Ich benötige keinen Grabstein (Jeg behøver ingen gravstein), av Bertolt Brecht

forsTyskeren Bertolt Brech, (1898-1956) er mest kjent for sine teaterstykker, men skrev også en rekke dikt. Diktet Frage eines lesende Arbeiters (Spørsmål til en lesende arbeider) er det mest kjente, og det første tyske diktet jeg postet her på bloggen. I dette og i de fleste av de andre diktene sine bruker han den samme teknikken som han bruker i teaterstykkene. Han appellerer til tanken, og ikke til følelsene, og forsøker alltid å lage tekstene sine sånn at mottakeren må tenke gjennom det han eller hun ser, ikke bare la seg begeistre.

Dette gjelder også i diktet vi poster i dag. Bertolt Brecht skrev diktet mot slutten av sitt liv, ganske kort tid før han døde, og etter at helsen hans hadde forverret seg. I 1955 fikk han en hjerteklaff-betenelse, noe som bare senere ble påvist. Som kjent var Brecht hele sitt liv kommunist, og da han vendte tilbake til Tyskland etter krigen og Nazi-tiden i 1949, så var det til det kommunistiske Øst-Tyskland han reiste, og i Øst-Berlin han slo seg ned. Der ble han feilbehandlet, med Coli-bakterier i stedet for antibiotika, og han døde 14. august, 1956, av et hjerteinfarkt.

Så når han skriver dette korte diktet sitt, så vet han at han går sin egen død i møte. Av kuriosa kan jeg kanskje legge til at han ikke ønsket noen gravstein, men han ønsket en kiste av zink rundt trekisten, og han ønsket å bli stukket gjennom hjertet før han ble gravlagt. Han fryktet mark, og han fryktet å bli begravd levende. Det er nesten betryggende å se at det er litt menneskelige følelser også, i en som her i dette diktet kan behandle sin egen død, så uviktig og uhøytidelig.

Ich benötige keinen Grabstein

Ich benötige keinen Grabstein, aber
Wenn ihr einen für mich benötigt
Wünschte ich, es stünde darauf:
Er hat Vorschläge gemacht. Wir
Haben sie angenommen.
Durch eine solche Inschrift wären
Wir alle geehrt.

Min oversettelse (og gjendiktning)

Jeg behøver ingen gravstein

Jeg behøver ingen gravstein, men
Om en av dem behøves for meg
Ønsket jeg det skulle stå på den:
Han kom med noen forslag. Vi
Har antatt dem.
Gjennom en slik innskrift ville vi alle
Være beæret.

Kommentar til oversettelsen

Denne oversettelsen skal fungere også som en gjendiktning. Jeg har derfor forsøkt å oversette i diktets ånd, mer enn ordene ordrett. Den tyske originalen er enkel og upoetisk. Jeg har forsøkt å få til det samme på norsk.

De to første linjene har noen små vanskeligheter. I linje 2 mener jeg ihr viser tilbake på gravstein, og er satt i genitiv, einen er satt i akkusativ, det er direkte objekt. Dermed blir det «en av dem». Så er det ordet benötigt, som ender linje 2. Det kan enten være adjektiv, nødvendig, eller verbet benötigen i tredje person presens, trenger. Jeg er ikke sikker på at jeg fikk det helt riktig med å oversette med «behøves», en passiv.

I linje 3 er stünde konjunktiv fortid, det uttrykker et ønske. Det løses ved å skrive «ønsket det skulle stå på den», men jeg tor også jeg ville vært på trygg grunn om jeg valgte: ønsket jeg det stod på den. En hovedsak med diktet til Brecht, og dermed til min gjendiktning, er at det ikke skal være så mye dilldall med ordvalget. Det skal være enkelt og greit.

Linje 4 har setningen Er hat Vorschläge gemacht, direkte oversatt «han har gjort forslag». Den går fint å omskrive, vi sier «komme med forslag», ikke «gjøre forslag», Og så er det min mening at «har kommet med forslag» ikke er så naturlig på norsk som hat Vorschläge gemacht på tysk. Vi uttrykker oss ofte i preteritum enn i perfektum, så «han kom med forslag». Så føles setningen bedre om man legger til «noen», han kom med noen forslag. Med det får jeg frem denne hverdagsligheten som passer til gravsteinen til Brecht.

I linje 5 fikk jeg gigantiske problemer med at jeg først skrev inn «heben» (heve, løfte) for haben (ha). Det gir ganske andre ting å skrive om og tenke på, når man behandler diktet, og det var ikke særlig lett å få det godt over i norsk. Med Wir/ *Heben sie angenommen er det vanskelig, med Wir/ Haben sie angenommeningen er det ingen sak. For ulike måter å oversette partisippet angenommen og verbet annehmen er det bare å sjekke gloselisten.

I linje 6 er det konjunktiv, wären, fortid. Det dreier seg om en hypotetisk konstruksjon, på norsk vanligvis uttrykt «ville være». Det er imidlertid litt vanskelig slik det er gjort i dette diktet, for det er «ville vi alle være», og i originalen står «vi alle» (wir allen) i linjen under. Jeg forsøker å få ordene til å være i samme linje i oversettelsen, som i originalen, og bruker derfor norske «var» for tyske wären. Forskjellen på konjunktiv og indikativ er at konjunktiven uttrykker en subjektiv oppfattelse, mens indikativ er en objektiv betraktning. Det kan også formuleres som at indiaktiv sier noe om virkeligheten, mens konjunktiv sier om subjektets oppfatning av virkeligheten. Siden vi ikke har konjunktiv på norsk, går det av og til an å bruke verbene i sin indikative form, for å uttrykke noe konjunktivt. Det er det jeg har gjort her. Det er ikke sånn at alle var beæret, det er at alle ville være.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

benötigen (sv. tr.) trenge, behøve. (benötigt nødvendig)

Vorschlag der, -(e)s/Vorschläge; forslag;

angenommen (adj.) antatt; adoptert; (av verbet annehmen (st. tr.) 1. ta imot, motta, godkjenne, akseptere; 2. formode, tro, anta, mene, forutsette; 3. sich (dat.) etwas annehmen lære seg noe, tilegne seg noe. 4. sich jemandes/einer Sache (gen.) annehmen ta seg av, ta hånd om, overta, anta. 5. bli tatt opp, ta opp, motta, adoptere;

ehren (sv. tr.) ære, hedre, vise aktelse;

Litt om form og oppbygning

Det er kun én strofe, syv linjer. Her er ikke noen rim, ikke noen faste former, et veldig atypisk dikt, tradisjonelt sett, men et typisk dikt for den perioden Brecht tilhørte. Det er et prosaisk dikt, med det at språkføringen er nesten sånn som vi gjør det når vi skriver vanlig. Den viktigste forskjellen er at teksten er strukturert i linjer, og i dette legger Brecht inn en del virkemidler. Disse er typiske for perioden, og typiske for sjangeren Brecht skriver i.

Når man skal analysere dikt som dette, må man se nøye på linjeskiftene. Det er veldig typisk at meningsinnhold blir brutt opp, at betydning henger igjen i det siste ordet i linjen, at linjeskiftene er veldig unaturlige. Med det mener jeg at vanligvis forsøker man å få samme betydningsinnhold til å henge sammen, man fullfører setningen man har begynt på, i linjen man skriver på, og trykker i alle fall ikke Enter før setningen er ferdig. I tradisjonelle dikt skjer det ikke at alt som hører sammen blir uttrykt i samme setning, på samme linje. Du kan være ganske sikker på at du støter på et punktum eller et komma, i enden av linjen.

I dikt av typen Brecht her skriver, er det motsatt. Her er første linjeskift etter et aber (men), der det naturlige ville være å sette aber i linjen under, sammen med meningsinnholdet det hører til. Nå blir det en pause etter aber, det er vanlig med pause i linjeskiftene, og det skaper forventning og spenning hva som skal komme. Det er også en del av fremmedgjøringen, forsøket på å skape noe uvanlig, noe nytt, at linjeskiftene settes der de gjør. Hjernen får ikke gå inn i de vante tenkebaner.

Den samme effekten ser vi i inndelingen av linje 4 og 5. Der er ordet Wir (Vi) satt i enden av linje 4, når den like godt kunne vært satt i linje 5, der den egentlig hører til. I linje 6 og 7 skjer det samme, i litt mindre grad, der wären (ville være) godt kunne stått i linje 7 ,med Wir allen geehrt «vi alle beæret». Stedet der linjeskiftet kommer på riktig sted, midt i diktet, mellom linjene 3 og 4, kommer også det viktigste meningsinnholdet: hva som skal stå på gravsteinen.

Kommentar til diktet

Det er et kort og enkelt dikt. Brecht bruker noe som er hellig for de fleste, gravsteinen, og behandler innskriften på den på en måte som er ganske uvanlig. Slik skaper han den fremmedgjøringen som er så karakteristisk for ham. De fleste ønsker noe litt ekstra på gravsteinen sin, noe litt viktig og minneverdig. Det gjelder særlig de som har utrettet noe spesielt. De ønsker et minne som gjør at deres bedrifter blir husket.

Brecht har et spesielt forhold til helter og monumenter. Det ser vi godt i diktet Frage einer lesenden Arbeiters, det diktet Brecht best er husket for. Han ser ikke noen forskjell på lederen og følgerne, han har hverdagsmennesket og arbeideren som helten, akkurat de som ikke får noen oppmerksomhet. Store gravsteiner og monumenter minnes akkurat disse heltene, de såkalte store menn, som har fått kolossalt mye ære, men som på et vis har fått andre til å gjøre jobben.

Så Brecht begynner med at han trenger ikke noen gravstein. Og skulle han ha det, så skulle det bare stå at han hadde noen forslag å komme med, og disse forslagene skal vi nå se nærmere på. De skal leve videre. På den måten vil vi alle bli beæret, sier han. Det er en setning det ligger mye i. Både at han ikke søker så mye egen ære, og at det er viktig for ham at alle beæret.

I det ligger det nok også et lite stikk til de som bruker gravsteinen til å hedre seg selv, liksom de er så mye viktigere enn alle andre. I tillegg er det en dobbelt bunn, med det at mange av Brechts forslag, nettopp innebærer dette at det er fellesskapet som gjelder, og at målet nettopp er at alle skal dyrkes og beæres og behandles likt, om bedriften man har utrettet er stor, eller liten. For Brecht er det knapt noen forskjell. Derfor ønsker han seg ikke noen spesiell gravstein, men han ønsker at ideene han har kommet med, skal leve videre og vokse, og bli til noe.

Merknad: Posten er skrevet desmeber 2018, og tilbakepostet.

Sonett 27, av William Shakespeare – Weary with toil, I haste me to my bed

Tiden er inne for et høydepunkt blant sonettene til William Shakespeare. Sonett 27 innleder en ny gruppe på 4 sonetter, frem til nummer 30, hvor stemningen er roligere og mer ettertenksom. Tankene går også mer inn på den elskende selv, på poeten, og hvordan han føler seg i kjærligheten til den skjønne elskede. Det er et poeng i disse fire sonettene at den elskede ikke er til stede, den elskende er alene, og får således rikelig anledning til meditativ tenking. Dette er også et typisk motiv i mange andre klassiske sonetter, og klassiske dikt, og det er et tema som aldri vil bli uttømt. Elskende vil alltid fortsette å gi uttrykk for sine tanker til en elsket som ikke er til stede.

Denne sonetten, nummer 27, er en sonett som passer å leses om kvelden, når den man elsker er langt unna. Den passer kanskje ekstra godt hvis forholdet til den elskede er uavklart, hvis man har en del ting å tenke gjennom. Denne sonetten gir med forunderlig ro uttrykk for den stemning og de tanker man kan ha da. Jeg ville gjerne hvis jeg hadde kontroll over lesningen deres, lesere, satt i gang en metronom på sakte fart, og lest sonetten langsomt og uungåelig gjennom, tikk – – – takk, tikk – – – takk…

Sonnet 27

Weary with toil, I haste me to my bed,
The dear repose for limbs with travail tired;
But then begins a journey in my head
To work my mind, when body’s work’s expired:
For then my thoughts–from far where I abide–
Intend a zealous pilgrimage to thee,
And keep my drooping eyelids open wide,
Looking on darkness which the blind do see:
Save that my soul’s imaginary sight
Presents thy shadow to my sightless view,
Which, like a jewel hung in ghastly night,
Makes black night beauteous, and her old face new.
Lo! thus, by day my limbs, by night my mind,
For thee, and for myself, no quiet find.

Min oversettelse

Sliten av strev, jeg skynder meg i seng
Den kjære hvile for lemmer slitne av reise
Men så begynner en reise i mitt hode
Å virke med sinnet, når kroppens virke går ut
For da har mine tanker – fra fjernt hvor jeg er –
Til hensikt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og jeg holder mine hengende øyelokk vidåpne
Ser på det mørket som blinde kan se
Foruten min sjels imaginære syn
Viser din skygge til mitt synsløse blikk
Som, lik en juvel hengt i uhyggelig natt
Gjør svart natt fager, og hennes gamle ansikt nytt
Se så! Om dagen mine lemmer,om natten mitt sinne
For deg, og for meg, ingen ro vil finne.

Kommentar til oversettelsen

Oversettelsen gikk sammen med resten av posten gjennom en liten revidering desember 2018. Ved å bruke også Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter ble jeg oppmerksom på et problem i ordvalget for moderne engelsk, sammenlignet med det som står i førsteutgaven av sonettene, Quarto fra 1609. Det dreier seg om ordet ‘trauaill’, som kan være enten travel (reise) eller travail (slit). Nettsiden Shakespeare sonnets gjør ikke noe poeng av dette, og bruker travel helt uproblematisk. Engelsk Wikipedia har travail, mens Shakespeare-appen min bruker travel. Ellers ser det på nettet ut til å være flittig bruk av begge deler. På meg ser det ut til at tradisjonen har vært å bruke travel, men Oxford-utgaven, som er fra 2002, setter inn travail. Begge deler gir mening. I originalen står det altså trauaill, et ord som ikke lenger blir brukt. Det er ganske åpenbart at Shakespeare bruker ordet i et ordspill, og det er dette som er argumentet for Oxford-utgaven å sette inn ordet fra originalen (Q’s form has been retained). I oversettelsen har jeg forsøkt å få med både «reisen» og «slitet». Her er også at det hadde vært fint å kunne oversette travel og journey med forskjellige ord, på norsk blir reise brukt for begge, men det er tydelige nyanseforskjeller på engelsk. Travel er generell reise, men journey er lenger og mer omstendelig, og gjerne i overført betyding. Jeg oversetter work med virke, de to ordene har jo samme opphav, og det passer med det senere «kroppens virke». I gjendiktningen bruker jeg arbeid.

Abide kan fra gammelt av oversettes med «bo», og det er nok det som er meningen her. Zealous pilgrimage kan ikke forstås skikkelig uten at man forestiller seg hva en nidkjær pilgrimsreise innebar på Shakespears tid, det var månedsvis på reisefot, hver dag med ny overnatting på mer eller mindre ukjent sted, hver dag på vandring til fots eller med hest og kjerre. Merk også at adjektivet Zealous (hengiven, dedikert) på Shakespeares tid ble flittig brukt om religiøs hengivenhet, passende for en pilegrimsferd.

Uttrykket sightless view gir en utfordring på norsk, siden vi egentlig ikke skiller mellom sight og view, og oversetter begge med syn. Sightless er også lydlig et mye vakrere ord enn synsløs, men jeg har ikke noe bedre å komme opp med. Ordlisten foreslår «blind» eller «usett». «Blikk» for view er også en nødløsning. I linje 12 viser her (hennes) tilbake til natten, ser det ut for, det er nattens gamle ansikt som blir nytt, ikke den man ser for seg. Denne siste kvartetten var den vanskeligste i gjendiktningen.

Det lille ordet lo! blir sjelden brukt, og er en liten nøtt. Kunnskapsforlagets blå ordbok oversetter med «se!» (det blir  alltid brukt med utropstegn), Dr. Ledger viser også til at det har en mildt forsterkende betydning.  På norsk blir det nok riktig å oversette Lo! thus med «se så!», som jeg har gjort. Jeg har tatt meg den frihet å oversette mind med «sinne» i linje 13, for å få litt finere rytme.

Siden denne sonetten har et ordvalgsproblem i moderne engelsk, har jeg lagt inn originalen fra Quarto 1609 under gloselisten. Merk at «original» for Shakespeare som regel må i gåseøyne, det er ikke noen original å slå seg til ro med. Også de første trykte utgavene av tekstene hans inneholder feil, og tvilstilfeller, og det er ikke sikkert Shakespeare selv gikk god for dem. Det gir dog et innblikk i hva som har skjedd, i overgangen fra denne til moderne engelsk, og videre til norsk og andre språk. Ordet det dreier seg om er altså trauail, i linje 2.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Der er det kunnskapsforlagets blå ordbøker som blir brukt.

toil 1. hardt arbeid, slit, strev, mas, møye, anstrengelse 2.  (gammeldags) kamp, strid
trauaill –> travel 1. reisingdet å reise (..) travail 1. slit og strevmøyemas 2. pinesmerte 3. (fødsels)veer
journey (spesielt til lands og overført) reise
repose (litterært) 1. hvile, fred, søvn 2. harmoni, sinnsro
expire 1.gå ut, forfalle, opphøre, utløpe 2. puste ut, ekspirere 3. utånde, trekke sitt siste sukk, 4. (litterært) slukne
abide 1.  (om regel, bestemmelse) overholde 2. utstå (i nektende og spørrende setninger) 3 . (litterært) avvente, vente (på) 4. (litterært) vedbli, forbli 5. (litterært) oppholde seg, ha opphold, bo
zealous nidkjær, full av brennende iver, brennende, glødende
drooping 1. hengende, synkende, lutende 2. vissen, svak, matt 3. nedstemt, nedslått, motløs
eyelid øyelokk
sightless 1. blind 2. (poetisk) usynlig, usett
ghastly 1. fæl, uhyggelig, redselsfull, ekkel, skummel 2. (hverdagslig) grusom, forferdelig 3. svært dårlig 4. spøkelsesaktig, likblek

Originalen, Quarto 1609

WEary with toyle,I haſt me to my bed ,
The deare repoſe for lims with trauail tired,
But then begins a iourny in my head
To worke my mind,when boddies work’s expired.
For then my thoughts(from far where I abide)
Intend a zelous pilgrimage to thee,
And keepe my drooping eye-lids open wide,
Looking on darknes which the blind doe ſee.
Saue that my ſoules imaginary ſight
Preſents their ſhaddoe to my ſightles view,
Which like a iewell(hunge in gaſtlynight)
Makes blacke night beautious,and her old face new.
Loe thus by day my lims,by night my mind,
For thee,and for my ſelfe,noe quiet finde.

Hentet fra; http://www.shakespeares-sonnets.com/sonnet/27. Faksmile finnes på: https://en.wikipedia.org/wiki/Sonnet_27#/media/File:Sonnet_27_1609.jpg

Kommentar til sonetten

Denne sonetten er én jeg personlig liker veldig godt. Det er noe gjenkjennelig med den, hvordan man etter dagens slit og strev skal gå til sengs, og så går tankene til den man elsker, et annet sted. Den setter svært godt denne stemningen, der man er sliten og trett, men likevel ikke vil kunne finne fred.

Sonetten sammenligner altså den anstrengende reisen den elskende poeten foretar om dagen, med den langt mer anstrengende sjelelige reisen som foregår om natten. Eller, avhengig av hvordan man oppfatter ordet trauail, i Quarto 1609, om det dreier seg om en reise (travel) eller slit (travail). Poenget forblir det samme. Om natten er det bare kroppen som blir sliten, om kvelden er det sinnet som ikke får hvile.

Som vanlig består denne sonetten av tre deler, før den avsluttende konklusjonen til slutt. De tre delene kalles kvartetter, siden de har fire linjer, og konklusjonen kalles kuplett, siden den består av to. I den første kvartetten settes premisset, den elskende går til sengs, for å avslutte dagens reise, og begynne nattens. I kvartett to blir tanken utviklet, med hvordan han har planer om en pilegrimsreise til den elskede. Pilegrimsreise blir brukt om steder som er hellige, og den hengivne pilegrim lar seg aldri rokke for å nå frem til sitt mål.

Siste halvdel av kvartett to, og den siste av de tre kvartettene, forsøker å forklare hvordan han likevel ser for seg den elskede, tross at han befinner seg i natten, i mørket, og at den elskede er langt unna. Han ser skyggen (shadow) av den elskede. Skyggen står gjerne i kontrast til substans, der substansen er tingen, skyggen er tanken om tingen. Her kan nok kanskje også tankene gå til Platons idelære, der skyggen er representasjonen av ideen, det fullkomne. Videre i sonetten blir skyggen sammenlignet med en juvel, som her den henger i natten, foran den elskedes åsyn, i tankene hans, gjør hele natten vakker og skjønn (beauteous). Det er poeten som får det fantastiske frem ved sin elskede, selv skyggen, tanken, er nok til å få svart natt ny og vakker. Tenk da på hva den elskede selv kan gjøre! Dette er et kjent og mye brukt virkemiddel, der man tar for seg en liten del av tingen, og fremhever det til noe fantastisk.

I første versjon av denne kommentaren skrev jeg også at det er bemerkelsesverdig hvordan en slik uro som man finner i sonetten, blir så rolig presentert. Det er en uro som den elskende liksom er fullt ut forsonet med. Dette er livet han har. Dette er sånn det er. Det kan også leses slik, at han er så sliten, at han ikke orker å kave og uroe seg mer, fordi den han elsker ikke er der. Det er den stille lengselen, etter noe som er langt unna, og som man elsker høyt. Da finner man ikke hvile om natten heller, da får man ikke fred, verken i kropp eller sinn.

Olia, Bach, Tog Simferopol - Kiev, 2009

Min gjendiktning

I gjendiktningen har jeg forsøkt så godt det lar seg gjøre å beholde rimene, den femfotede jamben og meningsinnholdet, samtidig som resultatet skal være forståelig på norsk. Det er sjelden mulig å få det helt i orden,

Sonett 27

Og trøtt av strev, går hastig jeg i seng
Den kjære ro for kroppen reisetrett
Men så begynner hodets reise, tenk
Arbeide mitt sinn, når kroppens strev er lett
Da har min tanke – fra stedet mitt –
Tenkt en nidkjær pilgrimsferd til deg
Og mine matte øyne åpnes vidt’
Å se det mørket blinde ser i vei.
Foruten sjelens imaginære syn
Fremviser skyggen din mitt blinde blikk
Liksom i grøsset natt juvelen fin
Gjør svart natt fager, nytt hennes ansikt
Se så! Ved dag min kropp, ved natt mitt sinn
For deg, og for meg selv, ei ro vil finn’.

ES2018