der er det Europas folkeforsamlinger (kongress) best skal møtes.

Talen vekker stor begeistring, og man åpner straks champagnen over Tyrannernes død. Men den fremmede som var i kafeen fra før, ser ikke ut til å ville ta del i begeistringen, enda champagnen åpnes like mot ham. De andre vil ha ham til å drikke, ha ham med i revolusjonen, og oppfordrer ham til å gjøre det, drik, har du Mod. Den fremmede svarer i strofe 6, han drikker ikke vin, livet hans er ødelagt. Så blir det oppstand i strofe 7, de nyankomne tror fremdeles den fremmede er feig eller redd, eller ikke skjønner den nye tid, og derfor ikke vil være med i revolusjonen. Men den fremmede åpner jakken og blotter sitt bryst, for å vise dem at det er nettopp det at han har forsøkt å delta, som gjør at han ikke kan tro på den lenger. Hans bryst er merket med sår fra slaget ved Ostrołęka, der det polske opprøret ble slått ned.

Det får de nyankomne til å tie. Den fremmede forlater kafeen, de nyanomne lar champagnen være.

Noen ordforklaringer

For å finne forklaringen på disse ordene måtte jeg bruke litt forskjellige kilder. De viktigste er ordnett.no for alle utenlandske ord, ordbok.uib.no og store norske leksikon for norske. Finner jeg ikke ut av det der, er det å søke på Google og bruke nettet. Jeg har vært ganske raus med ordene jeg har valgt å gi en forklaring på, så det kan gi inntrykk av at diktet er vanskeligere enn det er.

Barrière de la Santé Direkte oversatt «De helliges barriere» (barriére – bom, grind; le; gjerde; stengsel; (overført) hindring, skranke, barriere; vern; (foreldet) byport, slottsport , ordnett.no), men her er det navnet på området hvor kafeen ligger. Fra en kommentator har jeg fått opplyst at den lå på vestbredden av Seinen, i krysset av boulevard Auguste-Blanqui og rue de la Santé.
Etudianter studenter
Pauvres honteux Fattige personer som har sett bedre dager, og kvier seg for å be om hjelp (Store norske leksikon).
Ungersvende En ungersvend er dansk for en ung mann, ugift (ungkar), og gjerne rask, sunn og livslysten. Ordet ble ofte også brukt om en ung beiler til en kvinne.
Den stumme fra Portici Opera av Daniel Auber (1782 – 1871). Operaen er om et opprør i Napoli, 1647, mot den spanske kongen, Portici er et område i Napoli. Opprøret ble kalt Masaniello, og også operaen er kjent under det navnet. Det opprørske i opraen vakte gjenklang i samtiden. Premieren var i 1828, og i 1830 var det opprør og oppstand både i Frankrike og Belgia, der operaen spilte en så sentral rolle at den ble forbudt. At gjestene som kommer til kafeen synger og nynner på en melodi herfra er i seg selv et uttrykk for opprør, i og med at denne operaen ble forbudt.
Nourrit Adolphe Nourrit (1802 – 1839 var en fransk tenor, berømt blant annet for sin rolle i operaen Den stumme fra Portici, den som er omtalt i diktet.
koglende -> kogle fortrolle, fjetre, forhekse
Republiken republikk, av latin res publica «offentlig sak», er en stat der statsoverhodet velges for et begrenset tidsrom, eller der statsoverhodet ikke er en monark. For de revolusjonære på Welhavens tid og i diktet er republikken fellesnavnet på den nye staten de ønsker, de vil kaste kongen – eller monarken – og innføre republikken. Så det å være republikaner og å ønske republikk var en revolusjonær og straffbar handling i de gamle monarkiene.
Kreml Kreml er navnet på den innerste borgen i russiske middelalderbyer, det er en festningsmur. Mest berømt er Kreml i Moskva, stedet der Russlands maktutøvelse i århundrer har funnet sted, og et symbol på denne makten og dens lukkethet. Kreml ble brent av Napoleon i 1812, så derav gik op med Kreml i de samme Flammer.
Napoleons Brave Napoleon er selvfølgelig den franske hærføreren, å være brav betyr å være modig (og også å være rettskaffen, bra). Napoleons brave er hans menn, modige og rettskafne.
Varschaus Mure Varschau er en gammel skrivemåte for Warszawa, den polske hovedstaden.
Fama Fama greier jeg ikke å finne ut av. Fama betyr rykte, men det er et latinsk navn, ikke et polsk, så langt jeg har klart å finne det ut.
Proklama kunngjøring, proklamasjon er høytidelig kunngjøring.
Kongressens Salon Etter Wienkongressen 1815 ble det gamle polske storhertugdømmet omgjort til «kongeriket Polen», med den russiske tsaren som konge. Et annet navn på dette polske kongedømmet var Kongress Polen
Saint Simon Her er det ganske sikert den tidlige franske sosialisten Henri de Rouvroy de Saint-Simon (1760-1825) det er snakk om.
Garçon Fransk ord for gutt. Å leve som Garçon, betyr å leve som ungkar. Her, i diktet, er det nok brukt som generelt uttrykk.
Gny larm, ståk; larmende ordskifte
Træl En trell, norrønt þræll, er det gamle norske ordet for en ufri person i en annen manns tjeneste. Her, i diktet, passer uttrykket også som skjellsord for en som vil være ufri og slave for kongen, altså en som ikke støtter den revolusjonære sak.
lise lindring, demping av smerte
Klinger sverdklinger, rammet av sverd.

Form og oppbygning

Dette er et av flere rapsodiske dikt i Welhavens produksjon, skriver Ingard Hauge i innledning til bind 1 av Welhavens samlede verker, utgitt i 1990. Et rapsodisk dikt er et metrisk dikt med fast eller skiftende rimstilling, men uten strofeinndelingen. Et annet kjent rapsodisk dikt hos Welhaven er Byens Kirkegaard. Det kan brukes til å sammenligne med, og til å illustrere hva et rapsodisk dikt er for noe.

Diktet består av 8 strofer. Strofene harvarierende lengde. Den første har 16 linjer, den neste 14, så kommer en på 4, en på 18, fulgt av 8, 4, 14 og til slutt 2. Det blir til sammen 80 linjer. Så man kan plassere diktet i gruppe med 8-versingene, det er det Hallvard Lie gjør i sin verselære fra 1967. Welhaven har bare flyttet litt på linjene slik at noen strofer har blitt lenger enn andre. Diktet har stort sett konsekvent parrim, men det er også et tilfelle av kryssrim og et av omsluttende eller kiastisk, rim. Parrim er at to og to linjer rimer, kryssrim er at annenhver linje rimer, og omsluttende rim er at i en gruppe på fire linjer rimer første og siste, og de to i midten. Kryssrimet er i strofe 2, linjene 3 til 6, der den fremmede blir beskrevet, og det omsluttende rimet er i strofe 3, der en av gjestene proklamerer at han skal snakke om Polen. At det er kryssrim for den fremmede, passer med det at han på alle måter skiller seg ut fra de andre. Kanskje kan man også si at introduksjonen av Polen også fortjener et annet rimskjema, her skal han jo tale bevingede ord, og trenger oppmerksomheten.

Det veksler mellom trykksterke og trykksvake utganger på verselinjene, det veksler mellom å være enstavede og tostavede rim, og det veksler mellom at versene ender på vokal og på konsonant. Det er dog klar overvekt av trykklette utganger i den berusede gjestens flammende tale om Polen. Også der den fremmede viser sitt bryst med merkene fra slaget er det trykklett, skrammet – rammet, Mærke – værke, så kanskje kan man snakke om et slektskap her. Videre har man kanskje en tendens til å snakke seg oppover, gå opp i de høyere tonelag, når man skal slutte slik trykklett, noe som i så fall passer med den begeistrede talen den revolusjonære skal holde. Stort sett ellers i diktet er det trykktungt og lukket. Fra gammelt av blir trykklette utganger kalt kvinnelige, trykktunge mannlige. Og utgang med vokal blir kalt åpen, de med konsonant lukket.

Diktet går i 4 takter, det er fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen er vanligvis fulgt av to trykklette. Det vil si at diktet går i daktyler, tung-lett-lett. De fleste verselinjene har tre daktyler fulgt av en enkelt, trykksterk stavelse til slutt. Første linje, Ved Barrière de la Santé, skiller seg ut ved å ha færre stavelser og annerledes trykk. Det er nesten som et inngangsparti til diktet, før versefoten kommer i gang. I neste linje er det LIGGer en YDmyg LIden kaFÈ/ en GAMMeldags STUe er ALL dens PLADS/ der ER ei forGYLNing der BRUGes ei GAS… Store bokstaver markerer trykk. Så her er det tre daktyler og en trykktung stavelse i linjene 2 og 4, den fjerde med opptakt (der), mens den tredje har to daktyler, en troké, tung-lett, og en trykktung. Også denne linjen har opptakt (en).

Det kan være forvirrende med disse verseføttene når det ikke er helt konsekvent, og man får vel ikke lenger så mye trening i hvordan dikt skal leses for at takten og rytmen skal bli riktig. Her i dette diktet fortsetter det DEN har en SØGNing, der SJELDen BRISTer,/ af ETudiANTer og SMAA arTISTer;/  og KOMMer ei DISSe, da EIer den DOG/ en STILLere GJEST i sin DUNKLe KROG. Merk at første ordet i femte linje, DEN, må være trykktung, ellers vil ikke mønsteret med trykktung fulgt av to trykklette gå opp. I lesingen er meningen at man skal komme inn i denne rytmen, og så da virkelig legge merke til om det er noen steder rytmen er annerledes. Da skal det også være noe viktig som skjer, noe å legge merke til. Linjene 5 og 6 har som man ser en ekstra, trykklett stavelse helt til slutt. Variasjoner i rytmen frisker også opp, helt konsekvente verselinjer og verseføtter blir raskt monotont, og det blir sjelden brukt.

Jeg avslutter med den berømte avslutningen, og hvordan rytmen er der:

De SAA paa hverANDRe. Han VANDRet sin VEI.
De HAVDe chamPAGNe, men RØRTe den EI.

Her er det sånn som det pleier i diktet, opptakt, tre daktyler og så trykktung stavelse til slutt. Vi ser de trykksterke stavelsene er de betydningsbærende, de trykklette er det ikke så farlig med, det er underforståtte subjekter (de, han), utfyllyng av verbsammensetning (saa paa), utfylling av ord hverandre, champagne, bøyningsendinger (-et, -e), konjunksjoner (men) og et eiendomspronomen (sin)  og et påpekende pronomen (den). Kanskje blir det i overkant finurlig å peke på at lydene er like i fem av de trykksterke stavelsene, A og lang A, eller Å, og diftong i rimet VEI – EI. Det gjør at den siste trykksterkve stavelsen, RØRTe, skiller seg ut, med en helt annen lyd, Ø. Det trekker oppmerksomheten mot det ordet, som er hele poenget i disse linjene, champagnen ble ikke rørt. Det er også poenget i diktet, champagnen ble ikke rørt, det var ikke verdt å drikke den med tanke på det som var skjedd i Polen, i Ostrołęka. For meg er det også slik at når et dikt er skrevet i en bestemt rytme, og ordene passer både med takten og rimet, så blir det liksom noe uunngåelig over det, man kan ikke styre unna eller velge å bruke andre ord. Det EI, som kommer til slutt, man kan ikke velge å skifte det ut med et annet ord, det hører sammen med VEI, det er lovbestemt, det må være slik. Champagnen kan ikke drikkes.

Kommentar til diktet

Det er ikke tilfeldig diktet er lagt til Paris, åstedet for den franske revolusjon. Det var også herfra mange av de liberale ideene som strømmet ut over Europa gjennom 1800-tallet kom. Tanken til mange av romantikerne var at disse liberale ideene nødvendigvis ville vinne frem, det nye vil fortrenge det gamle. Welhaven heller i dette diktet kaldt vann i blodet på den som er for optimistiske for hvordan dette kommer til å gå. De gamle kreftene som har styrt verden vil ikke gi fra seg makten så lett.

I diktet er det kontrasten mellom de støyende, berusede gjestene som har vært i operaen, og den grå, anonyme gjesten som sitter i kroken, som gir diktet mye av sin virkning. For de nyankomne er revolusjonen sterke følelser, en spennende ide, noe å drikke champagne for, noe å feire og begeistres over. For den anonyme gjesten fra Polen, han som hadde vært der, er det levd liv og følt nederlag. Han er merket av dette, i direkte og overført betydning. Sårene på brystet er også sår i sjelen. Så han kan ikke drikke champagne. I møte med ham, kan ikke de andre gjestene det heller. Revolusjonen har ikke kommet så langt som man kan få inntrykk av i operaen.

Dermed blir diktet på en gang berusende og avdempende, oppildende og avkjølende. Begeistringen til de revolusjonære er ikke så vinnende i dette diktet her, den er beruset og oppglødd, og ikke helt i samsvar på forholdene ute i den verden de vil gjøre noe med. Men leseren vil kanskje føle med den dystre gjesten som har kjempet i Ostrołęka, som har kjent på nederlaget, og som har prøvd revolusjonen i virkeligheten. Man sitter kanskje igjen med en følelse av å ville gjøre urett rett igjen, i alle fall til å støtte Polen og andre undtrykte folk og nasjoner. Her skal jeg også vokte meg fra å skrive mer enn det er dekning for, eller legge meg opp i andre folks lesing. Min oppgave er å forsøke å åpne diktet, og vise hva som står.