Norsk kjærleikssong, av Tor Jonsson

14. janaur, 1951, endte Tor Jonsson sitt liv. Han hadde tatt inn hos Tarjei Vesaas for å overnatte et par dager før, men forsvant, og ble funnet ute på Ingjerstrand, der han bodde. Han hadde forsøkt å ta sitt eget liv, og det lyktes ikke å redde ham fra det. Han døde altså på sykehus, ganske nøyaktig for 66 år siden.

Da Jonsson døde stod han på noen måter på høyden som forfatter og skribent. Samlingen Nesler, med artikler, essay og kommentarer fra hans tid som journalist og frilanceskribent, hadde kommet året før, og gjort det bra. Fremdeles blir tekstene fra denne samlingen lest, og de blir brukt i norsk skole og sikkert også rundt omkring på de høyere utdanningsinstitusjonene. Det er ikke verst for sakprosatekster, få journalister og kommentatorer klarer å drive det så langt, at deres dagsaktuelle tekster blir lest på ny etter avisen de stod i er kastet. Jonsson hadde også vunnet en manuskriptkonkurranse for enakteren Siste stikk, og hans forrige diktsamling, Jarnnetter, kom i 1948. Samlingen Ei dagbok for mitt hjarte, som ble utgitt senere i 1951, altså etter at Jonsson var død, viste at han også hadde mange sterke og gode dikt liggende.

Men suksessen Jonsson hadde som forfatter stod ikke i stil med livet han levde samtidig. På det personlige plan gikk det tungt. Han hadde mye å stri med etter oppveksten på husmannsgården på Lom i Gudbrandsdalen, en gård de mistet i 1925, da Jonsson var ni år gammel. Jonssons familie var fattig, og han følte de andre i bygda så ned på ham. Han følte seg utenfor, og har skrevet mye om det, blant annet i den omtalte samlingen, Nesler. Jonsson er opphavsmannen for ordet Bygdedyret, han har skrevet novellen Liket, essayet Autoritetsguden, teksten Heimferd frå heime, han fant seg aldri til rette. Det er et kjent motiv i norsk kultur og historie, kunstnerspiren som ble sett på som sær i heimbygda, og som aldri kunne finne seg til rette i byen heller, utenfor alltid.

For Jonsson var det lengselen etter kjærlighet som drev ham i døden. Det tror jeg det er dekning for å si, slik fremstiller han det selv, i diktene sine, og det går an å forestille seg og for noen å kjenne seg igjen i kraften det er i å ikke lykkes på dette sentrale området i livet. Han hadde flyttet til Oslo og Ingjerstrand i 1950, der han traff Ruth Alvesen, som på den tiden var korrespondent for Gula Tidend. Ruth Alvesen var spesiell, og kunne vært den rette for Jonsson, som ble sterkt forelsket i henne, og forholdet var på en måte gjensidig. Ruth Alvesen var nysgjerrig på denne dikteren og poeten fra bygda, og de to reiste sammen, alene på en hyttetur. Der kunne det fort gått bra, gjorde det ikke, og det gikk sterkt og tungt inn på Tor Jonsson.

I diktninga si har Tor Jonsson mange vakre ideer om hva kvinnen i livet hans skal være. Ruth Alvesen var en som kunne være det, og som var interessert, men Jonsson fikk det aldri så godt i det virkelige liv, som han fikk så enormt godt til i diktene. Det er også et motiv som går igjen blant mange poeter og forfattere, et kval å ha, de lever gjennom ordene sine, (mitt liv er ord, og det er skade, skrev Obstfelder), de kommer så dypt inn i en verden av ideer og formuleringer, at når virkeligheten møter dem mangler de handlekraften. De kan beskrive det som skjer, skildre det levende og gripende, men ikke altså gjøre de riktige handlingene situasjonen krever.

Man skal kanskje være litt forsiktig med å sette ord på disse tingene. Det er lett å skrive seg vill, ingen har tilgang på hva som rører seg i en annens hode, og det kan være mange grunner til at tingene går som de gjør. Tor Jonsson har fått utbrodert kjærlighetslivet sitt og kvalene sine i ganske mange biografier og artikler og forskjellige tekster, hva som skjedde er beskrevet i detalj, hva årsakene var er gjennomdrøftet, hva som kunne vært gjort, er flittig spekulert i.

La oss legge alt dette til side, og gå over til diktet. Norsk kjærleikssong er et av de vakreste kjærlighetsdikt skrevet på norsk. Det er tittelen verdig.

Norsk kjærleikssong

Eg er grana, mørk og stur.
Du er bjørka. Du er brur
under fager himmel.
Båe er vi norsk natur.

Eg er molda, djup og svart.
Du er såkorn, blankt og bjart.
Du ber alle voner.
Båe er vi det vi vart.

Er er berg og naken li.
Du er tjørn med himmel i.
Båe er vi landet .
Evig, evig er du mi.

Fra Berg ved blått vatn, 1946

Språk og ordforklaringer

Stort sett er dette grei nynorsk fra 70 år tilbake, men noen ord trenger kanskje en liten forklaring. Stur har sammenheng med å sture, det er adjektivet å være tung til sinns, eller mørk til sinns, sitte og sture. Da er det ikke mye å få ut av én, i hvert fall ikke noe vennlig. Brur er brud, noen har kanskje litt problemer med det også. Men fager skal vel fremdeles de fleste vite er vakker. Det er det samme ordet som engelsk fair, og har sammenheng med ordet farge. Gran er kjent som en tresort som ikke kan brukes til så mye. Den gir dårlig ved, og granskog er den verste å gå i. Ikke er gana noe spesielt fin å se til, heller. Bjørka, derimot, er hvit og lys, et ordentlig pyntetre, av mange sterkt forbundet med mai og 17. mai, og endelig, ordentlig vår. Da er det ofte også pent vær, altså «under fager himmel». Båe er begge. Både grana og bjørka – han og hun – er norsk natur.

Mold er jord, svart, porøs jord, den type jord det går an å plante i. Det passer da godt med at hun er såkorn i neste linje. Bjart er synonym med lys, blank, skinnende, såkornet er blankt og klart, helt rent. Von er håp, troen på at håpet vil bli oppfylt, at det vil gå bra. Hun bærer altså i seg all tro på at det vil gå bra i fremtiden. Da er det ikke noe igjen til ham. Begge er vi det vi ble, det er en tanke Jonson bruker ofte i diktene sine, at vi nå er i det livet vi lever med den personen vi har blitt. I tanken ligger også undringen over hva det er som gjør oss til den vi er, og kanskje nok også at det er noe vi må akseptere, selv om vi kanskje ikke alle er helt fornøyde med den vi er. Kanskje skulle ønske oss noen andre egenskaper. For han, som er mold, i denne strofen, og gran, i den forrige, er det nok kanskje slik.

Berg er fjell, eller steinen i fjellet, et lite fjell, eller en (liten) fjelltopp. Det tror jeg nok de fleste vet, og har en grei følelse av, om enn ordet ikke er så mye brukt i dagligtalen. Folk skiller mellom berg og fjell, har jeg inntrykk av, og assosierer det med litt forskjellige ting. Slik det skal være for en morsmålsbruker som forstår ordene slik de er sett og hørt brukt, og ikke sånn de er fått dem forklart. Li henger igjen i mange stedsnavn, veldig mange stedsnavn, men folk som ikke går så mye ute i den frie naturen lenger, har ikke lenger så god bruk for å vite hva ordet egentlig er. Det er alså en skråning, skrånende fjell eller åsside, med plantevekst, gress eller skog. Uttrykk som «oppe i lia» henger igjen, og sanglinjen «hvor hen du går i li og fjell» er vel ennå godt kjent, det er litt fjellterreng, man må litt opp for å komme i lia. Han er altså bergen og lia, naken li, til og med, samme skråning uten planter, han er stein, det gråeste og kjedeligste som finnes. Hun er tjørn, eller tjern (lite vann), og i den gjenspeiles himmelen. Den er vakker, der er det liv. Himmel kan også gi religiøse assosiasjoner, i himmelen finnes paradis. Måten Jonsson ser på kvinnen, også i mange av de andre diktene sine, gir dektning for en slik lesning. Kvinnen er frelsen, hun kan redde ham og gi ham et godt liv. Hun er nøkkelen til paradiset. Hun er tjern med himmel i. De to siste linjene med ordet landet, i kursiv, og evig, evig er du mi, må tolkes, så det skriver jeg mer om i kommentarene under.

Kommentar til diktet

Teknikken Jonsson bruker er å benytte naturen til å kvinnen og mannen i et kjærlighetsforhold. Mannen er ham selv, det er eg, eller jeg, på bokmål, og kvinnen er satt til du. Så det blir du og eg, personlig og fint. Det er klassisk diktergrep å opphøye den utkårede og nedvurdere seg selv i kjærlighetsdikt, én selv er aldri verdig til den perfekte og fullkomne personen den utkårede er. Hos Jonsson blir det også ganske jordnært og hverdagslig, siden det er godt kjent norsk natur han bruker i sammenligningen.

Jeg skriver også om dette i ordforklaringene. Hvordan grana med sine negative egenskaper er han, mens bjørka med alle sine lyse og positive, er henne. Særlig under blå himmel er bjørka vakker, med sin lyse og svarflekkede bark, og sine tettpakkede, grønne blader i mai. Grana er ingenting i sammenligning. Mørk og stur, som han skriver, dessuten stikker man seg på nålene. Det er best å holde seg unna. De er begge del av norsk natur, begge hører til, her. Merk også at tittelen er Norsk kjærleikssong, dette er hvordan det er på norsk.

I strofe nummer to blir sammenligningene tatt et skritt videre. Her er det han som er molda, jorda, som ikke blir til noen ting, om det ikke kommer et frø i den. Om ikke, forblir den bare mørk og skitten. Det er kanskje særlig sterkt å lese dette hos Jonsson, som da forble slik mørk og skitten jord hele livet, aldri fikk det såkornet han trengte. Kvinna – hos Jonsson – er såkornet. Ellers er det mange av klassikerne som ser på det omvendt. Det er mannen som planter sitt frø i kvinnen, og kvinnen som bærer det frem. Jonsson snur på det. For ham er det kvinnen som er det blanke og rene frøet, det som bærer i seg alle løfter om fremtiden

Vi må se litt nærmere på de tre linjene med båe, båe er vi norsk natur, i strofe 1, båe er vi det vi vart, i strofe 2 og båe er vi landet, i kursiv, i strofe 3. Siden setningskonstruksjonen i disse linjene er den samme, er det naturlig å lese dem i en sammenheng. Jeg skrev om båe er vi det vi vart i ordforklaringene, det var noe Jonsson strevde med, han hadde ikke alltid helt lett å akseptere seg selv og den han ble, og hadde mye tungt å slite med, mye som gjorde livet vanskelig for ham. Det enkle vi er det vi ble, jeg er den jeg er, dekker over mye kamp for å komme til denne aksepten. I strofe 1 heter det norsk natur, i strofe 3 landet, begge ble vi det ble i disse stedene. For norsk natur er det greit, han er grana, berget og lia, hun er bjørka og tjernet med himmel i, han er det mørke, nakne og dystre, hun er det lyse, vakre og fruktbare. Det gjelder også i overført betydning, kanskje særlig der, får man nesten si. Men så er det dette landet, det kan være det norske landet, eller landet Norge, en omskrving av norsk natur. Men det kan også være det lovede land. Det kan være landet se skal leve i. Der de forhåpentligvis skal bli forenet.

Så slutter diktet med den Jonssonske gjentakelsen evig, evig er du mi, han brukte ofte slik gjentakelse for å understreke viktige ord og betydninger. Her er linjen litt utenpåklistret, den har ikke noe direkte å gjøre med alt det andre i diktet, er slett ingen logisk konklusjon. Derimot er det et inderlig håp, en drøm, noe det gjør veldig godt å få skrevet ned, om enn man ikke klarer å leve det.

Evig, evig er du mi. Både i livet og diktet er det snarere tvert i mot. Diktet handler om å bli forenet, at grana og bjørka er en del av samme natur, slett ikke at grana skal eie bjørka. I livet fikk han aldri noen å kalle si. Det går likevel an å lese linjen som at hun på en måte ble hans likevel, som ide eller som drøm, her er det opp til leseren å vurdere og å tolke. Diktet står som det gjør. Og er noe av det vakreste som er skrevet om kjærlighet på norsk. Det kvalifiserer for tittelen: Norsk kjærleikssong. Det er ingen dikt jeg kjenner som gjør det rangen stridig i å være det.

 

Til dig, av Olaf Bull

I 1909 gav den da ukjente Olaf Jacob Martin Luther Bull (1883 – 1933) – Olaf Bull – ut sin første samling dikt, kalt Digte. Første dikt i denne samlingen var et ordentlig vårdikt, et kjærlighetsdikt med våren som motiv og symbol, og sommer i alle kommende år som ønske til slutt. Det er et flott dikt å starte debutsamlingen sin med, for diktet kan jo i seg selv være denne spirende kjærlighetsvåren som ønsker og lover slik om sommer. Det er også et flott dikt å poste her i dag, søndag 3. april, med våren i anmarsj utenfor vinduene våre og i livene våre, og med mye god sommer og kjærlighet foran oss!

Den lystige innledningen passer kanskje godt til diktet vi skal presentere i dag, men det passer nok ikke fullt så godt for forfatteren bak det. Olaf Bull var en seriøs dikter, som nok kan bli vel kunstnerisk og utilgjengelig for de fleste i mange av sine dikt. Han strevde med de store, lyriske tema, om kunsten og livet, evigheten og forgjengeligheten, og forsøkte å gi det uttrykk i mange lange og krevende dikt, der man skal kjenne referansene godt for å henge med. Det er dikt for lærde, og for kjennere. Men så hender det også at han slår til med noen dikt som blir allemannseie, som Til dig, vi poster i dag, og Metope som ble postet i mars 2009.

Så er det til diktet. Det passer til menn eller kvinner i alle aldre, som er eller har vært forelskede, og kan om man ønsker det litt like godt leses fra en som ser forover, som en som ser bakover (selv om det siste nok er det riktigste). Det er ikke mange norske dikt som behandler våren og den forelskede kjærligheten så godt som dette diktet her, og da gjenstår vel ikke stort mer å forlange? Det er til deg! min kjæreste! kun deg!

Til dig

Til dig, du kjæreste, kun dig,
min deilige vaar, min ungdom,
mit følge paa somrens vei -!

Husker du foraarets tid dér,
hvor veien kom gjennem parken
under de solblaa trær?

Det bugned og sprak i ru mark,
og stammerne drak av solen
gjennem den brustne bark!

Du bar med et trodsigt og blankt smil
din herlige dronningkappe,
overgydt av April!

Dit haar var en skinnende ung fest,
hvor blomsterne slang og svinget
slig som de kunde det best — —

Da syntes vi begge, vor blaa vaar
burde jo ha som sommer
alle de kommende aar!

fra Digte (1909)

Kommentar til språket

Jeg har hentet denne versjonen fra Dikt.org. Vi skulle ikke ha noen vanskeligheter verken med å lese eller forstå diktet. For den som ikke skulle være klar over det, skal dig leses «deg», akkurat som man ville gjort det i dag. Det gjør at ordet rimer helt på vei, i første strofe.  Ellers ser vi det blir brukt gjentagelser  som virkemiddel i første strofe. Tredje strofe har lydmalende ord og rim i bruken av rak (lest med kort ‘a’, uttalt ‘rakk’) og ark (også med kort ‘a’), det er lyden av den brustne bark som sprekker. Fjerde strofe har lang vokallyd i smil, et ord man ikke kan uttale uten å gjøre det om man gjør i-lyden lang nok. Denne strofen har også et herlig rim med smil mot april, i det egentlig dristige uttrykket overgyldt av April. Den dikteren henvender seg er forgyllet av april måned, vårmåneden.

I siste strofe er verbtiden betydningsfull. Hele diktet er skrevet i fortid, som fra en som ser seg tilbake, men her blir fortiden syntes brukt om hva de trodde den gang, og at den burde ha sommer kommende år, ikke at den bør ha det. Det kan tyde på at forholdet allerede er slutt, eller i alle fall at det ikke er det samme lenger. Se for øvrig kommentarer lenger nede.

Kommentar til diktet

Jeg skrev i innledningen at dette passer for forelskede kvinner og menn i alle aldre, men går man inn og ser nærmere på det, er det nok lettest å holde en tolkning der det er en mann som henvender seg til en kvinne, og ser seg tilbake på deres livs første vår. Jeg skal komme tilbake til hvorfor, men først si litt om årstidene som motiv i lyrikken.

Vekslingen mellom vår, sommer, høst og vinter er livets gang. Det representterer en syklus der livet skapes, lever, eldes og dør. Våren er det livgivende, da våkner blomster og trær etter å ha ligget døde gjennom vinteren. Fuglene kommer tilbake, synger og er glade. Det er forelskelsens tid, og også i naturen er våren en typisk parringstid. Det er en tid med glede, solen kommer, det blir varmere og lysere, symbolikken fungerer på mange plan. Sommeren er tiden da alt er på høyden. Alt som våren har lovet, blir oppfylt om sommeren. Dagene er på sitt lengste, lyseste og varmeste, de forelskede lever sammen i kjærlighet, og planter og dyr har rikelig med næring å forsyne seg fra. Litterært sett er det kanskje den mest uinteressante tiden. Der våren er forelskelsen, er sommeren ekteskapet. Mange romaner, dikt og fortellinger stopper med det, de fikk hverandre. Det er ikke om sommeren utviklingen skjer. Høsten er tiden forfallet skjer. Naturen blomstrer av, trærne mister sine blader, de friske grønnfargene forsvinner, fuglene begynner å reise sørover. Det blir også kaldere, surere, mer regn og vind. Hvis man fortsetter forelskelse – kjærlighet – ekteskap analogien, er det her forholdet begynner å få sine problemer. «Livets høst» er et uttrykk, da går det nedover. Om vinteren er alt dødt, nedfrosset. Snø og is dekker landskapet. Dagene er mørke, korte og kalde. Alt ligger og venter på en ny vår.

Her i diktet til Olaf Bull er det en slik vårlig kjærlighet dikteren henvender seg til. Det er et par tegn i diktet som tyder på at dette er en kjærlighet fra fortiden. I strofe 1 blir det sagt min ungdom, et uttrykk ungdommen selv ikke pleier å bruke, husker du, i strofe 2 blir heller ikke så ofte brukt av dem som ikke er gamle nok til å mimre. Hele diktet er også skrevet i fortid. Diktet er utgitt i 1909, så når Bull er født i 1883 må han være maksimum 26 år da han skriver diktet. Nå er jeg generelt tilhenger av å lese poesi uten å være så altfor opptatt av forfatterbiografiene, teksten skal tale for seg selv, og det vil jeg også la den gjøre her. Men om det ikke er en gammel eller til og med middelaldrende mann som ser tilbake,  så har diktet tross sine mange livsglade utbrudd også en sår tone, det er noe som tyder på at vårens løfter allerede ikke er oppfylt. Slik kan det leses, eller det kan leses som at den sansende jeg-personen i diktet tross sin lykkerus, egentlig ikke har noen tro på at lykken vil vare. Verbtiden i siste strofe er tegn på dette, som jeg skrev litt om under kommentarer til språket.

Diktet til Olaf Bull er altså på overflaten et vårlystig, livsglad forelskelsens dikt, men ved en litt nærmere lesning, ser man at dikteren selv ikke helt har troen på at dette vil vare, og at diktet således kanskje ikke er så optimistisk som det først ser ut. Det kan også leses som en lengsel etter at denne livsgleden og forelskelsen skal bli oppfylt, og at den ikke skal ta slutt, selv om man nok vet at det ligger i livets betingelser at det ikke vil skje.

 

Når du er borte, av Tor Jonsson

Jeg har en oppussing av diktene til Tor Jonsson i forbindelse med at jeg postet flere dikt av ham i september måned, 2016. Jeg går også tilbake, og frisker opp også dette diktet jeg postet aller først av ham, og som også er hans aller mest kjente.

*

I dag skal jeg poste et av de vakreste kjærlighetsdiktene som er skrevet på norsk. Det er skrevet av Tor Jonsson (1916 – 1951), en forfatter som selv ikke fikk oppleve kjærligheten så godt, men som kanskje nettopp derfor klarte å gi så vakkert og følsomt uttrykk for den. Første strofe er blant de mest kjente vi har, og selv folk som ikke bryr seg om dikt, klarer å sitere det, eller kjenner det igjen. Andre strofe er mer ukjent, men den hører med den også.

NÅR  DU  ER  BORTE

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.

Før var kveldane fylte
av susing frå vind og foss.
No ligg ein bortgøymd tone
og dirrar imellom oss.

Fra Ei dagbok for mitt hjarte, 1951

Kommentar til diktet

Noe av effekten i diktet ligger i paradokset i de første setningene. Hvordan kan noe være nært, når det er borte? Og hvordan kan noe bli borte, når det er nært? Det inviterer til å tenke litt videre, og det gir svært god mening for mange at den de elsker er svært nær når de ikke er til stede. For er det ikke slik, at da er de i tankene hele tiden? Og er det ikke slik at dette savnet, og alle følelsene som hører med det, forsvinner når den elskede er der? På denne måten får Tor Jonsson frem litt av kjærlighetens mysterium. Og han avslutter det vakkert, med at det er dette han kaller kjærleik, og at han ikke vet hva det er.

Andre strofe er ikke så direkte og umiddelbart forståelig. Hva betyr egentlig dette med susing fra vind og foss? Tenker han konkret på susingen fra vinden og fossen på bygda? Eller er det ment i overført betydning, med suset i tankene når han tenker på henne? Da er det lettere å forestille seg den bortgøymde tonen, som en gitarstreng, som ligger og dirrer mellom de to elskende. Dette er kjærlighetenes streng.

Jeg kommer til å skrive mer om diktet og om Tor Jonsson senere. På siden Norske dikt står en oversikt over dikt jeg har postet av Jonsson, og andre norske diktere. De andre diktene har mer informasjon.

Genre, av Sigbjørn Obstfelder

Som fortsatt forholdsvis nygift mann er det på sin plass med et vakkert dikt om kjærligheten. Det er et av flotteste diktene jeg vet i sjangeren, jeg likte det lenge før jeg begynte å like dikt. Det er skrevet av Sigbjørn Obstfelder (1866 – 1900), og utgitt i hans debutsamling Digte. Så mange flere diktsamlinger rakk han ikke å gi ut i sin levetid, dessverre. Det ble med spredte enkeltdikt, og ikke fullt så vellykkede forsøk i andre sjangere.

Diktet «Genre» skiller seg kanskje litt ut i fra de andre diktene i samlingen, og Obstfelders øvrige produksjon. Her er ikke den eksistensielle angsten, kjent fra Jeg ser, her er lite av den uro og fremmedfølelsen som kjennetegner 1890-tallsdiktningen, og som Obstfelder var en del av. Dette er et lite stykke familielykke.

Vi må nesten ta med at Obstfelder selv aldri fikk oppleve noen lykke som dette. Han giftet seg aldri, og døde barnløs. Fra sin egen barndom og oppvekst kan det heller ikke være så mye å hente. Faren var strengt religiøs, moren døde tidlig. Og Sigbjørn var den syvende i en søskenflokk på 16, der syv vokste opp. I 1890 reiste han til Amerika, i et mislykket forsøk på å bli ingeniør. Da han kommer tilbake får han et nervøst sammenbrudd. I 1893 debuterer han altså som poet, 27 år gammel. Et eller annet har likevel gjort det mulig for ham å skrive et dikt som dette.

Genre

De sover.
Begge sover.
Den lille deilige i vuggen.
Den store deilige i sengen.

Og natlampen brænder.
På oblaten flyder
den lille tande
omkring uskyldigt
i den gule olje.

Rullegardinet skudt tilbage.
En gaslygt udenfor.

Det er alt.

Hvor den flimrer vemodig!
Teppet er gledet ned.
Gaslygten strækker hals og glor på min kones skulder.

Jeg skal dække over dig, min sovende hustru!
Og jeg skal trække rullegardinet ned.
Gaslygten får ikke se
det hvide, som jeg eier!

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,
– som smiler i søvne, –
og på dine fingre,
og på trolovelsesringen,
og på sølvkorset om halsen.

Jeg vil liste mig stilfærdig op til dig,
og bli varm hos dig.
Og glemme,
at vi sommetider ikke er, som vi burde være,
mod hinanden.

Kommentarer

Jeg elsker enkle åpninger i dikt. De sover. / Begge sover. Enklere blir det ikke. I en sjanger som skal være så økonomisk med ordene, sløser Obstfelder bort to linjer på å få sagt akkurat det samme. Det er bare ordet for subjektet som er byttet ut, de med begge. Så kommer den vakre, vakre sammensetningen Den lille deilige i vuggen. / Den store deilige i sengen, som så uimotståelig vakkert får frem mannens kjærlighet til sitt lille barn og til sin kone. Liten og deilig er barnet, skjørt i vuggen. Stor og deilig – og seksuell – er konen i sengen. Punktumet etter hver linje gir god pause til refleksjon, til å nyte. Det er mesterlig enkelt som Obstfelder her over fire linjer får frem gleden til en mann som betrakter sine sovende hustru og barn.

Så kommer over to strofer (i noen redaksjoner ser jeg det samme er samlet i èn) en liten beskrivelse av omgivelsene. Det er nattlampen som brenner, rullegardinet som er trukket tilbake, og en gasslykt utenfor.

Det er alt, står det så. I en linje helt for seg selv. Det kan bety så meget. For eksempel kan det tas direkte, at det som er beskrevet er alt som er der. Men det kan også leses større, som at dette er «alt som betyr noe», at her «har han alt», eller noe i de baner. Det kan leses som rikdom, eller fattigdom.

Linjen Hvor den flimrer vemodig! er karakteristisk Obstfelder, som også dalingen i teppet som er glidt ned er det. Svært ofte i diktene til Obstfelder er det noe som senker seg, eller noe som går nedover. Verbet flimre passer i Obstfelders og hans likes måte å se verden på. Der er ingenting fast, alt flimrer, alt er vanskelig å få tak på. Ordet vemodig passer på hans sinnstilstand, og stemningen som ofte er i diktene hans. Det er også typisk at han gir døde ting menneskelige egenskaper, at det her er gasslykten som flimrer vemodig. Formuleringen minner også om Hvor de graablaa skyer blir tunge, fra Jeg ser.

Gasslykten er for øvrig frekk nok til å forsøke å se på hans kones skulder, også en besjeling. Men her er det også et sjarmerende uttrykk for mannens beskyttelse for sin største skatt, konen. Selv ikke døde ting skal få se på nakne henne. Gaslygten får ikke se / det hvide som jeg eier!

Nest siste strofe er der dikter-jeget slutter å være betrakteren, og lar seg bli litt revet med. Han vil kysse hennes smilehull, som han registrere smile, mens hun sover. Og så gir han seg ikke med det, og kysser også fingrene, trolovelsesringen og sølvkorset om halsen. Det er også et naturlig assosiasjonssprang, han kysser fingrene, ser forlovelsesringen, husker de har lovet hverandre evig samliv, kysser det, og kysser også sølvkorset på halsen hennes. Merk også den lette dansen i selve ordene i førstelinjen her:

Jeg vil trykke to kys på dine smilehuller,

Det er så man får lyst til å drikke vann, så friskt og fint det er.

Men ved siden av starten, er det slutten jeg liker best. Der kryper han opp til henne, og blir varm med henne. Og så vil han bare glemme, at de av og til ikke er som de burde være, at de av og til krangler. At de ikke alltid ser verdien av det som nettopp her så vakkert og overbevisende er skrevet.