Ensomhet, av Arild Nyquist

Godt nytt år!

Dette er årets første post, på årets første søndag, men den er skrevet på skuddårsdagen, 29. april, og tilbakepostet. I 2012, forrige gang det var skuddår, postet jeg et dikt hver søndag, og hver måned hadde sin forfatter. I år vil jeg gjøre det samme. Den gang postet jeg bare norske forfattere, 12 stykker, men i år vil jeg poste på vanlig måte. Så det vil bli norsk, russisk, engelsk og – for i år – svensk. Jeg bestemte meg for å gjøre det på denne måten i ettertid, og hadde allerede postet Oppnå, av Helge Torvund, den 24. januar. Selv om det er en forfatter jeg har fått sansen for og liker godt, blir det litt mye å poste fem dikt av ham, på bekostning av andre forfattere jeg kunne postet. Så i stedet bruker jeg måneden januar til å poste nye norske dikt, helst av nålevende og aktive forfattere, men jeg vil gjøre et unntak for Arild Nyquist og hans Ensomhet.

Det var et dikt jeg hørte første gang på radioen. Jeg satt i en bil, jeg tror ikke jeg kjørte selv, kanskje var det far, og vi var på vei et sted langt unna. Antagelig kjørte vi hjem fra en ferie, det var et sted i Norge det er berømte bratte bakker, skilt og advarsler, kjør på lavt gir. Det var ikke snø, det var grønt. I alle fall, så hørte jeg dette diktet opplest, jeg husker selvsagt ikke av hvem, og heller ikke hvilket program. Men diktet har jeg husket siden. Ikke helt ordrett, viser det seg, da jeg søkte på diktet, søkte jeg «symfoni av ensomhet». Det skal være «for et helt orkester». Meningen er imidlertid den samme, det er en ensomhet som nok riktignok er vond, men som blir uttrykt på en morsom måte. Den er ikke bare nok for jeg-personen som har den, den gjelder for flere, for et helt orkester!

Ensomhet

Ensomhet, sier du. Det
er greit med litt
ensomhet bare det ikke
blir for mye. Da åpner jeg døren
og roper ut i natten: kom inn
kom inn – her er ensomhet nok
for to! Ja for fire! Og
på riktig ille dager brøler
jeg: her er ensomhet nok
for et helt orkester!

fra Kelner, 1979

 

Kommentar til diktet

Jeg kjenner Nyquist litt, men ikke inngående. Interesserte kan lese om ham på norsk biografisk leksikon, klikk gjerne på lenken så dette gode leksikonet får de offentlige midlene til å være oppe og aktivt. Han ble født i 1937, i Oslo, og bortsett fra noen år som formingslærer i Lofoten, levde han hele sitt liv der eller i nærheten, til han døde i 2004. Han skrev lyrikk og prosa, for barn og voksne, i mange forskjellige sjangre. I tillegg til diktene skrev han sangtekster, eller tekster han selv fremførte til musikkakkopagnement, og i prosa skrev han både skjønnlitteratur og kåserier. Han var en populær oppleser, og han opererte på toppen litt som billedkunstner. Han var med andre ord en artig kar, som jeg ikke yter rettferdighet med hva jeg skriver om ham, så lite som jeg kjenner ham selv og tekstene hans direkte.

Diktet jeg skal presentere i dag kjenner jeg imidlertid godt. Det er det bare å lese, og ta til seg. For dem som er interessert i slikt, så er det skrevet (eller i hvert fall utgitt) i 1979, det var et år postmodernismen stod på høyden, i hvert fall i Norge. Romanforfatteren Kjartan Fløgstad gav i 1977 ut boken Dalen Portland, i 1980 Fyr og flamme, begge er noe av det mest postmoderne vi har. Det er lek med ord og med stilarter, alt er lov, alt er morsomt. Det er et slags vrengebilde av modernismen. Der alt i modernismen er dønn seriøst, er alt i postmodernismen dønn moro. Den modernistiske forfatter tar seg selv og sin kunst veldig alvorlig, det ser ut som han (eller hun) jobber hardt, mens den postmodernistiske forfatter tar seg selv og sin kunst helt useriøst, og får det til å se ut som han (eller hun) bare leker. Selvsagt er dette skrevet kategorisk, og for oversiktens skyld, det finnes tøys og moro i modernismen også, som også de postmodernistiske forfatterne jobbet hardt og tok arbeidet sitt alvorlig (og sikkert seg selv høytidelig), men det er karakteristisk at det ikke ser sånn ut. Moroen i modernismen er ofte grell, et bilde på en verden ute av kontroll og på farlige veier, man ler nok litt i uhygge (som i romanene til Thomas Mann og Robert Musil, eller tekster av Kafka), mens i postmodernismen ler man virkelig av noen som tar noen ting alvorlig.

Det ser vi også av Nyquists dikt. Vi kan sammenligne det med hvilket som helst følelsesrikt dikt fra modernismen, eller dikt om ensomhet fra en hvilken som helst tid, forfatteren skriver alltid som om han (eller hun) mener det, og virkelig har det vondt. De ensomme diktene til Sigbjørn Obstfelder, for eksempel, Jeg ser, Navnløs og særlig Ene. Ensomheten er en fortvilelse, dikteren er desperat over ikke å nå frem til andre, til å være alene i denne truende og uforståelige verden. Hos Nyquist er det bare gøy, rop og brøl, kom og se hvor ensom jeg er! Nok til flere!

Måten det er skrevet på passer også til postmodernismen. Det bryter regler og leker med sjangerbrudd. Det er et dikt satt opp som vers, men det er skrevet i prosa. Ensomhet, sier du. Det er greit med litt ensomhet, bare det ikke blir for mye. Dette er som man skal skrive en artikkel eller et kåseri om ensomhet, ser slett ikke ut som noe dikt. Modernismen bryter også regler, løser opp vers og strofer, har frie rytmer og ingen rim. Men i modernismen er det et bilde på en verden som også er i oppløsning, romantikkens og klassisismens ordnede former egner seg ikke til å beskrive den. I postmodernismen er det lek og moro, stilbrudd for bruddenes egen skyld. Kanskje går det an å si at også dette er et bilde på en verden i oppløsning, der det ikke lenger finnes noen felles, samlende verdier, men der alt blir en mosaikk av ulike former og uttrykk, som det pleier å formuleres. En venninne av meg så på postmodernisme i begravelser, en av de strengeste, mest rituelle begivenheter som finnes, tidligere med strenge regler om hva man kunne og ikke kunne gjøre. Man spilte høytidelig, religiøs musikk. Nå har popsanger vært så vanlig i så mange år at ingen engang reagerer på dem lenger. Da min søster giftet seg var det ikke Mendelsohns bryllupsmarsj fra hans opera basert på En midtsommernatts drøm, av Shakespeare, som ble spilt, men temaet fra Star Wars.

Alt er lov. Alt er fritt. Alt er gøy. Alt er tull.

Alt er støy, kan man legge til. Kjartan Fløgstad sa at han skriver for å desinformere, eller noe i den stilen, jeg husker ikke ordene eller sammenhengen. For meg har det å gjøre med at om man i støyen av all informasjon som strømmer mot én legger seg til den samme måten å skrive på, så blir man bare en del av støyen. Man må på en måte bryte ned kommunikasjonen, gjøre det hysterisk, som det også er.

Det er vanskelig å skrive om disse tingene uten å bli en del av støyen og ordflommen selv.

Jeg vil også skrive litt om tegnsettingen i diktet til Nyquist. Selv modernistene var forsiktige med å sette punktum midt i en verselinje, det var et uhyre sterkt uttrykk, noe man sjelden gjorde. Sjekk et hvilket som helst dikt av Obstfelder, enda så frie strofene hans er, så pleier det være veldig gjennomtenkt hvilke ord som havner på hvilke linjer, og setninger og meninger pleier å få gjort seg ferdige i linjer de hører hjemme. Sjekk Ene, for eksempel, tilsynelatende helt fritt og ubundet, men hver linje har ein egen og klare mening. Hos Nyquist er bruddet regelen, det finnes ikke en linje som ikke begynner på noe annet enn det linjen handler om. Alle punktum er satt midt inni. Det samme gjelder kolon, tankestreker og utropstegn (bortsett fra det aller siste).

Et mindre poeng er det at diktet bryter flere tegnsettingsregler,  det skal være komma etter «litt ensomhet», før «bare det ikke blir for mye», og det skal være hermetegn i utsagnene som kommer etter kolon. So what.

Alt dette er for å forklare virkemidlene og perioden det er skrevet i. Vår tid er en tid for skrik og skrål, derfor blir det både «ropt» og «brølt» i det lille diktet, selv om det handler om en stille ting som ensomhet. At det er ensomhet nok for to (utropstegn!) og fire (utropstegn!) og – på riktig ille dager – et helt orkester (utropstegn, og slutt!) er uvanlig og sprøtt, ensomhet er jo noe man har alene, man kan ikke ha ensomhet for flere, haha. Det kan neppe være en alvorlig ensomhet om man formulerer det på den måten.

Vel, kanskje er det det. Nyquist var en kul fyr, da blir kanskje også ensomheten hans kul? Eller kanskje blir det bare mer teit å skrive om ensomhet seriøst og gravalvorlig, slik det er gjort tusen ganger før og fremdeles blir (ble) gjort av alle som ikke ville noe med skrivingen sin? Man er nødt til å skille seg ut, få det til på en annen og egen måte, bli lagt merke til. Det siste er også sentralt i vår tid, kampen om oppmerksomheten, får man den, er det bra uansett. Det er ikke lenger lov å skille mellom høyt og lavt, godt og dårlig, postmodernistene forsøkte til og med å blande disse tingene.

Så er det opp til leserne om det skal være noe poeng i det. Den veldige eksperimenteringen og forvanskningen av kommunikasjonen gjør det av og til vanskelig for ikke-skolerte lesere, lag på lag med spøk og ironi kan være vanskelig både å forstå og å trenge gjennom, sjanger- og stilbruddene kan virke uvante og fremmede, og er jo også mange ganger ment å være det. Jeg er et følelelsesmenneske, jeg liker sterke følelser i diktene. Det ser jeg i diktet til Nyquist, selv om han later som han distanserer seg fra dem og viser dem frem og ler av dem. Derfor liker jeg dette diktet. Det er opp til hver enkelt om man vil være enig eller uenig, om man vil like diktet eller ikke, og hva man vil like eller mislike det for.

Slik er det i vår tid. Alt er lov.

Godt nytt år!

Julaften, av Sigbjørn Obstfelder

Det nærmer seg jul. Det er tidspunktet på året da solen snur, og en ny syklus med årstider begynner. Det har lenge vært knyttet mange forskjellige tradisjoner til dette, mange måter å markere det på. Også kristendommen har lagt den ene av sine to store feiringer til denne tiden. Og uansett om vårt moderne, sekulære samfunn ikke er så veldig opptatt verken av at solen snur, eller at Jesus ble født, så er julen fortsatt en svært viktig høytid med svært mange tradisjoner som skal være på plass.

Både at solen snur, slik at dagene fra nå av blir lysere, og at Jesus ble født, for å frelse menneskene, begge deler er begivenheter av glede. I julen skal vi være glade. Vi skal gi hverandre gaver, pynte opp og ete overdådig. Dette er ikke tiden for å være deprimert, for å ha det vanskelig. Det er bare å ta en titt på julesangene, «Å jul med din glede», «Glade jul», «Deilig er den himmel blå», «Deilig er jorden» – her er det glede og herlighet.

Et barn er født i Bethlehem, ti gleder seg Jerusalem.

Jeg er så glad hver julekveld.

Noen får kanskje nok av all denne gleden. Den er jo gjerne utenpåklistret, i den direkte meningen av dette ordet, med all pynten og staffasjen som blir hengt opp.  Sangen «Julekveld i skogen» med tekst av Astow Ericssonn er en humoristisk parodi på all denne anstrengte gleden, Sigbjørn Obstfelders dikt Julaften er det dystre vrengebildet.

 

Julaften

Julaften!
Julaften med julelys i vinduerne,
bugnende juletrær i storstuerne,
julesang ud gjennemm dørsprækkerne!

Jeg vanked alene i gaderne
og lytted til barnesangene.
Jeg satte mig ned på trapperne
og tænkte på min døde mor.

             *

Og jeg gik ud på markerne –
ud – blandt stjernerne.
Min skygge gled hen over skyggerne
af dødningearmede trær.

Jeg fandt et lig mellem sneglimtene,
snejulelysene,
et lig, som endnu bævrede,
en stakkels frostdød spurv.

             *

Og jeg gik bort til mit tagkammer
og satte lyset i min flaske.

Jeg satte lyset i min flaske
og la bibelen på min kiste.

Jeg knæled ned ved min kiste
og blæste støvet af min bibel.

Jeg folded hænder over min bibel
og gråt.

fra Digte, 1893

Kommentar til diktet

Det er ikke ulikt Obstfelder å ha tittelen på diktet som første linje, og skape en gjentakelse på den måten. Her er de tre første ordene «julaften». Leseren skal få tid til å assosiere hva det er. Så er første strofe med den positive siden av julen og julaften, det som skal være de riktige assosiasjonene. Andre strofe blir satt opp som en kontrast mot denne. Der er det et enslig jeg, som ikke tar del i julegleden. Dette jeg vandrer alene i gatene, lytter til barnesangene, som fra gaten ikke gir den samme varmen og gleden som den kan gi dem som er inne og tar del i den. Trappen en vinterdag i desember vil være mørk og kald.

De to neste strofene er satt for seg selv. Der går jeg-personen ut blant markene, fjernt fra det julen skal være. Julens symboler, stjernene og trærne, har en helt annen funksjon her. Stjernene markerer den store tomhet man kan føle seg ensom i. Trærne har dødningearmede greiner. Dette er ikke juletre og julestjerner.

Som et bilde på denne jeg-personens julestemning kommer den lille, frostdøde spurven. Også den gang tror jeg, kanskje, at utstoppede eller menneskelagde fugler ble brukt som julepynt på juletrærne. Den frostdøde spurven gir en helt annen mening. Det er kaldt, og stivnet, og uhyggelig. Den er så ferskt død, at den ennå skjelver.

De fire siste strofene har bare to linjer hver. Her er det som om jeg-et ikke orker mer. Han kommer seg hjem, setter lyset i sin flaske, en enkel måte også å få sagt at han ikke er rik, og ikke har venner å feire med. Setningen blir gjentatt. Gjentakelsene blir også gjentatt, videre nedover mot slutten. De tre substantivene, flaske, kiste og bibel, blir alle satt to ganger. Han blåser støvet av Bibelen, noe som kan tyde på at han ikke leser den så ofte, at han har det støvet, og generelt at det er fattigslig og trist. Det samme gjelder at han legger bibelen på en kiste, og ikke for eksempel på et bord. Så folder han hendene over bibelen, ikke for å be, men for å gråte.

Det er noe som har kommet helt galt ut. Jeg-et i dette diktet er like fremmed i juleverdenen, som jeg-et i Jeg ser er fremmed i sin. I dette julediktet er virkemidlene som er brukt enklere, de spiller på kontrastene med julestemningen man ellers forbinder julen med. Det er når jeg-personen tenker over dette, og at han ikke kan ta del i den, at han må folde hendene over bibelen og gråte.

 

Navnløs, av Sigbjørn Obstfelder

Vi fortsetter i dag med å poste dikt av Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Også i dag er diktet fra debutsamlingen hans, Digte, fra 1893. Diktet vi postet i forrige uke, Venner, er åpningsdiktet i samlingen, og et temmelig enkelt dikt. Diktet vi skal se på i dag, Navnløs, er mer komplisert.

Der diktet Jeg ser har fellesskap med Munchs maleri, Skrik, er Navnløs mer i slekt med Aften på Karl Johan.  Dette maleriet er fra 1892, omtrent samtidig som Obstfelder skriver sitt dikt. Obstfelder blir gjerne kalt ny-romantiker, mens Munch er ekspresjonist. Jeg mener de begge har mye til felles, og er sterke representanter for 1890-talls kunsten i Norge og Skandinavia.

Denne kunsten reagerer mot det som har vært tidligere, der man i realismen satset på en naturtro og objektiv gjengivelse av det man skulle skildre. I perioden som fulgte var dette slett ikke noe mål, det var mer å se på som en løgn. Noen objektiv gjengivelse finnes ikke, og selv om det skulle være mulig å tenke seg noe slikt, så ville det være uinteressant, fordi hver og en av oss uansett vil oppfatte både gjenstanden og gjengivelsen subjekivt. Kunstneren skal vise oss sin oppfatning av verden, og vise at det er dette han gjør. Det er å føre betrakteren bak lyset å late som om det her finnes noe objektivt.

I litteraturen fører dette til at poesien vender tilbake etter noen tiårs hvile. Lyrikken er en subjektiv sjanger, det er det sansende subjekt som lager ordene. I realismen og naturalismen hadde poesien ingen plass. I den tidligere nasjonalromantikken hadde lyrikken en sentral plass, men da som uttrykk for patos og begeistring. Den innadvendte, søkende poesien kommer ikke før denne nye muligheten dukker opp på 1890-tallet. Sigbjørn Obstfelders er dens fremste eksponent.

Her i Navnløs er det mange tidligere regler som blir brutt. Det er ingen rim, ingen fast rytme. Det er verselinjer med punktum midt inni. Vi nærmer oss nesten prosalyrikken, som Sigbjørn Obstfelder selv brakte til Norge nettopp på denne tiden, noen få år senere. Merk også hvordan ordvalget ikke er gjort for å gjøre tingene skarpe og klare, det er det diffuse og uklare som blir målet. Nettopp som det er i mange av maleriene til Munch.

Navnløs

Mørkets tåge sænker sig over trær, over plæner,
bladene har ingen farver, græsset har intet grønt.
Lygternes blus er mørkets gule pupiller –
gule pupiller, som vider sig ud så sælsomt.
Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange.
Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt.

Men i parkens mørkeste gang, hvor lygter ei brænder,
sidder skjult mellem trær på en ensom bænk en skjøge.
Der er slør for de blege kinder, sort slør –
bag det sorte slør er der øine, som sælsomt glimter.

Og jeg gribes af en vemodig, natlig glæde,
ved at møde i mørket, i den døde nat, et menneske.
Jeg sætter mig ned stille, drar sløret tilside taust,
nærmer mine øine til hendes, min sjæl til hendes.

Lydløst daler nogle blade.
Varsomt lægger jeg øret til hendes hjerte . . .
Og brister i gråt, gråter i hendes kolde hansker,
gråter og gråter, og ved ikke, hvorfor jeg gråter.

Hun støder mig ikke bort.
Hun tørrer mine øine nænsomt.
Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind
og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Mørkets tåge sænker sig over trær, over sjæle.
Løvet har ingen farver, græsset intet grønt.
Men i tågen daler lydløst sorte blade,
og i mørket sidder skjult på en ensom bænk en navnløs,
og gjemmer ved det hede bryst en sygs ansigt,
og gjemmer i de myge hænder en ræds øine,
og ingen uden Gud hører hans såre hulken,
og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken.

Noen ordforklaringer

Sælsom er en eldre skrivemåte for selsom, som er «forunderlig, mystisk». En skjøge er nok å regne som prostituert, eller i hvert fall en forførerisk kvinne. Nænsomt er forsiktig, varsomt.

Handlingen i diktet er at jeg-personen er ute en kveld eller natt. Han hoster, og er syk. Skjult mellom trærne ser han en kvinne, kanskje prostituert, som han kaller en skjøge. Han er glad over dette natlige møtet, og setter seg ved siden av henne. Han trekker sløret foran ansiktet hennes til side, og brister i gråt, uten at han kan gjøre rede for årsaken. Hun lar ham bli hos seg, og tørker tårene hans. Det er hun som er den navnløse. Det er hun som trøster ham.

Kommentar til diktet

I første strofe er ordvalget spesielt karakteristisk. Hver eneste linje har ord som betegner noe uklart, konturløst, diffust. Det er mørkt, det er tåke. Her er det altså uklart, hva som skjer. Det er også slik at denne uklarheten legger (sænker seg) over trær og planter, altså over verden. I det diktet begynner er det altså en ny verden som gjelder, det er lagt en skygge over verden som vi kjenner den. Det gjør at fargene i verden vi kjenner forsvinner. Vi har en ny verden med en ny stemning.

Det er ikke livet som er øynene i denne verdenen. Det er lyktene som er pupillene, øynene. Det er treffende skrevet, vi kan se for oss gaten, i mørket og tåken, der lyset fra lyktene er små prikker, som ser ut til å utvide og trekke seg sammen, der en går. Ingen er der for å se det, utenom dikter-jeget, som går der.

Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelseharken.
Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt.

De to første tegn på aktivitet, «jeg hoster» og «jeg går» er satt i en så naken setning som mulig. Subjekt og verbal. Straks etter, er det at både hosten og skrittene er som fra et spøkelse. Det livet som ser ut til å være, er ikke.

I neste strofe dukker kvinnen opp. Det er i den mørkeste delen av parken, der lyktene ikke brenner. Hun er der også skjult mellom trærne, et sted til og med benken er ensom. I tillegg er det slør foran ansiktet, og sløret er sort. Først innenfor der igjen er det levende øyne, det første egentlig levende i diktet. Ikke rart disse øynene glimter forunderlig (sælsomt).

Strofe tre er fylt av ord som har med taushet og stillhet å gjøre. Det er et møte, men ingen ord blir sagt. Vemodig er et stille ord, som sammen med ordet natlig demper ordet glede. Fra glede kan man jo vanligvis vente seg litt lyd. Ikke her. Det er i den døde natt, også stillhet, møtet skjer. Tredje linje i denne strofen, har både ordene stille og taust, for virkelig å understreke hva slags møte dette er. Å dra sløret til side er også en lydløs gjerning. Møtet går ut på å nærme øynene, og sjelen, til hennes, begge deler uten lyd.

I fjerde strofe er det først to lydløse linjer. Den første er med bladene som faller, noe som i forbifarten får plassert diktet til høsten, passende for stemningen. I linje to legger han øret til hjertet hennes, varsomt, slik at den første lyden han kanskje hører er hjertet hennes. Da gråter han. De to neste og siste linjene i strofen har fem ganger ordet gråt. Det er å gråte ut all ensomheten i den diffuse, livløse, tause verden som har vært hittil i diktet. Her er han ved et menneske, om enn det er en skjøge, på det mørkeste stedet i parken, en tåket høstkveld.

Femte strofe avslutter på en måte historien i diktet. Den sjette og siste strofen er bare en slags kommentar, om enn den er inderlig. De to første linjene i femtestrofen er gjerninger fra henne, positive gjerninger. Hun støter ham ikke bort, og hun tørker øynene hans for tårer. Det siste gjør hun til og med forsiktig (nænsomt), et av de få positive adjektivene i diktet, og det eneste som uttrykker noe kjærlig. Hans respons er imidlertid å gripe hendene hennes, i angstfuldt tungsind, to adjektiv som betegner en svært negativ sinnstilstand. Han har det forferdelig. Dette mennesket, som vi ikke engang vet om vedkommende kjenner, han har presentert henne som en skjøge, dette er trøsten han har. Fire ganger ber han henne gjemme seg, i det som da trer frem som et inderlig, inderlig ønske, om trøst, eller om virkelighetsflukt.

Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind
og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig.

Så kommer siste strofe. Det lukker på en måte diktet sammen, med samme åpning som den første strofen. Det er mørkets tåke som senker seg, nå over trær og sjeler. Løvet har fremdeles ingen farger, bladene faller lydløst, sorte i mørket. Deretter følger fem linjer som alle bindes sammen med ordet «og». Det er en navnløs på en ensom benk, og hun gjemmer en syk – dikter-jeget. Hun har i hendene sine øynene hans. Det litterære virkemiddelet heter pars pro toto, delen står for helheten. Det viktigste ved ham er øynene, det viktigste ved henne er hendene. Linjen kan tolkes på mange måter. For eksempel er det i øynene redsel er best uttrykket, mens en fast, myk hånd kan representere trygghet. Det er vanskelig å tenke seg noe mer skremt enn øyne uten kropp.

Avslutningslinjene er at ingen uten Gud hører hans hulken, og hennes trøst. Hvem denne guden er, får være opp til enhver å fortolke. Det kan godt forstås som at de to, forenet i denne natten, er ensomme og usynlige for alle andre. Det er kun Gud, eller verdensaltet, som registrerer det som foregår. Og fra ham kommer ingen trøst. Den trøstende hvisken er som suset fra bladene.

Jeg mener dette er et uttrykksfylt dikt, ekspresjonistisk som et maleri av Munch. Det er en verden man ikke kan gripe fast i, der tingene glir ut, hvor alt blir sløret og uklart. Det er en verden hvor ensomheten er intens, og hvor noe egentlig sjelelig fellesskap er temmelig uoppnåelig. Selv om den navnløse kvinnen trøster jeg-perosnen i diktet, blir verken vi eller han kjent med henne. Vi vet ikke hva hun legger i det. Men han griper allikevel muligheten med hele seg, absolutt hele seg, kropp og sjel og alt, og ber denne kvinnen det ser ut som han tilfeldigvis møtte, å gjemme seg, gjemme seg, gjemme seg, gjemme seg.

Obstfelder, Navnløs

Venner, av Sigbjørn Obstfelder

I måneden desember skal vi ta for oss Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Det er vår kanskje største poet, selv om han bare var aktiv en kort periode, og bare fikk utgitt en eneste diktsamling. Fra den har jeg tidligere postet to dikt, Jeg ser og Genre. Det første er et av de sterkeste og mest kjente diktene som er skrevet på norsk, det andre et vakkert kjærlighetsdikt om forholdet mellom mann og kvinne, slik det kan bli sett i 1890-talls diktningen. Obstfelder er også min norske favorittpoet, om enn dette forholdet mellom oss var sterkere i mine yngre dager, enn nå. Delvis gjennom arbeidet med bloggen har jeg sett at det er mange foruten ham som har skrevet vakkert, og delvis er det slik at det blir med de første favorittdiktene med Obstfelder. Det er «Jeg ser» som lyser alene, «Genre» og prosadiktet «Byen» treffer gjerne unge studenter, på jakt etter en mening i eksistensen. I de øvrige diktene til Obstfelder er disse tingene ikke like klart og sterkt uttrykk, og det var jo heller ikke så mye han fikk skrevet.

Når det er sagt, så er det få norske diktsamlinger som kommer opp mot Obstfelders samling Digte som kom i 1893 (lenken fører til dokumentasjonsprosjektet til universitet i Oslo, der denne samlingen og andre tekster av Obstfelder er lagt ut).  Obstfelder har da vært mer eller mindre litterært aktiv siden slutten av 1880-tallet, der han skrev og fikk produsert tekster for gymnasavis, og også skrev tekster han ikke viste frem. I 1889 fikk han sin første utgivelse, Heimskringla, som var en parodisk tekst for studentersamfunnet (jeg har ikke lest den). I 1890 skrev han diktet jeg poster i dag, «Venner», som også er åpningsdiktet i diktsamlingen hans.

Det er et svært optimistisk dikt, skrevet mens han oppholder seg i Amerika, der han besøker broren Herman, og forsøker å få seg arbeid som ingeniør. I diktet ser han seg tilbake på studenttiden, og alle de givende samtalene han hadde der. Jeg ser en kanskje uventet referanse, i Bob Dylans sangtekst Bob Dylan’s dream (lenken leder til teksten til sangen på Dylans offisielle nettside). Sangen er fra platen The freewheelin’ Bob Dylan, som Dylan gav ut i 1963, da han var 22 år. Obstfelder var 24 da han skrev sin tekst. Begge lengter de tilbake til en ungdomstid, der de kunne sitte gjennom nettene og snakke om hva som helst, og hvor skjønt det var, og hvordan de lengter tilbake. Det er virkelig en av Dylans vakreste tekster, så man skulle ta seg tid til å studere den, og lytte til sangen, som også er veldig fin. Og de som fra før kjenner Dylan og denne sangen hans godt, kan ta seg tid til å lese dette diktet av vår egen Obstfelder, og se at det er et visst fellesskap mellom dem.

VENNER

Bare en liden vise om du og jeg,
eller om dagene, som gik dengang,
nætterne, –
værelset med det kjælne tusmørke,
lampen, – den indiske buddha, –
Jacobsens byste i solhjørnet,
Wagnerportrætet!

Vi sad sammen i røgskyer,
vi drømte sammen om livet.
Den rigere sjæl, som fremtiden fængsled,
havde jeg,
det gladere hjerte, den varmere puls
havde du.

Du kom til at skjønne,
hvordan jeg var, ja, hvordan jeg var,
ikke mit blod kunde bruse,
men min sjæls blade,
å, min sjæls blade, de kunde visne.
Så sad vi sammen i drømskyer
og sligt stort, fagert syn, –
syn,
livsundren!

Livet!
En i uendelige baner sig slyngende stråle,
gjennem alle væsner, gjennem alle kloder,
en uendelig, – tonende -, ildspiral, –
som vi ikke kan se begyndelsen på,
og ikke enden på,
og ånd risler i,
og sole drypper af,
– sole i lyshav, sole i tankehav, –
en uendelig, – tonende -, ildspiral,
ude fra det kolde, ude fra det tomme,
ind mod det varmere,
ind mod det varmeste,
ind mod Gud –
Lyset!

Sfærer svinger, bølger bæver,
– der, hvor den ene er,
var den anden, –
livceller svæver,
hæver sig,
synker.

Ja, nætterne var lange og lyse.
Der var såmeget at tale om,
der var såmeget vakkert til –
solglød, vi længedes mod,
kvinder, vi vilde ofre vort blod.
Nætterne var så lange og lyse!

Men hav og tid skilte os,
og Vestens nætter er mørke.
Mangengang, når jeg våger og mindes,
er det, som det rører sig i det golde hotelrum:
Ansigtslinjer flakker i solhjørnet,
Jacobsens,
Buddha dukker frem af mørket…

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

fra Digte, 1893

Kommentar til diktet

Vi kan begynne med å ta en titt på åpningsstrofen. Det består bare av en eneste setning, satt nedover linjene, med komma, bindestrek og innskudd, som om han kommer på ting etter hvert som han skriver. Det skal være Bare en liden vise om du og jeg, ikke store greiene, ikke noe høytidelig, forresten ikke om du og jeg, men om dagene, som den gang var, eller aller helst nettene, og så videre. Det er tankeassosisasjoner som utspiller seg. Når dikteren skriver ordet nætterne, så kommer han liksom på hvordan det så ut disse nettene, med lampen som lyste i tussmørket, og Buddha-figuren, en byste av Jacobsen (hvem nå dette kan være9, og Wagnerportrettet – med utropstegn! Så slutter strofen, med noe helt annet enn det den har begynt med.

Dette skiller seg helt ut fra all tidligere, tradisjonell diktning. Det er skrevet i 1890, året romanen Sult av Knut Hamsun ble utgitt, og vi får en markert ny retning i litteraturen vår. Obstfelder blir en helt sentral poet i denne retningen, den mest sentrale av dem alle, men han får ikke så mye glede av det i sin levetid. Det er godt gjort å skrive noe så radikalt nytt i så ung alder, og uten at man har vært i nærheten av å få etablert seg som forfatter. De fleste liker helst å begynne med å kopiere andre. Obstfelder begynner med å se ut som han har helt andre mål enn hva våre tidligere poeter har hatt, det gjelder ikke lenger om de samme tingene.

Så kommer strofene to og tre, som er satt litt inn som et innskudd i teksten. Fremdeles ser det ut som rytmen er helt tilfeldig, ordene valgt som de faller seg, rim er ikke tenkt på. Vi satt sammen i røykskyer, / vi drømte sammen om livet, det er slik vi snakker, det er slik ordene kommer når vi tenker. Det er stemningsskildring, som om Obstfelder virkelig ser for seg hvordan de satt og røykte, og drømte om livet og om fremtiden. Det er viktigere  å få sagt dette, enn å få satt det inn i noe dikt. Først deretter kommer de smått manipulerte linjene, der formen får forrang for innholdet. Var det virkelig prosa, virkelig en tankerekke, skulle det nå stått: jeg hadde den rikere sjel som fengslet fremtiden, du hadde det gladere hjerte med den varmere pulsen. Obstfelder stokker om på ordene, og setter også havde jeg, (…) havde du på egne linjer, og manipulerer med det trykket på dem. Vi kan også få med at Obstfelder viser selvinnsikt her. Som den fremtidige poet har han en rik sjel, men det glade hjerte hadde han aldri.

Strofe fire lukkes inne av to ord som står alene: Livet! og Lyset! Begge utstyrt med utropstegn. Her er Obstfelders fantasi i fri flukt. Kanskje kan vi si vi her ser optimismen til en ung dikter som ser en helt ny vei, helt nye muligheter i diktningen og i livet selv, muligheter ingen har tenkt på, og som det nå er fritt frem å utnytte. Obstfelder utdannet seg til ingeniør (om enn han aldri tok eksamen), og jeg mener vi her også kan se litt fra den den gang nymoderne fysikken. Det var nettopp på denne tiden man forsøkte å måle lysfarten for første gang, Maxwell hadde kommet opp med sine ligninger, snart skulle man si at fremtidens fysikk ville bestå av å finne flere desimaler i kjente størrelser. Samtidig er her også den poetiske, ny-romantiske mystisme, den som åpner for alt, der det ikke er noen begynnelse og ende, der ånd[en] risler i, og solen drypper af. Det må være dette som kalles frie vers, på alle tenkelige måter. I en visjonær utblåsning går man så ut av det tomme og kolde, og inn mot varmen, som er Gud, og lyset. Dette kan vanskelig leses som den kristne Guden, men et mystisk Gud, en erstatning for Gud, en ny-romantisk eller modernistisk Gud, en Gud man selv velger. For unge Obstfelder ser det her ut til å være begeistringens Gud.

Stofe fem følger opp dette mystiske, med en sjelefellesskap som bryter ned de fysiske størrelsene tid og rom. Der den ene er, er også den andre, eller var den andre, som det er formulert i diktet. Det er – slik jeg leser det – et åndelig fellesskap som teller like mye som det fysiske. Jeg mener det er ment å være gåtefullt, begeistret. Når livcellene svever, og i de to siste linjene hæver sig, / synker, så er det som om det er en organisme som puster. Det kan være selve verdensaltet, brystet som går opp og ned. Fantasi, religion, mystisme og virkelighet går i ett. Den ene verden er ikke virkeligere eller viktiere enn den andre.

I strofe seks har vi virkemidler som gjør det lett for den som skal analysere diktet, tydelige og fine. Det er en setning som lukker strofen sammen, åpner og ender den, nætterne var lange og lyse. I mellom dem er en ny tankerekke, formulert som en setning. De hadde mye å tale om, det var mye vakkert – og så fortsetter tankeassosisasjonene, hva som var vakkert (merk også hvordan diktet er fylt av positive, begeistrede ord). Det er solgløden, kanskje en liten opphenting av noe av det som ble sagt i strofe 4, og så er det vi længedes mot, som både kan vise tilbake til denne solgløden som allerede er nevnt, eller til det som nevnes i neste linje, kvinner. Vi vilde ofre vårt blod, står det så, enten for kvinnene, eller for noe annet, eller for alt. På ny står det at nettene var lange og lyse, med forsterket betydning.

Og så kommer den første forsiktige strofen, nummer sju. Nå har hav og tid skilt oss (Obstfelder skriver her kanskje konkret, han er i Amerika, i Vesten), og nettene er mørke der i vest, der han er. Han er nå ensom og alene, begeistringen gjelder ikke lenger. Her er for øvrig Obstfelder i samme stemning, som Dylan er i hele sin sang, nevnt i innledningen. Frem til nå har assosisasjonene og fantasien hatt fritt spill, nå er det så vidt han våger seg, kanskje er det noe som rører seg, i det golde hotellrommet. Nå er også ordvalget kaldt og trist. Men i slutten av denne strofen vokser det frem noe, ansiktslinjer som flakker i solhjørnet (på ny solen), bysten av Jacobsem, og Buddha frem fra mørket.

At Buddha nevnes gir en fin overgang til den lille avslutningsstrofen. Buddhismen er en religion full av mystisme, her er det også gode muligheter for liv etter døden. Og poeten våger spørsmålet:

Tror du,
tror du, at venner mødes på nye kloder?

Dette ringer også frem til Obstfelders egen Jeg ser, jeg ser, / jeg er på feil klode, måten å avslutte de to diktene minner om hverandre. Her i dette diktet, Venner, ligger det et ønske om å møtes igjen, på en eller annen mystisk måte. Hvor fantastisk diktet har vært, fantastisk i betydningen mirakler kan skje, så ligger det også i avslutningen et visst håp om at mirakelet kan skje enda en gang. Selv om Obstfelder er et Atlanterhav fra sine gamle venner, så kan de kanskje møtes igjen, en eller annen gang, på en eller annen klode.

Jeg ser, av Sigbjørn Obstfelder

I dag poster jeg det mest kjente diktet av Stavangerdikteren Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900). Det er også mitt norske favorittdikt.

Diktet er selvfølgelig godt presentert flere steder på nettet, og de fleste interesserte vil sikkert kjenne det selv fra undervisning og kanskje også egenstudier. Jeg må tenke litt hva jeg kan ha å bidra med her, og hvorfor mine kommentarer skal være av interesse og for hvem.

I studieårene mine ved universitetet var det nettopp årene fra ca 1890-1940 jeg brukte tiden min på, det er herfra jeg har lest mest teori, og i denne perioden finner jeg mange av de forfatterne som interesserer meg mest. Inngangen min er et syn på modernismen som passer svært godt til forfattere som Franz Kafka, Michael Bulgakov og senere Samuell Beckett, teoretikeren min er Theodor Adorno, og dikteren er nettopp Sigbjørn Obstfelder. Jeg har lest hele diktsamlingen hans, hans samlede verk består av en liten bok jeg fikk kjøpt for litt under en hundrelapp. Han rakk ikke all verden av produksjon, når han debuterte i 1893 og døde i 1900. Diktet «Jeg ser» skiller seg klart ut i denne samlingen som det suverent beste, etter mitt syn. Det er bare her han får frem den eksistensielle angsten og frykten for tilværelsen som tiltrakk meg slik i universitetsårene mine, og også senere. Når man leser diktet skal man sørge for å få med seg denne angsten, og presentasjonen av det må ikke bli formalistisk og la de godt synlige litterære virkemidlene gå på bekostning av nerven i diktet. Setningen «Jeg er visst kommet til feil klode!» må oppfattes med all den frykt det skal til for å kunne skrive en slik setning, og mene det.

Jeg ser

Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.

Dette er altsaa verden.
Dette er altsaa klodernes hjem.

En regndraabe!

Jeg ser paa de høje huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.

Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.

De graablaa skyer samler sig. solen blev borte.

Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
jeg ser paa de ludende heste.

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser….
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

fra Digte (1893)

Kommentar til diktet

Jeg skrev i innledningen at presentasjonen av diktet ikke måtte miste nerven i det, og at de litterære virkemidlene ikke må ta overhånd. Jeg må likevel påpeke disse virkemidlene, siden de nå en gang er med på å gjøre diktet effektfullt.

Allerede oppbygningen har en viss effekt. Strofene består av 3-2-1, 3-2-1 og 3-1-3 verselinjer. Den siste gruppen på tre bryter mønsteret.

Første samling strofer begynner med tre verselinjer der adjektivet har med farger å gjøre, «hvit», «graablaa» og «blodig». Den siste står i kontrast til de to første. Det samme gjelder i hver førstestrofe i samlingene på tre. Det er «høie», «tusende» og «fjerne», og «velklædte», «smilende» og «ludende». De to første er positive, det tredje er negativt.

I de to første strofesamlingene blir strofe nummer to gjentatt, med en bitte liten variasjon «Dette er altså verden(/kloden). /Dette er altsaa klodernes (/menneskenes) hjem».

Det er mulig med rike tolkninger hva «en regndraabe» skal bety i den første strofesamlingen. Er det konkret en regndråpe han ser? Er det slik at alt han ser, verden og klodenes hjem, ikke er mer enn en regndråpe?

Den neste avslutningsverselinjen er mer entydig. Her er det skyene som samler seg, og dekker for solen. Både i direkte og overført betydning gir det god mening.

I siste strofesamling er det som vanligvis er avslutningslinjen plassert som strofe nummer to, eller som en verselinje mellom de to strofene, om man vil. Den gir også god mening både i direkte og overført betydning, de graablaa skyer blir tunge. Det er også velkjent hvordan dette følger direkte etter hestene som i verselinjen før luter med hodet, altså senker hodet, slik alt i diktet mot slutten blir tungt og går nedover.

Til slutt i den berømte sistestrofen forsvinner endatil språket. Jeg ser, jeg ser… han klarer ikke lenger å uttrykke hva han ser. Tidliger var alt hva han så konkret, og mulig å sette navn på, selv om det ikke nødvendigvis gjorde observatøren lettere til sinns. Nå klarer han ikke lenger orientere seg, og kan bare konkludere med at han ikke hører hjemme her. Han forstår ikke den verden han er satt inn i.

Jeg ser
Jeg ser paa den hvide himmel,
jeg ser paa de graablaa skyer,
jeg ser paa den blodige sol.
Dette er altsaa verden.
5 Dette er altsaa klodernes hjem.
En regndraabe!
Jeg ser paa de høje huse,
jeg ser paa de tusende vinduer,
jeg ser paa det fjerne kirketaarn.
10 Dette er altsaa jorden.
Dette er altsaa menneskenes hjem.
De graablaa skyer samler sig. solen blev borte.
Jeg ser paa de velklædte herrer,
jeg ser paa de smilende damer,
15 jeg ser paa de ludende heste.
Hvor de graablaa skyer blir tunge.
Jeg ser, jeg ser….
Jeg er vist kommet paa en feil klode!
Her er saa underligt…

Genre, av Sigbjørn Obstfelder

Som fortsatt forholdsvis nygift mann er det på sin plass med et vakkert dikt om kjærligheten. Det er et av flotteste diktene jeg vet i sjangeren, jeg likte det lenge før jeg begynte å like dikt. Det er skrevet av Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900), og utgitt i hans debutsamling Digte. Så mange flere diktsamlinger rakk han ikke å gi ut i sin levetid, dessverre. Det ble med spredte enkeltdikt, og ikke fullt så vellykkede forsøk i andre sjangere.

Diktet «Genre» skiller seg kanskje litt ut i fra de andre diktene i samlingen, og Obstfelders øvrige produksjon. Her er ikke den eksistensielle angsten, kjent fra Jeg ser, her er lite av den uro og fremmedfølelsen som kjennetegner 1890-tallsdiktningen, og som Obstfelder var en del av. Dette er et lite stykke familielykke.

Vi må nesten ta med at Obstfelder selv aldri fikk oppleve noen lykke som dette. Han giftet seg aldri, og døde barnløs. Fra sin egen barndom og oppvekst kan det heller ikke være så mye å hente. Faren var strengt religiøs, moren døde tidlig. Og Sigbjørn var den syvende i en søskenflokk på 16, der syv vokste opp. I 1890 reiste han til Amerika, i et mislykket forsøk på å bli ingeniør. Da han kommer tilbake får han et nervøst sammenbrudd. I 1893 debuterer han altså som poet, 27 år gammel. Et eller annet har likevel gjort det mulig for ham å skrive et dikt som dette.

Genre

De sover.
Begge sover.
Den lille deilige i vuggen.
Den store deilige i sengen.

Og natlampen brænder.
På oblaten flyder
den lille tande
omkring uskyldigt
i den gule olje.

Rullegardinet skudt tilbage.
En gaslygt udenfor.

Det er alt.

Hvor den flimrer vemodig!
Teppet er gledet ned.
Gaslygten strækker hals og glor på min kones skulder.

Jeg skal dække over dig, min sovende hustru!
Og jeg skal trække rullegardinet ned.
Gaslygten får ikke se
det hvide, som jeg eier!

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,
– som smiler i søvne, –
og på dine fingre,
og på trolovelsesringen,
og på sølvkorset om halsen.

Jeg vil liste mig stilfærdig op til dig,
og bli varm hos dig.
Og glemme,
at vi sommetider ikke er, som vi burde være,
mod hinanden.

Kommentarer

Jeg elsker enkle åpninger i dikt. De sover. / Begge sover. Enklere blir det ikke. I en sjanger som skal være så økonomisk med ordene, sløser Obstfelder bort to linjer på å få sagt akkurat det samme. Det er bare ordet for subjektet som er byttet ut, de med begge. Så kommer den vakre, vakre sammensetningen Den lille deilige i vuggen. / Den store deilige i sengen, som så uimotståelig vakkert får frem mannens kjærlighet til sitt lille barn og til sin kone. Liten og deilig er barnet, skjørt i vuggen. Stor og deilig – og seksuell – er konen i sengen. Punktumet etter hver linje gir god pause til refleksjon, til å nyte. Det er mesterlig enkelt som Obstfelder her over fire linjer får frem gleden til en mann som betrakter sine sovende hustru og barn.

Så kommer over to strofer (i noen redaksjoner ser jeg det samme er samlet i èn) en liten beskrivelse av omgivelsene. Det er nattlampen som brenner, rullegardinet som er trukket tilbake, og en gasslykt utenfor.

Det er alt, står det så. I en linje helt for seg selv. Det kan bety så meget. For eksempel kan det tas direkte, at det som er beskrevet er alt som er der. Men det kan også leses større, som at dette er «alt som betyr noe», at her «har han alt», eller noe i de baner. Det kan leses som rikdom, eller fattigdom.

Linjen Hvor den flimrer vemodig! er karakteristisk Obstfelder, som også dalingen i teppet som er glidt ned er det. Svært ofte i diktene til Obstfelder er det noe som senker seg, eller noe som går nedover. Verbet flimre passer i Obstfelders og hans likes måte å se verden på. Der er ingenting fast, alt flimrer, alt er vanskelig å få tak på. Ordet vemodig passer på hans sinnstilstand, og stemningen som ofte er i diktene hans. Det er også typisk at han gir døde ting menneskelige egenskaper, at det her er gasslykten som flimrer vemodig. Formuleringen minner også om Hvor de graablaa skyer blir tunge, fra Jeg ser.

Gasslykten er for øvrig frekk nok til å forsøke å se på hans kones skulder, også en besjeling. Men her er det også et sjarmerende uttrykk for mannens beskyttelse for sin største skatt, konen. Selv ikke døde ting skal få se på nakne henne. Gaslygten får ikke se / det hvide som jeg eier!

Nest siste strofe er der dikter-jeget slutter å være betrakteren, og lar seg bli litt revet med. Han vil kysse hennes smilehull, som han registrere smile, mens hun sover. Og så gir han seg ikke med det, og kysser også fingrene, trolovelsesringen og sølvkorset om halsen. Det er også et naturlig assosiasjonssprang, han kysser fingrene, ser forlovelsesringen, husker de har lovet hverandre evig samliv, kysser det, og kysser også sølvkorset på halsen hennes. Merk også den lette dansen i selve ordene i førstelinjen her:

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,

Det er så man får lyst til å drikke vann, så friskt og fint det er.

Men ved siden av starten, er det slutten jeg liker best. Der kryper han opp til henne, og blir varm med henne. Og så vil han bare glemme, at de av og til ikke er som de burde være, at de av og til krangler. At de ikke alltid ser verdien av det som nettopp her så vakkert og overbevisende er skrevet.