Fedraminne, av Aasmund Olavsson Vinje

Min far døde 6. oktober, 2008. Nå som jeg sitter og skriver dette, er det februar 2019, minnet om far er under kontroll, og jeg tilbakeposter dette mest berømte fedreminne i norsk poesihistorie til selveste 17. mai, 2015. Det passer godt med datoen, for dette diktet har mye god nasjonalromantikk i seg, selv om det er et bomskudd til å redusere det til å være et uttrykk for en stilretning. Dette er et dikt Vinje skrev til minne om faren, som for Vinje var et veldig levende og godt menneske, slett ikke noe uttrykk for nasjonalromantikk eller bonderomantikk. Her er heller ingen idyllisering av det gamle bondesamfunnet, der livet kan være ganske hardt, og der man ganske sikkert ikke vil ha så veldig mye igjen for sitt strev, men der man har verdier og holdninger, langt mer verd enn all verdens penger og materielle goder. Det er disse verdiene Vinje legger vekt på i diktet.

Jeg tror også her i innledningen jeg vil ha med at Vinje produserer diktet i sitt eget tidsskrift, Dølen, den 2. februar, 1868. Far til Vinje døde i 1864, Som jeg skriver nedover i kommentarene og analysene, holder Vinje diktet litt nedpå, og forsøker ikke å gjøre faren til noe mer enn han var. Det er ikke noe stort ved faren, ikke noe sånt som den gang og i stor grad ennå regnes som stort. Faren levde et nokså vanlig liv, var soldat i to kriger, ryddet seg gård, og drev gården, for dårlig lønn, hele livet. Sammenlignet med engelskmenn og franskmenn, som det står, er det ikke noe å skryte av. Det store i faren ligger i hvordan han bar sitt eget liv, hvordan han utholdt sine vanskeligheter, og aldri klaget eller ynket seg.

Samtidig velger Vinje den aller mest tradisjonelle strofeformen i germansk litteratur, den gamle Hildebrandstrofen, fra Hildebrandlied, nedskrevet i et fragment i året 810, men tydelig fra et eldre epos. Slik setter Vinje faren inn i litteraturhistorien. I gammel tid var det bare store helter som fikk skrevet verseepos etter seg. Så kanskje vil også Vinje si at faren var en stor helt?

Biografi Aasmund Olavsson Vinje

For et dikt som dette må det til en kort biografi om Vinje og familien hans.

Far til Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) var Olav Aasmundson Plassen (1786-1864). Etternavnet tok faren etter plassen han ryddet for å drive gården sin. Det vil si, faren var Bygselmann, eller Leilending, og eide ikke jorden han arbeidet med. Men hadde heller ikke pliktarbeid, for jorden, og kunne derfor ikke kalles husmann. Det er imidlertid på det rene at Vinje kom fra små kår, der han vokste opp sammen med den eldre søsteren Margit, og moren som døde av tuberkolose da Vinje var 10 år gammel.

Vinje var dermed ekte bondesønn, og kjente fra innsiden det bondesamfunnet nasjonalromantikken idylliserte utover 1800-tallet. For Vinje var ikke bondelivet noe å idyllisere, det var en kamp om respekt og rettigheter. Respekt får man ikke av å bli beskrevet som noe fint man ikke er.

Respekt er sånn Vinje beskriver faren sin i dette diktet. I 1868, da diktet blir skrevet og publisert i Vinjes eget tidsskrift, Dølen, så er Vinje allerede en etablert kulturpersonlighet i Norge. Men han kan ikke vite at han skal bli lest og brukt og diskutert i de neste århundrene, som en av de markante og viktige i en tid som formet Norge. Det er en imponerende bragd. Tidskriftet Dølen produserer Vinje nesten egenhendig, og holder det gående fra starten i 1858, og helt frem til sin død i 1870. Han deltar i samfunnsdebatten, og han skriver dikt og andre tekster som går inn i den norske nasjonallitteraturen. Han er også helt sentral i utbredelsen av landsmål, språket Ivar Aasen satt sammen og brukte, men som Vinje tok videre både i dikt og sakprosa, og viste at var liv laga.

Likevel setter Vinje faren høyere enn seg selv. Det er ikke noe spill for galleriet, ikke noe at Vinje gjør seg til og later som. I alle fall er det reelt sånn som jeg leser diktet, at Vinjes far ryddet gård og holdt liv i en familie gjennom mange vanskeligheter, og uten å klage, mens Vinje selv bruker tiden sin på ord og skrift. I det gamle, ekte bondesamfunnet er det ikke slik det skal være. Og det er i dette bondesamfunnet Vinje har vokst opp. Heldigvis for oss, fostret dette bondesamfunnet en dikter og forfatter av Vinjes kaliber, slik at vi kan lese om hvordan det var, fra en som selv har levd det. Her er sånn som Vinje skiller faren sin, i Fedraminne, eller Farsminnet, på vår norsk.

Fedraminne

At Fa’r min kunde gjera
det Gilde han hev’ gjort,
og fram i Livet bera
somyket Gjævt og Stort,
det var fraa Dag til annen
for meg so god ei Stødd:
Stor Arv det er for Mannen,
af Godtfolk vera fødd.

Slik Kar var aldri funnen,
solangt som Soga veit.
Og Ordet flaug fraa Munnen
so godt, som Sverdet beit.
Du høyrd’n aldri mala
i Klynk om sine Kaar.
Den Guten kunde tala
med Skjemt om sine Saar.

Han Fransmann lærde fikta
og finna Riddar-Værd,
og Engelsmannen dikta
og hava Sjøen kjær.
Og fremst han stod i Lina,
og rett han stelte den.
Fraa Skotland til Messina
han skapte Styresmenn.

Min store Fader døydde.
− Sjaa det me Alle maa −
Og Arven burt dei øydde.
Men somt eg att’ kan faa.
Her gjeng eg stundom sliten,
og leitar etter Ord!
Kanske eg er so liten,
for det han var so stor?

Men, Graset gror paa Bøen,
og Korn paa gamal Vis,
og enno gamle Sjøen
er like fri for Is.
Vaar’ Fjell er like haage,
og Lufti like blaa.
So enno like fjaage
me fram kan stevna paa.

Dølen VI. No 1. 2.2., 1868

Språk, form og innhold

Formen er Hildebrandstrofen, etter det tyske Hildebrandlied, fra tidlig middelalder. Denne strofeformen utviklet den gamle Nibelungstrofen, fra Nibelunglied, der det var en blandet takt med tre trykktunge stavelser i hver linje, men en og to trykklette stavelser i mellom. I Hildebrandstrofen er det konsekvent en trykklett stavelse mellom hver av de trykktunge. Altså har vi det som kalles trefotede jamber, med tre takter, lett-tung, lett-tung, lett-tung. Oddetallslinjene har en ekstra trykklett stavelse til slutt. Det er forunderlig hva denne ekstra trykklette stavelsen gjør med rytmen i diktet, denne effekten er i alle fall noe jeg ikke kan sette ord på.

Rimene er kryssrim. Det er også karakteristisk for Hildebrandstrofen, og ble brukt i originalen fra 700-tallet. Strofene er satt sammen som oktaver, med to kvartetter. Rimmønsteret er altså AbAbCdCD. Store bokstaver viser trykklett utgang, av og til kalt kvinnelig kadens, mens små bokstaver er trykktung.

Jeg viser med første strofe:

At Fa‘r min kunde gjera
det Gilde han hev’ gjort,
og fram i Livet bera
somyket Gjævt og Stort,
det var fraa Dag til annen
for meg so god ei Stødd:
Stor Arv det er for Mannen,
af Godtfolk vera fødd.

Språklig er dette et eksempel på landsmål, eller Landsmaal, som Vinje nok selv ville kalle det. Det er dette som er opprinnelsen til dagens nynorsk. Men i Vinjes tekst, som jeg har fra nynorsk kultursentrum, er det også spor av datidens danske skrivemåte. Stavemåten ld for ll, aa for å og æ for e i noen ord er sånn det almindelige Bogmaal også benyttet, men a-endingene i infinitiv og noen av diftongene (flaug, døyde-øyde) er karakteristisk for landsmålet Ivar Aasen etablerte. Det er også spor av norske ord, hev’ (for har), Stødd (støtte), Guten (danskene bruker dreng) og kanskje også noen andre. Men når man studerer tekstene nærmere, er det ikke store forskjellen på dansk, norsk-dansk og norsk landsmål, det dreier seg om stavemåter, bøyningsendinger og noen få ord i vokabularet. Med litt innsikt i rettskrivingsreformene på 1900-tallet, og litt trening i hva man skal se etter, så er det heller ikke vanskelig å skjønne hvordan teksten ville sett ut i dag med vår skrivemåte.

Av vanskelige ord er gilde med i vår dialekt, her i Rogaland, men kanskje ikke så mye brukt lenger. At noe er gildt, betyr at noe er kjekt, sånn vi bruker det. Tradisjonelt betyr det mer stort, storslagen og trivelig, kanskje kan man tenke seg et etegilde, for å få inn i hodet hva denne ideen er for noe. Som nevnt over, er hev har, Vinje vil skrive heve, men kutter siste e for å få takten til å gå opp. Somyket er så mye, gjævt er gjevt, et ord jeg tror ungdommen ennå bruker, men nå kanskje litt i spøk. Stødd er støtte, som jeg også har skrevet, og godtfolk er gode folk, naturligvis. Første strofe sier enkelt og greit at det at far hans kunne gjøre alt han har gjort i livet, det var for Vinje (dikteren) stor støtte i livet. Det er stor arv – godt å ta med seg – å være født av gode folk.

I andre ord er det flaug for fløy, mala er mæle, eller «tale om», klynk er substantiv av verbet å klynke. Kaar er kår, skriveregelen aa->å, brukt mest i dag i uttrykket å komme fra «små kår», og også i det sammensatte ordet vilkår. Det er lettere å forstå, enn å forklare dette ordet. Skjemt er spøk, og sår gjelder i overført betydning, vanskeligheter og merker i livet. Andre strofe sier at ingen kar (som han far) er funnet, så lenge historien går (solangt som Soga veit). Ordet føk fra munnen, like godt som sverdet hogg (eller beit, som det står). Faren klaget aldri om hvordan han hadde det, men spøkte heller om det som var vondt og vanskelig.

I tredje strofe er det noen referanser til store menn i andre land i Europa. Franskmannen fektet, eller fikta, og skrev om ridderverdenen, Riddar-værd. Engelskmannen diktet, og var glad i sjøen. Det er enkle referanser, franskmennene har vunnet mange kriger med sverdene sine, de har også skrevet mange av de gamle ridderromanene, mens engelskmennene hadde Shakespeare og andre som diktet, og de var glade i sjøen. Jeg tror Lina i linje 5 er linjen, eller køen, og at han – engelskmannen – stilte den rett opp. Jeg kan godt skjønne at han skapte styrmenn – Styresmenn – fra Skottland, men hva italienske Messina har her å gjøre, skjønner jeg ikke. Messinastredet mellom Italia og Sicilia er berømt, med mange historiske og legendariske hendelser, i krøniker og diktning, men det skulle ikke ha så mye med engelskmennene å gjøre.

I fjerde strofe står det at faren døde, slik vi alle må. Sjaa for sjå, eller se, skulle ikke være noe problem. Å øydde eller øde arven, vil her si å sløse den vekk, legge dem øde. Somt er foreldet av noe, så linje 4 sier noe kan jeg atter få igjen. De fire siste linjene i strofen er kanskje de beste i diktet, der dikteren går sliten og leter etter ord, og lurer på det om han er (eller føler seg) så liten, fordi faren er så stor (for ham)? Det er dette som er arven faren har gitt ham, selv om den egentlige arven er tapt.

I femte strofe er Bøen bestemt form av bø, den inngjerdete innmarka på en bondebård. Fra gammelt av er det også gardsnavn, altså ordet for bondegård, og det henger igjen i stedsnavn som Nedrebø, Ytrebø og mange, mange andre. Vaar‘ er forkortet en stavelse for våre, haage tror jeg må være høye, Lufti er den gamle bøyningsformen for lufta. Fjaag eller fjåg, blir brukt flittig i vår dialekt, det er å være glad og fornøyd. Å stevne paa, er å gå på. Strofen knytter det store og generelle opp mot farens dødsfall. Selv om fare er død, gror gresset fortsatt på marka, sjøen er fri for is, fjellene er like høye og himmelen like blå. Alt er ennå som før. Det gjør at de som er igjen kan gå på videre i livet.

En liten analyse

I dette diktet er biografiske og historiske detaljer viktige for å få mer ut av diktet. Vinje bruker uttrykket af Godtfolk være født, og at dette er stor Arv. Poenget er nettopp at far til Vinje ikke er regnet som godtfolk, og at han ikke hadde noen stor arv, på en tid dette var regnet som viktig. Folk ble inndelt etter byrd, etter ætt, og Vinje var bondesønn, av en bonde som var bygselmann. Men i diktet er det ikke navnet, ætten og byrden som er saken, det er hva man har gjort i livet. Der er det faren scorer godt, og det er derfor Vinje regner seg som født av godtfolk.

Når man skal minnes og hedres en avdød er det de gode egenskapene som skal løftes frem. Den avdøde skal tegnes i best mulig lys, og det er lov å ta i bruk store ord, om man har dekning for dem. Det er altså et virkemiddel når Vinje skriver Slik kar var aldri funnen/ solangt som Soga veit. Det er store ord, faren var makeløs, men Vinje har sine ord i behold, for det er klart at så langt Vinje vet om, er det ingen som har utført lignende bragder som faren. Det er riktignok ikke slike bragder man skriver om, og blir kjent for, men i Vinjes verden gjør ikke dette bragdene mindre.

Tredje strofe er midtstrofe, og den eneste som ikke handler direkte om faren. Men når han snakker om franskmannen og engelskmannen, og hva bragder de har gjort, så er det klart at dette står i lys med hva bragder faren har gjort. Franskmennene og engelskmennene er stolte kulturfolk med en rik historie, dem står det om i historiebøkene. Om far til Vinje står det ikke noe om i noen bøker, hans bragder er sånn som blir oversett og glemt, men ikke hos Vinje selv, og ikke i dette diktet. Der får bragdene til stolte franskmenn og engelskmenn en enkelt strofe i midten, mens resten blir viet faren, og hans enkle, hverdagslige bragder.

En vanlig teknikk når man skal beskrive noe som er fantastisk, er å beskrive kontrasten mellom det fantastiske objektet og det veldig lite fantastiske subjektet som er. Eller med enklere ord, beskrive kontrasten mellom personen man beundrer, og seg selv. Man kan da gjøre den andre større, med å rakke ned på seg selv, skrive hvor liten og ubetydelig man føler seg og er. Far til Vinje har betydning, Vinje selv har ingen betydning. Det er vakkert formulert i de fire siste linjene i strofe 4, om at Vinje er sliten og leter etter ord, og kanskje er liten, fordi faren er så stor?

Samme strofe er også den første som nevner direkte at faren døde. Ellers skjønner man det selvsagt av at alle verbene om faren står i fortid. Døden kommer i første linje i strofen, rett etter strofe 3, med bragdene til engelskmennene og franskmennene. Så engelskmennene og franskmennene gjorde alle disse tingene, kanskje skulle man vente å se en oppramsing av bragdene til faren? I stedet får man: Min store Fader døydde. Det følger lakonisk – Sjaa det med Alle maa – kanskje et uttrykk for bondesamfunnets rolige og avklarede forhold til liv og død, kanskje skal man ikke overdrive bondebakgrunnen i denne allmenne erkjennelsen. I alle far følger det akkurat her at det ikke er noen arv igjen etter faren, det er noen dei som har sløst den bort, uten at det blir gjort noe poeng av hvem disse «de» er, og det er heller ingen antydning til klage over at faren ikke etterlater seg noen materielle verdier. Rett etter følger nemlig de omtalte linjer om at Vinje er liten, faren er stor, et uttrykk for sterk beundring, og også – vil jeg si – takknemlighet.

Siste strofe avslutter diktet med å sette det enkle mennesket og dødsfallet inn i historien. Ikke sånn som i strofe 3, med engelskmennene og franskmennene det blir skrevet bøker om. Men at historien og verden går sin gang, selv om faren er død, og Vinje har måttet gjennomleve dette tapet. Her er det nok dekning for å dekke inn bondesamfunnet, der husdyrene fødes og dør, gresset sås, gror og høstes, årstidene går sin gang, årene med, mennesker fødes, og dør. Dette er stor visdom, ofte brukt i den store litteraturen. Vinje holder det nedpå, også her, med at gresset gror, kornet også, sjøen er der som før, livet går sin gang. Første halvdel av strofen er generelle betraktninger, mens i siste halvdel blir det forsøkt løftet litt, med at fjellene er høye og luften på, sånn at vi som er igjen kan gå på i våre liv. Fjellene er mektige og peker oppover, himmelen er over oss, og himmelen er himmelen. Går tankene opp der, går de i det høye. Da er også Vinje klar til å skrive setningen, at han og de andre kan fortsette i livet, selv om den store faren hans er død.

Kommentar

Jeg begynte å skrive denne bloggen året etter min egen far døde. Det er som å få revet vekk en del av ens eget liv, det er beintungt. Også når andre nære familiemedlemmer og venner har dødd, så er det så det kan kjennes litt meningsløst at livet ellers fortsetter som før. I vår medieverden er det nyhetene som går sin gang, folk som ikke kjente eller visste om den avdøde personen, har jo ingen grunn til å gjøre noe annerledes. Selv går en der i sorgen, og tenker ikke på annet.

Det er umulig å formulere alt dette i ord. Det er av far vi først lærer hva som er rett og galt her i livet, det er hans verdier vi må ta til oss eller bryte med, det er hans regler og kjærlighet og regler som legger grunnlaget for livet vi selv kommer til å leve. Det er også far som holder liv i oss, særlig på Vinjes tid og i Vinjes liv, der moren døde da Vinje var 10 år gammel. Etter hvert som Vinje vokste til og ble eldre, må han ha skjønt mer og mer av hva offer faren gjorde, og hva strev han måtte gjennomleve, samtidig som han ikke måtte klage og vise barna hvor trangt og vanskelig de egentlig hadde det. Det ligger mye i setningen Du høyrd’n aldri mala/ i Klynk om sine Kaar og Den Guten kunde tala/ med skjemt om sine Saar.

Vinje var veldig glad i sin far, og beundret ham, slik jeg er glad i og beundrer min. Det lar seg ikke uttrykke i ord hvor glade og takknemlige vi er for å ha hatt slike fedre, hatt slike liv. Her kan forresten Vinje snakke for seg selv, gjennom diktet og mange andre tekster, mens jeg snakker for meg. Hver av mine mange lesere kan også gjøre seg opp sine tanker, om sine fedre, og helst mens faren ennå er i live. Det er et dypt, dypt savn den dagen det er slutt.

Og kanskje, blir livet lettere å leve videre, nettopp fordi savnet er så stort, og man fikk oppleve en nær person å være så glad i.

*

Diktet har jeg fra Aasentunet, Nynorsk kultursentrum,  der det står at Jon Grepstad er ansvarlig for den elektroniske utgaven. De biografiske detaljene om Vinje har jeg fra Store norske leksikon og Norsk biografisk leksikon.

Ich benötige keinen Grabstein (Jeg behøver ingen gravstein), av Bertolt Brecht

forsTyskeren Bertolt Brech, (1898-1956) er mest kjent for sine teaterstykker, men skrev også en rekke dikt. Diktet Frage eines lesende Arbeiters (Spørsmål til en lesende arbeider) er det mest kjente, og det første tyske diktet jeg postet her på bloggen. I dette og i de fleste av de andre diktene sine bruker han den samme teknikken som han bruker i teaterstykkene. Han appellerer til tanken, og ikke til følelsene, og forsøker alltid å lage tekstene sine sånn at mottakeren må tenke gjennom det han eller hun ser, ikke bare la seg begeistre.

Dette gjelder også i diktet vi poster i dag. Bertolt Brecht skrev diktet mot slutten av sitt liv, ganske kort tid før han døde, og etter at helsen hans hadde forverret seg. I 1955 fikk han en hjerteklaff-betenelse, noe som bare senere ble påvist. Som kjent var Brecht hele sitt liv kommunist, og da han vendte tilbake til Tyskland etter krigen og Nazi-tiden i 1949, så var det til det kommunistiske Øst-Tyskland han reiste, og i Øst-Berlin han slo seg ned. Der ble han feilbehandlet, med Coli-bakterier i stedet for antibiotika, og han døde 14. august, 1956, av et hjerteinfarkt.

Så når han skriver dette korte diktet sitt, så vet han at han går sin egen død i møte. Av kuriosa kan jeg kanskje legge til at han ikke ønsket noen gravstein, men han ønsket en kiste av zink rundt trekisten, og han ønsket å bli stukket gjennom hjertet før han ble gravlagt. Han fryktet mark, og han fryktet å bli begravd levende. Det er nesten betryggende å se at det er litt menneskelige følelser også, i en som her i dette diktet kan behandle sin egen død, så uviktig og uhøytidelig.

Ich benötige keinen Grabstein

Ich benötige keinen Grabstein, aber
Wenn ihr einen für mich benötigt
Wünschte ich, es stünde darauf:
Er hat Vorschläge gemacht. Wir
Haben sie angenommen.
Durch eine solche Inschrift wären
Wir alle geehrt.

Min oversettelse (og gjendiktning)

Jeg behøver ingen gravstein

Jeg behøver ingen gravstein, men
Om en av dem behøves for meg
Ønsket jeg det skulle stå på den:
Han kom med noen forslag. Vi
Har antatt dem.
Gjennom en slik innskrift ville vi alle
Være beæret.

Kommentar til oversettelsen

Denne oversettelsen skal fungere også som en gjendiktning. Jeg har derfor forsøkt å oversette i diktets ånd, mer enn ordene ordrett. Den tyske originalen er enkel og upoetisk. Jeg har forsøkt å få til det samme på norsk.

De to første linjene har noen små vanskeligheter. I linje 2 mener jeg ihr viser tilbake på gravstein, og er satt i genitiv, einen er satt i akkusativ, det er direkte objekt. Dermed blir det «en av dem». Så er det ordet benötigt, som ender linje 2. Det kan enten være adjektiv, nødvendig, eller verbet benötigen i tredje person presens, trenger. Jeg er ikke sikker på at jeg fikk det helt riktig med å oversette med «behøves», en passiv.

I linje 3 er stünde konjunktiv fortid, det uttrykker et ønske. Det løses ved å skrive «ønsket det skulle stå på den», men jeg tor også jeg ville vært på trygg grunn om jeg valgte: ønsket jeg det stod på den. En hovedsak med diktet til Brecht, og dermed til min gjendiktning, er at det ikke skal være så mye dilldall med ordvalget. Det skal være enkelt og greit.

Linje 4 har setningen Er hat Vorschläge gemacht, direkte oversatt «han har gjort forslag». Den går fint å omskrive, vi sier «komme med forslag», ikke «gjøre forslag», Og så er det min mening at «har kommet med forslag» ikke er så naturlig på norsk som hat Vorschläge gemacht på tysk. Vi uttrykker oss ofte i preteritum enn i perfektum, så «han kom med forslag». Så føles setningen bedre om man legger til «noen», han kom med noen forslag. Med det får jeg frem denne hverdagsligheten som passer til gravsteinen til Brecht.

I linje 5 fikk jeg gigantiske problemer med at jeg først skrev inn «heben» (heve, løfte) for haben (ha). Det gir ganske andre ting å skrive om og tenke på, når man behandler diktet, og det var ikke særlig lett å få det godt over i norsk. Med Wir/ *Heben sie angenommen er det vanskelig, med Wir/ Haben sie angenommeningen er det ingen sak. For ulike måter å oversette partisippet angenommen og verbet annehmen er det bare å sjekke gloselisten.

I linje 6 er det konjunktiv, wären, fortid. Det dreier seg om en hypotetisk konstruksjon, på norsk vanligvis uttrykt «ville være». Det er imidlertid litt vanskelig slik det er gjort i dette diktet, for det er «ville vi alle være», og i originalen står «vi alle» (wir allen) i linjen under. Jeg forsøker å få ordene til å være i samme linje i oversettelsen, som i originalen, og bruker derfor norske «var» for tyske wären. Forskjellen på konjunktiv og indikativ er at konjunktiven uttrykker en subjektiv oppfattelse, mens indikativ er en objektiv betraktning. Det kan også formuleres som at indiaktiv sier noe om virkeligheten, mens konjunktiv sier om subjektets oppfatning av virkeligheten. Siden vi ikke har konjunktiv på norsk, går det av og til an å bruke verbene i sin indikative form, for å uttrykke noe konjunktivt. Det er det jeg har gjort her. Det er ikke sånn at alle var beæret, det er at alle ville være.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

benötigen (sv. tr.) trenge, behøve. (benötigt nødvendig)

Vorschlag der, -(e)s/Vorschläge; forslag;

angenommen (adj.) antatt; adoptert; (av verbet annehmen (st. tr.) 1. ta imot, motta, godkjenne, akseptere; 2. formode, tro, anta, mene, forutsette; 3. sich (dat.) etwas annehmen lære seg noe, tilegne seg noe. 4. sich jemandes/einer Sache (gen.) annehmen ta seg av, ta hånd om, overta, anta. 5. bli tatt opp, ta opp, motta, adoptere;

ehren (sv. tr.) ære, hedre, vise aktelse;

Litt om form og oppbygning

Det er kun én strofe, syv linjer. Her er ikke noen rim, ikke noen faste former, et veldig atypisk dikt, tradisjonelt sett, men et typisk dikt for den perioden Brecht tilhørte. Det er et prosaisk dikt, med det at språkføringen er nesten sånn som vi gjør det når vi skriver vanlig. Den viktigste forskjellen er at teksten er strukturert i linjer, og i dette legger Brecht inn en del virkemidler. Disse er typiske for perioden, og typiske for sjangeren Brecht skriver i.

Når man skal analysere dikt som dette, må man se nøye på linjeskiftene. Det er veldig typisk at meningsinnhold blir brutt opp, at betydning henger igjen i det siste ordet i linjen, at linjeskiftene er veldig unaturlige. Med det mener jeg at vanligvis forsøker man å få samme betydningsinnhold til å henge sammen, man fullfører setningen man har begynt på, i linjen man skriver på, og trykker i alle fall ikke Enter før setningen er ferdig. I tradisjonelle dikt skjer det ikke at alt som hører sammen blir uttrykt i samme setning, på samme linje. Du kan være ganske sikker på at du støter på et punktum eller et komma, i enden av linjen.

I dikt av typen Brecht her skriver, er det motsatt. Her er første linjeskift etter et aber (men), der det naturlige ville være å sette aber i linjen under, sammen med meningsinnholdet det hører til. Nå blir det en pause etter aber, det er vanlig med pause i linjeskiftene, og det skaper forventning og spenning hva som skal komme. Det er også en del av fremmedgjøringen, forsøket på å skape noe uvanlig, noe nytt, at linjeskiftene settes der de gjør. Hjernen får ikke gå inn i de vante tenkebaner.

Den samme effekten ser vi i inndelingen av linje 4 og 5. Der er ordet Wir (Vi) satt i enden av linje 4, når den like godt kunne vært satt i linje 5, der den egentlig hører til. I linje 6 og 7 skjer det samme, i litt mindre grad, der wären (ville være) godt kunne stått i linje 7 ,med Wir allen geehrt «vi alle beæret». Stedet der linjeskiftet kommer på riktig sted, midt i diktet, mellom linjene 3 og 4, kommer også det viktigste meningsinnholdet: hva som skal stå på gravsteinen.

Kommentar til diktet

Det er et kort og enkelt dikt. Brecht bruker noe som er hellig for de fleste, gravsteinen, og behandler innskriften på den på en måte som er ganske uvanlig. Slik skaper han den fremmedgjøringen som er så karakteristisk for ham. De fleste ønsker noe litt ekstra på gravsteinen sin, noe litt viktig og minneverdig. Det gjelder særlig de som har utrettet noe spesielt. De ønsker et minne som gjør at deres bedrifter blir husket.

Brecht har et spesielt forhold til helter og monumenter. Det ser vi godt i diktet Frage einer lesenden Arbeiters, det diktet Brecht best er husket for. Han ser ikke noen forskjell på lederen og følgerne, han har hverdagsmennesket og arbeideren som helten, akkurat de som ikke får noen oppmerksomhet. Store gravsteiner og monumenter minnes akkurat disse heltene, de såkalte store menn, som har fått kolossalt mye ære, men som på et vis har fått andre til å gjøre jobben.

Så Brecht begynner med at han trenger ikke noen gravstein. Og skulle han ha det, så skulle det bare stå at han hadde noen forslag å komme med, og disse forslagene skal vi nå se nærmere på. De skal leve videre. På den måten vil vi alle bli beæret, sier han. Det er en setning det ligger mye i. Både at han ikke søker så mye egen ære, og at det er viktig for ham at alle beæret.

I det ligger det nok også et lite stikk til de som bruker gravsteinen til å hedre seg selv, liksom de er så mye viktigere enn alle andre. I tillegg er det en dobbelt bunn, med det at mange av Brechts forslag, nettopp innebærer dette at det er fellesskapet som gjelder, og at målet nettopp er at alle skal dyrkes og beæres og behandles likt, om bedriften man har utrettet er stor, eller liten. For Brecht er det knapt noen forskjell. Derfor ønsker han seg ikke noen spesiell gravstein, men han ønsker at ideene han har kommet med, skal leve videre og vokse, og bli til noe.

Merknad: Posten er skrevet desmeber 2018, og tilbakepostet.

Babi Jar, av Jevgenij Jevtusjenko

Forrige russiske dikt: Прощанье (Avskjed), av V. V. Majakovskij

I dag vil jeg presentere et stort, tungt og fryktelig dikt. Det er skrevet av ukraineren Jevgenij Jevtusjenko i 1961, og handler om de tyske massehenrettelsene i Babi Jar i Kiev under andre verdenskrig. Om Babi Jar og mitt besøk der, har jeg skrevet her, i min helt greie hovedblogg. Diktet er skrevet på russisk, og det er egentlig for vanskelig for meg til å oversette. Jeg gjør likevel et forsøk, og tror nok jeg vil si at mitt forslag ikke står noe tilbake for det til Marin Nag og Arnljot Eggen. Deres oversettelse er å finne i Framande dikt frå fire tusen år, redigert av Hartvig Kiran, Sigmund Skard og Halldis Moren Vesaas, og utgitt på Det norske samlaget i en utgave jeg har fra 1995. Dere kan finne engelske oversettelser her og her.

Det er skrevet av Jevgenij Jevtusjenko i 1961. Dessverre mistet det formatteringen etter en omredigering av siden, så innskuddene på noen av linjene er ikke korrekt. Min oversettelse har fremdeles linjedelingen som den skal være.

Det er gjort betydelige forbedringer i oversettelsen av dette diktet og hele posten i juni 2014, og igjen i oktober 2014.

БАБИЙ ЯР

Над Бабьим Яром памятников нет.
Крутой обрыв, как грубое надгробье.
Мне страшно.
Мне сегодня столько лет,
как самому еврейскому народу.
Мне кажется сейчас –
я иудей.
Вот я бреду по древнему Египту.
А вот я, на кресте распятый, гибну,
и до сих пор на мне – следы гвоздей.
Мне кажется, что Дрейфус –
это я.
Мещанство –
мой доносчик и судья.
Я за решеткой.
Я попал в кольцо.
Затравленный,
оплеванный,
оболганный.
И дамочки с брюссельскими оборками,
визжа, зонтами тычут мне в лицо.
Мне кажется –
я мальчик в Белостоке.
Кровь льется, растекаясь по полам.
Бесчинствуют вожди трактирной стойки
и пахнут водкой с луком пополам.
Я, сапогом отброшенный, бессилен.
Напрасно я погромщиков молю.
Под гогот:
«Бей жидов, спасай Россию!»-
насилует лабазник мать мою.
О, русский мой народ! –
Я знаю –
ты
По сущности интернационален.
Но часто те, чьи руки нечисты,
твоим чистейшим именем бряцали.
Я знаю доброту твоей земли.
Как подло,
что, и жилочкой не дрогнув,
антисемиты пышно нарекли
себя «Союзом русского народа»!
Мне кажется –
я – это Анна Франк,
прозрачная,
как веточка в апреле.
И я люблю.
И мне не надо фраз.
Мне надо,
чтоб друг в друга мы смотрели.
Как мало можно видеть,
обонять!
Нельзя нам листьев
и нельзя нам неба.
Но можно очень много –
это нежно
друг друга в темной комнате обнять.
Сюда идут?
Не бойся — это гулы
самой весны –
она сюда идет.
Иди ко мне.
Дай мне скорее губы.
Ломают дверь?
Нет – это ледоход…
Над Бабьим Яром шелест диких трав.
Деревья смотрят грозно,
по-судейски.
Все молча здесь кричит,
и, шапку сняв,
я чувствую,
как медленно седею.
И сам я,
как сплошной беззвучный крик,
над тысячами тысяч погребенных.
Я –
каждый здесь расстрелянный старик.
Я –
каждый здесь расстрелянный ребенок.
Ничто во мне
про это не забудет!
«Интернационал»
пусть прогремит,
когда навеки похоронен будет
последний на земле антисемит.
Еврейской крови нет в крови моей.
Но ненавистен злобой заскорузлой
я всем антисемитам,
как еврей,
и потому –
я настоящий русский!

1961

Евгений Евтушенко. Мое самое-самое.
Москва, Изд-во АО «ХГС» 1995.

Min transkripsjon

Nad Babim Jarom Pamjatnikov njet.
Krugoj obryv, kak gruboje Hadgrobje.
Mnje strasjno.
Mnje sevodnja stolko let,
kak samomu evrejskomu narodu.Mnje kazjetsja sejtsjas –
ja judej.
Vot ja bredu po drevnemu Egypt.
A vot ja, na kreste raspjatnyj, gibnu,
i do sikh por na mnje – sledy gvozdej.
Mnje kazjetsja, sjnto Drejfus  –
eto ja.
Mesjtsjanstvo –
moj donostsjik i sudja.
Ja za resjetkoj.
Ja popal v koltso.
Zatravlennyj,
oplevannyj,
obolgannyj.
I damotsjki s briusselskimi oborkami,
vizzja, zontami tytsjut mnje v litso.
Mnje kazjetsja –
ja maltsjik v belostoke.
Krov ljetsja, rastekajas po poljam.
Bestsjinstuiut vozjdi traktirnoj stojki
i nakhnut vodkoj s lukom popolam.
Ja, sapogom otbrosjennyj, bessilen.
Haprasno ja pogromsjtsjikov moliu.
Pod gogot:
«bej zjidov, spasaj Rossiu!» –
Hasiluet labaznik matj moiu.
O, russkij moj narod! –
Ja znaiu –
ty
Po susjtsjnosti internatsionalen.
No tsjasto te, tsji ruki netsjisti,
tvoim tsjisteisjim imenem brjatsali.
Ja znaio dobrotu tvoej zemli.
Kak podlo,
sjto, i zjilotsjkoj ne drognyv,
antisemity pysjno narekli
sebja «Zoizom russkovo naroda»!
Mnje kazjetsja –
Ja – eto Anna Frank,
prozratsjnaja,
kak vettsjka v aprele.
I ja liublio.
I mnje ne nado fraz.
Mnje nado,
sjto drug v druga my smotreli.
Kak malo mozjno videt,
obonjat!
Nelzja nam listjev
i nelzja nam neba.
No mozjno otsjen mnogo –
eto nezjno
drug druga v temnoj komnate obnjat.
Siuda idut?
He boisja – to guly
samoj vesny –
ona siuda idot.
Idi ko mnje.
Daj mnje skorjeje guby.
Lomaiot dver?
Njet – eto ledokhod…
Nad Babim Jarom sjelest dikikh trav.
Derevja smotrjat grozno,
po-sudejski.
Vsje moltsja zdes kritsjit,
i, sjapku snjav,
ja tsjutstvuio,
kak medlenno sedeio.
I sam ja,
kak splosjnoj bezzvutsjnyj krik,
nad tysjatsjami tysjatsj pogrebennykh.
Ja-
kazjdyj zdes rasstreljannyj starik.
Ja –
kazjdyj zdes rassteljannyj rebjonok.
Hisjto vo mnje
pro eto ne zabudet!
«Internatsional»
pust progremit,
kogda naveki pokhoronen budet
poslednij na zemlje antisemit.
Evrejskoj krovi njet v krovi moej.
No nenavisten zloboj zaskoruzloj
Ja vsem antisemitam,
kak evrej,
i potomu –
ja nastjojasjtsjij russkij!

Min oversettelse (og gjendiktning)

Over Babi Jar er det  ingen minnesmerker,

Bare et bratt stup, som en grov gravstein

Det synes meg forferdelig.

                  I dag er jeg like mange år

Som selve den jødiske befolkning

 

Jeg synes nå

                    jeg er jøde

Her er jeg, sleper meg frem i det gamle Egypt

Og her er jeg, korsfestet på korset, omkommer

Og til denne tid på meg – i sporet av naglene

Jeg synes, at Dreyfus –

                       det er jeg.

 

Småborgerskapet –

                 min angiver og dommer

Jeg er bak gitter

                 Jeg falt i ringen.

jaget

     rakket ned på

          baktalt.  

Og damene med Brussels rynekanter?

hvinende, stikker de til meg med paraplyen i ansiktet

Jeg synes

                Jeg er en guttunge i Białystok 

Blodet flommer, flyter utover marken

Høvdingene huserer vertshusdiskene

og lukter vodka blandet med løk

Jeg er kastet med støvlene, uten krefter

Forgjeves ber jeg høyere

under kneggingen

   ”Pryl jøder, redd Russland!”

Kornhandleren tvinger min mor

O, russer mitt folk! –

           Jeg vet

                   Du

i din kjerne er internasjonal

Men ofte er det de, hvis hender er urene,

som rasler med ditt rene navn.

Jeg kjenner godheten til landet ditt.

Hvor sjofelt,

at, ikke med skjelvende nerver,

kaller antisemitter

seg pompøst for ”union av det russiske folk”.

Det synes meg som om

     – Jeg – det er Anne Frank,

Gjennomsiktig

            som en liten grein i april.

Og jeg elsker.

          Og jeg trenger ingen fraser.

Jeg trenger,

             at vi så på hverandre.

Hvor lite vi kan se,

                       å lukte!

Det er umulig for oss med løv

                        Og himmelen er også umulig.

Men mye er mulig –

              Det er kjærlig

å klemme hverandre i et mørkt rom.

Går de hit?

        Vær ikke redd – det er bruset

fra selve våren –

         Den kommer hitover.

Kom til meg.

      Gi meg heller lepper.

Er det døren som brekker?

     Nei, det er isgang…

Over Babi Jar er rasling av vilt gress

Trærne ser på truende,

                 dømmende.

Hele stillheten roper her,

        og luen er tatt av

Jeg føler,

    jeg sakte blir grå

Og jeg selv,

   som et fullstendig lydløst skrik

over tusener på tusener med begravde

Jeg –

    er her alle gamlinger som ble skutt.

Jeg –

    er her alle barna som ble skutt.

Ikke noe i meg

      vil noensinne glemme noe om det.

La Internasjonalen

     tordne

Når den siste antisemitt på jorden

for alltid blir begravd.

Det jødiske blodet er ikke i blodet mitt

men den hatefulle ondskaps forstokkethet

Jeg er med alle antisemitter,

           som en jøde,

Og derfor –

      er jeg en virkelig russer.

Babi Jar, Minnesmerke

Det har i dag kommet opp en plate med minnetekst. Blant språkene det ikke er gitt plass til, er russisk.

 

Kommentar til oversettelsen

Det er et langt dikt, og jeg vet ikke om jeg vil få det helt gjennomarbeidet i denne revisjonen heller. Jeg ser tidligere versjoner har hatt noen virkelig stygge feil. Nå får jeg forhåpentligvis rettet dem opp, i hvert fall de i starten av diktet. Det er mye jeg har lyst å kommentere, men jeg prioriterer først å få oversettelsen mest mulig riktig.

Jeg setter også opp en liten gloseliste over de mest uvanlige ordene i diktet, de jeg dobbeltsjekker, og de det kan være tvil om. Der ser man også hvor langt jeg er kommet i revideringen.

Jeg er ikke sikker på om jeg traff helt med vendingen: Men ofte er det de, hvis hender er urene,/ som rister med ditt rene navn.

Det er ikke sikkert jeg vil få tid til å sjekke disse tingene opp. Det er andre russiske dikt jeg vil prioritere. På meg virker det som om det er det kontroversielle innholdet, mer enn den kunstneriske kvaliteten, som gjør dette diktet berømt.

Gloser

памятник minnesmerke

обрыв 1. brudd 2. stup

грубый 1. grov 2. grov, rå 4. ru, grov

надгробие gravstein, gravstøtte

бреду (1. pers. entall) -> брести slepe seg 2. slentre, rusle

разпятый –> разпять korsfeste

гибну –> гибнуть 1. omkomme, sette livet til, miste livet 2. gå til grunne, forgå

гвоздь spiker, nagle

мещанство 1. småborgerskap, småborgerstand

доносчик angiver

судья dommer

решётка gitter; gitterverk

кольцо ring

Затравленный jaget затравить jage

оплеванный rakket ned på -> оплевать rakke ned på, kaste smuss på

оболганный baktalt -> оболгать baktale, bakvaske

оборка rynkekant, rysj, volang

брюссельская оборка «rynkekant fra Brussel, volang i brusselsk stil»

визжа -> визжать hvine

тычут -> тыкать (muntlig) 1. stikke 2. puffe, dulte, dytte

Белостоке Białystok (by i Polen, der det også skjedde en jødeutryddelse under andre verdenskrig (Snl))

льется -> литься flyte, flomme

растечься -> flyte utover

Бесчинствуют -> бесчинствовать husere

вожди pl -> вождь fører, høvding

стойка stang, disk

пополам i to, halvt med

отброшенный -> отбросить/отбразывать kaste, slenge (fra seg)

гогот snadring (om gjess), «knegging, vrinsking» (slang)

лабазник kornhandler, melhandler

насиловать 1. voldta 2. tvinge

сущность vesen, kjerne

(про-)бряцать rasle, klirre

подлый nedrig, gemen, sjofel

жилочкой -> жилочка -> жилка 1. жила sene, åre 2 nerve, streng

дрогнуть I fryse II 1. i setninger som земля ~ула jorden bevet {skalv, gav seg}, его голос ~ул hans stemme sviktet {brast}, его сердце ~уло а) hjertet snørte seg sammen б) han ble rørt 2. bli forvirret

пышный myk; praktfull, svulstig, pompøs

нарекли -> наречь kalle

прозрачная gjennomsiktig, transparent

обонять lukte

обнять omfavne, klemme

гул dur, bulder, drønn, brus

ледоход isgang (is som bryter opp, og flyter nedover med elvevann)

шелест rasling, rassel

седеть bli grå {gråhåret}, gråne

сплошной ubrutt, sammenhengende; kompakt; total, fullstendig

погребенных begravde -> погрести begrave

заскорузлый grov, ru; stivsinnet

Kommentar til diktet

Jeg gir en litt kort kommentar til et langt dikt. Dette diktet er ikke så revolusjonerende i formen eller i måten det er gjort på. Det revolusjonernde ligger i at det ble skrevet i Sovjetunionen, hvor antisemittismen også lå tjukk. Det er fremdeles i dag ikke helt stuerent å snakke om jødenes lidelser i andre verdenskrig i de gamle Sovjetstatene, de vil ikke la jødene ta oppmerksomheten fra deres egne lidelser. Derfor ble dette diktet, som så utvetydig taler jødenes sak, forbudt i det gamle Sovjetunionen. Og det er ingen som liker det i dag heller. Det har vunnet større oppmerksomhet i vest enn i øst, som så mange av de andre tekstene som gikk i mot regimets offisielle linje.

Jeg må også ta med at kritikken mot regimet er veldig direkte. Det er skrevet for å provosere, og går rett i strupen både mot kommunistisk propaganda, og mot russisk nasjonalisme.

Neste russiske dikt:Моим стихам, написанным так рано (Mine dikt, skrevet så tidlig), av M. I. Tsvetajeva