Unter der linden, av Walther von der Vogelweide

Denne gangen skal vi virkelig kjenne historiens sus i det vi går inn i tysk middelalderdiktning. Og det gjør vi naturligvis med Walter von der Vogelweide (ca. 1170-1230), den største av dem alle. Han er ganske utrolig, og ligner knapt på noen av dem som skrev i hans samtid. I Norge og Norden har vi i alle fall ingen til å hamle opp med ham. Som ingen annen jeg kjenner til i denne perioden, greier han å skrive om levende mennesker med tanker, drømmer og fantasier, personer som kunne gått rett ut i verden og levd. Svært mye av den øvrige middelalderdiktningen blir enten litt karikert, litt opphøyd, eller begge deler. Det er Vogelweide som får til å skrive om vanlige mennesker, i vanlige liv, og uten at det skjer noe spektakulært med dem.

Han skrev det som kalles Minnesanger, etter det middeltyske ordet for kjærlighet, elskov: Minne. Det er altså ikke minnesanger som er rett norsk oversettelse, men «kjærlighetssanger», eller «kjærlighetsdikt». Vogelweide brakte denne sjangeren til sitt høydepunkt, nettopp fordi han skrev om levende mennesker, levende kvinner og menn som opplevde kjærligheten med alt som følger med, i motsetning til de andre minnesangerne som nok kunne bli litt konvensjonelle og monotone.

Vi skal gå nøye gjennom både forfatteren og sjangeren og diktet denne gangen, så det er bare å gjøre seg klar til et forelsket kjærlighetseventyr, fra høymiddelalderen.

Walter von der Vogelweide

Alt med ham er usikkert. Hva vi vet, er hva han skrev, og hvor han på visse tidspunkt oppholdt seg. En av de aller sikreste kildene vi har om ham, er at han kjøpte en kappe av pels i 1203. Der har vi kvitteringen. Ellers er det en del gjetting og spekulasjoner og resonnementer.

Fødselsdatoen er usikker, det samme er dødsdatoen, og livet han levde. Vi vet kort sagt lite sikkert om han. Alt sammen må vi resonnere oss frem til gjennom de over hundre tekstene vi har overlevert fra ham, og de tekstene som er skrevet om han, eller der han er nevnt. Og nevnt er han helst hos dikterkollegene sine. Til tross for berømmelsen sin, finnes ikke navnet hans i mange opptegnelser skriver tysk Wikipedia. Et eksempel der han finnes er en kvittering for et pelskappe han kjøper 12. november, 1203. Den koster 5 skilling, og ut i fra det kan man også slutte han ikke hadde råd til å kle seg bedre, og dermed antagelig ikke hørte til i de høyere klasser.

Vi vet han antagelig var av ridderslekt, muligens at han var født i et hoff som het Vogelweide, sannsynligvis i Eisactale ved Bozen, i Syd-Tirol. Dette området ligger i dag i det nordlige Italia, men den gang var det regnet som Østerrike, det nedre Østerrike. Det vet vi også fra Vogelweides egne tekster, der han skriver om seg selv ze Ôsterrîche lernt ich singen unde sagen. «I Østterike lærte jeg å synge og snakke». Han var ved barbenbergernes hoff i Wien, og tjenestegjorde under Leopold V (1177-1194) og sønnen Friedrich (1194-1198).

Den grundigste lett tilgjengelige teksten om han på nettet finnes på Detusche Biographie. Her står det litt mer i detalj om hvordan spekulasjonene går, når det gjelder å årstallsfeste de viktige datoene i Vogelweides liv, og andre viktige begivenheter i livet hans. Han begynte å dikte rundt 1190, da har vi spor av ham, og om vi antar man starter å dikte i 20-års alderen, så blir fødselsåret rundt 1170. Lignende er det tvil og spekulasjoner om omtrent alt som er kjent om han. Det gjelder også sånn han skriver at han var med i korstoget i 1228, det er sikkert han skriver det, usikkert han var det.

Lettere enn å si noe om hvem han var og hva han gjorde, er det å si noe om tekstene hans, og hva de gjorde. Hvordan han var som forfatter, og hva han hadde å bidra med i litteraturhistorien. Her skiller han seg ut som den betydeligste av de tyske middelalderdikterne, og en av de aller mest betydelige i Europa. Han skrev ikke bare minnesanger, eller Mädchensanger, han skrev også om politiske spørsmål, om riket, om keiseren og om paven. Dette var han den eneste av minnesangerne som gjorde.

Det hadde vært kjekt å vite noe mer om denne tyske poeten med det forunderlige navnet, og skjønne mer av hva det var med ham som gjorde at han klarte å skille seg sånn ut fra de andre. Han var kjent og verdsatt allerede i sin samtid, men hvordan han reagerte på det og hva mål han hadde i livet sitt, det vet vi lite om.

Minnesang

Det er lettere å skrive om sjangeren, enn om dikteren. For i sjangeren har vi tekstene. De kan vi lese og tolke og sammenligne, og studere trekk og utvikling. Det er ikke noe vanskelig å studere dette, for sjangeren er svært konvensjonell, og det var veldig strenge regler for hvordan det skulle være. Det var det kvinnelige ideal som ble skildret personifisert i den diktet er tilegnet, og det ble ikke holdt igjen i å beskrive hvor opphøyd, uoppnåelig og ufeilbarlig denne kvinnen var, og det eneste en stakkars mann og poet kunne gjøre var å stå i tjeneste til denne herskerinnen, og hengi sitt liv til henne uten håp om å oppnå noe som helst. Stilen ble lett litt monoton, veldig lett å parodiere, og så overdrevet at det ikke ble helt troverdig.

Mange av disse dikterne og tekstene deres er ganske forglemmelige, og lever best som bakgrunn for de som klarte å skille seg ut fra sjangerkonvensjonene, og for å vite hvem og hva som blir parodiert når disse selvhøytidelige tekstene og minnesangerne senere blir gjort komiske. Det er grunn til å tro at de var alvor den gang, i hvert fall for sangerne selv, som den gang virkelig var sangerne, og fremførte tekstene til en melodi de også hadde laget, og spilte på et strenginstrument.

Walther von Vogelweide brøt ut av de strenge sjangerkonvensjonene, og skrev ikke fra perspektivet til en nedrig mann som ser opp mot en opphøyd kvinne, herskerinnen over hans liv og hans følelser. I Vogelweides minnesanger er det kjærlighet mellom likeverdige parter, oppnåelig, frisk og spennende kjærlighet, slik de aller, aller fleste er så heldige å få oppleve en eller annen gang i livet. Det er stemninger å kjenne seg igjen i, selv om det er skrevet i en tid med få fellestrekk med vår egen. Det menneskelige er der allikevel, og det er det Vogelweide er så god til å få frem.

Det er diktet vi presenterer i dag også et utmerket eksempel på. Det er diktet som i original heter Under der linden, og moderne omskrivere ikke kan bestemme seg for om betyr Unter der Linde (entall) eller Unter den Linden (flertall). Uansett er det under lindetreet det foregår, eller under lindetrærne. Og det som foregår, er at jenta som er jeg-personen i diktet, har seg et lite eventyr med en gutt hun opplagt liker veldig godt.

Unter der linden

Jeg presenterer diktet i original til venstre, i en lett omskriving av meg til høyre. Så følger en oversettelse, og helt til slutt i posten en gjendiktning. Mellom der vil det være kommentar til språk, form og innhold, og generelle kommentarer.

Under der linden  

Under der linden
an der heide,
dâ unser zweier bette was,
dâ muget ir vinden
schône beide
gebrochen bluomen unde gras.
vor dem walde in einem tal,
tandaradei,
schône sanc diu nahtegal.  

Ich kam gegangen
zuo der ouwe:
dô was mîn friedel komen ê.
dâ wart ich empfangen
hêre frouwe
daz ich bin sælic iemer mê.
kust er mich? wol tûsentstunt:
tandaradei,
seht wie rôt mir ist der munt.  

Dô hete er gemachet
alsô rîche
von bluomen eine bettestat.
des wirt noch gelachet
inneclîche,
kumt iemen an daz selbe pfat.
bî den rôsen er wol mac
tandaradei,
merken wâ mirz houbet lac.

Daz er bî mir læge,
wesse ez iemen
(nu enwelle got!), so schamte ich mich.
wes er mit mir pflæge,
niemer niemen
bevinde daz wan er und ich und ein kleinez vogellîn:
tandaradei,
daz mac wol getriuwe sîn.
Unter den Linden  

Unter den linden
an der heide,
da unser beider Bett war,
da könnt ihr finden
schöne beide
gebrochen Blumen und Gras.
vor dem Walde in einem Tal,
tandaradei,
schône sang die Nachtigall.

Ich kam gegangen
zu der Au,:
da war meîn Friedel komen und.
da wurde ich empfangen
hêre Frau!
dass ich bin sælic immer mehr.
kust er mich? wohl tûsentstunt:
tandaradei,
sieht, wie rot mir ist der Mund.

Da hatte er gemacht
also reich
von Blumen eine Bettestat.
des wirt noch gelacht
inneclîch,
kommt iemand an denselben Pfad.
bei den Rosen er wohl mag
tandaradei,
merken wo mir das Haupt lag.  

Das er bei mir lag,
wusste es jamand
(nu enwelle Gott!), so schamte ich mich.
wes er mit mir pflegen,
nimmer niemand
befinde das, wan er und ich und ein kleines Vöglein:
tandaradei,
das mag wohl getreu seîn.
Walter von der Vogelweide: Under der linden

Under lindetrærne

Under lindetrærne
på heien
hvor vi begge hadde sengen vår
der kan dere finne
skjønne både
brukne blomster og gress
Ved skogen i en dal
tandaradei,
sang nattergalen skjønt.

Jeg kom gående
til gresslandet
der var min kjære kommet og
de ble jeg mottatt
ærede frue!
der ble jeg salig for alltid
Kyste meg? Fullt tusen ganger!
Tandaradei
Se, hvor rød er meg munnen.

Der hadde han laget
altså rik
av blomster et sengeleie
Det blir ennå ledd
inderlig
når noen kommer på den samme stien
ved rosene ville han
tanderadei
merke hvor hodet mitt lå.

At han lå med meg
Om noen visste det
(nu det ville ikke Gud!) så skammet jeg meg
Hva han gjorde med meg
aldri skal noen
vite det, utenom han og jeg,
og en liten fugl
tanderadei,
som kan være helt trofast.

Språk, form og innhold

Språket er en ekstra utfordring denne gangen, og jeg skal ikke gjøre krav på verken å kunne eller å være vant med tekster på middelaldertysk. Jeg har brukt tysk Wikipedia (Unter den Linden) til kjapt å finne ut av ordene i originalen, og så har jeg satt dem over sånn noenlunde til et slags moderne tysk. I min oversettelse og mitt arbeid med teksten legger jeg originalen til grunn,

I første strofe er det noen ord som nå skrives på annen måte, dâ for da, vinden for finden, ir for ihr og schône for schöne. Ordet muget er vesensforskjellig, oversettelsen er kan, og jeg vil gjette på at det er det nåværende ordet mögen i en annen skriveform vi har å gjøre med. I andre person flertall er det i dag mögt som er korrekt, den gang altså muget. At Blumen blir skrevet bluomen er ingen sak, i hele diktet har substantivene liten bokstav, det å skrive med stor bokstav kom inn senere. Ordet tandaradei er et lydmalende ord for sangen til nattergalen, oppfunnet av Vogelweide, for dette diktet. Ordet Sang ble skrevet med c, sanc, men også her går det an å tenke seg at uttalen ikke var så ulik.

I andre strofe er det zuo for zu, ouwe for Aue, dô for da eller dort, daz for dass, iemer for immer og mê for mehr. I tillegg er det uttrykket hêre frouwe, som det går an å se opphavet til, hêre er beslektet med ehre (ære) og frouwe er nær en litt voldsom variant av vårt norske frue. Ordet sælic skal også gå an å kjenne igjen for en skandinav, det er salig. Kuster mich kan godt være kust er mich, kysset han meg, at middelaldertysk kunne slå inn pronomenet i verbet. Wol ble skrevet uten h, wohl, og tûsentstunt skulle også gå å kjenne igjen, «tusenstund». Også for munt (Mund) ble t brukt for d i enden, uttalen er ganske sikker nokså lik.

I tredje strofe er det het for hat, gemachet for gemacht, gelachet for gelacht, kumt for komt, iemen for jemand, pfat for Pfad, Bî for bei, rôsen for Rosen og mac for mag, Videre er ordet bettestat, det tror jeg ikke blir brukt lenger, men det skal vel ganske sikkert tilsvare norsk «sengested», der vi nå bruker sengeleie (tysk: Bettruhe). Ordet inneclîche er skrevet uvant, men er ordet innig, inderlig eller hjertelig. Både det ordet og riche har en -e til slutt i bøyningen, som ikke trengs i dag, som ikke brukes. Riche er forresten reich, nå har det fått diftong, originalen ligner vårt norske ord for rik. Den siste linjen er spesiell, wâ mirz houbet lac, men det er samme lydregler og skriveregler som vi ser gjelder ellers i diktet. Det er wâ for wo, mirz er satt sammen av mir daz, eller «til meg (hodet)», hodet er skrevet houbet, med en -e- mellom b og t, sånn som for gemachet og gelachet, denne e’en er forsvunnet. Så skrives -g i ending -c, lac for lag.

I siste strofe er det nok en gang z for s i das, bî for bei og flere av de endringene vi tidligere har sett. Ny er vel sô for so, schamt for schämt, niemer for nimmer, iemen og niemen for jemand og niemand og wan for wann. Linje to har wessez iemen, der wessez vel må være sammensatt av wesse og ez, moderne wusste es jemand. Ordet nû i parentesen i linjen under tror jeg må være en partikkel, et utrop, kanskje slik vi nå på norsk bruker «nå», særlig i muntlig tale. Ordet enwelle ser jeg som en eldre entwille, prefiks ent- i betydningen mot, altså «mot Guds vilje». Linje 4 har wes for was, og pflæge for pflege. Jeg tror bevinde er befinde, v for f, og så er det z for s i kleines. I siste linje er nytt ord getriuwe, i dag skrevet getreue.

Formen er etter hva jeg kan se 2+2+4, altså to takter i de to første linjene, fire i den tredje, og så er det tre sånne tripler i strofen. Til sammen 9 linjer. Versefoten ser ikke ut til å være konsekvent,men det er sjelden mer enn to trykklette stavelser etter hverandre. Det forekommer heller aldri to trykktunge etter hverandre. Så stort sett går det annenhver, men det varierer om linjene har en trykklett stavelse først som opptakt.

Rimmønsteret er ABcABcdod. Små bokstaver betyr trykktung utgang, siste stavelse har trykk, mens store bokstaver betyr at utgangen av linjen er trykklett. Bokstaven o tilsier at linjen ikke har rim. Det er linje 8, med nattergalens «tandaradei». Den linjen kan jeg heller ikke være sikker på hvor trykket skal være i. Den bryter med alt.

Her er de trykktunge stavelsene i første strofe markert med fet skrift. Mønsteret følges i de tre andre strofene også.

Under der linden
an der heide,
unser zweier bette was,
muget ir vinden
schône beide
gebrochen bluomen unde gras.
vor dem walde in einem tal,
tandaradei,
schône sanc diu nahtegal.

Walter von der Vogelweide: Unter der linden (trykkfordeling)

Innholdet i diktet kommer forhåpentligvis frem i oversettelsen og gjendiktningen, for de som ikke klarer å trenge gjennom originalen og min egentlig ganske halvhjertede omskriving til moderne tysk.

Poenget er at det er jenta som er stemmen i diktet, hun er jeg-personen. Hun er full av sitrende spenning og forelskelse av det hun har opplevd, og går og tenker på det. Det er formidlingen av denne forelskelsen og denne hendelsen som er diktet.

I første strofe blir stedet introdusert. Det er under lindetrærne oppe på heien, det var der de hadde sengen sin, og lå sammen. Ennå kan man finne brukne blomster og gress der oppe, sporene etter dem. Så er det denne nattergalen som blir introdusert, med sangen sin, tandaradei. Dette er for øvrig et motiv brukt i de senere ballader, og selvfølgelig også i tidligere, klassisk diktning, dette med en slags gjentagende linje som et omkved. Det er en fin effekt, at det egentlig betydningsløse ordet tandardei blir gjentatt på samme sted i hver strofe, men hver gang gir en forskjellig slags mening.

I andre strofe kommer hun gående til dette stedet, til denne sengen han har forberedt. Der er kjæresten allerede og venter på henne. Hun blir mottatt, og utbryter «hellige frue», etter dette er hun lykkelig for alltid. Med få ord får hun sagt det, leserens fantasi strekker til for hva som der skjer med henne. Om han kysset henne? Åja, mange ganger, utallige, – og så kommer tandaradei – sånn man nynner når man gjør noe ulovlig, noe litt usømmelig, men spennende og ufarlig (kanskje til og med litt farlig, hvis det blir oppdaget, men risikoen gjør det bare enda mer spennende og gøy!). Så er det regelrett adjektivbeskriving, rød munn, som leppene blir når blodet strømmer til dem.

I tredje strofe blir igjen stedet beskrevet. Han har forberedt en seng til henne, av roser, rikt dandert. Så står det at om noen kommer forbi på stien, og ser disse rosene ligge der, så vil de utmerket godt skjønne hva som har skjedd. Og da vil de få seg en god latter. Det er lett å se hvor hodet hennes lå. Tandaradei.

I siste strofe kommer en slags refleksjon, om noen visste hva som har foregått – Gud gi at det aldri skjer! som det står i parentesen i linje 3, nei, da er det ikke godt å si hva som kommer ut av det. Ingen må vite. Og ingen vil få vite. Det er bare han og jeg-personen, som vet, han og hun, og denne fuglen som sang. Hemmeligheten er trygg. Tandaradei!

Gloseliste

Det er litt spesielt å ta med en gloseliste når så mange av ordene ikke er i bruk lenger, og noen av dem også har annet opphav enn tysk. Her er en liten gloseliste, som nok ikke står i stil til det lange diktet. Mange av ordene er forklart i gjennomgangen av språket. Merk at jeg hadde en uke på meg til dette, jeg har ikke slått opp alle ordene jeg skriver om der, det har jeg for alle ord satt i denne og andre gloseliste. Her er de slått opp på Ordnett.no.

die Heide -/-n; hede, hei, lyngmo
gebrochen (adj.) 1. brutt, brukken 2. nedbrutt 3. gebrokken.
Frau die, -/-en; kvinne, frue, hustru; (foran navn) fru;

Kommentar

Det er artig å lese kjærlighetsdikt fra middelalderen. Det er en tenkt historie, dette, Walter von Vogelweide er ingen kvinne, men det er så fantasifullt og levende at man kan se for seg at akkurat sånn må det ha vært. Det er oppmerksomhet om enkelte detaljer, som at hun tenker på merket etter der hodet lå, i blomstene, og at hun hørte nattergalen. Og så den frydefulle spenning at ingen må få vite!

Sånn har det vært mellom mennesker i tusener av år! Hun møter ham, og de har sine hemmeligheter. Hun sier ingenting om dem, bare åpner døren på gløtt om at han kyssset henne tusen ganger (tusenstund).

I middelalderen er mange av de andre tekstene så stive og formelle at det er vanskelig å forestille seg noe forelsket kjærlighetsliv. Eller så er de så grove og plumpe at de blir parodier i den andre retningen, som hos Boccaccio, og andre. Det kan være fint å opphøye kvinnen, det kommer vakre kjærlighetsdikt ut av det hos Dante og Petrarca, som jeg begge har postet fra. Men kjærlighet og forelskelse er menneskelig, det er et hverdagslig eventyr, de færreste kvinner føler seg så spesielle som de er skrevet å være.

I hvert fall er denne kvinnen under lindetreet veldig fornøyd med tingenes tilstand. Hun ser klart ut til å foretrekke at han har rosesengen klar til henne når hun kommer, og at han gir henne en behandling hun og han er alene om å vite, enn at han skriver opphøyde kjærlighetsdikt om hvor uoppnåelig hun er. Hun her er veldig fornøyd med å være oppnåelig, for å si det sånn.

Det er vel de fleste.

Min gjendiktning

Det er noe eget å gå inn og gjendikte dikt fra middelalderen. Jeg mener nå at i en gjendiktning skal man forsøke å trenge seg litt inn i dikterens hode og verden, og forsøke å dikte frem på ditt språk det han eller hun vil ha sagt i sitt. Men i dikt fra Middelalderen, av Walther von der Vogelweide, da føler jeg at jeg beveger meg inn i et hode og en verden fremmed for meg. Jeg har dog forsøkt å bevare tonen og stilen fra originalen, og å få rytmen og rimene på riktig plass.

Under en linde

Under en linde
(et) sted på heden
hvor sengen til oss begge lå
der kan du finne
skjønne gleden
med brukne blomster, brukne strå
Foran skogen i en dal
tandaradei,
fagert sang en nattergal.

Jeg kom i gange
(til) gress og tue
der jeg min kjære kommet ser
og meg i fanget
Milde frue!
der ble jeg salig evig mer
Kysset meg? Ja, lykkestund!
Tandaradei
Se, hvor er meg rød min munn.

Der hadde han laget
altså rike
av blomster lite sengested
Av latter plaget,
inderlige
Blir den som samme sti vil tre
Ved de roser vil man nå
tanderadei
merke hvor mitt hode lå.

At han i mitt leie
Visste man det
(nu motvilje Gud!) jeg skammer meg
Hva han gav slags pleie
Aldri kan det
Bli kjent av folk, kun han og jeg,
og en liten fugleskvett
tanderadei,
som alltid vet å holde tett.

ES2020

Cantatico delle creature (Cantatico di frate sole), av Frans av Assisi

Dette er det eldste diktet postet så langt på bloggen, og ganske sikkert det eldste diktet jeg kommer til å poste. Dette kan jeg skrive, siden jeg tilbakeposter det fra desember 2019, for å fylle 2014 med annet enn bare russiske dikt. Før middelalderen ble det ikke skrevet dikt på folkespråkene, ikke dikt på språk jeg kan, og det er neppe håp om å finne noe eldre enn italiensk middelalderlitteratur.

Og italiensk middelalterlitteratur og italiensk litteratur blir ikke eldre enn dette. Det er denne teksten som setter det hele i gang, il testo più antico della litteratura italiana, står det på iteliansk wikipedia om salmen, det eldste teksten i iteliansk litteratur. Den er skrevet av Frans av Assisi, grunnleggeren av fransisikianerordenen, og en av de mest berømte skikkelsene i europeisk middelalder overhodet.

Frans av Assisi (1182-1226)

Frans av Assisi, slik han fremstår i San Francesco Assisi, basilikaen i Roma. Fra italiensk Wikipedia.

Frans av Assisi,eller Giovanni Francesco di Bernardone, som er døpenavnet, er en italiensk munk som etter sin død ble kåret til Helgen. Han er av den katolske kirkes mest berømte. Han er også svært berømt for sitt liv og virke, for at han preket og praktiserte de kristne idealene lydighet, kyskhet og fattigdom, og som grunnlegger av franskianerordenen, en av de aller største og mest kjente munkeordnene.

Han var ikke fattig hele sitt liv. Han var sønn av en velstående tøyhandler, Pietro Bernardone, og han vokste opp i Assisi tilhørende den borgerlige elite. Fra dette snudde han tvert om, etter det som må kalles religiøse åpenbaringer, en regelrett omvendelse. Fra å være rik besteborger, ble nå poenget å være fattig, penger var synd og styggedom, og Frans og hans følgere gikk rundt i Umbria og Toscana på jakt etter mat og husly for dem som ville gi dem det. De ville ikke eie noe selv.

Dette vil nok oppleves sjokkerende radikalt i dag, og var det nok også den gang. Men det er kanskje fremdeles noe tiltrekkende med rike mennesker som selger alt de eier, og gir det til de fattige. Farens rikdommer brukte Frans av Assisi til å bygge opp et sykehus for spedalske.

Som skribent, tenker og poet var ikke Frans av Assisi så sterk som han var det i sin væremåte. Det vil si, som tenker hadde han enorm innflytelse, med det at hans tanker om kristendommen satte varig preg på den, særlig innenfor hans egen orden, selvfølgelig. Men han skrev ikke disse tankene ned noe sted, han levde dem bare, og praktiserte dem.

Det er dagens dikt som skiller seg ut. Det er soleklart mest berømt av alt Frans skrev, og er det gjennom sin klarhet og sin enkelhet. Den er skrevet i årene 1224/25, årene like før han døde. I samme periode, september 1224, opplever Frans etter historien stigmatiseringen, den som er med å befeste hans posisjon som en av de aller, aller fremste og mest kjente. Tradisjonen ser på dette som en slags fullendelse av hans liv, at han nesten ender opp som Kristus selv. Det har litt å si i forståelsen av denne teksten, i hvert fall i kristen, katolsk tradisjon. Det er Mesteren selv, som gjør alle til brødre, og med Far, Gud Herren, som den aller øverste, trygge og beskyttende.

Dette kaster lys over teksten, som også skal kunne leses godt uten disse biografiske og historiske detaljene. Det kunne være innledning god nok at her har vi 800 år gamle tanker foran oss, et sted i Italia satt en frivillig fattig ordensgrunnlegger og munk, og skrev ned dette, som vi ennå kan glede oss over og forundre oss over i dag: Sangen til brødrene av solen!

Cantatico di frate sole

Altissimu, onnipotente bon Signore,
Tue so’ le laude, la gloria e l’honore et onne benedictione.

Ad Te solo, Altissimo, se konfano,
et nullu homo ène dignu te mentovare.

Laudato sie, mi’ Signore cum tucte le Tue creature,
spetialmente messor lo frate Sole,
lo qual è iorno, et allumini noi per lui.

Et ellu è bellu e radiante cum grande splendore:
de Te, Altissimo, porta significatione.

Laudato si’, mi Siignore, per sora Luna e le stelle:
il celu l’ài formate clarite et pretiose et belle.

Laudato si’, mi’ Signore, per frate Vento
et per aere et nubilo et sereno et onne tempo,
per lo quale, a le Tue creature dài sustentamento.

Laudato si’, mi Signore, per sor’Acqua.
la quale è multo utile et humile et pretiosa et casta.

Laudato si’, mi Signore, per frate Focu,
per lo quale ennallumini la nocte:
ed ello è bello et iocundo et robustoso et forte.

Laudato si’, mi Signore, per sora nostra matre Terra,
la quale ne sustenta et governa,
et produce diversi fructi con coloriti fior et herba.

Laudato si’, mi Signore, per quelli ke perdonano per lo Tuo amore
et sostengono infermitate et tribulatione.

Beati quelli ke ‘l sosterranno in pace,
ka da Te, Altissimo, sirano incoronati.

Laudato si’ mi Signore, per sora nostra Morte corporale,
da la quale nullu homo vivente pò skappare:
guai a quelli ke morrano ne le peccata mortali;
beati quelli ke trovarà ne le Tue sanctissime voluntati,
ka la morte secunda no ‘l farrà male.

Laudate et benedicete mi Signore et rengratiate
e serviateli cum grande humilitate.

1225

Salmen til brødrene av solen

Høyeste, allmektige gode Herre,
Dine er lovprisingene, glorien, æren og hver velsignelse.

Til deg alene, Høyeste, egner det seg
og intet menneske er verdig å nevne deg.

Lovet være, Herren min, med alle dine skapninger,
Særlig herr bror solen,
Som er dagen, og lyser oss opp for ham.

Og den er skjønn og strålende med stor glans
av deg, Høyeste, bærer den betydning

Lovet være, herren min, for søster måne og stjernene
i himmelen har du laget dem klare og kostbare og skjønne.

Lovet være, herren min, for bror vind
og for luften og skyene og himmelen og all slags vær
som i alle dine skapninger blir forsørget.

Lovet være, Herren min, for søster vann.
som er veldig nyttig og ydmykt og kostbart og rent.

Lovet herre, Herren min, for bror ild,
som lyser opp natten:
og han som er skjønn og glad og robust og sterk.

Lovet være, Herren min, for søster vår moder jord,
som ernærer oss og styrer,
og produserer forskjellige frukter med fargerike blomster og urter.

Lovet være, Herren min, for dem som tilgir for din kjærlighet
og hjelper syke og plagede.

Salige de som som skal hvile i fred,
som fra deg, Høyeste, skal bli kronet.

Lovet være, Herren min, for søster vår kroppslige død,
som ingen levende mennesker kan flykte fra:
ve dem som dør i dødssyndene;
salige de som vil finne din helligste vilje,
at den andre døden ikke vil gjøre ille.

Lovet og velsigne min Herre og vær takknemlige
og tjen ham med stor ydmykhet.

Språk, form og innhold

Dette er middelalderitaliensk, før Dante, til og med, hundre år før Dante, så det er forskjeller i skrivemåten. Det er også rester av latin, som at det står et for e (og), tucte for tutte, og mange, mange andre eksempel. Til hjelp for meg har jeg brukt denne nettsiden, fra det schlesiske museet i Opava, som har satt salmen opp med moderne italiensk ved siden av.

Formen er ganske spesiell, i det at den er så fri. Her er ingen faste rytmer i det hele tatt, ingen rim, og ingenting av det vi finner i antikkens klassiske dikt. Versene har veldig forskjellig lengde og trykkfordeling, og strofene varierer i lengde mellom to (8), tre (4) og fem (1) linjer. Til sammen blir det 13 strofer, et ulykkestall, men heller ikke det ser ut til å bry Frans og hans lesere det minste.

Jeg vet at i middelaldermusikken var takt og rytme forbudt, det skulle ikke være mulig å danse til, ikke fristende å bevege kroppen til, for da kunne jo både det ene og det andre skje videre. Dette gjelder kirkemusikken, og vi har meg bekjent ikke så veldig mye annen musikk bevart fra denne tiden. På torgene og markedene, og kanskje omreisende teatre, kunne muligens mer frivol musikk høres. Men den er ikke bevart. Teksten til Frans av Assisi passer i hvert fall inn i denne måten å lage musikk på, og tekster til musikk. Det skal være messende, kontemplativt, ingen takt og rytme som setter i gang kroppen og fantasien.

Første strofe er svært berømt, og forståelig og oversettelig uten altfor store vanskeligheter. Mange av ordene som brukes her er nesten universelle i europeisk kulturtradisjon, og opptrer i mange, mange språk som fullt gangbare fremmedord. Den henvender seg til Gud Herren (bon Signore) med benevnelsene «høyeste (Altissimu), allmektige (onnipotente)», og sier at til han skal være lovprisningen, glorien, æren og hver velsignelse. Gjennom hele oversettelsen kommer jeg til å bruke stor bokstav på Altissimu.

I strofe 2 kommer ordet mentovare, som er satt opp i gloselisten for italienskkyndige. Det er ikke et oppslagsord i italiensk-norske ordbøker jeg kjenner. I betydningen avere in mente betyr det ha i hukommelsen, altså minnes, mens i de andre betydningene betyr det «nevne, benevne». Originalen har altså begge betydningene i seg, vi må velge det ene. Strofen sier at det er kun du (Herren, den høyeste (Altissimo)) som egner seg for alt dette, og at ingen mennesker er verdige til å nevne ham en gang.

Ordet messor, eller moderne messer, i strofe 3, står ikke, men jeg gjetter på at det er dette ordet som utvikler seg til å bli franske monsieur, altså Herr. Det passer i sammenhengen, og engelske og tyske oversettelser går for denne. Strofe 3 begynner med formelen Laudato sie, eller Laudato si’, som betyr «lovet være», og går igjen i nesten hver eneste strofe nedover. Den første som blir lovpriset er alle levende vesen (tucte le tue creature), og altså særlig herr bror solen, som er dagen for oss, og lyser opp oss (mennesker) for ham (Gud).

Fjerde strofe fortsetter å snakke litt om solen. Den er skjønn og strålende med stor glans, og den bærer signifikans (significatione) av ham. Jeg er ikke helt sikker på om de te, eller di te, på moderne italiensk, best oversettes med «av deg» eller «til deg». Om det er solen som gir betydning til Gud, eller Gud som gir betydning til solen. Betydningen er skjønnheten, strålene, den store glaneen, om det er av Gud, eller til Gud. Garantert går det i begge retninger, men her er spørsmålet hvilken av dem Frans av Assisi vil ha uttrykt.

Femte strofe lovpriser Herren for søster måne og stjernene, de andre himmellegemene. I himmelen har han (Herren) laget dem klare, kostbare og skjønne. Det er noen gamle skrivemåter for noen av ordene i denne strofen også, pretiose for preziose, for eksempel. Det ordet kommer igjen også i strofe 7. Celu for cielo er også gammel form.

Strofe 6 har tre linjer igjen. Der er det bror vind, og for luften og skyene og himmelen og været. Her er det nok vær, og ikke tid, som er riktig forståelse av tempo. Jeg oversetter onne tempo med all slags vær, direkte oversettelse ville vært «hvert vær». Det er været som alle Herrens kreatur lever i, som han gir næring (dài sustentamento). Formuleringen lo quale (eller la quale) går igjen i flere av strofene nedover, mest korrekt norske oversettelse er «hvilket» eller «i hvilken», men jeg har unngått den i de fleste av strofene, og fått frem den relative sammenhengen på andre måter.

I strofe 7 er per sor’aqua forkortelse for per sorella aqua, for søster vann. Det er latinsk et for folkespråkets e, og, og så er det fire adjektiv som beskriver vannet: utile, humile, pretiosa og casta. Det eneste som er uvanlig italiensk, er pretiosa, for preziosa, «kostbart, verdifullt». Alle adjektivene har a-ending, fordi de står til hunkjønnsordet aqua. (vann).

I neste strofe, nummer 8, er focu en gammel skrivemåte for fuoca, ild. Her også kommer formuleringen per lo quale, «for hvilket», men jeg oversetter mer moderne, og mer forståelig. Ilden lyser opp natten. Og den er skjønn og sterk og munter og robust.

Strofe 9 har alternativ skrivemåte sustenta, fructi, flori og herba for sostenta (ernære), frutti (frukter), fiori (blomster) og erba (urter, gress). Her lovpriser poeten Herren for vår mor jord, eller søster vår mor jord, som det står. Hun gir oss alle disse fruktene og blomstene, hun ernærer oss, og produserer til oss disse tingene vi trenger, og som også er fargerike og vakre.

Strofe 10 er den første som takker ikke for de gaver naturen gir oss, og som i diktets verden er gavene Gud har gitt oss i naturen. Her er det mennesker som takkes, og det er de mennesker som tilgir for Guds kjærlighet, og som hjelper syke og plagede. Dette er fransiskanerordenen Frans selv grunnla, og som nettopp prediker ydmykhet og tilgivelse, og har satt seg som oppgave å forsake rikdom, og å hjelpe de trengende. I to enkle linjer blir denne typen mennesker fremhevet, denne måten å leve på. Frans fra Assisi snakker til sine egne.

Dette er også en av strofene som får et påheng, etter lovprisingen. Det er strofe 11, som sier at de er heldige, de som støtter seg i fred, og som skal bli kronet av Herren, den Høyeste (ka da te, Altissimo, sirano incoronati). Dette kan også leses som et løfte, til munkeordenen og de som lever i dette løftet, og som hjelper de plagede og trengende, sånn som det står i strofen over. De skal få sin belønning senere. Og de er salige (Beati) for det. Sosterranno er future simplice, enkel fremtid, av verbet sostenere (støtte, bære, holde ut), som er brukt også i strofen over.

Strofe 12 er den lengste. Der er det mennesket og menneskets dødelighet som omhandles, det store alvoret. Kanskje er det på sin plass å minne om at Frans av Assisi selv var på vei inn i sitt siste leveår da han skrev dette, og at disse tankene veide tungt for ham akkurat da. I alle fall fall blir Herren lovet også for vår kroppslige død (nostra morte corporale). Den kan ingen levende unngå, som det står, og som det er. Problemet er de som dør i synden, ve til dem (guai a cquelli), står det bare i diktet, det venter dem fortapelsen. Men de som finner hans helligste vilje, de får ingenting vondt av den andre døden (la morte secunda). Den andre døden er den evige fortapelsen, den virkelige og alvorlige døden, den som er å frykte. Den er nevnt fire ganger i det nye testamentet, (Johannes Åpenbaring 2,11, 20,6, 20,14 og 21,8), og skiller seg altså fra den første, kroppslige døden, med det at den er evig. Det er den andre døden som er fortapelsen. Den trenger ikke de som er frelst, å frykte. Den vil ikke gjør dem noe vondt (no ‘l farrà male).

Til slutt avslutter sangen med lovprising og velsignelse til Herren, og en oppfordring til å takke ham og tjene ham med stor ydmykhet. Verbene står i 2. person flertall, den formen blir brukt både i presens og imperativ, og her er det imperativ, bydeform. Det er til menigheten, til munkeordenen, til de som hører sangen. Vi har ikke noe godt norsk verb for ringratiate, så jeg oversetter med «vær takknemlige», og så skal vi altså være takknemlige og tjene ham med stor ydmykhet, etter oppfordringen.

En kort kommentar til andre norske oversettelser

Jeg må nok også si den norske oversettelsen gjengitt på Wikipedia, ikke stemmer overens med originalen. Den er temmelig fri, for å si det forsiktig. «Lett forenklet», skriver de selv, «direkte feil», kunne de også skrevet. Flere steder har de bare valgt et norsk ord, som passer greit i diktet, men som ikke har noe med den italienske originalen å gjøre.

Den finnes også i andre oversettelser på norsk, også trykkede, og kalles da gjerne Solsangen. Disse har ikke jeg undersøkt.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok på Ordnett.no. Ord som ikke finnes der, er slått opp i italienske ordbøker på nettet med lenke til oppslagsstedet.

onnipotente (uttale: onnipotènte) (adj.) allmektig
lode (uttale: lòde) f 1. ros 2. lovprisning, lovsang 3. (karakter ved universitetseksamen) ros, laud
se konfano -> si confanno -> confarsi (vb. refl.) passe, egne seg, være gunstig
degno (uttale: dégno) (adj.) verdig;
mentovare v. tr. [dal fr. ant. mentevoir, che è il lat. mente habere «avere in mente»] (rare le forme rizotoniche), letter. o pop. tosc. – Nominare, menzionare, rammentare: è un luogo che ho sentito già m.; et nullu homo ène [= èdignu Te m. (s. Francesco); Se d’esser mentovato là giù degni (Dante); altre cagioni che non è qui il luogo di m. (Manzoni); e dammi che nel mio commiato Io mèntovi l’autore del tuo sangue (D’Annunzio). ◆ Part. pass. mentovato, anche come agg., con il sign. di già nominato, suddetto, e sim.: secondo la deposizione del mentovato teste … (cfr. il più comune summentovato). Treccani.
lodare (lò-) (vb.trans.) 1. rose; 2. love, prise; sia lodato Dio! Gud være lovet! 3. (vb.refl.) rose seg selv, skryte av seg selv
spetialmente -> specialmente (uttale: specialménte) (adv.) særlig, især
ellu -> esso (uttale: ésso) (pron.) han, den, det (særlig om dyr og ting)
splendore (uttale: splendóre) m 1. (lys)stråling, skinn, glans 2. (fig.) enestående/usedvanlig skjønnhet 3. (fig.) glans, prakt
significatione – significazione -> significante (adj.) betydningsfull, betegnende
formate -> formare (fó-) 1. (vb.trans.) forme, danne, utgjøre, lage, skape 2. (vb.refl.) danne seg, utvikle seg (også fig.)
nubilo – latin -> nuvola (uttale: nuvola) f 1. sky 2. sverm
sereno (uttale: seréno) (adj.) 1. klar, lys, skyfri 2. rolig, stille, behersket
sostentamento (uttale: sostentaménto) m 1. næring, ernæring (også fig.) 2. underhold, forsørging
umile (uttale: umile) (adj.) 1. ydmyk 2. underdanig 3. beskjeden, sjenert, forsiktig 4. (om sosial stand) beskjeden, enkel 5. enkel, fattigslig, ussel
pretiose – presiose -> prezioso (uttale: prezióso) (adj.) kostbar, kostelig, verdifull
casto (adj.) 1. kysk, ren 2. (fig.) (litt.) enkel, ukunstlet; stile casto enkel stil
ennallumini – ennal + luminare -> illuminare (-lù-) 1. (vb.trans.) belyse, lyse opp 2. ( fig.) lyse opp 3. gjøre opplyst, gi kunnskap 4. (vb.refl.) bli opplyst, bli tent 5. (vb.refl.) (fig.) lyse opp
giocoundo -> giocondo (uttale: giocóndo) (adj.) munter, glad
robusto (adj.) kraftig, robust, solid
sustenta -> sostentare (-è-) (vb. trans.) 1. ernære, tilføre næring 2. underholde, forsørge
erba (uttale: èrba) f 1. gress 2. urt 3. (flt.) grønt, grønnsaker 4. (slang) hasj, marihuana
perdonare (-dó-) 1. (vb. trans.) tilgi 2. unnskylde (særlig i høflighetsfraser) 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) tilgi, gi tilgivelse
sostengono -> sostenere (uttale: sostenére) (sostèngo) (vb. trans.) 1. støtte, bære 2. hjelpe, støtte 3. påta seg, ta på seg 4. tåle, holde ut, stå imot 5. (om eksamen) avlegge, ta 6. (om rolle) spille, inneha, utøve 7. styrke, holde i form 8. hevde, påstå, forfekte 9. (vb. refl.) støtte seg, holde seg oppe 10. (vb. refl.) holde seg i form, holde seg gående 11. (vb. refl.) greie seg (økonomisk) 12. (vb. refl.) holde, være overbevisende
infermitate -> infermità (uttale: infermita) f sykdom, lidelse
tribolazione (uttale: tribolazióne) f plage, pine, bekymring, trengsel, sorg, nød
incoronati -> incoronare (-ró-) (vb.trans.) 1. krone, sette krone/krans på 2. (fig.) omkranse 3. (fig.) (hverdagslig) (spøk.) gjøre til hanrei, bedra
corporale (adj.) legemlig, kroppslig, korporlig
scappare (vb. intrans., hjelpevb. essere) 1. unnslippe, komme seg unna, rømme 2. flykte, stikke av, løpe avgårde 3. stikke ut, stikke fram 4. miste, gå glipp av 5. glippe, slippe ut, glemme seg, komme i skade for, ikke klare å kontrollere
guai (uttale: guai) (interj.) ve!, akk! guai a te! ve deg!
peccare (pè-) (vb. intrans., hjelpevb. avere) 1. synde 2. feile, begå feil
volontà (uttale: volonta) f vilje, ønske, lyst

Kommentar

Jeg er glad i sterke følelser. Dette er sterke følelser, og de er ekte. Her er mange ord og uttrykt sagt så mange ganger i hundretusener på hundretusener av gudstjenester over hele den kristne verden, at de har tapt seg litt i innhold. Man har glemt at det en gang satt en person og tenkte på hvordan han skulle få uttrykt sin enorme kjærlighet og hengivenhet i ord.

Det er sånn jeg leser dikt, og sånn jeg liker å skrive. Det gjelder å få ordene til å bety det de er, og komme seg dit der det ordene sier er sant. Da blir det en inderlighet med dem, som jeg savner i det daglige, der så mye er å gjøre seg til, og si ting for å oppnå en effekt med det. Jeg skal ikke forstyrre dikttolkingen med noen dagsaktuell samfunnsanalyse, hver får gjøre seg opp sin egen mening om hvordan verden er i dag, Men jeg liker en person og et dikt som sier «aller høyeste, allmektige gode herre», og mener det, som sier om «herr bror solen at han lyser opp oss, for ham». Da blir det sterkt.

Det er en kjærlighet og hengivenhet vanskelig å forstå for en som selv ikke deler troen. Det er religiøs diktning, dette. I vår tid er det kanskje vanskelig å ta inn over seg med hvilken hengivenhet Frans og de andre munkene gikk inn i denne læren, og med hvilken hengiven troende i den katolske kirke har dyrket Frans. Han er inspirasjon for dem, et eksempel, på at det går an også for et vanlig menneske å følge Guds bud, leve som han ønsker, og ende opp salig og frelst og verdt å beundre.

Frans av Assisi er så berømt, og betyr fortsatt så mye for mange, at jeg kanskje skal være litt forsiktig med å skrive så kategorisk, jeg som bare kjenner ham litt på overflaten, som en av mange fascinerende personer og poeter. Jeg er på tryggere grunn når jeg snakker om diktet, som det første i italiensk litteratur, og med det et av de aller første i europeisk kulturhistorie, etter antikken. Det er enkelt og tilgjengelig, man trenger ingen forkunnskaper. Det er poeten og tjeneren som takker sin Gud for skaperverket, og kaller alt i det våre brødre og søstre, lik som om vi har en felles far i Herren vår Gud, og at han er den Høyeste og Allmektige, og vi skal være takknemlige og fortsette med å tjene ham i ydmykhet. Så trenger vi ikke frykte døden, verken den kroppslige eller den evige, og vi trenger heller ikke frykte livet på jorden.

Det budskapet har vært godt å ta med seg for mange hundre millioner katolske kristne opp gjennom århundrene, og det kan også ha noe å melde til folk med andre livsanskuelser, det vil jeg si at det har. Lovet være skaperverket!

Sonett 106, av William Shakespeare – When in the chronicle of wasted time

Dagens sonettene er en av de vakreste, og en av de ukjente vakreste. Den bruker et motiv Shakespeare bruker ofte, og alltid med stor virkning, nemlig forholdet mellom skjønnheten dikteren skriver om og den skjønnheten han forsøker å beskrive. Eller skjønnheten i diktet, og skjønnheten i verden. Sonett 17 og sonett 55 er to eksempler, nr. 17 er en av de jeg har lært utenat, med en av de vakreste kvadruplene i samlingen, og verdenslitteraturen:

If I could write the beauty of your eyes,
And in fresh numbers number all your graces,
The age to come would say ‘This poet lies;
Such heavenly touches ne’er touch’d earthly faces.’

Nr. 55 er den berømte som begynner Not marble, nor the gilded monuments, der poeten selvbevisst og kraftfullt skriver at skjønnheten vil overleve både marmor og gylne monumenter, og leve videre i disse versene. Den sonetten slutter slik:

So, till the judgment that yourself arise,
You live in this, and dwell in lovers’ eyes.

Sonett 106, som vi skal ta for oss i dag, behandler temaet og motivet på en annen måte. Poeten ser ikke for seg en fjern fremtid, der den elskedes ungdoms skjønnhet vil være tapt for verden, men være bevart på en måte i beskrivelsen av ham i sonettene. Den fremtidige verden vil kunne se ham for seg, vil kunne forstå at dette må ha vært en stor skjønnhet, men vil aldri kunne se ham riktig som han var. Her i nr 106 er det gjort motsatt. Poeten går tilbake til fortiden, der dikterne og krønikeforfatterne malte bilder av skjønne damer og tapre riddere, mesterlig beskrevet, men uten at poeten kan gå med på at objektet for beskrivelsene fortjente de mesterlige ordene. Det gjør bare den skjønne ungdommen han skriver om.

 

Sonett 106

 

When in the chronicle of wasted time

I see descriptions of the fairest wights,

And beauty making beautiful old rhyme,

In praise of ladies dead and lovely knights,

Then, in the blazon of sweet beauty’s best,

Of hand, of foot, of lip, of eye, of brow,

I see their antique pen would have express’d

Even such a beauty as you master now.

So all their praises are but prophecies

Of this our time, all you prefiguring;

And for they looked but with divining eyes,

They had not skill enough your worth to sing:

For we, which now behold these present days,

Have eyes to wonder, but lack tongues to praise.

Sonnet 106

 

Når jeg i de tapte tiders krøniker

ser beskrivelser av de vakreste menn og kvinner

Og skjønnheten lager skjønne gamle rim

Til døde damers og ridderes pris

Da, i blasoneringen av søte skjønnheters beste

Av hånd, av fot, av leppe, av øye, av bryn

Jeg ser den gamle penn ville ha uttrykket

Til og med en sånn skjønnhet som din mester nå

Så alle deres priser er som profetier

Av denne vår tid, alt du refererte

Og for de så bare guddommeliggjørende øyne

De hadde ikke evner nok til å synge din verdi

For vi, som nå ser disse vår tids dager

Har øyne til å beundre, mangler språk til å prise.

 

Språket og oversettelsen

Som vanlig er kildene jeg bruker nettsiden Shakespeare sonnets og boken The Oxford Shakespeare – Complete Sonnets and poems, redigert av Colin Burrow, utgave fra 2002.

Vendingen chronicle of wasted time («krøniker fra en tapt tid», eller «krøniker fra bortkastet tid») i starten byr på litt problemer. En krønike er opprinnelig en kronologisk historiefremstilling fra middelalderen, tilsvarende fra antikken ble kalt «annaler» (annals, på engelsk). Wasted time kan imidlertid bety enten «tapt tid», tid som er forbi, eller «bortkastet tid», tid som ikke ble utnyttet, eller det kan være en kombinasjon av de to («tid som er forbi og som ikke ble utnyttet»). Oxford-utgaven foreslår også at det kan være en personifisering av tiden (time), og at waste blir et attributt (attenuated, skinny Time, «svekkede, magre Tid»). Nettsiden Shakespeaare sonnets skriver at ordet wigh (vette, overnaturlig skapning) var arkaisk allerede på Shakespeares tid, og at fairest wighs trygt kan oversettes med «vakreste menn og kvinner.» Med vendingen beauty making beautiful old rhyme menes at skjønnheten (i verden) stimulerer til å skrive skjønne vers (i bøker, krøniker, altså i tekst). Gamle krøniker var gjerne skrevet på rim, eller i verseform.

For ordet blason (blasonering), sjekk gloselisten, og søk eventuelt videre selv på nettet for ytterligere forklaringer. Blazon of sweet beauty’s best er den heraldiske beskrivelsen av det skjønneste av alle ting, måten å beskrive det skjønneste skjønne på. Of hand, of foot, of lip, of eye, of brow («Av hånd, av fot, av leppe, av øye, av bryn») er eksempler på dette skjønneste av skjønnheter, hvordan hver del av den beskrives, eller hver kroppsdel av det skjønneste menneske. Med the antiq pen (den gamle pennen) menes redskapet disse gamle mesterne skrev med, hadde de vært i live nå, slik at de kunne sett den skjønnheten sonettforfatteren skriver om, så ville de ha uttrykt (would have expressed) til og med en slik skjønnhet som har nå (as you master nå). Master er her «å ha herredømme over», eller «ha i sin besittelse».

Linje 9 og 10 betyr at alle skildringene av skjønnheter i tidligere tider egentlig var et varsel om den skjønnheten som skal finnes nå, og som sonettforfatteren skriver om. Ordet prefigure (forvarsle) har bibelske dimmensjoner, skriver Oxford Shakespeare, det gamle testamentet varsler om (prefigure) hva som skal komme (eller bli fullendt) i det nye. Slik «varsler» også de skjønne beskrivelsene til de gamle mesterne om den skjønnheten som nå er materialisert i den skjønne ungdom sonetten er skrevet til. De guddommelige øyne (divining eyes) i linje 11 er øynene som var i stand til å se den kommende skjønnheten, selv om de ikke unne se ham i live. Interesserte vil sikkert ha fått med seg andre steder at originalen, det vil si quarto fra 1609, har still enough (fremdeles nok), og ikke skill enough (evner nok), i linje 12. Det blir ennå diskutert hva som er riktig, fasiten er tapt. Meningen er at siden de ikke kunne se skjønnheten de skrev om, ettersom han ennå ikke fantes, så hadde de heller ikke evnene til å beskrive ham skikkelig.

Konklusjonen i de to siste linjene er at vi som har øynene til å se skjønnheten som han er, mangler evnene (eller språket) til å beskrive det. Så vi kan beundre (wonder) skjønnheten, men vi kan ikke beskrive ham. På engelsk – som i flere språk – kan tongue bety både tunge, og språk.

Gloser

wigh vette (fellesbetegnelse for alle overnaturlige skapninger – wikiepedia, neppe helt dekkende)

blason blasonering (metode for å beskrive våpenskjold – wikiepedia). Jeg tar også med forklaringen i Oxford Shakespeare:

blazon a formal catalogue of the elements
of a lady’s beauty, as in a heraldic
description, which became one of the
standard elements in sonnet sequences in
the 1590s.

prefigure «prefigurere, varsle, forvarsle» (mine forslag), å foreslå, indikere eller presentere på forhånd noe som senere skal komme. Jeg tar med forklaring på engelsk fra free dictonary:
1. To suggest, indicate, or represent by an antecedent form or model; presage or foreshadow: The paintings of PaulCézanne prefigured the rise of cubism in the early 1900s.
2. Archaic To imagine in advance.

 

Kommentar til sonetten

Shakespeare bruker her et klassisk grep for å beskrive skjønnheten til ungdommen han skriver til. I stedet for å beskrive den direkte, så beskriver han hvor umulig det er å beskrive den. Også Dante brukte dette grepet i sin guddommelige kommedie, der han skal beskrive paradis. Vanlige ord blir tomme i møte med det. Shakespeare bruker ofte dette grepet, og med stort mesterskap og stor kraft. I denne sonetten forestiller han seg de store forfatterne og poetene fra tidligere tider, og legger store kvaliteter i deres skrivemåte, de var de gamle mesterne. De beskrev noe virkelig skjønt. Men han vil ikke gå med på at en slik skjønnhet som de beskrev kunne finnes, han mener ordene var vakrere enn objektet de skrev om. Først nå, i vår tid, er det kommet en skjønnhet som gjør ordene verdige. Da dukker imidlertid problemet opp at de gamle mesterne ikke kunne se denne skjønnheten, de kunne bare forestille seg den. Dermed kunne heller ikke deres beskrivelser yte denne skjønnheten rettferdighet. De samtidige, som lever med den, mangler språkbegavelsen til å beskrive det de ser. Så de kan bare beundre skjønnheten, ikke beskrive den fullt og rettferdig.

Med det blir vi etterlatt et inntrykk om en skjønnhet som går utenom alle ord og forsøk på beskrivelse. Det er nok kanskje med et glimt i øyet Shakespeare skriver dette, ettersom han kanskje selv var klar over at han langt overgikk de gamle mesterne, og at nettopp hans tekster beskriver akkurat en slik stor og guddommelig skjønnhet som han skriver de gamle mesterne skrev om. Shakespeare gjør det bare bedre.

Slik er Shakespeares tekster lag på lag med fortettet mening. Det er mesterlig kjærlighetsdiktning, beskrivelse av skjønnhet som overgår det meste, samtidig som han utmerket er klar over at det likevel bare er ord, og det ikke er slik at den skjønnheten som ble beskrevet, nødvendigvis er den skjønnhet som var. Det er imidlertid heller ikke poenget med kjærlighetsdiktning, der nettopp den skjønne man elsker skal bevares og beskrives i skjønn diktning, slik Shakespeare har gjort.

 

Meget snill og ærlig synes hun (Tanto gentile e tanto onesta pare), av Dante Alighieri

Denne posten er skrevet i februar, 2017, for så å bli tilbakepostet.

*

I 1943 gav Gunnar Stenersens forlag ut en bok med tittelen Fra Dante til D’Annunzio: Italienske sonetter i norsk gjendiktning av Kristen Gundelach. Den ligger på nasjonalbibliotekets nettsider, det er der jeg har lest den, og det er dit lenken går. Jeg sjekket en del bøker med italienske dikt i norske gjendiktninger og oversettelser, for å skaffe meg en oversikt over hvilke dikt jeg burde poste, når jeg nå skal lappe sammen en del hull i bloggens tidligere år. Gundelachs oversettelser utmerket seg ved å fungere slett ikke verst på norsk, langt bedre enn andre som har prøvd seg på å oversette italiensk. Oversettelsene til Magnus Ulleland og Sigmund Skard kan bli ganske tunge, om enn de to nok kanskje er mer samvittighetsfulle i forholdet til originalen. Gundelach skjærer igjennom, får rimmønsteret til å gå opp, og gjendikter nesten vel så mye til sin egen stil, som til originalens. Den konklusjonen kommer jeg til etter å ha lest omtalen av ham på norsk biografisk leksikon. Det var interessant lesning, om en person jeg ikke kjente fra før.

Nå er det ikke oversetteren Gundelach som er poenget, men originalen, Dante Alighieri (1265 – 1321). Av ham har jeg postet et dikt før, I øynene bærer min kvinne kjærlighet, det er det diktet av Dante jeg liker best. Hos Gundelach blir det oversatt slik:

Min dames blikk er Amors tilholdssted
så hvor hun ser blir verden god og fager.
Menn snur sig etter henne alle dager
og han hun hilser får ei hjertes fred.

Han bever og blir blek, slår øiet ned
og sine synder han med sukk beklager.
Hovmod og hat hun med sitt nærvær jager.
Hjelp mig, o kvinner, med min sang, syng med!

All hjertets godhet springer opp av dvale
i den som hører henne til sig tale.
Han som først møtte henne, sæl er han!

Og når hun smiler bitte lite grann -!?
– Min Gud! — slikt kan ei fattes–! hvor fins ord -?
så søtt er underet og så nytt på jord.

Det er nødrim som ikke står noe tilbake for de jeg bruker i mine gjendiktninger her på bloggen! Min post om dette diktet er omfattende, og selv om oversettelsen er klønete, strekker det til sammen med ordforklaringene til å vise at Gundelach tar seg friheter. Tegnsettingen der på slutten, den er helt hans egen, og det samme er stemningen han maner frem. Diktskriveren mister jo helt kontrollen! Det gjør aldri Dante.

Dantes hovedverk er selvfølgelig Divina Commedia. Den jobbet jeg med en god stund på Helt grei litteratur, men det arbeidet har ligget stille noen år, nå. Det er svært tidkrevende, og som familiemann i vanlig arbeid, har jeg ikke den tiden. Jeg prioriterer andre ting.

På nettsidene til Princeton Dante procjet, som jeg bruker til å hente mitt stoff om Dante, så står diktene – eller rimene (Rime) – under minor works. Det er mindre arbeider. Jeg har lest litt av forskningen om Divina Commedia, og i forbindelse med satte jeg meg inn i en god del om Dante og hans samtid, men det meste av det er ute av hodet igjen nå. Om Dantes øvrige arbeider vet jeg ikke så mye mer enn det jeg har lest der på Princeton, verkene selv, og det at de sannsynligvis ble skrevet mellom 1283 og 1308. Jeg kan prøve meg å gjette på at disse tekstene hans er litt enkle. De bruker den vanskelige sonetteformen, rimmønsteret er komplisert, men billedbruken er vel ganske enkel, og det er ikke slik at de kommuniserer på flere nivåer, slik verdenslitteraturens beste sonetter gjør, og som Dante selv gjør på nesten guddommelig vis i sin egen guddommelige kommedie. De er litt forførende, disse rimeriene til ære for den vakre kvinnen, de holder ikke igjen, og fremhever henne gjennom kraftige overdrivelser. Det er den teknikken han bruker i I øynene bærer min kvinne kjærlighet, og det er den han bruker her, i Tanto gentile e tane onesta pare….

XXII

Tanto gentile e tanto onesta pare
___la donna mia quand’ella altrui saluta,
___ch’ogne lingua deven tremando muta,
___e li occhi no l’ardiscon di guardare.
___Ella si va, sentendosi laudare,
___benignamente d’umiltà vestuta;
___e par che sia una cosa venuta
___da cielo in terra a miracol mostrare.
Mostrasi sì piacente a chi la mira,
___che dà per li occhi una dolcezza al core,
___che ‘ntender no la può chi no la prova:
___e par che de la sua labbia si mova
___un spirito soave pien d’amore,
___che va dicendo a l’anima: Sospira.

Jeg følger oppsettet og nummereringen til Princeton Dante Project. Dante satte selv ikke noe nummer på diktene sine.  WordPress tillater ikke innskudd på linjene, i alle fall får ikke jeg det til, derfor har jeg laget til en liten strek __ for å markere.

Min oversettelse

Oppsettet i oversettelsen følger det Gundelach bruker, og som er (eller var) vanlig i norske oversettelser av sonetter. Linjer som hører sammen blir gruppert, slik at det her blir to med fire og to med tre, til sammen 14 vers. Men sammenhengen er jo ikke så tydelig i dette diktet her, så det kunne like godt vært delt inn i 8 + 6, eller kanskje også på andre måter. Utgaven til Princeton er nok tettest til originalen.

XXII

Meget snill og ærlig synes hun å være
min kvinne, når hun hilser på andre,
slik at hver én tunge må skjelve stum,
og øynene drister man seg ikke til å se på.

Når hun går, hører hun seg priset,
verdig kledd i ydmykhet;
og ser ut til å være en sak kommet
fra himmelen til jorden for å vise et mirakel.

Hun viser seg slik behagelig for de som ser henne,
slik at det fra øyne går en stor sødme til hjertet,
som det ikke går an å forstå for de som ikke prøver henne:

og det ser ut som av hennes lepper beveger det seg
en elskverdig ånd full av kjærlighet,
som om hun stadig sa til sjelen: sukk.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har lagt meg til å oversette med omskriving, heller enn å få alle ordene i sin rette ordklasse. For italiensk gjelder det særlig verbende, der de bruker flere tider enn vi pleier å gjøre på norsk. Hva som er gjort, vil komme frem av denne kommentaren. Om bedre italienskkyndige enn jeg, ser feil, er rettelser velkomne.

Tanto betyr «meget», eller mye av en ting. Så i første linje er det mye av snillhet (gentile) og mye av ærlighet (onesta). Min oversettelse skal fungere på norsk. I linje to oversetter jeg altrui saluta med «hilser på andre», av gloselisten kommer det frem hva altrui kan bety. Linje tre har tremando (av tremare, «å skjelve») i den mye brukte formen gerundium, på norsk «skjelvende». Formen er imidlertid ikke så mye brukt på norsk, og i den senere tid har jeg kommet til at det da er mest riktig å skrive om, mens jeg de første årene var tro til formene i originalen. I linje fire er øynene (l’occhi) objekt, og det er tredje person flertall (på norsk: de) som ikke våger (l’ardiscon) seg til å se på dem (di guardare). Av den italienske wikipediasiden til diktet kommer det frem at den nå vanlige flertallsformen gli, den gang kunne gjengis med li. Så da går det med li occhi og li ardiscono, der det egentlig, i moderne italiensk, skulle være gli occhi og gli ardiscono.

Ella er den gamle og litterære formen for «hun», si va er presens tredje person refleksiv av andare (å gå), refleksivformen på norsk ville blitt «går seg». Tanken er, slik jeg forstår den, at hun går med seg selv. Sentendosi laudare inneholder nok en gerundium, og nok en refleksiv, sentendosi blir direkte oversatt «hørende seg». Hun hører altså ros og pris, hvor enn hun går. Formen benignamente er partisipp av benignare, «å verdiges», et verb vanligvis brukt i refleksiv, benignarsi. På norsk kan man kanskje få til noe tilsvarende med «verdiget seg», eller satt inn i linjen: «verdiget seg kledd i ydmykhet» (d’umiltà vestuta). Den italienske wikipedia-siden har omskrevet med bevenola «velvillig», for å sette diktet om til moderne italiensk, altså: «velvillig kledd i ydmykhet». Jeg tror ikke jeg er så helt på ville veier med min løsning, men jeg er ingen ekspert på italiensk, og enda mindre på middelalderens italiensk. I linje sju er formuleringen e par che sia una cosa venuta, der sia er konjunktiv (av essere å være), en form som uttrykker tro, håp og usikkerhet, det som er er mulig, og ikke er faktisk (indikativ). Konkjunktiv blir ikke brukt på norsk, og jeg gjør ingen forsøk på å få det inn. Det lille ordet par er tredje person presens av pare, «synes», una cosa er «en sak», og venuta betyr «kommet» (av venire, «å komme»). Sistelinjen i det som hos meg er strofe 2, linje 8 i originalen, har ganske mange betydningsbærende ord, halvparten av dem er substantiv eller verb. Ordrett skal da cielo in terra a miracol mostrare være «fra himmelen i jorden til mirakel demonstrere». Linjen henger sammen med linje 7, slik at det synes som hun er kommet fra himmelen til jorden for å demonstrere et mirakel, eller vise hvordan et mirakel ser ut.

Mostrasi sì er refleksiv av mostrare, «vise, fremlegge», refleksiv «vise seg», ordet etterpå er en litterær variant av cosi, «slik». Piacente er en noe sjelden partisippform av det veldig vanlige verbet piacere, «å behage», tilsvarende partisipp på norsk er «behaget». Meningen i linjen er at hun viser seg behagelig for de som ser henne, eller bare at det er behagelig, tilfredsstillende å se på henne. Dette behaget går fra øynene til hjertet, den klassiske veien i den gamle, klassiske litteraturen, der øyet ser og hjertet føler. Ordet dolcezza er forsterkning av dolce, altså en stor søthet, stor sødme. Min norske oversettelse har en del omskriving her, og tillegg av ord underforstått i originalen, for å få frem meningen tydelig. På norsk kan de se mye ut å ha ser henne, prøve henne i linjene 9 og 11, på italiensk er objektet mer diskret satt foran, la mira, la prova. La er her «hun» i objektsform, altså henne.

Til slutt har vi den vanlige vanskeligheten med å oversette italiensk amore og engelsk love til norsk er alltid litt vanskelig. Det norske ordet, kjærlighet, er veldig lite poetisk, med mange stavelser og en vanskelig metrikk. Det er ikke for ingenting dette ordet er lite brukt i norsk lyrikk, uten sammenligning mye mindre enn tilsvarende ord på italiensk og engelsk, og andre språk. Det gjør oversettelse av utenlandske dikt der ordet er brukt alltid vanskelig. Man har alternativene elsk eller elskov, eller så må man omskrive. Her ligger også at det norske ordet kjærlighet, nok kanskje er litt mer filosofisk enn det engelske love og det italienske amore, det norske ordet har ikke så mye av lidenskapen til den engelske og italienske varianten. Ordboken oversetter amore med «kjærlighet, hengivenhet». Man skulle nok kanskje hatt et ord for begge deler å sette inn i nest siste linje, der. Slutten er che va dicendo a l’anima, med formen va dicendo, der formen dicendo er gerundium, en form som vanligvis blir brukt sammen med verbet stare, «å stå» (sto dicendo – snakkende). Her blir det brukt med å gå, va dicendo. Jeg har oversatt og omskrevet med stadig, for å få frem at denne handlingen er aktiv, kontinuerlig.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok, om ikke annet er oppgitt. Oppslagsord står i fet skrift.

altrui en annens, nestens, fremmed

muta – hunkjønn-> muto stum

ardiscon -> ardire våge, driste seg til

ella litt. hun

sentendosi – refleksiv, gerundium -> sentire høre, føle, fornemme, sanse, smake, lukte; få vite; tro, mene; anerkjenne; dømme, verdsette; refl. befinne seg; sentirsela di være i stand til å; ha mot til å

laudare rose, prise

mira -> mirare betrakte; sikte; fig. ta sikte på

benignamente – partisipp -> benignare verdiges, være så verdig å; nedlate seg til å

vestuta -> vestuto kledd (engelsk dressed), napolitansk dialekt, skriver Wiktionary.

mostrare vise; utstille, fremlegge

4. litt. cosi (slik)

‘ntender -> intendere forstå, høre, mene; ha til hensikt, i sinne; vende

soave søt, mild, blid, yndig, elskverdig

anima sjel; det innvendige

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

Kommentar til diktet

Mye er usikkert med Dante, som med så mange av middelalderens skrivende menn. Man vet han er født i 1265, at han hadde en del politiske verv fra 1295, at han sympatiserte med de pavetro guelferne, men av guelferne var han blant den moderate, hvite fraksjonen, slik at han ble landsforsvist på begynnelsen av 1300-tallet, da de svarte guelferne tok makten. Det var i løpet av denne landsforvisningen han skrev Divina Commedia.

I 1283 er Dante 18 år gammel. Han sender da en sonett til Guido Cavacanti, en av tidens mest kjente diktere, som Store norske leksikon skriver, og det er derfor Princeton antar diktet jeg i dag poster er skrevet en gang etter 1283. Om det er skrevet tidligere, ville også Dante vært veldig, veldig ung. Det kan det være han er, for enda så forførende diktet er, så har det noen mangler. Starten er: Tanto gentile e tanto onesta pare. Det er en linje som ikke blir avsluttet, den henger i luften. Rimet pare blir hentet opp i guardare – laudare – mostrare, linjene 4, 5 og 8. Kanskje er det sånn det må være. Her er i alle fall ikke så mye som store norske leksikon skriver en sonett skal inneholde, ikke som man finner dem hos Petrarca. Petrarca (1304 – 1374) er jo også noe senere enn Dante, og utvikler sonettformen til mesterskap.

På den annen side er denne måten å dikte på i tiden banebrytende. Dante skriver i det som kalles Il Dolce stil novo, eller «Den søte nye stil». Det var en stil som utviklet seg i Firenze fra 1280-tallet, nettopp på den tiden Dante selv begynte å skrive. Det skulle handle om kjærlighet (amore), og det skulle være mildt, nobelt (gentilezza), slik det så til de grader er i diktet til Dante. Videre gjaldt det om å skrive om en kvinne, lode, prise og rose henne. Også det er godt oppfylt. Så var det å bruke omskrivninger, sammenligninger og metaforer, gjøre det litt komplisert og ettertenksomt, noe som også er oppfylt her hos Dante. Skjønnheten og ærbarheten til kvinnen lar seg ikke beskrive med vanlige ord, man kan ikke bare si at hun er «pen» og «elskverdig», hun må gjøres til noe helt enestående, til noe uoppnåelig og uforståelig. I dette diktet får Dante det til at hun er noe himmelsk, noe som ikke har så mye med oss på jorden, men at hun likevel er her, og så beskriver han effekten det gjør på oss vanlige mennesker. Tungen blir stum, ord strekker ikke til, og øynene drister seg ikke til å se på henne.

Nøkkelen ligger også i avslutningen på første halvdel, de åtte første linjene, der det står at hun er kommet fra himmelen til jorden for å vise et mirakel. Andre halvdel, de seks siste linjene, skal egentlig bryte litt med de åtte første, eller sette frem saken på en ny måte. Her er det vel heller mer av det samme. Eller, det går an å skrive at de seks siste linjene er beskrivelsen av hvordan dette mirakelet virker. De som ser henne, opplever naturligvis stort behag, men de får også en veldig sødme sendt ned fra øynene til hjertet, fra sansene til følelsene, og denne følelsen kan ingen forstå som selv ikke har prøvd å se henne. Ergo: hun er enestående, det finnes ikke hennes make. Denne ånden er også fylt av kjærlighet, overfylt, noe man skjønner når leppene hennes beveger seg, altså når hun snakker. Da er det som om hun sier, til sjelene, at de må sukke, i en betydning av sukke hvor det også er underforstått å lengte.

I dette sukket ligger så mangt.

Min gjendiktning

Jeg skal begynne å ha gjendiktning på de utenlandske diktene. Målet er å ikke være verre enn Gundelach, og de andre pionerene som oversatte utenlandske dikt på første halvdel av 1900-tallet! Det er mye lettere når man kan gi litt slipp på originalen, og la sin egen stil skinne gjennom. Rimene skal være a – b – b- a – a – b – b – a,  c – d – e – e – d – c, så det er ganske heftig.

XXII

Snill og ærlig synes hun å være
min kvinne når andre hun hilse ville,
slik at hver en tunge må skjelve stille,
og hennes øyne tør man ikke se nære.

Når hun går så føler hun prisen å bære,
verdig kledd i ydmykhet milde;
hun ser ut til å være kommet fra en kilde
i himmelen til jorden et mirakel å lære.

Hun viser seg skjønn for den som får se,
som fra øynene en søthet til hjertet ned,
som ingen forstår som ei får erfare:

det synes som av leppene beveger seg bare
en ånd fullt til randen av kjærlighet
som om hun kommanderte sjelen å sukke med.

ES2017

I øynene bærer min kvinne kjærlighet, av Dante Alighieri

I år har jeg bestemt meg for å hente frem noen italienske dikt igjen. De vil komme den femte søndagen de månedene det er fem søndager i. Den første er altså nå i mai, og jeg vil poste et dikt av middelalderpoeten Dante Alighieri (1265 – 1321).

En del av motivasjonen er at jeg i år har jobbet en del med Divina Commedia, som jeg poster om jevnlig en tirsdag i måneden på Helt grei litteratur. Hittil har jeg der kommet til Canto V i Inferno, postet 3. mai, Canto VI kommer tirsdag 7. juni. Første tirsdag i måneden er en sang fra dette verket, er regelen. Canto V er for øvrig sangen med de vellystige (lussuriosi), med den berømte samtalen med Francesca og Paolo, som har blitt overrasket i akten og drept av Paolos bror, Francescas mann. Det var en berømt sladderhistorie i den italienske middelalderen, og har blitt det for alltid siden på grunn av Dante og hans guddommelige komedie. Canto VI er sangen med de grådige (golosi) som i Inferno blir hardt straffet mot alle fem sanser.

Divina Commedia er overveldende i sin språkføring, iderikdom og handlingsfylde, det er et verk som står helt for seg selv i verdenslitteraturen. Men Dante skrev også dikt før han begynte på dette verket i 1308, og det er i hvert fall for meg litt vanskelig å tenke på at det er den samme dikteren som opptrer. Noen kunstnere har en jevn utvikling til sitt mesterskap, andre ser ut som de har produsert stor kunst hele sitt liv, de debuterer liksom som mestere, og atter andre når sitt mesterskap nokså plutselig. Ingen er mer representativ enn Dante for den siste kategorien. Tekstene hans ville selvfølgelig blitt bevart og studert også om han ikke var forfatteren av Divina Commedia, men da bare av forskere og spesielt interesserte. Det er bare det at han siden skrev Divina Commedia som gjør at for eksempel jeg har funnet frem til de tidlige tekstene hans.

Alle tekstene til Dante ligger fritt tilgjengelig på nettet (Jeg har hentet min tekst fra Princeton, der diktet er nr 17 i samlingen «Rime» under «Minor works»). Mange av dem er også oversatt til engels, det gjelder også de tidlige diktene hans. Jeg har sett gjennom mange av dem på jakt etter diktet jeg poster i dag. De handler svært mange av dem om kjærligheten (amore), både som idè, og om kjærligheten til en navngitt kvinne. Diktet jeg poster er represenativt også med det at det er ikke lagt inn noen egentlig følelse i det, det er abstrakt skrevet, følelsene er holdt fullstendig under kontroll. Her er ingen ustyrlige lidenskaper. For en poet som siden skal skrive Den guddommelige komedien, med alt som der skjer med de vellystige (i lussuriosi), skulle dette kanskje bare mangle.

Diktet er en sonett hentet fra den gruppen som klassifiseres Rim (Rime), en samling tekster skrevet på rim. Denne sonetten hører inn under Rime delle Vita Nuova, eller rim hentet fra Vita Nuvoa. Dette er en bok som ble utgitt i 1295, med tekster skrevet i årene før, noen kanskje så tidlig som 1283, da Dante var 18 år. Samlingen inneholder 25 sonetter (sonetti), 1 ballade og 5 canzoner (canzoni) (én av dem uferdig) fordelt over 42 kapitler. Mellom diktene er det også en prosatekst som kommenterer diktene, og binder dem sammen. Dette diktet er nummer 17 i den samlingen.

Ne li occhi porta la mia donna Amore

Ne li occhi porta la mia donna Amore
per che si fa gentil ciò ch’ella mira;
ov’ella passa, ogn’om ver lei si gira,
e cui saluta fa tremar lo core,

sì che, bassando il viso, tutto smore,
e d’ogni suo difetto allor sospira:
fugge dinanzi a lei superbia ed ira.
Aiutatemi, donne, farle onore.

Ogne dolcezza, ogne pensero umile
nasce nel core a chi parlar la sente,
ond’è laudato chi prima la vide.

Quel ch’ella par quando un poco sorride,
non si pò dicer né tenere a mente,
sì è novo miracolo e gentile.

Min oversettelse

I øynene bærer min kvinne Kjærlighet

I øynene bærer min kvinne Kjærlighet
Fordi hun gjør snilt det som hun ser på
Enhver vil snu seg der hun passerer
Og den hun hilser får skjelvende hjerte

Slik at når han senker ansiktet er det helt bleknet
Og til hver av sine feil vil han sukke:
Sinne og overmot flykter for henne.
Hjelp meg, kvinner, å gjøre henne ære.

Hver mildhet, hver ydmyk tanke
født i hjertet til den hun taler til, hører henne,
hvorfra er priset den som ser henne først.

Den som hun smiler til lite grann
Kan verken beskrive det eller holde det i minnet
Det er et nytt og mildt mirakel.

Kommentar til oversettelsen og språket

Jeg har i en oppussing februar 2017 forbedret oversettelsen, lagt til en gloseliste og skrevet en gjendiktning. I den forbedrede oversettelsen har jeg lagt vekt på å få diktet mer lesbart på norsk, og for å få til det endret en del tider på noen verb og omskrevet noen linjer.

Smorire er et sjeldent verb som betyr «å blekne», mens smore ikke er oppgitt i Kunnskapsforlagets blå ordbok. Det passer imidlertid godt at det er et slags partisipp av dette verbet som er brukt, og at den som ser denne skjønne kvinnen, senker ansiktet, blek. Ordet basando står i gerundium, på norsk ville det blitt «senkende». Dette er et eksempel på at jeg har omskrevet litt, og endret på verbtidene. Difetto er «feil» eller «defekt», sospira er «sukk», så han sukker altså over alle feilene sine, etter først å ha senket sitt bleke ansikt etter at hun har hilst på ham. Fuggire er «å flykte», fugge er tredje persons presens, og viser tilbake på hver av de to subjektene i setningen, hovmot (superbia) og sinne (ira). Jeg setter subjektene først i min norske oversettelse.

Dolce er «søt, blid, mild; kjær, elskelig», -ezza er et suffiks som gjør ordet til et substantiv. Det kan være litt vanskelig å holde oversikten hvilke setningsledd som hører til hvor nedover her. Det er altså ydmykhet (umille) og mildhet (dolcezza) som blir født i hjertet til den som hører denne kvinnen tale, og de – altså ydmykheten og mildheten – hører henne. Hun taler direkte til ydmykheten og mildheten, og om dette ikke fantes i hjertene til dem hun snakker til fra før, så sørger hun for at de blir født der når hun taler til dem. Ydmykhet og mildhet var noen av de fremste idealene i den kristne middlalderen. Onde betyr «hvorfor, hvorfra; for at», altså en kausal binding mellom setningsleddene. Vi ser vi har et slags språklig virkemidddel her, med «chi … la sente«, «chi … la vide» (hvem … som hører henne, hvem … som ser henne). Kanskje har det også mening at det er bokstavrim i ordet i mellom, parlar – prima (snakke – først, før), det styrker i hvert fall sammenhengen mellom de to.

Oversettelsen av de tre siste linjene er gjort ganske prosaisk. Jeg har gjort min oversettelse mer muntlig enn originalen ved å oversette un poco (lite grann) med «en smule». Her har jeg også tatt en snarvei gjennom en vanskelighet, ved å ignorere ordene par quando i setningen.  Meningen i de siste tre linjene er at den som får se hennes smil, om enn bare litt, den vil ikke kunne beskrive det eller holde det fast i minnet, for dette er et mirakel, og det lar seg ikke beskrive eller feste på sinnet.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok.

smore – ? -> Smorire å blekne

Difetto feil, defekt

Sospira -> sospirare sukke; lengte etter

fugge -> fuggire flykte

superbia hovmot

ira sinne

4. litt. cosi (slik)

Onde hvorfor, hvorfra; for at

Kommentar til diktet

Rimmønsteret i denne sonetten er komplisert:, a-b-b-a-a-b-b-a og c-d-e-e-d-c. Det skal godt gjøres å få det oversatt til et av de germanske språkene fra det rimvennlige italienske. Det er på en måte delt i to, med de første åtte linjene formet som et slags spørsmål, og de seks siste som et slags svar på dette spørsmålet. Her i dette tilfellet er det poeten som henvender seg til kvinnene for hjelp i å skildre denne kvinnen som bærer kjærligheten i øynene, og de seks siste kan kanskje leses som kvinnenes tilsvar. Det kan kanskje også være musene Dante her henvender seg til, uten at jeg lenger husker om dette er en tanke jeg har spunnet frem selv, eller funnet i en troverdig kilde. For meg, nå, gir det vel så god mening at han hevender seg til kvinnene. Det er jo også det som står: Aiutatemi, donne, farle onore (hjelp meg, kvinner, å gjøre henne ære).

Vi ser at mange av teknikkene som blir brukt for å beskrive kvinnen har overlevd helt frem til i dag. Kvinnen som beskrives er konkret, det er Beatrice, den samme Beatrice som opptrer i Dantes Guddommelige komedie, og som Dante gjennom livet hadde et opphøyet forhold til. I denne forbindelen må det kanskje nevnes at Beatrice døde i 1291, fire år før denne samlingen ble utgitt, og lenge før Divina Commedia ble påbegynt. Her, i dagens sonett, er kvinnen imidlertid nesten mer representert som en idè, enn som et levende vesen. Det er noe opphøyet, utilnærmelig over henne,, slik hun går rundt og får alle hun hilser på til å senke ansiktet i fortvilelse over sine feil. Det er skrevet mange slike dikt på ulike gutterom i årenes løp. Vi kan si det slik at det er en teknikk som opphøyer henne ved å redusere seg selv. Kontrasten mellom kvinnen som går der (legg merke til at det omtrent ikke er adjektiv som beskriver henne, det blir ikke engang sagt at hun er skjønn!), og alle som senker blikkene og har skjelvende hjerte, fremhever henne.

Ideen om at den virkelig store skjønnheten og herligheten ikke lar seg beskrive i ord, er også en klassiker. Det hører nesten med til sjangeren at poeten skal nedvurdere seg selv og sine egne, ringe evner i det å beskrive den elskedes nesten overjordiske egenskaper. Dante bruker en litt annen vri, med at det er ikke nettopp poeten, ham selv, som føler seg underlegen, men alle. alle som ser henne, ser smilet, og som ikke vil være i stand til å beskrive det eller huske det. Det er et mirakel som ikke lar seg beskrive, enda så stort talent man hadde hatt. Man ser igjen at Dante setter det lille opp mot det store, det lille smilet opp mot det store mirakel. Denne kvinnen med kjærlighet gjemmer jo på større mirakler enn et lite smil, men det sier diktet ingenting om, og er heller ikke middelalderdiktenes sak.

Da jeg gav meg i gang med å jobbe med dette diktet tenkte jeg at man kan ta hvilke som helst 14 linjer fra Dantes komedie, og de vil være bedre enn dette diktet. Men jeg ser det er ikke så enkelt. Riktignok bruker Dante kjente og klassiske virkemidler som allerede den gang var velbrukt, men det er mildt og vakkert uttrykk, og diktet har en merkelig evne til å vokse ved flere gangers lesninger. Det samme gjelder Dantes øvrige diktning, utenom Divina Commedia. Mot Divina Commedia kommer det meste til kort, det kommuniserer på så mange nivåer og er så formfullendt og suverent gjort at det savner sidestykke, men disse kjærlighetsdiktene fra Vita Nuova og andre steder er ikke bare «mindre arbeider» som det flere steder blir omtalt som (Dante kalte selv Vita Nuova for «den lille boken min» (libelio). Det vil si, det er kanskje mindre arbeider – men kun for en gigant som Dante.

Eller som man vil formulere det her på bloggen: Det er helt greit dikt.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er forsøkt lagt til februar 2017, da jeg hadde en mild oppussing av denne posten i forbindelse med arbeidet med et annet av Dantes dikt fra samme uoffisielle samling. Tilfeldigvis har jeg der samme rim i linjene 1 – 4 – 5 – 8, litt uheldig.

I øynene bærer min kvinne det kjære

I øynene bærer min kvinne det kjære
For hun gjør mildt det hun betrakter
Der hun passerer snur man seg atter
Den hun hilser får skjelvende hjerte

Så man senker sitt ansikt, blekt vil det være
Og sukker til hver av sine tåpelige fakter:
Sinne og overmot må til andre trakter.
Hjelp meg, kvinner, å gjøre henne ære.

Hver sødme, hver ydmyk tanke milde
født i hjertet til den som hører hun tale,
han som først ser henne, hvor han er priset!

Den som hun smiler til om aldri så lite
Kan ikke beskrive og vil huske det gale
Det er et nytt mirakel, hende ville.

ES2017