Sonett 16, av Francesco Petrarca – Movesi il vecchierel canuto et biancho

Vi skal tilbake til senmiddelalderen, og forflytte oss geografisk til Italia, til Roma, og året 1337. Det er 12 år før den store pesten, irrelevant for diktet jeg i dag skal presentere, men relevant for tiden vi er i nå, med en pandemi vår siviliserte verden av i dag har hatt store probelmer med å få taket på. Sånn har historien beveget seg, epidemier, kriser, katastrofer og krig, og de utallige menneskene med daglige bekymringer, tanker og liv.

Francesco Petrarca (1304-1374) kom fra Toscana, fra Firenze, men flyttet sammen med familien tidlig til Avignon, i Provence, i dagens Frankrike. Han er berømt som den store italienske poeten i middelalderen, sammen med Dante, men av en ganske annen støpning, og med en litt annen måte å skrive poesi på. Dante er fremforalt berømt for sin Divina Commedia, Den guddommelige komedie, et av de aller største verkene i verdenslitteraturen, og uten sidestykke i måten det er skrevet og gjort på. Petrarca skrev aldri så kompliserte verk. Men i de mindre former, og i kjærlighetsdikt, er det han som er Dante overlegen.

Petrarca skrev 366 av dem i samlingen han kalte Rerum vulgarium fragmenta (fragmenter av vanlige ting), men som siden er blitt best kjent som Canzoniere. På norsk kan det oversettes som diktsamling, eller samling tekster til lett musikk. Den består av 366 sanger, eller tekster. De fleste av dem er sonetter (317), som den jeg poster i dag, men det finnes også canzoni (29), sestine (9), madrigaler (4) og ballader (7).

Betydningen Petrarca fikk for samtidig og senere kjærlighetsdiktning i Italia og resten av Europa kan ikke overvurderes, dette var modellen, det sånn det skulle gjøres. For italienske poeter betydde det at de bare kunne bli bleke kopier av mesteren, for Europas øverige poeter betydde det at de måtte bryne seg på det melodiøse og rimvennlige italienske språket, i sitt eget lands språk. Det gikk ikke. Så det var først når britene, tyskerne og i mindre grad franskmennene greide å bryte med det italienske, og med Petrarca, at de kom seg videre med sin egen nasjonale litteratur.

Det er å foregripe historiens gang, og gå litt ut av den verden denne bloggposten skal bevege seg i. Jeg møter også på gigantiske utfordringer når jeg skal jobbe med Petrarca, også fordi min italiensk har sine mangler, så jeg er i veldig stor grad avhengig av kilder og hjelpemidler for å komme noen vei, og det krever en del arbeid først å forstå sonetten, så å oversette den og forklare den. Derfor har det ikke blitt så mange tekster av Petrarca på denne bloggen, ikke sammenlignet med posisjonen han har i litteraturhistorien.

Men her kommer han igjen, i teksten som har nummeret 16, og som jeg kaller sonett XVI. Det er en sonett der kjærlighetserklæringen ikke er så dominerende versene gjennom, og der også andre motiv og tema blir brukt.

Sonetto XVI

Movesi il vecchierel canuto et biancho
del dolce loco ov’à sua età fornita
et da la famigliuola sbigottita
che vede il caro padre venir manco;

indi trahendo poi l’antiquo fianco
per l’extreme giornate di sua vita,
quanto piú pò, col buon voler s’aita,
rotto dagli anni, et dal camino stanco;

et viene a Roma, seguendo ’l desio,
per mirar la sembianza di colui
ch’ancor lassú nel ciel vedere spera:

cosí, lasso, talor vo cerchand’io,
donna, quanto è possibile, in altrui
la disïata vostra forma vera.

Sonett 16

Den gamle fjerner seg, gråhåret og hvit,
fra det søte stedet hvor han har sin alder ernært
og fra den forskrekkede familien
som ser den kjære faren mangle å komme;

derfor trekkende derpå den gamle siden
for de ekstreme dagene i sitt liv,
hvor mange flere kan, med gode vilje hjelper seg,
ødelagt av årene, og av den gamle veien;

og kommer til Roma, og følger ønsket,
om å se avbildningen av ham
som jeg igjen der oppe i himmelen håper å se:

slik, periode, går jeg og leter,
kvinne, hvor mye det er mulig, i en annen
type ønsker i deres sanne form..

Språk, form og innhold

Sonettene til Petrarca følger den italienske tradisjonen han selv utviklet til mesterskap. Versene består av femfotede jamber, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, og det skal være 14 av dem. De grupperer seg i 8 + 6, der de åtte første utvikler temaet, før det kommer en vending, en volta, og de seks siste er annerledes. Her skiller den italienske tradisjonen seg fra den engelske tradisjonen, med Shakespeare, der grupperingen er 3 x 4, og så en kort konklusjon i de to siste linjene til slutt.

Rimmønsteret er også mer komplisert i den italienske sonetten, med omsluttende rim i første halvdel av sonetten, og gjentatt rim i de to første kvartettene. Den engelske sonetten har kryssrim, og rimene blir ikke gjentatt. Årsaken til at det kan gjøres slik er at italiensk er et svært rimvennlig språk, med bare fem vokaler, og rikelig med ord og endinger som rimer. Sonett-formen vant ikke ordentlig frem i England før de med Shakespeare klarte å bryte det krevende rimmønsteret. Og oversettere og sonette-skrivere i germanske språk har en hard jobb foran seg, for å gjendikte eller skrive i den italienske formen.

Skjematisk skrives rimmønsteret i akkurat denne sonetten slik: ABBA ABBA CDE CDE. Lik bokstav betyr linjer som rimer. Stor bokstav betyr kvinnelig utgang, eller vokalisk, trykklett siste stavelse. Dette er lett å få til på italiensk, siden alle ord ender på vokal.

For å oversette en tekst som dette trenger jeg hjelp fra rikelig med nettsteder og ordbøker, som parafraserer sonetten over i moderne italiensk, og som forklarer ordene og stavemåten Petrarca bruker. Min viktigste kilde på nettet er letteritaliana, men jeg har også brukt noe som heter webschool, og også andre. I tillegg har jeg Canonziere, med notater av Paola Vecchi Galli e Stefano Cremonini (Milano, 2011). Av italienske ordbøker er det Treccani , Garzanti Linguistica og Dizzinario Italiano som er foretrukket, men jeg har også brukt andre. Greier jeg ikke å nøste det opp på andre måter, nøster jeg det opp på Google. Italiensk-norsk ordbok finner jeg på Ordnett.no. Ordene jeg slår opp der, finner dere i gloselisten under.

Første fire linjer er ganske krevende. Det er den gamle mannen (vecchierello), blek og gråhåret, som forlater stedet han har tilbrakt livet sitt. og familien som forskrekket ser han gå sin vei. Flere av ordene står i ordlisten. Movesi er gammel skrivemåte for muoversi, refleksiven av muovere (bevege, røre). Vecchierel, eller Vecchierello, er diminutiv av vecchio, gammel. Adjektivene canuto (grå, gråhåret) og biancho (egentlig bianco, hvit) beskriver håret og ansiktet hans i det han går. Videre står det del dolce loco, der dal dolce luogo (fra det søte sted) i dag er riktig skrive måte. Resten av linjen er krøkkete å få oversatt, ov’a sua eta fornita, hvor (han) har sin alder ernært, må det bli. Ove er litterært for hvor (dove er vanlig), og så er noen bokstaver og stavelser forkortet vekk: ove ha, skal det være, «hvor han har…» Så han fjerner seg fra stedet han har bodd, og – i neste linje – fra den forskrekkede familien (la famigliuola, en diminutiv av famiglia). Siste linje har konstruksjonen «som ser den kjære faren komme mangle» direkte oversatt. Heller ikke på italiensk er det vanlig å uttrykke seg slik, det er poetisk språk. Meningen er at han nok ikke skal komme igjen.

De fire neste linjene er ikke stort enklere enn de fire første. Trahendo er en form jeg ikke kjenner og ikke kan finne, men det går an å kjenne igjen verbet trarre (trekke, slepe, dra, bringe med seg) inni der, og moderne italienske omskrivinger bruker trascinando, av trascinare (slepe, trekke, dra, tvinge med seg). Linje 7 har «hvor mange flere kan», quanto piu po, og så tror jeg col buon voler s’aita betyr «med gode vilje hjelper seg», og at aita er en form for aiuto.

Alt ligger til rette for en vending, en volta, etter denne innledningen.

I første tersett kommer han til Roma for å få se han som han (colui) håper en gang til å få se i himmelen (nel ciel). Sembianza ser ut til å være en avledning av sembrare (synes, forekomme, ligne), og står i ordboken oppført som en av flere oversettelser av «utseende». Italiensk moderne omskriving bruker fattezze (lettereItaliana), som er ansiktstrekk., eller effegie (webschool), som er avbildning. Her må jeg inn til forskningslitteraturen for å finne ut av det, og da ser jeg at det er en meget konkret avbildning av Kristus det er snakk om (Petrarca, 2011, s.101-102). Det dreier seg om Velo della Veronica, Veronikas svetteeduk, den sanne avbildningen av Jesus da han langs smertens vei (via dolorsa) med korset på ryggen gråt mot pleddet til en kvinne som ville trøste ham. Dette var Veronika, den senere helgenen, og ansiktsavtrykket til Kristus festet seg til pleddet hennes. Det pleddet blir nå oppbevart i Peterskirken i Roma som en hellig relikvie. Peterskirken i sin nåværende form eksisterte ikke på Petrarcas tid, den ble påbegynt under pave Julius II og utført av Italias store renessansekunstnere fra 1500-tallet av, men den opprinnelige basiikaen ble påbegynt allerede i 324 under Konstantin den store, og denne eksisterte også på Petrarcas tid. Og den hadde det hellige pleddet til Veronika, på italiensk nær vera icona, det sanne ikon. Selvfølgelig er det helt umulig å vite om dette virkelig er et pledd som har tilhørt noen Veronika, eller om legenden Kristus som tørket ansiktet i duken hennes er sann, men det er ikke poenget i historier som dette. For Petrarca, og for jeg-personen i sonetten, er det ingen spørsmål om pleddets og historiens ekthet, og det holder for oss. I oversettelsen bruker jeg «avbildningen av ham». Ordet sembianza er ikke nok til å vise at det er denne konkrete avbildningen det dreier seg om, det må det ekstra noteverk til for å forklare. Videre blir det uttrykt håp om å se ham igjen i himmelen, så det er ingen tvil om at det er Jesu’ utseende (sembianza) jeg-personen vil se.

Den siste tersetten er vrien. Først er det uttrykket lasso, som ordboken oversetter med «tid» eller «tidsrom», mens moderne italiensk omskriving skyter inn ahimè (akk og ve). Videre betyr talore «noen ganger», men ser her ut til å være brukt i meningen «mange ganger». Det lille ordet vo er et verb, i presens 1. person, en alternativ for vado, jeg går, av andare, å gå. Cerchando, eller cercando, er gerundium av cercare, » å lete». Direkte oversatt blir formuleringen «jeg går letende», men på norsk sier vi heller «jeg går og leter». Så kommer i neste linje et utrop, donna, kvinne, jeg oversetter ordet alene, mellom komma, sånn som det står. Quanto è possibìle er direkte oversatt «hvor mange det er mulig», meningen er «i den grad det er mulig», jeg oversetter med «så mye det er mulig». Og så er det in altrui, der altrui betyr «en annen, andres», og er et ord som kan fungere som adjektiv, pronomen og substantiv (beskrive substantivet, erstatte substantivet og være substantivet). La er hunkjønnsartikkelen, bestemt form, men det er også objektsformen (henne) av lei (hun). disïata (ønsket) er ad omveier partisipp av desiare (ønske). Slutten er vostra forme vera, oversatt «deres former sanne». Den er grei. Alt er oversatt og forklart, alle ordene funnet ut av. Men hva er meningen? Også de italienske omskrivingene varierer, det samme gjelder oversettelser til andre språk, der man uansett tar seg friheter for å få formen til å gå opp. Jeg leser det sånn, at han her i siste tersett går og leter etter det som er ønsker i en annen form, enn ønskene som gjaldt å se Jesus i tersetten over. Så her er det å se kvinnen, den han elsker, Laura, i den grad det er mulig, gammel som han er. Jeg har omskrevet mer enn originalen åpner for, for å få denne meningen frem.

Gloseliste

Glosene vil bli slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

Movesi -> muovere (uttale: muòvere) (vb.trans.) (vb.refl.) (..) 8. bevege seg, røre seg, sette seg i bevegelse, gå (mot), begi seg, gå (da fra), fjerne seg, bryte opp (da fra), dra/reise (da fra); 9. (vb.refl.) (fig.) gå tilbake (da på) 10. (vb.refl.) (fig.) bestemme seg (for å gjøre noe), gripe inn (for å gjøre noe); 11. (vb.refl.) (hverdagslig) skynde seg;
canuto (adj.) 1. (om hår/skjegg o.l.) hvit, grå 2. hvithåret, gråhåret
loco -> luogo (uttale: luògo) m (flt. -ghi) 1. sted, plass, egn; 2. avsnitt, stykke, passasje, passus (i bok, skrift o.l.) 3. passende anledning, riktig øyeblikk
ove (uttale: óve) (adv.) (litt.) hvor
età (uttale: eta) f 1. alder 2. tidsalder, epoke
fornita -> fornire (-isco) 1. (vb.trans.) levere, skaffe, forsyne (di med) 2. (vb.refl.) skaffe seg, forsyne seg, utstyre seg (også fig.)
famigliola (uttale: famigliòla) f liten familie
sbigottita -> sbigottire (uttale: ṣbigottire) (-isco) 1. (vb. trans.) forskrekke 2. (vb. intrans., hjelpevb. avere; vb. refl.) bli forskrekket/forbløffet/lamslått
manco -> mancare (vb.intrans.) 1. (hjelpevb. essere) mangle, ikke finnes, ikke ha; (..)
fianco (uttale: fianco) m (flt. -chi) 1. side 2. (mil.) flanke
giornata f 1. dag 2. daglønn, dagsverk 3. dagsreise
cammino m 1. gang/gange 2. vei 3. bevegelse, ferd, gang, løp;
sembianza –> utseende aspetto, vista, apparenza, sembianza, (særl. persons)aria; (skinn)parvenza sembrare (sé-) (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. synes, forekomme, se ut til 2. ligne, se ut som
colui (uttale: colui) (pron.) han, han/den der
lassù (uttale: lassu) (adv.) 1. der opp(e) 2. (fig.) (hverdagslig) i himmelen
lasso m tidsrom, periode
talora (uttale: talóra) (adv.) noen ganger, av og til, iblant
disïata – desiato -> desiare (uttale: deṣiare) (-ìo) (vb. trans.) (litt., poet.) ønske

ITALIENSK
vecchierel -> vecchierello [vec-chie-rèl-lo] n.m. 1. diminutivo di vecchio 1 2. vecchio d’aspetto mite, fragile: Movesi il vecchierel canuto e bianco (PETRARCA Canz. XVI, 1). (garzantilinguistica.it)
ìndi ìn|di pronuncia: /ˈindi/ avverbio 1 (arcaico) perciò 2 Indi credevi di potermi prendere in giro, eh? 3 (poetico) dopo 4 Indi s’alzò e il guardo a me volse (dizionario-italiano.it)

Kommentar

Så hva skal man si? Arbeidet med denne sonetten åpnet for meg langt mer innhold enn jeg ante da jeg leste den for første gang. Omstendighetene rundt er interessante, med Petrarca som bodde i Avignon samtidig som pavesetet var i den byen, og skriver (indirekte) om Peterskirken, før den er bygget som vi nå kjenner den. Paven flytter tilbake til Roma og Vatikanet i år 1377, tre år etter Petrarca er død.

Fra tidligere har jeg postet sonett 1 og sonett 82, og jeg har lest i original mange av dem, og i oversettelser noen av dem. Jeg har også i flere anledninger lest om Petrarca, og om livet hans, men så pleier det å hende noe annet som må gjøres, så jeg får ikke skrevet det ned skikkelig før jeg glemmer det. Ennå sitter jeg med en følelse av at det er en verden her, som jeg ikke riktig kjenner.

Og det er det jeg liker så godt med dikt og litteratur og litteraturhistorie, og all annen historie: det er verdener som åpner seg. Det er måter å tenke på og å leve på, som man ikke skulle ant, om man levde hele livet i sin egen lille verden. Det siste er også fint, mange gjør det og har det bra, men for meg er det fascinerende å givende og forsøke å sette meg inn i stadig flere verdener og verdensbilder. Erfaringen er at jo mer man setter seg inn i det, jo mer mening gir det, og rikere føler man at ens eget liv, som en del av alt dette.

Dette var litt personlig, og ikke så mye til selve diktet. Sonetten handler om den gamle mannen, som nå forlater familien, og skal ut på en slags pilegrimsreise. Det er for å se Kristus, den sanne og hellige, men det er også for å se Laura, den elskede kvinnen. Disse to ønskene blander seg sammen med hverandre, det fromme og hellige, og det som er av en annen type. Alt blir satt mot en bakgrunn av livet som går og nærmer seg slutten, og familien som er igjen.

Min gjendiktning

Det er nesten håpløst å gjendikte en italiensk sonett av Petrarca. Det er egentlig mer en øvelse enn en kunst, og man kan ikke godt si man gjengir originalen på noen som helst representativ måte. Men jeg gjør et forsøk, og poster resultatet av forsøket.

Sonett 16

Den gamle reiser, skjegget, grå og hvite,
fra søte stedet han sin alder fødde
og fra familien, som nå så redde
ser kjære farens avskjed mangle lite;

for det å trekke på den gamle side
for hver ekstreme dag i livet levde,
hvor mange kan den gode vilje hevde,
når knekt av år, og trett av veien vide;

og kom til Roma, for å ønsket følge,
å se på bilde av den mann som samme
et håp å se i himmelen, kan sette:

og slik går jeg i søk og dølge,
o kvinne, hvilken grad er mulig, i annet
slags ønskemål, i formen deres rette.

ES2020

Kilder

Francesco Petrarca: Canzoniere – A cura di Vecchi Galli (Annotazioni di Paola Vecchi Galli e Stefano Cremonini) – Bur rizzoli,Milano, 2011

Francesco Petrarca: Il Canzoniere (con le note di Giuseppe Bigutini) – Ulrico Hoepli, Milano, 1918

I tillegg har jeg fått lastet ned den spesielle The sonnets, Triumphs, and other Poems of Petrarch, den første samlede engelske oversettelsen av Petrarcas verk. Den er utgitt av Thomas Campbell, kan det se ut som, i året 1789, og med London: George Bell and Sons, York Street, Covent Garden på tittelbladet som i min nedlastede uttgave er helt digitalisert.

Sonett 82, av Francesco Petrarca – Io non fu d’ amar voi lassato unquanco

Jeg prøver meg igjen med å poste en sonetto av den italienske renessansedikteren Francesco Petrarca, selv om forrige gang jeg prøvde, så resulterte det i den sinteste kommentaren jeg har fått her på bloggen. Italiensk er ikke mitt sterkeste språk, og min livssituasjon hindrer meg i å holde det lille jeg kan ved like annet enn med det sporadiske arbeidet med bloggene mine.

Sonetto 82

     Io non fu’ d’amar voi lassato unquanco

madonna, né sarò mentre ch’io viva;

ma d’odiar me medesmo giunto a riva,

e del continuo lagrimar so’ stanco;

      e voglio anzi un sepolcro bello e bianco,

che ’l vostro nome a mio danno si scriva

in alcun marmo, ove di spirto priva

sia la mia carne, che po’ star seco anco.

      Però, s’un cor pien d’amorosa fede

può contentarve, senza farne strazio,

piacciavi omai di questo aver mercede.

      Se ’n altro modo cerca d’esser sazio,

vostro sdegno erra; e non fia quel che crede;

di che Amor e me stesso assai ringrazio.

Min oversettelse

Jeg var aldri trøtt av å elske deg

madonna, jeg skal aldri bli det mens jeg lever;

men å hate meg selv ma d’odiar me medesmo giunto a riva,

e del continuo lagrimar so’ stanco;

      e voglio anzi un sepolcro bello e bianco,

che ’l vostro nome a mio danno si scriva

in alcun marmo, ove di spirto priva

sia la mia carne, che po’ star seco anco.

      Però, s’un cor pien d’amorosa fede

può contentarve, senza farne strazio,

piacciavi omai di questo aver mercede.

      Se ’n altro modo cerca d’esser sazio,

vostro sdegno erra; e non fia quel che crede;

di che Amor e me stesso assai ringrazio.

Kommentar til oversettelsen

Unquanco betyr

Odiare er «å hate».

.

Komentar til sonetten

Kommer…

Sonett 1, av Francesco Petrarca

Jeg går litt hardt ut i dag. Italienern Francesco Petrarca skrev 365 sonetter til sin utkårede Laura, én sonett for hver dag, og jeg begynner her med å poste nummer 1. Så får vi se om hvordan det går med alle de andre.

Posten er under arbeid, og vil bli fylt ut bedre etter hvert.

Sonett 1

Voi ch’ascoltate in rime sparse il suono
di quei sospiri ond’io nudriva ‘l core
in sul mio primo giovenile errore
quand’era in parte altr’uom da quel ch’i’ sono,

del vario stile in ch’io piango et ragiono
fra le vane speranze e ‘l van dolore,
ove sia chi per prova intenda amore,
spero trovar pietà, nonché perdono.

Ma ben veggio or sì come al popol tutto
favola fui gran tempo, onde sovente
di me medesmo meco mi vergogno;

et del mio vaneggiar vergogna è ‘l frutto,
e ‘l pentersi, e ‘l conoscer chiaramente
che quanto piace al mondo è breve sogno.

Min oversettelse

Dere som hører i spredte rim, lyden
av disse sukk hvorfra jeg nærer hjertet
i min første ungdommelige feil
når jeg var delvis en annen enn den jeg er nå,

av forskjellige stiler som jeg gråter i
mellom fåfengt håp og fåfengt sorg,
som vil prøve intensjonen av kjærlighet,
håper å finne medlidenhet, og ikke tap.

Men jeg ser fint nå at for folket
har jeg lenge vært en fabel, hvor fra ofte
jeg skammer meg;

og for meg å fantasere skammen er frukten,
og angeren og gjengjennelsen er klar
hvor mye tilfredshet i verden er en kort drøm.

Kommentar til oversettelsen

Jeg ville ikke stolt alt for mye på den, slik den ser ut nå. Jeg har rukket å slå opp litt og undersøke litt, men har også tatt en del sjanser og gjettet meg frem til betydninger. Jeg skal forklare hvordan jeg har tenkt, og tar gjerne i mot råd og innspill for forbedringer. Det er foreløpig tiden som hindrer meg i å oversette bedre.

Sparse er passato remoto av spargere, som betyr «utbre» eller «spre». In rime finner jeg ikke ut av, ordet står verken oppført i kunnskapsforlagets blå ordbøker, eller i min italienske ordbok Dizionario italiano di, base utgiftt av Giunti. Jeg antar det rett og slett har med «rim» å gjøre. Ond’io regner jeg som satt sammen av onde (=hvor fra) og io, mens nudriva er impferktum (imperfetto) av nutrire, som betyr «ernære». Linje 4 er klønete språklig, men skal være et forsøk på ordrett oversettelse av hva sonetten sier.

Popol regner jeg med betyr «folket».Veggio tror jeg er en eldre form av vedo, av vedere = å se. Jeg lurer også på om or er en slags poetisk kortform av ora, som betyr «nå», hvis ikke har jeg vanskelig for å finne mening i linjene 9 til 11. Medesmo meco har jeg elegant utelatt fra oversettelsen, siden jeg ennå ikke har funnet ut hva det betyr.

Kommentar til sonetten

Sonettene til Petrarca skiller seg ut fra Shakespeares i rimmønsteret. Her i denne sonetten er det: abba abba cde cde, mens Shakespeare følger abab cdcd efef gg. Ellers har jeg ikke tid til å skrive så mye mer ennå.