An Lottchen, av Johann Wolfgang von Goethe

Det er et langt dikt vi bringer til torgs i dag, av Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Dette er et av kjærlighetsdiktene hans, skrevet i ung alder, da han var 26 år i 1775. Dikter heter An Lottchen, og er skrevet til Charlotte Buff (1753-1828), damen han forelsket seg i under sitt opphold i Wetzlar, hvor unge Goethe hadde en stilling som jurist. Charlotte Buff var imidlertid allerede forlovet, med Johann Christian Kestner (1741-1800). Det førte til at Goethe snart etter forlot Wetzlar, men han glemte ikke sin Lottchen, noe dagens dikt og en av tysk litteraturs mest berømte romaner, er et eksempel på.

Chatlotte Buff er modellen for Lotte i Unge Werthers lidelser, og mannen hennes, Johan Christian Kestner, er modellen for Albert, som Lotte i romanen er forlovet med. Som man ser er fiksjonen og realiteten vevd tett sammen, Goethe skriver om egne erfaringer, Sturm und Drang. Det er de sterke følelser, og trangen etter å utrette noe som er målet, mer enn å oppfylle diktets – og kanskje samfunnets – regler og konvensjoner.

For dette diktet er det altså slik at kjennskap til biografien høyner kvaliteten på lesningen. Det er en ung mann som skriver til ei jente han er svært forelsket i, som fyller sinnet hans og livet hans, men som allerede har lovet seg bort med en annen, og som han dermed aldri kan få. Det er kjærlighet, forelskelse, lengsel, som aldri kan bli tilfredsstilt. Det er fra Goethe, til Lotte, An Lottchen.

An Lottchen

Mitten im Getümmel mancher Freuden,
Mancher Sorgen, mancher Herzensnot,
Denk ich dein, o Lottchen, denken dein die beiden,
Wie beim stillen Abendrot
Du die Hand uns freundlich reichtest,
Da du uns auf reich bebauter Flur,
In dem Schoße herrlicher Natur,
Manche leicht verhüllte Spur
Einer lieben Seele zeigest.

Wohl ist mir’s, daß ich dich nicht verkannt,
Daß ich gleich dich in der ersten Stunde,
Ganz den Herzensausdruck in dem Munde,
Dich ein wahres, gutes Kind genannt.

Still und eng und ruhig auferzogen
Wirft man uns auf einmal in die Welt;
Uns umspülen hunderttausend Wogen,
Alles reizt uns; mancherlei gefällt,
Mancherlei verdrießt uns, und von Stund zu Stunden
Schwankt das leichtunruhige Gefühl;
Wir empfinden, und was wir empfunden,
Spült hinweg das bunte Weltgewühl.

Wohl, ich weiß es, da durchschleicht uns innen
Manche Hoffnung; mancher Schmerz.
Lottchen, wer kennt unsere Sinnen?
Lottchen, wer kennt unser Herz?
Ach, es möchte gern gekannt sein, überfließen
In das Mitempfinden einer Kreatur,
Und vertrauend zwiefach neu genießen
Alles Leid und Freude der Natur.

Und da sucht das Aug oft so vergebens
Ringsumher und findet alles zu;
So vertaumelt sich der schönste Teil des Lebens
Ohne Sturm und ohne Ruh,
Und zu deinem ewgen Unbehagen
Stößt dich heute, was dich gestern zog.
Kannst du zu der Welt nur Neigung tragen.
Die so oft dich trog
Und bei deinem Weh, bei deinem Glücke
Blieb in eigenwillger, starrer Ruh?
Sieh; da tritt der Geist in sich zurücke,
Und das Herz – es schließt sich zu.

So fand ich dich und ging dir frei entgegen.
O sie ist wert, zu sein geliebt!
Rief ich, erflehte dir des Himmels reinsten Segen,
Den er dir nun in deiner Freundin gibt.

Til Lotte

Midt i tumultene av mange gleder
Mange sorger, mye hjertenød
Tenker jeg på ditt, o Lotte, tenker på ditt de begge,
Som ved stille aftenrød.
Du rekker oss vennlig hånden
Da du oss på rik dyrket mark
I fanget på den herlige natur
Mange lett tildekkede spor
Viser en elskelig sjel.

Det er meg vel at jeg ikke tok feil av deg
At jeg deg allerede i den første stund,
Med hele hjerteuttrykket i munnen,
Kalte deg et sant, godt barn.

Stille og trangt og rolig oppdratt
Kaster man oss plutselig ut i verden
Hundretusener bølger omskyller oss
Alt pirrer oss, mange slags ting behager
Mange slags ting ergrer oss, og fra stund til stunder
Vakler den lett urolige følelsen;
Vi fornemmer, og hva vi fornemmet
Skyller bort den brokete verdenstummelen.

Jeg vet det, vel, det sniker seg gjennom inni oss
Mange forhåpninger, mange smerter,
Lille Lotte, hvem kjenner våre sinn?
Lille Lotte, hvem kjenner vårt hjerte?
Akk, jeg skulle gjerne gjøre det kjent, flyte over
I medfølelelsen til et dyr
Og fortrolig nyte dobbelt på ny
Alle naturens lidelser og gleder.

Og der søker øyet så ofte forgjeves
Rundt omkring og finner alt til;
Så fortumler seg den skjønneste delen av livet
Uten storm og uten ro

Og til ditt evige ubehag
Støter deg i dag, hva som trakk deg i går
Kan du til verden bare hengivenhet bære
Som deg så ofte bedro
Og ved din ve, ved din lykke
Forbli i egensindig, stiv ro?
Se, der trår ånden i seg tilbake
Og hjertet – det lukker seg til.

Så fant jeg deg og gikk deg fritt i mot
«O hun er verdt, å være elsket»
Ropte jeg, bønnfallt deg himmelens reneste velsignelse
Som den deg nå i din venninne gir.

Språk, form og innhold

Formen er litt komplisert i dette diktet her. Det er asymetrisk, med ulik struktur i både linjer og strofer og helhetlig oppsett. Første strofe har 9 linjer, andre har 4, og så følger to med 8 linjer. Der brytes altså mønsteret at en kort strofe følger en lang. Fra strofe 4 er mønsteret 8 + 4, altså en strofe på 8 linjer blir fulgt av en strofe på 4.

For første strofe er grunnformen 5 + 5, det vil si fem takter i hver linje. Men det er også linjer som har 6 og det er linjer som har 4. Trykklett stavelse følger alltid trykktung, så det er trokeisk versefot, med tung-lett, tung-lett, og så videre. Enden i partallslinjene er trykktung, enden i oddetallslinjene trykklett. Strofen har litt uvanlig 9 linjer, men det er sånn at hvis de ekstra taktene hadde vært fordelt utover, så hadde det blitt tilsvarende 8 linjer med 5 trykktunge stavelser i hver. Linje 3 har 6, og låner en av linje 4. Linje 9 har en takt til hver av linjene 5-8.

Mitten im Getümmel mancher Freuden,
Mancher Sorgen, mancher Herzensnot,
Denk ich dein, o Lottchen, denken dein die beiden,
Wie beim stillen Abendrot
Du die Hand uns freundlich reichtest,
Da du uns auf reich bebauter Flur,
In dem Schoße herrlicher Natur,
Manche leicht verhüllte Spur
Einer lieben Seele zeigest.

Goethe: An Lottchen (trykkfordeling)

Rimmønsteret er kryssrim i de første fire strofene, så omsluttende rim i de neste. Skjematisk satt opp blir det AbAbCdddC. Halvrim er tillatt, som i Freuden-beiden.

Firerstrofene har også femfotet troke, tung-lett fem ganger, og den første har omsluttende rim (aBBa), mens de to neste har kryssrim (AbAb). I første firerstrofe har linjene 1 og 4 trykktung utgang, i de to andre er det linje 2 og 4 som ender trykktunget. Det vil si at hele diktet ender i en trykktung stavelse.

So fand ich dich und ging dir frei entgegen.
O sie ist wert, zu sein geliebt!
Rief ich, erflehte dir des Himmels reinsten Segen,
Den er dir nun in deiner Freundin gibt.

Goethe: An Lottchen (trykkfordeling, siste strofe)

Merk at her er det en linje som stikker seg ut med fire trykksterke stavelser. Det er den som sier hun er verdt å være elsket!

I strofene med 8 linjer er det konsekvent kryssrim, og ganske konsekvent 5+5 trokeisk versefot. Partallslinjene har trykktung utgang. oddetallslinjene trykklett. Også her er linjer som skiller seg ut med 4 og med 6 takter, men alltid sånn at når noen linjer har 4, så finnes en med 6 i nærheten, sånn at grunnmønsteret med 5+5 følges.

Oversettelsen er ikke helt rett frem alle steder, og det er også steder der også innholdet i originalen er uklart. Goethe strekker språket i dette diktet.

Første ufordring i oversettelsen er i linje 3, hvor det står Denk ich dein, «Tenker jeg ditt» må være den mest direkte oversettelsen, «tenker jeg på deg», er meningen, men det må omskrives, for det er ikke det som står i originalen. Formuleringen i originalen gir rike assosiasjoner. Jeg vet ikke om jeg fikk det til godt, sånn som jeg nå har formulert det. Og denken dein die beiden klarer jeg ikke å trenge gjennom. Jeg oversetter nøyaktig som det står, «tenker på ditt de begge», men skjønner ikke hva det betyr. Første strofe er ellers introduksjonen, her treffer han sin Lotte, midt i gleder og sorger og livets tummel. Hun rekker dem hånden, og viser spor av en elskelig sjel. Jeg er litt usikker på om Schoße er fang eller planteskudd, formen på substantivet er flertallsformen, men pronomenet In dem tilsier dativ entall. Derfor må det være fanget. Jeg setter opp begge i gloselisten.

Den første firerstrofen har jeg måttet kave en del med, men nå skal den være på plass. Han er glad for at han ikke tok feil av henne, men kalte henne et sant, godt barn fra første stund. Linje 3 tolker jeg sånn at det er ordene i hjertet som blir uttrykket gjennom munnen, han mener det virkelig når han kaller henne et godt barn.

Følgende åtterstrofe sier at hun er oppdratt stille og rolig det som på tysk heter eng. Betydningen av eng er smal og trang, men det blir brukt en del i betydningen «trang oppvekst», «små kår», og slikt. Her beskriver det imidlertid hvordan hun er oppdratt, og det er et spørsmål hvilket norsk adjektiv som egner seg å bruke. Meningen er nok at det ikke var rom for mange sprell, kanskje er ordet smal best å bruke, tilsvarende norske å gå den smale sti. Ordet erziehen betyr oppdratt, med prefikset auf- er det ikke noe oppslagsord på ordnett.no, men jeg kan ikke skjønne annet enn at det bare er en slags forsterkning eller en fullførelse, at man ferdig oppdratt kastes inn i verden. Så er det karakteristisk Goethe, med de skiftende bølger som omskyller oss gjennom livet, det pirrer oss alt sammen, det er mange slags ting som behager oss, og som ergrer oss, og fra tid til annen vakler den lett urolige følelsen. Sånn er livet, i følge Goethe, sånt skriver han mange dikt om. Det gis oss mange inntrykk gjennom livet, vi føler og fornemmer disse inntrykkene, det er dette som er vår del av det brokete virvar som er verden. Bak dette ligger selvfølgelig følelsen han får av sin Lotte, fornemmelsene og inntrykkene derfra.

Videre står det at det er mange håp og mange smerter som sniker seg gjennom inni oss, det er sånn det er formulert. Jeg forsøker å holde på den sammensatte formen, gjennomsniker (durchschleicht), og å unngå en refleksiv vi kanskje må ha må norsk. Han skriver han vet det vel (wohl). Så følger direkte spørsmål til Lotte: Hvem kjenner våre sinn? Hvem kjenner våre hjerter?

Kreatur kan oversettes med kreatur, eller dyr. Det tyske ordet er noe vanligere brukt enn det norske. På slutten er spørsmålet hvordan man skal plassere genitiven. I originalen kommer ordet natur fint til slutt, hos meg kommer meningen godt frem, på norsk.

Vendingen findet alles zu er en vanskelighet, jeg oversetter den bare som den står, ordrett, med betydningen til for zu. Jeg er ikke sikker på om det går bedre på tysk enn på norsk, men kan ikke si jeg skjønner hvordan denne konstruksjonen gir mening, og hvilken mening det gir. Siste del av den er grei, livet fortumler seg i den skjønneste delen av det, i ungdommen, når det ikke er storm, og ikke er ro.

Til ditt evige ubehag støtter deg i dag hva som trakk deg i går. Det er en god retorisk figur, det der, motsetninger satt opp mot hverandre. Videre tror «hengivenhet» er rett oversettelse av Neigung, hun trekker til verden hengivenhet, den verden som så ofte har bedratt henne. Ved hennes ve, ved hennes lykke – nok en motsetning satt opp mot hverandre, nok en retorisk figur – ble (jeg) i egensindig, stiv ro. Subjektet er utelatt, verbet (blieb) står i fortid første eller tredje person, så hvem som ble i egensindig, stiv ro skal komme frem av det. De to siste linjene i strofen er greie, ånden trekker seg tilbake, hjertet lukker seg til.

Og så er det avslutningen, svært høytidelig, men legitimert av det som har stått hittil i diktet, og det som er Goethes oppriktige tanker. Han går mot henne, fri, og tenker hun er verdt å være elsket. Han roper det, ved himmelens reneste velsignelser, som nå blir gitt ham gjennom venninnen, Lottchen. Pronomenet er i siste linje viser tilbake på hannkjønnsordet himmelen i linjen over. Jeg skal ikke si for sikkert at dir i nest siste og siste linje er samme, i nest siste passer det litt til henne, i siste passer det bare til ham, synes jeg. Men jeg er ikke sikker på at jeg har skjønt alt her riktig. Kanskje er det også at hun kan få den reneste velsignelsen gjennom sin venninne, og dein, dich og dir gjennom diktet hele tiden er henne.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord er markert med fet skrift, oppslagsord i tysktysk ordbok med fetkursiv.

Getümmel das, -s/-; tumult, tummel, trengsel, virvar.
bebauter -> bebauen (sv. tr.) 1. bebygge 2. dyrke, bearbeide.
die Flur -/-en; dyrkbar mark, jorde(r).
Schoße -> Schoß [-o:-], der, -es/Schöße 1. skjød, fang; 2. frakkeskjøt. Schoss der, -es/-e [kort ɔ], -es/-e; (botanikk) (plante)skudd.
verhüllen (sv. tr.) skjule.
Spur die, -/-en 1. spor; 2. anelse, liten mengde; 3. kjørefelt, fil.
eng (adj.) 1. smal 2. trang; snever 3. tett (sammen) 4. intim, nær.
verkennen (uregelmessig tr.) ta feil, misforstå, feilvurdere, bedømme galt, underkjenne; etwas nicht verkennen måtte innrømme noe.
genannt (adj.) nevnt, kalt, omtalt.
auferzogen -> erziehen (erzog, hat erzogen, tr.) oppdra; er ist gut erzogen han er godt oppdratt.
Wirft -> werfen (wirft, warf, hat geworfen, tr. refl.) 1. kaste 2. (om visse dyr) føde, få valper. 3. sich werfen kaste seg, slå seg.
um·spü̱·len umspült, umspülte, hat umspült mit OBJ ■ etwas umspült etwas um etwas herum fließen Der Fluss umspülte die kleine Insel.
Wogen -> Woge die, -/-n; (en) bølge.
reizt -> reizen (sv. tr. itr.) 1. provosere, irritere 2. pirre, egge 3. sjarmere, lokke, friste 4. (kortspill) by.
mancherlei (adj., ubøy.) mange slags, litt av hvert.
verdrießt -> verˈdrießen (verdrießt, verdross, hat verdrossen; itr.) ergre, forarge;
empfinden (empfindet, empfand, hat empfunden, tr.) føle, kjenne, fornemme; anse, oppfatte
spülen (sv. tr.) spyle, skylle.
bunt (adj.) broket, kulørt, (fler)farget, flekket; (overført) mangfoldig, blandet, assortert; uordentlig
Weltgewühl -> Gewühl das, -(e)s/-e; vrimmel, mylder; trengsel, kaos.
durchschleicht -> schleichen (schleicht, schlich, ist/hat geschlichen, itr. refl.) liste seg, snike seg;
innen (adv.) inni, innvendig;
überfließen (st.) I. (ˈüberfließen, ist übergeflossen, itr.) renne, flyte over; (overført) strømme over. II. (überˈfließen, ist überflossen, tr.) oversvømme.
Mitempfinden das, -s/; medfølelse, det å føle med en.
vertrauen (sv. itr.) stole på.
zweifach (adj.) dobbelt.
ringsherum, ringsumher (adv.) rundt i ring, rundt om, (fra) alle kanter.
vertaumelt -> taumeln (sv. itr.) rave, vakle; mir ist taum(e)lig jeg er svimmel/ør.
Unbehagen -> Unbehagen das, -s/; ubehag.
Neigung die, -/-en; 1. skråning, helling. 2. tendens, tilbøyelighet, forkjærlighet, interesse, lyst. 3. dragning, sympati, hengivenhet;
eigenwillig (adj.) egensindig; særpreget.
starrer -> starr (adj.) stiv; starr vor Kälte stiv av kulde; ein starrer Blick et stivt blikk.
schließt sich zu -> ˈzuschließen (st. tr.) stenge av, lukke, låse.
entgegen -> entˈgegen 1. prep. med dat. (i retning) mot, imot, i møte 2. (adv.) (tverti)mot, mot, i strid med.
erflehte -> flehen (sv. itr.) bønnfalle, trygle; zu Gott flehen be (inderlig) til Gud.
Segen -> Segen der, -s/; velsignelse; jemandem Glück und Segen wünschen ønske en hell og

Kommentar

Det er litt vanskelig å trenge helt inn i dette diktet til Goethe. Det står ikke omtalt annet enn med tittelen i Goethe Handbuch, og det er ikke utfyllende opplysninger noen steder på nettet jeg kan finne. Det er skrevet på et tidspunkt da forholdet mellom Goethe og Charlotte Buff forlengst var avklart, og forbi, og Goethe allerede var over i en forelskelse og forlovelse med Anna Elisabeth Schönemann, som blir kalt Lili i diktene. Med litt mer håndfast om tilblivelseshistorien til diktet, og noen oppklaringer om innholdet, så ville det vært lettere.

Men vi får ta hva vi har.

Diktet er karakteristisk Goethe med at han hele tiden må ransake seg selv og sine følelser. Han søker hele tiden klarhet, også i det kaotiske virvar av følelser som gjelder mellom mann og kvinne, der det i livet aldri er helt rent bare mellom hun og ham, men der allerede levd liv og samfunnets regler og normer også spiller inn. Han var forelsket i Charlotte Buff, hun gav ham mye, men hun var jo allerede gift, og dermed utilgjengelig for ham. Nå er det gått tre år, og han er ennå ikke ferdig med henne, enda han også har truffet en annen, som han også har følelser til.

Diktet er skrevet med en veldig avklaret ro, en veldig høytidelighet. Dette er oppgjøret. Derfor er det også stort og komplisert anlagt, med mange strofer og komplisert versemønster. Midt i Sturm und Drang perioden lar han seg heller ikke styre av regler i diktningen, følelsene og tankene får fritt utløp, det er tillatt å bryte de etablerte mønstre. Men dette er et personlig dikt, mer enn det er et dikt til å definere litteraturhistorien.

Han tiltaler henne med deg, og setter mer deg og oss (uns), enn deg og meg (mich). Det er hun som er hovedpersonen, i seg selv, og ikke hva hun gjør med ham, og hva han føler. Han er bare glad for at han kjente henne riktig fra første stund, og kalte henne et sant og godt barn, som hun også viste seg å være.

Goethe er gjennom hele livet glad i strofer av typen som nummer 3 og 4, innholdet, der han analyserer og reflekterer over livets betingelser, hvordan vi kastes fra det ene til det andre, lykke og ulykke, håp og mismot. Disse omskiftningene er det ikke noe å gjøre med, de vil alltid være der. Forholdet de to hadde er en sånn omskifting, men det blir ikke fremhevet som poenget her. Det kapittelet skal avsluttes.

Så kommer det mot slutten til det egentlige oppgjøret, som ikke er noe oppgjør i den forstand, det er ikke noe å skille hva som er rett og galt. Han ber henne om å forbli i ro og fred, sånn jeg leser det, at hun må fortsette å være den hun er. Det er i det ånden trekker seg tilbake, og hjertet kan lukke seg. Merk at Goethe ikke legger inn noe smerte i at forholdet mellom dem er avsluttet, ikke noe ønske om at tingene skulle vært avsluttet, det er ønske om full forsoning. Og fra hans side er det full forsoning, slik det er uttrykt i diktet.

Til slutt er det de siste fire høytidelige linjer, der det stråler stille takknemlighet ut av at han fikk møte henne, og gå fritt i mot henne. Konklusjonen hans er at hun er verdt å være elsket, men det er ingen bebreidelse eller klander at det ikke er han som skal få gjøre det. Han ber, bønnfaller om himmelens reneste velsignelse, som nå blir gitt i din venninne, som det står.

Med dette legges dette kapittelet vekk, og det blir ikke mer Lottchen på Goethe. Hun er en av de mest berømte mennesker i litteraturhistorien, modellen til Lotte i Unge Werthers lidelser, og personen Goethe skriver til her, og tenkte veldig mye på, i unge år av sitt liv. Her har han tenkt ferdig.

For oss andre er dette kanskje en måte å ta et oppgjør på, ikke henfalle til bitterhet og ønske om alt som kunne vært annerledes, men aksept til livets betingelser, og takknemlighet for det man tross alt fikk være med på. Diktet leses også godt som biografi, og som uttrykk for hvordan man tenkte allerede på 1770-tallet, ikke så altfor ulikt sånn man kan tenke i dag. Forelskelse som blir og ikke blir gjengjeldt og oppfylt, det er et tema som har opptatt mennesker i alle århundre vi har eksistert, og som utallige diktere har uttrykt sin mening om. Få så majestetisk og verdig som Goethe.

Min gjendiktning

Et langt dikt å gjendikte, dette. En del vanskeligheter er det også. Rim og nødrim er presset inn, og det kunne være fristende å fortsette en setning til begynnelsen av neste verselinje – men sånt gjorde man ikke på Goethes tid, og det ville ikke være i diktets ånd å gjendikte på den måten. Andre triks må brukes. Helt godt blir det ikke, men gjendiktet blir det.

Bare en ting: jeg greide ikke konsekvent å få samme utgang på alle linjene som i originalen, og jeg greidde heller ikke å få alle linjene på riktig sted. Det er omskiftninger.

Og jeg har ennå ikke greid å glatte ut alle vanskeligheter. Denne var ekstra vrien. Jeg må nesten melde pass på å få rytmen og takten korrekt, jeg må bare prøve å få diktet med den verdigheten som er i originalen. Det er ikke godt, men det er en gjendiktning, en slags.

Til Lotte

Midt i all tumult av mange gleder
Mange sorger, mye hjertenød
Jeg tenker deg, o Lotte, tenker dine steder,
Som ved stille aftenrød.
Du din hånd oss vennlig rekker
Da du oss der mark er blitt av ur
I fanget til den herlige natur
Bak litt lett tildekket lur
Kjærlig sjel oss tekker.

Vel er meg at jeg deg ei miskjente
At jeg deg alt fra første stund,
Med hjertets uttrykk i min munn,
Deg et sant og godt et barn benevnte.

Stille, trangt og rolig først, så følger
Man kaster oss pluts’lig i verden ut
Oss omskyller hundretusen bølger
Alt oss pirrer, behag og sut
Mange ting oss ergrer, og om tid kan hende
En lett urolig stemning tør
Vi fornemmer hva vi kan fornemme
Spyler bort den broket verdensrør.

Vel, jeg vet det, det sniker seg i oss inn
Mange håp og mange smerter,
Lotte, hvem kjenner våre sinn?
Lotte, hvem kjenner våre hjerter?
Akk, det skulle vært gjort kjent, overflyte
I medkjenslen til et kreatur
Og fortrolig dobbelt opp å nyte
All sorg og fryd i vår natur.

Og der søker øyet så forgjeves
Rundt omkring og finner bare no’;
Så fortumler seg den beste tid som leves
Uten storm og uten ro

Og til ditt, det evig ubehaget
Skyver deg dag, hva i går deg drog
Kan du til verden hengivenhet drage
Den som ofte deg bedrog
Og ved din ve, ved din lykke
Bli i egensindig, stivnet ro?
Se, ånden vil tilbake rykke,
Og hjertet – lukkes i sitt bo.

Så fant jeg deg og gikk deg fritt i møte
«O hun er verdt, å elsket bli»
«Ropt’ jeg, bønnfalte deg av himm’lens signe søte
Som han deg nå kan i din kvinne gi.

ES2020