Fanitullen, av Jørgen Moe

Det er januar 2017. Jeg har bestemt meg for å tilbakeposte innlegg for 2014, slik at søndager det året ikke blir bare russiske dikt. I løpet av året vil jeg ha puslet det sammen med norske, italienske, tyske og engelske dikt, det er planen.

Første dikt ut er Fanitullen, av Jørgen Moe. Det er et dikt som går litt utenom de tingene jeg kan best. Men jeg har lest meg opp etter beste evne, og satt stoffet sammen så godt jeg kan. Resultatet er etter hvert ikke så verst, vil jeg tro, det skal være ganske korrekt det som står her nå. Det er jo ganske mye bak dette diktet, og historien og sagnet det bygger på.

Fanitullen betyr Fandens trall. Det er en slått for Hardingfele, etter sagnet spilt av Fanden selv, mens han sitter på en øltønne under et bryllup i Hallingdal. Det er dette bryllupet Moe gir poetisk form i diktet sitt.

Det gjør han ved å bruke rytmen til det gamle tyske kvadet, Nibelungen. Målet er at rytmen skal være besettende, slik som musikken er det. Det er den samme villskap, den samme marsj mot den uungåelige slutten, der, som i slåtten, som i sagnet. Vi tar det alt sammen etter tur, og begynner med diktet.

Fanitullen

I hine haarde Dage,
da ved Øldrik og Svir
Hallingdølens Knivblad
sad løst i hans Slir, –
da Kvinderne til Gilde
bar Ligskjorten med,
hvori de kunde lægge
sin Husbonde ned,

stod der et blodigt Bryllup
i Hemsedal ensteds,
hvor Leg og Dands var tystnet
og Karlene slog Kreds.
Thi midt paa Gulvets Tilje,
i den mandslagne Ring,
stod to med dragne Knive
og ét Bælte spændt omkring.

Og som udskaarne Støtter
i hvilende Ro
staa endnu fire Karle
i Kredsen om de to.
De løfte Tyrilysen
mot det sorte Bjelketag,
hvor Røgens Hvirvler samles
til et rugende Lag.

Forgjæves tvende Kvinder
med Hyl trænge frem,
at bryde det faste Gjærde,
der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbage
af de muskelstærke Mænd –
og Spillemanden rolig
gaar til Kjældertrappen hen.

Nu skal han ned at tappe,
thi den seirende Mand
kan sagtens vel behøve
at kysse Bollens Rand.
I Bæltespænding nappes
de kun med Blodets Tab,
saa maa vel Aaren fyldes
fra Tøndeetutens Gab.

Men da han stod i Kjældren,
han saa i et blaaligt Skin
én sidde der paa Tønden
og stemme Felen sin.
Og Karlen holdt den omvendt,
tæt op til Brystet klemt,
og gav sig til at stryge,
saasnart han havde stemt.

Det var et Spil som dued:
Det klang som vred Mands Ord,
som Hugg av staalsat Bile,
og som Næveslag i Bord.
Det jubled, og det hulked
i den skumle Kjælderhal,
da Slaattens Toner endte
med et rungende Mannefald.

Taus Spillemanden lytted
til de mægtige Løb;
det var, som Spillets Hvirvler
ned ad Ryggen ham krøb.
Så spurgte han den anden:
«Hvor lærte du den Slaat?»
Han svared: «Det er det samme,
men mind dig den blot!»

Nu Manden ned sig luded
og efter Tappen tog –
da saa han Hestehoven,
som Takt mot Tønden slog.
Han glemte rent at tappe,
han sprang i Stuen op –
der løfted de fra Gulvet
den faldne Mandekrop.

Fanitullen kaldes
endnu den ville Slaat,
og Dølene den spille,
og spille den godt.
Men lyde de grumme Toner
under Øldrik og vir,
da løsner atter Kniven
i Hallingdølens Slir.

fra Dalene, episk-lyriske Digte, 1849. Første versjon jeg finner på Nasjonalbiblioteket er Digte, 1856. Norsk Wikipedia skriver at Moes vversjon er fra slutten av 1840-årene. Også Hole historielag har 1849 og samlingen fra Dalene.

Gjennomgang av språket og meningen med diktet

For en moderne leser er det ikke alt som er like greit å forstå. Her skal følge en veiledning og forklaring. Det er 10 strofer, hver på 8 linjer. Hver strofe får ett avsnitt.

I hine hårde dage er et fast uttrykk, det er en ubestemt tid, men bryllupet det er snakk om fant sted i 1724, på Larsgård i Hol.  Svir er turing, festing, slir er sliren som kniven satt i. Første fire linjer sier enkelt fortalt at den gang  folk fra Hallingdal (Hallingdøler) raskt tok til kniven når det var øl og fest, slagsmål var vanlig. Gilde er også en slags fest, stort selskap, for eksempel et bryllup. Den gang, i hinde hårde dage, så hadde kvinnene også likkledene med, klærne man ble begravet i, for det hendte nok at noen ble drept, så vilt gikk det for seg.

Andre strofe fortsetter direkte fra den første, og fortsetter setningen som er innledet der. Den gang det var slik som i den første strofen er omtalt, så var det et bryllup et sted i Hemsedal, i følge diktet, Hovet i Hol, i følge sagnet. Jørgen Moe var fra Ringerike, og skulle være godt kjent i traktene. Det er ukjent hvorfor han plasserer bryllupet og slagsmålet et annet sted. Man kunne jo gjette at det var for å få versemålet – rytmen – til å gå opp? Uansett, så var i diktet dansen og leken stilnet (tysnet), og karene (karlene) stod i ring (slo krets) rundt to karer med kniver og knyttet fast med belte. Dette med beltet er noe Jørgen Moe har lagt til, det er ikke noe om det i originalkildene. Gulvets tilje er gulvets planke, tilje er bord eller brett i bunnen av en liten båt, eller golvbord, nynorskordboka skriver 2. «bord, planke i et golv» og 3. (danse)golv. Så scenen er at bryllupsgjestene rundt to stykker i ferd med å slåss med kniv. De to som sloss er for øvrig Ådne Knutson Sindrol og Levorn Person Haga, uten at dette noen gang kommer frem i diktet.

Tyrilysen i strofe 3 er lyskilden, som kommer av tyri, død furu som inneholder mye harpiks og tjærestoff, ordet har sammenheng med tjære. De fire karene som holder disse lysene, som utsårne støtter i hvilende ro, er jeg ikke så sikker på, om det er levende mennesker, eller hva det er. I hvert fall stiger røyken fra lysene, eller faklene, opp til taket, der hvirvlene samler seg i tykke lag.

Tvenne kvinner trodde jeg skulle bety to kvinner, så det er to kvinner som trenger seg frem for å stoppe slosskampen, men de blir holdt tilbake av de muskelsterke menn (i ringen som ser på). Kanskje er det nå også noen som ikke er sikre på vredt, partisipp av vrede, sinne, altså de kastes sint tilbake. Spillemannen er i følge kildene kjøkemester, eller «kjøkkensjef». Han blir også kalt Kjellermannen, av og til. Kanskje fordi det er han som går ned i kjelleren. Jeg skal være forsiktig med å si mer, men jeg oppfatter det slik som at det er han som har ansvar for festen. I alle fall er det han som i strofe 4 rolig går bort til kjellertrappen (til kjellertrappen hen).

I femte strofe kommer forklaringen på hva han skal ned i kjelleren å gjøre. Han skal tappe øl til seierherren i slosskampen, for det kan han nok behøve (ti den seirende mann/ kan saktens vel behøve å kysse bollens rand (kant). Å kysse kanten på en drikkebolle er å sette munnen til den, rett og slett å drikke. Beltespenning er navnet på den type slosskamp de gjennomfører, knyttet sammen med et belte. Store norske leksikon skriver hvordan det gikk til, bundet sammen tett inntil hverandre, og så må man forsøke å holde den andres håndledd fast, og selv stikke. I denne formen for kamp blir væsken (blodet) bare tappet, så da må det nok etterfylles fra tappetønnen. Åren er blodåren, tønnetuten er tuten på øltønnen.

Vi er halvveis i diktet, ferdig med strofe 5, og over til strofe 6, da det kommer et viktig tillegg og diktet nærmest skifter dimmensjon. Hittil har det vært en riktignok dramatisk scene i et bryllup, men mellom mennesker og i følge teksten ganske vanlig, i de trakter på den tiden. Nå blir imidlertid Fanden introdusert, uten at vi straks får vite at det sikkert er han. Det er en som sitter i et blålig skinn, på øltønnen, og stemmer felen sin. Han holder felen feil vei (karen holdt en omvendt), det kan jo være et varsel om at det er noe spesielt med ham, at det er styggen selv, som gjør alt omvendt. Han holder felen tett til brystet, og gir seg til å spille (stryke) så snart han har stemt ferdig. Det er altså Fanden som sitter på øltønna og stemmer felen sin, og begynner å spille straks han har stemt ferdig.

Det var et spill som dugde, det kan vel godt kalles en underdrivelse, en litotets, å duge er å være god nok, sterk nok, fungere. Spillet var altså bra nok, det er Fanitullen. Det klang som vred manns ord, er å klinge som en sint mann snakker, altså spillet raser av gårde, hissig og høyt. Bile er en øks med kort skaft og bredt blad, en tømmermannsøks, så når musikken lyder som hugg av stålstemt bile, så er det at den lyder som øksehugg. Næveslag i bord er lyden når man hamrer neven (hånden) i bordet. Jeg vet ikke hvorfor enkelte versjoner på nettet her har «veneslag», det er Næveslag det står i originalen, og det er det som gir mening. Det jublet og hulket (av tonene) i den skumle kjellerhall (skummel, fordi karen som spiller er skummel), og slåttens (musikkstykkets) slutt varsler mannefall, det vil si varsler død.

Spillemannen, som altså ikke er felespilleren, men kjøkkensjefen eller festarrangøren, står taus og lytter til felespillet i første linje i strofe 7. De mektige løp er løpene opp og ned på fela, man sier at fingrene løper opp og ned, det er fart og driv i slåtten. Det er som om spillets virvler nedover ryggen på ham krøp, har dobbel betydning, også at det krøp nedover ryggen på ham i uhygge. Ellers er det spillets virvlende toner det er snakk om. Kjøkkensjefen – eller kjøkemesteren – spør så felespilleren hvor han lærte denne slåtten, og felespilleren svarer at det er det samme, men minn deg den blott. Blott er bar, eller bare, tilsvarende vi bruker «se med det blotte øyet», se bare ved hjelp av øyet, uten andre hjelpmidler. Felespilleren sier til kjøkemesteren at han skal ikke bry seg om hvor slåtten kommer fra, han skal bare legge seg den på minnet.

Når så kjøkemesteren i strofe 9 skal tappe øl fra øltanna, så ser han at felespilleren ikke har føtter som et menneske, men hover som en hest. Det er Fanden selv. Og det er han som har spilt, og som nå trampet takten mot tønna. Kjøkemesteren blir fra seg, glemmer helt å tappe øl, og løper i stedet opp til de andre på festen i etasjen over. Der har det vært slosskamp med beltespenning, den dramatikken forlot vi i strofe 5, den er nå helt glemt for kjøkemesteren. Resultatet av slosskampen er nå klar, i det de løfter den falne mannekropp, den ene av de kjempende er død.

Tiende og siste strofe er som en oppsummering. Her får vi vite at slåtten kalles Fanitullen, Fandens trall, og at det dermed var sin egen slått Fanden spilte. Dølene, eller Hallingdølene – folk fra Hallingdal – spiller den ennå, og de spiller den godt. Det er helt sant, den gang som nå, det er en slått som heter Fanitullen, det er til og med flere, og de blir fortsatt spilt. Her i diktet er det altså Fanden som spilte den først, på øltønnen, i bryllupet. Og dølene har lagt den på minnet, slik Fanden sa til kjøkemesteren han skulle gjøre. I de fire siste linjer lyder illevarslende at om disse grumme (grusomme) toner lyder igjen under øldrikk og svir, det vil si øl og fest, så sitter knivene løst i hallingdølens slirer. Da venter det nok kanskje et nytt drap.

Kommentarer til diktet

Det er en fortelling på vers, dette diktet her. Og det bruker noe av fortellingens virkemidler. I hine hårde dager setter hendelsene et sted mellom sagn og virkelighet, beslektet med eventyrets Det var en gang, som eventyrinnsamleren Jørgen Moe skulle kjenne veldig, veldig godt. Det var en gang er imidlertid utenfor tid og rom, mens hine hårde dager er en svunen tid, en konkret tid, som har vært. Første strofe har også nok av varsler og frempek om hva som kommer til å skje, om kniven som satt løst i sliren, og kvinnene som bar med likskjortene.

Scenen settes i strofe 2, det er i Hemsedal et sted – faktisk feil, riktignok, når det gjelder de begivenhetene Moe skriver om – men et konkret sted, i tid og rom, altså ikke som i eventyrene. Dette utgir seg for å være sannhet, det skal være noe som har skjedd. Merk også i strofe 2 hvordan alt er stoppet opp, leken og dansen var stilnet, karene står i krets, midt på gulvet. Og inne i ringen står de to slåsskjempene, hver med sin kniv. Scenen er satt.

Tredje strofe har mer malerisk miljøskildring, kan man nesten kalle det. Det blir skildret hvordan tyrilyset – eller faklene – sender røyk opp mot taket, der den legger seg i tykke lav. Innforståtte kan fornemme både lukt og lyd, og den intense, uhyggelige stemningen.

Fjerde strofe fortsetter å bygge opp spenningen. Nå er det kvinnene som forsøker å stoppe dem, uten hell.

Siste linje i den den fjerde strofen innleder også den femte, der spillemannen, eller kjellermannen, eller kjøkemesteren, går ned i kjelleren for å tappe øl. Her er det et sceneskift i diktet, og uhyggen skifter karakter. Scenen med slosskjempene i ringen blir forlatt, vi får aldri høre så mye om hva som egentlig skjer der, hvordan slagsmålet går til. Viktigere er det som skjer i kjelleren.

Der sitter nemlig Fanden selv, og stemmer fela. Først, i strofe 6, får vi bare et lite varsel om hvem det er, i og med at han holder fela feil vei. Det blålige skinnet er miljøskildringen, her. Det skal underbygge den uhyggelige stemningen. Jeg vil også si at de fem første strofene er ganske intense, det er et veldig driv i rytmen og selve diktet, men i handlingen er det ikke så mye som skjer. Det er bare stemningen som bygger seg opp og opp, varsler om noe uhyggelig som skal skje, slåsskjempene i midten av ringen, men kampen kommer aldri i gang. Det gjør den- kanskje – i det Fanden begynner å spille. Så man kan, kanskje, si at stemningsoppbygningen og skildringene i starten av diktet er når Fanden stemmer fela. Så begynner han å spille, og først da er Helvetet løs.

Det vet vi riktignok ikke, for slåsskampen over blir aldri beskrevet, det er bare felespillet til Fanden. Det ser vi gjennom øynene til Kjøkemesteren, vi blir liksom med ham ned i kjelleren, og ser og hører alt gjennom ham. Det er et spill som duger, den lyder som vred manns ord, som stålsatt øks, som neve i bord, alt sammen aggressivt og sint, hissig. Dette er Fanitullen, Fandens trall, og mens han spiller blir en av slosskjempene over drept. Strofe 7 slutter med det, rungende mannefall. Denne strofen går over stokk og stein, som det må, når Fanden spiller fele.

I strofe 8 går det kaldt nedover ryggen på Kjøkemesteren som har hørt slåtten, trallen, han skjønner jo ikke ennå hva det betyr.Hva som har skjedd. Det bør også gå kalt nedover ryggen på oss, oppmerksomme lesere. Han spør hvor felespilleren har lært slåtten, men får ikke noe svar på det. Det ville avsløre hvem han er, og hva slåtten er. Så felespilleren – Fanden – sier bare at Kjøkemesteren skal huske den. Det samme sier han til oss, leserne. Det er sagnet som blir overlevert, når Fanitullen spilles, er det Fandens trall. Da er menneskeliv i fare.

I niende strofe kommer sjokket at det er Fanden selv som har spilt. Kjøkemesteren har kanskje anet det, men ikke helt forstått det i all sin uhygge. Det er Fanden, Styggen selv, den onde. Han kommer aldri i gode hensikter. Han vil ha liv. Kjøkemesteren har – som vi lesere – helt glemt hva som skjer i etasjen over, og løper opp. Der ser han drapet ha skjedd, den falne mannekropp løftes opp. Tankene går kanskje litt til Goethes Der Erlkönig, der det er alvekongen som krever liv, og der effekten er litt av det samme. Det er for sent, livet er krevd. Ellers er de to selvfølgelig helt forskjellige dikt, med helt forskjellige poeng.

Strofe 10 summerer opp, og henter tilbake det det begynte med i strofe 1. Her blir også tittelen brukt, Fanitullen, og med sagnets måte å gjøre det på blir det sagt at det gjelder også i dag. Dølene spiller fremdeles denne trallen. Men, blir det advart, om det blir spilt under øldrikk og fest, så vil Fanden kanskje komme igjen og kreve liv.

Dette var mer en liten analyse av Fanitullen som fortelling. Det er imidlertid et dikt, en lyrisk tekst, med rim og rytme som viktige virkemidler. Her er det nibelungestrofen som blir brukt. I originalen er det 4 linjer med 6 takter i hver, og parrim. Her i Fanitullen er som så ofte ellers på norsk strofen delt inn i 8 linjer med 3 takter i hver, altså hver av de fire linjene er delt i to. Kanskje kjente noen av Moes samtidige Nibelungesangen så godt at de husker hvordan hevntørst og hat rir dette eposet, og med Fanitullen viser han at det middelalderske hatet og hevntørsten har overlevd opp mot samtiden, og er med på å forklare hvordan slåtten ble til? Kanskje er dette å strekke det langt? I hvert fall er den hissige rytmen i diktet gjenspeilet i handlingen, og i slåtten diktet er laget til. Den raske takten minner kanskje også om hjertebanken vi får når vi er redde. Mye av det jeg her har skrevet, har jeg fra Ivar Havnevik, Dikt i Norge, på sidene 224 og 225.

Litt om Jørgen Moe

Jørgen Moe er mest kjent som den store eventyrinnsamleren i Norge. Mange kjenner paret Asbjørnsen & Moe bedre enn de kjenner fornavnet til dem begge. Jørgen Moe gjorde imidlertid mer enn bare å samle inn folkeeventyr. Han virket som prest, og senere som biskop, og skrev altså dikt og andre typer tekster. Fanitullen er ganske uvanlig til ham å være, litt spesielt at en sterkt troende prest skal skrive en tekst basert på folketro og sagn.

Moe kom fra ganske fornem slekt, og vokste opp på Øvre Mo gård, i Hole, på Ringerike. Faren var Engebret Olsen, gift Mo, bondearistokrat og stortingsrepresentant fra Buskerud. Jørgen Moe studerte først jus, så teologi, før han fra midten av 1830-årene begynte å interessere seg for den gamle bondekulturen og folkeminnevitenskap. Inspirasjonen var fra Brødrene Grimm, og innsamlingen var seriøs og vitenskaplig nok. Arbeidet fortsatte utover 1840-tallet, og den endelige versjonen av norske folkeeventyr kom i 1851, med forord av Jørgen Moe. Han hadde da samlet ikke bare folkeeventyr, men også folkeviser.

Ved siden av hadde han diktet litt selv, og det er dette som resulterte i samlingen Digte, fra 1849, der Fanitullen er hentet fra. Motivet til Fanitullen kunne han utmerket samlet inn i løpet av reisene sine.

Først fra litt utpå 1850-tallet ordinerte han seg til prest, og begynte prestegjerningen. Da endret også diktningen hans seg, og fikk en mer religiøs karakter.

I det hele tatt levde Jørgen Moe et rikt og variert liv. Det er et ganske ulikt bilde som gis av ham, når man leser ulike steder, med ungdomsforelskelse og kjærlighetssorg, og med tydelige spor etter seg i mange ulike deler av livet, og på mange ulike felt. Han må sannelig ha vært en begavet mann.

Bryllupet på Larsgård – Litt om sagnet og historien diktet bygger på

Det er kanskje litt drøyt å kalle dette et sagn, sagndelen er Fanden på øltønna og opphavet til slåtten. Hva som hendte under bryllupet og etterpå, har selv blandet seg inn i sagnet, og på en måte blitt et eget sagn. Også denne historien finnes i forskjellige versjoner. Felles er at det er to slosskjemper under et bryllup, og at disse kommer i kamp. Det ender med dødsfall, selv om detaljene her er litt uklare om det var mord, eller hva det var. Den ene ble i hvert fall dømt for drap, og måtte leve som rømling i mange år. Dette er referert til i samtidige rettsdokumenter, så dette kan vi være rimelig sikre på.

Årstall, sted og navn på slåsskjempene er kjent. Det er 1724, på Larsgård i Hovet, i Hol, øst for Hallingskarvet. Den ene som sloss er Arne – eller Aadne – Knutson Sindrol, soldat i kompani Hallingdal. Den andre er Levor Person Haga, sønn av en rik bonde (Knut Levordsen på Nedre Sønderol) og dattersønn av lennsmannen (Pål Eivindsen Nedremyr). Det skal være Arne, eller Aadne (det er to versjoner av samme navn), som trekker opp og provoserer, og det er også han som ender opp med å dø. Levor blir dømt for drapet, og må leve som rømling. Samtidig som han må det, blir kona hans (Sissel Olsdotter) gravid, og de får sønnen Knut (oppkalt etter Levors far) i 1725. De får datteren Birgit (oppkalt etter besemora, Levors mor) i 1731.

Alt dette er fakta. Det er altså blandet inn med sagnet og folkelig overtro, at det var en uhyggelig stemning ved bryllupet, at gjestene fryktet det skulle skje en fæl forbrytelse, og at kjellermannen – i diktet til Moe kalt spillemanen – fryktet dette mer enn noen av de andre. Han kom fra Hølgjigarden oppe ved Strandavannet. Alt dette har jeg fra Fange-Liv og Fanitullen, boka til Trond Anderson og Kåre Olav Solhjell. Der står det også at han var kristen, «han bad til Vårherre når det kneip», og da han så Styggen på øltønna i kjelleren og sprang vettskremt opp igjen, da visste folk at ulykken var uunngåelig. Fanden kom for å hente noen. Kjellermannen ønsket – slik det står her – at ugjerningen skulle finne langt unna gården, og det falt de alle på kne for å be om.

I boka til Anderson og Solhjell står det i detalj hva som videre skjer, langt mer utfyllende enn i andre kilder på nettet, men det er selvsagt ingen som kan vite noe sikkert om et slagsmål for snart 300 år siden. Det er Arne og Levord som er opphavet til uhyggen, de hadde vært i tåttene på hverandre lenge, og ingen vet lenger hvorfor. Det spekuleres i at det gjaldt kvinner. Og «det sies» at det var Arne som var den mest aktive, han eglet seg innpå (dette kan det være vitner på i rettsdokumentene), og diktet til og med nidvise om Levord. Arne var også den som viste kniven. Levor hadde også kniv, men virket ikke å være så interessert i å bruke den. Han satte i stedet hjemover, mens Arne fulgte etter. Det var her de kom til kamp med kniv, Arne skar Levord over fingrene, Levord skar Arne fra øret og nedover strupen, slik at Arne døde. Levord stakk så over elven, og sørover mot Dagali. Det skal finnes en minnestein på stedet til minne om denne hendelsen.

Anderson og Solhjell skriver så hva som skjedde på tinget, i retten. Levord var ikke til stede, og protokollen fra underretten er tapt, så det samme er flere av detaljene av hva som ble sagt. Vi vet at knivene og en oksepeis (oksepisk) ble lagt frem som bevis. Den var tvinnet sammen av tre oksepisker, og jernbeslått i begge endene. Anders Jorstad var sorenskriver, og loven (Christian den femtes lov) var klar: den som dreper en annen, og det ikke skjer av våde (uhell) eller nødverge, må bøte liv for liv. Lensmann Knut Sønderol – Levords far – prøvde så godt han kunne å få det til at sønnen hadde handlet i nødverge, men loven var klar her også: det er ikke nødverge når to som har vært i slagsmål, blir atskilt, og den som var overveldet enten med trussel eller skjellsord gjør at de kommer i slagsmål igjen, og så dreper sin motpart.

Dødsdommen ble bekreftet av lagmannen i juni 1726, og senere av overhoffretten samme år. Den ble imidlertid aldri fullbyrdet, og det kan se ut som Levord kunne ferdes nokså fritt omkring oppe i de nordlige bygdene. Alt dette har jeg direkte fra boken til Anderson og Solhjell, de har gjort arbeidet, ikke jeg.

Boken fortsetter med Liv Engebrettsdotter på Vats, senere kalt Fange-Liv. Hun blir gravid med Levords barn, og føder barnet døfødt i dølgsmål (skjult). Det er straffbart, på linje med barnemord. Vats tilhørte Hol sokn, den gang, og det er lensmann Pål Nedremyr, Levords far, som dømmer henne. Det er litt av et familiedrama. Barnet Liv blir dømt for å ha drept er Pål Nedremyrs oldebarn. Sporene etter Levord slutter i 1739, han finnes ikke i skrifter og heller ikke i muntlig tradisjon. Frem til da levde han som det ser ut ganske fri, tross i at han var dødsdømt. Også Liv Engebrettsdotter rømte fra sin fangenskap. Lensmannen selv, Pål Nedremyr, ble i 1731 stilt for retten sammen med bøndene som skulle holde vakt, for å ha forsømt sin tjenesteplikt. Liv Engebrettsdotter ble funnet og arrestert på nytt, og Pål Nedremyr døde året etter. Også her er det mange flere saftige detaljer, som at Nedremyr utlyste på kirkebakken gevinst om den ene gården og den ene datteren, til den som kunne finne Liv Engebrettsdotter tilbake, nesten som i eventyret. Slik kom – kanskje – bryllupet mellom Ivar Nerol og Pål Nedremyrs datter, Halldis, i stand. Alt i følge Anderson og Solhjell, som skal ha studert saken, og lest i rettsdokumentene.

Liv Engebrettsdotter, ble til slutt halshogd, og hodet satt på en stake. Liv måtte bøtes for liv, og etter loven hadde hun drept sitt barn, når hun hadde født det i dølgsmål, i skjul. Saken og anken var oppe i overhoffretten i Akershus, og i høyesterett i Köbenhavn (22. juli, 1733). Alt gikk rett og riktig for seg etter loven, etter den tidens rettssikkerhet. Retten så ingen formildende omstendighet. Med tiden kunne hun hatt håp om å få benåding av kongen, at kongen lot nåde gå for rett, men den gang, i 1733, skjedde ikke det. Straffen ble fullbyrdet på Verpebakken, på Ål, og hun var gravlagt i uvigslet jord på den gamle husmannsplassen Sevatvangen. Graven er fremdeles synlig, og registrert av Universitetets Oldsaksamling som «gravplass, nyare tid».

Det var et begivenhetsrikt bryllup på Larsgård i Hovet, den gang i 1724. Det var virkelig hine hårde dage.

Litt om musikkstykket Fanitullen

Her er jeg også litt overflatisk i kunnskapen. Jeg kjenner selvfølgelig Fanitullen, og har hørt den mange ganger, men jeg er ikke godt kjent med de forskjellige versjonene av den, og heller ikke godt inne i folkemusikk. Så jeg videreformidler det jeg har lest, og funnet frem til.

En slått er et musikkstykke for Hardingfele, eller vanlig fele, og begrepet har å gjøre med at musikkstykket ble slått på fela, slik man slår på en munnharpe, harpe eller langeleik. Dette har jeg fra Wikipedia. Fanitullen kan godt regnes som vår mest kjente slått, selv de som tror de ikke liker folkemusikk, kan godt like den, og kjenne igjen stykket når det blir spilt. Det er ganske karakteristisk. Nå i våre dager er det alltid kort vei unna på YouTube.

At Fanden eller Djevelen liker musikk og kan bruke musikk og dans til å besette sine ofre, det er et kjent motiv i mye av verdenslitteraturen, kunsten og i folkloren. Musikk river folk med, og kan få dem til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort. Noen spiller også så vilt og begavet at man kan tro mørke makter eller overjordiske krefter har en finger med i spillet. Når man kjenner dette, er det godt mulig å tenke at Fanden selv har laget slåtten Fanitullen, og at han er i fiolinisten – eller spillemannen – som spiller den. En god fremføring skal være litt fandenivoldsk, for å si det slik. Man skal løsne alle bånd, la det stå til.

Det finnes flere varianter av slåtten. Dette kjenner ikke jeg godt til, leser bare at den mest kjente skal være Lars Fykeruds omdanning av en slått etter Myllargutten fra slutten av 1800-tallet, og at formen som blir brukt i dag stammer fra Odd Bakkerud. Her er det bare å lese selv, på flere gode kilder på nettet, om akkurat dette, kanskje helst lenken til Hole historielag. Der står det kort og greit.

Kilder

Nasjonalbiblioteket: Fangeliv og Fanitullen, av Trond Andersson og Kåre Olav Solhjell.

Riksarkivet: Skjebnene om sagnet bak Fanitullen

Hole historielag: Fanitullen – Fandens trall

Andre dikt med bryllup og drap er Welhavens Asgaardsreien, også det basert på en historisk hendelse, blandet med sagnstoff. Dette drapet skjedde i Valdres i desember 1823, og sagnstoffet er hentet fra Norrøn mytologi. Et annet dikt som bruker Nibelungenstrofen er Digets Aand, også av Welhaven, men det diktet handler tross sin identiske strofeform om noe ganske annet.

 

Digtets aand, av Johan S. Welhaven

Dette diktet har lenge ligget ubearbeidet på bloggen. Det er veldig dumt, for det er et av de mest brukte og mest karakteristiske for forfatteren og for perioden han skrev i. Det er illustrerende for hans kamp mot Wergeland, en feide som pågikk med stor intensitet og bitterhet i samtiden, men som Welhaven klart har tapt i ettertiden. Det er Wergeland som står for verdiene vi i dag vil identifisere oss med. Han er på rett side av historien, som man sier, og at han ble kritisert og msforstått i samtiden, gjør han bare enda mer omfavnet i dag.

Dette er kanskje urettferdig mot Welhaven. Han var en dannet mann, en ordentlig mann, i betydningen at han sjelden laget skandaler, og han i det meste fulgte lovene og sedvanen. Wergeland var mye mer temperamentsfull, følelsesladd, impulsiv, både i livet og i diktningen, mens Welhaven la bånd på seg begge steder. Det går ikke an å si at Wergeland er helten, Welhaven skurken, Wergeland protagonisten, Welhaven antagonisten. De var begge to aktive deltakere i norsk kulturliv og idéliv, en tid der det foregikk store og varige endringer. Begge to er en del av arven vår i dag, og begge to skal ha sin rettmessige plass.

Welhavens plass er i skyggen av Wergeland. Det er i disse tider bare å søke på nettets søkemotorer og på nasjonalbibliotekets bokhyller. Bøkene om Wergeland er mange og tykke, de om Welhaven er i sammenligning få, og ofte med Wergeland som en sentral person i verket uansett. Man snakker sjelden lenge om den ene, før den andre blir nevnt.

Når det gjelder begavelser, så var Welhaven kanskje den mest skoleflinke, selv om han langt fra fikk de beste resultatene alltid. Han var imidlertid alltid veltalende, pen å se på og dannet i oppførselen, særlig i selskapslivet. Han omgav seg med dem som fikk de beste karakterene. Wergeland hadde problemer med å tilpasse seg, fikk middelmådige resultater, og hang med dem som turet og festet. Begge skriver helt utmerkede dikt, blant de fremste som er skrevet på norsk, men også i diktene skinner det gjennom at Welhaven er lærd og dannet, mens Wergeland er fri og tøylesløs. Welhaven følger reglene, Wergeland bryter dem. I dette har Wergeland en kreativitet og en fantasi som er makeløs. Det er ingen andre som har sånn rikdom i innhold og kunstnerisk uttrykk. Smak og behag kan gjøre at man foretrekker andre, men det går ikke an å argumentere mot at Wergeland har en innholdsfylde ingen kan matche. Welhaven er dressert, og står på en egen plass i norsk litteratur når det gjelder beherskelsen av strofeformer og versekunst.

Romantikken var en tid for de store poeter. Vi hadde to av dem, og de stod i motsetning til hverandre. Diktet Digtets Aand illustrerer disse motsetningene kanskje mer enn noe annet dikt. I dette diktet legger Welhaven sitt litterære program.

Digtets Aand

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.

Af Sprogets strenge Bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke.
og den er Digtets Aand.

Den boede i Sjælen
før Strophens Liv blev til,
og Sprogets Malm er blevet
flydende ved dens Ild.

Den gjennemtrænger Ordet
lig Duft, der stiger op
af Rosentræets Indre
i den aabnede Knop.

Og skjønt den ei kan præges
i Digtets Tankerad,
den er dog der tilstede
som Duft i Rosenblad.

Glem da den gamle Klage,
at ingen Kunst formaaer
at male Tankefunken,
hvoraf et Digt fremstaaer.

Thi hvis den kunde bindes
og sløres af paa Prent,
da var i denne Skranke
dens Liv og Virken endt.

Den vil med Aandens Frihed
svæve paa Ordets Klang;
den har i Digtets Rhythmer
en stakket Gjennemgang,

En Gjennemgang til Livet
i Læserens Bryst;
der vil den vaagne atter
i Sorrig eller Lyst,

Og næres og bevæges
og blive lig den Ild,
der laae i Digtersjælen,
før Strophens Liv ble til.

Kun da bevarer Digtet
sin rette Tryllemagt,
det Uudsigelige
er da i Ordet lagt.

Betragt den stille Lykke,
der gjør en Digter varm,
mens Aanden i hans Sange
svæver fra Barm til Barm.

Lad kun hans Rygte hæves
mod Sky af Døgnets Vind,
det er dog ei den sande
Kvægelse for hans Sind.

Men naar hans Tankebilled,
med eller uden Ry,
finder et lutret Indre,
og fødes der paany –

O, bring ham da et Budskab
om dette Aandens Bliv;
thi dermed er der lovet
hans Verk et evigt Liv.

1844

Språk, form og innhold

Form

I sin verselære av 1967 skriver Hallvard Lie at mange han har prøvd på leser første strofe feil. Det skulle gjelde også folk som burde vite bedre, studenter og kolleger, folk med interesse for stoffet. Jeg ser jeg også ville gått i fellen, før jeg ble kjent med den riktige takten, så ville jeg ikke truffet den. Dette er nemlig takten og rytmen til Nibelungen, samme takt som i Fanitullen, og det må leses i denne takten for å få det riktig.

Hvad ei med Ord kan nævnes
i det rigeste Sprog,
det Uudsigelige,
skal Digtet røbe dog.

I Nibelungenverset blir ofte enstavede takter brukt, og vi kan få to trykktunge stavelser etter hverandre, som i linje 2. Det er denne linjen alle Hallvard Lie prøvde seg på, leste feil. Og feilen de gjør, er den som vel alle ville gjort, de setter trykket på rig– og på sprog, og lar linjen gå med to trykksterke stavelser, i stedet for tre, som formen krever.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er i linjen med ordet uutsigelige, takten er vanskeligst. Det er liksom ikke mulig å få sagt det ordet skikkelig ut, å få plassert de tre trykksterke stavelsene linjen skal ha,  og få det til å høres både naturlig ut og i samsvar med takten.

Nibelungenstrofen er den middeltyske heltediktningens hovedversemål. Den fikk sin klassiske utforming i Niebelungen-sangen, Niebelungen-lied, på begynnelsen av 1200-tallet. I originalen er versene satt sammen i 6 takter og parrim. Welhaven har, som mange andre i senere tid, delt versene opp i to. Det samme gjorde Jørgen Moe i Fanitullen. Der er de 4 linjene i Nibelungen-strofen gjort om til 8, mens her i Digtets aand er de gruppert i to grupper på 4. Formelt kalles dette at strofen blir maskert, den ser ut til å være noe annet enn det den egentlig er.

Det er eiendommelig å lese utdrag fra den tyske originalen, eller en nytysk oversettelse av middelaldertysken derfra. Det er nesten så de har gjort tyveri av Fanitullen vår, mens det egentlig altså er motsatt. Også på norsk er denne takten og rytmen og plasseringen av rimene den kanskje aller mest gjenkjennelige strofeformen. Den er veldig elastisk, det vil si det er store muligheter for variasjoner i trykklette stavelser mellom de trykksterke, slik at språket kjennes levende og bevegelig selv om det er bundet av verseformen. Særlig er det karakteristisk med at en trykklett stavelse faller ut, slik at vi får to trykktunge etter hverandre, slik som i linje 2 i strofe 1 i eksempelet ovenfor.

Siden denne takten er knyttet til heltediktning, og noe heroisk, passer det godt at det her i diktet til Welhaven handler om diktet selv, og diktets ånd. Det er diktets ånd, som er helten.

Språk og innhold

På skolen lærer norsk ungdom at Wergeland var for fornorskingslinjen, mens Welhaven ville beholde dansk. Dette er enda et eksempel på at Wergeland var på riktig side av historien, han ville at det skulle bli sånn som det ble. Nå i dag virker det ganske spesielt at noen ville beholde dansk, vi har jo norsk, et vakkert språk, tett knyttet opp til norsk identitet, hvordan skulle noen kunne noen ønske at vi ikke skulle ha den?

Ser man nærmere på tekstene, er det imidlertid vanskelig å påvise noen egentlig forskjell mellom sånn Wergeland skrev og sånn Welhaven skrev. Begge skrev dansk, og begge fulgte langt, langt på vei de samme, uskrevne rettskrivingsreglene. Det trengs trening for å kjenne igjen forsnorsking hos Wergeland, og man skal vite hva man ser etter når man der leter etter norske ord. Men det er helt riktig at han argumenterte for at det norske språk måtte brukes, mens Welhaven holdt på det dannede og lærte.

Rettskrivingsregler som ennå ikke er trådt i kraft er e for æ, harde konsonanter for bløte (p, t, k for b, d, g), å for aa og en del stumme lyder (h, e i enkelte ord) som er sløyfet. Dansk har som tysk, og russisk, f for v i utlyd (af, ikke av), så det er også annerledes hos Welhaven, enn i dag. Leser man diktet, og kjenner disse reglene, ser man det er veldig norsk og lettlest. Substantiv har på denne tiden stor bokstav.

Det uutsigelige er det som ikke kan sies. Tanken om at kunsten skal kunne få sagt det som ellers ikke kan sies, er gammel.

Sammensetningen tankeformers baand er sånn som kanskje ikke skal ha nærmere forklaring, det er ment å være originalt, og min forklaring er ikke noe bedre enn den en annen måtte ha. I Platons idelære er formene sentralt, det er det tingene vi ser og kjenner liksom blir støpt av. Så her er det båndet med tanker som strømer ut. Eller de formene tanker kommer ut av. Aand, eller ånd, er derimot viktig. Det lar seg ikke forklare i få ord, men var helt sentralt i romantikken. Tingenes ånd var dens sjel, det var essensen, det viktige. Det ble også sagt om mislykkede kunstverk og ideer at de ikke hadde ånden i seg. Med i dette ligger også at på norsk, som i en rekke andre språk, er det sammenheng mellom ånd, og å ånde, å puste. Så diktets ånd er det som lever, det som puster i diktet.

Malmen er det man lager jern av, og det er når jernet er varmt det er flytende og kan formes. Bildet er at diktets ånd bor i sjelen, fra før livet i strofen blir til, og det er ilden til denne ånden som varmer opp ordene i språket slik at det kan formes, slik malmen i jernet.

Rosen og rosentreet (Rosentræet) er brukt som metafor så lenge det har eksistert litteratur. Her bildet at diktets ånd er som duften i rosentreet, det som på mystisk og uforklarlig, men merkbart vis, stiger opp og får roseblomsten til å dufte. Sånn får diktets ånd diktet til å vekke behag.

Linje 3 i strofe 5 har også to trykktunge stavelser etter hverandre, dog der. Typisk for Nibelungenverset. Å prege er å sette merke på, slik man gjør på mynter, når diktets ånd ikke kan preges i Digtets Tankerad, så betyr det at det ikke er mulig å sette fingeren på hva som er diktets ånd i det som står der. Ånden er likevel til stede, lik duften i rosenbladet. Her er det bladet i kronen, i selve rosen, blomsten, det er snakk om. Pronomenet den viser hele tiden tilbake til Digtets Aand.

Å formå, eller formaa, er å greie. Funken i Tankefunken er nesten hypermoderne, slik vi i dag snakker om «å funke». Det er funksjon. Ingen kunst klarer å beskrive (male) tankefunksjonen som et dikt fremstår av. Eller, ingen klarer å forklare hvordan et dikt blir til. Denne innsikten er gammel og kjent, derav gamle Klage.

I strofe 7 kan den vise tilbake til Tankefunken i strofe 6 eller til Digtets Aand, som det handler om i alle strofene. De to er jo også ganske beslektet. Prent er trykk, sløres af er avsløres, altså at sløret blir fjernet, sånn det vil skje om diktets ånd blir formulert rett frem i en tekst. Strofen sier at om det gikk an å beskrive hva dette var for noe, så ville det sette grenser for det (Skranke), og disse grensene, eller skrankene, ville gjøre at diktet mistet sitt liv og virke. Ordene ville ikke væe levende, de ville ikke virke. Det må altså være noe mer med et dikt, enn det som kan settes ord på. Igjen berører vi også det uutsigelige, som første strofe og mye av diktet handler om.

Strofe 8 har sammensetningene Aandens Frihed, Ordets Klang og Digtets Rhytmer, alt sammen ord det skal gå an å kjenne igjen. Stakket er kort, av norrønt stǫkkottr. Strofen sier at diktets ånd vil sveve på klangen av ordene og rytmen i diktet, mer altså, enn bare innholdet i ordene. Og det er åndens frihet som får dem til å sveve, begge disse ordene er viktige i romantikken, ånden og friheten.

En Gjennomgang i strofe 9 henter opp igjen ordet som avslutter strofe 8, gjennomgangen er til livet i leserens bryst. Det er i brystet hjertet er. Gjennomgangen kommer i diktets rytme, også fra strofe 8, og den – diktets ånd – vil der – i brystet til leseren – våkne til liv igjen, i sorg (sorrig) eller glede (lyst).

Stofe 10 fortsetter denne tanken, som begynte i strofe 8. Her beskrives hvordan diktets ånd vil få næring (næres) og bli beveget, slik at den blir lik den ild dikteren hadde i det diktet ble til. Dikteren har altså gjennom klangen og rytmen overført sin tanke til leseren, slik at denne har tilgang på samme malmen som dikteren hadde i strofe 3. Herfra kan ideer formes. Det er viktig at diktets ånd ikke bare skal befinne seg i diktet, den må også kunne overføres til leseren. Dikteren må formidle noe. Ordene før strofens liv blir til viser den tette forbindelsen til strofe 3, og den tette forbindelsen mellom dikterens tanke og det leseren oppfatter.

På denne måten vil det uudsigelige – igjen dette ordet – være lagt inni diktet. Det skjer ved tryllemakt, altså på en måte som ikke kan forklares, men Welhaven forklarer det likevel ganske konkret og tydelig i dette diktet her. Det er også det som er poenget, dette diktet har ånden, Welhaven har en klar tanke, og han klarer – gjennom diktet – å overføre denne tanken til leseren. Uten bruk av diktets virkemidler, så ville han ikke fått dette til. Det er ikke mulig å forklare det Welhaven her vil si, bare ved å bruke vanlige ord. Welhaven viser med dette diktet som eksempel hva et dikt kan være, og hva diktets ånd skal være.

Strofe 12 sier at om dikteren lykkes i dette, å overføre en åndrik tanke til leseren, så er hans lykke gjort. Da har han oppnådd det han ville. Aanden i hans Sange, er ånden i diktene, og når de svever fra barm til barm, så går de fra bryst til bryst, etter hvem som leser dem. Det at diktet vekkes til liv i brystet til leseren er brukt som bilde i strofe 9, og henter opp igjen det. Verbet svæve er brukt i strofe 8. Betragt er imperativ av å betrakte, å se, så strofen begynner med kommandoen «se så lykkelig dikteren blir når diktet blir lest og forstått», altså når tanken hans – ånden – blir overført fra ham til leseren.

Strofe 13 omhandler også dikteren, og ikke diktet. Rygte er rykte, ordet blir vel fortsatt brukt i dag om folk som har godt eller dårlig rykte på seg. Welhaven skriver i diktet at dikterens rykte kan stige (hæves, heves) mot sky av Døgnets Vind, altså være noe midlertidig. Så om man er populær en stund, vil man være upopulær eller glemt den neste. Slike ting er foranderlige, stemninger skifter. Ordet Kvægelse har vi ennå i ordet vederkvegelse, forfriskelse eller trøst. Så Welhaven skriver at det er ikke kortsiktig personlig suksess som er saken, det er ikke det at han som dikter blir snakket godt om, det er ikke det som er den sanne trøst eller lindring for sinnet. Det er ikke det som er målet med diktet.

Målet er heller, som det står i strofe 14, at hans Tankebilled, tankebildet hans, eller tanken, skal fødes på ny i en lutret lesers Indre. Ry er rykte, omdømme, så når det står med eller uten Ry, betyr det nok at det ikke har så mye om det følger godt eller dårlig rykte med. Det viktige er at tanken fødes på ny, og får nytt liv hos en leser, at ånden er overført. Lutre er rense, det blir ofte brukt i religiøs og i overført betydning, også i meningen foredle. Hva som utover det menes med et lutret indre er et spørsmål om tolking, mens det står rett ut at det er i dette lutrede indre tankebildet skal fødes på ny.

Avslutningsstrofen sier at om dikteren lykkes i dette, så vil diktet ha evig liv. Når han så bringes dette budskap, så er hans lykke gjort. Aandens bliv, er «åndens bli», altså at ånden blir til, det lykkes å gi diktet en ånd, og å få denne ånden overført til leseren. Dette budskapet må bringes til dikteren, heller enn at han er så populær og blir snakket om godt om (har godt ry), for det er dette som vil gi verket evig liv. For om ånden kan overføres i dag, kan den også overføres i fremtiden. At diktet til Welhaven leses og brukes den dag i dag, viser at han har lykkes. På ny blir diktet i seg selv et eksempel på hva Welhaven ønsker å oppnå.

Kommentar til diktet

Diktet er hentet fra samlingen Nyere digte, som utkom i november 1844, men med 1845 på tittelbladet, sånn som får oss som skal kategorisere til å havne i vanskeligheter. Det er et dikt som inneholder dikterens litterære program, et dikt om hva dikteren ønsker å oppnå med diktet. Sånn sett er diktet nyttig i all opplæring. Det tjener som eksempel på forfatteren og periodens mål og mening, og illustrerer i seg selv denne meningen. Mange forfattere i forskjellige perioder har nedfelt sitt program i ulike tekster, men få så klart og tydelig som Welhaven her i Digtets Aand.

Welhaven deltok hele sitt liv sterkt i debatten hva norsk kunst og kultur skulle være, om den skulle søke europeiske eller nasjonale idealer, og hvordan den skulle utformes for best å nå disse idealene. Først kom disse meningene hans til uttrykk i polemikk mot Wergeland, og hans krets. Her kunne det gå stygt for seg, men etter den første striden, og særlig etter at Wergeland døde, roet det seg, og Welhaven skrev mer dempet. Han forble imidlertid kontroversiell like til sin død. Det fantes dem som ikke kunne tilgi ham det som kunne bli kalt anti-norske holdninger, og de harde angrepene mot Wergeland og venstresiden i norsk kultur og politikk. Derfor fikk han, for eksempel, redusert sin pensjon de siste år av sin levetid, fra regjeringens forslag om 1200 spesidaler, til Stortingets vedtatte 800 sd. Dette skillet i norsk politikk gjaldt i mange politiske saker, splittelsen stakk dypt. Det fører etter hvert til dannelsen av de to partiene høyre og venstre etter innføringen av parlamentarismen.

Her, på denne bloggen, er det imidlertid diktet, og ikke politikken, som er saken. Ingard Hauge formulerer det fint i innledningen til samleutgaven av Welhavens verk, utgitt i 1990: Sitt dikteriske ideal finner han, som mange andre lyrikere i denne perioden, i en syntese av klassisimens måtehold og romantikkens følsomhet (bind 1, s. 21). Dette er til stede også i Digtets Aand. Klassisimens måtehold finner én i strofenes strenge oppbygning, rimet, takten og rytmen som alltid er oppfylt, og der de små avvikene alltid tjener en hensiktsmessig funksjon (som i ordet uutsigelige, vanskelig å få inn i rytmen). Romantikkens følsomhet finnes både i de sterke, til dels begeistrede følelsesutbruddene, og i de mer vare og fintfølende (stille lykke, strofe 12).

Vi kan kanskje prøve et trappetrinn til, uten at lesingen og analysen blir for komplisert. Opplysningstidens idealer var fornuft og rasjonalitet. Welhaven var et barn av den, født like etter den var over, og virksom i det arven etter den skulle forvaltes. Den kunstneriske perioden Romantikken kom som en reaksjon mot den, og særlig som reaksjon mot den kunsthistoriske perioden som gjaldt den gang, klassisisme. Fornuft og opplysning kunne være vel og bra i livet og i samfunnet, men i kunsten kan ikke alt være bare lover og regler og fornuft, der må de frie følelser inn. Så det ble en dobbelthet, dikterne i romantikken skulle være voldsomme og følsomme i sin kunst, men også rasjonelle og opplyste i sin samfunnsvirksomhet.

I Digtets AAnd ser vi denne spenningen mellom fornuft og følsomhet helt ned i ordvalget. Ord som Tankeformers Baaand, Frigjort Tanke, Tankerad, Tankefunken og Tankebilled går igjen. Men alt satt opp mot følelser i Aand, sjæl, Digtersjæl og Livet i Leserens Bryst. Og enda mer i Ild, Duft, Tryllemagt. Det er mange eksempler på ord om grenser satt opp mot ord om frihet. Rasjonaliteten er grensene, de gjelder, men diktet, dikteren og ordet må også være fritt. Det er et ambisiøst forsøk på frihet under kontroll, geni i arbeid under regler, fornuftens regler tatt i bruk for å uttrykke det grenseløse, det som ikke kan sies, det uutsigelige. Motsetningene går så langt, at rasjonalisten Welhaven ønsker at diktets innhold skal kunne formuleres i konkrete setninger, men romantikeren vil mene at det fulle innholdet kun lar seg overføre ved å ta i bruk alle dikterkunstens virkemidler. Så diktet skal inneholde noe mer enn bare ordene, og det er hva dette mer er, hva som er diktets ånd, diktet forsøker å uttrykke.

Det finnes ikke noe bedre forsøk i å uttrykke akkurat dette. Diktet er naturligvis et resultat av den opphetede debatten vi hadde i Norge på 1830-tallet. Welhaven vil gjerne skrive et dikt som viser at han hadde rett, og hva man kan oppnå ved å skrive diktene sånn som han mener det skal gjøres. I de andre og større dikternasjonene fantes ingen slik opphetet debatt, det var noe med de norske forhold og ny stat med liten, nasjonal selvtillit, som gjorde at det ble satt sterke følelser i sving når det norske ble satt opp mot det euroepiske, og det norske ble sett på som noe mindre utviklet og mindre verd. Tyskerne hadde alle forutsetninger for å forstå hva Welhaven vil si med diktet sitt, de var opptatt av de samme tingene, men de hadde ikke det behovet for å formulere det så sterkt og med en slik energi. De hadde nok de samme meningene, men de hadde ingen de trengte å overtale.

Så dette diktet er noe unikt, også i verdenslitteraturen. Det er oversatt til en god del språk, jeg kjenner det bare i tysk og engelsk, men som alle dikt taper det seg i oversettelsen, og det har ikke den plass det kanskje ville hatt, om norsk og skandinavisk hadde vært et verdensspråk.

Ettertiden har også stilt Welhaven helt i skyggen av Wergeland, også i Norge. Det er mange grunner til det. Også det enkle faktum at Wergeland var så mye mer produktiv, han skrev mye mer og mye mer omfangsrikt, mens Welhavens litterære produksjon var forholdsvis liten. Dette kan jo kanskje også tilskrives Wergelands ubegrensede frihet, han lot fantasien fritt utspille seg, mens Welhaven alltid måtte legge bånd på seg, og tilpasse stoffet formen. Wergeland lot det i mye større grad bare stå til, det er ikke denne følelsen hos ham at hvert ord og hver linje er tenkt gjennom til minste detalj.

Den viktigste grunnen til at Wergeland står igjen som seierherre i debatten, er nok likevel den at linjen til Welhaven er den til embetsmannsstanden. Wergeland tilhørte folket. Det var folket som vant.