Noter

Jeg liker dikt som dette, men jeg liker ikke slik jeg fikk dette til. I stedet for å redigere det, lar jeg det være. Dette avslutter Lyrikk12, som jeg har postet fredager. Til neste år vil jeg fredager poste dikt til mitt førstefødte barn, fra samlingen Dikt til Irina, som ennå ikke er skrevet helt ferdig.

 

Noter

Det er noter på et papir

Og jeg begynner å synge dem

Å, hvilken lykke det gir

Jeg vil alle skal synge med

Så jeg begir meg av sted

Jeg synger og synger om det

Se

Jeg er ute i verden, jeg nå

Slik at alle skal høre på

Og kanskje synge med, og

Det er felleskap, glede og lykke

Og alle som vil ha – skal få

Det er det som gjelder nå.

 

Det er noter på et papir

Kjenn etter

Kjenn hva det blir

Å, hvilken lykke det gir

Nr. 12

Så stod hun der

Noen ganger strever man og strever med et dikt, men må på et punkt bare skjære gjennom og si at sånn blir det. Det gjelder også i livet, det perfekte er sjelden, helt som det skal blir det bare nesten. Sånn som i diktet, det er helt som det skal. Nesten.

Så stod hun der

Og så stod hun der plutselig

foran meg

og var så virkelig

at drømmene mine ikke hadde noen sjanse

 

Hun var dem

Hun var der

 

Hun var skjønn

som en drøm

Og stod som selve herligheten

Fylt av meg og seg og kjærligheten

I virkeligheten.

Nr. 95

ES2013

DSC_0162

Ta av deg klærne

Dette diktet fra 2005 hadde jeg lenge troen på, og forsøkte å endre på, og fikse på, og ordne på. Men samme hvor mye jeg endret og fikset og ordnet, så ble det ikke bedre enn det var, og det var ikke bra nok. Derfor havnet det i den store sekken Diktsamling, og derfra poster jeg dikt mandager.

Ta av deg klærne

Ta av deg klærne
Ta av deg alt
Jeg har ventet i årevis
Det er så galt
som galt kan bli
vil jeg si
vil jeg skrive
Alle disse tingene
som holder meg i live
alt som utgjør meg.
Det er så greit
 
Dine klær
Ta dem av
Det er så enkelt som det
Jeg ber ikke om mer enn det
La meg få lov til å se
La meg få lov til å
være med
Se
Nå stiger jeg inn i tilværelsen
og alle disse tingene
alle disse ordene
alle disse diktene
får ikke være med.

ES, Diktsamling, Nr 47

Ved veiskillet

Det som kjennetegner mandagsdiktene fra Diktsamling, er at jeg prøver på noe, uten å få det helt til. Det betyr at ideen trenger det ikke være noe galt med, men at utførelsen av og til svikter. Denne gangen svikter den imidlertid ikke så aller verst.

Ved veiskillet

Så stod vi der hun og jeg
den ene veien gikk til henne
den andre til meg
den ene veien var vanskelig
den andre veien var grei
Jeg
Hun sa
Ingen av oss sa noe særlig, da
I stedet så gikk vi to derifra
Hun gikk den ene, veien, den andre gikk jeg
Ensom, fortapt og hver for seg.

ES, Diktsamling, Nr 45

Vei

To

Dette diktet er veldig enkelt, og jeg føler at om jeg hadde fått det til, så ville det være veldig ok også.

To

Hvis hun og jeg var sammen
var 2
Aldri skulle verden sett
et finere 2-tall.
Aldri skulle verden vært bedre
 
Hun er den beste.
Jeg er nest
 
Det beste i verden kan hende
Det beste ville vært oss.

Es, Lyrikk05, Nr 6