Sonett 122, av William Shakespeare – Thy gift, thy tables, are within my brain

Det er forbausende lite man vet om Shakespeares liv, all den tid han er så berømt og så mye lest og spilt over hele verden. Alt forskningen har å forholde seg til er statiske opplysninger i lovbøkene, når han giftet seg og fikk barn, hvor han bodde. Det er ikke bevart noen tekster av ham, annet enn diktene og teaterstykkene, og selv de har vi bare som de er. Vi kan knapt nok være sikre på når de er skrevet. Det finnes ingen brev eller dagbøker, verken til eller fra Shakespeare, og det andre har skrevet om ham, er også kort og vanskelig å få så mye ut av.

Det er en forskningstradisjon som forsøker å lese veldig mye om Shakespeares liv ut i fra sonettene. Denne forskningstradisjonen er ikke den etablerte, god forskning verdsetter sikker og falsifiserbar kunnskap. Å lese Shakespeares liv inn i sonettene hans kan ikke bli annet enn spekulasjoner. Vi vet ingenting å måle det mot. Så om Shakespeare Som det står på side 7 i Oxford Critical companion to Shakespeare:

 As Stephen Booth, a modern editor of the Sonnets, has observed, “William Shakespeare was almost certainly homosexual, bisexual, or heterosexual. The sonnets provide no evidence on the matter.”

Av alle sonettene til Shakespeare, er det kanskje denne, nummer 122, som mest sannsynlig refererer til en konkret hendelse i livet hans. Det er den det finnes best argumenter for å lese biografisk. Opplysningene man får ut av den er i så fall bagatellmessige, men det er nettopp det at de er så bagatellmessige, som gjør det mulig at dette er noe som har skjedd. Det er uvanlig å plassere noe så bagatellmessig i en sonett, det som skal være høyverdig litteratur. Det dreier seg om en notisbok, tables, som sonettskriveren skal ha fått av sin elskede. Denne har sonettskriveren så mistet. Sonetten er forsikringen om at det ikke har så mye å si, for alt som står i boken, uansett er bevart i minnet.

Så er dette biografisk? Er dette noe som faktisk har hendt? Kanskje. Jeg er fristet til å omsitere Stephen Booth litt, her: Det kan godt hende William Shakespeare fikk en notisblokk av en person han var veldig glad i en gang, sonetten gir ikke noe svar på det. Det er kanskje ikke så viktig heller.

Sonnet 122

Thy gift, thy tables, are within my brain
Full charactered with lasting memory,
Which shall above that idle rank remain,
Beyond all date, even to eternity:
Or, at the least, so long as brain and heart
Have faculty by nature to subsist;
Till each to razed oblivion yield his part
Of thee, thy record never can be missed.
That poor retention could not so much hold,
Nor need I tallies thy dear love to score;
Therefore to give them from me was I bold,
To trust those tables that receive thee more:
To keep an adjunct to remember thee
Were to import forgetfulness in me.

Min oversettelse

Sonett 122

Notisboken du gav meg i gave er i min hjerne
Skrevet ut med minner som vil vare,
De skal forbli over de virkesløses rekker,
Forbi alle dager helt inn i evigheten:
Eller, i det minste, så lenge hjerne og hjerte
Fra naturen har evnen til å opprettholde livet;
Inntil hver av dem rasert til glemsel gir fra seg sin del
Av deg, så kan ikke din historikk gå tapt.
Den dårlige bevaringen kan ikke romme så mye,
Og ikke trenger jeg regnestaver for å tegne opp din kjærlighet;
Derfor var jeg frimodig da jeg gav dem fra meg,
For å stole på de tabeller som opptar deg bedre:
Å beholde en assistent for å huske deg
Var å forårsake glemselen i meg.

Kommentar til språket

De to første linjene har jeg omskrevet en del for å gjøre meningen klar på norsk. Tables er her notisbok, skriveblokk  tabeller (se også sonett 77). At den er full charactered betyr at den er skrevet ut, eller er full av bokstaver og ord. At den er fylt ut med lasting memory (varig minne) betyr at det som står der vil bli husket, og det er da poeten som vil huske det. Linjen Which shall above that idle rank remain er litt vanskelig. Det er uklart hva which (som) viser tilbake til, enten er det notisboken (tables) eller så er det med poetens varige minne (lasting memory). Når jeg i min oversettelse skriver «de», så tolker jeg det slik at er minnene som skal forbli hevet over (above) de virkesløse rekker. Det kunne også være boken, ellet notatene (tables). Med idle rank menes noe sånt som «alt det som ikke betyr noe», idle har mange betydninger som går på «ikke å være i funksjon, ikke gjøre noe, være uvirksom», rank kan bety både «rang» eller «rekker». Linje 4 har jeg også omskrevet litt, noe enhver med litt kjennskap til engelsk vil se.

Linje 5 er ganske interessant, med at den liksom undergraver poetens eget prosjekt i sonetten. Et minne skrevet i tekst, er evig, mens et minne som bare blir husket ikke vil vare lenger enn livet til den som husker. Det er det som står i linje 6, som følger opp, Have faculty by nature to subsist, direkte oversatt: «har evnen fra naturen til å opprettholde livet». Det er altså hjertet og hjernen som har denne evnen, hjernen som husker, og hjertet som er det som slår og holder livet i gang. Each (hver) i linje 7 viser til hver av dem, hjernen og hjertet. Med razed oblivion (rasert glemsel) ligger også en idé om at monumenter og minnesmerker er rasert til grunnen, fjernet helt. Meningen med yield (gi, gi fra seg, gi etter) er nok betydning 3 og 6 (se gloselisten), yield his part er å gi fra seg sin del.  Det er hjernen og hjertet som gir fra seg hver sin del, og det de gir fra seg hver sin del av, ser vi når setningen fortsetter videre i linje 8. Det er of thee (av deg). Ordet record (opptegnelse, merittliste, historikk) skulle jeg gjerne beholdt på engelsk, det er ikke så enkelt å finne et enkelt tilsvarende ord på norsk, og record på norsk er akkurat så lite brukt at det ennå ikke kvalifiserer helt til å være et gangbart fremmedord. Jeg velger historikk som det nærmeste, det skulle være greit. Meningen i linje 7 og 8 er at hjerne og hjerte kan bli rasert til glemsel, den ytterste glemsel når de slutter å eksistere, men hva denne personen har gjort (thy record), det kan ikke gå tapt, det må bestå. Jeg skal ikke uttale meg om dette er et ønske (de kan ikke/må ikk gå tapt), eller et faktum (de kan ikke gå tapt/det vil ikke skje).

I linje 9 viser That poor retention (den dårlige bevaring) til notisboken, der det ikke vil være plass til alt det den skjønne ungdom poeten skriver til, har gjort. Plass vil det imidlertid være i hukommelsen. Linjen inneholder kanskje også et aldri så lite ordspill, siden retention har betydning av «å holde på plass» og «bevare», mens poenget her jo er at sonettskriveren ikke klarte å holde på plass og bevare notisboken, han mistet den. Så da blir det at når han bevarte notisboken så dårlig, så kunne dette ikke holde på så mye (not so much hold), som alt det den skjønne ungdom er og har gjort, og som står skrevet i denne boken. Tallies eller i entall tally, på Shakespeares tid var innskjæringer i en stav, for å hjelpe hukommelsen å holde rede på ting, for eksempel antall av en vare eller størrelsen på gjelden. Dette henger sammen med score, som har en betydning av «å skjære» eller «lage hakk», akkurat det man gjorde for å holde kontroll over regnskapet. En lang norsk oversetelse av linjen kunne vært «heller ikke trenger jeg regnestaver for regnskap over din kjærlighet», men det syntes jeg ble litt langt og tungt, så jeg har prøvd litt forskjellige varianter for å få uttrykt det omtrent samme på norsk. Det var ikke så lett. Disse ordene, score og tallies, forekommer for øvrig meget sjelden hos Shakespeare, noe nettsiden Shakespeares-sonnets gjør oppmerksom på. Samme nettsted skriver at bold (modig) i linje 10 betyr confident (trygg, sikker, selvsikker), og at sonettskriveren var trygg på at det var greit å gi dem (tables – notisboken) fra seg. Jeg oversetter med «frimodig», for å ha en del av betydningen av bold med. Those tables i those tables that receive thee more er tabellene eller notisene i minnet, eller hukommelsen. At disse notisene receive thee more betyr at de «får mer av ham», «tar i mot mer», grunnbetydningen av receive er selvfølgelig «ta i mot». Her er det en forvanskning av å få sagt at opptegnelsene om den skjønne ungdoms gjerninger er bedre bevart i hukommelsen, enn i notisbøkene.

Adjunct i linje 13 er assistent, import i linje 14 er ikke så mye «å importere», som «å forårsake». Det at sonettskriveren måtte ha en assistent, altså notisboken, for å huske den skjønne, var å forårsake at han skulle glemme ham, siden han nå har mistet boken. I hukommelsen vil han selvfølgelig ikke bli glemt.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no, som igjen bruker stor engelsk norsk ordbok og Oxford dictionary of English language.

faculty 1. evne, sans 2. (spesielt amer.) dyktighet, særlig evne, talent, egenskap 3. (universitet) fakultet, institutt 4. (universitet) fakultet(smedlemmer), fakultetets lærerstab 5. (amer.) lærerkollegium, lærerstab 6. (gammeldags) autorisasjon, tillatelse 7. (spesielt kirkelig) dispensasjon, særlig tillatelse
subsist 1. livnære seg, leve 2. opprettholde livet 3. (spesielt jus) bestå, eksistere 4. (gammeldags) underholde, forsørge, forsyne
razed 1. jevne med jorden 2. (gammeldags) rasere, utrydde, utslette 3. (gammeldags) streife, såre lett
oblivion glemsel
yield 1. gi, gi avkastning, innbringe 2. føre til, produsere, frembringe 3. gi fra seg, gi opp, overlate, utlevere, avstå (fra), overgi 4. (mest litterært) gi, skjenke, bevilge, tilkjenne 5. (gammeldags) lønne 6. gi etter, vike, gi seg, bøye seg, fjære 7. underkaste seg, trekke seg unna, gi etter, gi seg over, gi opp, dukke under, kapitulere
retention 1. det å holde tilbake, det å holde på plass 2. bibehold, bevaring 3. (psykologi) erindring, hukommelse 4. (medisin) retensjon
tallies -> tally 1. (kontroll)regning, poengberegning, (opp)telling 2. poengsum, poengstilling 3. totalsum 4. (sjøfart) lastberegning 5. (kontroll)merke, etikett 6. motstykke, parallell, gjenpart 7. overensstemmelse 8. tallmål, antall
adjunct 1. tilbehør, supplement, komplement 2. medhjelper, assistent 3. (grammatikk) bestemmelse, attributt

Kommentar til sonetten

Spørsmålet om å bevare går igjen i mange av Shakespeares sonetter og i mye av den klassiske diktningen. Det er et evig tema, ordspillet er der med hensikt, hvordan skjønnheten i naturen er forgjengelig, og vil visne og dø, mens den i kunsten kan gjøres varig. Her har vi det latinske uttrykket vita brevis, ars longa, «livet er kort, kunsten lang», også. I denne sonetten blir dette temaet lekt litt med, siden den introduserer en notisbok med opptegnelser om den elskede, og denne notisboken er mistet. Slik blir det som skulle varig ikke varig i det hele tatt, det er jo tapt. Mot dette setter poeten opp sin egen hukommelse, og hevder den er overlegen notisboken, siden minnet om den elskede der er mye rikere, og heller ikke vil gå tapt, i hvert fall ikke så lenge han lever (so long as brain and heart / Have faculty by nature to subsist).

Alt dette blir jo litt spesielt i og med at sonetten også er skrevet som et forsvar for at poeten mistet denne boken han fikk i gave av den elskede, og at den derfor burde være veldig verdifull for ham. Lest litt hverdagslig, kan man saktens spørre seg om det er tilstrekkelig forsvar å si at det ikke er så farlig om man har mistet en minnebok, fordi man husker hva som står i den. Og lest høyverdig, som formen egentlig ber om, så blir minnet i hukommelsen og i notisboken litt puslete. Det er jo sonetten selv som vil være det varige, et tema som altså går igjen og som Shakespeare har behandlet bedre i mange andre sonetter. Berømt er nummer 55, mens jeg personlig er svak for nummer 17.

Ellers kan denne sonetten brukes som et utmerket eksempel på hvordan rimene hører sammen, ikke bare lydlig, men også hvordan ordene som rimer passer sammen. Det er brain – remain, han skal bli værende i hjernen, memoryeternity (begge ordene lest med trykk på siste stavelse, slik det må være i en sonett), evig i hukommelsen. Videre er det brain and heart – yield his part, hjerne og hjerter (skal) gi sin del, to subsist – never can be missed, å eksistere – kan ikke gå tapt. Den passer kanskje ikke så godt, siden det første handler om hjertet og hjernen, det andre om ungdommens gjerninger (record). Den siste kvartetten har so much hold – was I bold, som heller ikke passer så godt, med «holde så mye – var jeg sikker», også om to forskjelliige ting, boken og sonettskriveren selv. Men score – more, eller thy love to score – receive thee more, nedtegne din kjærlighet – oppta deg mer, passer veldig godt. Konklusjonen har thee – me, eller remember thee – forgetfullnes in me, huske deg – glemselen i meg, motsetningen sonetten dreier seg om.

Formen på Shakespeares sonetter er et bilde i første kvartett, et nytt bilde i andre, enda et i tredje, og så en konklusjon og oppsummering i kupletten til slutt. Man kan også si at bildene i de tre kvartettene er variasjoner over samme tema, eller utvikling av det. Her er det den første, som går hardt ut, og setter evigheten som perspektiv på den skjønne ungdoms gjerninger og egenskaper, de som er nedtegnet i gaven han har gitt sonettskriveren. Det er en uvanlig vending i linje 5, kanskje passende med det litt uhøytidelige og hverdagslige temaet i sonetten, i og med at linjen begynner med or (eller). Det er ikke sånn man gjør når man formulerer seg i opphøyde tanke, at man kommer på noe nytt, og må moderere seg. Disse linjene handler da også om at minnet ikke vil vare evig, de vil bare vare så lenge det er liv i sonettskriveren, og minnet dermed kan være bevart i hodet hans. Så inntil han selv, sonettskriveren med hjerne og hjerte (brain and heart), blir rasert til glemsel, så kan heller ikke minnet om ungdommen og det som står i notisboken, bli glemt. Dette gir sonettskriveren fornyet mot til å si at det ikke er så farlig at boken gikk tapt, at han mistet den, for han trenger ingen notisbok eller andre ting for å holde kontrollen over den skjønne ungdommens kjærlighet. Den – og han – er mye bedre bevart i minnet.

Slik blir altså konklusjonen en oppsummering. Når sonettskriveren skal ha en assistent, en notisbok, for å huske den skjønne ungdommen han elsker, så blir det bare glemsel av det (import forgetfulness in me). Det er bedre hjernen og minnet tar seg av den oppgaven.

Min gjendiktning

Gjendiktningen begynner alltid som en kladd. Først er målet å få antall stavelser og rim på plass, så gjelder det å prøve å oppfylle jambene. Det er sjelden oversettelsen lykkes i alt, veldig sjelden. Så jeg kaller det helst en stiløvelse for oversettelsen, enn at det er meningen leseren skal ha så mye utbytte av det. Kanskje vil jeg med tiden ende med å legge til en ekstra, tryklett stavelse til slutt, slik den russiske sonettskriveren Ivanov tillater seg. På norsk finnes det så mange tostavede ord med trykklett ending, praktisk talt alle tostavede verb i infintiv, presens og preteritum, og det samme med praktisk talt alle tostavede substantiv, at det blir kunstig å unngå dem i siste ord i en linje. Det er en grunn til at det er skrevet så få sonetter på norsk. I oversettelser pleier de fleste å gi opp, og slutte linjene med trykklett stavelse, selv om den jambiske versefoten egentlig krever trykksterk. For å få til det på norsk, er man nesten nødt til å slutte linjene med enstavelsesord. Akkurat i denne gjendiktningen her, har jeg tvunget det til slik.

Din gave, boken, er i hodet mitt
Med varige minner fullt bokstavert,
Og hevet over løse rekker blitt,
Forbi alle dager til evighet:
Eller, i mens hjerne og hjerte har
Evnen til å holde liv som er skapt;
Til i glemsel de gir bort hver sin part
Av deg, kan ei din historikk gå tapt.
Lite innhold i dårlig bevaring,
For din kjærlighet ei merke i stav;
Trygt gav jeg derfor i fra meg den ting,
Og stoler på det meg deg bedre gav:
Å bruke en hjelp for å huske deg
Forårsaker bare glemsel i meg.

 

Reklamer

Til A. O. Smirnova, av Mikhail Lermontov

Jeg tenkte å poste innleggene dagen de er postet, for så å flytte dem tilbake dit de hører hjemme når et nytt dikt blir postet den ukedagen. Dette diktet av Lermontov skal tilbake til februar 2015 når jeg får postet et nytt russisk dikt neste søndag.

*

Dette diktet av Mikhail Lermontov postes tilbake fra februar 2016. Det er et dikt som krever litt av meg å finne ut av, det er et dikt som ser ut til å finne også i noen andre versjoner, mens russisk wikisource har redaksjoner fra forskjellige årstall, . Noen av dem, som denne fra 1901, har flere versjoner. Selv om jeg leser russisk, kan jeg ikke skumlese det, og med komplisert eller uvant russisk hender det jeg misforstår eller ikke får med meg meningen. Jeg må også finne ut av hvem hovedpersonen i diktet, denne A. O. Smirnova, er.

Detektivarbeidet mitt med A. O. Smirnova er litt begrenset. Hun ble født 6. mars 1809, i Odessa, og var det som vel må kalles en hoff-dame hos Maria Fjodorovna (gift med tsar Paul I) og etterpå hos Aleksandra Fjodorovna (gift med tsar Nikolai I). Selv giftet hun seg i 1832 med Nikolai Smirnov, en diplomat, og var del av den politiske, intellektuelle og kulturelle eliten i datidens St. Petersburg. Som sådan mottok hun alle de store russiske forfatterne og kulturpersonlighetene fra 1830-årene, og litt utover, som Pusjkin, Lermontov og Gogol. Selv skrev hun også, memoarer, men uten at de har stor verken historisk eller kunstnerisk verdi. Et visst inntrykk må hun likevel ha gjort, for både Lermontov og Pusjkin har skrevet dikt til henne.

Diktet til Lermontov er mest kjent, og det er det jeg skal ta for meg i dag, i versjonen fra 1840, den som ser ut til å være brukt mest. Posten er i ferd med å nå et akseptabelt nivå, men er fremdeles under arbeid.

 

Diktet

А. О. Смирновой

Без вас хочу сказать вам много,
При вас я слушать вас хочу;
Но молча вы глядите строго,
И я в смущении молчу.
Что ж делать?.. Речью неискусной
Занять ваш ум мне не дано
Все это было бы смешно,
Когда бы не было так грустно

1840

Til A. O. Smirnova

Uten Dem vil jeg si Dem meget,
Foran Dem er det lytte jeg vil;
Men tiende taus ser De på meg strengt,
Mens jeg i forlegenhet tier.
Hva skal man så gjøre?… Med ukunstferdig tale
Er det å gripe Deres sinn meg ikke gitt
Det hele ville være morsomt,
Om det ikke hadde vært så trist

1840

Transkripsjon og gjendiktning

Gjendiktningen er som man ser ganske fri, og er i et språk og en tone som ligger mer for meg, enn for Lermontov. Rimene er beholdt, rytmen og utgangene er det ikke.

A. O. Smirnovoj

Bez vas hotsju skazat vam mnogo,
Pri vas ja slusjat vas hotsju;
No moltsja vy gljadite strogo,
I ja v smusjenii moltsju.
Sjto zj’ delat?.. Retsjiu neiskusnoj
Zanjat vasj um mnje ne dano
Vsje eto bylo by smesjno,
Kogda by ne bylo tak grustno

Til A. O. Smirnova

Uten deg har jeg mye å si deg,
Sammen med deg er det lytte jeg vil.
Men strengt ser du på meg, vil ingen ord gi meg.
Og jeg tier forlegen får ingenting til.
Så hva skal en gjøre? Med fattige ord
Kan jeg ikke gripe ditt sinn til sist
Det hele kunne vært morsomt, jo
Om det ikke også hadde vært så trist.

Jeg diktet også en annen versjon av diktet mens jeg var ute og gikk med barnet mitt. Da hadde jeg ikke Lermontovs dikt tilgjengelig, og fikk ikke med meg alle detaljene. Jeg poster likevel min versjon som den ble

A. O. Smirnova

Når du ikke er her har jeg mye å si deg

Når du er til stede er det lytte jeg vil.

Men strengt ser du på meg. Vil ingen ord gi meg.

Oppfører deg som om jeg ikke er til.

Så hva skal en gjøre? Med ord kan jeg ikke

Og din forstand er meg ikke å nå

Historien kunne vært morsom å like

Om den ikke hadde vært så kjedelig, og grå.

(ES2016, fritt etter Mikhail Lermontov)

Kommentar til språket og oversettelsen

Som alltid på russisk er det feller i språket. Hva som på overflaten ser enkelt og greit ut, gir problemer når man skal skrive det samme med norske ord. For eksempel er det ordet При (pri) i linje to, en preposisjon som har grunnbetydningen «foran». På norsk er det imidlertid sjelden vi bruker «foran deg» eller «fremfor deg» om noen man snakker med, det må vel i så fall understrekes, «stående foran deg, skjønner jeg at…». Russisk er et mer økonomisk språk enn norsk, de har en knappere uttrykksmåte og kan med få ord gi en svært rik betydning. Som man ser har jeg oversatt linjen nokså ditrekte.

Ordet молча er adverbialpartisipp (eller gerundium) av молчать, «å tie». Denne verbformen bruker vi ikke naturlig på norsk, den beste erstatningen vi har er verbformen som ender på -ende, her «tiende». Omformulert vil det være «(jeg er) i en tilstand av å tie, (mens) du ser strengt på meg)». Til allmennopplysning kan jeg her ta med at dette ikke må forveksles med den vanlige engelske verbformen som ender på -ing, og betyr at handlingen utføres (writing, running, thinking). Det har med aspekt å gjøre. På norsk blir også dette uttrykt med endelsen -ende (skrivende, løpende, tenkende), men det er ikke det samme som adverbialpartisippet dette handler om. Generelt skal man være ytterst forsiktig med å overføre grammatiske beskrivelser fra et språk til et annet. Begrepsapparatet vi har er laget for latin, og passer dermed for latinske språk. Bruken er ikke helt lik i andre språk, og ved å late som den er det, vil man komme feil ut. Det var et sidesprang.

Что ж делать (egentlig Что же делать) er en velkjent og morsom formulering på russisk. Alle som vil lære seg russisk vil før eller siden støte på den. Что делать (Hva må gjøres) er en roman av Nikolaj Tsjernisjesko, som kom ut i 1863. Romanen er mest berømt fordi Lenin gav ut en tekst med samme tittel i 1901, der han beskriver hva som må gjøres i Russland for å få til det kommunistiske samfunn. Jeg har ikke lest noen av tekstene, så jeg skal ikke si for mye om dem. Her handler det om problemet i oversettelsen, Что betyr «hva», делать er infinitiv av «å gjøre». Direkte oversatt blir det altså «hva å gjøre», noe som høres veldig primitivt ut på norsk. Derfor har tittelen «Hva må gjøres» satt seg. Partikkelen же  eller ж brukes omtrent som de norske partiklene «så, da, jo, nå», altså brukt i betydningen «hva skal man så [da, nå] gjøre, da», betydning det er lettere å føle enn å forklare.  Что ж делать blir kanskje best oversatt med «Så, hva skal man gjøre, da?» men det blir veldig mange ord og stavelser for det Lermontov får sagt med tre ord og fire (tre og en halv) stavelser.

Речью er instrumental av Речь, «samtale» (se gloser for flere betydninger), неискусной er også instrumental, adjektiv, for «ikke flink». På norsk får man instrumentalen gjennom preposisjonen «med», slik at oversettelsen «med tale er jeg ikke flink» skal være grei», om enn også her blir det mange ord og stavelser. Занять er også et ord som volder problemer. Dere ser av gloselisten hva slags betydninger ordet kan ha. Jeg prøver med oversettelsen «fatte». Meningen med disse to linjene (5 og 6) er at poeten ikke kan nå frem med ord, og heller ikke er gitt å forstå hennes sinn.

I sluttlinjene bruker Lermontov den russiske vendingen for hypotetiske setningskonstruksjoner, было бы, på norsk oversatt med ville være. Det lille ordet «бы» har funksjonen å gjøre en setning hypotetisk, og verbet knyttet til det skal settes i fortid. Det hele ville vært morsomt, om det ikke var (eller: «hadde vært») så trist. Dette er en vending som Lermontov har brukt før, i diktet

Gloser

смущение forlegenhet, sjenerthet, flauhet, *приводять кого-л в смущении sette noen i forlegenhet(

Речью -> Речь 1. (способность говорить) tale, taleevne 2. (зяык) tale, språk 3. (произношение) tale, uttale 4. (то, о чём говорить) tale, snakk 5. разг. (беседа) samtale, tale, snakk 6. (выступление) tale обратиться с речью кому-л holde tale til

неискусной -> неискусный  ikke flink, ikke dyktig (искусный 1. (умный) dyktig, flink 2. (мастерски выполненный) kunstferdig, forseggjort)

Занять/заимать 1. (заполнить собой) ta 2. (обладеть – город и т.д) innta, besette 3. (расположиться где-л) ta, ta i besittelse 4. (о времени) ta; oppta (заполнить) 5. (дать дело, работу) beskjeftige, sysselsette 6. (увлечь) oppta, underholde

ум 1. (мыслитеьная способность) forstand, klokskap, intelligens; vett; fornuft 2. (высокое развитие интеллекта) intelligens, skarpsinn, skaprsindighet, kløkt 3. (человек как носитель общественных представлений) sinn, gemytt 4. (человек с точки зрения умственных способностей) ånd, hode

дано -> дан -> дать gi

Kommentar til diktet

Kommer

 

 

 

Her er diktet i en annen versjon

В простосердечии невежды
Короче знать я вас желал,
Но эти сладкие надежды
Теперь я вовсе потерял.
Без вас — хочу сказать вам много,
При вас — я слушать вас хочу
Но, молча, вы глядите строго,
И я, в смущении, молчу!
Что делать? — речью безыскусной
Ваш ум занять мне не дано….
Все это было бы смешно,
Когда бы не было так грустно.

 

Kjærlighet (Любовь), av Vjatsjeslav Ivanov

Denne posten har fått en oppussing og forbedring i mars, 2017. Arbeidet viste seg å bli ganske omfattende, da jeg fant ut at sonetten jeg postet var mestersonetten i en sonett-krans, og med det måtte skrive om det meste av posten. En sonettkrans består av 15 sonetter, der den femtende sonetten kalles mestersonetten, eller kronen, og består av første linje i de 14 foregående sonettene. Hver av disse førstelinjene er også siste linje i sonetten før den Sonettene blir flettet sammen i en krans. Store norske leksikon skriver mer om dette i sin artikkel om sonetten. Det er altså kransen til Ivanov som da kalles любов (liubov – «kjærlighet»), og med det fant jeg ut av noe som hadde plaget denne posten og forvirret meg lenge. Det så ut til å være to forskjellige sonetter med samme startlinje, hos Ivanov. Det var altså første og siste sonett i kransen.

Utover å bake dette inn i posten, har jeg lagt til gloseliste og gjendiktning, og gjort mange endringer og rettinger. Kommentarene er nå atskillig mer utfyllende. Jeg har også oversatt, kommentert og laget gloseliste for det første diktet i kransen, i tillegg til for mestersonetten. Til sist har jeg brukt noen timer på å finne ut skikkelig hva en cesur er for noe, siden Michael Wachtel i the Cambridge introduction to Russian poetry skriver at Ivanov (..) placing an additional constraint on himself by introducing a caesura after the second foot.

Alt får sin forklaring i posten, som begynner slik den alltid har begynt.

*

I dag tenkte jeg at jeg skulle presentere et ganske vanskelig dikt. Det er skrevet av den russiske symbolisten, Vjatsjeslav Ivanovitsj Ivanov (1866 – 1949), og holder den tradisjonelle sonettformen. Ivanov er et nytt bekjentskap her på bloggen. Da 1800-tallet går over i 1900-tallet har russerne nettopp sett sin tredje generasjon store 1800-talls forfattere avslutte sin karriere. Først er det Pusjkin og Lermontov, så kommer Gogol, Dostojevskij, Tolstoj og til dels Turgenjev, og så kommer enda en generasjon der Tsjekhov vel må sies å være ledende, i hvert fall sett i ettertid, men hvor også Gorkij var med. Alle disse er kjennetegnet av en romantisk eller realistisk skrivemåte, de første er romantikerne, så kommer realistene. Den neste generasjonen kunne ikke godt gå i fotsporene til disse gigantene, de hadde allerede skrevet det som var å skrive innenfor sine genre, neste generasjon burde komme med noe revolusjonerende nytt. Sånn kan historien tolkes, det var i alle fall det som skjedde, om de som stod for forandringene kanskje ikke var fullt så bevisste på dette, som det jeg tillegger dem å være. Også i verdenslitteraturen gikk man i overgangen til det nye århundret over i en mer modernistisk måte å skrive på. De store, fortellende romanene forsvant, den symbolske lyrikken overtok.

Det er ikke så lett å oversette lyrikk. Og den symbolske lyrikken kan være ganske vanskelig tilgjengelig. Dette er kanskje noe av grunnen til at de russiske foratterne fra denne perioden ikke er så kjent i utlandet som forgjengerne sine. De russiske symbolistene var banebrytende i sin måte å skrive på, det var mange av dem, og litteraturen skulle blomsstre i mange år til.

I dette landskapet er det poeten Vyatsjeslav Ivanov dukker opp sånn like før århundreskiftet.  Han var klassisk skolert, med topp utdannelse innen historie og filosofi, fordypning i antikken (romersk lov), opphold i utlandet (Tyskland, Hellas og Italia), og påvirket av de tyske romantikerne og av Nietzsche. Alt sammen gjør ham godt i stand til å putte symboler inn i diktene sine, og gjøre dem krevende å lese. Diktet vi poster i dag er et utmerket eksempel.

Jeg er godt i gang med å poste Shakespeares sonetter, og vil i løpet av året komme omtrent halvveis i dem. Shakespeare bruker imidlertid en noe annen form enn den opprinnelige som italieneren Petrarca fant opp. Hos Shakespeare går rimene aabb, ccdd, eeff, gg, altså tre kvartetter som henger smamen, og en kuplett som konklusjon til slutt. Hos Petrarca – som hos Ivanov, her – er det abba, abba, cde, cde. Her er det to kvartetter (fire linjer) til å begynne med, så to tersiner (tre linjer). Ivanov har enda et litt vanskeligere rimmønster, siden han har satt linje 9, 11,12 og 14 til å rime på hverandre, altså enda et ekstra rim. Dette rimet holder imidlertid bare i siste stavelse, og går kanskje ikke som fullrim. Ivanov gjør også bruk at det man kanskje kan kalle den russiske jamben, der vekslingen mellom lett og tung stavelse ikke er helt konsekvent, og det går an å erstatte trykktunge med trykklette. Det går til og med an å ende linjene med en ekstra, ellevte trykklett stavelse, noe man ikke venter i en femfotet jambe. Alt dette kommer jeg tilbake til, og forklarer nærmere i kommentaren til diktet.

Vi har altså en blanding av noe veldig klassisk og noe veldig moderne, som det var klassisk og moderne på begynnelsen av 1900-tallet. Streng form med bundet rimmønster hører til den tradisjonelle lyrikken, den dristige symbolbruken hører hjemme i modernismen. Mange av symbolene som blir brukt er imidlertid hentet fra gammel gresk mytologi, altså igjen fra det klassiske. Dette er en form for modernisme som jeg først mente TS Elliot godt ville kjenne igjen, men som jeg så er kommet litt i tvil om. Jeg er ikke så sikker på om det er så mange poeter, utenom i Russland, som skriver sånn som Ivanov gjør. Det er ganske spesielt å gå så intenst tilbake til de gamle formene og symbolene og motivene, som Ivanov gjør.

Før selve diktet gjelder det også å minne om at dette er mestersonetten i en krans, kalt любов (liubov – kjærlighet). Mestersonetten består av de fjorten startlinjene i de fjorten andre sonettene i kransen. Det er selvfølgelig veldig krevende gjort, særlig når rimene skal komme så tett og hyppig som i denne formen for sonetten, med bare to rimendelser i de åtte første linjene. Sonetten skal uttrykke det forenlige i kjærligheten, hvordan kjærligheten gjør to til én, hvordan de to utgjør ett hele. Det blir sammenlignet med andre ting og fenomen, der to er ett, både konkrete, symbolske og nesten drømmende magiske. Ivanov vil nok uttrykke det undrende, uforståelige i kjærligheten, at det er noe veldig sterkt, og at resultatet er ganske tydelig og fattbart, men hva som skjer er mystisk og uforståelig. Kanskje blir diktet vel filosofisk for de fleste i dag, her er ikke så mye inderlighet, sterke følelser og manglende kontroll, som de beste kjærlighetsdiktene nok kanskje har, og man kan kanskje kritisere Ivanov for å anstrenge seg for mye for å beskrive kjærligheten, i stedet for å gjennomleve den. Hans eget kjærlighetsliv var forresten ganske spesielt, da hans første kone døde fra ham i 1907, og han siden giftet seg med hennes datter fra et tidligere ekteskap, noe hans avdøde kone skal ha sagt han skulle gjøre, i en visjon han hadde. Så han var nok en litt spesiell type, godeste Vjatsjeslav Ivanov, noe også andre ting i hans biografi indikerer. Men som dikter og poet var han en av de ledende i Russland på begynnelsen av 1900-tallet, og det sier ikke så lite.

 

ЛЮБОВЬ

Мы – два грозой зажженные ствола,
Два пламени полуночного бора;
Мы – два в ночи летящих метеора,
Одной судьбы двужалая стрела!

Мы – два коня, чьи держит удила
Одна рука,- одна язвит их шпора;
Два ока мы единственного взора,
Мечты одной два трепетных крыла.

Мы – двух теней скорбящая чета
Над мрамором божественного гроба,
Где древняя почиет Красота.

Единых тайн двугласные уста,
Себе самим мы Сфинкс единой оба.
Мы – две руки единого креста.

Min transkripsjon

Transkripsjonen er laget slik diktet skal leses, endingen -ого blir -ovo, slik det skal uttales, selv om det egentlig står -ogo. Jeg har lagt til aksenter for å markere trykket. Når det er gjort, må kanskje også med at diktet følger jambisk versefot med veksling mellom lett-tung, slik det skal være, men at det er umulig å gjøre dette gjennomført på russisk, siden ingen ord der kan ha mer enn én trykksterk stavelse. Så linje 2, for eksempel, har bare fire ord, og tre trykksterke stavelser. Det er likevel vanlig å kalle det jambe, bare at russerne sniker seg til et par ekstra stavelser i de trykklette delene av en versefot, og kompenserer ved å ta bort trykksterke i den med det modifiserte femfotede jamben.

Liubov

My – dvá grozój zazjénnye stvóla,
Dva plámeni polúnotsjnovo bóra;
My – dvá v notsjí letjásjtsjikh meteóra,
Odnój sudbý dvuzjálaja stréla!

My – dvá konjá, tsji dérzjit udilá
Odná ruká, – odná jazvít ikh sjpóra;
Dva óka my jedínstvennovo vzóra,
Mesjtý odnój dva trepétnykh krylá.

My – dvúkh tenej ckorbjásjtsjaja tsjetá
Nad mrámorom bozjéstvennovo gróba,
Gde drévnjaja potsjíet Krasotá.

Jedínykh tajn dvuglásnyje usta,
Sebjé samím my Sfínks jedínoj óba.
My – dvé rukí jedínovo krestá.

Min oversettelse

Kjærlighet


Vi er to trestammer tent av tordenvær,
To flammer i en furuskog ved midnatt;
Vi er to metorer flyvende i natten,
En skjebne fra en tospisset pil!

Vi er to hester, til hvem bisselet blir holdt
Med en hånd, en spore stikker dem;
To øyne er vi med ett eneste blikk,
En drøm to skjelvende vinger.

Vi er et sørgelige par av to skygger
Over marmoren til en guddommelig kiste,
Hvor fra gammelt av Skjønnheten sovner inn.

Torøstede lepper av felles hemmeligheter,
Vi er for oss selv – begge en eneste Sfinks.
Vi er to armer av et eneste kors.

Kommentar til oversettelsen og språket

Diktet er krevende både å lese og å oversette, og byr på mange vanskeligheter. Det har tatt meg noen timer å overvinne dem.

Грозой er instrumental av гроза, «tordenvær», så det kan oversettes «med tordenvær». Зажжение kommer av зажечь, som betyr «å tenne, tenne på, sette fyr på» eller i overørt betydning «oppildne». Ствол er stamme, her satt i genitiv entall, styrt av два (dva – to). Tallene 2 – 4 styrer genitiv entall på russisk, så samme regel gjør at пламени (plameni – flammer) også står i genitiv entall. Oppslagsordet er пламя (plamja – flamme). Бор (bor) er furuskog, man kjenner kanskje igjen ordet «boreal», betegnelsen knyttet til den boreale barskogsonen, klimasonen Norge og Russland hører til. Летащих er flertallsgenitiv av partisippet til verbet for å fly, det vi på norsk ville sagt med «flyvende». Судьба er skjebne. Двужалая er sammensatt av дву, som betyr to, og жалить, som er verb og betyr «stikke» (om insekter) eller «bite» (om slanger). Så det har nok å gjøre med at pilen (стрела) skyter «to» eller «tosidig» på en eller annen måte. Her vil jeg ha med at jeg ikke har funnet hvilken form жалая skulle være av жалить, om det er en form Ivanov finner på til bruk i diktet, eller om dette er gangbar russisk. Siden jeg ikke er sikker på det, kan jeg heller ikke være helt sikker på at jeg her har fått oversettelsen riktig.

Коня er genitiv entall av конь (konj – hest), genitiven er styrt av tallordet to, her også. Det vanlige ordet for hest på russisk er лошадь (losjad – hest), men конь blir oftere brukt om mannlige hester, og i poetiske vendinger og faste uttrykk.  Удила er flertallsformen for bisselet til hestene, ordet har ikke noen entallsform. Det lille ordet чьи (tsji – hvis, hvilken), flertall av чей (tsjej – hvis, hvilken), fungerer her som relativt pronomen, og fungerer litt høytidelig slik tilsvarende «hvis» og «hvilken» gjør på norsk. Det vanligste relative pronomenet på russisk er каторый (katoryj – som). Så det er to hester, der (eller til hvem) bisselet blir holdt (держить удила – derzjit udila) med én hånd. Det er ser vi i linjen under, der одна рука (odna ruka – én hånd) står i nominativ, og altså må være subjekt i setningen. Язвит er en verbform som ikke står i ordboken, adjektivet язвительный står imidlertid, og det betyr «bitende, syrlig, spydig». Stammen er som man ser den samme. Verbet har их (ikh – «dem» eller «deres») som objekt. Substantivet шпора (sjpora – spore) står i nominativ, og er subjekt i setningen. Tallordet одна (odna – én) står også i nominativ,og må derfor høre til шпора (sjpora – spore). Det er ganske uvanlig å ikke la tallordet (одна) og substantivet (шпора) det kvantifiserer ikke stå ved siden av hverandre, men her er det sånn det må være. På norsk må vi oversette med «én spore stikker dem», det Ivanov skriver er «én stikker dem spore».  Ока er genitivsformen (igjen styrt av tallordet to) av око, et poetisk ord for øyne (очки). Единственный betyr «eneste», взор er poetisk for «blikk». Begge disse ordene, adjektivet og dets substantiv, er satt i geniti88v, tilhørende мы (vi). Мечта er «drøm». Трепетный er «skjelvende, dirrende», et adjektiv avledet av substantivet трепет («skjelving, dirring, sitring») og verbet трепетать («å skjelve, dirre»), som begge er ganske boklige uttrykk. Крыло er vinge, her satt i genitiv (styrt av to, det også).

Скорбь og скорбный er boklige uttrykk for «sorg, bedrøvelse» og «sorgfull, sørgmodig», verbet er скорбеть som også er boklig og betyr «å sørge over». Скорбящая er partisippet av dette verbet, satt i hunkjønn for å passe til hunkjønnsordet чета, som betyr «par». Merk at i denne setningen står tallordet to (двух – dvukh) i genitiv, så det er «sørgelig par» som hører til мы (my – vi),slik at det blir «vi er et sørgelig par», og «to skygger» (двух теней) som er en ytterligere beskrivelse, satt i genitiv altså.  Гроба er genitiv av гроб, som betyr «likkiste» eller bare «kiste». Det står i genitiv, slik også божественного (bozjestvenno – guddommelig) gjør det. Над мрамором er et preposisjonsuttrykk, der мрамором (mramorom – marmor) er satt i instrumental, styrt av preposisjonen над (nad – over). Hele linjen hører til den over, slik at det blir «de to er et sørgelig par av to skygger over marmoren til en guddommelig kiste». Den som er gravlagt i denne kisten er skjønnheten (красота – krasota. Det står i linjen under, hvor det også står at dette skjedde for lenge siden (Где древняя – gde drevnjaja). Почиет er et verb i presens 3 person, grunnformen er почить, og dette er et gammelmodig ord som betyr «å sovne» eller «å sovne inn».

Тайна er hemmelighet. Her er det satt i flertall, genitiv, sammen med единых (jedinykh – eneste, felles). Genitiven skyldes at de hører til under двугласные уста (dvuglasnye usta – torøstede lepper), litt sånn som «to skygger» (двух теней – dvukh tenej) i avsnittet over. Двугласные er sammensatt av дву (dvu – to) og гласные (glasnye), flertall av гласный som har tre betydninger: 1. «vokal» 2. «offentlig» 3. i sammensetninger, -røstet. Ordet er beslektet med гласно (glasno – offentlig) og det kjente гласность (glasnost – åpenhet). Jeg er ingen lingvist, men det ser ut som ordet også har sammenheng med голос (golos – stemme). Jeg tror jeg er på sporet når jeg oversetter dette med «torøstet». Уста er poetisk flertallsord for «munn» eller «lepper». Vendingen себе самим мы (sebje samim my) kan være en utfordring, себе er dativ eller lokativ for себя (sebja – seg), самим kan være instrumental entall eller dativ flertall for сам (sam – selv). Det ser ut til å være en form for dativ her, slik at det blir «vi er for oss selv…» eller «… til oss selv…» Sfinksen er det greske fabeldyret med løvekropp og menneskehode. Fra grekerne har ordet også blitt satt på de egyptiske skulpturene med menneskehode og dyrekropp, de som ofte ble satt i nærheten av pyramider og templer som en slags form for beskyttelse. Сфинкс (Sfinks) er et hankjønnsord, mens единой (jedinoj – eneste, felles) er en form som står til hunkjønn, og da i genitiv, dativ, instrumental eller lokativ. Оба (oba -begge) er tallord, det oppfører seg som et adjektiv, og kan ikke bestemme kjønnet til единой. Så dette får jeg ikke til å gå opp, selv om meningen i oversettelsen virker grei. Vi er begge en sfinks. Креста er kors, så slutten er også grei, både grammatisk og semantisk. De to er armene i et felles kors.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

Зажжение -> зажечь 1. å tenne, tenne på; sette fyr på (поджечь); ~ tenne et bål 2. перен. tenne,oppildne

пламени – genitiv, entall -> пламя flamme, lue

Бор furuskog

Двужалая – sammensetning -> (у-) жалить stikke (о несакомих); bite (о смеях)

чьи – flertall -> чей 1. вопр. hvis книжн. hvem sin чья это книга 2. относ. книжн. человек, чьё имя мы все знаем mannen, som vi alle kjenner navnet på

Удила bissel

язвит – verb, tredjeperson presens, grunnform язвить, i ordboken står adjektivet -> язвительный  spydig, bitende, syrlig

шпора spore

Скорбящая -> скорбеть книжн. sørge over

чета par (супружеская) ~ ektepar

почиет – почить уст. 1. (уснуть)sovne  2. (умереть) sovne inn

единых -> единый 1. (один – с отриц.) eneste 2. (цельный, неделимый, общий) enhetlig, enhets-; ~ое целое et uløselig hele 3. (общий) felles; samme; наше ~ое мнение, наши интересы ~ы

Двугласные – sammensetning -> гласный I линг. vokal; ~ звук vokal, vokallyd II (публичный отрытый) offentlig III ист. kommunerepresentant | -гласный  -røstet.

Уста мн. поет. munn, lepper

Kommentar til diktet

Michael Wachtel plasserer dette diktet i underkapittelet strofer (stanza) i innledningen av Russian poetry, utgitt på Cambridge forlag i 2004. Han skriver at den russiske sonetten ble veldig populær (reached a fevered pitch) i symbolismen, og bruker Ivanovs dikt som eksempel på formens mesterskap. Han nevner ikke at sonetten er del av en krans, og han skriver oversettelsen rett frem, slik man gjør i bøker som dette, uten å nevne vanskelighetene som ligger der. Om selve sonetten skriver han at den delvis er tiltaltende fordi den er så vanskelig (part of the sonnets appeal lies in its difficulty). Han skriver om rimene, at de tester poetens ressurser, og at Ivanov gir seg selv noen ekstra vanskeligheter med å legge inn ekstra rim mot slutten og med å bruke en cesur etter den andre foten. Diktet er som alle sonetter skrevet i jambisk form, Wachtel har allerede forklart at den russiske jamben er litt spesiell, siden russisk ikke tillater flere trykksterke stavelser i samme ord, om ordet er aldri så langt. Så russiske poeter som vil skrive strengt jambisk må utelate ord på flere enn to stavelser, for å holde takten med lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, lett-tung, slik det skal være i en sonett. Det har ikke russiske poeter gjort siden Lomonosov på slutten av 1700-tallet. Det var også Lomonosov som eksperimenterte seg vekk fra denne begrensningen, og fant at det ikke var så farlig om alle trykksterke stavelser forble trykksterke, så lenge alle trykksvake var svake. Eller, i den jambiske versefoten på fem, så måtte 1, 3, 5, 7 og 9 stavelse være trykksvak, men det kunne også være trykksvake stavelser i 2, 4, 6, 8 og 10. Dette kalles på engelsk pyrrhics, eller dibrach, men jeg har ikke med å søke etter det funnet noe tilsvarende pyrrisk på norsk. I alle fall er det to trykklette stavelser etter hverandre, motsatt en spondé, der det er to trykktunge.

I transkripsjonen med markering av trykket her i diktet til Ivanov, så ser vi at det er fire trykksterke stavelser i første linje, tre i den neste, og fire i de to siste, i den første strofen. Også på norsk pleier det være vanskelig å holde den jambiske versefoten konsekvent. Wachtel skriver (på side 20, for de som har boken tilgjengelig, på godt gammeldags papir) at den pyrriske versefoten ikke var tillatt til slutt i en linje, altså at det ikke går an å avslutte et jambisk meter med to trykklette stavelser. Her finnes det i følge Wachtel bare få og sjeldne unntak. Vi ser imidlertid at Ivanov avslutter sine linjer både trykklett og tryksterkt. Den sanne jambiske versefoten ender alltid trykktungt. Og regelen er, også i den russiske jamben, at bare partallsstavelsene skal være trykksterke, ingen oddetallsstavelse skal være det. Dette er oppfylt i linjene med trykklett ending, siden den trykklette stavelsen til slutt er en ekstra, ellevte stavelse, der den femfotede jamben altså skal ha ti.

Ivanov er en klassist og perfeksjonist, men sonetten hans går ikke helt opp etter de gamle, klassiske reglene. Han vet imidlertid hvilke regler han kan bryte. De klassiske versene er tilpasset de klassiske språkene. Hvert språk må følge sin egenart. Russisk kan ikke late som det er latinsk eller gresk, eller tysk, som gamle Lomonsov var mest inspirert av.

Cesuren er en pause lagt inn i en lang verselinje. Skal den brukes, må den være på samme sted i alle linjene. Pausen kan ikke komme midt i et ord, selvfølgelig, det skal være en pause i lesningen, nesten som en ny inndeling. Når cesuren i dette diktet er etter andre fot, så betyr det at det skal være en pause etter fjerde stavelse. Vi ser at Ivanov benytter seg av dette konsekvent gjennom hele sonetten. De første fire stavelsene betegner en ting (Vi er to trestammer (1), En hånd (6), Over marmor (10), En felles hemmelighet (12)), de neste seks forklarer dem eller kommer med et tillegg (… i en storm (1), … en spore stikker dem (6), … en guddommelig kiste (10), … av torøstede lepper (12)). Dette betyr at i linje 13 skal себе самим (sebje samim – til/for oss selv) leses først, så skal det være en pause, og så følger  мы Сфинкс единой оба (my Sfinks edinoj oba – vi er en felles Sfinks begge). Gjert Vesterheim skriver interessant og utfyllende om cesur i en artikkel om skandinavisk heksameterdiktning i Klassisk forum.

Ideen om at kjærligheten gjør to til ett har sin opprinnelse i østlig diktning, i arabisk, skriver Watchel i Russian poetry. I russisk diktning finnes den hos Pusjkin og hos Fet. Jeg er ingen ekspert på disse tingene, jeg har ikke lest de arabiske diktene som skal være denne opprinnelsen, dette er en historie jeg ikke kjenner. Men ideen om at kjærligheten forener to til ett forekommer meg å være veldig gammel. Her hos Ivanov blir det brukt i mange variasjoner og sammenligninger, alltid uten sammenligningsord. Sammenligningen og ideen blir ikke utviklet, det er bare nye og nye og nye, i en slags aldri endende krets. Først er det sammenligninger med elementer i naturen, flammende trestammer, brennende skog, flyvende metaorer, så er det med selve skjebnen, til en tospisset pil. Her er det i mye to som smeltes til ett. Så er det gjenstand i fart, de to hestene, der det er en hånd som holder bisselet og en hånd som stikker hestene med sporen. Deretter er det to øyer med ett blikk, en drøm med to vinger. Her er det to som blir til ett, eller to ting som del av et hele.

I linje 9 skal det i tradisjonell sonettskriving komme med en vending, en slags ny idé. Hos Ivanov fortsetter det med det samme, bare at motivene nå blir hentet fra andre steder. Her er det også grupper på tre linjer som hører helt sammen. Først, i 9 til 11, er det de to skyggene fra graven der skjønnheten fra gammelt av er begravd. De er skygger av samme ting, av den gamle skjønnheten, kanskje med en idé bakt inn om at de i kjærligheten er skygger av den opprinnelige skjønnhet. Så er det i linjene 12 til 14 den ene hemmeligheten, med sfinksens gåte, der to lepper kan snakke med felles stemme, og de begge er armene til korset. Her kommer også kristene motiver inn, med korset.

Så selv om sonetten på en måte er statisk, den består bare av en rekke sammenligninger som viser hvordan de to er ett i kjærligheten, så er det en viss utvikling i hva sammenligningene blir gjort med. De begynner med den flammende naturen, at de to er antent av torden, og at i flammene blir de ett. Deretter er det bevegelsen, det går fort, med de to hestene, men under kontroll, siden det bare trengs én hånd å holde bisselet og én spore å stikke dem. Motivet med to til én går igjen med at én hånd holder bisselet til to hester. To øyne til ett blikk er en forståelig metafor, der er sammensmeltningen fullstendig. Når én drøm blir utstyrt med to vinger, er det et abstrakt (drøm) og et konkret (vinger) som blir slått sammen, men bildet er både håndgripelig og forståelig. Det er vanlig å tenke seg at ting som flyr har vinger, og når drømmene flyr, har de også vinger. De to vingene blir forent i drømmen, slik at to blir én der også. I alle disse første åtte linjene er det naturen, menneskelige og synlige ting som får sammenligningene.

I de seks siste blir sammenligningene løftet til et høyere nivå. Det trekkes inn evigheten, gjennom døden, marmoren og kisten, der skjønnheten er begravd. Slik er ikke kjærligheten deres bare noe som gjelder dem, nå, de er en del av en mye større enhet, en slags urkjærlighet, som gjelder fra gammelt av. Til sist blir også gåtefulle hemmeligheter introdusert, religion og mytologi, med sfinksen og dens gåte, og det mytologiske vesen den er, og til slutt korset, der de to elskende er de to armene.

Når denne sonetten også er mestersonetten i en krans, blir det løftet enda høyere. Det er de to som alltid vender tilbake til hverandre, som hører sammen, og blir ett, igjen og igjen, på mange, mange forskjellige måter, forståelige og gåtefulle, begge deler og alt på en gang. Det er kanskje en litt spesiell måte å se kjærligheten på, og selv for elskende mennesker kanskje i overkant filosofisk, her hos Ivanov er det ikke akkurat noen ustyrlige følelser å se, ikke noen lidenskap. Men det er uredelelig å kommentere et dikt med å peke på hva det også kunne ha vært, hva som ikke er der. Hos Ivanov var det ikke noe poeng denne gangen å uttrykke lidenskapen, det var ikke hans prosjekt. Han hadde et ganske spesielt, ganske opphøyet syn på livet og på kunsten, og det høyeste var kjærligheten. Han var svært opptatt av de klassiske idealene, så det er det han forsøker å forene, livet, kjærligheten og de klassiske idealene. Jeg blir ikke så sterkt truffet av denne typen dikt, som av andre, men det interesserte meg likevel nok til at jeg har brukt mange, mange timer til å sette meg inn i det, og finne ut av det.

Min gjendiktning

Diktet er krevende nesten til det umulige å gjendikte, så dette er mer en lek og en øvelse, enn reproduksjon av høyverdig poesi. For hele kransen fungerer det ikke som en spøk, engang. Som så ofte ellers når sonetter blir gjendiktet til norsk, gjelder det å få antall stavelser og rimene på plass, og for å få det til er det veldig mye annet som må vike. Jeg har lagt til en trykklett stavelse i linjene 2, 3, 5 og 6, slik det er i originalen. Der kan jeg også i oversettelsen av russisk høyverdig poesi i sonetteformen, bruke et triks fra moderne rap-musikk, der de kule rapperne både i Norge og på engelsk viser at det er ikke så farlig om rimene ikke blir helt korrekte, så lenge de er trykksvake.

Kjærlighet


Vi er to stammer torden tent med ild
To flammer ved midnatt i mørke skogen
To meteorer en natt over jorden drog dem,
Og én skjebne fra en tospisset pil!

To hester der bisselet holde vil,
Kun én hånd, og kun én spore slo dem;
To øyne er vi samme blikk å glo med,
En drøm – to skjelvende vinger der til.

Vi er et par av to triste skygger
Over marmorsteinen til en kiste,
Hvor fra gammel tid det skjønne ligger.

Tostemte lepper av ting felles hemmelig ,
Vi er i oss selv det Sfinksen visste.
Vi er to armer av et kors hellig.

Hele kransen med alle de 15 sonettene går det an å lese her.

ЛЮБОВЬМы – два грозой зажженные ствола,
Два пламени полуночного бора;
Мы – два в ночи летящих метеора,
Одной судьбы двужалая стрела!Мы – два коня, чьи держит удила
Одна рука,- язвит их шпора;
Два ока мы единственного взора,
Мечты одной два трепетных крыла.
Мы – двух теней скорбящая чета
Над мрамором божественного гроба,
Где древняя почиет Красота.Единых тайн двугласные уста,
Себе самим мы – Сфинкс единой оба.
Мы – две руки единого креста.

Brev til mor (Письмо матери), av Sergej Aleksandrovitsj Jesenin

Denne posten er oppfrisket først i januar 2017, og på ny sent i oktober 2018.  Det er ordnet med formatet på diktet og oversettelsen, det hadde gått i stå, og ordene jeg allerede hadde slått opp og kommentert er lagt inn i en mer oversiktlig gloseliste. I tillegg kommer en gjendiktning, og noen få endringer i kommentarene. Skrivemåten av forfatternavnet er konsekvent endret til Jesenin. Dette er virkelig et vakkert dikt, jeg håper flere kunne funnet frem til.

I oktober 2018 ble oversettelsen og gjendiktningen ytterligere forbedret, og flere gloser er lagt til. Dette arbeidet ble avbrutt, så det er ennå ikke ordentlig.

*

Et langt og vakkert dikt skal serveres på diktbloggen i dag.

Det er skrevet av den russiske dikteren Sergej Aleksandrovitsj Jesenin (1895 – 1925). Den russiske skrivemåten er Сергей Александрович Есенин, med trykk på andre stavelse i etternavnet. Det betyr at j-lyden i den russiske ‘e’ ikke blir så helt tydelig, og navnet blir transkribert både til Esenin og Jesenin på norsk, og Esenin og Yesenin på engelsk. Jeg ser nettugaven av store norske leksikon skriver Jesenin, og derfor har jeg også det i overskriften. Men mitt første møte med denne forfatteren var i skrivemåten Esenin, og det er dette jeg har vennet meg til, så det tok litt tid for meg å endre.

Sergej Aleksandrovitsj Jesenin er av enkel russisk bondefamilie. Han er født i Rjazan oblast cirka 20 mil sørøst for Moskva, i landsbyen som i dag heter Jesenino (oppkalt etter poeten), og den gang het Konstantinovo. Stedet er så lite at det lar seg ikke finne på noe kart jeg har tilgang til. Foreldrene hans var gammeltroende ortodokse kristne, og følgelig regnet som dissidenter i samtidens Russland under tsar Nikolaj II. Sergej ble uansett satt bort til besteforeldrene som oppdro ham.

Allerede da Sergej Aleksandrovitsj var 17 år gammel flyttet han til Moskva. Det er 1912, året før de dramatiske begivenhetene i 1913, og to år før de enda mer dramatiske begivenhetene i 1914.  Det ligger både revolusjon og verdenskrig i luften. Unge Sergej hadde da allerede begynt å skrive dikt, og det så bra, at det var landsbylæreren hans som anbefalte ham å flytte til Moskva og satse på en poetisk karriere. I Moskva var han bare i to år, men rakk i løpet av den tiden å komme inn i en krets av unge, proletariske diktere, han publiserte selv sitt første dikt i 1914, han deltok også sporadisk på forelesninger i litteratur ved Sjaniavskij universitetet, og han jobbet med korrekturlesning i et tidskrift. Han gikk også inn i sitt første av fem ekteskap, og fikk sitt første av hva jeg har telt opp til å bli fire barn.

Jesenin ble aldri noen gammel mann, og livet hans er kjennetegnet ved å være kort og hektisk, akkurat som oppholdet hans i Moskva. Han flyttet i 1915 til byen som den gang het Petrograd, nylig skiftet navn fra det altfor tyskklingende St. Petersburg, når Russland og Tyskland nå var i krig. Denne byen har uansett hva den har blitt kalt alltid vært kulturhovedstaden i det russiske imperiet, og her vant fortsatt bare knapt 20 år gamle Sergej Aleksandrovitsj seg snart et navn i det litterære miljø. Dette miljøet bestod av storheter som Sergej Gorodetskij og Nikolai Kluiev, og giganter som Andrej Belej og Aleksander Blok. På denne tiden skrev Esenin dikt inspirert av russisk folklore, det var russisk landsbyliv i lyrisk, idyllisk form, og med interesse for og tro på den gamle russiske før-kristne overtroen.

Siden ble skrivestilen atskillig mer moderne. Navnet hans knyttes gjerne til det som kaller imaginismen, eller imagismen, på norsk kanskje «billeddiktning», der det gjelder å skrive diktene som en nøktern observatør av bilder. Diktene skulle være presise gjengivelser, nærmest et studium, av objektene, og man skulle unngå sentimentale, følelsesladde og patetiske utbrudd. Dikteren blir nesten en forsker, en vitenskapsmann, som i detalj og korrekt skal beskrive det han ser. Og alt er interessant, i god moderne ånd. Diktet jeg presenterer i dag har elementer av dette, det er jo ganske nøkternt. Men i et brev til mor blir den nøkterne stilen slik at det bare forsterker følelsene som ligger under. Eller som jeg skrev først: Dette er et enkelt og kjærlig brev til mor, skrevet året før Sergej Esenin tar sitt eget liv.

ПИСЬМО К МАТЕРИ

Ты жива еще, моя старушка?
Жив и я. Привет тебе, привет!
Пусть струится над твоей избушкой
Тот вечерний несказанный свет.

Пишут мне, что ты, тая тревогу,
Загрустила шибко обо мне,
Что ты часто ходишь на дорогу
В старомодном ветхом шушуне.

И тебе в вечернем синем мраке
Часто видится одно и то ж:
Будто кто-то мне в кабацкой драке
Саданул под сердце финский нож.

Ничего, радная! Успокойся.
Это только тягостная бредь.
Не такой уж горький я пропойца,
Чтоб, тебя не видя, умереть.

Я по-прежнему такой же нежный
И мечтаю только лишь о том,
Чтоб скорее от тоски мятежной
Воротиться в низенький наш дом.

Я вернусь, когда раскинет ветви
По-весеннему наш белый сад.
Только ты меня уж на рассвете
Не буди, как восемь лет назад.

Не буди того, что отмечталось,
Не волнуй того, что не сбылось, –
Слишком раннюю утрату и усталость
Испытать мне в жизни привелось.

И молиться не учи меня. Не надо!
К старому возврата больше нет.
Ты одна мне помощь и отрада,
Ты одна мне несказанный свет.

Так забудь же про свою тревогу,
Не грусти так шибко обо мне.
Не ходи так часто на дорогу
В старомодном ветхом шушуне.

1924

Min oversettelse

Brev til mor

Lever du fortsatt, gamle mor?
Jeg lever også. Hei på deg, hei!
Måtte det ubeskrivelige kveldslyset
strømme inn over hytte din.

De skriver til meg at du, oppløst av uro,
Blir voldsomt trist på grunn av meg.
At du ofte går ute på gaten
I den gammeldagse, tynnslitte koften.

Og ofte i det blå kveldsmørket
Synes du å se akkurat samme tingen
Som om det var noen ved et slagsmål på kneipen
Som kjørte en finsk kniv inn i hjertet mitt.

Det er ikke noe, kjære! Ta det rolig.
Det er bare noe plagsomt tull.
Jeg er ingen slik bitter dranker allerede
At når jeg ikke ser deg, dør jeg.

Jeg er akkurat så kjærlig som før
Og drømmer bare om det
At jeg snart fra de opprørske sorger
Skal vende tilbake til det vesle huset vårt.

Jeg skal vende tilbake når vår hvite hage
Om våren brer ut greinene.
Du må bare ikke alt ved daggry
Vekke meg, som for åtte år siden.

Ikke vekk det som jeg har drømt meg bort fra,
Ikke uro deg over det som ikke slo til, –
Altfor tidlig har det meg i livet
Vært tap og trøtthet å prøve.

Og jeg ber deg ikke belær meg. Det er ikke nødvendig!
Det blir ingen retur til det gamle.
Du skal bare gi meg hjelp og glede,
Du mitt eneste usigelige lys.

Så glem du bare din uro,
Ikke vær så voldsomt lei på grunn av meg.
Ikke gå så ofte på veien
I den gammeldagse, slitte kåpen.

1924

Kommentar til oversettelsen

1. моя старушка er diminutiv av gammel, jeg legger til «mor» selv om det ikke står i den russiske teksten.Привет тебе, привет! betyr direkte oversatt «hei til deg» eller «jeg hilser til deg», men tonen er uformell, og det er min oversettelse også. избушкой er instrumental (styrt av над) av избушка, og betyr «hytte». Ønsket i linje 3 og 4 er usigelig vakkert og enkelt, men lar seg ikke oversette så vakkert som det står. Direkte oversatt ord for ord blir det: «La strømmer over din hytte det kvelds- uutsigelige lys», underforstått at det er så vakkert. Etter en del forsøk endte jeg med en oversettelse tett til den russiske originalen, og uten å bruke det ekstra ordet «vakkert». «La det vakre kveldslyset strømme over din hytte», er et annet godt forsøk på oversettelse.

2. Пишут er 3. person flertall presens av писать = «å skrive». Russerne bruker denne formen i upersonlige konstruksjoner, type «man sier», «de sier», «det blir sagt» (eller her «skrevet»). Her er det til meg (мне), altså «de skriver til meg», что ты, «at du». тая er gerundim av таять = «å smelte» – og flere andre betydinger, som kommer frem av gloselisten. Jeg tror det her må være tærende bort, altså uroen sliter henne helt ut, enkelt sagt, smelter henne vekk. Jeg tror oversettelsen min nå får frem mening, om den ikke er direkte. Forstavelsen i Загрустила blir av russerne ofte brukt i betydningen at noe starter opp, her er det -грустила som gjør det, det betyr trist. шибко betyr voldsomt, eller veldig, så hun er altså begynt å bli «voldsomt trist» over ham. обо мне betyr egentlig «om meg». ветхом er lokativ av ветхий, som betyr «avfeldig; falleferdig: skrøpelig, tynnslitt». шушуне (lokativ av шушун) står ikke i ordboken, og er heller ikke å finne i nettordbøker, men det er en artikkel på russisk wikipedia, som viser og forteller at dette dreier seg om et ytterplagg for kvinner, russisk кофта. Først oversatte jeg med «kåpe», etter en engelsk oversettelse jeg fant (overcoat), men jeg tror kanskje kofte er en bedre oversettelse. Noe av poenget er jo at plagget ikke er for varmt, og heller ikke så flott.

3. тебе видится i strofe 3 første og andre linje er en konstruksjon som henger sammen, og betyr «du synes å se, du ser i drømme». кабацкой er et annet ord som ikke er oppført i kunnskapsforlagets blå ordbok, og heller ikke i nettordbøkene. Men jeg har nøstet opp i det nå, og ser det er en avledning av ordet кабак, som betyr kneipe (se gloser).  Драке, eller драка, betyr «slagsmål». Саданул betyr «dro til, klabbet til» eller likefrem sammen med нож «kjørte kniven inn i». Det er altså den gamle moren som ser for seg at alt mulig skrekkelig skal skje med barnet hennes.

4. родная har tre ulike oversettelsesalternativ i følge ordboken: «1. Kjødelig», «2. føde- hjem (type «hjemby»)» og «3. kjær, egen». Stammen род betyr «slekt» eller «ætt». Her er det imidlertid радная, som må ha med adjektivet рад, glad, å gjøre. тягостная blir i ordboken oversatt med «1. besværlig, tung, byrdefull» og «2. pinlig, plagsom, deprimerende». бредь er et herlig russisk ord som betyr «ørske, villelse». Det kan også være en form av verbet бредить som betyr «å snakke i villelse».  Ofte blir det brukt der vi på norsk vil si «tøys» og «tull». Ordet пропойца betyr «dranker». видя er gerundium av å se.

5. Både только og лишь betyr «bare» eller «kun». мятежной betyr «opprørsk» eller «urolig, stormfull». Det er samme ord som Lermontov bruker i sitt dikt «seilet«. Det refleksivet verbet er Воротиться er muntlig for å vende tilbake. Det vanlige verbet å bruke for dette er вернуть og вернуться. Disse verbene er perfektive, og uttrykker handling som er fullført. Det vil skje en gang i fremtiden, så på norsk kan man godt bruke en fremtidsform med skal eller vil i oversettelsen. низенький står heller ikke oppført, men er diminutiv av низкий, lav. Jeg oversetter med «vesle», som ikke skulle være så altfor fjernt fra meningen i den russiske orginalen.

6. I strofe 6 bruker Jesenin det formelle verbet вернуться, der han i forrige brukte det muntlige воротиться. Det betyr fortsatt «vende tilbake». Så er det spesielt sånn han uttrykker når han skal vende tilbake, det er når раскинет ветви/ По-весеннему наш белый сад (raskinut vetvi/po-vesennemu nasj belyj sad). Her er раскинет er 3. person entall av раскинуть, som betyr «sprike», «bre (ut)» eller «spre».

ветви betyr «greiner», entallsformen er ветвь. Sammen blir det altså «når greinene sprer seg», eller en tid som ikke er kjent ennå, det er fortsatt uvisst.  По-весеннему er et ord Jesenin har satt sammen, best blir det vel oversatt med «vårlig». уж er en russisk partikkel, den virker forsterkende på det som ellers blir sagt, lignende vårt «jo» i «det er jo vel kjent at…» буди er imperativformen av будить, som betyr «å vekke». Jeg måtte stokke litt om på rekkefølgen av ordene i denne strofen.

7. Starten på denne linjen hadde jeg oversatt feil i første versjon av posten. Jeg skrev: Ikke vekk meg, men i originalen er ikke noe «meg» (меня). Det skal være: Ikke vekk det, som jeg har drømt meg fra. Ellers er å si om starten at того er genitivsformen av тот, som betyr «det», i genitiv «av det» eller «for det» eller også andre mulige konstruksjoner. отмечталось  er satt sammen av от (= fra) мечтать (= «drømme») -ло (= endelse for preteritum, intetkjønn) og -сь (= refleksivsending), og betyr noe sånt som «drømte fra seg». For russerne er drømmer en upersonlig konstruksjon, eller en dativkonstruksjon. Det er drømmene som kommer til deg, og ikke noe du eller jeg (subjektsform) aktivt utøver. Ordet er for øvrig ikke oppgitt i ordboken. Det er imidlertid волнуй, imperativ av волнувать, som ordboken oversetter med «1. gjøre nervøs, bekymre; sette i sinnsbevegelse, skake opp» og «2. bølge, opprøre». сбылось er intetkjønnspreteritumet av сбыться, som betyr «å gå i oppfyllelse, slå til».  привелось er refleksivformen i fortid intetkjønn av привести, som har hovedbetydning «bringe, føre». Sammensetningen her i siste linje i denne strofe nummer 7 betyr noe sånt som «måtte døye mye i livet», i følge ordboken. I den nye oversettelsen min flyttet jeg verbet «har» opp i linje 3, jeg er ikke sikker på om jeg har helt dekning for det, siden adjektivet раннюю (tidlig) står i akkusativ hunkjønn, og dermed hører til substantivene утрату (tap) og усталость (trøtthet), som også er akkusativ hunkjønn. Men med å ha verbet i siste linje (Altfor tidlig tap og trøtthet/ har gitt meg mye å døye i livet) ble det vanskelig å forstå meningen med linjene. Så jeg lot kanskje klarhet gå på bekostning av korrekthet. På russisk står tilsvarende «har brakt meg» til slutt, alt ligger i det perfektive verbet привелось, handlingen er fullført.

8. молиться betyr «å be», og er en refleksivsform av молить, som også betyr «å be». Den russiske formen er en infinitivsform, jeg oversetter til aktiv presens. Og det russiske учи er imperativ av «å lære», ikke «belære», men min norske oversettelse får klarere frem meningen direkte i diktet. возврата er genitivsform av возврат, som betyr «tilbakelevering, tilbakebetaling, returnering». Linje 3 i strofe 8 oversetter jeg litt fritt, hjelpen består stort sett at jeg setter inn det ekstra ordet «gi». Også her er det underforstått at med usigelig menes usigelig vakre.

9. же er en annen russisk partikkel, den blir brukt lignende vår «da» i «døren var da åpen…» eller «du må da skjønne jeg er glad i deg…»

Gloser

Glosene er om ikke annet er oppgitt slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

струится -> струиться 1. (течь струями) strømme, flyte 2. (об аромате и т.п.) spre seg, bre seg ut
избушкой -> избушка hytte
несказанный usigelig, uutsigelig

тая – gerundium -> (рас-)таять 1. smelte; tø, tine, bråne 2. бесл.  тает det tør [tiner] 3. (уменышаться, исчезать) skrumpe inn, smelte; svinne (inn) (о толпе, о силах); oppløses (об облаке), forsvinne; svinne (о видегий); dø hen (о свуках) 4. (чахнуть) tæres bort, vekk 5. от (умыляться) smelte av
Загрустила -> загрустить bli trist, bedrøvet
шибко прость. voldsomt, veldig
шушун  женская верхняя короткополая одежда или кофта (russisk Wikipedia – på nettsiden refereres til diktet til Jesenin, som har gjort plagget kjent!)

кабацкой -> кабацкий «kneipens, som finner sted på en kneipe» (Ordet er avledet, adjektivisert av кабак 1. kneipe, 2. перен. bule, sjappe 3. разг. grisehus, svineri)

тягостный 1. besværlig, tung, byrdefull 2. pinlig, plagsom, deprimerende
пропойца dranker

низенький – diminutiv -> низкий 1. (невысокий) lav 2. (небольшой) lav 3. (плохой) lav 4. (подлый) lav, lavsinnet, nedrig, simpel, lumpen 5. (о звуке) dyp, lav

раскинет – 3. person entall -> раскинуть 1. раскинуть руки sprike 2. (разостлать) bre (ut) 3. spre 4. trekke ut (стол): slå opp (палатку)
ветви greiner -> ветвь grein

волнуй – imperativ -> волнувать 1. gjøre nervøs, bekymre; sette i sinnsbevegelse, skake opp 2. bølge, opprøre
сбылось – intetkjønn, preteritum ->  сбыться gå i oppfyllelse; slå til (о предсказанный)
утрату – akkusativ -> утрата tap, hukommelsestap
испытать <испытывать> 1. (проверить) prøve, teste, sjekke разг.; (самолёт – тж) prøvefly; (автомашину – тж) prøvekjøre; (оружие – тж) prøveskyte; ~ чьё-л терпение sette noens tålmodighet på prøve 2. (уснать, исведать) oppleve (пережить) ; føle (почусивоват); (о неприятностях, невзгодах) gjennomgå, måtte døye; ~ на себе [собственном опыте] få oppleve [gjennomgå] selv; føle på kroppen; разг. ~ удовольствие få fornøyelse, føle glede
привелось – fortid, intetkjønn entall -> привестись (3 ед приведётся) <приводиться> бесл. разг. ему привелось увидеть это han hadde anledning til å se dette; han var så heldig å få se dette; det falt i hans lodd å se dette; ему привелось испытаь многое han måtte døyve mye

молиться 1. Д <св по-> be; ~ся богу be til Gud 2. на В (боготворить) tilbe, forgude, dyrke

возврата – genitiv, entall -> возврат tilbakelevering, tilbakebetaling, returnering
отрада glede; отрадно det er gledelig

Kommentar til diktet

For meg er dette enda et dikt av russisk magi. Det virker så enkelt, er så enkle og direkte ord, og så har det sånn virkning på meg. I de fleste andre språk er vakre ord for meg vakre, mens de på russisk eller oversatt fra russisk ikke bare blir vakre, men også sanne. Jeg leser hver setning og hvert ønske i dette diktet som oppriktige og ekte og ærlig, da blir det automatisk svært sterkt. Jeg vil som alltid bare gråte når jeg leser det.

Noe av nøkkelen ligger i at den enkle starten blir gjentatt i en noe annen betydning senere i diktet. I starten uttrykker han ønske om at kveldslyset må strømme over hytten til moren, det er så usigelig vakkert. Senere skriver han at moren er dette kveldslyset for ham. Overgangen til hvordan det skjer i strofe 8 er bare nydelig, der Esenin elegant utnytter at russisk ikke trenger coppola-verb for å få sammenhengen i en setning: Ты одна мне помощь и отрада/ Ты одна мне несказанный свет begynner på akkurat samme måte. Men på norsk må vi oversette første linje med «du skal», den andre med «du er».

Vi kan også ta som et lite eksempel strofe 2, der Esenin først skriver at han forstår moren er urolig for ham, og når hun ikke er urolig, så er hun svært trist. Det ligger mye under, når man kjenner biografien til Esenin, og hans egentlige forhold til moren, eller bestemoren, som fungerte som en mor for ham. Straks han gir uttrykk for denne bekymringen hun har for ham, kommer han med en bekymring han har for henne. Og det er at hun så ofte går ut på gaten i den gammeldagse, slitte koften. Jeg tror ikke så mye det er bekymring for at moren ikke følger moten, men heller at hun kan begynne å fryse og bli syk.

Slik kunne jeg tatt strofe for strofe nedover. Den litt gåtefulle strofe 3, der moren er så bekymret over det utsvevende livet sønnen lever, og sønnen kjærlig overdriver litt, og sier hun frykter han skal bli stukket ned med en finsk kniv under et slagsmål på en kneipe. Vi har strofe 4, der sønnen ikke vil at moren skal bekymre seg for alle ryktene om ham, han er ingen så bitter dranker, at han ikke straks dør når han ikke får se dere. Kan dere tenke dere en mor lese noe sånt?

Hver eneste strofe er så enkel og hverdagslig. I strofe 5 forsikrer sønnen at han er akkurat så kjærlig som før, og at det eneste han nå ønsker, det er å vende hjem. Hva mer kan en mor ønske å høre? Og hvor vakkert er det vel ikke når han henter frem minnene, det er ikke mer enn åtte år siden, og han syntes hun vekket ham altfor tidlig. Er ikke dette en kjærlig og ubetydelig irritasjon, etter alt som siden har hendt?

Russerne på sitt beste blir aldri lenge i sorgen og lidelsen (i motsetning til andre folk, som gjerne forsøker å dyrke den og forsterke den). Strofe 7 er eneste med antydning til klage, han har fått prøve mye i sitt unge liv. Men det varer bare to linjer. Nå skal han hjem. Han ber om at hun ikke skal belære ham, et enkelt og oppriktig ønske, han har ikke lyst at moren skal snakke om hvor dumt han har levd med sitt utsvevende liv, det er ikke nødvendig for ham å høre det, han vet det. Hun skal bare hjelpe ham, og glede seg over at han er tilbake. Og så denne eventyrlige overgangen, direkte til at hun er det uutsigelige vakre lyset i hans liv. Hvem kan la være å gråte?

Siste strofe runder det hele enkelt av. Hun skal bare glemme sin uro, og ikke være så lei over sønnen. Og så må hun passe på og ta vare på seg selv, og ikke gå på gaten i kulden med klær som ikke holder kulden ute. Det er bare en liten og rørende biting, at det vanligvis er mødre som bekymrer seg om slikt for sine sønner.

Min oversettelse er ikke i nærheten av å yte dette diktet rettferdighet. Lest på russisk er det så enkelt og liketil skrevet at det verken trenger tolking eller forklaring. Likevel er det helt fast i formen med bundet rytme og rim i annenhver linje. Det flyter av gårde lett og greit som en klukkende bekk, det skriker verken etter oppmerksomhet eller føleri. Det er det herlige russiske ønsket, kan ikke alt bare være godt?

Jeg elsker slike russiske dikt. Og jeg leser dem alltid uten forsvarsmekanismer. Men strengt tatt var nok virkeligheten mer brutal enn det her i diktet kan se ut som. Esenin var i 1924 sterkt alkoholisert og fysisk og psykisk nedbrutt. En eventuell mor som fikk dette brevet fra ham, ville aldri kunne stole på det, og slutte å bekymre seg. Så lett kommer man ikke ut av problemene Esenin her hadde. Det vet enhver mor. Likevel må vi beundre det lyse øyeblikk Esenin her hadde, og de tankene han her klarte å uttrykke. Esenin har også mange dikt som er meget avanserte og kunstferdige. Jeg like ham best når han skriver enkelt og nedpå slik som dette.

Første strofe kan de fleste russere utenatt. Hele diktet er også tonsatt, og mange russere har lært seg det også på den måten. Det er vel anvendt tid å lære seg det. Og i følelsens rus er jeg fristet til å anbefale alle å lære seg russisk, så man kan lese det i original! Vær hilset alle mødre! Dette diktet går ut til dere.

Min gjendiktning

Jeg håper jeg rekker å gjøre denne ferdig. Det er kryssrim i annenhver linje som skal på plass. Så det prioriterer jeg å tvinge til. Noen ganger er det halvrim, men heller det en oppkonstruerte setninger eller betydning fjernt fra originalen.

Brev til mor

Lever du fortsatt, gamle mor?
Jeg lever også. Hei du, hei!
Måtte kveldslyset dit du bor
strømme over hytten til deg.

De skriver at du, oppløst av sut,
På grunn av meg blir voldsomt trist
At du på gaten ofte går ut
I koften som er så gammel og slitt.

Og ofte er det som du synes å se
I dunkle kveld alltid samme ting
Som noen i slagsmål et tvilsomt sted
Skubbet en kniv i hjertet mitt inn.

Det er bare tull! Ta det med ro.
Det er bare noe plagsomt rør.
Jeg er ingen dranker, må du tro
Som når jeg ikke ser deg, dør.

Jeg er som jeg var like så kjærlig
Og drømmer bare om det, min venn
At jeg fra alt som er så besværlig
Snart til vårt vesle hus vender hjem.

Jeg vender tilbake når løvet spretter
På vårlig vis i vår hvite hage.
Du trenger dog ikke like etter
daggry vekke meg som i gamle dager.

Ikke vekk det jeg har drømt fra meg,
Ikke engst deg over alt som ikke ble, –
Altfor tidlig trøtthet, tap gav meg
Mye å døye og lære og se.

Jeg ber, ikke skjenn, blir aldri noe med det!
En retur til det gamle vil ikke bys.
Du skal bare gi meg litt hjelp og litt glede,
Du mitt eneste uutsigelige lys.

Så glem du bare din uro og sut,
Vær ikke så lei på grunn av mitt.
Gå ikke så ofte på gaten ut
I den gamle koften som er så slitt.

1924