Poesien, av Adam Oehlenschläger

Jeg har hver måned den første søndagen i måneden postet et norsk dikt av en norsk dikter. Jeg har imidlertid ikke følt meg helt vel med denne avgrensningen, vi er jo et lite land med ganske få poeter og diktere, og selv om vi kjenner de fleste og beste av dem ganske godt, så vil det jo åpne seg en helt ny verden om man også tillater svenske og danske diktere inn. Jeg synes godt vi kunne prøve å se den skandinaviske diktningen mer samlet, og skal i alle fall gi mitt aldri så lille bidrag her på poesibloggen.

Til det har jeg valgt et dikt av en av de aller mest kjente danske poeter. Han heter Adam Oehlenschläger (1779 – 1850), er født i Fredriksberg som sønn av Joachim Conrad Oehlenschläger, en organist, og kona Martha. Man ser lett at Oehlenschläger de første 35 år av sitt 71-årige liv levde i et dansk kongerike der også Norge hørte med, og språket han skrev i skulle ikke være vanskeligere for en nordmann å lese enn språket til Wergeland og Welhaven.

Oehlenschläger er en representant for den danske gullalderen. De fikk sin et knapt århundre før vår, og har altså sin litterære og kunstneriske storhetstid i romantikken, mens vi har vår når romantikken har gått over i realismen og videre til naturalismen. Oehlenschläger blir gjerne gitt mye av æren for å innføre romantikken i Danmark, i 1803 gir han ut samlingen Digte, der det berømte diktet Gulhornene befinner seg. Dette diktet er for langt til å bli postet her, og for å få fullt utbytte av det skulle man nok kjenne til dansk middelalderhistorie og rytmebruk i skaldediktning enn jeg gjør. At det er romantisk er imidlertid lett å se, for det henter tema fra middelalderen, og er full av følelser for denne perioden og lengsel tilbake til den. Oehlenschläger bruker til og med et versemål fra skaldediktningen. Interesserte finner diktet her (lenke fra kalliope). For historien om gullhornene og tyveriene av dem anbefales dansk wikipedia.

Diktet jeg skal presentere av Oehlenschläger er ikke så kraftfullt. Det er imidlertid et dikt som riktig så klart uttrykker Oehlenschlägers diktersyn, og hva han ser på som diket og dikterens oppgave. Oehlenschläger skrev mange sånne dikt, og det er vel å anta at vår Welhaven kjente til disse når han selv skrev sitt Digtets aand. Begge to står selvfølgelig i gjeld til de tyske romantikerne foran dem igjen.

 

Poesien

Hvad er det sande Stof for Poesien?
Af Tanker fuld er jo Philosophien;
Ei som Musik kan Skialdens Harpe lyde;
Som Maleri kan ei hans Billed fryde.

Og sparsomt kun i sine Dramaskrifter
Fremstiller han Historiens Bedrifter.
Originalitet! har du ham sveget?
Er Intet uomtvisteligt hans eget —

Hvor ei han, sammenlignt med Andre, taber?
Fremstille Characterer, Lidenskaber,
Hver Handlings Drivefiær; med Kunstens Kerte
Oplyse dig det hemmelige Hierte.

Bevæge Billedet, og Tanken fange
I Manges Hu, som den blev tænkt af Mange;
Et fremmed Jeg til Tydelighed tvinge,
Ved i sit eget Jeg at overbringe —

Det kan han; synge, stille frem, fortælle:
Personlighed, det Individuelle.
Altsaa tilhører ham i Kunstens Rige
Fra Siælens Dyb det Eiendommelige.

 

Kommentar til diktet

Diktet er så direkte at det nesten kan kalles et programdikt. Rytme- og rimmønster ligger fast, det er 5 strofer med fire linjer hver, de to første og to siste linjene rimer, og alle utgangene er trykklette. Diktet er også smått retorisk, der det liksom søker etter ulike svar på hva som kan være diktets særpreg i forhold til de andre kunstarter. Det setter hele tiden seg selv lavere, det kommer ikke opp mot filosofiens tankeverden, melodiene når ikke opp til musikk, bildene er ikke maleri, og om det blir aldri så dramatisk, så er det ennå lyrikk, og ikke dramatikk. Svaret kommer høytidsfullt til slutt, at diktet er et personlige og individuelle, det bringer frem det eiendommelige fra sjelens dyp.

Diktet er ikke så vakkert i seg selv, som det er egnet til å forstå den romantiske perioden. Nettopp lyrikken var kanskje best egnet innen de litterære sjangrene til å få frem romantikernes ide- og tankeverden.

 

 

 

 

Advertisements

Snakk ikke om det

Et tristere og mer uforsonelig dikt i dag.

Snakk ikke om det

 

Du tenker slik på disse ting

Jeg tenker ingen verdens ting

 

Snakk ikke til meg

Jeg vil ikke svare

Du skal ikke spørre

Det skal du ikke gjøre

Jeg vil ikke svare

Vil ikke bare

Jeg vil ikke du skal snakke til meg

Du spør, men svare gjør ikke jeg.

 

Jeg svarer ikke

Jeg er en vegg

Det eneste jeg vil er at du skal gå vekk

Du tror du er snill. Ti still.

Nei.

Samme for meg

Det er en plage med deg

Når du er her

Og skal snakke med meg

Og jeg er en vegg

Som må høre på deg.

 

Du tenker slik på disse ting

Jeg tenker ingen verdens ting

ES2002, Lyrikk02, Nr. 9

Prima poesia – secunda della strofa

Forrige gang handlet diktet mitt om den italienske matematikeren, Fibonacchi. I dag er hele diktet på italiensk. Det er skrevet i 2002, da jeg omtrent ikke snakket italiensk i det hele tatt. Det gjør jeg ikke nå heller.

Prima poesia – secunda della strofa

 

Voglio scrivere un poema prima

Nella lingua italiana nel mio primo livello

Trovo qui una tema

Scrivo in questa schema

Una strofa o piú sono non problema

 

Benché c’é la mia poema prima

Ho scritto giá un testo di canto

Li ho trovato

Il mio meglio formato

Tra ho un parte considerevole piú imparato.

 

Ma devo andare alla via avvanti

Non solo una copia che ho superanto

Donna! Dove sei!

Abbisogno di lei

Possiamo piangere non lo so perché.

 

Ciao ala donna e ciao questo poema

Che basato su fatto é secunda della strofa.

Alle fine é successo

Succede non spesso

Ma come vedete sta succendo adesso.

ES2002, Lyrikk02, Nr 8

Krigen

Dette diktet er skrevet for Teaterstykket mitt, «Krigen», som ble satt opp med Studentteateret immaturus på denne tiden. Diktet hører ikke med til stykket, og har ingenting egentlig med det å gjøre.

Krigen

 

Vi har ødelagt alt

Det er intet igjen

Vi beklager så meget

Det var et uhell.

 

Vi trykket på knappen

med fingeren her

Vi beklager så meget

Slike ting skjer.

 

Vi har ødelagt alt

Det var bare en krig

Vi beklager så meget

At alt er forbi.

ES2002, Lyrikk02, Nr. 6

Hvis jeg skriver ditt navn, er du her da?

De er litt enkle, disse diktene fra 2002. Dette er et kjærlighetsdikt.

Hvis jeg skriver ditt navn, er du her da?

 

Jeg skriver ditt navn

Jeg har et papir

Jeg skriver ditt navn

og jeg stryker det ut.

 

Jeg skriver ditt navn

Jeg har en maskin

Jeg skriver ditt navn

og skrur av

 

Jeg har et papir

og jeg har en penn

Jeg skriver ditt navn

Igjen og igjen.

ES2002, Lyr02, Nr 5

Det skulle være begravelse

 

Det skulle være begravelse

 

Jeg kunne tenke meg å sovne

Jeg kunne tenke meg å sovne

 

Bare legge seg i sengen

Eller hvor som helst

Absolutt hvor som helst

Hva?

 

Jeg kunne tenke meg å sovne

Jeg kunne tenke meg å sovne

 

Det hadde vært godt.

Lukke øynene, kadonk! i søvn

Kadonk!

Det hadde vært noe

Det hadde vært noe

 

 Nr. 4, Lyrikk02, ES2002

Sonett 4, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 3 (Look in thy glass and tell the face thou viewest)

Den fjerde sonetten til Shakespeare er vanskelig å oversette selv til Shakespeare å være. Det handler om at naturen gir skjønnheten som en gave, det er en arv som går fra generasjon til generasjon. Så lenge den som får gaven leverer den videre er naturen generøs. Men det er ikke meningen at noen skal beholde gaven de har fått for alltid. Naturen gir ingenting, den låner bort. Man får bare ha sin skjønnhet en kort periode, og må selv sørge for å la den gå videre.

Det er derfor gjerrig gjort av ungdommen å bare bruke skjønnheten på seg selv. Han må også glede andre med den gjennom å få etterkommere.

Sonnet 4

Unthrifty loveliness, why dost thou spend
Upon thy self thy beauty’s legacy?
Nature’s bequest gives nothing, but doth lend,
And being frank she lends to those are free:
Then, beauteous niggard, why dost thou abuse
The bounteous largess given thee to give?
Profitless usurer, why dost thou use
So great a sum of sums, yet canst not live?
For having traffic with thy self alone,
Thou of thy self thy sweet self dost deceive:
Then how when nature calls thee to be gone,
What acceptable audit canst thou leave?
Thy unused beauty must be tombed with thee,
Which, used, lives th’ executor to be.

Min oversettelse

Ødsle elskelighet, hvorfor bruker du
bare på deg selv din skjønnhets arv?
Naturens testament gir ingenting bort, men låner ut
Og er generøs, hun låner til til dem som er fri
Så, vakre knark, hvorfor misbruker du
Den rause gave, gitt deg for å gi?
Profittløse utbytter, hvorfor bruker du
Så stor en sum av summer, og kan likevel ikke leve?
Du holder bare på med deg selv.
Og gjør deg (med det) ditt skjønne selv, bedrag
Så hva når naturen kaller deg bort
Hvilken gyldig rettelse kan du la være tilbake
Din ubrukte skjønnhet må bli gravlagt med deg
Som, brukt, lever for å være eksekutøren av den.

Kommentar til oversettelsen

Untrifty betyr den som ikke sparer, altså som ødsler (thrifty betyr «sparsommelig»). Å oversette loveliness med elskelighet er kanskje litt anstrengt, men hva ellers? Frank betyr også på engelsk «fri og frank», ikke i tjeneste eller slaveri, men det kan også bety «generøs», «frimodig», som de fleste kommentarer jeg har sett mener det skal være her.  Både legacy og bequest kan oversettes med «testamentarisk gave», eller kanskje også legat. Med being frank referes det tilbake til naturen, og det betyr noe sånt som at naturen er generøs, ærlig, liberal og til og med fri, den har ikke noe å skjule. Hele setningen er at naturen låner ut, med en opplagt forventing om å få noe igjen for det. Den låner til noen som er like fri og åpenhjertige som den selv, og som også vil gi rikelig tilbake for det.

Derfor kommer spørsmålet om hvorfor han misbruker denne gaven som naturen har gitt, og lar være å levere noe tilbake (altså, lar være å få etterkommere). Han blir derfor en utbytter som ikke tjener penger, han tjener verken penger selv, eller andre, og han bruker all summen som er samlet opp i ham (alle mennesker som til slutt har blitt til ham), til ingenting. Bare til seg selv. Derfor kan han heller ikke leve videre. Og med det gjør han både seg selv og skjønnheten sin bedrag, de forventer at han skal levere den videre, han gjør ikke det. Når han da en gang dør, vil ingen acceptable audit være igjen. Audit blir oversatt til «ettersyn», «rettelse» og «revisjon» og slikt noe, og det kan være litt uklart hvilken konkret mening Shakespeare har lagt til akkurat dette ordet. Det er i alle fall etterkommeren det er snakk om, det er han som vil være «rettelsen», eller opprettelsen av feilen ved at denne skjønnheten ble tatt bort.

Siste to setninger er fine, men henger vanskelig sammen, særlig på norsk. At den ubrukte skjønnheten må bli gravlagt med den som har den, skulle være klart nok. Den siste setningens «som» viser tilbake på skjønnheten, som altså nå blir brukt, og lever for å være eksekutøren av den skjønnheten som var ubrukt.

Kommentar til sonetten

I likhet med de tre første er dette en sonnet som vil ha den skjønne ungdommen til å få etterkommere, slik at skjønnheten kan leve videre. Argumentene blir denne gangen tatt fra kapitalens verden, med metaforer som «utbytter», «låner», «testamente», «legat» og flere andre uttrykk. Ord som sløse, ødsle, generøs, raus og knark passer også til pengeverdenen. Det er også forgjengeligheten og det evige som blir satt opp mot hverandre. Og det er en lengsel om at en så skjønn ungdom, skulle leve evig. Det er denne lengselen bare ungdommen selv kan oppfylle, og det blir satt frem som meget egoistisk av ham, å ikke oppfylle den.

Skjønnheten er en gave. Men når slik en flott gave er gitt, forventes det at den som har fått den, også skal gi noe tilbake.

Neste: Sonnet 5 (Those hours, that with gentle work did frame)