William Wordsworth (1770-1850), Englands store romantiske poet, og den nest største av dem alle, etter Shakespeare. Med ham skal jeg avslutte dette året, 2020, der jeg hver eneste uke har postet et dikt fra Norges- og verdenslitteraturen. Det er en verdig poet å avslutte året med, også et ringende år som 2020.
Fra før har jeg ikke postet så mye av Wordsworth, kun diktet Daffodills (Påskeliljer), og da uten å kjenne verken dikteren eller diktningen hans så nøye. Det er en halvhjertet post jeg nok må forbedre, det der, skrevet og lagt ut i 2010. I dag har jeg nettbrett med både verkene til og forskningen om Wordsworth lastet ned. Jeg kan lettere finne frem til de store diktene, og jeg skjønner mer av hva Wordsworth drev med og hvorfor han holdes så høyt.
Han er romantiker, hører til den romantiske skolen, han står for den romantiske skolen og var ledende i den på de britiske øyer. Der står denne perioden uhyre sterkt, med svært mange store og berømte diktere og poeter, og med en svært stor produksjon. På meg selv, kan jeg si min egen utvikling hvordan jeg har oppfattet denne perioden, romantikken, de 20-30 årene den har betydd noe for meg. Den er mangslungen. Det fikk jeg ikke med meg da jeg studerte nordisk og litteraturvitenskap på 90-tallet. Den gang var ikke romantikken er periode jeg ikke brydde meg så mye om, heller.
Innledningen må ikke bli for lang. Vi kutter rett inn på William Wordsworth, født 7. april, 1770, i Cockermouth, Cumberland, England. Dette er nord i England, i det såkalte Lakedistrict, ikke så langt fra grensen til Skottland. Det er naturskjønne omgivelser, det skulle prege hans liv og hans diktning. Etter noen vandringsår og formende år i revolusjonære Frankrike på begynnelsen av 1790-tallet, vendte han tilbake til England og Lakedistrict, til Grasmere, i 1799. Der skulle han gjennomleve inntrykkene fra barndommen, skrive om dem, bearbeide dem, formidle dem.
Det er dette som er Wordsworths dikteriske prosjekt. Dette er hans form for romantikk. Verden er som den er, men man trenger en dikter, en poet, til å formidle den. Dette må han eller hun gjøre, ved å suge til seg inntrykkene, sette fortid, nåtid og fremtid sammen, og gjøre alt til noe evig. Det er skjønnheten i det hverdagslige, som skal ut og frem, formidlet med hengivelse og kjærlighet. Sånn kan poesien berike livet. Sånn kan man finne mening. Sånn kan også ens eget liv settes sammen til en helhet, der barndommens inntryk og minner gir fylde og mening også i voksenverdenen.
Eksempelet vi henter fra Wordsworth er ikke fra naturdiktene hans, ikke fra hjemtraktene, og heller ikke fra Skottland. Det er fra London, fra Westminster bridge, og det står at det er komponert oppå der en helt bestemt dato. Likevel står det for alt Wordsworth er kjent for. Det er den sansende poeten, helt ulikt tidligere tiders poeter, helt ulikt giganten Shakespeare, som liksom står utenfor alt og knapt nok er menneske. Shakespeare er rennessanse, ideell skjønnhet, evig diktning. Wordsworth er romantikk, det er sansing, her og nå. Man får noen aha-opplevelser, hvordan romantikken henger sammen med modernisme, hvorfor det av og til blir kalt nyromanikken.
Dette er en formfullendt sonett. Det er en som kommer opp på siden av og kanskje til og med overgår de store sonettene til Shakespeare. Denne sonetten er suveren. For en som er så ordrik som jeg, er det besnærende å se et dikt som dette, hvor hvert eneste ord er låst fast, ingen stavelse er overflødig, hvor økonomisk det er og hvor pakket med mening. Det er sjanseløst å oversette og å gjendikte. Og så er det ikke en ideell virkelighet, ikke en tenkt virkelighet, det er virkeligheten vi lever i. Den har disse mulighetene. Den er så fantastisk og vakker. Sløv er den, som ikke stopper opp og ser det.
Composed upon Westminster Bridge, Sept 2, 1802
Earth has not any thing to show more fair:
Dull would he be of soul who could pass by
A sight so touching in its majesty:
This City now doth, like a garment, wear
The beauty of the morning; silent, bare,
Ships, towers, domes, theatres, and temples lie
Open unto the fields, and to the sky;
All bright and glittering in the smokeless air.
Never did sun more beautifully steep
In his first splendour, valley, rock, or hill;
Ne’er saw I, never felt, a calm so deep!
The river glideth at his own sweet will:
Dear God! the very houses seem asleep;
And all that mighty heart is lying still!
1802
Komponert på Westminister Bridge, 2. september, 1802
Jorden har ikke noen ting å vise mer fagert:
Sløv vil han være i sjelen som kunne gå forbi
Et syn så gripende, majestetisk, det er:
Byen bærer nå, som et klesplagg
Skjønnheten til morgenen, stille, bar,
Skip, tårn, domer, teatre og templer ligger
Åpne ut mot landet, og mot himmelen;
Alt lyst og skinnende i den røykløse lufta.
Aldri dynket sola på en skjønnere måte
I den første glans, dal, stein og åser;
Aldri så jeg, aldri følte, en sinnsro så dyp!
Elven glir med sin egen søte vilje:
Kjære Gud! Selve husene ser ut til å sove;
Og hele det mektige hjertet ligger stille!
Språk, form og innhold
Dette er en formfulle sonett, med femfotet jambisk takt. og rimmønsteret abba abba cdc dcd. Dette er formen til Petrarca. Wordsworth skrev mer enn femhundre av dem, så han overgår både mesterne Petrarca og Shakespeare, i hvert fall i antall. Når jeg skriver at sonetten er formfullendt, så må det være med reservasjoner. Den jambiske versefoten korresponderer ikke alltid med naturlig lesemåte, og det kan hende man vil fordele trykket annerledes, særlig i linjene 1,7 og 9. I linje 8 må glittering leses som et tostavelsesord (stum e i midten).
Earth has not any thing to show more fair:
Wordsworth: Composed upon Westminster bridge (trykkfordeling etter jambisk versefot)
Dull would he be of soul who could pass by
A sight so touching in its majesty:
This City now doth, like a garment, wear
The beauty of the morning; silent, bare,
Ships, towers, domes, theatres, and temples lie
Open unto the fields, and to the sky;
All bright and glittering in the smokeless air.
Never did sun more beautifully steep
In his first splendour, valley, rock, or hill;
Ne’er saw I, never felt, a calm so deep!
The river glideth at his own sweet will:
Dear God! the very houses seem asleep;
And all that mighty heart is lying still!
Strukturelt er sonetter av denne typen satt sammen av en oktett og en sestet, 8 + 6 linjer. I tradisjonen skal det komme en vending, en volta, etter de første 8 linjene. I sonettene til Petrarca er denne vendingen alltid veldig markant, og også her hos Wortworth er det en endring i uttrykk fra første del til andre. I oktetten blir byen beskrevet, synet beskrevet, det blir lagt frem som det er, utadvendt. I sestetten vendes perspektivet innover, nå er det inntrykket til betrakteren. Det er følelser, sanser, inntrykk.
Innholdet i sonetten skulle ikke være vanskelig å få tak på. Særlig ikke når det er oversatt til norsk, og en gloseliste er lagt ved. Det er betrakteren, poeten, som står en morgen på Westminster bridge, og beskriver det han ser.
Gloseliste
Glosene er slått opp på Ordnett.no.
dull adj. 1 matt, glansløs 2 grå 3 langtekkelig, trist, kjedelig, ensformig 4 stille, død 5 sløv, treg, treg i oppfatningen, dum 6 langsom (i bevegelser e.l.), tung, treg, sløv 7 nedsatt, svak 8 dump, murrende 9 dyster, tungsindig 10 sløv, stump 11 (handel) flau, treg, stillestående, død 12 (handel, om vare e.l.) vanskelig å selge, uten etterspørsel
majesty subst. majestet (i ulike betydninger), majestetisk storhet, majestetisk storslagenhet
garment subst. 1 klesplagg (spesielt ytterplagg) 2 (overført) skrud, drakt
temple subst. 1 tempel 2 helligdom 3 (amer.) synagoge 4 (amer.) mormonerkirke
field subst.1. jorde, åker, eng, mark, land (..)
glitter verb 1 glitre, stråle, skinne, glinse, gnistre, tindre, funkle 2 (overført) stråle, glinse, være strålende
steep verb 1 legge i bløt 2 (la) stå og trekke 3 trekke (ut), vanne ut 4 (om lutefisk) lute (ut) 5 dyppe, fukte, bløte (ut) 6 (bryggeri) støpe, støpsette 7 (overført) gjennombløte, gjennomsyre
splendour subst. 1 glans (og herlighet), prakt 2 (også splendours) herlighet, storslagenhet
hill subst. 1 haug, kolle, høyde, bakke, ås 2 haug, dynge 3 voll (av jord, sand e.l.)
calm subst. 1 ro, stillhet, vindstille 2 ro, sinnsro
Westminster bridge er den berømte broen i London, den som går Themsen ved Westminster Palace, parlamentsbygningen med klokketårnet Big Ben. Dagens bro stod ferdig i 1862, og er den eldste som fortsatt er i bruk, mens broen Wordsworth skriver fra ble bygget første halvdel av 1700-tallet, fra 1739 til 1750. Fra broen kan du se opp og ned langs Themsen, se byen London, og slettelandet bak.
Kommentar
Poesi er å fange øyeblikket. Det er å sette en stemning inn i ord. Det er gjort på forskjellige måter, gjennom århundrene og årtusene, og i forskjellige kulturer, men målet har hele tiden vært – mener jeg – å gi uttrykk for hvordan det er å være meg, være menneske, akkurat nå. William Wordsworth ble født inn i en verden til store forandringer, politisk, økonomisk og i hele måten å tenke på. Det er to revolusjoner i hans levetid, så godt samtidig, to av de aller mest betydningsfulle – den franske politiske og den industrielle økonomiske.
Det er den moderne verden som gjør enda et byks. Gamle tenkesett går ikke lenger, måten å leve på, endres. I dette er det akkurat som om Wordsworth trenger noe å holde fast ved. Han vil ha noe som ikke går tapt, men som varer.
Den engelske litterære tradisjonen hviler på giganter som Shakespeare og Milton. De skriver begge universelt, om allmenngyldige ting. Det er akkurat som om det ikke er noe diktersubjekt som skriver, det er sannheten selv, det blir skrevet sånn som det er. Wordsworth og romantikerne kommer inn og bryter med dette. Da diktet på Westminster-broen skrives, har dette bare vart en håndfull år, i hvert fall for Wordsworth selv. Samlingen Lyrical ballads kom først ut i 1798, bare fire år tidligere. Det er her Wordsworth finner sin stemme, finner sitt prosjekt.
Wordsworth vil beskrive verden. Ikke egentlig som ideal, men som eksempel. Det er ikke den store morgenen, den som klassifiserer alle, han skriver om, men den konkrete morgenen 2. september, 1802. Den er evig nok som den er. Og han bruker nøyaktig samme teknikkene som han har brukt, og siden skal bruke enda mer, til å beskrive inntrykkene på landet, som til å beskrive dem her i byen. Det er solen og himmelen som fargelegger og danner rammen, det er elven som renner, men så er det også byggverkene skip, tårn, katedraler, teatre og helligdommer, det man ser fra broen.
Samtidig som Wordsworth forsøker å fange alt dette, så er dette også øyeblikket da alt våkner opp. Det er et potensiale her. Så dikteren, poeten, observatøren, står og ser alt dette her, og vet at hele denne mektige byen med det mektige hjertet, snart skal våkne til live. Men nå, i øyeblikket diktet fanger, ligger det stille. Dette er også avslutningslinjene i diktet.
Jeg har selv gått i både byer og landskap til alle døgnets tider. Jeg kan relatere meg noe helt enormt til det Wordsworth skriver. Det å gå på jobb eller skole en veldig tidlig morgen, det å komme seg ut veldig tidlig på en fridag eller feriedag. Det lave sollyset, morgen og kveld, det farger ethvert landskap magisk, om det er by eller land. Og så er det forventningene, tankene om hva som skal komme. Det er artig at en storby som London, har en landsens kar fra Cumberland, til å skrive selve bydiktet fra en av byens aller mest kjente landemerker!
Merk at dette er ikke noe storbydikt, det går jeg ikke med på, dette karakteriserer ikke livet i byen og industrialiseringens forandringer. Dette er ikke urbant. Det er livet på landet, skrevet i byen.
Og så er det skoleeksempelet på meningen med all diktning, all poesi. Det er å skrive en stemning, man har for seg selv, så det gir mening og berikelse for andre. I det var Wordsworth en mester, og her, på Westminster bridge, utviser han sitt mesterskap.
Min gjendiktning
I en gjendiktning av et dikt som dette er man nødt til å gjøre kompromiss. Kompromisset kan ikke være den femfotede jamben, og heller ikke det karakteristiske rimmønsteret. Så da blir det til å tøye meningen, og kunne godta litt haltende grammatikk og strukkede rim. Jeg har tenkt at lydene i rimene må være ensartet i gjendiktningen som i origanlen, derfor lang y-lyd i linjene 9, 11 og 13. Ellers er dette mer å regne som en lek og en øvelse, enn noe reelt forsøk på å kunne gjengi originalen. Les heller den.
Komponert på Westminster Bridge, 2. september, 1802
Vår jord har ingenting å vise mer:
Han være sløv som kunne gå forbi
Et syn som griper, som er kongelig:
Nå bærer byen lik som plagg den kler
Den skjønne morgen, stille, skjer,
Med skip, tårn, domer, teatre, templer i
Og åpne ut mot landet, himmel fri
Alt lyst, det skinner, røykløs luft, man ser.
Så aldri dynket sola skjønne drypp
I første glansen sin, i dal, og klippe vill;
Aldri så jeg, aldri følte, ro så dyp!
Mens elven glir sin egen søte vilje til:
Åh Gud! Selv husene, å sove lyt;
Og hele mektig’ hjertet ligger still!
ES2020 (27.12.2020)
Helt grei poesi 