Republikanerne, av Johan S. Welhaven

Slaget ved Ostrołęka fant sted 26. mai, 1831. Det var det viktigste slaget i det polske opprøret mot tsar Nikolai I og Russland i 1830 og 1831. Opprøret begynte i november 1830, og blir derfor kalt novemberopprøret. Selv om avgjørelsen egentlig falt med slaget ved Ostrołęka, så fortsatte opprøret frem til oktober 1831 før det ble endelig slått ned. Bakgrunnen for opprøret er selvfølgelig at store deler av Polen var underlagt Russland. Polens ulykker startet fra andre halvdel av 1600-tallet. Tidligere hadde landet vært en stormakt. Sammen med Litauen var Polen den store og dominerende mellom Østersjøen og Svartehavet, men nå var et ineffektivt styresett (med polsk riksdag, adelens rett til å legge ned veto mot ethvert forslag i riksdagen, noe som gjorde den polske nasjonalforsamlingen og dermed den polske stat sterkt handlingslammet) og andre årsaker skyld i at Polen ble spist opp av de voksende stormaktene rundt. Den store nordiske krig fra 1700-21 var en katastrofe for landet, og siden ble det verre. Mot slutten av 1700-tallet ble Polen delt i tre omganger, 1772, 1791 og 1795, mellom Russland, Preussen og Østerrike. Med det hadde Polen opphørt å eksistere som selvstendig stat.

Polen var et interessant land for romantikerne i Europa. Jeg skal vokte meg for å ta større ord i bruk enn jeg har dekning for, ideen min er at Polen kunne symbolisere frihetslengselen og fremtidstroen mange av romantikerne følte på. Polen var undertrykket av og kontrollert av den russiske tsaren, både en fremmed makt og et autoritært styre. Mange av de tingene romantikerne kjempet for på hjemmebane, mange av spørsmålene som brant i Europa, fantes i Polen, bare i sterkere grad. Vår egen Johan Sebastian Welhaven (1807 – 1873) skrev et av sine mest berømte dikt  om denne situasjonen.

Diktet skrev Welhaven i forbindelse med en reise til Frankrike i 1836. Reisen kom en periode Welhaven var blitt temmelig upopulær i Norge, etter utgivelsen av det polemiske diktet Norges Dæmring, der han var bitende kritisk til nivået i norsk åndsliv og tilstanden i den unge nasjonen vår. Han hadde også i flere år hatt en bitter feide med Wergeland, og var fullstendig på kant med alle i den kretsen, utenom Wergelands søster, Camilla, men det er en annen historie. Så det var godt for Welhaven å komme seg vekk lite grann. Den lutfattige Welhaven hadde ikke råd til noen reise selv, men reisekompanjongen Ole Falk Ebbell finansierte reisen for dem begge i kraft av sin rike far. Republikanerne er et av 14 dikt Welhaven skrev under eller like etter denne reisen. Noen av dem ble trykket i avisen Den Constitutionelle, resten av dem ble trykket i Welhavens første diktsamling, Digte, i 1839 (strengt tatt ble samlingen utgitt på Welhavens bursdag, 22. desember, 1838, men på tittelbladet står 1839).

Republikanerne

Ved Barrière de la Santé
ligger en ydmyg liden Kafé.
En gammeldags Stue er al dens Plads;
der er ei Forgyldning, der bruges ei Gas.
Den har en Søgning, der sjelden brister,
af Etudianter og smaa Artister;
og kommer ei disse, da eier den dog
en stillere Gjest i sin dunkle Krog.
Der vandrer omkring i den straalende Stad
en skibbruden Flok, der aldrig er glad
Der møder dem Ingen med Smil eller Nik;
de færdes i Sværmen med slukkede Blikk.
Pauvres honteux! De søge et Hjem;
en ringe Kafé er det bedste for dem.

Nu er det Midnat; der sidder en Gjest
endnu ved sit Bord med en Sukkervands-Rest.
Hans Ansigt er falmet, hans Dragt er grov,
hans Linned er rent, og hans Hænder er smukke.
Han støtter sit Hoved, som om han sov.
Der er saa tyst; man kan høre ham sukke.
Dog, mens han sidder i dette Ly,
aabner man Døren med Bulder og Gny.
Det er en Skare af Ungersvende
med stærke Moustacher, med Øine, der brænde.
De fløite og nynne en smuk Melodi,
en Sang af Den Stumme fra Portici.
Nourrit har iaften fra Scenen vakt
de fyrige Toners koglende Magt.
De rulle den jublende Flok gjennem Blodet;
nu har den igjen Republiken i Ho’det.

De sætte sig matte; men atter fra Stolen
springer der En og bestiger et Bord.
Han siger med rungende, vingede Ord:
„Forsamling, giv Agt, jeg vil tale om Polen!“

Det var en Tale som flammende Krudt;
o, der blev stormet og spiddet og skudt!
De Franskes Konge og Raad og Kammer
gik op med Kreml i de samme Flammer.
Men frem af de kolde russiske Grave
steg atter en Hær af Napoleons Brave;
de kæmpede med, de rystede Jorden,
med Faner som Storm, med Ørne som Torden.
Paa Varschaus Mure stod atter Fama
og læste for Verden et fransk Proklama,
at nu var Historiens sidste Knude
løsnet for evigt, og Stykket ude.
Den frie Mand og den frie Kvinde
blev proklameret i alle Vinde.
Europas Kongres forsamled sig bedst
i Polens Skjød, mellem Øst og Vest;
i Varschau reistes Kongressens Salon,
og dertil en Støtte for Saint Simon.

Da jublede Flokke, og atter det lød:
„Champagne, Garçon, paa Tyrannernes Død!“
Men just da de løste den skummende Drik,
saa de en Fremmed med studsende Blik;
thi Proppen fløi mod den selsomme Mand,
der sad i en Krog med sit Sukkervand.
„Drik,“ raabte de Alle, „Champagnen er god,
vort Bæger er helligt; drik, har Du Mod

„Jeg drikker ei Viin, om stærk eller mild;
dens Sødme er vammel, jeg hader dens Ild.
Jeg sidder med Gru paa mit Livs Ruin.
Mit Bæger er tømt; jeg drikker ei Viin.“

Da blev der et Gny; de kaldte ham Træl,
de raabte paa Skjændsel, paa Hevn og Duel. —
Han viste sit Bryst, — hvor det var skrammet,
af streifende Kugler, af Klinger rammet!
— „I Daarer! Det er Ostrolenkas Mærke.
Har I vel fattet, hvor det kan værke?
Der er ingen Lise for denne Kval;
den kan ikke blunde for Sladder og Pral.
Der er ingen Gjæk saa vindig og svag,
han sminker sig jo med mit dybeste Nag;
min hedeste Bøn, mit eneste Gode,
er kommen paa lallende Tunger i Mode.
Tilside, Drenge, giver mig Rum!
Himlen har Stjerner, — Natten er stum.“

De saa paa hverandre. Han vandred sin Vei.
De havde Champagne, men rørte den ei.

*

Skrevet 1836, første gang trykket i Digte, 1839 (egentlig kom samlingen ut 22. desember 1838, men på tittelbladet står 1839).

*

Gjennomgang av diktet

Det er ikke så altfor vanskelig å forstå handlingen i dette diktet, om enn det er et og annet ord som kanskje trenger litt forklaring. De står lenger nede. Her skal jeg gå gjennom det som skjer.

Det sitter en ensom mann med sitt sukkervann på en kafé i Paris. I første strofe er beskrevet hvordan kafeen og han er ganske dunkel og uten de store ord og fakter, det er lagt vekt på alle de strålende tingene som ikke er  der. Det er for eksempel ikke altfor mange studenter (etudianter) og artister der, søkningen til kafeen brister ikke av den slags type folk, sånne det kan bli noe spennende med.

Så kommer det en forsamling glødende unge menn inn i kafeen i strofe 2. De har vært i operaen, og der hørt en smukk melodi, melodien om frihet, og den nynner de på og synger de på og er begeistret av. Operaen er Den stumme fra Porticit, aritsten er Nourrit, og han har med de fortrollende (koglende) toner vakt ideen om republikken. De setter seg ned, i strofe 3, men en av dem reiser seg straks opp for å holde en tale om Polen. Talen er i strofe 4, der det går i at Frankrikes og Russlands kongedømme og keiserrike skal gå opp i flammer, og et fritt Polen skal på ny gjenoppstå. Den frie mann og kvinne skal deretter gjelde for hele Europa, det er den veien det vil gå, med det vil Historiens sidste Knute bli løsnet for evigt og stykket ude. Polen er samlingspunktet mellom øst og vest, der er det Europas folkeforsamlinger (kongress) best skal møtes.

Talen vekker stor begeistring, og man åpner straks champagnen over Tyrannernes død. Men den fremmede som var i kafeen fra før, ser ikke ut til å ville ta del i begeistringen, enda champagnen åpnes like mot ham. De andre vil ha ham til å drikke, ha ham med i revolusjonen, og oppfordrer ham til å gjøre det, drik, har du Mod. Den fremmede svarer i strofe 6, han drikker ikke vin, livet hans er ødelagt. Så blir det oppstand i strofe 7, de nyankomne tror fremdeles den fremmede er feig eller redd, eller ikke skjønner den nye tid, og derfor ikke vil være med i revolusjonen. Men den fremmede åpner jakken og blotter sitt bryst, for å vise dem at det er nettopp det at han har forsøkt å delta, som gjør at han ikke kan tro på den lenger. Hans bryst er merket med sår fra slaget ved Ostrołęka, der det polske opprøret ble slått ned.

Det får de nyankomne til å tie. Den fremmede forlater kafeen, de nyanomne lar champagnen være.

Noen ordforklaringer

For å finne forklaringen på disse ordene måtte jeg bruke litt forskjellige kilder. De viktigste er ordnett.no for alle utenlandske ord, ordbok.uib.no og store norske leksikon for norske. Finner jeg ikke ut av det der, er det å søke på Google og bruke nettet. Jeg har vært ganske raus med ordene jeg har valgt å gi en forklaring på, så det kan gi inntrykk av at diktet er vanskeligere enn det er.

Barrière de la Santé Direkte oversatt «De helliges barriere» (barriére – bom, grind; le; gjerde; stengsel; (overført) hindring, skranke, barriere; vern; (foreldet) byport, slottsport , ordnett.no), men her er det navnet på området hvor kafeen ligger. Fra en kommentator har jeg fått opplyst at den lå på vestbredden av Seinen, i krysset av boulevard Auguste-Blanqui og rue de la Santé.
Etudianter studenter
Pauvres honteux Fattige personer som har sett bedre dager, og kvier seg for å be om hjelp (Store norske leksikon).
Ungersvende En ungersvend er dansk for en ung mann, ugift (ungkar), og gjerne rask, sunn og livslysten. Ordet ble ofte også brukt om en ung beiler til en kvinne.
Den stumme fra Portici Opera av Daniel Auber (1782 – 1871). Operaen er om et opprør i Napoli, 1647, mot den spanske kongen, Portici er et område i Napoli. Opprøret ble kalt Masaniello, og også operaen er kjent under det navnet. Det opprørske i opraen vakte gjenklang i samtiden. Premieren var i 1828, og i 1830 var det opprør og oppstand både i Frankrike og Belgia, der operaen spilte en så sentral rolle at den ble forbudt. At gjestene som kommer til kafeen synger og nynner på en melodi herfra er i seg selv et uttrykk for opprør, i og med at denne operaen ble forbudt.
Nourrit Adolphe Nourrit (1802 – 1839 var en fransk tenor, berømt blant annet for sin rolle i operaen Den stumme fra Portici, den som er omtalt i diktet.
koglende -> kogle fortrolle, fjetre, forhekse
Republiken republikk, av latin res publica «offentlig sak», er en stat der statsoverhodet velges for et begrenset tidsrom, eller der statsoverhodet ikke er en monark. For de revolusjonære på Welhavens tid og i diktet er republikken fellesnavnet på den nye staten de ønsker, de vil kaste kongen – eller monarken – og innføre republikken. Så det å være republikaner og å ønske republikk var en revolusjonær og straffbar handling i de gamle monarkiene.
Kreml Kreml er navnet på den innerste borgen i russiske middelalderbyer, det er en festningsmur. Mest berømt er Kreml i Moskva, stedet der Russlands maktutøvelse i århundrer har funnet sted, og et symbol på denne makten og dens lukkethet. Kreml ble brent av Napoleon i 1812, så derav gik op med Kreml i de samme Flammer.
Napoleons Brave Napoleon er selvfølgelig den franske hærføreren, å være brav betyr å være modig (og også å være rettskaffen, bra). Napoleons brave er hans menn, modige og rettskafne.
Varschaus Mure Varschau er en gammel skrivemåte for Warszawa, den polske hovedstaden.
Fama Fama greier jeg ikke å finne ut av. Fama betyr rykte, men det er et latinsk navn, ikke et polsk, så langt jeg har klart å finne det ut.
Proklama kunngjøring, proklamasjon er høytidelig kunngjøring.
Kongressens Salon Etter Wienkongressen 1815 ble det gamle polske storhertugdømmet omgjort til «kongeriket Polen», med den russiske tsaren som konge. Et annet navn på dette polske kongedømmet var Kongress Polen
Saint Simon Her er det ganske sikert den tidlige franske sosialisten Henri de Rouvroy de Saint-Simon (1760-1825) det er snakk om.
Garçon Fransk ord for gutt. Å leve som Garçon, betyr å leve som ungkar. Her, i diktet, er det nok brukt som generelt uttrykk.
Gny larm, ståk; larmende ordskifte
Træl En trell, norrønt þræll, er det gamle norske ordet for en ufri person i en annen manns tjeneste. Her, i diktet, passer uttrykket også som skjellsord for en som vil være ufri og slave for kongen, altså en som ikke støtter den revolusjonære sak.
lise lindring, demping av smerte
Klinger sverdklinger, rammet av sverd.

Form og oppbygning

Dette er et av flere rapsodiske dikt i Welhavens produksjon, skriver Ingard Hauge i innledning til bind 1 av Welhavens samlede verker, utgitt i 1990. Et rapsodisk dikt er et metrisk dikt med fast eller skiftende rimstilling, men uten strofeinndelingen. Et annet kjent rapsodisk dikt hos Welhaven er Byens Kirkegaard. Det kan brukes til å sammenligne med, og til å illustrere hva et rapsodisk dikt er for noe.

Diktet består av 8 strofer. Strofene harvarierende lengde. Den første har 16 linjer, den neste 14, så kommer en på 4, en på 18, fulgt av 8, 4, 14 og til slutt 2. Det blir til sammen 80 linjer. Så man kan plassere diktet i gruppe med 8-versingene, det er det Hallvard Lie gjør i sin verselære fra 1967. Welhaven har bare flyttet litt på linjene slik at noen strofer har blitt lenger enn andre. Diktet har stort sett konsekvent parrim, men det er også et tilfelle av kryssrim og et av omsluttende eller kiastisk, rim. Parrim er at to og to linjer rimer, kryssrim er at annenhver linje rimer, og omsluttende rim er at i en gruppe på fire linjer rimer første og siste, og de to i midten. Kryssrimet er i strofe 2, linjene 3 til 6, der den fremmede blir beskrevet, og det omsluttende rimet er i strofe 3, der en av gjestene proklamerer at han skal snakke om Polen. At det er kryssrim for den fremmede, passer med det at han på alle måter skiller seg ut fra de andre. Kanskje kan man også si at introduksjonen av Polen også fortjener et annet rimskjema, her skal han jo tale bevingede ord, og trenger oppmerksomheten.

Det veksler mellom trykksterke og trykksvake utganger på verselinjene, det veksler mellom å være enstavede og tostavede rim, og det veksler mellom at versene ender på vokal og på konsonant. Det er dog klar overvekt av trykklette utganger i den berusede gjestens flammende tale om Polen. Også der den fremmede viser sitt bryst med merkene fra slaget er det trykklett, skrammet – rammet, Mærke – værke, så kanskje kan man snakke om et slektskap her. Videre har man kanskje en tendens til å snakke seg oppover, gå opp i de høyere tonelag, når man skal slutte slik trykklett, noe som i så fall passer med den begeistrede talen den revolusjonære skal holde. Stort sett ellers i diktet er det trykktungt og lukket. Fra gammelt av blir trykklette utganger kalt kvinnelige, trykktunge mannlige. Og utgang med vokal blir kalt åpen, de med konsonant lukket.

Diktet går i 4 takter, det er fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen er vanligvis fulgt av to trykklette. Det vil si at diktet går i daktyler, tung-lett-lett. De fleste verselinjene har tre daktyler fulgt av en enkelt, trykksterk stavelse til slutt. Første linje, Ved Barrière de la Santé, skiller seg ut ved å ha færre stavelser og annerledes trykk. Det er nesten som et inngangsparti til diktet, før versefoten kommer i gang. I neste linje er det LIGGer en YDmyg LIden kaFÈ/ en GAMMeldags STUe er ALL dens PLADS/ der ER ei forGYLNing der BRUGes ei GAS… Store bokstaver markerer trykk. Så her er det tre daktyler og en trykktung stavelse i linjene 2 og 4, den fjerde med opptakt (der), mens den tredje har to daktyler, en troké, tung-lett, og en trykktung. Også denne linjen har opptakt (en).

Det kan være forvirrende med disse verseføttene når det ikke er helt konsekvent, og man får vel ikke lenger så mye trening i hvordan dikt skal leses for at takten og rytmen skal bli riktig. Her i dette diktet fortsetter det DEN har en SØGNing, der SJELDen BRISTer,/ af ETudiANTer og SMAA arTISTer;/  og KOMMer ei DISSe, da EIer den DOG/ en STILLere GJEST i sin DUNKLe KROG. Merk at første ordet i femte linje, DEN, må være trykktung, ellers vil ikke mønsteret med trykktung fulgt av to trykklette gå opp. I lesingen er meningen at man skal komme inn i denne rytmen, og så da virkelig legge merke til om det er noen steder rytmen er annerledes. Da skal det også være noe viktig som skjer, noe å legge merke til. Linjene 5 og 6 har som man ser en ekstra, trykklett stavelse helt til slutt. Variasjoner i rytmen frisker også opp, helt konsekvente verselinjer og verseføtter blir raskt monotont, og det blir sjelden brukt.

Jeg avslutter med den berømte avslutningen, og hvordan rytmen er der:

De SAA paa hverANDRe. Han VANDRet sin VEI.
De HAVDe chamPAGNe, men RØRTe den EI.

Her er det sånn som det pleier i diktet, opptakt, tre daktyler og så trykktung stavelse til slutt. Vi ser de trykksterke stavelsene er de betydningsbærende, de trykklette er det ikke så farlig med, det er underforståtte subjekter (de, han), utfyllyng av verbsammensetning (saa paa), utfylling av ord hverandre, champagne, bøyningsendinger (-et, -e), konjunksjoner (men) og et eiendomspronomen (sin)  og et påpekende pronomen (den). Kanskje blir det i overkant finurlig å peke på at lydene er like i fem av de trykksterke stavelsene, A og lang A, eller Å, og diftong i rimet VEI – EI. Det gjør at den siste trykksterkve stavelsen, RØRTe, skiller seg ut, med en helt annen lyd, Ø. Det trekker oppmerksomheten mot det ordet, som er hele poenget i disse linjene, champagnen ble ikke rørt. Det er også poenget i diktet, champagnen ble ikke rørt, det var ikke verdt å drikke den med tanke på det som var skjedd i Polen, i Ostrołęka. For meg er det også slik at når et dikt er skrevet i en bestemt rytme, og ordene passer både med takten og rimet, så blir det liksom noe uunngåelig over det, man kan ikke styre unna eller velge å bruke andre ord. Det EI, som kommer til slutt, man kan ikke velge å skifte det ut med et annet ord, det hører sammen med VEI, det er lovbestemt, det må være slik. Champagnen kan ikke drikkes.

Kommentar til diktet

Det er ikke tilfeldig diktet er lagt til Paris, åstedet for den franske revolusjon. Det var også herfra mange av de liberale ideene som strømmet ut over Europa gjennom 1800-tallet kom. Tanken til mange av romantikerne var at disse liberale ideene nødvendigvis ville vinne frem, det nye vil fortrenge det gamle. Welhaven heller i dette diktet kaldt vann i blodet på den som er for optimistiske for hvordan dette kommer til å gå. De gamle kreftene som har styrt verden vil ikke gi fra seg makten så lett.

I diktet er det kontrasten mellom de støyende, berusede gjestene som har vært i operaen, og den grå, anonyme gjesten som sitter i kroken, som gir diktet mye av sin virkning. For de nyankomne er revolusjonen sterke følelser, en spennende ide, noe å drikke champagne for, noe å feire og begeistres over. For den anonyme gjesten fra Polen, han som hadde vært der, er det levd liv og følt nederlag. Han er merket av dette, i direkte og overført betydning. Sårene på brystet er også sår i sjelen. Så han kan ikke drikke champagne. I møte med ham, kan ikke de andre gjestene det heller. Revolusjonen har ikke kommet så langt som man kan få inntrykk av i operaen.

Dermed blir diktet på en gang berusende og avdempende, oppildende og avkjølende. Begeistringen til de revolusjonære er ikke så vinnende i dette diktet her, den er beruset og oppglødd, og ikke helt i samsvar på forholdene ute i den verden de vil gjøre noe med. Men leseren vil kanskje føle med den dystre gjesten som har kjempet i Ostrołęka, som har kjent på nederlaget, og som har prøvd revolusjonen i virkeligheten. Man sitter kanskje igjen med en følelse av å ville gjøre urett rett igjen, i alle fall til å støtte Polen og andre undtrykte folk og nasjoner. Her skal jeg også vokte meg fra å skrive mer enn det er dekning for, eller legge meg opp i andre folks lesing. Min oppgave er å forsøke å åpne diktet, og vise hva som står.

Avskjed, av Vladimir Majakovskij

Forrige russiske dikt: Зимнный вечер (En vinterkveld), av A. S. Pusjkin.

Det er annen søndag i måneden, og tid for et nytt russisk dikt. Det første var av nasjonalskalden, Alexander Pusjkin, og het En vinterkveld. Det var skrevet i 1825, og var selvfølgelig et romantisk dikt og for russerne også et slags nasjonalromantisk dikt, uten at russerne på noen måte hadde en nasjonalromantikk som kan sammenlignes med den vi hadde i Norge og i Tyskland, for eksempel. 100 år etter at Pusjkin skrev sitt dikt, var forholdene i verden radikalt forandret, og forholdene i Russland enda mye mer enn i resten av verden. Ingen århundrer tidligere hadde ført med seg så mye nytt på godt og forferdelig vondt, som årene mellom 1825 og 1925. Og Russland hadde så klart fått sin del. De var sent ute med industrialiseringen, fryktelig sent ute med politiske reformer, men så hadde de som resten av Europa blitt kastet ut i en verdenskrig, som de kjempet i mot Tyskland i tre år, før riket klappet sammen innvendig i først en slags revolusjon i februar 1917, så et slags statskupp i oktober samme år. Med det siste overtok kommunistene makten, mens krigen mot Tyskland ikke var formelt avsluttet, og Lenin og de røde kommunistene måtte både avslutte denne krigen, og få slått ned de hvite republikanske og tsarvennlige og utenlandskstøttede hærstyrkene som var samlet under det at de ønsket alt annet enn kommunismen. Den russiske borgerkrigen inneholdt grusomheter som får det meste til å blekne, og de enorme dødstallene ble ytterligere forhøyet av sult og hungersnød, delvis som følge av krigen, delvis som følge av feilslåtte avlinger, og delvis som følge av Lenins beinharde kollektivisering som gjorde at mange jordeiere heller brant kornet enn å levere det til det forhatte og ikke helt legitime regimet.

Der den vestlige verden kom ut av første verdenskrig i sjokk og vantro, kom den russiske ut av verdenskrigen, revolusjonene og borgerkrigen i en karakteristisk blanding av kaos og eufori. De som ikke støttet det nye regimet ble effektivt skutt, og var blitt det for lenge siden, mens de som støttet det ennå ikke hadde sett at kaoset og undertrykkelsen og volden skulle bli regelen, og ikke en midlertidig ordning under den såkalte krigskommunismen. Det er noen vanvittige romaner og dikt som kommer ut i mellomkrigstiden, den 20 årige pausen mellom verdenshistoriens to suverent største og grusomste kriger, og en periode der vi får se to av de mest regimene verden har sett, det til Hitler i Tyskland, det til Stalin i Sovjetunionen, og der både Italia og Spania fikk fascistiske regimer, og de vestlige demokratiene ramlet ned i depresjoner, fattigdom, arbeidsledighet og nød. Mange av tidens ledende intellektuelle foretrakk likefrem de totalitære løsningene, med fascisisme eller kommunisme, fremfor demokratiene som ikke viste seg egnet til å få landene gjennom krisen.

I denne situasjonen er det en av de mest kjente, mest populære, mest motsetningsfylte og mest omdiskuterte russiske poetene i det tjuende århundret trer frem. Han heter Vladimir Majakovskij, og var politisk en glødende, varm støtte av det kommunistiske partiet og av kommunismen, han elsket den og elsket også den moderne verden med alle dens omskiftninger og nyvinninger. Der mange av de vestlige modernister mister troen på alt etter sivilisasjonens fall med første verdenskrig, så beholder Majakovskij troen og elsker det nye livet som ser ut til å komme ut av alt som har hendt. Han skriver rett og slett glødende, patriotiske dikt i modernismens tonspråk. Han er dikteren som kan få hvem som helst til å forstå ordet futurist og retningen futurismen, det er en enorm tro på en fremtid som ikke kan komme fort nok. Dette passet helt perfekt til det kommunistiske propagandaapparatet, som også hadde en ny tid å komme med, og heller ikke den kunne komme fort nok.

Hadde jeg vært litt bedre i russisk, kunne jeg tatt et mer spennende dikt enn det jeg velger, men avskjed er også representativt for det Majakovskij og futurismen står for, samtidig som det passer for for Sovjetunionen som det var og ønsket å være i 1925. Det passer dessuten godt i februar, måneden det i følge datidens russiske kalender begynte.

ПРОЩАНЬЕ

В авто,
последний франк разменяв.
— В котором часу на Марсель?—
Париж
бежит,
провожая меня,
во всей
невозможной красе.
Подступай
к глазам,
разлуки жижа,
сердце
мне
сантиментальностью расквась!
Я хотел бы
жить
и умереть в Париже,
если 6 не было
такой земли —
Москва.

Min transkripsjon

Prosjtsjanje

V avto,
poslednij frank razmenjav.
– V kotorom tsjasu na Marselj? –
Parizj
bezjit,
provozjaja menja,
vo vsej
nevozmozjnoj krace.
Podstupaj
k glazam,
razulki zjizja,
serdtse
mnje
santimentaljnostjio raskas!
Ja hotel by
zjit
i umeret v Parizje,
jesli b ne bylo
takoj zemli –
Moskva.

Min oversettelse

Inn i bilen,
siste franc vekslet.
– Når går det til Marseilles? –
Paris
løper,
følgende meg,
med hele
sin umulige skjønnhet.
Stig opp
til øynene,
avskjedens velling,
hjertet
til meg
gjør sentimentalt til blods.
Jeg skulle ønske
å leve
og dø i Paris,
om det det da ikke var
et slikt land –
Moskva.

Min gjendiktning

Avskjed

I bilen
siste franc vekslet.
– Når skal vi til Marseilles? –
Paris
løper
i følge med meg
med sin helt
umulige skjønnhet.
Stig opp
til øynene
avskjedens velling.
Slå hjertet mitt
santimentalt
til blods.
Jeg skulle gjerne
leve
og dø  Paris
om det da ikke fantes
et slikt sted –
Moskva.

Kommentar til oversettelsen

Diktet har tilsynelatende fri form og rytme, så det skulle ikke være noe problem ved først øyekast å oversette det ord for ord. Men det er vanskelig inntil det umulige, selv når det bare er meningen som skal gjengis.

Noe av hensikten med futurismen er at det skal gå fort, man skal ikke trøtte leseren med for mange ord, diktet skal ha den samme susende fremdriften som den pulserende verden selv. Og russisk er et et språk med rike muligheter for å få dette til, da de har mange ord som blir underforstått og kan sløyfes fordi meningen ligger i bøyningene i ordene som er med. Derfor blir starten В авто, bare «inn i bilen», og В котором часу на Марсель betyr ordrett «ved hvilken time til Marseilles». Uten verb går det ikke på norsk, og helst skulle man hatt med et ekstra substantiv også, jeg ser enkelte engelske oversettelser prøver seg med «train», men det er ikke noe tog i originalen.

Подступай er en sammensetning mellom Под «under» og  imperativen ступай «gå!», men med ideen å tre inn på en vei (sjekk glosene), к глазам er «mot øynene» og разлуки (av разлука) betyr «avskjed» eller «atskillelse», mens жижа er en slags «suppe» eller «velling». Jeg tror uten at jeg har prøvd denne tanken mot andre, at ideen er at øynene blir tykke av grøt, fordi tårene sprenger på, og man ikke har så lyst til å være så sentimental. Den neste setningen underbygger dette, men er enda vanskeligere å oversette skikkelig. сердце er «hjerte», mens «мне» er dativ pronomen første person entall, altså dativ av jeg, noe som best på norsk blir oversatt med «til meg», men «hjertet til meg» går ikke an å si, og vi må stokke om på ordrekkefølgen.  сантиментальностью – eller сантиментальностью, som er korrekt skrivemåte –  betyr «sentimentalitet». Kanskje har den ekstra a i stedet for a noe å bety, men jeg vet ikke. I gjendiktningen har jeg oversatt med a, santimentalitet. På norsk gir det kanskje en anelse av «hellig», av santa, fra latin. Расквась betyr «slå til blods». Det er altså hjertet som blir så fylt opp med sentimentalitet, at det begynner å blø. Men det gjør seg klart best når denne «til blods» kommer sist som en overraskelse.

Nøkkelen til de siste linjene ligger i det russiske, flotte ordet бы, som enkelt og greit uttrykker et hypotetisk tilfelle. På norsk kommer akkurat samme meningen frem med «jeg skulle ønske…» eller «hvis jeg hadde vært» eller andre måter å uttrykke hypotetiske ønsker på. Ja, det blir jo satt sammen med fremtid og fortid, «jeg skulle ønske… jeg var…».  De som kan latinske språk vet litt om hvilke kompliserte muligheter som kan uttrykkes når språket bare har apparat for det. Russerne nøyer seg med бы, eller bare б noen ganger også. земли betyr jord, og jeg legger til «som», selv om noe slikt ord ikke finnes i originalen.

Gloser

разменяв -> разменять veksle

провожая -> провоздить провожать 1. følge, ledsage; geleide 2. sende; ta avskjed med; holde avskjedsfest for

красе -> краса 1.  skjønnhet (poetisk eller gammelt, det vanlige ordet er красота) 2. (прелести) ynder pl
3. (укашение) pryd

ступай -> ступать 1. ступить (ta et skritt; sette foten, tre) 2. (идти) gå, tre ~ легко gå med lette skritt 3. imperativ ступай gå!

разлуки -> разлука 1. atskillelse 2. avskjed

жижа 1. velling, suppe  2. det tynne (i suppa)

Расквась (imperativ) -> расквасить slå til blods

Kommentar til diktet

Det er et enkelt lite dikt, som fortsatt har mye artig med seg. En liten ting er jo at Majakovskij skriver diktet i Paris, en by han likte godt og som mange russere har likt godt, og som han nok må ha hatt blandede følelser til, den gangen. Det var jo i Paris den virkelig store kunsten utspilte seg, det var der inspirasjonen kom fra, der hadde de en modernisme russerne tok til seg, kopierte og videreutviklet. Og Majakovskij måtte skrive for publikum i begge byer. Han ville få trøbbel om han rakket ned på hjemlandet sitt, og liksom begynte å mene at Paris skulle være bedre enn Moskva, Frankrike bedre enn Russland, i Russland var det jo kommunisme. Det var der fremskrittet var. Majakovskij finner en elegant løsning på dette problemet, kan man si.

Jeg skrev i kommentaren til oversettelsen at diktet tilsynelatende hadde fri form og rymte. Det har den karakteristiske trappeformasjonen Majakovskij ofte bruker, det er friheten i full utfoldelse, alt er tillatt, men ser man nærmere, så ser man at trappene egentlig gjemmer 8 helt vanlige verselinjer. Hver setning hører til en linje. Ser man nøye etter, ser man at verselinjene til og med har tradisjonelle rim i mønsteret a-b-a-b-c-d-c-d, første og tredje rimer, andre og fjerde, femte og syvende, sjette og åttende. Men slik verselinjene er kamfulert i trappeform, er rimene kamuflert med at Majakovskij slenger på en liten ekstra stavelse til slutt. Det er helt gjennomført, som det ofte er i diktene til Majakovskij. Jeg skulle like å være til stede og høre han lese opp diktene sine en gang!

Jeg nevnte dette med fart, og det er ikke bare språket som går raskt i diktet. Man setter seg rett inn i bilen, det går tog til Marseilles, og så er det selveste Paris selv som ser ut til å være med på ferden «Prozvenjaet menja», «følgende meg», direkte oversatt. Både farten, bevegelsen og teknologien er typisk for futurismen.

I sammenligningen mellom Paris og Moskva velger Majakovskij helt klart Moskva. Men han bruker noen små triks for å understreke det ytterligere også. For eksempel er diktet delt i to, i første del så er det bare ytre observasjoner dikteren gjør, når han nærmmer seg hjemlandet er det indre følelser. Språket blir også mer konkret, nesten dagligdags. Rimordene er nok heller ikke tilfeldig valgt, selvsagt er de ikke det, Frankrikes hovedstad «Paris» rimer på «Velling», et ikke særlig poetisk og flott ord, mens Moskva har fått «Raskvas», «til blods». Frankrike har med velling å gjøre, Moskva med blod. Paris må også finne seg i å være et hannkjønnsord, som det også er, mens Moskva er hunnkjønn (ende på -a), og kan derfor stå sammen med Zemlja – jord. Det gir ideer om moderlandet og moder jord, altså noe langt større enn en skarve by.

Disse avslutningslinjene kan enhver russer utenatt den dag i dag, og man kan si det for spøk og for alvor.

Neste russiske dikt: Бабий Яр (Бабий Яр), av J. A. Jevtusjenko

Neste dikt av Majakovskij: Для веселия планета наша (For vår lykkelige planet) (presentert sammen med До свиданья, друг мой, до свиданья (på gjensyn, vennen min, på gjensyn) av S. Esenin)