Die Freuden, av Johann Wolfgang von Goethe

Dette er diktet Die Freuden, av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Det er enda et av ungdomsdiktene hans, skrevet en gang i 1760-årene, og trykket i 1769. Da var herr Johann Goethe 20 år, i Norge ville han vært ferdig med videregående skole. Goethes liv var jo mer spesielt. Han studerte juss ved universitetet i Leipzig i årene 1765 til 1768, men måtte vende hjem til Frankfurt på grunn av sykdom. Det er ukjent om han skrev dette diktet i studieårene, eller i sykdomsårene. Sikkert er det i alle fall at det har en del av ungdommens karakteristikker. Det handler om gleden, det er ganske fritt i formen, og det er fantasifullt og malerisk med en øyenstikker rundt bålet.

Die Freuden

Es flattert um die Quelle
Die wechselnde Libelle,
Mich freut sie lange schon;
Bald dunkel und bald helle,
Wie der Chamäleon,
Bald rot, bald blau,
Bald blau, bald grün;
O daß ich in der Nähe
Doch ihre Farben sähe!

Sie schwirrt und schwebet, rastet nie!
Doch still, sie setzt sich an die Weiden.
Da hab ich sie! Da hab ich sie!
Und nun betracht ich sie genau
Und seh ein traurig dunkles Blau –

So geht es dir, Zergliedrer deiner Freuden!

Entstanden Ende der 60er Jahre, Erstdruck 1769

Gledene

Det flakser om kilden
De vekslende øyenstikkerne
Meg har de allerede lenge frydet
Snart mørke og snart lyse
Som kamelonen
Snart rød, snart blå
Snart blå, snart grønn
O at jeg i nærheten
Likevel ser fargene deres!

De svirrer og svever, hviler aldri
Dog stille, setter de seg på vidjetrærne
Da har jeg dem! Da har jeg dem!
Og nå betrakter jeg dem visst
Og ser en trist mørk blå

Så går det deg, analytiker av dine gleder!

Språk, form og innhold

Dette diktet har litt forskjellig form i de ulike strofene. Første strofe har et litt komplisert rimmønster, AAbAbooEE, ikke så mye brukt, akkurat. De to o’ene betyr at de linjene ikke rimer på noen andre, selv om grün har litt slektskap til schon og Chamäleon, og kan gå som halvrim, kanskje. Stor bokstav er trykklett utgang, på vokal, liten bokstav er trykktung, på konsontant. Det er ikke fast form i disse linjene, og det veksler litt tilfeldig hvor de trykktunge stavelsene er plassert. Om man leser på lag med diktet, som man jo helst skal, så kan man si at de bevegelige trykkmarkeringene samsvarer med den flagrende øyenstikkeren rundt bålet.

I andre strofe er diktet mer tradisjonelt med firfotede jamber, og det som best kan kalles parrim, bare med en innsatt ekstra linje som nummer 2. Så litt fri er denne strofen også. Rimmønsteret skrevet ut er aOabb.

Sie schwirrt und schwebet, rastet nie!
Doch still, sie setzt sich an die Weiden.
Da hab ich sie! Da hab ich sie!
Und nun betracht ich sie genau
Und seh ein traurig dunkles Blau

Goethe: Die Freuden, trykkfordeling, strofe 2

Det er ingen spesielle utfordringer i oversettelsen denne gang. Det skulle være ganske greit å se og skjønne hva som står der. I gloselisten står det listet opp ord det kan være tvil om.

Jeg ser for meg at kilden er en lyskilde, for eksempel et bål, og så skifter øyenstikkerne farge etter lyset fra bålet. Det er dette fargespillet den unge poeten beskriver, ganske intenst, det er det som er gleden hans. Så veksler det, da han trekker seg tilbake, og ser den dunkle fargen blå, og seg selv som analytiker av gleden. Sånn er det jeg leser diktet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

flattern (sv. itr.) flakse (også overført); vaie, blafre; (overført) være vinglet, vankelmodig.
wechseln (sv. tr. itr.) skifte, bytte, veksle.
Libelle die, -/-n; øyenstikker.
schwirren (sv. itr.) 1. svirre, summe 2. suse; suse i vei.
rasten (sv. itr.) raste, hvile, ta pause.
Weide die, -/-n 1. beite(mark), gressgang 2. (botanikk) vidje, pil, selje; Trauerweide sørgepil; Salweide selje
zerˈgliedern (sv. tr.) dele opp, analysere.

Kommentar

Goethe er ungdommen, men han er også analytikeren, som analyserer sin egen glede. Det er dette refleksjonsnivået han utvikler til gangs gjennom livet sitt. Men folk som er veldig ettertenksomme og analytiske, får aldri helt det umiddelbare som mer impulsrike folk opplever. Altså, forskjellen mellom å sitte foran bålet og kjenne varmen og se lyset, sitte der i stemningen, og å sitte foran målet og se nøye etter hva man ser, kjenne nøye etter hva man føler, tenke.

Det er også en vel etablert og effektiv teknikk å bryte ut av en stemning man har satt i et dikt, eller en annen type tekst, det å avslutte med et brudd, slik Goethe gjør her.

Dikterisk ligger kvalitetene i den maleriske skildringen, fargene, og flittig bruk av antikkens retoriske figurer (Bald rot, bald blau,/ bald blau, bald grün). Det er også gjentakelser i diktet. Og alle rytmebruddene og taktskiftene har sin effekt, men denne effekten svekkes litt av at det er så mange av dem. Det er typisk ungdomsdiktning.

Min gjendiktning

Jeg har gjort et lite forsøk på gjendiktning av dette diktet også. I første strofe gjelder det at diktet skal hoppe og sprette av gårde, som i originalen, i andre strofe er det viktigere at versefoten treffer. Det er ungdomsdikt, og skal være litt friskt, skal være sånn at man bare sender det av gårde, ferdig.

Gledene

Det flakses om en kilde
De øyenstikker’ snille
Alt lenge gledet sånn.
Snart dunkle og snart milde
Slik som en kamelon.
Snart rød, snart blå
Snart blå, snart grønn
O at jeg nå er nær dem
Og fargene jeg ser dem!

De svirrer, svever, hviler ei
Dog stilt, de setter seg på vidjen
Der har jeg deg! Der har jeg deg!
Og visst betrakter jeg dem nå
Og ser sørgmodig, dunkel blå

Så går det deg, analytiker av gleden!

ES2019