Ganske gamle dikt: Du skuffet meg, men jeg glemmer det fort

I april 2000 skrev jeg ikke noen dikt, så jeg må hente et fra mars det året. Dette er skrevet 18. mars, og postes 1. april, så det er bare halvannen uke i forskjell. Skal jeg skrive om det, ser jeg straks at sangen Most of the time, av Bob Dylan, har sitt å si for at diktet ble som det er. Og så er det min egen stil, fra den gang og alltid, med å begynne i en stil, og bryte tvert. Diktet er nok alvorlig nok, og handler om en smerte jeg nå har glemt. Men den står jo der, og legges ut for alle å se, like godt som jeg.

*

Du skuffet meg, men jeg glemmer det fort.
Om noen sekunder, så er det gjort
Slik. Nå husker jeg ikke det grann.
Selv om jeg anstrenger meg alt hva jeg kan
Jeg husker simpelthen ikke det døyt
At noe har hendt er rett og slett sprøyt.

ES2000

Gamle dikt: Du er et kapittel jeg har lest og lagt bort

Mai 1995 var en uvanlig produktiv måned når det kom til diktskriving. Jeg kunne like godt skrevet at mai 1995 var en vanlig produktiv måned diktskriving. Jeg har alltid skrevet mange dikt i mai, særlig i ungdomsårene. Da var mai forbundet med eksamen, og med oppbrudd, for etter eksamen var det sommerferie, og vi reiste alle hver til vårt. To måneder uten damene man gikk og håpet på var katastrofe, tiden sluttet når sommerferien begynte, det var ikke å tenke på at det kom en tid også etter den. Ugjenkallelig, det er hva tingene er.

Før jeg begynte å lese bøker var jeg sørgelig lite påvirket av andre enn min egen måte å skrive dikt på. Friheten var alt, teknikken var ingenting. Men jeg hørte svært mye musikk, jeg skrev alle diktene mine til musikk. Det er lett for meg å se hvilken sang jeg har hatt på ørene her: Most of the time, av Bob Dylan.

Du er et kapittel jeg har lest og lagt bort

Skal jeg lese det mer? Det har jeg jo gjort.

Over er over, og ferdig med det.

Gå, du, og søk lykken et annt sted.

Var vi forelsket? Vel, det har jeg glemt

Jeg tenker ikke på det omtrent.

ES1995