Ganske gamle dikt: Du skuffet meg, men jeg glemmer det fort

I april 2000 skrev jeg ikke noen dikt, så jeg må hente et fra mars det året. Dette er skrevet 18. mars, og postes 1. april, så det er bare halvannen uke i forskjell. Skal jeg skrive om det, ser jeg straks at sangen Most of the time, av Bob Dylan, har sitt å si for at diktet ble som det er. Og så er det min egen stil, fra den gang og alltid, med å begynne i en stil, og bryte tvert. Diktet er nok alvorlig nok, og handler om en smerte jeg nå har glemt. Men den står jo der, og legges ut for alle å se, like godt som jeg.

*

Du skuffet meg, men jeg glemmer det fort.
Om noen sekunder, så er det gjort
Slik. Nå husker jeg ikke det grann.
Selv om jeg anstrenger meg alt hva jeg kan
Jeg husker simpelthen ikke det døyt
At noe har hendt er rett og slett sprøyt.

ES2000