Glückliche Fahrt, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er vi kommet frem til søsterdiktet til Meerstille. Det heter Glückliches Fahrt. Fra å ligge på stille havet får nå seilbåten fart.

Glückliche Fahrt

Die Nebel zerreißen,
Der Himmel ist helle,
Und Äolus löset
Das ängstliche Band.
Es säuseln die Winde,
Es rührt sich der Schiffer.
Geschwinde! Geschwinde!
Es teilt sich die Welle,
Es naht sich die Ferne;
Schon seh’ ich das Land!

1795

Lykkelig reise

Skyene løser seg opp
Himmelen er lys
Og Äolus løser
Det engstelige bånd
Vinden suser
Skipperen beveger seg
Fort! Fort!
Bølgene deler seg
Det fjerne nærmer seg
Allerede ser jeg land!

Språk, form og innhold

Diktet er illustrerende for hva versefoten har å si når man sammenligner det med Meerstille. I det diktet stod alt stille, og takten var tung, med fire trokeer, fire trykktunge stavelser, og lite bevegelse mellom dem. Særlig i de linjene som handler om havet, er det fire tunge slag, dung-dung-dung-dung. De trykklette stavelsene i mellom er knapt merkbare. Her, i Glückliches Fahrt, løses det opp. Det er to trykktunge stavelser, og takten er daktylisk, en trykktung stavelse fulgt av to lette. Før det kommer en opptakt, og alle linjene utenom 4 og 10 har også trykklett utgang (siste stavelse er trykklett). De to linjene er når Äolos, vindguden, løsner på båndene sine, og slipper vinden løs. Den siste linjen, er når han ser land og hvile.

Die Nebel zerreißen,
Der Himmel ist helle,
Und Äolus löset
Das ängstliche Band.
Es säuseln die Winde,
Es rührt sich der Schiffer.
Geschwinde! Geschwinde!
Es teilt sich die Welle,
Es naht sich die Ferne;
Schon seh‘ ich das Land!

Goethe: Glückliche Fahrt (trykkfordeling)

Diktet er også interessant når det kommer til limene. Linje 4 og 10 rimer (Band – Land), og er på den måten knyttet sammen. Äolus løsner på båndene sine, og det fører til at han (jeg-personen i diktet) til slutt vil komme til land. De andre rimene er i linje 2 og 8 (helle – Welle), kanskje ikke det mest illustrerende, men WindeGeschwinde i linje 5 og 7 illustrerer veldig godt. Dette er ord som henger sammen, det blir vind, og så blir det fart. Rimmønsteret er uregelmessig. Vil man virkelig lese diktet aktivt, og legge betydning inn i formen, kan man jo også her si at alt er i bevegelse, også rimmønsteret. Sammenlignet med Meerstille er det at her i Glückliche Fahrt kommer vinden og løser opp.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, bortsett fra Äolos, som er slått opp i sin greske form, Aiolos, på SNL.

zerˈreißen (st. tr. itr.) rive, slite i stykker, rive hull, rive opp; revne
Äolus – tysk navn på gresk gud -> Aiolos er hos den greske forfatteren Homer vindenes hersker og bor på øya Aiolia. Hos senere forfattere er han vindenes konge og gud. (SNL)
geschwind (adj.) hurtig, fort, kvikk, rask

Kommentar

Diktet henger svært tett sammen med Meerstille, og viser hvor mye man kan få til med enkle midler. I det første diktet står alt stille, i det andre er det bevegelse. I første diktet er det uro, i andre glede og lettelse. Her i Glückliche Fahrt ender det i tryggheten, i det båten med dikets jeg når land.

Min gjendiktning

Helt avgjørende i dette diktet er følelsen av bevegelse, det må gå fort. Noe av diktet må omskrives for å få rimene med. Det skal være samme stemningen som i originalen, det er viktig når man gjendikter dikt.

Glückliche Fahrt

De skyer seg river
Lys himmel vil følge
Og Ailos han løsner
Det engstelige band
Det suser i vinden
Må røre seg, skipper
Gå dit hen! Og dit hen!
Det deler seg bølge,
Det nærmer seg fjerne
Nå ser jeg ja land!

ES2019

Die Spröde, av Johann W. von Goethe

Diktet av Goethe vi skal ta for oss i dag er det første fra Weimar-perioden, det som passer inn i det som har fått navnet Weimar-klassisismen. Vi er godt inne på 1790-tallet, Goethe nærmer seg 50 år, bor i Weimar, og står i brevveksling med Schiller. Denne brevvekslingen skulle forme Goethe veldig. Og derigjennom forme tysk litteratur- og kulturhistorie. Goethe var blitt en moden mann, den ungdommelige skapertrang og vilje til å gripe verden og å endre den, var erstattet av den modne manns ro og ønske om å bevare tingene som man kjenner dem. Goethes ungdom var Sturm und drang, følelsesmessige stormer og politisk og kulturell virketreng, den modne Goethe var ønske om harmoni og skjønnhet og sannhet. Det mente Goethe å finne i den gamle antikken, en mening preget av å være oppvokst i et klassisk hjem, og av en reise til Italia og Roma på slutten av 1780-tallet.

Det klassiske i diktet Die Spröde (Den reserverte) ser vi i diktets tema og motiv, det pastorale, gjeterjenta og beilerne. Diktet er ikke noe langt, og gir seg ikke ut for å være noe krevende eller viktig, men heller et uttrykk for en litt mystisk og litt utilgjengelig gjeterjente, som heller går og synger med sauene sine, enn å la frierne få det som de vil.

Die Spröde

An dem reinsten Frühlingsmorgen
Ging die Schäferin und sang,
Jung und schön und ohne Sorgen,
Daß es durch die Felder klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bot ihr für ein Mäulchen
Zwei, drei Schälchen gleich am Ort;
Schalkhaft blickte sie ein Weilchen,
Doch sie sang und lachte fort,
So la la! le ralla!

Und ein andrer bot ihr Bänder,
Und der dritte bot sein Herz;
Doch sie trieb mit Herz und Bändern
So wie mit den Lämmern Scherz,
Nur la la! le ralla!

Den reserverte

I den reneste vårmorgenen
Gikk gjeterjenta og sang,
Ung og skjønn og uten sorger,
Gjennom åkerne det klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bød henne en liten munn
To, tre småsau med på stedet;
Spøkefullt kikket hun en liten stund.
Dog sang og lo hun bort,
Så la la! le ralla!

Og en annen bød henne bånd,
Og den tredje bød henne sitt hjerte;
Dog hun bedrev med hjerte og bånd
Slik som med lammene spøk,
Bare la la! le ralla!

Språk, form og innhold

Formen er trokeisk med fire trykktunge stavelser i hver linje. Oddetallslinjene har trykklett utgang, partallslinjene trykktung. Så det blir tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam x2. Den siste linjen er et tillegg, en trall, jeg vil si den trokeiske versefoten skal følges også her, men her bare med tre takter.

An dem reinsten Frühlingsmorgen
Ging die Schäferin und sang,
Jung und schön und ohne Sorgen,
Daß es durch die Felder klang,
So la la! le ralla!

Trykkfordeling, første strofe, Die Spröde

Merk at når man søker på nettet kommer det opp en side, schwaben-kultur, der teksten er presentert som en lieder, og der den metriske formen er beskrevet som daktyler. Siden ser pålitelig ut, med korrekt faktainformasjon, og skikkelig oppsett, men det virker på meg merkelig at denne teksten skal kunne passe inn i en daktylsk versefot. Det vil si tung-lett-lett, typisk sånn som enstavede norske substantiv i bestemt flertall, skapene, byene, tingene, tung-lett-lett. Skulle det vært noe, måtte vel denne liederen være anapest? Det vil si lett-lett-tung, slik som ordet anapest selv. Jeg hørte gjennom noen versjoner av Hugo Wolfs tonsatte sang til teksten, men der var ikke betoningen av stavelsene så markant. Poenget til nettsiden schwaben-kultur er at den metriske formen er identisk til den til Die Bekehrte, som er liederen som følger, og som står i par til den. Jeg er enig i det, men jeg ville ikke kalt det daktyler.

Rimmønsteret er AbAb, altså kryssrim. Formen og rimene er konsekvent gjennom alle tre strofene. I tillegg til hovedrimene ved utgangen av linjene er det tilløp til innrim og bokstavrim inne i strofene. Bokstavrim har vi i Schäferin – sang – schon – Sorgen i strofe 1, Schäfchen- Schalkhaft i strofe 2, men det er bare det andre bokstavrimet som er fullverdig. Skal det være ordentlig, skal alle konsonanter før første vokal være like. Det er det som er den gamle norrøne og klassiske alliterasjonen. Innrimene er heller ikke fullverdige, men diminutivene Mäulchen-Schäfchen-Weilchen har lydlig slektskap i strofe 2, og andrer rimer på Bänder vel så godt i første linje i strofe 3, som Bänder rimer på sitt egentlige rimord, Bändern, i utgangen av linje 3.

Oversettelse

Tittelen på diktet er alltid viktig å få oversatt godt. Die Spröde har ikke noen opplagt norsk oversettelse. Grunnbetydningen er sprø og skjør. Når det blir brukt om en person, betyr det at vedkommende er avvisende, utilgjengelig, lukket og reservert. Gjeterjenta i diktet er nettopp lukket og reservert, slik hun avviser alle frierne sine. Jeg kaller diktet Den Reserverte i min oversettelse, også fordi diktet har slektskap med Den omvedte (Die Bekehrte), som jeg skal poste neste gang. Men norske Den reserverte er ikke i nærheten av å være en så god tittel som tyske Die Spröde.

Diktet har også noen generelle vanskeligheter i oversettelsen. Det gjør rikelig bruk av dimminutiv, tysk verkleinerungsform, noe vi ikke har på norsk. Så en oversetter må velge om han/hun bare skal ignorere dimminutiven, eller legge til et ekstra ord, «liten». Dimminutiven er også en kjæleform, så det er ikke dekkende bare å skrive «liten munn» for Mäulchen heller. Det er også et spørsmål hva en oversetter skal gjøre med trallen i siste linje i hver strofe. Dette er ord der klangen er poenget, selvsagt, det er ord som ikke har noen mening. Men det første ordet i trallen har alltid en mening, so er så, og nur er bare. Jeg heller mot å oversette disse ordene, eller «oversette», i hermetegn, mens jeg lar resten av trallen stå som den gjør på tysk. I gjendiktningen beholder jeg den tyske ordlyden.

I første strofe oversetter jeg preposisjonsuttrykket An dem med i den. Jeg synes alle preposisjoner skurrer på norsk i denne sammenhengen, vi sier ikke i en morgen, vi sier en morgen. Her skal det imidlertid ikke bare være en morgen, det skal være den reneste vårmorgenen, og da er det ikke så lett å unnslippe preposisjonen. Så: I den reneste vårmorgenen. Problemet er så stort at jeg i gjendiktningen legger til en trykklett opptakt, og skriver Det var en ren og vårlig morgen. Fjerde linje i denne strofen har jeg omskrevet litt. Direkte oversatt står det: At det gjennom åkern/markene (Felder) klang.

Andre strofe har en vanskelighet jeg ikke kan garantere for at jeg har klart å overvinne. Først ut er navnet Thyrsis, et navn som er det samme på norsk og tysk, selvsagt, men navnet er så spesielt at det ikke kan kalles tilfeldig valgt. Jeg har nøstet litt opp i hva det kan være, det er antikt, gresk, og også brukt av Vergil, i hans syvende eclogue. Opprinnelig er det tittelen på et dikt av Theocritus. eller Theokrit, som vi vel kaller ham på norsk. Ingenting av dette kjenner jeg direkte, bare av omtale. Thyrsis er en gjeter, og passer derfor inn i det pastorale motiv, og at han er gammel og gresk, passer inn i det klassiske. Lenger enn det greide jeg ikke å komme i forsøket på å finne ut hvorfor Goethe bruker dette navnet i diktet. Uansett byr denne Thyrsis gjeterjenta på en «liten munn», ein Mäulchen, og om det er en munn å kysse på, eller noe å spise, skal ikke jeg uttale meg om, annet enn at jeg tror det er det første. Det er en omskriving for at han vil ha henne. Linje to i denne strofen er mystisk for meg. Direkte oversatt er det To, tre småsau (Schäfchen) likt (gleich) på stedet (am Ort). Men det gir ikke noen god mening på norsk. Det er forskjeller i hvordan tyskerne bruker sitt gleich, og hvordan vi bruker vårt tilsvarende «lik». Antagelig er det slik at Thyrsis byr med to-tre sau der på stedet, i tillegg til munnen sin, altså han legger på en liten gave for å få henne. Det passer med at Thyrsis er gjeter, sånn kjennere av antikk litteratur vil vite. Da gir det god mening at gjeterjenta skjemteaktig kikker på ham en liten stund, før hun ler og synger frieriet bort.

I tredje strofe er det en annen som byr henne bånd, i flertall (Bänder), og en tredje en som i rene ord byr henne hjertet sitt. Men hun driver med både hjerter og bånd, som hun driver med lammene sine, bare spøk. Her passer det å oversette den siste trallen med bare tra-la-la, det er betydningsinnhold i tyske nur (bare), der. Ellers hadde ikke denne strofen noen vanskeligheter i oversettelsen.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsordene er markert med fet skrift.

spröde (adj.) 1. sprø, skjør; 2. (om hud) sprukken; (stemme) ru. 3. (om person) avvisende, utilgjengelig, lukket, reservert.
Schäferin -> Schäfer der, -s/-; gjeter, hyrde.
Feld das, -(e)s/-er; felt (i ulike betydninger); mark, åker; (overført) område, gebet
bot pret. av → bieten (bietet, bot, hat geboten, tr., refl.) by, tilby, by på
Mäulchen das, -/; liten munn.
Schäfchen, Schäflein das, -s/-, lam, lite får; (overført) hjord, flokk;
Schalkhaft — treff på norsk-tysk –> skjelmsk schelmisch, neckisch, schalkhaft.
blickte -> blicken (sv. itr.) se, titte fram, være synlig, skimte; lyse;
Weilchen das, -s/-; kort stund, øyeblikk.
Bänder -> I. das Band, -(e)s/Bänder (flt. -e se pkt. 4). 1. bånd; ordensbånd, transportbånd. 2. beslag, feste. 3. smal klippeavsats. 4. flt. die Bande (overført, poetisk); lenker, bånd (vennskapsbånd
trieb -> treiben (treibt, trieb, hat/ist getrieben, tr. itr) 1. drive (i ulike betydninger) 2. presse, jage, skynde på, mase 3. drive på med, bedrive, holde på med.
Lämmern -> Lamm das, -(e)s/Lämmer. 1. lam. 2. kje, geitekilling.

Kommentar

Det er et klassisk motiv om gjeterjenta som går i fjellene med sauene sine, og som mange vil ha, men ingen kan få. Den er godt kjent også til tonene av Hugo Wolf (1860-1903), fra 1891. Diktet står i par med det følgende Die Bekeherte (den omvendte), der morgen er skiftet ut med aften, tredje person (gjeterjenta) er skiftet ut med første (jeg). og gutten blåser i fløyten sin, og det vel kan se ut som at den reserverte (die Spröde) ikke er så reservert lenger (Die Bekehehrte). Antall strofer og oppbygningen av dem er identisk.

Mer om Die Bekeherte kommer neste gang. Om Die Spröde har jeg også sagt nok. Denne gjeterjenta (Schäferin) er litt lukket og reserert, hun lar seg ikke fange av beilerne, og lar seg ikke fange av mine ord.

Min gjendiktning

Den tyske objektsformen for 3. person entall, hunkjønn, er ihr, et enstavelsesord. Det tilsvarende norske henne har to stavelser. Jeg løser det av og til ved apostrof, ‘ne eller ‘na, om diktet blir lest høyt, skal det gå fint. I mange dialekter er det slik det gjøres, jeg så ‘a, eller eg såg na. Men skriftlig ser det litt fremmed ut. Jeg prøver derfor av og til å bruke subjektsformen hun, noe som ikke er grammatisk riktig, men som kanskje kan forsvares, siden det for mange av de andre pronomene ikke lenger skilles mellom subjektsform og objektsform. Det gjelder for eksempel tredje person hankjønn, der det er helt vanlig å bruke han både i han så meg og i jeg så han. Problemet finnes i dette diktet i første linje i strofe 2. Jeg kan unngå problemet med å skrive «Thyris bød henne en munn», i stedet for «Thyris bød hun på en munn».

I tredje strofe er det et innrim jeg ikke får over: Und ein andrer bot ihr Bänder, andrer mot Bänder. Det er et halvrim, men det klinger vel så bra som det egentlige rimet i strofen Bänder – Bändern. Det er rimet er nominativ flertall mot dativ flertall. Jeg har landet på en litt haltende løsning, der selv.

Den reserverte

Det var en ren og vårlig morgen
Gjeterjenta gikk og sang,
Ung og skjønn og ingen sorger,
Så det gjennom marken klang,
So la la! le ralla!

Thyrsis bød henne munnen
Noe sau i samme trekk;
Skjelmskt hun kikket lurt den stunden.
Dog hun sang og lo det vekk ,
So la la! le ralla!

Og en annen bød å binde,
Og den tredje hjertet bød;
Dog hun drev med hjertebindet
Som med sine sauer spøk,
Kun la la! le ralla!

ES2019

Forrige: Christel Neste: Die Bekehrte Alle: Goethe