Saltvann

Dette diktet her har en historie jeg vil fortelle. Jeg satt nede ved peisen, og hadde denne ideen, og denne stemningen jeg ville formidle. Så kom mitt lille barn Irina opp på fanget mitt, og jeg mistet hele stemningen, og fikk ikke skrevet ferdig diktet mens det glødet. Linjene streket ut er sånn jeg forsøkte meg på, da jeg senere hadde en erindring om ideen, men stemningen var tapt. Whisky er ikke nok, man trenger av og til et helt hav av saltvann. Så kommer barnet opp på fanget, med en annen verden.

Her er diktet.

Saltvann (Av og til (whisky og havet og saltvann))

Av og til
er det ikke
en gang
nok
med whisky
jeg trenger et hav
jeg må svømme
i ulykken
plaske i ensomheten
bade, i litt kald
pessimisme
Whisky gjør meg alltid så godt
jeg blir overbevist om
at det alltid er håp
jeg trenger av og til
havet
å lengte til
saltvann

Nr. 10, Lyrikk16

ES2016

Jeg synger! Jeg synger!

Dagens dikt fra syklusen Sanger for Jan Erik er nummer 10. Det trenger en liten kommentar. Det var komponiststudenten ved Griegakademiet, Jan Erik Mikalsen, som ba meg skrive tekster til noen sanger han skulle skrive for tenor og piano. Jeg hadde ikke skrevet dikt på en tid, og den gang jeg skrev, hadde det ikke vært noe for andre å lese. Det var andre typer tekster jeg hadde jobbet med, og som hadde gått bra. Nå var det dikt. Diktene skulle bli sangtekster, for samtidsmusikk.

Jeg var i tvil om hvordan jeg skulle gjøre det, og prøvde meg litt frem. Restulatet har dere jo sett de siste 9 fredagene her på bloggen, de som har fulgt med på det. Jeg kunne ikke så veldig mye om dikt den gang, det var annen type litteratur jeg kjente, men jeg var godt inni rock og populærmusikk og visesang, sangtekster fra vårt århundre. Liedtradisjonen kjente jeg overhodet ikke, selv om jeg visste det eksisterte noe slikt, og at det på en måte var den vi skulle gå inn i.

Dagens dikt er det i samlingen som er mest inspiret av rock og visesang. Det er meget konkret sangen Tom Traubert blues, av Tom Waits. Den sangen hadde jeg hatt i hodet en måneds tid i Firenze, hvor jeg hadde vært på ferie og språkkurs den sommeren. Dette var en tid jeg ikke hadde tilgang på musikk, den siste slike måneden i mitt liv, vil jeg tro. Jeg savnet det enormt. Men jeg hadde musikk i hodet, deriblant denne sangen av Tom Waits. Jeg likte svært godt hvordan han fikk frem den bunnløse, men også litt komiske, fortvilelsen til hovedpersonen. Særlig gjelder det setningen: And no one speaks english, and everything is broken. Jeg ville også skrive noe slikt, og slik ble det.

Det må også sies at dette temaet, denne hovedpersonen, denne typen å skrive dikt på, alltid er nummer 10 i samlingene mine disse årene. Så det henger liksom litt sammen. Jeg likte diktet veldig godt den gang da, og liker det fortsatt, nå.

Jeg synger! Jeg synger!

 

Allting er frossent

Det er ingen som lever

Snakk ikke til meg om håp.

Jeg er alene i verden

og det er ingen som bryr seg

Jeg er fylt av latter og gråt.

 

Le ikke av meg

Det tåler jeg ikke

Jeg eier snart en pistol

Da skal jeg skyte

og da skal jeg sikte

De skulle vært drept alle i hop

 

Jeg har ingen betydning

Jeg vil ikke ha det

Du skal ikke snakke til meg.

Jeg vil ikke leve

og vil ikke noe

Jeg er begravd, sier jeg.

 

Jeg er begravd, sier jeg.

Er det ingen som hører på meg?

Er det ingen som hører, spør jeg?

Det er ingen som hører

og ingen som snakker

Det er bare jeg, jeg og meg.

ES2002, Sanger for Jan Erik, Nr 10