Notturno 5 – Sakta skrider sommarnatten, av Ola Hansson

Ordet notturno er italiensk, avledet av det latinske noctumus, som betyr nattlig. Det franske ordet er nocturne, og det er den versjonen som har satt seg i de fleste språk som bruker ordet. På norsk skriver vi nocturne, eller fornorsket nokturne. Det omhandler som oftest et musikkstykke med nattlig motiv, eller et musikkstykke som passer om natten, rolig og drømmende. De mest kjente stykkene for piano er skrevet av Chopin, de er uimotståelig vakre, men det finnes også flere klassiske komposisjoner som bruker navnet. I visesang har Evert Taube en nydelig nocturne, Sov på min arm, og i ny tid har vi i Norge vunnet Grand Prix med en nocturne. Dog er det på 1800-tallet nokturnene stod sterkest.

På slutten av 1800-tallet ble nocturner også brukt i dikt. Vår egen Sigbjørng Obstfelder har en nocturne behandlet her på bloggen, og svenskenes Ola Hansson har en samling nocturner i diktsamlingen sin som også heter Notturno, dikter, og som kom ut i 1885. I denne samlingen er det 19 dikt nummerert i en avdeling som heter notturno, de har tematisk sammenheng, men fungerer godt som enkeltstående dikt. De ser ut til å være skrevet om natten, ofte med en jeg-person som sitter og ser utover, og lar tankene vandre i ordene diktet består av. Diktene er knyttet til årstidene, men følger ikke årets gang, de hopper mer fra den ene årstiden til den andre. Noen av diktene er korte og stringente, bundet i form og med klare rim og tradisjonelle lyriske former, andre, som dikt 10 om Sommernattens/ daggigt svala dunkel er langt og fritt,  her skriver Hansson tilsynelatende uten hemninger og begrensninger.

Den frie formen i så mange av disse diktene ble ikke godt mottatt av samtiden, Ola Hansson var for tidlig ute, og ble latterliggjort. Han gav ikke ut en diktsamling på mange år etter, og han hadde vanskelig for å finne forleggere til utgivelsene sine skriver Svenskt biografisk leksikon. I dag er Ola Hansson den i særklasse viktigste lyrikeren i denne perioden, på 1880-tallet finnes det omtrent ikke lyrikk i de skandinaviske språkene, og Hansson skriver på en måte som varsler frem mot modernismen og den skrivemåten som senere skulle bli nær enerådende.

Diktet har jeg hentet fra den fabelaktige svenske litteraturbanken, i særklasse den beste nettsiden for nasjonal litteratur jeg har funnet frem til, ingen andre land tar så godt vare på sin egen litteratur og kulturhistorie som svenskene gjør her. Vi i Norge har nasjonalbiblioteket, helt supert når man er i Norge, og bare vil lese, ikke kopiere. Den svenske litteraturbanken har alt samlet til fri benyttelse. Det er så vidt meg bekjent, enestående, og skulle vært et eksempel til etterfølgelse. Det er også gjennom den svenske litteraturbanken jeg har fått lest hele samlingen til Ola Hansson, og også skummet gjennom noen av diktene i hans øvrige samlinger.

Gjennom Den svenske litteraturbanken blir man også lett geleidet frem til Vilhelm Ekelund, og hans dikt tillegnet Ola Hansson:

Rått, sånglöst, Muser ej bekant,
ett svenskt Boiotia låg Skåne.
 steg din ungdom ut  klar
och segerviss och stålljus bana,
och om din själ brann glans
af morgonblått och guldbeduggad sky.
fra diktet Ola Hansson, i samlingen Dithyramber i aftonglans, fra 1906.

Jeg er ikke sikker på hvorfor Ekelund tar med det greske området Boiotia, Ekelund var klassisk dannet mer enn vi er nå, og har nok en mening med det, om enn den er tapt for meg. I hvert fall beveger Ekelund seg til å skrive om Hansson slik han skrev selv, med litt av den samme type stil og virkemidler. Ekelund, som kom noen år senere, var da også en stor Hansson-beundrer. Av Ekelund finnes det flere dikt her på bloggen.

Til sist vil jeg si om Ola Hansson at vi på mellomfaget i nordisk språk og litteraturvitenskap ble satt til å lese hans mest kjente roman, og kanskje mest kjente verk, Sensitiva Amorosa, også et verk forut for sin tid, og ganske annerledes enn det som ellers ble skrevet da den kom ut i 1887. Det er imidlertid prosa, her på bloggen er det lyrikk, og da har jeg valgt å presentere et av de mer tilgjengelige diktene i samlingen. Her, i notturno nummer 5, bruker Hansson de klassiske, lyriske virkemidlene. Det er faste rim, myk rytme som passer til innholdet, bokstavrim og lydmalende ord, et dikt skrevet for å sovne slumrende inn, en typisk notturno.

5.

Sakta skrider
sommarnatten.
Ekan glider
på stilla vatten.
Upp öfver skogen
månen stiger.
Allting slumrar,
drömmer och tiger,

I skogens dunkel
det tisslar och tasslar.
Inne bland snåren
plötsligt det prasslar.
Så blir det stilla.
Månen stiger.
Allting slumrar,
drömmer och tiger.

Ljudlöst de komma,
mina minnen.
Smekta de domna,
mina sinnen.
Skogen och insjön
undan svinner.
Lent en doftvåg
öfver mig rinner.

Luften skönjer jag
dunkelt glöda.
Mjukt jag vaggas
på bolstrar röda
af vallmokronblad,
silkeslena,
svala, doftande,
svandunslena.

fra Notturno, dikter (1885)

Gjennomgang av formen, innholdet og språket

Diktet består av fire strofer, hver med 8 verslinjer. Rimene er ababcdce, en slags form for kryssrim, men ikke gjennomført i siste halvdel av strofene. Strofe 2 og 4 har heller ikke rim i linjene 1 og 3, og rimer altså bare i partallsversene. Alle rimene har trykklett utgang, vokalisk, eller med knapt hørbar konsonant. Verselinjene er korte, men rytmen er ikke konsekvent, så det er ikke riktig å si at dette diktet er helt bundet i formen.

Den delvis frie formen kommer også til uttrykk med at de to første strofene slutter med samme linjer, Upp öfver skogen (og Så blir det stilla.)/månen stiger. (og Månen stiger.)/ Allting slumrar,/ drömmer och tiger.

Første strofe begynner med at sommernatten sakte skrider frem, en pram (ekan) glir på det stille vann. De to tingene kan godt leses i sammenheng, sommernatten skrider frem som kanoen glir fremover vannet, eller observatøren – dikter jeg-et – glir gjennom natten som pramen glir gjennom vannet, stille og rolig. Deretter er det månen som stiger over skogen, også et bilde på det samme, og at allting slumrer, drømmer og tiger. At ordet tiger blander seg inn der på slutten, er vel kanskje litt uventet. Å prøve å forklare den fører lett til overfortolking, poenget her er jo å slumre inn i drømmeland, ikke å kvesse hjernen med å forsøke å forstå logiske sammenhenger. Man skal nok kanskje heller godta at tigeren dukker opp, slik man godtar hva som helst som dukker opp, når man slumrer inn i drømmenes verden.

I neste strofe er det den dunkle (mørke) skogen, hvor det tisler og tasler, eller kanskje vi ofte bruker tusler og tasler på norsk, og så rasker det plutselig inne i det ugjennomtrengelige krattet (snåren). Her er det lyder som tar over for det blikket ordner med i den første strofen, det er slumringens lyder, tusling, tasling og rasling. Det går ikke an å se hva det er, og det er det heller ikke noe poeng i. Om natten, i en nocturne, skal tingene vel så mye foregå i hodet. Så blir det stille, med et punktum etterpå. Deretter stiger månen på nytt, og vi får at alt slumrer, drømmer og tiger, slik som i den første strofen.

I tredje strofe er det minnene som lydløst kommer, og slik jeg leser det «smekter de dovne, sinnene mine». Men det får jeg ikke helt til å gå opp, jeg kan ikke helt garantere at dette er riktig lesing. Kanskje har jeg her gått glipp av noe elementært? I min lesing er det minnene som kommer, og på en måte rusker opp i det dovne sinnet til jeg-personen. Mine sinn står imidlertid i flertall, så vidt jeg kan se, og virker nesten litt løsrevet fra linjen over, «smektet de dovne». Det er sjelden dyktige poeter skriver ullent på denne måten her, så det er mulig jeg har misforstått noe her, og at den egentlige meningen er klarere, når man bare har forstått den. Rimene binder veldig sammen de to sammensetningene, Ljudlöst de komma og Smekta de domna, og mina minnen – mina sinnen. Så ok, jeg lar det stå som det er. Videre i strofen svinner skogen (med krattet) og innsjøen (med pramen) hem, typisk sånn som skjer i det observatøren sovner, da er det de indre bildene som overtar helt. Jeg leser slutten som at en myk bølge av gode dufter renner over ham, jeg-personen, i det han er i ferd med å sovne. Her kan vi også ta med at etter syn i første strofe, hørsel i andre, er det nå i tredje strofe et innslag av lukt.

I fjerde strofe ser jeg-personen luften dunkelt gløde, uten at det nok skal leses helt bokstavlig. Så avsluttes diktet med en setning over seks linjer, den lengste i diktet, der jeg-personen vogges (vaggas) på sengetøy (bolstrar) røde av valmuekronblad, silkemyke, svalende og duftende, og svanedunsmyke. Her i denne siste strofen er det sansene, følelsene, som gjelder. Jeg-personen føler de myke, svale valmuekronbladene, silkemyke og svanedunsmyke. Valmuekronblad er veldig små og lette, så å vogge på dem betyr at også jeg-personen er svevende lett, slik man er når man sovner, og søvnen liksom flyr i vei med én.

Jeg bruker litt tid på å slå opp noen av de vanskelige ordene i diktet, og å forklare dem. Hovedkilden er Svenske akademiets ordbok, men for noen av ordene har jeg søkt litt ekstra rundt på nettet for å være sikker på at de norske ordene jeg setter i stedet er riktige. Dog er det vanskelig å garantere noe uten ekstern kvalitetssikring.

ekan -> eka pram

snåren -> snår kratt, tett buskas, underskog

prasslar -> prassla rasle

smekta  være medtatt, kraftløs, plages veldig, norsk ord smekte, av tysk smachten , forgå av sult. Vi har også ordet vansmekte, som er tæres av lengsel, lide sterkt, skriver norsk ordbok. Smektende er noe litt annet, innsmigrende, forlokkende, men er nok et ord av samme opphav.

domna dovne

lent -> len myk, bløt

doftvåg «duftbølge» -> doft duft og våg bølge

rinner -> rinna renne

skönjer -> skönja se, betrakte, skimte, skjelne

bolstrar -> bolster samme ord på norsk, her Store norske leksikon, tettvevd sengetøy av bomull, lin eller jute, som det står. Svenske akademiets ordbok har en litt annen forklaring.
vallmokronblad kronblad fra Valmue.
silkeslena silkemyke
svandunslena svanedunsmyke

Kommentar til diktet

Diktet er en erketypisk nocturne, nesten så det kan brukes til illustrasjon eller til forklaring. En jeg-person sitter i natten og observerer, og mens han sitter der, slumrer han hen. Alle sansene dovner hen, alt er mykt og godt, med pramen som glir gjennom vannet, taslingen i krattet, duften av noe som ikke er nærmere spesifisert (bare en duftvåg, duftbølge), og det silkemyke, svandedunsmyke underlaget. Det er som om hjernen så vidt er i stand til å bearbeide sanseinntrykkene, men heller bare vil registrere dem, sovne.

Det er en behagelig, lys, lun sommernatt. Her er ingenting skarpt, ubehagelig, dystert eller vanskelig, ingenting er konkret, ingenting betyr noe. Minnene blir nevnt i strofe 3, de kommer lydløst, men det blir ikke sagt noe om hva disse minnene er. Og rett ettter de er nevnt, så forsvinner innsjøen og skogen for ham, observatøren, noe som jeg altså leser som et uttrykk for at han sovner.

Diktet er fullt av lydmalende ord, og av bokstavrim. Det begynner med Sakte skrider sommernatten, i en strofe som også har ordene stille, skogen, stiger og slumrer, som begynner på s. Fem av dem avslutter en verselinje. I strofe to er det tusslar og tasslar, plötsligt det prasslar, mens strofe 3 ikke har så utpregede bokstavrim. Sluttstrofen avslutter imidlertid diktet med silkeslena,/ svala, doftande/ svandunslena, et regn av ‘s’, bokstaven og lyden som gjennomsyrer diktet. Det er også den mest stille, sovende lyden vi har, det er lyden for søvn i tegneseriene, det er lyden av sus og stille. Det er veldig lydmalende.

Det er en stund siden jeg har arbeidet med verselære nå, så det tør jeg ikke begi meg ut på før jeg har sjekket det opp igjen. Alt jeg vil si, er at når man leser diktet, så er det slående hvordan rytmen passer inn med innholdet. Det er søvnens rytme, slumringens melodig, diktet passer til å leses lav og sakte, som om man leser det mens man faller i søvn.

 

Spillmann

Våren 2015 så jeg på ny filmen Szpielman, eller «Pianisten», om den polske jøden Wladislaw Szpielman, og hans opplevelser under andre verdenskrig. Det er en sterk film. Jeg kjøpte også boken, og leste den. Der er mange opplysninger man ikke finner i filmen. Og man ser også at ting som er med i filmen, er med i boken også, men der i en annen sammenheng. Både boken og filmen gir sterkt inntrykk. Det forandrer også hvordan man hører Chopins nydelige Nocturne, nummer 20., som jeg har i en innspilling av Vladimir Ashkanazy. I filmen spiller han den mens de første bombene faller, en dramatisk hendelse som gjør seg godt i filmen, men ikke stemmer overens med hva som egentlig hendte. Det er også den han spiller først, når den polske riksradioen starter opp igjen etter krigen.

Jeg skal ikke gjøre disse hendelsene mindre med å prøve å skrive et dikt om det. Jeg gjør det sjelden. Men dikt handler om følelser, og å få utløp for følelser, og så var det en gang jeg hørte nocturnen til Chopin, midt mens jeg var opptatt med disse tingene, ha sett filmen, lese boken. Så forsøkte jeg meg med disse enkle ordene.

Spillmann

Chopin

Nocturne nummer 20

Og en krig

Og noen titalls millioner liv

Som…

Og så skal jeg liksom komme her med ord

 

Spill heller

spillemann

Spill

 

Noen titalls millioner liv

og død.

Nr. 116

ES2015

 

Nocturne, av Sigbjørn Obstfelder

Det passer godt å avslutte lyrikkåret her på bloggen med en Nocturne. Hver søndag dette året, dette skuddåret, har jeg postet et dikt av en norsk poet, ny poet for hver måne. I desember har det vært Sigbjørn Obstfelder. Vi Skandinaver tenker vel helst på Evert Taube når vi hører ordet Nocturne, han som med ordene «Sov på min arm! Natten gömmer/ under sin vinge din blossande kind, til en aldeles nydelig melodi laget en sang som har funnet sin plass i de fleste visesangbøker som blir utgitt hos oss. Det er imidlertid melodien mer enn ordene som er minneverdige, kombinasjonen blir uslåelig, særlig når sangen skifter toneart i det som er andre strofe, og får til en overgang mellom å ville og ikke ville jeg ikke kjenner maken til, det å gi seg hen, gi etter, jeg setter det opp som sitat:

Fångas igen. Flämtar. Strider.
Vill inte. Vill. Och blir åter kysst.

Frédéric Chopin har også laget noen vidunderlige Nocturner, særlig er den i C-moll godt kjent, blant annet etter å ha funnet sin plass i filmen Pianisten, om den jødiske pianisten Wladislaw Szpilman, og hans grusomme opplevelser under andre verdenskrig. Selv nå som jeg bare tenker på det, blir jeg grepet av det. Han finnes på YouTube, der han spiller den nevnte Nocturnen. Jeg har sett filmen mange ganger, jeg har kjøpt boken og lest den, virkningen er helt enorm.

Nocturnen til Sigbjørn Obstfelder er i en annen kategori. Det er en tekst utgitt i hans første og eneste diktsamling, Digte, en samling jeg nå har fått skrevet om på litteraturbloggen. Det er i den delen av samlingen som kalles Melodier, hele verket er førsteklasses utgitt og fritt tilgjengelig på nettet av bokselskap.no. Det finnes også på Wikisource. Av innholdsfortegnelsen kan man se at flere av diktene under Melodier har titler fra musikkverdenen, i tillegg til Nocturne, er det her Barcarole og Berceuse. De andre diktene under melodier er også rytmiske, som Regn, den kjente barnereglen, og de har en klang i ordene som gjør at de nærmer seg å være melodier, så nærme ord kan komme. Obstfelder var svært opptatt av musikk og komposisjon, men han hadde ikke talent i dette selv, ikke på langt nær som han hadde det med ordene. Han klarte riktignok å sette sammen noen melodier, og var stolt av dette selv, men på langt nær noen som var bra nok til å vekke interesse hos andre enn ham selv, og til å bli fremført.

Nocturne har med natt å gjøre, det er en stemning, og ikke en bestemt takt eller rytme, ikke en måte å danse på. Det er musikk eller tekst som passer om natten, når det er mørkt ute, og man vet man skal sove, og tankene beveger seg ut mot det svermende og drømmende. Det er om natten lengselen er sterkest, om natten man føler. Om dagen har man andre ting å tenke på. Da skjer det ting.

Obstfelder er en ordkunstner, og i hans Nocturne er det ordene som er melodien.

Nocturne

Møllens vinger stanser sin susen,
aaen speiler nattens øie,
blomsternes læber ydmygt beder,
trærnes kroner hvisker, hvisker.

Presterne tænder de blege kjerter,
nonnerne nynner de fromme bønner,
børnene folder de spinkle hæneler,
svanerne skjuler sit næb under vingen.

Snart skal de sove, alle de trætte,
hvile hodet mygt paa puden,
glemme de graa, sørgmodige tanker,
slumre, sove, drømme, sove.

Ude i blaaet svæver en kvinde,
Herrens moder, Maria, Maria,
lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.
 fra Digte, 1893

Ordforklaringer

Møllen er innsektet, det lille, brune, i slekten sommerfugl, men ikke vakker, og den har vinger som lett papir, en lett serviett, bare svak susen kan komme fra den. Møllen er også aktiv om skumringen. Skru på lyset, eller tenn opp bålet, så kommer den flyvende. Aa, eller å, som skrivemåten er nå, er en liten elv. Ordet blir ikke så mye brukt lenger, så mange kjenner det kanskje best fra uttrykket: «Mange bekker små, gjør en stor å». At åen speiler nattens øye kan kanskje være noe så konkret som at speilbildet av månen er synlig i den, hvis man da går med på at nattens øye er månen, og ikke har en annen betydningen.

Blomsternes læber er blomstenes lepper, jeg er ikke så god med blomster at jeg trygt kan si hva det er for noe, så jeg siterer store norske leksikon som sier at det er «de frie delene av de for øvrig sammenvokste kronbladene hos arter i bl.a. leppeblomst- og maskeblomstfamiliene». For ordet beder er det best å by til dansk ordbok, som forklarer verbet med at det er «å la dyr gresse» eller «å holde hvil». At blomstenes læpper ydmygt beder vil da si at kronbladene i blomsten tar seg en hvil, blomsten faller til ro. Trærnes kroner eller trekronene skulle være kjent, det er tretoppene, særlig for trær som har en samling greiner i toppen, som i typiske barnetegninger, med en stamme og en grønn runding øverst. At trekronene hvisker er i overført betydning, eller besjeling om man vil, trærne får menneskelige egenskaper. Det de gjør er å suse, lage små lyder, hviske.

En kjerte skriver norsk ordbok kommer fra norrønt kerti fra latin charta, som betyr «veke», eller egentlig «papir». Det er en spesiell type lys, kjertelys, slike prestene og andre kunne tenne på Obstfelders tid. Bokselskapet har i sin ordforklaring til diktet at det dreier seg om en høy type vokslys. At «barna folder de spinkle hæneler» er verd å stusse litt over, jeg kan ikke skjønne annet enn at dette må bety at de folder de spinkle hendene sine, men jeg har ingen forklaring på skrivemåten. Næb er «nebb», og kan godt uttales som «nebb» om man leser diktet høyt.

I tredje strofe ser man tydelig dansken i Obstfelders måte å skrive på. Det er de myke lydene d, b og g for de harde t, p og k, så han skriver mygt for mykt og puden for puten. Skrivemåten aa blir brukt for å, det ble endret med rettskrivingsreformen i 1917. Endringen «d, b, g» til «t, p, k» i en rekke ord skjedde i 1907. Flere av dialektene har beholdt den danske uttalen, området som blir kalt «den bløde kyststriba», fra sør til sørvest. Som Stavangermann sa Obstfelder ganske sikkert selv d, b og g i disse ordene.

Ude i blaaet er «ute i blået», eller «ute i det blå». Herrens moder, Maria, eller jomfru Maria, hun som i følge Bibelen fødte Jesus Kristus, Guds sønn. Det er det det betyr at hun er «herrens Mor». Hun er subjektet i to setninger på en gang, slik strofen er satt opp, det er komma, og ingen punktum som lukker setningen. Dermed blir hun koblet både til verbet svæver, eller «svever», og til lukker i linje 3. Kanskje er det flisespikkeri å bry seg om dette. Det er i hvert fall hun som kjærlig lukker sjelens øyne, ordet «øye» er et ord Obstfelder bruker ofte i denne samlingen, som symbol for mye. Det henter også opp nattens øie i strofe 1. Hva jordvuggens gjænger eller «gjenger» er for noe, skal jeg ikke gi meg ut på å forklare, det er ikke ment bokstavlig, det er billedlig. Gjengene er det sporet en mekanisme går i, rillen i skruen, det noe kan dreie seg i. Å træde dem vil si «å tre» dem, som man trer en tråd i en nål, og varlig er «forsiktig».

Kommentar til diktet

Det er nesten som en vuggesang, dette diktet her. Lydene og klangen i det er viktigere enn innholdet. Ordene skal nesten sveve vekk, som gjenstandene og tingene de betegner. Her er mye bruk av bokstaven og lyden ‘s’, fonemet (språklyd, det formelle begrepet for lyden «s» og andre lyder bokstaver betegner, lyder (i språket) som ikke kan deles opp) er det som best gjengir nettopp susen, hvisken, det som er stemningslydene som skal frem. Så når Møllens vinger stanser sin susen, så er susingen som stanser også i ordene. Som jeg har skrevet er møllen også liten og lett, svevende, som det meste er det i dette diktet.

Rytmen er søvndyssende: tam-ta, tam-ta, tam-ta-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta/ tam-ta, tam-ta, tam-ta, tam-ta, med de siste trokeene hviksende ut som trærnes kroner også hvisker, hvisker. Gjentakningen av ordet hvisker er et sterkt, retorisk virkemiddel. Det er et ord som bare blir gjentatt, og dermed forsterket. Akkurat denne gjentakelsen er veldig kjent og blir mye brukt som eksempel, blant annet på Store norske leksikon, i deres forklaring av det retoriske begrepet epanalepsis. Trærnes kroner hvisker, hvisker, det er en økonomisk bruk av ord, noe som gir ordet som blir gjentatt enda større vekt. Det inviterer til å leses lavere og lavere. Det skjer mens alt i naturen faller til ro, og finner hvile.

I strofe to er det menneskene som gjør seg klar for natten. Prestene tenner lysene, nonnene nynner de fromme bønner. Jeg vet ikke hva det kalles med et fremmedord, men det er verdt å merke seg hvordan de syngbare beslektede konsonantene n og m går igjen her, hvordan de har dobbelkonsonant i midten, nannana nanna, de fromme bønner. Jeg husker det var snakk om sistelinjen i denne strofen da jeg studerte nordisk språk og litteratur ved universitetet i Bergen på 90-tallet, «Svanen skjuler sitt nebb under vingen», men jeg husker ikke lenger hva snakket var. Både rytmisk og i innholdet skiller den seg litt ut, den er tilbake til naturen, det det handlet om i strofe 1, og som i strofe 1 handler det om å falle til ro, falle i søvn. Vi ser også at s-lyden er tilbake, svanene skjuler (sit). «Næb under vingen» er her litt utenom, passer ikke så godt inn i lydene og klangen som omgir det.

Strofe 3 er kanskje den mest søvndyssende av dem alle. Her er det også i innholdet, og gjelder dyr og mennesker, snart skal de sove, alle de trette, og siden en Nocturne helst skal leses om natten, tenker man kanskje etter om man kanskje også er litt trøtt selv. Bokstavrimene florerer i denne strofen, det er et prakteksempel, helt ned på barneskolen kan man trene seg på å finne bokstavrim her, snart-sove, hvile-hodet, paa-puden, glemme-graa, slumre-sove-(drømme)-sove). Viderekomne kan se hvordan ordparene med bokstavrim henger sammen også i innhold. I det siste eksempelet la jeg inn også ordet «drømme», som er et slags halvrim til slumre, fremre (uttalt fremme i munnhulen, med leppene (labbial), eller tungen mot tennene (dental)), syngbare konsonanter i midten, kort vokal foran, samme antall stavelser og uttale: slumre-drømme. Ordet sørgmodige stikker seg ut, med alle sine stavelser, i standard diktlesning skal det dermed tillegges mer vekt, men her skal man glemme det, glemme de graa sørgmodige tanker. Her skal man slumre og drømme, sove, sove. Det henter opp en gjentakelse fra strofe 1, der var det hviske, hviske, i strofe 3 er det sove, sove.

Siste strofen introduserer Herrens moder, Jomfru Maria. Hun er en kvinne som svever, ute i det store blå, mer som en idé enn som den konkrete Bibelskikkelsen. Kanskje er hun en del av drømmen, en del av søvnen, en del av verdensaltet. Dette er den eneste strofen som har rim, det kommer helt til slutt, i setningene som henger sammen:

lukker sjælenes øine kjærlig,
træder jordvuggens gjænger varlig.

Rytmen er tam-ta, tam-ta, tam-ta, taam-ta, tamta, tam-ta-ta, tam-ta, taam-ta. Dette diktet er skrevet i den tidlige modernismen, den karakteristiske 1890-talls modernismen, den drømmende, prøvende og utforskende, den mystiske. Særlig i Norge blir perioden av og til kalt nyromantikken, siden det på ny ble skrevet om naturen, men nå på en annen måte enn i høyromantikken og nasjonalromantikken. Naturen er ikke lenger guddommelig, trygg og god, ikke sublim og egnet til å fremkalle de store, sterke følelser, stiumlere driftene og ærgjerrigheten, naturen er nå mystisk, et slags alvelandskap, litt skummel, uforståelig. I diktet til Obstfelder blir jorden skildret som en vugge, som Herrens moder trer så fint og forsiktig inn i gjengene sine, krefter vi ikke kan forstå, en helhet vi er den del av, som vi lever i, men ikke har noen mulighet til å få oversikten over. Jeg ser nok Herrens moder mer som moder Natur, enn som Kristi moder i dette diktet, men det er opp til enhver å lese diktet som de vil. Diktet er mer ment å skape nattero, vugge i søvn, enn til å stiumelere til det helt store tankearbeidet.

Man ser hvor helhetlig diktet er skrevet. Hvordan lyder, klanger og virkemidler går igjen. Hvordan innhold blir hentet opp, hvordan alt henger sammen. Det er et dikt som ikke ser det som sin oppgave å fremme noe budskap, beskrive eller forklare menneskesinnet, gi oss en mening i tilværelsen eller gi oss lindring i mangelen på mening. Det er et dikt som vil åpne en drømmeverden for oss, slumre oss inn i søvnen, gjøre oss til ett med natten, la tankene sveve, sovne; kort sagt: En nocturne.

 

En Vaarnat, av Johan S. Welhaven

Den store kjærligheten i livet til Johan Sebastian Welhaven var Ida Kjerulf. Hun var søster til komponisten Halfdan Kjerulf, han som satte toner til flere av Welhavens dikt. Kjærlighetsbrevene fra ham til henne ble utgitt i 1945, med et innledende forord og en orientering av Dr. Otto L. Mohr. Denne utgivelsen er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets bokhylle.

Det er fengslende lesning. Welhaven var selv den store kjærligheten i en annen kvinnes liv, Camilla Wergeland, eller Camilla Collett, som var navnet hun giftet seg til. At hun giftet seg til et annet navn Welhavens, illustrerer at denne store kjærligheten ikke ble helt gjengjeldt. Brevene mellom henne og Welhaven er også bevart, hun – glødende lidenskaplig, han – smigret. Sin lidenskap, legger Welhaven i brevene til Ida Kjerulf.

Også dette kjærlighetsforholdet ble aldri fullendt. Bekjentskapet og brevvekslingen varte fra 1837 til 1840, det året hun døde, 23 år gammel. Det var året hennes foreldre godtok den til da hemmelige forlovelsen mellom henne og Welhaven, Welhaven hadde ikke fast stilling, og var ikke god nok for dem. Først i det hun er dødssyk med tuberkolose, får han universitetsstillingen som sikrer ham en fast post og inntekt, men da er det for sent. Det er en forferdelig tragedie, som ødelegger Welhaven og gjør ham uvirksom i flere år. Mellom 1839 og 1844/45 blir det ikke utgitt noen diktsamling av ham.

Da den nye diktsamlingen endelig kommer, i november 1844, men med 1845 påskrevet tittelbladet, så er det med mange dikt som omhandler savn og tap. Et av dem er diktet jeg poster i dag, En Vaarnat. Vårnatten skal jo være vakker, men for den som har mistet sin kjæreste kan den aldri bli riktig lys og optimistisk, savnet vil alltid være for sterkt. Lest mot den biografiske bakgrunnen er diktet svært virkningsfullt.

En Vaarnat

Vaar-Natten stille og sval
Favner den slumrende Dal;
Elvene nynne de lange
Dæmpede, dyssende Sange.
Alfer sukke
For de smukke
Liljer„O, tager os tilfange!“

Fjeldtoppens sølvblege Skjær
Viser, at Maanen er nær;
Over de samlede Graner
Skyerne svæve som Svaner.
Snart vil blide
Straaler glide
Over al den Herlighed, Du aner.

Luk dog ei Øiet inat;
Vaag med Erindringens Skat!
Her, mens du sidder alene,
Aabner sig Mindernes Scene.
Her vil fromme
Skygger komme
Vinkende blandt maanelyse Grene.

Hør, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

1844

Språk og innhold

Språket er dansk sånn som de skrev det i Norge på 1800-tallet. Det er dobbl a for å (vaar -> vår, straaler -> stråler), myke konsonanter for harde (aabner -> åpner, sidder -> sitter), noen æ for e (Længsel -> Lengsel), stor bokstav i substantiv og noen pronomen (Du, Dig), og ulik bruk av dobbel konsonant, særlig i slutten av ord (skat, nat -> skatt, nattm gjenskin -> gjenskinn).  Det er også noen tilfeller av stum konsonant til slutt (Lad -> La). De personlige pronomene meg, deg ble skrevet mig, dig, men uttalt som i dag. Av ble skrevet af, etter regelen om at stemt, lukket vokal i utlyd skal bli ustemt og uluket, slik som på russisk. Det er også utpreget dansk skrivemåte i substantiv flertall, Minderne, for minnene, med ‘nd’ i stedet for ‘nn’, og en på norsk ikke uttalt ‘r’ i ‘rn’. Øyet ble skrevet øiet, ‘i’ for ‘y’. Den norske skrivemåten for disse ordene er et resultat av rettskrivingsreformene på 1900-tallet. På Welhavens tid var skrivemåten ennå ikke standardisert, og heller ikke Welhaven selv var helt konsekvent i hvordan han stavet alle ord.

Det skal ikke være ord vanskelige å forstå i diktet. Å favne er å holde hendene rundt, her brukt i overført betydning, selvsagt. Det er den stille og svale vårnatten som legger seg om den slumrende dalen. Lyden av elven der den renner, er sangen. Alfene, eller alvene, er i folketroen et overnaturlig vesen, ofte en fager ungjente. De sukker for de smukke liljene, så kommer «o, tar oss til fange» i anførselstegn, som at det er et utsagn noen sier.

Det er lignende stemningsskildringer i alle de fire strofene. I strofe to er det fjelltoppens sølvbleke skjær som viser at månen er nær, altså lyset viser at månen er der, selv om den ikke selv er synlig. Over de gamle grantrærne svever skyene som svaner, og blide stråler vil gli over all den herlighet du kan ane.

I strofe 3 blir det sagt at øyet dog ikke skal lukkes. Vær heller våken, vaag er «våk», imperativ av «å våke», etter rettskrivningsreglene omtalt ovenfor. Erindringens skatt er hukommelsens skatt, eller skatten minnene utgjør. Scenen for disse minnene skal åpne seg her du sitter alene, i vårnatten, i denne stemningen, og det vil føre til at fromme skygger vil komme, vinkende blant de månelyse grenene. Månelyset er også skildret i strofe 1, grenene er grenene til grantrærne, skildret i strofe 2. From er et uttrykk ofte brukt i religiøs sammenheng, i kristendom, der det betegner en gudfryktig, ydmyk og saktmodig person, en som ikke gjør noe galt. Fromme skygger kan også være de kjære avdøde, skriver Ingard Hauge i notene til diktet i samleutgaven, 1990 (se lenger nede, under kommentar til diktet).

Det er disse skyggene, disse erindringene, som hvisker deg ømt i strofe 4. De bringer tilbake gjensyn med fagrere dager, fager har opphav i det engelske ordet fair, et synsinntrykk som i sin skjønnhet vekker lystfølelse, som danskene skriver. Det har også en ide om å være lys, altså lyse minner. Å tindre er å skinne sterkt og glitrende, det at minnene tindrer så sterkt, vil lindre smertene i savnet og klagen.

Form

I dette diktet har strofene 7 verselinjer. I de to første verseparene er det tre trykktunge stavelser, og to trykklette stavelse i mellom, mens i linjene 5 og 6 er det to trykktunge og bare en trykklett i mellom. Den siste linjen har tre tydelig trykktunge stavelser, slik de fire første linjene har, men den har tre stavelser i mellom. Hallvard Lie vil i sin verselære fra 1967 ha det til at annenhver stavelse skal være trykksterk, slik det er i linjene 5 og 6, og han skulle vite hva han snakker om. Jeg er imidlertid vokst opp med populærmusikken, der de strekker grensene for hvor mange trykklette stavelser det kan være mellom de trykktunge. Så jeg ville lest linje 7 slik som linjene 1 – 4, med daktyler og en ekstra stavelse, tung – lett – lett – lett, tung – lett – lett – lett, tung – lett.

For meg høres dette finere ut. De tre lette stavelsene i mellom må leses hurtig. Men klassisk verselære har ikke noe begrep for en tung stavelse fulgt av tre lette. Og det er all grunn til å tro at Welhaven holdt seg til den klassiske verselæren. Så da må den siste linjen leses Over al den Herlighed, Du aner, i stedet for Over al den Herlighed, Du aner, for å bli sånn den er ment i originalen.

Rimene er aaBBCCB, der de store bokstavene betegner trykklett siste stavelse i utgangen av linjen.

Formen på strofene er konsekvent, bortsett fra en sløyfet stavelse i siste linje i strofe 1:  Liljer„O, tager os tilfange! Stavelsen mellom O og tag– er her erstattet av en pause. Ellers ser de alle sammeen ut som denne siste, med trykkene likt fordelt. Jeg har markert trykket i siste linje slik Lie mener det skal være, og slik ganske sikkert Welhaven mente det selv. Men jeg kan ikke dy meg fra å si at jeg ville rampete lest diktet uten trykk på i’en der.

r, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

Et sånt taktskifte som vi ser i linjene 5 og 6 er en sjeldenhet, kanskje særlig i et dikt som ellers uttrykker sånn ro og klarhet, som vårnatten selv.

Det går kanskje an å si det komer en slags uro inn i disse linjene, en forstyrrelse av rytmen, som gjør at den strenge roen man tror man har, ikke helt kan holde. Dette får i så fall sin forløsende forklaring i diktets aller siste linje, der smerten i savn og klage blir uttrykt.

Det er noe søvndyssende som passer i stemningen, når trykket faller på nøyaktig samme plass hver gang. Det gjelder særlig når innholdet er såpass rolig som i dette diktet, hjernen kan slappe av. Den blir imidlertid vekket av taktskiftet fra linje 5.

Lie skriver at dette taktskiftet kan være inspirert av et tilsvarende taktskifte i et dikt av Schiller, die Erwartung, der det også går fra daktyler (tung-lett-lett) til trokéer (tung-lett) mot sluten. Schiller orgainserer imidlertid versene i par, 2 og 2, mens Welhaven har en slags 4 + 4, eller 4 + 2 + 1. Schillers dikt handler som tittelen tilsier, om å vente, og rytmeskiftet motiveres av at den spente forventing om at vennen kanskje kommer, blir brutt av en skuffelse over at vedkommende ikke kom allikevel. Her er det altså noe veldig konkret, det han trudde var vennens fottrinn, var bare en frukt som falt, og så er det taktskifte som forsterker virkningen av denne forskjellen mellom forventingen og virkeligheten. Hos Welhaven er det mer abstrakt, hos han er det en sinnsstemning. Han sitter der og observerer vårnatten, men husker også sin egen smerte i savnet av den elskede.

Kommentar til diktet

Etter Ida Kjerulf døde gikk Welhaven inn i en lite produktiv periode. Han hadde fått stilling som filosof ved universitet i Oslo, den stillingen han manglet for å være en verdig partner til Ida i hennes mors øyne. Formelt vat han ikke kvalifisert for stillingen, og ansettelsen var omstridt. Da han omsider begynner å arbeide med dikt igjen, er det for samlingen Nyere Digte, der En Vaarnat er et av diktene.

Ingard Hauge skriver om samlingen i forbindelse med utgivelsen av Welhavens samlede verk i på universitetsforlaget i 1990, bind 2. Hun skriver der at Nyere digte er den klarest disponerte av Welhavens diktsamlinger. Den består av 3 deler, lyriske dikt, leilighetsdikt og dikt bygget på sagnstoff. Delen med lyriske dikt inneholder 42 dikt, 37 av dem tidligere utgitt. Mange av disse diktene er klart preget av Welhavens sorgreaksjon, etter tapet av kjæresten, og den vonde måten det skjedde på. Mesteparten av arbeidet med samlingen og diktene i den skjer i årene 1843 og 1844, altså hele 3 år etter Kjerulf døde. Dermed blir også minner, eller erindringen, en sentral del av tematikken i mange av diktene. Også i En Vaarnat.

Her er det for den intetanede leser først et vanlig, slumrende dikt om en vårnatt, med virkemidler i rim og rytme, og maleriske stemningsskildringer. Ordene er milde, myke, dempede, både i innhold og i lydene de består av. Bare fra første strofe kan nevnes ordene stille, sval, slumrende, nynne, Dæmpede, dyssende, sukke, kanskje til og med smukke. Lignende er det i alle strofene. Her finnes ingen bråkete ord, ingen støy. Diktet har samme stillhet og ro, som den lyse vårnatten selv. Substantivene Elvene, Sange, Alfer og Liljer kan også kanskje brukes som eksempel på det.

I nest siste strofe kommer erindringen inn som et tema, men bare som Erindringens Skat, ikke som et minne det er noe vondt med. Det vonde minnet kommer først i aller siste linje. Og da står resten av diktet som en motvekt mot den, egnet til å dempe smerten i savnet. Den lyse vårnatten hjelper en til å holde ut det vonde en har opplevd, og savnet etter den man har mistet.

Denne samstemtheten mellom stemningen i naturen og stemningen i mennesket er typisk for romantikken, og typisk for Welhaven i denne diktsamlingen. I stedet for å skildre sine egne minner og sine egne følelser, skildrer Welhaven naturen, og lar den være et uttrykk for hvordan han har det. Det er en forbindelse mellom mennesket og naturen som andre steder i romantikken, og særlig i den senere nyromantikken, blir hemmelighetsfull og mystisk, men det hemmelighetsfulle og mystiske er litt til stede i dette diktet også. For eksempel blir alfene, eller alvene, nevnt, de går igjen i mange av diktene Welhaven skrev på denne tiden, og kan leses som et uttrykk for naturens åndelige liv.

Hva alvene gjør og tenker og føler, er hva naturen selv gjør av dette. Her sukker de for de smukke liljer, slik naturen selv sukker for liljene sine, og mennesket sukker med dem. Det går alt sammen opp i en helhet, som godt kan sies å høre romantikken til.

Samtidig gir diktet utmerket god mening i dag, og det også uten alle disse forklaringene. Alle kan kjenne igjen en lys natt, der stemningen er god, men man likevel har denne sorgen og smerten man bærer på. Det hjelper med lyse vårnetter, men smerten blir man ikke kvitt. Den kan bare dempes. Og da er kanskje slike vårnetter, og slike dikt, det beste man har.

Mer om de biografiske forholdene

Familien Kjerulf var uvanlig begavet. Av søskenflokken på seks var det mange som ble kjente. De var også utsatt for tuberkolosen, den rammet familien hardt. Ida døde i 1840, Ragnvald i 1841, Hjalmar i 1847 og til slutt Halfdan i 1868. Tuberkolose, eller tæringsyke, er en ytterst plagsom syke. Det er som man tæres bort, hoster seg i hjel. Dr. Mohr, som skriver innledningen til brevene, er lege, og kjenner selvfølgelig sykdommen godt. I 1945 er den ennå ikke helt utryddet.

Kjente personer som dør av tæring, eller tuberkolose, er den russiske forfatteren Anton Tsjekhov og den finsk-svenske poeten Edith Södergran. For begge er sykdommen virksom lenge. Tsjekhov var utdannet lege, og visste hva han var utsatt for og hva som ventet. Ida Kjerulf hadde symptomer på sykdommen fra 14-års alderen, altså i god tid før hun treffer Welhaven. I tiden fra 1837 til 1839 kan det synes som hun var forholdsvis frisk, men både hun og Welhaven må ha visst at hun ikke kom til å leve lenge, og da hun brått ble mye verre i 1840, må de ha skjønt døden snart ville komme. Det er da den hemmelige forlovelsen dem imellom, blir offentliggjort.

Dette visste Camilla, som også hadde Ida i sin omgangskrets. Det samme hadde hennes ektemann, Peter Jonas Collett. Jeg skal skrive mer om disse forholdene, når jeg i oktober 2018 poster diktet Den Salige, diktet Welhaven skrev om Ida Kjerulf eter hun var død.