Poesien, av Adam Oehlenschläger

Jeg har hver måned den første søndagen i måneden postet et norsk dikt av en norsk dikter. Jeg har imidlertid ikke følt meg helt vel med denne avgrensningen, vi er jo et lite land med ganske få poeter og diktere, og selv om vi kjenner de fleste og beste av dem ganske godt, så vil det jo åpne seg en helt ny verden om man også tillater svenske og danske diktere inn. Jeg synes godt vi kunne prøve å se den skandinaviske diktningen mer samlet, og skal i alle fall gi mitt aldri så lille bidrag her på poesibloggen.

Til det har jeg valgt et dikt av en av de aller mest kjente danske poeter. Han heter Adam Oehlenschläger (1779 – 1850), er født i Fredriksberg som sønn av Joachim Conrad Oehlenschläger, en organist, og kona Martha. Man ser lett at Oehlenschläger de første 35 år av sitt 71-årige liv levde i et dansk kongerike der også Norge hørte med, og språket han skrev i skulle ikke være vanskeligere for en nordmann å lese enn språket til Wergeland og Welhaven.

Oehlenschläger er en representant for den danske gullalderen. De fikk sin et knapt århundre før vår, og har altså sin litterære og kunstneriske storhetstid i romantikken, mens vi har vår når romantikken har gått over i realismen og videre til naturalismen. Oehlenschläger blir gjerne gitt mye av æren for å innføre romantikken i Danmark, i 1803 gir han ut samlingen Digte, der det berømte diktet Gulhornene befinner seg. Dette diktet er for langt til å bli postet her, det måtte jeg vente til 2018 før jeg gjorde. I forbindelse med det frisket jeg også noe opp, denne posten om Poesien.

Her var det jeg skrev i den originale posten:

For å få fullt utbytte av det skulle man nok kjenne til dansk middelalderhistorie og rytmebruk i skaldediktning enn jeg gjør. At det er romantisk er imidlertid lett å se, for det henter tema fra middelalderen, og er full av følelser for denne perioden og lengsel tilbake til den. Oehlenschläger bruker til og med et versemål fra skaldediktningen. Interesserte finner diktet her (lenke fra kalliope). For historien om gullhornene og tyveriene av dem anbefales dansk wikipedia.

 

Diktet jeg skal presentere av Oehlenschläger er ikke så kraftfullt. Det er imidlertid et dikt som riktig så klart uttrykker Oehlenschlägers diktersyn, og hva han ser på som diket og dikterens oppgave. Oehlenschläger skrev mange sånne dikt, og det er vel å anta at vår Welhaven kjente til disse når han selv skrev sitt Digtets aand. Begge to står selvfølgelig i gjeld til de tyske romantikerne foran dem igjen.

 

Poesien

Hvad er det sande Stof for Poesien?
Af Tanker fuld er jo Philosophien;
Ei som Musik kan Skialdens Harpe lyde;
Som Maleri kan ei hans Billed fryde.

Og sparsomt kun i sine Dramaskrifter
Fremstiller han Historiens Bedrifter.
Originalitet! har du ham sveget?
Er Intet uomtvisteligt hans eget —

Hvor ei han, sammenlignt med Andre, taber?
Fremstille Characterer, Lidenskaber,
Hver Handlings Drivefiær; med Kunstens Kerte
Oplyse dig det hemmelige Hierte.

Bevæge Billedet, og Tanken fange
I Manges Hu, som den blev tænkt af Mange;
Et fremmed Jeg til Tydelighed tvinge,
Ved i sit eget Jeg at overbringe —

Det kan han; synge, stille frem, fortælle:
Personlighed, det Individuelle.
Altsaa tilhører ham i Kunstens Rige
Fra Siælens Dyb det Eiendommelige.

 

Kommentar til diktet

Diktet er så direkte at det nesten kan kalles et programdikt. Rytme- og rimmønster ligger fast, det er 5 strofer med fire linjer hver, de to første og to siste linjene rimer, og alle utgangene er trykklette. Diktet er også smått retorisk, der det liksom søker etter ulike svar på hva som kan være diktets særpreg i forhold til de andre kunstarter. Det setter hele tiden seg selv lavere, det kommer ikke opp mot filosofiens tankeverden, melodiene når ikke opp til musikk, bildene er ikke maleri, og om det blir aldri så dramatisk, så er det ennå lyrikk, og ikke dramatikk. Svaret kommer høytidsfullt til slutt, at diktet er et personlige og individuelle, det bringer frem det eiendommelige fra sjelens dyp.

Diktet er ikke så vakkert i seg selv, som det er egnet til å forstå den romantiske perioden. Nettopp lyrikken var kanskje best egnet innen de litterære sjangrene til å få frem romantikernes ide- og tankeverden.

 

 

 

 

Snakk ikke om det

Et tristere og mer uforsonelig dikt i dag.

Snakk ikke om det

 

Du tenker slik på disse ting

Jeg tenker ingen verdens ting

 

Snakk ikke til meg

Jeg vil ikke svare

Du skal ikke spørre

Det skal du ikke gjøre

Jeg vil ikke svare

Vil ikke bare

Jeg vil ikke du skal snakke til meg

Du spør, men svare gjør ikke jeg.

 

Jeg svarer ikke

Jeg er en vegg

Det eneste jeg vil er at du skal gå vekk

Du tror du er snill. Ti still.

Nei.

Samme for meg

Det er en plage med deg

Når du er her

Og skal snakke med meg

Og jeg er en vegg

Som må høre på deg.

 

Du tenker slik på disse ting

Jeg tenker ingen verdens ting

ES2002, Lyrikk02, Nr. 9

Prima poesia – secunda della strofa

Forrige gang handlet diktet mitt om den italienske matematikeren, Fibonacchi. I dag er hele diktet på italiensk. Det er skrevet i 2002, da jeg omtrent ikke snakket italiensk i det hele tatt. Det gjør jeg ikke nå heller.

Prima poesia – secunda della strofa

 

Voglio scrivere un poema prima

Nella lingua italiana nel mio primo livello

Trovo qui una tema

Scrivo in questa schema

Una strofa o piú sono non problema

 

Benché c’é la mia poema prima

Ho scritto giá un testo di canto

Li ho trovato

Il mio meglio formato

Tra ho un parte considerevole piú imparato.

 

Ma devo andare alla via avvanti

Non solo una copia che ho superanto

Donna! Dove sei!

Abbisogno di lei

Possiamo piangere non lo so perché.

 

Ciao ala donna e ciao questo poema

Che basato su fatto é secunda della strofa.

Alle fine é successo

Succede non spesso

Ma come vedete sta succendo adesso.

ES2002, Lyrikk02, Nr 8

Krigen

Dette diktet er skrevet for Teaterstykket mitt, «Krigen», som ble satt opp med Studentteateret immaturus på denne tiden. Diktet hører ikke med til stykket, og har ingenting egentlig med det å gjøre.

Krigen

 

Vi har ødelagt alt

Det er intet igjen

Vi beklager så meget

Det var et uhell.

 

Vi trykket på knappen

med fingeren her

Vi beklager så meget

Slike ting skjer.

 

Vi har ødelagt alt

Det var bare en krig

Vi beklager så meget

At alt er forbi.

ES2002, Lyrikk02, Nr. 6

Hvis jeg skriver ditt navn, er du her da?

De er litt enkle, disse diktene fra 2002. Dette er et kjærlighetsdikt.

Hvis jeg skriver ditt navn, er du her da?

 

Jeg skriver ditt navn

Jeg har et papir

Jeg skriver ditt navn

og jeg stryker det ut.

 

Jeg skriver ditt navn

Jeg har en maskin

Jeg skriver ditt navn

og skrur av

 

Jeg har et papir

og jeg har en penn

Jeg skriver ditt navn

Igjen og igjen.

ES2002, Lyr02, Nr 5

Sovne

Januar 2020 skiftet dette diktet navn fra «Det skulle være begravelse» til «Sovne».

Sovne

Jeg kunne tenke meg å sovne
Jeg kunne tenke meg å sovne

Bare legge seg i sengen
Eller hvor som helst
Absolutt hvor som helst
Hva?

Jeg kunne tenke meg å sovne
Jeg kunne tenke meg å sovne

Det hadde vært godt.
Lukke øynene, kadonk! i søvn
Kadonk!

Det hadde vært noe
Det hadde vært noe

 Nr. 4, Lyrikk02, ES2002

Sonett 4, av William Shakespeare

Forrige: Sonnet 3 (Look in thy glass and tell the face thou viewest)

Den fjerde sonetten til Shakespeare er vanskelig å oversette selv til Shakespeare å være. Det handler om at naturen gir skjønnheten som en gave, det er en arv som går fra generasjon til generasjon. Så lenge den som får gaven leverer den videre er naturen generøs. Men det er ikke meningen at noen skal beholde gaven de har fått for alltid. Naturen gir ingenting, den låner bort. Man får bare ha sin skjønnhet en kort periode, og må selv sørge for å la den gå videre.

Det er derfor gjerrig gjort av ungdommen å bare bruke skjønnheten på seg selv. Han må også glede andre med den gjennom å få etterkommere.

Sonnet 4

Unthrifty loveliness, why dost thou spend
Upon thy self thy beauty’s legacy?
Nature’s bequest gives nothing, but doth lend,
And being frank she lends to those are free:
Then, beauteous niggard, why dost thou abuse
The bounteous largess given thee to give?
Profitless usurer, why dost thou use
So great a sum of sums, yet canst not live?
For having traffic with thy self alone,
Thou of thy self thy sweet self dost deceive:
Then how when nature calls thee to be gone,
What acceptable audit canst thou leave?
Thy unused beauty must be tombed with thee,
Which, used, lives th’ executor to be.

Min oversettelse

Ødsle elskelighet, hvorfor bruker du
bare på deg selv din skjønnhets arv?
Naturens testament gir ingenting bort, men låner ut
Og er generøs, hun låner til til dem som er fri
Så, vakre knark, hvorfor misbruker du
Den rause gave, gitt deg for å gi?
Profittløse utbytter, hvorfor bruker du
Så stor en sum av summer, og kan likevel ikke leve?
Du holder bare på med deg selv.
Og gjør deg (med det) ditt skjønne selv, bedrag
Så hva når naturen kaller deg bort
Hvilken gyldig rettelse kan du la være tilbake
Din ubrukte skjønnhet må bli gravlagt med deg
Som, brukt, lever for å være eksekutøren av den.

Kommentar til oversettelsen

Untrifty betyr den som ikke sparer, altså som ødsler (thrifty betyr «sparsommelig»). Å oversette loveliness med elskelighet er kanskje litt anstrengt, men hva ellers? Frank betyr også på engelsk «fri og frank», ikke i tjeneste eller slaveri, men det kan også bety «generøs», «frimodig», som de fleste kommentarer jeg har sett mener det skal være her.  Både legacy og bequest kan oversettes med «testamentarisk gave», eller kanskje også legat. Med being frank referes det tilbake til naturen, og det betyr noe sånt som at naturen er generøs, ærlig, liberal og til og med fri, den har ikke noe å skjule. Hele setningen er at naturen låner ut, med en opplagt forventing om å få noe igjen for det. Den låner til noen som er like fri og åpenhjertige som den selv, og som også vil gi rikelig tilbake for det.

Derfor kommer spørsmålet om hvorfor han misbruker denne gaven som naturen har gitt, og lar være å levere noe tilbake (altså, lar være å få etterkommere). Han blir derfor en utbytter som ikke tjener penger, han tjener verken penger selv, eller andre, og han bruker all summen som er samlet opp i ham (alle mennesker som til slutt har blitt til ham), til ingenting. Bare til seg selv. Derfor kan han heller ikke leve videre. Og med det gjør han både seg selv og skjønnheten sin bedrag, de forventer at han skal levere den videre, han gjør ikke det. Når han da en gang dør, vil ingen acceptable audit være igjen. Audit blir oversatt til «ettersyn», «rettelse» og «revisjon» og slikt noe, og det kan være litt uklart hvilken konkret mening Shakespeare har lagt til akkurat dette ordet. Det er i alle fall etterkommeren det er snakk om, det er han som vil være «rettelsen», eller opprettelsen av feilen ved at denne skjønnheten ble tatt bort.

Siste to setninger er fine, men henger vanskelig sammen, særlig på norsk. At den ubrukte skjønnheten må bli gravlagt med den som har den, skulle være klart nok. Den siste setningens «som» viser tilbake på skjønnheten, som altså nå blir brukt, og lever for å være eksekutøren av den skjønnheten som var ubrukt.

Kommentar til sonetten

I likhet med de tre første er dette en sonnet som vil ha den skjønne ungdommen til å få etterkommere, slik at skjønnheten kan leve videre. Argumentene blir denne gangen tatt fra kapitalens verden, med metaforer som «utbytter», «låner», «testamente», «legat» og flere andre uttrykk. Ord som sløse, ødsle, generøs, raus og knark passer også til pengeverdenen. Det er også forgjengeligheten og det evige som blir satt opp mot hverandre. Og det er en lengsel om at en så skjønn ungdom, skulle leve evig. Det er denne lengselen bare ungdommen selv kan oppfylle, og det blir satt frem som meget egoistisk av ham, å ikke oppfylle den.

Skjønnheten er en gave. Men når slik en flott gave er gitt, forventes det at den som har fått den, også skal gi noe tilbake.

Neste: Sonnet 5 (Those hours, that with gentle work did frame)

Bestemmelse og kraft

Her kommer et nytt dikt fra samlingen Lyrikk02. Hele denne samlingen ble visst lest opp under Ars Nova arrangementet jeg snakket om forrige gang. Dette diktet kunne forresten sikkert bli lest opp på kurs og seminarer rundt omkring, for det handler om handlekraft, og mangel på handlekraft. Eller sånn cirka.

Bestemmelse og kraft

 

Nå skal det skje

bestemte jeg

Jeg bestemte det

Bestemte meg.

(x3)

 

Og jeg bestemte straks

det var bestemt

det var bestemt

bestemte jeg

at nå skal det jeg har bestemt

jeg har bestemt

jeg har bestemt

at nå skal det jeg har bestemt

følges opp med handling

 

At nå skal det handles

At nå er bestemmelsens tid forbi

At nå er det tid for handlingens tid

At nå skal jeg følge bestemmelsen opp med handling

bestemte jeg

og sette handlingen i kraft med uforminsket fart

bestemte jeg

jeg bestemte det

bestemte meg

bestemte det

bestemte meg

 

Nå skal det skje

bestemte jeg

Jeg bestemte det

Bestemte meg.

Nr. 3, ES2002, Lyrikk

This is just to say, William C. Willliams

Det passer godt siden jeg skrev om Shakespeare og renessansen i går, og om hvor vakkert og meningsfylt det er, å gå helt til den motsatte ytterlighet, til modernisten William C. Williams (1883-1963), der rim, rytme og alt sånt er helt fraværende, og man like godt kan skrive om plommer.

Merk at diktet heter:»This is just to say».

This is just to say

I have eaten
the plums
that were in
the icebox

and which
you were probably
saving
for breakfast.

Forgive me
they were delicious
so sweet
and so cold.

Min oversettelse

Dette er bare for å si

Jeg har spist
plommene
som lå
i isboksen

og som
du trolig
sparte
til frokost.

Tilgi meg
de var deilige
så søte
og så kalde.

Det er kanskje ikke mulig å se det sånn øyeblikkelig, men dette er en klassiker og et av William C. Williams mest kjente dikt. Jeg skal se om jeg får til å forklare diktet, slik at leserne som forviller seg inn på denne greie poesibloggen, også skal forville seg litt videre innover i Williams diktning, og i den øvrige modernismen. De som allerede kjenner både Williams og modernismen, håper jeg også skal få litt glede av den videre lesning.

En blogg skal jo være litt personlig, så da kan jeg si at jeg alltid har foretrukket den mørke modernismen, den der man kan forklare den intellektuelle og filosofiske katastrofen med at Gud ikke lenger eksisterer, og man med det mister det faste punkt som kan gi mening og sikre svar. Nietszche skriver godt om dette. Den materielle katastrofen kan man forklare med første verdenskrig, den meningsløse kroningen av menneskets fremtidsoptimisme og teknologiske utvikling, man dreper hverandre bare raskere, mer og verre. Forfattere som Franz Kafka, Thomas Mann og Robert Musil er mine favoritter fra denne perioden, og de er blant dem som står aller fremst av alle som ikke er russiske.

Men dette er romaner. Den virkelige modernismen kom kanskje best til uttrykk gjennom poesien, der man står enda friere til å eksperimentere ikke bare med innholdet, men også med formen. Her er 1890-talls poetene tidlig ute, deriblant vår egen Sigbjørn Obstefelder, og tar bort ordnete uttrykk som rim og rytme, for å skildre en verden der det ikke finnes orden i det hele tatt. De store, sentrallyriske tema om livet og kjærligheten, får nå sin fordreide form til dødsangst og ensomhet. De sentrallyriske motiv med havet, fjellet og skogen, de vide elver og brusende fosser, får nå livet i byen som motiv, med gatelys, boligblokker og etter hvert biler og maskiner og støy. På landet fant man mening i fødsel og død, og at alt henger sammen med alt, mens i byen ble man ensom og fremmedgjort, ingenting henger sammen med noe, og hele livet og tilværelsen og meningen kunne kjennes nokså kunstig.

Poetene hadde forskjellig tilnærming til dette. Jeg kjenner dessverre de norske best, selv om de i den store sammenhengen er temmelig ubetydelige (i referanseverket Modernism, A guide to European literature 1890-1930 står Sigbjørn Obstfelder nevnt med to referanser, Rolf Jacobsen med ingen), og kan bare henvise til Obstelder og hans fremmedfølelse på den feile kloden, og Rudolf Nilsen, gatedikteren, som er villig til å omfavne livet i byen. Ut over 1930-tallet kommer Rolf Jacobsen, med sterk symbolbruk, skrikende kontraster og en mening som nesten drukner i billedbruken.

I utlandet går det til to hovedretninger. Den ene er den til T.S Elliot, der kunsten skal følge en lærd tradisjon, være full av referanser, og hva det gjelder om er å bruke dette på nye måter. Hans «Wasteland» er bortimot umulig å lese uten en støtte- og veiledningsbok, slik også Ulysses, av James Joyce er det. Jeg mener også Erzra hører til i denne intellektuelle delen av modernismen, med at kunsten skal være for eliten. Vi har også en inndeling mellom språkpessimistene og språkoptismene, der man litt forenklet (inntil det feilaktige) kan si at optimistene gledet seg over at nå var alt lov, mens pessimistene sørget over at kommunikasjon ikke lenger var mulig. Den tidlige modernismen, eller modernismen som sådan, er en veldig blanding av slik optimisme og pessimisme, der politikk, revolusjoner og ulike former for fremtidshåp også ligger iblandet. I mellomkrigstiden stod det mellom fascismen og kommunismen, ingen av dem var avslørt.

Godeste Williams Carlos Williams og plommediktet hans stiller seg midt i dette selskapet og gir ganske enkelt ganske blaffen. Det er på ingen måte intellektuelt, og har ikke en eneste referanse, kan man engelsk, skjønner man innholdet (Dog – en liten veiledning kan trenges om hvorfor det er kjent, kunnskap er aldri å forakte). Det er helt hverdagslig, og bryter med alt om poesien som noe høystemt og vakkert. Dette er om plommer, og en som har spiste dem, selv om den andre skulle ha dem til frokost. Dette er alt om eventuell kjærlighet, her. Det har ingen rim, og en fri rytme, selv om det er satt opp i tradisjonelle strofer og vers. Men det er satt opp liksom bare for å gjøre narr av dem, skal det liksom være så fint å være på vers?

Det er et dikt som ganske kraftull sier: «Se her, hva som helst kan være et dikt. Og tror du meg ikke, så se hva jeg er».

Ser man nærmere på det, ser man at diktet har to helt vanlige, prosaiske setninger. 1) «I have eaten the plums that were in the icebox and which you were probably saving for breakfast.» 2) Forgive me, they were delicious, so sweet, and so cold.» Tillegget med at den andre trolig skulle ha plommene til frokost, åpner for en tokning om den som tok dem ikke hadde helt lov, og at de kanskje ikke har det helt bra sammen. Spørsmålet om tilgivelse, kan være stilt kynisk, med understerking av hvor deilige de var, søte, som hevnen, og kalde, som følelsene. For eksempel. Men når man er i gang med slike tolkninger, så behandler man allerede de enkle, hverdagslige setningene som et dikt, og Williams har vunnet. Alt kan være dikt.

Så enkelt kan det være. This is just to say.

Min sjel

Det er tirsdag og klart for et nytt dikt jeg skrev i samlingen Lyrikk02. Dette er dikt nummer 2, og jeg vet er lest opp under Ars Nova arrangementet på kvarteret.

Min sjel

 

Se der er min sjel

Der ligger den

Jeg har vrengt den ut og jeg har lagt den frem

Alle får lov til å se på den.

 

Det finnes kanskje noen der ute som har bruk for en sjel?

Eller kanskje finnes det ikke det

Kanskje skal sjelen min få være i fred

Kanskje det?

Så skal den være det utenfor meg

Jeg trenger ikke sjelen min, jeg

 

Jeg trenger den ikke

Jeg skal ikke ha den

Det eneste jeg vil er å kvitte meg med den

Jeg trenger den ikke

Hva skal jeg med den?

Jeg har vrengt den ut og jeg har lagt den frem

Og jeg vil ikke ta den

tilbake

igjen.

Lyrikk 02, Nr 2, ES2002