Et dikt til min elskede

September 2010 bodde min kone og jeg i en bitteliten leilighet i Bergen. Det var det første hele året vi bodde sammen. Jeg husker ikke når på året jeg skrev dette diktet, det var ganske sikkert ikke i september. Men det passer i september, og det passer nå og det passer alltid. Man skriver kanskje ikke slike dikt lenger, men så man visst bare gjøre det likevel, når man har en kone som jeg har, og hun ikke er hjemme, men snart kommer hjem. Det er et dikt til min elskede.

Merk at WordPress ødelegger formatet litt av og til. Her skal det være to strofer, den første lang, ned til «hun kommer hjem», og så er andre strofe bare de to små, siste linjene.

Et dikt til min elskede

Man skriver visst ikke slike dikt lenger.
Den ekte, dype følelse skal ikke ned i ord.
Man skal ikke skrive til sin kjæreste
at hun betyr alt på jord
og at det jeg skriver er sant
at jeg ikke ville byttet henne mot alt
og at jeg er glad for at hun snart vil komme hjem
og snart er hjemme
og at jeg er lykkelig med henne
Og at alt det andre jeg har
ikke spiller noen rolle
som helst

bare er tull
mens hun er gull
gull, gull

i overført betydning
og i aller høyeste betydning
og i alt som har betydning

går ikke å holde igjen
i dikt om henne

når hun kommer hjem.

Jo.

Sånne dikt skriver man.

Lyrikk10, Nr. 9

ES2010

Glede

Litt ulykkelig

Av og til har man behov for å skrive et dikt man ikke helt får til.

Litt ulykkelig

Går dette an å skrive i dikt?

Jeg har behov for å være litt ulykkelig
av og til
er jeg for sløv og lar dagene gå
den ene etter den andre
uten at jeg husker dem helt
etterpå

har jeg det slik
stopper jeg opp
stopp

Jeg trenger å være litt trist
Å stirre på veggen
Ha rødvin i glasset
spytte i vasken.

Og jeg er nødt til å skrive det ned
Kjenne på det
Få tankene ut i ord
Stikke ned på besøk, der følelsene bor.

Det trenger ikke være så avansert.
Tenke det ut, rable det ned

Går det an å skrive det
og kalle det et dikt?

Nr. 5

ES2010