Sonett 154, av William Shakespeare – The little Love-god lying once asleep

Dette er den siste av Shakespeares sonetter. Og med postingen av den, avslutter jeg ti års arbeid med å få oversatt, kommentert og gjengitt alle Shakespeares 154 sonetter. Det vil si, jeg avslutter ikke arbeidet, med mange av dem er det ennå nok å gjøre. Men alle sonettene har nå en post og en lenke, et arbeid denne bloggen er alene om i Norge. Det finnes andre nettsider som skriver om sonettene, men ingen er i nærheten av å gjøre det så detaljert, og denne bloggen er den eneste som har både oversettelser og kommentar. Heller ikke i bokutgivelser er vi bortskjemte med det i Norge. Sonettene blir oversatt, og gjendiktet, men sjelden komplett, og ytterst sjelden med forklaringer på hva som står i originalen og hva som står i gjendiktningen.

De to siste sonettene skiller seg helt ut fra de 152 første. De fremstår nærmest som en epilog, eller en uavhengig kommentar, eller som å være skrevet for helt andre anledninger og med helt andre formål. Når de nå likevel er med, så passer de på en måte godt. De danner en slags avslutning. Det hadde kanskje vært vanskelig å la en avslutning til den skjønne ungdom eller den mørkhårede kvinnen, bære tyngden av å være en konklusjon. Konklusjonen som står i denne sonetten, passer derimot godt. Kjærligheten og lidenskapen kan varme opp vann, kan varme opp hva som helst, mens vann kan ikke kjøle den, ingenting kan kjøle den.

Sonnet 154

The little Love-god lying once asleep,
Laid by his side his heart-inflaming brand,
Whilst many nymphs that vowed chaste life to keep
Came tripping by; but in her maiden hand
The fairest votary took up that fire
Which many legions of true hearts had warmed;
And so the General of hot desire
Was, sleeping, by a virgin hand disarmed.
This brand she quenched in a cool well by,
Which from Love’s fire took heat perpetual,
Growing a bath and healthful remedy,
For men diseased; but I, my mistress’ thrall,
Came there for cure and this by that I prove,
Love’s fire heats water, water cools not love.

Min oversettelse

Sonett 154

Den lille kjærlighetsguden lå en gang og sov,
Lagt ved hans side hans hjerte-antennende fakkel,
Mens mange nymfer som sverget å holde på kyskheten
Kom trippende forbi; men i hennes jomfru hånd
Den fineste edsvorne tok opp flammen
Som hadde varmet opp mange legioner av sanne hjerter;
Og så var generalen av heftig lidenskap
Sovende, avvæpnet med en jomfruhånd .
Fakkelen slokket hun i en kjølig vannkilde like ved,
Som fra Kjærlighetens flamme tok evig hete,
Og ble til et bad med helberedende virkning,
For sykdsomsrammede menn; men jeg, min elskerinnes trell,
Kom dit for å bli kurert og ved det beviser jeg,
Elskovens flamme varmer opp vann, vann kjøler ikke kjærligheten.

Kommentar til språket og oversettelsen

Som jeg flere steder refererer er denne sonetten tett på den forrige, nummer 153, og gjenforteller den samme historien.

I det siste har jeg begynt å oversette love med elskov i stadig flere av sonettene. Det vanligere ordet, kjærlighet, er ikke helt dekkende, synes jeg, med det at lidenskapen da ikke er ordentlig med. Her, for sonett 154, går jeg for kjærlighet. Som i forrige sonett er kjærlighetsguden (Love-God) Cupido. Linje 2 har de samme vanskeligheter på engelsk som på norsk. Fakkelen som setter fyr i hjerter (= gjør dem forelsket) er et av Cupidos attributter, en av de tingene som kjennetegner ham. Det vanligste attributtet hans er pil og bue. Nymfene i linje 3 er jomfruene til Diana, sjekk kommentarer i forrige sonett. Diana var en gudinne som skulle passe på kyskheten både for seg selv, og for kvinner generelt. Nymfene hennes hjalp henne med det. Arbeidet deres vil bli lettere, om de får has på fakkelen til Cupido. Strengt tatt er nymfer i gresk mytologi vakre, unge kvinner som streifer omkring i skog og mark, men i sammenhengen her kan det vanskelig være disse Shakespeare har tenkt på. Særlig siden de skal vokte kyskheten, mens nymfene generelt sørget for fruktbarhet. I linje 4 står det også at det er fra hennes jomfru hånd (her maiden hand).

Votary (løftebundet, innviet) er en som er bundet av en ed, her en jomfru bundet av løftet om renhet. Merk at dette er det eneste stedet hos Shakespeare hankjønnsformen er brukt om en kvinne, ellers er det votaress. Det er vanskelig å finne et enkelt norsk ord å oversette med. Det norske ordet innviet er mer knyttet til en seremoni, enn til et løfte. Og ordet løftebundet er litt svakt, mens edsvoren kanskje er mer knyttet til å sverge på å utføre en oppgave, enn det en votary er. Uansett er det denne jomfruen til Diana som er denne edsvorne. Legion er et ord brukt både på norsk og engelsk om et stort antall. Det er også navnet på en romersk militær enhet, og dette bildet sitter i når man på Shakespeares tid tenkte seg legioner av engler og djevler i himmel og helvete. Det er fakkelen som har varmet hjertene, og ikke omvendt, selv om setningsstrukturen med varmet etter objektet i en leddsetning kan få det til å se ut litt forvrirende. Jeg har stokket om på rekkefølgen i oversettelsen i forhold til originalen, for å gjøre dette klart. I neste linje er det generel av heftig lidenskap (General of hot desire), noe som tar opp igjen det militære bildet. Denne generalen er den sovende Cupido. Også her i linje 7 og 8 har jeg omplassert leddene i setningen sånn at meningen skal bli klar.

At hun kastet fakkelen i en vannkilde like ved, og dermed kjølte den av, så vi i sonett 153. Jeg oversetter quenched (bråkjølet) med slokket, sånn at det skal bli tydelig hva som skjer for dem som bare vil lese oversettelsen, og ikke alle forklaringene. Kjærlighetens – eller lidenskapens – flamme (Love’s fire) er her konkret fakkelen til Cupido, den varmer opp vannet i kilden den er kastet i. Det er det som gjør at den får evigvarende varme (heat perpetual), også denne referansen er med i nummer 153, der varmen er dateless (datoløs (= uten ende)). Det samme gjelder at varmebadet har helsefremmende virkning, ideen om varme bad stod sterkere i fortiden enn nå, som et sted for å ivareta og forbedre helsen. Jeg har strukket oversettelsen litt, der i linje 11, men meningen er helt korrekt, selv om ordene ikke er det.

Avslutningen av sonetten er ikke helt godt gjort, siden setningen med konklusjonen begynner midt i linje 12, og ikke i de to avsluttende. Sånn blir det at det som hører sammen, ikke er satt sammen, og rimene får formell mer enn forsterkende virkning (gode rim skal skape eller vise frem en forbindelse mellom ordene som rimer, her rimer perpetual på thrall, meningsløst, siden perpetual har å gjøre med varmen i kildebadet, linjene 9-12, mens thrall er om jeg-personen som introduseres her helt til slutt, og kun har å gjøre med linjene 13-14). Siden han ikke blir kurert i dette varmebadet, noe vi så tydelig i sonett 153, betyr det at vannet ikke kan kjølne den sterke lidenskapen, kjærligheten, mens vi altså har tydelig sett at kjærlighetens flamme er i stand til å varme opp vannet.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

inflame 1. eggepirreprovoserehisse opptirre 2. (også overført) (an)tennesette fyr påfå til å flamme oppfyre opp 3. (medisin) bli betentgjøre betentinflammerehovne (opp) 4. bli opphisset 5. (også overført) ta fyr 6. (om situasjon) puste til ildenforverre
brand 1. sortslag(s)merkevaremerke 2. (overført) stempelskamplett 3. svijernsvimerke 4. (poetisk) sverdglavinfakkel 5. brannbrent ved 6. (botanikk, plantesykdom) brannsot
chaste 1. kyskrenærbar 2. (overført) strengtuktet 3. (overført) enkelren
votary 1. (religion) innvieten som har avlagt et religiøst løfte 2. dyrkertilbeder(Guds) tjener 3. (overført) ivrig tilhengerentusiastisk utøverivrig forkjemper
quenched bråkjølt
well 1. brønn 2. lyssjakt, luftsjakt 3. heisesjakt 4. senkebrønn, kum, kammer 5. reservoar, beholder 6. petreoleumsteknologi, olje- og gassutvinning, offshore brønn, borebrønn 7. oppkomme, kilde, ile 8. halvlederteknikk sluk
remedy 1.  (medisinlegemiddellegerådbehandling 2. (bote)middel(hjelpe)råd 3.  (jusrettslig tvangsmiddelrettsmiddelkompensasjonavhjelp  (myntpressingtillatt avviktoleranse
thrall (også overført) 1. slavetrell 2. trelldomslaveri

Kommentar til sonetten

For de som vil vite mer om kildestoffet til disse to siste sonettene, anbefaler jeg omtalen av sonett 153 på nettsiden Shakespeare-sonnets. Der står det at det er basert på et dikt i en gresk antologi tilskrevet Marcianus Scholasticus. I boken Shakespeare’s sonnets: With three hundred years of commenatry, står følgende om epigrammet:

Marcianus’s epigram (in [James] Hutton’s translation [1940-41, 386]) is as follows: ‘Beneath these plane threes, detained by gentle slumber, Love slept, having put his torch in the care of the Nymphs; but the Nymphs said one to another: «Why wait? Would that together with this we could quench the fire in the hearts of men.» But the torch set fire even to the water, and with hot water thenceforth the LoveNymphs fill the bath.’

Det blir spekulert om disse sonettene ble skrevet før eller etter de øvrige, noe vi selvfølgelig aldri vil få svar på. I alle fall er de mer som andre sonetter fra Shakespeares samtid, og skiller ikke Shakespeare ut som noe helt spesielt, noe de andre sonettene hans virkelig gjør. Der er det kjærlighet, lidenskap, lengsel og begjær i mange forskjellige faser og kulører, både evig og personlig, slik at de har allmenn gyldighet og også kan relateres til personlig. Mange av de beste sonettene leses utmerket godt isolert for seg, og slik er det nok de aller fleste møter sonettene til Shakespeare i dag, de leser eller hører om de mest kjente. Som syklus stiller de vel så mange spørsmål som de gir svar. Og de gir næring til evigvarende forskning, om hvem den skjønne ungdom i de første 126 sonettene var, og hvem den mørkhårede kvinnen fra sonettene 127-152 kan ha vært.

For meg har det vært å bli kjent med dem på en måte jeg aldri kunne ha tenkt meg, med å skrive om hver og én, fra de 52 første i bloggens åpningsår, 2009, til 12 i året frem til i dag, da en av verdenslitteraturens største sonettsamlinger avsluttes med en uhøytidelig og lite spesiell sonett, nummer 154. Hver av delene i samlingen har hatt en slik utilfredsstillende avslutning, nummer 126 for den skjønne ungdom, og enda mer nummer 152 for den mørkhårede kvinnen. På en merkelig måte skaper disse to merkelige siste en slags avrunding, og det passer jo på sett og vis som en kommentar til alle de andre, at ingenting er i stand til å slokke kjærlighetens flamme, at den bare vil varme opp vannet den blir kastet i, og at det ikke finnes noen kur for det å være forelsket. Det er gammel visdom, gammel allerede da Marcianus Scholasticus samlet ideen i sitt lille dikt år 500 etter kristus. Så gikk det nye 1000 år før Shakespeare tok opp motivet, og avsluttet sin sonettsamling. Etter nye 500 år, skriver jeg om dem begge, her.

Ut året vil det lørdager bli postet andre sonetter og lyriske tekster av Shakespeare, hentet fra stykkene hans og løse tekster. Jeg har ikke bestemt meg for hvilke jeg vil ha med, ennå. Det finnes ytterst få, om noen, dikt og tekster av Shakespeare som ikke hører til i sonettsamlingen eller i et teaterstykke, og det som finnes er av litt tvilsomt opphav. Mange av stykkene til Shakespeare er som kjent skrevet på vers, på blankvers, så der er det mye det går an å hente ut, og presentere som et dikt. I utgivelsen lyrikk gjennom 4000 er det flere eksempler på det, enn på at sonettene er oversatt. Det finnes også en og annen sonett i noen av stykkene, men dette er i de stykkene som regnes som tidlige, og sonettene der holder en annen og lavere standard enn de som er med i de 154 sonettene som ble utgitt sammen i Quarto.

Jeg vil også bruke tiden på å forbedre de sonettene som allerede er postet. Mange av dem er ennå uferdige, og noen er knapt nok påbegynt. I det minste skal alle ha en oversettelse å stole på, litt kommentarer om hva som står og hvordan jeg har tenkt, og en kort presentasjon først og kommentar etterpå. Så er det noen som får et omfang utover det også, med utfyllende kommentarer, og kanskje også en gjendiktning

Min gjendiktning

Gjendiktningen er gjort veldig, veldig fritt, denne gangen. Uhøytidelig som origianlen. Ikke en gang sonettformen er beholdt, eller noen som helst form.

Cupido lå en gang og sov,
Ved hans side flammen lå,
Da ble flammen nymfers rov
Som kyskhet hadde sverget på
Den fine jomfru tok den brann
Som hjerter hadde varmet opp;
Og så var lidenskapens sjefstyrann
Av jomfruhånd blitt ført til stopp.
Ild slokket i en kilde kald,
Som så evig vil bli varmet vel,
Og bli et bad kurere skal,
Syke menn; som jeg, min kjæres trell,
Jeg kom for kur og viste med det,
Cupidos ild kan varme vann, vann kjøler ikke kjærlighet ned.

ES2018

Sonett 151, av William Shakespeare – Love is too young to know what conscience is,

Dette er sonett 151 i samlingen til William Shakespeare, første gang utgitt i Quarto 1609, og uten nærmere forklaringer enn sonettene selv, og det som står på tittelbladet av dem. Det er den nest siste av de ordinære sonettene, de som er skrevet til en elsket person. De to siste er litt humoristisk om kjærligheten selv, med motiv fra klassisk mytologi, og fremstår litt atskilt fra de andre, nesten som en epilog eller uhøytidelig kommentar. De 152 første sonettene er seriøse, og behandler alle former og faser og fasetter av kjærligheten, kjærligheten i alle dens stemninger og stadier.  Sonett 151 hører til de omdiskuterte, med det at den ser ut til å inneholde påstander som går litt til ytterpunktene hva det er mulig å tenke og mene, og med det at den lest på en bestemt måte blir veldig direkte i det seksuelle uttrykket. I det går den langt over grensene for hva som var vanlig på Shakespeares tid, og over alle grenser for hva som var ansett for sømmelig i sonettdiktningen.

Sonnet 151

Love is too young to know what conscience is,
Yet who knows not conscience is born of love?
Then, gentle cheater, urge not my amiss,
Lest guilty of my faults thy sweet self prove:
For, thou betraying me, I do betray
My nobler part to my gross body’s treason;
My soul doth tell my body that he may
Triumph in love; flesh stays no farther reason,
But rising at thy name doth point out thee,
As his triumphant prize. Proud of this pride,
He is contented thy poor drudge to be,
To stand in thy affairs, fall by thy side.
No want of conscience hold it that I call
Her love, for whose dear love I rise and fall.

Min oversettelse

Sonett 151

Kjærligheten er for ung til å vite hva samvittighet er,
Men hvem vet ikke at samvittighet er født av kjærlighet?
Så. milde bedrager, press ikke på mot det jeg gjorde galt,
Om ikke du selv viser deg skyldig i mine feil:
For, i det du bedrar meg, bedrar jeg
Min edlere del til min grove kropps forræderi;
Min sjel sier til kroppen at han kan
Triumfere i kjærlighet; kjøttet trenger ingen videre grunn,
Men ved å reise seg ved ditt navn peker han ut deg,
Som sin triumferende pris. Stolt av denne stolthet,
Er han tilfreds med å være din stakkars trell,
Å stå i dine affærer, falle ved din side.
Ingen hold det for å være mangel på samvittighet at jeg kaller
Henne kjærlighet, for hvems dyrebare elskov jeg reiser meg og faller.

Kommentar til oversettelsen

Ordet love og oversettelsen av det er et gjennomgangstema i norsk oversettelse av sonettene. Her, i denne sonetten, er kjærligheten både personifisert, som Cupido, det latinske navn på kjærlighetsguden Eros, og den generelle tilstanden av kjærlighet. Conscience er samvittighet, her det å vite forskjellen mellom rett og galt (hva som gir god og dårlig samvittighet), men det engelske ordet inneholder også lyden av det franske con, på engelsk cunt, det obskøne ordet for kvinnens kjønnsorgan. Kanskje er dette å lese mye inn i ordbruken, men når man først gjør det, gir det god mening, for ung til å kjenne den fysiske delen av erotisk kjærlighet. Denne bruken av con-, som et ordspill på cunt, var utbredt på Shakespeares tid, og særlig av ham selv, i stykkene han skrev. En slik mening passer også utmerket i det som står i resten av sonetten, også når ordet conscience er brukt. Ordet cheater betyr selvfølgelig svindler, bedrager, særlig en som jukser i spill, men det har også en tidligere mening av en som ivaretok kongens hjemfalne gods (escheats), en som sørget for og administrerte at det som skulle tilfalle kongen, tilfalt ham. Det er lett å se hvordan en slik mening av ordet utvikler seg til å bety «svindler». Bruken av cheater i denne sonetten passer kanskje bedre til den tidligere betydningen, «en som administrerer gods», slik at gentle cheater, blir den som behandler meg ganske mildt, ganske forsiktig. Med glidning over i «den som svindler meg ganske mildt». Urge er på vei inn i norsk som et engelsk fremmedord nå om dagen, men det føles ennå litt tidlig å bruke det i en oversettelse av Shakespeares sonetter. Her, i dette tilfellet, er det også aktuelt med en full omskriving, siden urge not my amiss her betyr noe i retning av «ikke beskyld meg for noe galt». Det er omdiskutert hva denne synden, feilen er for noe, hva som konkret ligger i sonettskriverens my amiss, men den diskusjonen går ikke jeg inn i. Linje 3 og 4 er lett omskrevet for å gi en klar mening på norsk. Det er en detalj for spesielt interesserte, at stavemåten i originalen (Quarto) er least, en stavemåte som åpner for en ganske motsatt lesning, nemlig at den sonetten er tilegnet er «minst (mulig) skyldig i disse feilene sonettskriveren har gjort».

Linje 5 og 6 setter opp en ganske komplisert tanke, en litt spesiell beskyldning. Sonettskriveren beskylder henne han skriver sonetten til, for å være skyld i den feilen han har gjort. Han sier her, at fordi du bedro meg, hva nå dette bedraget består i, så vil jeg også bedra mine egne, noble tanker med min kropps lyst. Så han sier at han i hodet vet hva han bør gjøre, men fordi hun har bedratt ham, klarer han ikke å stå i mot det kroppen driver ham til. Hun blir dermed på en måte beskyldt for dobbelt bedrag, først mot ham, og så med det at han deretter gjør bedrag mot henne. Siden det er så lite konkret hva feilen og bedraget er for noe, er det vanskelig å holde på denne tanken. Et naturlig og nærliggende forslag er at hun har vist interesse for andre menn, kanskje også noe mer enn bare interesse, og så har han tilsvarende vist interesse for andre han også. I konflikten mellom hode og kropp, mann og kvinn, ligger også en konflikt mellom fornuft og følelser. Fornuften sier en ting, man vet det er riktig, følelsene noe annet, og man handler irrasjonelt. My nobler part er sjelen, my gross body kroppen. Flesh er kjøtt, jeg er av den generasjon der man ennå snakket om kjødets lyst, og for meg gir det riktigere assosiasjoner enn «kjøttet». Dette er smak og behag. I hvert fall sier linje 7 og 8 at tanken tillater kroppen å følge sine lyster, og «triumfere i kjærlighet», eller erobre kvinnen han lyster, og flere unnskyldninger trenger ikke kroppen.

Uttrykket rising by thy name (reiser seg ved ditt navn) er en ganske opplagt hentydning til penis, som reiser seg bare han (den) hører navnet på denne kvinnen. Oxford-utgaven av sonettene nevner ikke dette som dobbelt betydning en gang, dette er betydningen: The penis is like a soldier who springs to attention at the mention of the mistress’s name. Den trenger jeg ikke å oversette. Point out thee (peker ut deg) er hva sverdet gjør på slagmarken, peker ut motstanderen å slåss mot. Her er det penis som peker ut, stikker ut, sitt trofé å erobre. Sammenhengen mellom engelske point og prick, norsk peke og stikke, med mer, er opplagt. Proud of this pride er perfekt på engelsk, med alliterasjon og lydlikhet, og mange dobbelte betydninger av pride, helt umulig å få over til norsk. Noen av meningene er godt dekket av ordet stolthet, men å være stolt av stolthet er pleonasme, det er å si det samme en gang til, smør på flesk. Men de andre mulige oversettelsene av ordet pride får ikke med den seksuelle og militære dobbeltbetydningen, det er stolthet over prisen, erobringen, seg selv i oppreist tilstand, og en god del mer, så i dette tilfellet synes jeg pleonasmen må bli stående. Ordene stand (stå) og fall (falle, dø) i linje 12 følger opp dobbeltbetydningene, for penis og for soldaten. Soldaten kjemper din (hennes, den utkårede) sak, og faller ved din side. Å bruke stå for ereksjon er mer vanlig på norsk enn engelsk, å falle er det den gjør når akten er over, ved hennes side.

Konklusjonen har jeg omskrevet litt for å gjøre den forståelig. I originalen holder dobbeltbetydningen av conscience, brukt gjennom hele sonetten. På den ene siden er det altså ikke å kalle det mangel på samvitighet, at han kaller henne kjærlighet. Han er villig til å dø for henne, som en soldat. På den annen side skal det ikke kalles mangel på kvinnens kjønnsorgan, cunt, at jeg kaller henne kjærlighet/elskov. Oxford-utgaven er også her veldig direkte, det er ikke det at jeg er jomfru og ikke kjenner cunts, jeg vet hva cunt er, og dermed også hva kjærlighet/elskov er. I oversettelsen har jeg ikke gjort noe forsøk på å få med den betydningen, men i gjendiktningen har jeg oversatt med hode, og da er den dobbelte betydningen mulig.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no. Ordet amiss er i sonetten brukt som substantiv, men står i ordboken bare oppført som adjektiv og som adverb. Derfor setter jeg opp begge. Se også hva jeg skriver i kommentaren til oversettelsen.

conscience samvittighet
cheater (også cheat) svindlerbedragerjuksemakerfalskspiller
urge 1. pressedriveskynde påspore 2. (prøve å) overtalebe inntrengendeanmode 3. ivre foranbefale 4. fremholdeunderstrekebetone 5. (om bevis og unnskyldning e.l.) fremføreforeleggehenvise til
amiss adj. feilfeilslåttuheldig amiss adv. feili veienfeilslått
betray 1. forråde 2. svikesvikte 3. røpeavsløre 4. bedra 5. forføre (og svikte)
gross 1. grovsimpelufinvulgær 2. grovutilgiveligkrass 3. (slang) ekkelkvalmsnusketeslibrig 4. frodigtett 5. fetsattoppsvulmettykk 6. brutto-total 7. (om sanser) sløv
pride 1. stolthetselvfølelse 2. hovmodovermot 3. glansprakt 4. flokk
contented fornøydtilfreds
drudge arbeidstrellslaveperson som strever og sliter for andre

Kommentar til sonetten

Det er typisk for Shakespeares sonetter at to og tre betydninger holdes parallelt gjennom teksten, slik at den kommuniserer på flere plan. Her er det den av dyrebar pliktfølelse i kjærligheten, at han stiller opp for henne som en soldat, beredt å utføre alle soldatens plikter, inkludert å falle og dø. Samtidig er det en veldig grovt seksuell betydning som også holdes, nemlig at det er det mannlige kjønnsorganet som vet hvor det kvinnelige er, og reiser seg og faller med det.

Min gjendiktning

For å beholde den seksuelle dobbeltbetydningen av conscience har jeg oversatt med hode. Se kommentarer under språk og innhold.

Sonett 151

For ung er elskov om hva hodet er,
Men hvem vet ei at den av det er født?
Så. milde svindler, press ikke der,
Om ei du selv i samme feil er støtt:
I det du meg bedrar, bedrar jeg meg
Min edle sjel den grove kropp sitt svik
Min sjel til kroppen sier legg i vei
Triumf i elsk; all grunn som trengs – blir slik ,
Men pek’ til deg ved reisning i ditt navn ,
Som triumfen sin, så stolt av stor en pris,
Tilfreds å trelle stakkar deg til gavn,
Å stå i dine ting, og falle a-vis.
Ei mangel på hode hold det at jeg kaller
Hun kjær, for elsk jeg reiser meg og faller.

ES2018

For om gjendiktningene og hvordan jeg tenker rundt dem, se kommentarer om gjendiktning under Bloggen eller Shakespeares sonetter (meny øverst).

Kilder

Jeg pleier ikke å oppgi kilder for enkeltposter, men i arbeidet med denne sonetten har jeg vært svært godt hjulpet av nettsiden Shakespeare Sonnets, og Oxford-utgaven av Shakespeares sonetter og dikt, der særlig nettsiden skriver omfattende hva dette er for noe. De har også lenke til en artikkel av Thomas Merriam, om bruken av begrepet conscience i Shakespeares tekster, der den mulige dobbeltbetydningen blir grundig gjort rede for.

Sonett 148, av William Shakespeare – O me! what eyes hath Love put in my head,

Året går mot slutten, og jeg har anledning til å poste en av de sterkeste sonettene til Shakespeare for å avslutte det. Det er i gruppen på fire fra 147 til 150, der sonettskriveren ser ut til å være i et slags delirium i sin lidenskap til den mørkhårede kvinne han skriver om.

Det er en ganske komplisert sonett det tar tid å gjøre ferdig. Oversettelsen og kommentarene til den skal være nokså i orden, men det er arbeid som gjenstår i resten av presentasjonen.

Sonnet 148

O me! what eyes hath love put in my head,
Which have no correspondence with true sight;
Or, if they have, where is my judgment fled,
That censures falsely what they see aright?
If that be fair whereon my false eyes dote,
What means the world to say it is not so?
If it be not, then love doth well denote
Love’s eye is not so true as all men’s: no,
How can it? O! how can Love’s eye be true,
That is so vexed with watching and with tears?
No marvel then, though I mistake my view;
The sun itself sees not, till heaven clears.
O cunning Love! with tears thou keep’st me blind,
Lest eyes well-seeing thy foul faults should find.

Min oversettelse

Sonett 148

Akk, hvilke øyne har elskoven satt i hodet mitt,
Som ikke har noe samsvar med det sanne syn;
Eller, hvis det er samsvar, hvor har da min dømmekraft tatt veien,
Som bedømmer falskt hva de ser som riktig?
Hvis det er slik at det var fint, det mine falske øyne forguder,
Hva mener verden med å si det ikke er så?
Hvis det ikke er sånn, så betegner elsken det godt
Elskens øye er ikke så sant som alle menns: nei,
Hvordan kan det? Å! Hvordan kan elskovens øye være sant,
Når det er så irritert over å våke og med tårer?
Det er ikke så rart, altså, enda jeg tar feil i mitt syn;
Solen selv ser ikke, før himmelen klarner opp.
O kunnige elsk! Med tårer holder du meg blind,
Om ikke øyne som ser skulle finne dine skjendige feil.

Kommentar til språket og oversettelsen

De fleste sonettene til Shakespeare er vanskelige å oversette til god norsk, men denne sonetten har noen ekstra vanskeligheter. Ordet love (kjærlighet, elske) forekommer 5 ganger. De to første gangene er det med liten bokstav, de tre siste med stor, men den tredje (midterste) gangen står ordet først i en linje, der alle ord får stor bokstav uansett. Når det står med stor bokstav, er det personifisert, til kjærlighetsguden Cupido. Denne guden er blind, noe som passer godt til innholdet i sonetten, der mye handler om øyne og å se, i kjærlighet/elsk og uten. Det norske ordet kjærlighet er mye mer knyttet til den filosofiske ideen, og mindre til lidenskapen. Det engelske ordet love dekker begge deler, og kan referere både til ideen (kjærlighet) og til aktiviteten (å elske). Når man skal velge ord å oversette med, blir man ofte satt på et umulig valg. Og i denne sonetten mer enn ellers. Jeg har forsøkt å oversette så det blir forståelig norsk, samtidig som mest mulig av originalen er beholdt.

Sonettten begynner med et utrop, O me! («Å meg»), utropstegnet er der også i Quarto, det nærmeste vi kommer en original, der det står OMe!. Vi har ikke dette utropet på norsk, men min oversettelse med akk skulle fungere godt nok. Det er ingen semantisk betydning i utropet, det er et uttrykk for mismot og misnøye. Quarto har også liten bokstav i ordet love (kjærlighet), men mange redaktører, inkludert nettsiden Shakespeare-sonnets, anser det som en trykkfeil, og personifiserer med stor bokstav. Den blinde kjærlighetsguden Cupid passer godt til en del av innholdet i sonetten. Jeg oversetter correspondence (korrespondanse, overensstemmelse, samsvar) med samsvar, det norske ordet som lettest får frem mening: øynene elskingen setter i hodet på den elskende, gjør at han ikke ser tingene som de egentlig er (true sight – sant syn). Linje 3 spør hva hvis det øyene ser har samsvar med det sanne syn, hvor har så dømmekraften flyktet hen? I linje 4 står det at dømmekraften dømmer på en falsk måte det øynene ser er riktig. Falsely er adverb, og sier noe om verbet, måten han dømmer på. Så det går ikke å oversette med «dømmer falskt». Jeg prøver med omskrivingen «bedømmer falskt» for å få falskt brukt som adverb, beskrive verb, og ikke som adjektiv, at det er tingen han bedømmer som er falsk.

I andre kvartett bygges det opp et slags retorisk resonnement, basert på de logiske antagelsene hva hvis det er sant, hva hvis det ikke er sant. Sonettskriveren spør hva hvis det er sant det mine øyne ser, at du er pen (fair), hvordan kan verden da mene noe annet. Og hva hvis det ikke er sant, hvordan blir det da. Betydningen av ordet fair har jeg skrevet mye om i arbeidet med sonettene. Det tilsvarende norske ordet er «fager», og i ordet ligger en idé av å være lys, god, rettferdig og vakker. Særlig det at det engelske ordet fair kan bety en lyshåret er det kanskje ikke så mange som er oppmerksom på her i Norge. Som alltid er det Shakespeare-words som er stedet å oppsøke, om man vil ha en oversikt over Shakesepares vidstrakte bruk av dette ordet. Ordet dote er litt mer sjelden, Shakespeare-words har oversikt over bruken av det ordet også, jeg har satt det opp i ordlisten, det er ordet som betegner blind forelskelse, det å være helt omtåket i sin beundring av noe. Meningen i linjene 5 og 6 skulle kunne komme greit frem i oversettelsen min, det er altså slik at han retorisk spør at hvis det er slik at hans øyne ser rett når de holder noe som fint, som også er det, hvordan kan da resten av verden mene noe annet? Det er koblet opp mot det som står i de fire første linjene, der han lurer på om han forelskede øyne gjør at han ser noe feil. Nå spør han altså, at det han ser som veldig fint, også er det, hvordan kan det da være feil? I linje 7 og 8 blir den motsatte antagelsen satt frem, hva hvis det ikke er sant. det som kjærligheten betegner (denote), da er det slik at kjærligheten selv bekrefter at den gjør blind. Det den elskene ser, er ikke det samme som alle andre ser. Disse to linjene kan også tolkes på litt andre måter, men ikke noe vesentlig. Alle menns: nei (all mens: no), er den spesielle vendingen som blir brukt for å illustrere at alle andre ikke er enig i det den elskende ser. Quarto har også kolon etter menns, sånn at det det kan se ut som direkte tale. Love’s eye kan også være kvinnens genitalia. En tredje mulighet er at uttalen er lik som Love’s aye, kjærlighetens bifall. Om sonetten blir lest høyt, er det godt mulig å oppfatte det slik. Det er ikke uvanlig hos Shakespeare at det på denne måten ligger tre muligheter for tolking oppå hverandre, og at alle gir god mening, også når man går dem nærmere etter i sømmene.

I linje 9 går det helt utmerket, om love’s eye er kvinnens genitalia, hvordan kan den være tro? Nettstedet Shakespeare-sonnets er stedet å oppsøke for mer om dette. Der står også videre referanser. Omskrevet til vanlig norsk med grunnbetydningen blir det hvordan kan kjærlighetens øye være nøyaktig eller trofast, hvordan kan det se tingene som de er. Ordet vexed er brukt i betydningen irritert, som en sykdom eller en betennelse kan irritere. I ordlisten er vexed satt opp som adjektiv, men det er også partisippet av verbet to vex, der ergre og å irritere er hovedbetydningen, pine og plage betydning 4. Så det er kjærlighetens øye som er plaget av å se på det som skjer, og å gråte over det. Dermed kan det ikke se skikkelig (true). Watching er den aktive presensformen på engelsk, den bruker vi ikke på norsk på denne måten, så vi må omskrive. Kommentatorene mener at watching her skal bety å være oppe sent (staying up late), og de pleier å ha rett. Jeg tar med den syvende og gammeldagse betydningen av verbet watch i gloselisten, for å illustrere. Det norske ordet «våke» skulle være dekkende. Marvel er under, men vendingen no marvel then oversettes bedre med «det er ikke så rart, altså». Forbindelsen med ordet though (enda, selv om, om enn) er kanskje litt vrien, det skal være noe i retning at «det er ikke så rart altså, selv om jeg tar feil». Linje 12 sier at heller ikke solen ser, før den bryter gjennom skyene.

O cunning Love har flere slibrige ordspill, igjen er Shakespeare-sonnets stedet å sjekke dem opp. Kort kan jeg si det gjelder O som kvinners Oh, lyden de lager, cunning er listig og kunnig også i seksualakten, i tillegg til at det grove ordet cunt ligger inni der. Love står skrevet med stor bokstav, så det kan være den blinde kjærlighetsguden, men det er også følelsen av kjærlighet og objektet for den. Det engelske ordet Love dekker alt, med mer. Foul brukt som adjektiv har som man ser av gloselisten mange betydninger. Brukt som substantiv og verb har det ytterligere.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

aright (dialekt) rettriktig
dote (up)on forgudedyrketilbeelskevære svak for (dote gå i barndommenvære litt fjollete)
denote 1. betegneangi 2. tyde påindikere
vexed 1. ergerligirritertarg 2. (om spørsmål) omstridtomdiskutert
watch 7. (gammeldagsvåkevære våkenholde seg våken
marvel 1. underunderverkvidunder 2. (gammeldags) gåte
cunning 1. slulistigutspekulert 2. (amer., hverdagslig) søtdeilignettgod 3. (gammeldags) dyktigflink
foul 1. (om lukt og smak) avskyeligfælekkel 2. (om humør e.l.) dårligelendig 3. moralsk avskyeligskjendig 4. (sport) regelstridigugyldigutenforgaluærlig 5. (om vær, vei, sjø e.l.) vanskeligfarlig 6. tilskitnetforurenset 7. tilstoppettilgrodd 8. (om mat) råtten 9. (om manuskript e.l.) full av feilfull av rettelser 10. (om tau e.l.) ugreifloket 11. (sjelden) stygg

Kommentar til sonetten

Det er en komplisert sonett, der mye av det viktige i tolkningen av den står under kommentaren til språket og oversettelsen.

Sonett 147, av William Shakespeare – My love is as a fever longing still

Sonettene til Shakespeare er et ømt punkt på bloggen om dagen. Mange av dem er ikke i orden, og også den sterke 147 må nå postes i ettertid, og kanskje forlates før alt er gjort ferdig. Den innleder en gruppe på fire, der sonettskriveren i sin forelskede lidenskap krysser grensen for sinnsro over i galskap. Den følger nummer 146, den mest religiøse av sonettene, der sonettskriveren baler med spørsmålet om kropp og sjel. Så noen analytikere leser denne nummer 147 i forlengelsen av den, at resultatet av de religiøse grubleriene er galskap. Men sonetten leses også utmerket godt alene, og rekkefølgen av sonettene er omdiskutert, også på denne bloggen, så den diskusjonen tar jeg ikke på ny.

Denne sonetten innleder sekvensen på fire sonetter der lidenskapen driver sonettskriveren mot galskap.

I stedet går jeg på sonetten, og konsentrerer arbeidstiden mot den. Jeg skal prøve å få også den foreløpige versjonen til å bli nyttig. Ofte kan jo de såkalt foreløpige versjonene vare en stund.

Sonnet 147

My love is as a fever longing still,
For that which longer nurseth the disease;
Feeding on that which doth preserve the ill,
The uncertain sickly appetite to please.
My reason, the physician to my love,
Angry that his prescriptions are not kept,
Hath left me, and I desperate now approve
Desire is death, which physic did except.
Past cure I am, now Reason is past care,
And frantic-mad with evermore unrest;
My thoughts and my discourse as madmen’s are,
At random from the truth vainly expressed;
For I have sworn thee fair, and thought thee bright,
Who art as black as hell, as dark as night.

Min oversettelse

Sonett 147

Min elsk er feber som ennå lengter,
For det som pleier sykdommen (til å vare) lenger;
Gir næring til det som bevarer ondet,
For å behage den uvisse, syklige appetitten.
Min fornuft, legen til min kjærlighet,
Sint for at hans forskrifter ikke blir holdt,
Har (nå) forlatt meg, og jeg går desperat god for
(at) Begjær er døden, som legemidlene gjorde unntak for.
Uten sjanse for helbredelse er jeg, nå som fornuften ikke får pleie,
Og vanvittig gal med bare mer uro;
Mine tanker og min tale er som de gales,
Tilfeldig fra sannheten forgjeves uttrykt;
For jeg har sverget deg god, og tenkt deg lys.
Som er svart som helvete og mørsk som natten.

Kommentar til språket og oversettelsen

Det er en del å forklare her i ordbruken. Mange av problemene er standard for arbeidet med Shakespeares sonetter, med begreper og ideer som er typiske og karakteristiske. Til å veilede meg bruker jeg som vanlig nettsiden Shakespeare-sonnets og Oxford-utgaven av Complete sonnets and poems, og i mindre grad Shakespeare-words og andre kilder.

Ordet love på engelsk fungerer både som verb og som substantiv, og inneholder både ideen om kjærlighet og om lidenskap, der norske oversettelser alltid må velge en av de to. Her, i denne sonetten, er det ganske tydelig at det er lidenskapen det gjelder, det er den som tærer på ham. Vendingen longing still inneholder formen av presens engelskmennene så ofter bruker, alltid når det er en pågående handling, og som det er misvisende å oversette med det mest tilsvarende norske, «lengtende». Det må altså omskrives til den vanlige norske formen, «lengter», og i operasjonen setter jeg også verbet til slutt. Feber, eller fever, er et begrep som ofte ble assosiert med lidenskaplig kjærlighet, og som vel til dels gjør det ennå. På engelsk er det en forbindelse mellom longing (lengter) og longer (lenger) som ikke synes så godt i de tilsvarende norske. Betydningen av nurseth (pleier) er imidlertid lik, og det er her den litt uventede at den behandler sykdommen for å holde på den, slik man pleier blomster og pasienter for å få dem til å leve. Det er direkte sagt lengselen som pleier feberen slik at den varer lenger. Engelsk har det utmerkede korte ordet ill, som har grunnbetydning i retning av å være «syk, uvel eller dårlig», men også kan bety «onde, skade og ulykke». Vårt «onde» fungerer kanskje ikke helt tilsvarende, men det er det beste jeg kommer opp med. Jeg har oversatt det litt overtydelig, her. Det gjelder også i linje 4, der jeg endrer setningsstrukturen og legger til sammenbindingen «for å», slik at meningen (og ikke ordlyden) kommer frem. Uncertain blir brukt i en litt uvanlig betydning, det er ikke nettopp at den er «usikker», for det er temmelig sikkert denne appetitten vil være der, men den er uviss, uberegnelig og umulig å bli klok på. Appetitten er lysten kjærligheten har på lengsel, det som gir feberen næring.

For Shakespeare er physican synonym med doctor, det er her i sonetten den som skal helberede sykdommen den lidende sonettskriveren har i sin feberaktige kjærlighet, og rollen som lege er det altså fornuften hans som har. Det åpner for en rik metaforbruk, og det gir også en forbindelse mellom denne sonetten og den forrige. Legen – altså fornuften – er sint fordi hans forordninger ikke blir fulgt, den syke gjør ikke som han får beskjed om, den forelskede følger ikke sin egen fornuft, og denne – legen, det vil si fornuften – har derfor forlatt ham (i linje 7). Det gjør at han er blitt desperat, og kan bekrefte at begjær (desire) er døden. Slutten på denne linjen er vanskelig, jeg oversetter med den samme vanskeligheten som er der i originalen. Den mest nærliggende forklaringen er at medisinene legen foreskrev, altså fornuftens befaling om ikke å pleie den lidenskapelige kjærligheten og lengselen, den forordningen ble ikke fulgt, og dermed ender det i døden. Slik vil også en pasient kunne dø, om denne ikke følger rådene fra legen.

Engelskmennene har et ordtak, past cure ist past care, godt synlig i linje 9, der jeg-personen er forbi (muligheten for) kurering (cure) og fornuften hans er forbi pleie (care). På ny har jeg valgt en litt ordrik oversettelse, så meningen skal komme klart frem. Uttrykket frantic-mad gir selvfølgelig vanskeligheter til en oversetter, da begge ordene betyr gal, på litt forskjellige måter. Oxford-utgaven av sonettene skriver at frantic-mad betegner den aktive og ville formen for galskap, i motsetning til mutt passivitet, noe som skulle gjøre min oversettelse med «vanvittig gal» ganske riktig. Nettsiden med Shakespeares sonetter skriver at originalen har stavemåten madde for mad, slik at det har en tvetydighet med made, altså kanskje kan bety «gjort gal». Videre nedover i sonetten blir mad skrevet riktig, og det er helt umulig nå å få vite om at stavemåten madde er en trykkfeil eller er gjort med hensikt.

Om fair har jeg skrevet mange ganger her, det betyr også lys, som ordet bright også gjør det. Om fair kan jeg kanskje best henvise til nettsiden ShakespeareWords, for de som er interessert i alle betydningene Shakespeare bruker ordet i. De har endret sidene sine siden jeg først skrev denne posten, så nå må de som er interessert selv skrive inn ordet fair i søkefeltet der.

De to første kvartettene i sonetten er ferdig behandlet. Lenger er jeg ikke kommet. Det gjør at både kommentarene og oversettelsen er litt i ubalanse.

Gloseliste

Glosene er slått opp på ordnett.no, som igjen bruker kunnskapsforlagets blå ordbøker. Oppslagsordene står i fet skrift.

nurseth – nurses -> nurse 1. være pleier for (barn eller syke) 2. pleiestellepusle rundt 3. ammegi bryst 4. kjæle medklappeholde i sine armer 5. pleieskjøttepasse 6. være forsiktig medspareskåne 7. ta seg avbeskyttefremme 8. nære
prescriptions 1. forskriftforordning 2. (medisin) reseptordinasjonforskrift 3. (medisin) medisin 4. (jus) (rettighet på grunn av) hevd
physic 1. legemidlermedisiner 2. medisinlegekunst
except 1. unntagjøre unntak for 2. gjøre innvendingerkomme med innsigelser
frantic 1. desperatvillpaniskvanvittighektisk 2. (hverdagslig) forferdeligveldig 3.  (om person) galvanvittigfra segute av seg
discourse 1. foredragtaleforelesning 2. avhandling 3. (vitenskapelig) diskursdrøftelse
vainly forgjevesfåfengt

Kommentar til sonetten

Den er skrevet på en måte mange av de andre sonettene også er skrevet på. Så også Shakespeare har en formel-oppskrift han gjerne følger, bare at hans formel er så mye mer komplisert og rikholdig enn de andres. Ofte er jo sonettene satt opp som en kamp mellom forskjellige ting, om det er øye og tanke, fornuft og følelser, kropp og sjel, det ene og det andre, og ofte er de satt opp som en rettssak eller som å omhandle økonomiske affærer, eller andre ting som gjør at teksten kommuniserer på forskjellige nivå. Shakespeare bruker gjerne et bilde, og så fungerer dette bildet til å si noe om kjærligheten eller sinnsstemningen til sonettskriveren. Her er bildet at kjærligheten er en feber, eller en slags form for galskap, og så er fornften legen. Dette bildet blir holdt gjennom sonetten.

 

Sonett 144, av William Shakespeare – Two loves I have of comfort and despair,

Det er lørdag morgen, og jeg har allerede et par timer jobbet med å ta igjen sommerens forsømte arbeid med Shakespeares sonetter. Sonettene 141, 142, 143 har nå fått et skall av en oversettelse, og et minstemål av hva en helt grei post skal inneholde, slik at jeg kan ta fatt på arbeidet med nummer 144, og la også den få et slikt minstemål av innhold som de andre postene har fått. Forhåpentligvis vil jeg få gjort litt mer med denne, som nå skal postes, mens enkelte av de andre foreløpig bare ligger som en kladd.

Denne sonetten skiller seg ut sammen med nummer 138 og de to siste med å være de eneste som ble publisert utenom samleutgaven av sonettene, den som kom ut i 1609. De finnes i den merkelige samlingen The passionate pilgrim (lenke til helt grei litteratur), utgitt i 1599, i Shakespeares navn, men med bare få av de 20 diktene sikkert skrevet av Shakespeare, og mange påviselig skrevet av andre. Utgiveren, William Jaggard, gjorde ganske sikkert det riktige da han gav samlingen ut i Shakespears navn, for med det blir både han og samlingen husket og diskutert, om ikke hadde den nok vært like forglemmelig som de andre poetene som opptrer. Jeg skriver dette litt spøkefullt, ingen vet hva Jaggard tenkte og mente da han skrev samlingen var av W. Shakespeare (by W. Shakespeare), men at han skrev det gjør at den omfattende Shakespeare-forskningen har noe å henge fingrene i. Også boken jeg bruker til å veilede meg gjennom tekstene, Oxford-utgaven redigert av Colin Burrow, har en omfattende diskusjon om hva denne samlingen er for noe, og de ulike teoriene om hvorfor den ble til og hvilke tekster som er av Shakespeare og av andre. Lignende diskusjoner står i lignende samleverk og encyclopedier om Shakespeare og hans verk. Og jeg, som bare er en helt grei blogger, må stadig innom verket jeg også, som nå, som her.

Den beste nettsiden om Shakespeares sonetter er den som før het The amazing website of Shakespeare sonetts, nå bare Shakespeare-sonnets. Den mer edruelige tittelen står mer i stil til kvaliteten på innleggene, alle sonettene har fått en omfattende omtale og en detaljert gjennomgang av linje for linje, de har vært til stor hjelp for meg siden jeg begynte å arbeide med sonettene, og særlig – selvfølgelig – siden jeg begynte å poste dem her på bloggen. Innlegget og omtalen av sonett 144 er spesielt omfattende,med lange forklaringer, beslektede dikt og tekster, og – selvfølgelig – originalversjonen både av 1609-utgaven og varianten som ble postet i The passionate pilgrim.

Two loues I haue, of Comfort and Despaire,
That like two Spirits, do suggest me still:
My better Angell, is a Man (right faire)
My worser spirite a Woman (colour’d ill.)
To win me soone to hell, my Female euill
Tempteth my better Angell from my side:
And would corrupt my Saint to be a Diuell,
Wooing his purity with her faire pride.
And whether that my Angell be turnde feend,
Suspect I may (yet not directly tell:)
For being both to me: both, to each friend,
I ghesse one Angell in anothers hell:
The truth I shall not know, but liue in dout,
Till my bad Angell fire my good one out.

Her, hos meg, er med den eldre skrivemåten, men ikke de eldre tegnene, det er omsatt til vårt moderne alfabet. Med litt arbeid og tilvenning vil man se at versjonen er svært lik den som senere blir postet i Quatro-utgaven, 1609.

Sonnet 144

Two loves I have of comfort and despair,
Which like two spirits do suggest me still:
The better angel is a man right fair,
The worser spirit a woman coloured ill.
To win me soon to hell, my female evil,
Tempteth my better angel from my side,
And would corrupt my saint to be a devil,
Wooing his purity with her foul pride.
And whether that my angel be turned fiend,
Suspect I may, yet not directly tell;
But being both from me, both to each friend,
I guess one angel in another’s hell:
Yet this shall I ne’er know, but live in doubt,
Till my bad angel fire my good one out.

Sonnet 144

To typer elsk har jeg av komfort og fortvilelse,
Som lik to ånder forfører meg ennå:
Den bedre engelen er en mann, lys og pen,
Den dårligere ånden en kvinne farget mørk.
Å vinne meg snart til Helvete, min kvinnelige onde,
Fristet min bedre engel fra min side,
Og ville korrumpere min helgen til å bli en djevel,
Lokkende hans renhet med hennes falske stolthet.
Og om min engel blir til en djevel,
Mistenke kan jeg, om enn ikke direkte si;
Men værende begge fra meg, begge til hver venn,
Jeg gjetter en engel i en annens Helvete:
Dog dette skal jeg aldri vite, men leve i tvil,
Til min dårlige engel jager min gode ut.

Kommentar til språket og oversettelsen

Jeg har mange ganger skrevet om vanskeligehtene med å oversette det engelske ordet love til norsk i poetiske tekster. Det engelske ordet er både verb og substantiv, det betegner både kjærlighet og elskov, det er stamme i ordet lover, elsker, og det er kort og poetisk. Norsk er ikke i nærheten av å ha noe tilsvarende. Ordet kjærlighet ødelegger rytmen i en sonett, og «elske» er ikke helt det samme. I denne sonetten er det ekstra vanskelig, siden ordet står i flertall, og i originalen har to betydninger: to typer kjærlighet og to elskere. Så jeg tvinger inn vendingen to typer elsk, og håper det blir forståelig. Suggest i linje to er nok brukt i betydningen forfører. Ordet fair i linje 3 er også ofte problematisk å oversette, på engelsk betyr det på Shakespeares tid både lys og pen, og mange andre ting, mens på norsk må man velge en enkelt av betydningene. Her er det spesielt problematisk, siden mannen – den bedre engelen – er lys, mens den verre, kvinnen, er mørk. I sonetten blir det uttrykt gjennnom det som nesten må kalles en eufemisme, coloured ill. Jeg skriver det direkte i min oversettelse, at kvinnen er mørkt, selv om det strengt tatt ikke er det som står.

Resten av oversettelsen er ikke gjort grundig.

Gloseliste

Glosene er slått opp på nettsiden Ordnett.no, det vil si i kunnskapsforlagets blå ordbøker.

woo 1. fri (til), oppvarte, gjøre kur til 2. strebe etter 3. (overført) fri til, innynde seg (hos), lokke
fiend 1. ond ånd, djevel, demon, satan 2. udyr, djevel 3. (om barn) djevelunge, plageånd
4 (hverdagslig) slave av en last, fanatiker, fantast, entusiast

Kommentar til sonetten

Dette var så langt som jeg kom i første omgang. Med tiden vil posten bli utfylt, og gjort ferdig.

Sonett 116, av William Shakespeare – Let me not to the marriage of true minds

Sonett 116 er en av Shakespeares mest berømte. Særlig er konklusjonen i de to sistelinjene godt kjent og mye brukt, If this be error and upon me proved,/ I never writ, nor no man ever loved. «Hvis jeg tar feil og det blir vist meg, så har jeg aldri skrevet noen ting og aldri har noen mann elsket». Det er bare en av mange måter å oversette disse sistelinjene på, og oversettelsen av denne sonetten er litt vanskeligere enn vanlig. Flere ord blir variert og gjentatt, ofte i samme linje og setning, som Love is not lovethe remover to remove og også alters the alteration. Det lar seg ikke gjøre å få dette overført til norsk med alt betydningsinnhold bevart. Problemene med å oversette det engelske ordet for kjærlighet, Love, er en gjenganger for de som skal oversette sonettene til Shakespeare. Jeg har skrevet om det mange ganger før. Det engelske ordet fungerer både som verb (handling, elske) og substantiv (tingen, kjærlighet), og det inneholder den fysiske delen av kjærligheten langt mer enn det norske. Så den lille frasen Love is not love kan på norsk oversettes med «elskov er ikke kjærlighet» eller «kjærlighet er ikke kjærlighet» eller «å elske er ikke å elske», den engelske originalen åpner for alt. Med the remover to remove og alters the alteration oppstår beslektede problemer. Her blir samme ord brukt som verb og substantiv. Særlig er remover to remove vanskelig, der har vi ikke noen god oversettelse på norsk.

Ikke desto mindre er denne sonetten et flott uttrykk for den evige og bestandige og sanne kjærligheten, den som ikke lar seg rokke og havne i tvil, den som ikke endrer seg med tiden. Den er en ledestjerne for alle oss vandrere på planeten, uttrykt gjennom every wandering bark (enhver omflakkende båt), den er det faste punkt (ever fixed mark) å orientere seg etter. Vi kjenner ikke dens sanne verdi, uansett hvor mye vi bruker, finnes det mer av den. Og den består til dommens dag.

Slik er sonetten lest og brukt i hundrevis av år, og det med rette. Man kan innvende at dette er en idyllisering. I den virkelige verden skifter følelsene og folk går fra hverandre, men det er ikke poenget. Når man gifter seg ,så går man inn i det nettopp for at det skal vare livet ut, til døden skiller én ad. Denne sonetten er et vakkert uttrykk for nettopp de tankene og følelsene som gjelder da, og det er derfor den egner seg så utmerket i bryllup.

Jeg vil også her ha med at jeg hører med til dem som mener at det er forelskelsen som er følelsene, den og de er foranderlige, mens kjærligheten kan vare. Den dreier seg om en holdning til livet og til andre mennesker, og det er man i stand til å velge. Det er dette som er å tro på kjærligheten, synes jeg, og da er det godt å ha en sånn vakker sonett som er så urokkelig. Den kan ikke være annet enn sann, kan den vel?

Hvis den ikke er det, så er det bare å se bort fra alt jeg har skrevet, og aldri har noen mann (eller kvinne) elsket.

Sonnet 116

Let me not to the marriage of true minds
Admit impediments. Love is not love
Which alters when it alteration finds,
Or bends with the remover to remove:
O, no! it is an ever-fixed mark,
That looks on tempests and is never shaken;
It is the star to every wandering bark,
Whose worth’s unknown, although his height be taken.
Love’s not Time’s fool, though rosy lips and cheeks
Within his bending sickle’s compass come;
Love alters not with his brief hours and weeks,
But bears it out even to the edge of doom.
If this be error and upon me proved,
I never writ, nor no man ever loved.

Min oversettelse

Sonett 116

La meg ikke til giftemålet av sanne sinn
Protestere. Kjærlighet er ikke kjærlighet
Som endrer seg når den endring finner
Eller bøyer seg for den vil ta den bort.
Å, nei! Den er et for alltid et fast merke
Som ser på stormer og aldri blir rystet
Den er ledesjernen til hvert omreisende skip
Hvis verdi er ukjent, selv om hans høyde blir målt
Kjærlighet er ikke tidens narr, selv om røde lepper og kinn
Kommer innenfor omkretsen av hans bøyde sigd
Kjærligheten endres ikke med hans korte timer og uker
Men holder ut helt til dommens dag
Hvis dette er feil og det blir meg bevist
Så har jeg aldri skrevet og aldri noen elsket.

Kommentar til språket og oversettelsen

True, som brukt i true minds, er sann i betydningen trofast, mer enn ikke løgn. At det blir brukt om ekteskap mellom minds, sinn, viser en slags åndelig form for ekteskap. Admit i linje to er brukt i betydningen acknowledge, innrømme, erkjenne, vedstå seg. Det sterke ordet impediment er brukt i the book of the common prayer,

‘I require and charge you (as you will answer at the dreadful day of judgement, when the secrets of all hearts shall be disclosed) that if either of you know any impediment,why ye may not lawfully be joined in matrimony, that ye confess it’.

Dette har jeg fra Oxford-utgaven av Shakespeares dikt og sonetter. Det kommer også frem av glosene at impediment kan bety nettopp det, et hinder for et ekteskap. Jeg oversetter derfor admit impediments bare med «protestere», for det er jo ekteskapet mellom de trofaste ånder (eller sinn) det protesteres mot. På enkel norsk er første setning: La meg ikke protestere mot giftemålet mellom sanne sinn», eller «… mot de sanne sinns ekteskap». Så kommer vanskeligheten Love is not love, der jeg har endt med å oversette tettest til originalen, «kjærlighet er ikke kjærlighet». Med en lett omskriving blir det: kjærlighet er ikke kjærlighet, hvis den endrer seg når den ene av partene endrer seg (alters when it alteration finds), eller gir etter hvis den ene av partene slutter å elske (bends with the remover to remove). Det er ikke åpenbart at det er dette som skal være betydningen, men det er dette som er blitt tolkningstradisjonen, gjengitt i Oxford-utgaven av sonettene og i andre kilder. Jeg har forøskt å gjøre min oversettelse litt lettere å få tak på enn originalen, heller enn å gjøre den ordrett. Merk også at sonetten kan endre litt karakter avhengig av hvordan man tolker true minds i linje 1. Sonetten er mye brukt som at det er sonettskriveren eller den som leser den opp, som går god for et ekteskap mellom to andre, men den kan også leses som om det er sonettskriveren som skriver om seg selv og sin elskede. Det kan da leses som en tilgivelse, over at den elskede har bedratt ham, om man leser den i sammenheng med de andre sonettene. Det kan også leses slik, som Oxford-utgaven påpeker, at det er ekteskapet mellom den elskede og en annen, og at sonettskriveren forholder seg litt bitter og nesten sarkastisk, med at den elskede skiftet sin kjærlighet, mens for sonettskriveren er den sanne kjærligheten noe bestandig.

«Merke», mark, i linje 5 er et landemerke, et fast punkt å orientere seg etter, eller navigere etter. Jeg har forsterket med «merkepunkt», for å gjøre dette klart. Bildet med å «se på stormer» og «aldri være rystet» er sånn det er ved merker på sjøen, for eksempel, som alltid holder seg over bølgene uansett hvilket uvær som er, og som aldri lar seg rokke. Bildet passer godt til kjærligheten, som også skal være urokkelig, og kunne se på det følelelsesmessige uværet som kan være. Det følger over i linje 6, der dette merket – kjærligheten – står i stormen og ser på den, og aldri lar seg ryste eller bevege. I linje 5 er det som et merke den er veiviser og holdepunkt, i linje 7 er det ledestjernen på himmelen, nå for det omreisende skip (wandering bark) mas passasjerene, menneskene. Så er det linje 8, litt vanskelig, der det står at verdien på den ikke er kjent, om enn høyden kan bli målt (taken). Jeg oversetter som i originalen, med hvis (whose) som relativt pronomen, og hans høyde for his hight. Begge viser tilbake på ledestjernen, som igjen er et bilde på Kjærligheten. Vendingen holder på sammenligningen med en stjerne, der man kan måle høyden på den, det vil si hvor høyt den står over horisonten, men dens sanne verdi kan vi ikke kjenne. For kjærligheten kjenner vi heller ikke den hele verdien. Det kan leses vakkert slik, at vi aldri kan teste fullt ut hva kjærligheten har å gi, det er alltid mer å ta av, der, det er ikke noen grenser.

I linje 9 er fool narr, en yrkestittel, så å si. Narren skulle underholde konge og adel, han skulle være vittig og morsom. Men forholdet mellom kongen og narren var selvsagt ikke i balanse, narren var helt underordnet, nesten som en slave eller trell. Slik er det nok bildet skal forstås, at kjærligheten ikke er tidens trell, den er uavhengig av den, og forandrer seg ikke. Det gjør riktignok røde lepper og kinn, et bilde på ungdommen og skjønnheten. Etter som man blir eldre, blekner man litt. I linje 10 valgte jeg å stokke om på ordene. Poenget er at de røde leppene og kinnene er sånt som er innenfor rekkevidden av tidens sigd, det er sånt som merkes av tidens tann. Bildet av at tiden har en ljå eller en sigd, og at den med det slår ned det den kommer over, det bildet er mye brukt. Særlig på Shakespeares tid, og det er en gjenganger i sonettene. At sigden er bøyd, bending, er naturlig. De som er usikre på hva en sigd er for noe, bør ta et billedsøk på nettet. Compass har en del andre betydninger enn bare «omkrets», som det fremgår av gloselisten. I linje 11 viser hans (his) tilbake på Tiden, ikke på Kjærligheten, eller noe annet. Det er noen nyanseproblemer i frasene bears it out og edge of doom i linje 12, men oversettelsene «holder ut» og «dommens dag» skulle være nær nok. Kanskje går det an å lese dommens dag også som slutten på menneskelivet, da det i gammel tro var slik at når man døde, stod man overfor dommen om frelse eller fortapelse. Jeg synes kanskje en slik lesning blir anstrengt, dommens dag er verdens ende, så lenge skal kjærligheten bestå. Men leser man sonetten for et brudepar, kan man godt lese det som at kjærligheten mellom dem skal bestå så lenge de lever.

Konklusjonen er berømt. Den sier at om det er feil det som står i sonetten, og det blir sonettskriveren bevist at det er feil, så har han aldri skrevet noe, og aldri noen mann elsket noen. Det er et sterkt utsagn, og skal understreke at det som står der er sant, og at det må være sant.

Gloser

Glosene er slått opp på ordnett.no. Der ligger Kunnskapsforlagets store blå ordbok til grunn. For noen av ordene er også Teknisk engelsk-norsk ordbok brukt, fra samme oppslagssted. Jeg har tatt med litt flere gloser enn vanlig, siden det er en så kjent og mye brukt sonett, og siden den har en del vanlige ord brukt på en kanskje litt uvanlig måte.

admit 1. slippe innla komme inn 2. ta innta imotopptaoppta som medlemgi adgang 3. innrømmevedgåerkjennetilstå 4. godta 5. rommeha plass til

impediment 1. hinder, hindring, hemsko 3. ekteskapshinder

alter 1. forandreendre 2. forandre segforandresbli annerledes 3. (spesielt amer. eller austr.) kastreresterilisere 4. sy omrette (klesplagg)

alteration 1. det å forandre 2. forandringendringomlegging 3. omsømretting (av klesplagg)

remover forklaring: person eller ting som fjerner eller flytter noe (Teknisk engelsk-norsk: remover 1. fjerningsmiddel, fjerner 2. flyttemann

mark 1. merkeflekkprikk 2. (kjenne)tegnkjennemerkeuttrykk (for)vitnesbyrd (om) 3. merkebumerke 4. tegnskilletegn 5. (ved flyging) landemerkesjømerke 6. (på en skala e.l.)  strekmerke(normal) standardinnstilling 7. karakterpoenganmerkning 8. (også overført) målblinksolar plexus (i boksing), skyteskiveoffer 9. (sport) startstedstartgrop 10. merkemodel (av fly e.l.) 11. (hverdagslig)  typestil 12. (historisk) allmenning

wandering 1. vandrendeomreisendeomflakkende 2. nomadisk 3. flakkendebuktende 4. forvilletbortløpen 5. usammenhengende

bark (poetisk) skipbåt, bark

sickle sigd ( skjæreredskap med krumt blad og kort skaft, Bokmålsordboka)

compass 1. kompass 2. (matematikk, tegning, også compasses eller a pair of compasses) passer 3. omkretsområdegrenseomfangspennvidderekkevidde

Kommentar til sonetten

Polyptoton er navnet på den retoriske figuren der et ord blir repetert i forskjellige varianter, eller stammen av et ord blir brukt i forskjellige bøyninger. En beslektet figur er antanaclasis, der samme ord blir brukt i forskjellige betydninger. Ingen av disse litterære termene er innarbeidet på norsk, vi kaller det vel helst gjentagelse, men det er altså en spesiell form form for gjentakelse det er snakk om. Shakespeare bruker det ofte, som den retoriske mester han er, og i denne sonetten går det igjen og igjen og igjen. Virkemiddelet er svært passende i denne sonetten, siden det handler om bestandighet og uforandlighet, og de foranderlige ordene blir brukt til å fremheve den elskende sonettskriverens bestandighet. Hans kjærlighet består, og forblir den samme.

Som eksempel på polyptoton er alters og alteration i linje 3, Which alters when it alteration finds, og remover og remove i linje 4, Or bends with the remover to remove.

Sonetten henger kanskje sammen med den forrige, nr. 115, avhengig av hvordan man tolker startlinjen marriage of true minds (giftemål mellom sanne sinn). Er dette mellom sonettskriveren og den skjønne ungdom han skriver til, eller er det mellom ungdommen og en annen? Om det er det første, noe som kanskje er mest sannsynlig, så er det en fortsettelse, om ikke, blir lesingen litt vanskelig og de kraftfulle erklæringene kanskje litt ironiske. Det kan også være at den elskede har vært utro, og at sonettskriveren vil vise at han står for en høyere form for kjærlighet, en som ikke skifter på denne måten.

Akkurat for denne sonetten synes jeg det blir dilldall å lese den i sammenheng med de andre, å forsøke å se det som om sonettskriveren uttrykker noe, eller Shakespeare uttrykker noe, og så se etter noe i sonettenes virkelighet, eller Shakespeares virkelighet, for å tolke noe annet inn i ordene, enn det som er deres opplagte mening. Denne sonetten gjør seg best på et idealisert plan. Dette er en hyllest til kjærligheten, og til troen på kjærligheten. Det synes jeg den skal få lov til å være.

Min gjendiktning

Dette er en vanskelig sonett å oversette, og enda verre å gjendikte. Her er et forsøk.

Sonett 116

La meg ei til de gifte sanne sinn
si mot. Kjær er ikke kjærlighet
Som endres når den endring finn’
Og bøyes den med som vil ta den vekk.
Å, nei! For alltid er den merket fast
Som ser an storm og alltid risting tålt
En ledesjerne for hver båt med mast
Verdi ei kjent om enn hans høyd’ blir målt
Den er ei tidens narr, om røde munn
Kan komme under hans sigds sitt slag.
Kjærleik forandres ei hver dag hver stund
Men holder ut helt til dommens dag
Hvis det er feil og meg dette blir testet
Har jeg aldri skrevet, aldri noen elsket

ES2018

Alternativ Linje 10: Og kinn kan komme under sigdens slag

Som alltid har jeg hatt god hjelp av nettsiden Shakespeare-sonnets og Oxford-utgaven av Shakepeares Sonnets and Poems. På siden Shakespeares sonetter er en oversikt over alle sonettene hans.

To hjerter, Hjerter, Hearts, True Love, Sann kjærlighet