Tikk, takk

Et kort dikt, denne maimorgenen, fra diktsamlingen Lyrikk18, med 12 dikt skrevet det året. Dette diktet her, er ikke skrevet en maimorgen eller maidag, men en høstdag eller vinterdag, foran peisen, der tankene kommer, og skriver seg ut, som dette.

Tikk, takk

Tikk, takk
Og så slår klokken
tikk takk
Foran peisen
tikk takk
stille kvelden
tikk takk, tikk takk

Ingenting har jeg
tikk takk
å bekymre meg for
tikk takk
livet er rikt
tikk takk, tikk –
og kort
takk

ES2018

Afften Psalme (Aftensalme), av Dorothe Engebretsdatter

I dag, på denne februarsøndagen, er det en klassiker fra den norske barokken vi skal poste. Det er skrevet av den norske prestedatteren Dorothe Engebretsdatter (1634-1716), den første store kvinnelige poeten i dansknorsk litteratur, og en kvinnelig poet fra den tiden det var mangel på slike i hele Europa. Diktet, eller salmen, vi velger av henne egner seg godt i undervisningssammenheng, fordi virkemidlene som blir brukt er så enkle å legge frem, og så illustrerende for perioden.

Mange rygger litt tilbake for barokken, men her på denne greie bloggen rygger vi ikke tilbake for noen perioder, og tror det opp gjennom hele historien har levd mennesker på jorden med noe å formidle om livet og om verden, og at dette kan gi rikere liv også for oss som lever i dag. Barokken var en gudfryktig tid, spørsmål om frelse og fortapelse var høyst reelle, og drømmen om den evige frelsen gav trøst i et jordeliv som også hadde sine vansker, med krig, uro, nød og sult. Samtidig var frykten for fortapelsen knugende, og jorde et tungt liv på jorden tyngre.

Vi har postet et par dikt av Thomas Kingo, Den XI Sang (Keed av Verden, Kier av Himmelen og SHver sin Skæbne (Sorrig og Glædee de vandre tilhaabe), vi har svenske Klage-Wijsa Öfwer thenna Torra och kalla Wååhr, av Lars Wivallius og Åkrar, Engiar, Dalar, Lundar, av Urban Hjärne, og nå sist har vi Alles ist Eitel, av Andreas Gryphius, Så det begynner å bli en del. Dette er første av Dorothe Engebretsdatter, og det er på sin plass å begynne med en liten forfatterpresentasjon.

Dorothe Engebretsdatter (1634-1716)

Dorothe Engebretsdatter kom til verden i Bergen 16. januar 1634, og skulle dø i samme by 82 år senere, på den 19. februar. Foreldrene var Engelbret Jørgenssøn (1592-1659), rektor og sokneprest, og Anna Wrangel, som døde i 1676. Om barndommen og ungdommen til Dorothe Engebretsdatter vet vi lite og ingenting, og kan bare anta at hun må ha tatt til seg en del av den samme boklige lærdommen som faren, og hans omgangskrets. Hun fikk ingen formell utdanning, vet vi, og hun bodde tre år i København, vet vi.

Om livet hennes i voksen alder vet vi mer, for her trådte hun frem i oppmerksomheten. Hun giftet seg i 1652 med Ambrosius Hardenbeck (1621-1683), konrektoren og kapellanen som senere ble sogneprest. Som kvinne var Dorothe Engebretsdatter avskåret fra noen egentlig karriere og formell stilling, men hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev, og opplevde også å få tekstene sine på trykk, og å tjene penger på dem.

Livet til Dorothe Engebretsdatter var ikke noe lett. Hun fikk ni barn, ni fødsler, og av de ni var det syv som døde før voksen alder. Liv og død var mer reelle begrep den gang, det var mer virkelig, det var få som fikk slippe at døden rev bort noen av de nærmeste, også lenge før tiden var moden. Men smerten over å miste noen er likevel vond, selvfølgelig, veldig vond. I 1683 mistet hun også sin mann, og måtte leve resten av livet som enke. Det er vanskelig nok i dag, hvor det finansielle sjelden er en bekymring. For Dorothe Engebretsdatter betydde tapet av ektemannen også år i nød, for inntektskilden forsvant. Til å støtte seg hadde Engebretsdatter skattefrihet fra 1684, hun betalte ikke skatt, og hun hadde rettighetene til hovedverket sitt gjennom et kongelig privilegium, sjeldent, og ikke selvsagt, på den tiden.

Jeg har ikke lest så mange av verkene hennes, så jeg vil ikke uttale meg så nøye om dem. Jeg har lest enkeltdikt, og jeg har lest om henne. I min beskrivelse har jeg støttet meg til Norsk biografisk leksikon som har en utfyllende artikkel der det står mer også om verkene, og måten de er skrevet på.

Afften Psalme

DAgen viger og gaar bort,
Lufften bliffver tyck og sort,
Solen har alt Dalet plat,
Det gaar ad den mørcke Nat.

Tiden sagte lister sig,
Glaset rinder hastelig,
Døden os i Hælen gaar,
Evigheden forestaar.

Nu een Dag jeg eldre bleff,
Det er som mit Tancke-Breff,
At jeg med min vandrings Staff,
Nærmer helder til min Graff.

Ret nu blincked Solens Lius,
Nu er skummelt i hvert Huus,
Saa forandris alle ting,
Til vi giør det sidste spring.

Kiære Siæl kom det i hu,
Og der hos bekiendt kun nu,
At du som it Adams Barn,
Velter dig i Synd og Skarn.

Denne Dag est du ey qvit
At du jo har faldet tit,
Reys dig og med Bøn gack hen
Til din Gud i Himmelen.

Beed om Naade, og giør Bood,
Aabne dine Øyens Flood,
Slip ham icke med dit skrig
Før hand faar Velsignet dig.

Nu min JEsu, Siælis Skat,
Tag her Lossament i Nat,
See jeg har it Hvile-sted
I mit Hierte til dig red.

Lad din stercke Engle-vact
Paa mit Leye giffve act,
At min Søffne-tunge Krop
Skadis ey aff Sathans Trop.

Saa jeg arme Orme-Seck
Icke veckis op med skreck,
Min Hosbond med Børn og Slect,
Tag og i din Vare-tect.

Vær din Menigheds forsvar,
Ordsens Tienere bevar,
At de maa som Hyrder troo,
Føde dine Faar i roo.

Alle Kongers Konge bold,
Vær vor Arffve Kongis Skiold,
Hand forlader sig paa dig,
Giff ham hvad hand ønsker sig.

At paa ham i mange Led,
Naade-Kilden flyder ned,
Alt det Kongelige Blood
Øse Trøst aff samme Flood.

Lad ham Leffve mange Aar,
Til hand mæt aff Verden gaar,
Giff ham her al Fryd og Fred,
Siden Evig Salighed.

De som ere i hans Raad,
HErre styr self deris Daad,
At de Trolig een og hver
Raader det som tienligst er.

Stil den Siugis Hierte-vee,
Tenck paa de Bedrøffvede,
Vær de Faderløsis Trøst,
Og giff act paa Enckers Røst.

Til een blund staar nu mit sind,
Men førend jeg slumrer ind,
Vil jeg hos mit Hvile-rom
Staa og tencke mig lit om.

At det er saaledis fat,
Jeg eengang den lange Nat
Skal iblandt de dødis Tal,
Soffve i den mørcke Dal.

Fire Fiele er min pragt,
Hvor udi jeg bliffver lagt,
Med it Lagen og lit meer,
Eyer icke saa en Feer.

Alle Verdslig Ting forgaar,
Jeg til Herlighed opstaar,
Naar Gud ved Basunens Lyd,
Kalder mig til Evig Fryd.

Fra Siælens Sang-Offer, 1676

Teksten er mildt tilrettelagt (fjernet tall på strofer og erstattet J med I et par steder, blant annet siste linje i strofe 8 (J mit Hjerte til dig red)) fra versjonen til Bokselskapet.

Språk, form og innhold

Den barokke formen er ofte overlesset. Det er den ikke her. Her er det standard 4+4 i strofer på fire linjer, 4 takter i oddetallslinjene, 4 i linjer med partall. Versefoten er trokeisk, det går tung-lett, tung-lett i de fire taktene, og utgangen på linjene er alltid trykktung. Rimene er parrim, aabb, de to første og de to siste linjene rimer.

DAgen viger og gaar bort,
Lufften bliffver tyck og sort,
Solen har alt Dalet plat,
Det gaar ad den mørcke Nat.

Dorothe Engebretsdatter: Aftensalme (trykkfordeling)

Det er ordforklaringer for noen av ordene i diktet lagt ut på nettet, men de er mildt sagt ufullstendige. De går ikke inn i alle vanskeligheter som er i diktet, det er ikke alle ord og meninger som er opplagte.

Første strofe sier at dagen nå viker og går bort, den viker plass for natten som vil komme. Luften blir tykk og sort, altså den lyse himmelen blir mørk, og jeg tror nok kanskje det er tykt mørke og ikke tykk luft som er poenget ellers. Platt er ordet for flatt, vi bruker det i dag også, men sjelden i betydningen at solen har dalt ned flatt. Meningen er nok at solen er flat med bakken. Og så går det mot den mørke natt, ad er latinsk for til.

I andre strofe er det tiden som sakte lister seg, en vending vi bruker også i våre dager, mens det nok kanskje ikke er alle som har en klar oppfatning av hva timeglasset er med sanden som renner ut. Kanskje er det ennå noen som har et sånt glass, i forskjellige spill? Den gang fungerte sånne glass som klokker, man måtte ha noe å måle tiden med, og sand og glass var ikke så umulig å få tak i. Hastelig blir sjeldent brukt som adverb, vi sier heller det renner i stor hast, eller renner fort. Men ordet gir mening. Og så er det døden som går etter oss i hælene, et skummelt og forståelig bilde, og etter det er det evigheten som står foran oss.

Tredje strofe sier enkelt og greit at jeg er blitt et dag eldre, så er Tancke-Breff «Tanke-brev», dobbel f i enden av ord og ck for vanlig k er konsekvent gjennom diktet, tankebrevet er at hun med vandringsstaven nærmer ser graven, nå som enda en dag går mot slutten. Helder er «heller», i betydningen «bøyer seg», eller «heller mot».

Storfe 4 sier solens lys blinker, det er skummelt i hvert hus, uten at det nok skal bety så mye mer enn at det er tussmørke der inne. Alle ting forandres, slik natt går mot dag, og det vil de gjøre til vi gjør vårt siste sprang, eller siste spring, som det står. Det spranget er fra livet til døden.

I strofe 5 benyttes ordet skarn, det er ikke i daglig bruk lenger, men er fremdeles gjengs i ordbøkene til språkrådet. Det er foreldet for møkk, søppel og smuss, og det brukes som skjellsord, «din elendige skarn». Det er nok et skjellsord av typen der den som blir utskjelt ikke helt kan vite hva den som skjeller ut mener. I diktet til Engebretsdatter er det nesten vanskelig å oppfatte ordet, siden det blir brukt i vendingen som nå nesten alltid blir brukt med «synd og skam». Her er det altså synd og skarn, synd og søppel. Hele strofen betyr at sjelen skal være oppmerksom på det, kom i hu, det skal være kjent nå, bekiendt kun nu, at den som først var et Adams barn – altså uskyldig, nå velter seg i synd og skarn, synd og møkk. Adam er i Bibelen det første mennesket, sammen med Eva den eneste som har levd før syndefallet.

Strofe 6 har mange forvanskinger, mange ord annerledes enn i dag, men det er bare å lese den moderniserte utgaven jeg har laget nederst, så skal den være ganske klar. Est er «er», gack er «gå», og så er resten ren språkutvikling og endret stavemåte. Du er ikke fri for at du denne dagen ofte har falt, reis deg opp igjen, og gå til din Gud i himmelen. Det er det strofen sier.

I strofe 7 er det dine øynes flod som skal åpnes, tårene som skal strømme ut, og det skal de gjøre mens du åpner øynene og ber om nåde. Du skal ikke slippe ham, han er Jesus, før han har fått velsignet deg, og med det gitt deg frelse. Det er ikke lett å skjønne hvorfor du ikke skal slippe ham med dit skrig, hva skriket har med dette å gjøre, her er nok litt elementer av nødrim, for å si det rett ut, men det går også an å tenke seg til en mening med det.

I strofe 8 er brukt ordet Lossament, det er ikke et ord man støter på ofte, men det gir mening, og betyr losji, eller nattely. Jeg vet ikke om det er et ord Engebretsdatter finner opp for anledningen, eller om det var gjengs bruk på den tiden. I dag blir uttrykket kost og losji forstått av de fleste, kost er mat, losji er (midlertidig) sted å bo. Strofen sier at Jesus, som er sjelens skatt, skal ta bolig her hos henne i natt, at hun har et hvilested i sitt hjerte rede til ham.

Med strofe 9 går aftesalmen over i bønn. Nå er det bønn til Jesus Kristus eller Gud faderen om at den sterke englevakten må være på vakt ved poetens leie der hun sover, så Satans tropper ikke skal kunne gjøre på den søvntunge kroppen. Sånne krigsmetaforer var svært vanlige på den tiden, verden og livet var en kamp mellom Satans og Guds hærstyrker, der Guds alltid var mektigst, men Satans var skumle og listige, og kunne friste et syndig menneske til seg allikevel. Her ber poeten om hjelp og støtte mot det.

Strofe 10 fortsetter med den samme bønnen, og med nye sterke bilder. Poeten sammenligner seg selv med en ormesekk, en sekk med ormer som kreler rundt, og bønnen er at englevakten fra forrige strofe sørger for at hun ikke våkner med skrekk, at Satan får overtaket, eller noe. Den samme bønnen gjelder ektemannen (husbond) og barna.

I strofe 11 utvides bønnen til menigheten, til Ordsens tjenere, som er prestene, men som jeg ikke er sikker på er det i betydningen «ordenes tjenere» eller «ordenens tjenere». Jeg skjønner ikke opphavet til ordet, men ser at det er prestene det skal være, og det gir god mening. De Hyrder troo er de trofaste hyrder, gjeterne på marken, å føde dine Faar i ro er å gi fårene næring. Det er mat, ikke fødsel. Og maten, det er Guds ord og Guds lære, den skal komme fra prestene, Ordsens tjenere, og så vil det alt bli godt. Bønnen er at Jesus Kristus og de høyere makter skal sørge for det.

I strofe 12 er det kongen som blir bedt for. Først er det kongenes konge som blir tiltalt, det er Jesus Kristus, og han skal også være arvekongens skjold, arvekongens beskytter. Arvekongen er kongen av Danmark-Norge. Uttrykket forlater seg på deg, eller forlader sig på dig, bruker vi ikke lenger, men det betyr noe i retning av at han overlater seg i hans hender, stoler på ham. Bønnen fra poeten er at Kongenes konge (Jesus) skal gi arvekongen (av Danmark-Norge) det han (arvekongen) ønsker seg.

Kongen er verdt litt ekstra bønn i strofe 13. Nå skal nådekilden, som er Guds nåde, fylle ham i mange ledd nedover, altså for kongen og hans etterkommere. Det kongelige blod må få øse trøst fra den samme floden, altså alle de kongelige må få trøsten og nåden fra Guds utømmelige kilde.

Strofe 14 avslutter bønnen for kongen, med et ønske om at han skal leve i mange år, og ikke forlate jorden (=dø) før han er mett av dage, og har levd et fullt liv. Poeten ber om fryd og fred for ham så lenge kongen lever på jorden, og deretter evig salighet og frelse for ham i Himmelen.

Strofe 15 går til kongens råd, der det er Herren som skal styre dåden deres, eller gjerningene. Da vil det gå vel. Herren skal hjelpe kongens rådgivere til å råde det som er mest tjenlig, det som er til beste for kongen og landet. Litt historieundervisning: Kongens rådgivere er det som senere blir ministrene i regjering. Det er derfor det den dag i dag heter Statsråd. Formelt sett er det sånn at regjeringsmedlemmene gir råd til kongen hvordan statsmakten skal utøves, og så er det sånn at sånn regjeringen råder, er sånn som det blir. Kongen har bare en symbolsk, formell betydning i dag. Det er illustrerende at det finnes en minister for hver av statens oppgaver, for næringsliv, for justis, for utenriks, for forsvar, for finans, for utdanning, for jordbruk og fiskeri, for alle oppgaver staten skal utføre. Sånn hadde kongen også før et råd, for hver av statens oppgaver. Siden staten er blitt mer komplisert, har det i tidens løp kommet til stadig flere ministere, eller rådgivere. Den gang var det bare en håndfull, nå er det rundt 20.

Så er det strofe 16, der det er de syke, bedrøvede og fattige det blir bedt for. De som er faderløse og de som har det vond, de får en strofe. Formuleringene er sånn at det er den sykes hjerte-ve som skal stilles, eller lindres, smertene skal dempes. De bedrøvede skal tenkes på, altså vår Herre skal være oppmerksom også på dem. De som er uten far skal få trøst, og enkers røst skal høres. Røst er stemme.

I strofe 17 er det lett å skjønne hva som menes med førend jeg slumrer inn, det er «før jeg slumrer inn», som kan bety både å sovne for natten og å sovne inn i døden. Jeg er dog ikke helt sikker på om det går an bare å skrive det om til «før enn jeg slumrer inn», som jeg gjør i min moderne versjon, om dette gir samme mening som i originalen. I alle fall sier strofen at blunden – søvnen – nå står i sinnet til poeten, men før hun slumrer inn, så vil hun i hvilerommet sitt stå og tenke seg litt om.

Og hva poeten skal tenke på kommer frem i strofe 18, det er at tingene er slik at hun en dag skal dø, komme blant de dødes tall, og sove i den mørke dalen. Da er det ikke en vanlig søvn, som den hun nå legger seg til, men den evige søvn, som er døden.

De fire fjølene, eller fielene, i strofe 19, er nok kisten hun skal ligge på. Der ar hun sin prakt. Hun får med seg et laken å ligge på, og litt mer. Hun vil ikke eie en fjær, eller feer, som det står. Det er språkutvikling med Eyer icke saa en Feer, diftongen Ey har blitt Ei, ck går til kk, aa er blitt å, og ordet Feer er nå fjær. De tre første er språkregler som er konsekvente.

Det avslutter veldig barokk, med kontrasten mellom de verdslige ting som forgår (= forsvinner), og herligheten som oppstår i himmelriket. Det er ikke vondt at alt i verden skal det en gang bli en slutt på, det er jo etter dette den virkelige herligheten kommer, i frelsen, i Himmelen. Basunen er det mektigste instrumentet, skikkelig messinglyd og festlyd, et instrument til å ønske velkommen til evig ro og fred, evig fryd.

En liten analyse

For dette diktet spanderer jeg på en liten analyse. Form og innhold og fakta om diktet og forfatteren er allerede gjort rede for, så her kommer litt om tema, motiv og virkemidler, litt om hvordan diktet er skrevet, og hvordan det får frem det det vil ha sagt.

Det er et personlig dikt Dorothe Engebretsdatter har skrevet, en personlig Aftensalme. Det er bønnen hun vil be til Gud, i det hun legger seg, og tenker på dagens og livets stridigheter, og det som skal komme.

Hun bruker barokkens virkemidler, skriver sånn som hun har sett og lest andre folk i sin samtidig har skrevet. Det er tankene om livet og døden, det er det som er temaet i diktet, det er det det handler om.

I barokken er det alltid stort anlagt. Så det må være 20 strofer. Strofene er imidlertid veldig enkle, til barokken å være, bare fire linjer, og på ingen måte overlesset med rim og andre virkemidler. Dette ligger til den personlige stilen til Engebretsdatter, det er ikke så mye staffasje her, ikke så pynt. Det er åpent og ærlig, sånn føler jeg det, dette tenker jeg på.

En god inngang til barokk kunst er å se etter kontrastene. Både det vakre og gledelige blir satt i kontrast med det stygge og nitriste, og begge blir tatt ut i det ekstreme. Frelsens fryd kommer så utmerket godt frem satt opp mot jordelivets elendighet, og vice versa. Lys og mørke blir stilt skarpt mot hverandre, både i maleriene og i litteraturen. Dette gir i noen tilfeller en sjokkeffekt som peker helt frem mot modernismen.

Salmen til Engebretsdatter er mer dempet, så her er ikke kontrastene så kraftfulle som i flere av de andre diktene fra barokken. Det er først i aller siste strofe, der jordelivets lidelser forgår, og himmelens herlighet overtar. Diktet til Engebretsdatter er mer kontemplativt, tankefullt, det blir ikke i så sterk grad servert en ferdig konklusjon, som det er vanlig å finne i barokken.

Diktet heter Aftensalme, og er kjent som det nå, men jeg er ikke så sikker på om Engebretsdatter selv brukte denne tittelen. Diktet, eller salmen, er også kjent med sin første strofe: Dagen viker og går bort, eller originalt DAgen viger og gaar bort. Det er salme 25, eller XXV, i Siælens Sang-Offer. Uansett er navnet passende, Afften Psalme, heter det originalt.

Vel kjent er det hvordan aftensalme spiller på en dobbelt betydning. Det er både salmen for aftenen man legger seg til å sove, for natten, og det er salmen for aftenen livet renner ut, hvor man sovner inn i døden. Hele tiden holder teksten på dette doble, det er både aftenbønnen, og bønnen for livet.

Hvis dette ikke hadde vært en liten analyse, men en ordentlig analyse, hadde tiden nå vært inne til å peke på hvor i teksten henspillingene på døden er tydelig. Det skjer hele tiden, og det veksler, med strofe 1, der dagen viker og går bort, og strofe 2, hvor glasset renner hastig mot døden. I første strofe er det natten det går mot, i andre strofe er det evigheten, døden. Dette blir satt opp mot hverandre, i god og kjent barokk stil.

I strofe 3 blir hun en dag eldre, men går så rett til tankene om døden, og livets ferd dit. I strofe 4 begynner det med at solen blinker, det går mot kveld i alle hus, og fortsetter med at alle ting forandres til vi alle gjør spranget inn i døden. I disse to strofene blir dagens ende og livets ende satt opp mot hverandre i hver sin halvdel av strofen.

Sånn er det bare å ta det nedover, strofe for strofe, hvor står det om dagen, hvor står det om livet? Hvor gjør diktets jeg-person seg klar for kvelden, hvor gjør hun seg klar for døden?

Et motiv som går igjen gjennom diktet, er tankene man gjør seg om livet man lever her på jorden, hva det er verdt å tenke på, hva det er verdt å bry seg om. Premisset er drømmen om frelsen, så her er ikke noe å diskutere, men man må da passe på å skusle bort frelsen man er tilbudt, gjennom synd og drift bort fra Gud. Dette er tema i strofene 5-7, med en slags fullføring i strofe 8, der jeg-personen bare ber Jesus om å ta bolig her hos henne, denne natten. Hun har gjort alt klart for ham.

Merk at det er veldig omtanke for synderne og de frafalne i de omtalte strofene 5-7, det er en sterk oppfordring om ikke å velte seg i synd og skam, ikke slippe han som er frelsen, men gå hen til himmelen, la ham få frelse deg. For menneskene i denne perioden var dette hver dag en kamp, man måtte holde fast på den riktige vei, måtte ikke la seg friste. For mennesker i vår tid, allerede godt utpå 2000-tallet, er det veldig fremmed å slik måtte gi avkall på fristelser, i vår tid er det vel mye mer snakk om bare å gi etter for dem. Det er lett å se Engebretsdatter hadde et vanskelig liv, ikke mye fråtsing og nytelser der i gården, men heller fattigdom og nød, særlig etter at hun ble enke. Men nå er jeg på vei bort fra analysen, og på vei over i generelle betraktninger.

Strofene 8-10 er de der hun ber om englevakt og beskyttelse, først for seg, så for sine. Her er det kontraster, med Englevakten satt opp mot Satans tropper, og det er sterke virkemidler, med ormesekken, som hun kaller seg. Det er sånt vi i våre dager ville kalt et merkelig selvbilde. Men her var det gjengs syn på mennesket, bare hos Engebretsdatter sterkt formulert.

Strofene 11-16 er der hun ber for andre, at Herren må beskytte ikke bare henne og hennes, men også flere. Rekkefølgen er viktig, Husbond med barn og slekt er nevnt allerede i strofe 10. Så er det menigheten og prestene i strofe 11, før kongen får alle strofene fra 12 til 14. Dette sier noe om forholdet mellom Kongen og Folket, et forhold som nok også virker fremmed i dag, men som sier mye om datidens måte å tenke på. Strofe 15 handler også om kongen, gjennom å handle om hans Råd.

Strofe 16 er den som går til dem som har det vondt og vanskelig. Engebretsdatter mistet sin egen far på 1650-tallet, da hun var 25 år og voksen, og hun mistet sin ektemann og ble enke i 1683, cirka 5 år etter at denne salmen ble skrevet. Hun skulle leve over 20 år som enke, under til dels vanskelige kår. Dette er noe å tenke på, når man leser de to siste versene i denne strofen. Hun ber ikke for seg selv, her, men for andre. Andre som er i samme situasjon som hun selv kommer til å bli i. Det at hun ber akkurat om å få enkers stemme hørt, er nesten som et frempek å regne, da hun etter selv å ha blitt enke, må kjempe for å få sin rettigheter innfridd, og få sin stemme til å bli hørt gjennom tekstene hun har skrevet. Stemmen må også blir hørt hos kongen, når hun ber om hjelp til å få erstattet boligen som brant ned under bybrannen i Bergen i 1702. Merk at det går ikke egentlig an å lese diktet opp mot hva som siden skal skje. Dette er bare fascinerende, ikke noen analyse i egentlig forstand.

De tre strofene 17-19 er de mest kontemplative (tankefulle) i diktet. Det er her hun gjør seg klar for sin egen død. Det henter opp igjen tankebrevet fra strofe 3, hun vil tenke seg litt om før hun nå legger seg for natten. Her er overgangen fra natten til døden mer myk, det er ikke spranget fra det ene til det andre, som det er i starten av diktet. Man kan nesten si at hun har fått roet ned, hun har bedt for alt som er å be om, og kan nå se på seg selv med større ro. Hun vet at hun engang vil dø, og er nå beredt. Det er ikke noe desperat eller fortvilet over disse strofene, det er mer en konstatering.

De 19 strofene samlet bygger opp mot konklusjonen i den siste. Det er veldig enkelt, nesten suverent, sånn som himmelens makter overvinner alle de jordiske problemer og bekymringer så nøye beskrevet i de 19 strofene. Poeten har egentlig klarhet, måtte bare rense tankene. Det er sånn at alle ting i verden forgår, de man er nær til, dør, ting blir gamle og utslitt, ingenting vil bestå tidens tann. Men hun vet hun vil oppstå på ny, etter sin egen død. Og det er til herlighet, en tilværelse uten den uro og bekymring og smerte som gjelder livet på jorden. Med den forvissingen er hun klar til å legge seg inn i søvnen, både for natten og for evigheten.

Kommentar

Så langt har det vært formelt og faktaorientert. Jeg har redegjort i lange baner om diktet og forfatteren, forklart innholdet og beskrevet formen, og jeg har skrevet litt analytisk og formelt om hva dette diktet er for noe, og hvordan det er gjort. Hele tiden har jeg sklidd ut i personlige betraktninger og synspunkt, sånn som man har frihet til å gjøre når man skriver blogg.

Jeg er glad i barokkens dikt. Jeg synes diktet til Engebretsdatter er ganske enkelt, det er lett å skrive sånn som dette. Rimmønsteret og rytmen er ikke komplisert, en rimsmed kan skrive 20 strofer til i samme mønster på rappen.

Men hun treffer en nerve. Dette diktet overlever, og blir lest. Flere hundre år etter det ble skrevet. Det er så vakkert, med det at det er salmen når dag går mot natt, og liv går mot død. Det er lett å forstå. Jeg tror mange som leser dette diktet her, ikke leser det så enormt nøye. Folk går ikke sånn i detaljer, som jeg har gjort. Det er hovedsaken som gjelder.

Hovedsaken er at poeten er bekymret for døden som venter. Det er en tanke alle kan kjenne seg igjen i, alle kan skjønne denne bekymringen. Og alle kan kjenne seg igjen i at man blir litt tankefull, i det man går til sengs. Særlig når man gjør det alene, i sitt eget rom. Det er ingen å snakke med, man er alene med tankene.

Man trenger ikke sette så presise ord på akkurat det. Man skjønner man er bekymret.

Og så kan man gjøre et lite sprang, fra vår måte å tenke på, i vår tid, til Dorothe Engebretsdatters måte å tenke på, i hennes tid. Bekymringen for fortapelse eller frelse har vi ikke lenger, men vi skjønner at hun hadde det. Vi skjønner godt at hun er bekymret for seg selv, for familien sin, og vi ser at hun er veldig bekymret også for kongen, og de som er rundt ham. Så tenker hun på de som ikke har det så godt, en tanke vi i dag også er opplært til å tenke, og som vi kjenner oss godt igjen i.

Nøyaktig hvilke ord hun bruker er ikke så farlig. At det er kontraster og sterke virkemidler, og at det går i trokeisk takt, med parrim – folk gir blaffen i det. Det er mennesket Dorothe Engebretsdatter folk er interessert i. En kvinne, som skriver, en tid der alle som skrev var menn. Og hun har vanskeligheter i livet alle kan se er tøffe, men som hun ikke nevner med et ord i diktet, eller bare med helt vage antydninger. En tøff kvinne. Hun klager ikke et øyeblikk. Hun bærer det.

Se her har vi noe å lese, og å tenke på. Det er dette som er poenget.

Modernisert utgave

Jeg kaller det Modernisert utgave, jeg kan ikke godt si det er jeg som gjendikter eller oversetter en (dansk)norsk tekst. Men det er jeg som har tilrettelagt denne versjonen fra den originale som jeg har brukt. Jeg har ikke endret noe vesentlig, så når det i originalen er rim på sig og hastelig, så blir det hos meg seg og hastelig. Arkaiske former er beholdt, når det må til for å beholde rytmen (bliver, dalet, osv.), og for rimet (nu for nå er benyttet konsekvent, siden det i noen linjer blir brukt i rim). Ellers vil alle reelt interesserte lett selv se hva som er gjort.

Aftensalme

Dagen viker og går bort,
Luften bliver tykk og sort,
Solen har alt dalet platt,
Det går mot den mørke natt.

Tiden sakte lister seg,
Glaset renner hastelig,
Døden oss i hælen går,
Evigheten forestår.

Nu en dag jeg eldre blev,
Det er som mitt tanke-brev,
At jeg med min vandrings stav,
Nærmer’ helder til min grav.

Rett nå blinket solens ljus,
Nu er skummelt i hvert hus,
Så forandres alle ting,
Til vi gjør det siste spring.

Kjære sjel kom det i hu,
Og der hos bekjendt kun nu,
At du som et Adams Barn,
Velter deg i synd og skarn.

Denne dag er du ei kvitt
At du jo har faldet titt,
Reis deg og med bønn gå hen
Til din Gud i himmelen.

Bed om nåde, og giør bot,
Åpne dine øynes flod,
Slipp ham ikke med ditt skrik
Før han får velsignet deg.

Nu min Jesus, sjelens skatt,
Ta her losament i natt,
Se jeg har et hvile-sted
I mitt hierte til deg red’.

La din sterke Engle-vakt
På mit leie give akt,
At min søvne-tunge kropp
Skades ei av Sathans tropp.

Så jeg arme orme-sekk
Ikke vekkes opp med skrekk,
Min husbond med barn og slekt,
Ta og i din varetekt.

Vær din menigheds forsvar,
Ordsens tjenere bevar,
At de må som Hyrder tro,
Føde dine får i ro.

Alle kongers konge bold,
Vær vår arvekonges skjold,
Han forlater seg på deg,
Giv ham hva han ønsker seg.

At på ham i mange ledd,
Nåde-kilden flyder ned,
Alt det Kongelige blod
Øse trøst av samme flod.

La ham leve mange år,
Til han mett av verden går,
Giv ham her all fryd og fred,
Siden evig salighet.

De som ere i hans råd,
Herre styr selv deres dåd,
At de trolig en og hver
Råder det som tjenligst er.

Stil den Siugis hjerte-ve,
Tenk på de bedrøvede,
Vær de faderløses trøst,
Og giv akt på enkers røst.

Til en blund står nu mitt sinn,
Men før enn jeg slumrer inn,
Vil jeg hos mitt Hvile-rom
Stå og tenke meg litt om.

At det er således fatt,
Jeg en gang den lange natt
Skal iblant de dødes tall,
Sove i den mørke dal.

Fire fieler er min prakt,
Hvor ut jeg bliver lagt,
Med et laken og litt mer,
Eier ikke så en fjær.

Alle verdslig’ ting forgår,
Jeg til herlighet opstår,
Når Gud ved basunens lyd,
Kaller meg til evig fryd.

ES2020

Til Foraaret, av Henrik Wergeland

Dette er et av de mest følelsesladde diktene som er skrevet på norsk. Det skal ikke tolkes sterilt, ved å telle strofer og verselinjer, dette diktet er ikke laget for noen kjølig analyse. Her ropes det ut, fortvilet, med tre utropstegn i første linje. Det er skrevet på dødsleiet, der Henrik Wergeland (1808 – 1845) skrev noen av sine sterkeste dikt. Her hen henvender han seg til våren, selve livskraften, den som varsler om sommeren som skal komme, hvem kan vel skjønne dettte bedre enn den romantiske dikteren Wergeland? Likevel bærer våren dette året ikke med seg noe liv til ham, for ham venter døden, enda han bare er 37 år gammel, og fortvilelsen og angsten i dette er mye å føle på og enda mer å uttrykke. Derfor tar diktergeniet Wergeland i bruk sine sterkeste virkemidler. Her blir ikke holdt igjen, her tvinges ikke ordene inn i noen bestemt rytme, her er det som om det får fritt utløp alt.

Leser man diktet nærmere ser man at det likevel ikke er et utbrudd i kaos Wergeland har skrevet. Det er motiv og tema som går igjen, som det har gjort det i hele hans karriere, og som det gjorde det i den romantiske perioden han så sterkt var en del av. Det er en hyllest til naturen og til livet, der våren i årssyklusen er årstiden som setter det hele i gang. Det er på denne tiden livet skapes og oppstår. Det blir desto mer smertefullt for dikteren som elsker denne årstiden hvor liv blir til, at han selv skal dø.

Når dere nå leser diktet, kan dere legge merke til hvordan Wergeland sammenligner naturens levende liv med ting som ikke er levende. Overalt kommer det levende bedre ut, enda verdigjenstander som smaragd og gull og perler blir regnet som mer kostbart. Legg også merke til hvordan diktet er fylt opp av religiøse motiver. Foråret blir tilbedt, som man tilber en Gud eller en Helgen. Det er noe langt mer enn den milde kjærligheten til en som bare er glad i den vakre våren. Det er hengivelse med ønske om frelse, som man vanligvis finner det i religionen.

Vi kan også finne konkrete eksempler på bibelske motiv, med svalen som kommer hjem som den fortapte sønn (om enn sammenligningen med den opprinnelige historien om den fortapte sønn ikke holder, og ikke er ment å holde), og som nå spiller rollen som forårets senebud, slik engelen Gabriel varsler Kristus. Ordet «vitne» (vidn) som går igjen gjennom diktet er også et begrep vi finner i Bibelen.

I diktet står det om det gamle treet dikteren dyrker som Guddom, og som han deretter sammenligner med de ærverdige patriarker fra det gamle testamentet. Det er Israels stamfedre, som det gamle treet da blir stamfar til alle vårens barn. Se hvordan dette treet i likhet med alle andre vårens barn skal be for den syke dikter som ligger og skal dø.

Det er et svært gripende dikt, og veldig spesielt å tenke på at Wergeland skrev det da han var 37 år. Ett år yngre enn jeg. Å måtte dø mens man ennå er ung og vital, mens man står midt i det, det er skremmende når det gjelder andre og umulig når det er en selv. Det blir sjelden sterkere uttrykt enn i dette diktet til Wergeland. Den mest vitale dikter vi har hatt.

Til Foraaret

  O Foraar ! Foraar ! red mig !
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Dit første Græs er mig meer værd end en Smaragd.
Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.

Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.

O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for !
Vidner, foragtede Løvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ere Foraarets Børn!

Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et
hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.

Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længer maae ryste
Naale
ned i mit Bryst fra deres kolde blaae Aabninger.

Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler !

Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en Sønnesønssøns Ærbødighed for sin Oldefader.
Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Løn
af din udødelige Rod og at blande min Krone med din !

Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
Du er jo ærværdig som en Patriark !
Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
og læge dine Ar med Kys.

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
dine Blade alt suse derude.

O Foraar ! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs.
Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne,
dine blaaøjede Børn, knæle og bede at du skal
redde mig – mig, der elsker dig saa ømt.

Ordforklaringer

Mig er gammel skrivemåte for meg, det skal uttales meg. Foraar er våren, eller foråret.

Anemoner er en planteslekt i soleiefamilien skriver store norske leksikon. Den vanligste anemonen er hvitveis.

Hvitveis, fotografert i Vaksdal, ved Bergen

De Fyrige i strofe 3 er de som er ildfulle. Ordet kommer av det nedertyske vurich, avledet av vur, som betyr «ild». I overført betydning betyr det full av liv, livlig, på en måte «i fyr». Hvem som er de fyrige kan kanskje være litt uklart. Det kan være anemonene fra strofe 2, men da blir slutten på strofe 3 vanskelig å forstå, da han flykter nettopp fordi anemonen hadde hans tro. Kanskje kan det da være rosene, eller så kan det være noe som ikke er nevnt i diktet, noe som bare er fyrig.

Vidn i strofe 4 er «vitne», knæle er selvfølgelig knele, løvetann er en veldig kjent blomst, mens leirfivel heter der jeg kommer fra Hestehov. Både løvetann og hestehov blir gjerne regnet som ugress.

Gjestebud er stor fest man holder når det kommer gjester.

Naale eller «nåler» som i strofe 6 blir drysset (rystet) ned over dikterens bryst er nok den stikkende smerten i brystet tuberkolosen gir ham. Nåler er jo ellers barnålene på trærne, her er det snakk om andre typer nåler. Disse skyers herre som innleder strofen, er nok vår herre og Gud, himmelen og jordens skaper. Han er herren over skyene. Det er også bare han som kan gjøre noe med den stikkende smerten i brystet. Den kan ikke våren gjøre noe med. De kalde blaa aapninger eller «de kalde blå åpninger» er litt uklart for meg. Det samme gjelder hvem de er, de som ikke må ryste Naale ned i mit Bryst. Kanskje har det noe med medisinene å gjøre? Kanskje er det trekk fra kalde, åpne vindu? Jeg skal være forsiktig med å spekulere. Ordene står i diktet som de står.

Patriark i strofe 9 er betegnelsen for Israels stamfedre i kristen tro, Abraham, Isak og Jacob. Den gamle i denne strofen viser tilbake på det gamle treet i strofe 7, som for dikteren altså er like ærverdig som en av disse i kristendommen svært ærverdige patriarkene. Det grenser også kanskje litt til patriarkenes rolle som noen som har et spesielt nært forhold til Gud, når dikteren ber det gamle treet om å be for ham. Frasen å helle vin på dine rødder har vel kanskje også noen bibelske konnotasjoner. Jeg skal ikke uttale meg helt sikkert, men jeg mener læge dine Ar skal bety «lege dine arr», altså «lege dine sår» – med kyss. Det er sånn Jesus og hellige menn leget sår og skader.

I siste strofen er den gamle fortsatt treet, som nå med sin gamle, hese stemme roper for dikteren til foråret (våren), som nå nesten har blitt en slags guddommelig makt. Treet er han som strekker sine armer, altså greinene, mot himmelen. Anemonene er dine – altså vårens – blåøyde barn (selv om de viltvoksende anemoner i Norge er hvitveis og gulsymre, hvite og gule blomster – det er imidlertid flere blomster som er beslektet med eller ligner på anemoner som er blå (blåveis og blåklokke), og det blir også dyrket blå anemoner i Norge, om de ikke vokser vilt), og de kneler og ber (slik disse blomstene gjerne bøyer seg under tyngden fra kronen, særlig blåklokkene) for at for at foråret skal redde ham. Foråret tar på en måte plassen til Kristus.

Kommentar til diktet

Starten på diktet inneholder en kort, vokativ opptakt i ordet O, og så 3 x 2 trykktunge stavelser. Det er også gjentakelse, foraar, foraar, og det påfølgende redd meg, blir uttalt med akkurat samme trykk, som også dette var en gjentakelse. Det er foråret som skal redde jeg-personen i diktet, det blir påkallet med et høytidelig O, og det klikker helt sammen i rytmen også. Utropet «redd meg» tar utropet «foraar»ets plass. Det er en svært sterk start.

Samtidig er starten ukunstlet og direkte. Det ser ut som diktet bare sprenger ut av dikteren, som om det ikke går an å holde igjen ordene. Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Det er en rytme som ikke i det hele tatt henger sammen med den trykktunge førstelinjen. Det er en linje det er fristende å lese fort, særlig slutten ømmere enn jeg. Den står i en sterk kontrast til starten, den markerer en helt fri rytme. Dette er ikke kunst bundet fast i regler, dette er følelser som sprenger seg frem. Se også hva setningen sier, se hvor subjektiv den er: Ingen har elsket deg ømmere enn jeg. Dikteren sier det er han i hele verden og verdenshistorien som har elsket våren ømmest. Det er svært, svært inderlig.

I andre strofe begynner sammenligningene å komme. Vårens første gress blir sammenlignet med smaragd. Det fortsetter med de sterke følelser som ikke vil la seg kue av fornuften, gresset er jo noe av det vanligste vi har, mens smaragd er en sjelden edelsten. Men gresset er levende, og smaragden er det ikke, noe som gjør diktet usigelig trist, siden dikteren av det skal dø. Han som elsker det levende så høyt, at ingen kostbar edelsten kan måle seg. Vi har kanskje også en tankeassosisasjon å legge merke til, ettersom både gresset og smaragden er grønn.

Videre er anemonene årets pryd, selv om han visste at også rosene ville komme. Anemoner, eller soleier, er pene blomster som kommer tidlig på året. Rosene går for å være enda skjønnere, og de kommer senere. Dikteren kan ikke holde seg fra å kalle anemonene «årets pryd» likevel, enda han vet skjønnheten vil bli overgått.

Rose hvit

Dette bildet av en hvit rose er tatt av min avdøde far.

I strofe fire har dikteren på ny et høytidelig, vokativt utbrudd, denne gangen til anemonene. De skal vitne, sammen med løvetann og hestehov, om at dikteren virkelig har elsket våren. Vi ser her enda et eksempel på at det som for folk flest kanskje er hverdagsplanter og ugress, det er for dikteren smaragd og gull. Det er fordi de er barn av våren, våren som er spiren til liv. På nytt står livsgleden i vond kontrast til dikteren som skal dø.

Svalen i strofe 5 og 6 er vårens sendebud. Den blir tatt i mot som det bortkomne barn, i Bibelen fortalt som lignelsen om faren som var så glad over å få sin sønn hjem igjen, selv om han ikke akkurat hadde gjort en god gjerning ute. Sånn er det i lignelsen også med Gud, som vil bli glad for enhver som vender tilbake til ham, uansett hvilke synder som er begått mens han eller hun har vært borte. Svalen er også en trekkfugl som kommer hjem om våren.

Svalen får til oppgave å fly opp til skyenes herre, for å få ham til å ta bort dikterens smerte, den fysiske smerten fra tuberkolosen. Det er en påminnelse for leseren om den fysiske smerten den syke også lider. Det er ikke bare det at han skal dø. Det gjør vondt i tillegg. Fysisk vondt. Svalen som flyr må være den rette til å få gjort noe med dette.

Fra strofe sju og ut til slutten er det det gamle treet dikteren henvender seg til. Det er på ny inderlig og ømt, slik ingen har elsket våren ømmere enn denne dikteren. Treet er «som en guddom», en sammenligning som knapt blir større, og som også tjener som et av mange religiøse motiv i diktet. Knoppene på treet blir talt ivrigere enn perler. På my er liv viktigere enn ting, uansett hvor kostbare tingene er. Vi har også et assosisasjonssprang, som det grønne gresset og den grønne smaragden, her i de små, runde knoppene og de små, runde perlene.

Det er mye å si om strofe 8. Dikteren er ærbødig glad i det gamle treet, og har omfavnet det som man omfavner sin oldefar. Ønsket om å være «en ung lønn fra din udødelige rot», kan nesten leses som et ønske om å ta enda mer inderlig del i vårens livsglede, at han selv skal være en del av den. At han selv er en etterkommer av treet og av naturen. Ønsket om å «blande min krone med din» kan også leses som et uttrykk for dette.

Strofe 9 er en av de mest religiøse, der dikteren likestiller det gamle lønnetreet med de gamle patriarkene, stamfaren til alle israelitter i følge testamentene. Det er en øm strofe, som kanskje begynner litt roligere enn de andre. Han ber den gamle lønn vitne, han vil bli trodd, våren må tro på ham som har levd så lenge. Det er en setning uten utropstegn. Men i utbruddet «Du er jo ærverdig som en patriark» er utropstegnet på plass igjen. Det er også en setning som smeller inn, med trykktung mannlig utgang etter raske og lette stavelser foran. så er det som om dikteren bryter løs igjen, Slutten på strofen er drømmende, kanskje drømmende uten håp, om å strø om seg med vin og kyss, og la det gamle treet be for ham.

   Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet.
  Du er jo ærværdig som en Patriark !
  Bed for mig, skal jeg øse Viin paa dine Rødder
  og læge dine Ar med Kys.

Deretter følger den nest siste strofen, og den som har mest kontakt med virkeligheten. De andre strofene er jo veldig følelsesladde og intense. Det er denne tiende også, men det den sier er en helt reell forestilling om våren:

Din Krone maa alt være i sit fagreste Lysgrønt,
  dine Blade alt suse derude.

Håpet er lysegrønt, men det gjelder ikke her. Her er det trekronen som er på sitt fagreste lysegrønne, som den er på denne tiden i mai, og bladene suser i vinden.

I den avsluttende ellevte strofen er fortvilelsen der på ny, og nå på sitt sterkeste. Det er som om fornemmelsen om den vanlige våren, den grønne og levende, langt unna den forsterkede og poetiske våren dikteren så inderlig skildrer, at det alt sammen er der ute helt virkelig, denne fornemmelsen gjør liksom at dikteren samler sine siste krefter til et siste fortvilet utbrudd. Nå er den gamle hes, som dikteren også er det, og han løfter sine hender opp mot himmelen. Det gamle lønnetreet er helt personifisert. Det samme gjelder anemonene, de blåøyde barn, som kneler og ber om at det herlige foraaret skal redde meg, meg, det blir gjentatt, og står der så nakent og alene, meg som elsker deg så ømt.

Men det hjalp ikke, og det visste Wergeland utmerket godt. Han døde 12. juli 1845, omtrent en måned etter at han skrev dette diktet. Hvert år siden har våren blomstret på samme måte. Og diktet har blitt lest til alle årets tider. Det er et sterkt vitnesbyrd fra en som intenst følte livet, og derfor forferdelig også følte det meningsløse i at man må dø fra det når man elsker det så ømt.

 Ingen har elsket dig ømmere end jeg.

Det er en av de vakreste setningene jeg vet.

Da -, av Halldis Moren Vesaas

Dette diktet lå lenge uferdig her på bloggen. Det vil si, diktet lå ferdig som Halldis Moren Vesaas (1907 – 1995) skrev det, men jeg hadde ikke skrevet noen presentasjon av det. Nå, over fem år etter, i forbindelse med at jeg poster et annet dikt av Moren Vesaas, henter jeg det opp igjen og gjør det ferdig.

I samleutgaven Å vere i livet, – Halldis Moren Vesaas’ beste, utgitt av Det Norske samlaget i 1999, og med et forord av Moren Vesaas’ datter Guri Vesaas, blir det oppgitt at dette diktet hører til en samling løse dit først trykket i en samling utgitt av den norske bokklubben i 1965, og som heter Ord over grind. En slik samling kan jeg imidlertid ikke finne på Nasjonalbibliotekets ypperlige nettsider, tilgjengelige og rikholdige nå i 2017, men ikke kjent av meg i 2012, da jeg postet diktet første gang. Jeg finner imidlertid diktet plassert også i en annen samling, utgitt av Aschehoug i 1998, og bygd på en annen samling fra 1977, der alle Morens Vesaas’ dikt skal være med. Der er diktet plassert i samlingen I ein annan skog, utgitt i 1955, men diktet finnes altså ikke i denne samlingen (for sikkerhets skyld blir diktet passert i en samling fra 1957, når det blir utgitt i Lyrikkboken, 1971, så dette diktet har levd et omflakkende liv, og det er ikke så enkelt å si kort og greit når det først ble trykket, og når det ble skrevet).  Det er dog ganske på det rene at diktet hadde passet i den samlingen, der vi finner flere av Moren Vesaas’ aller mest kjente dikt, og som hun skrev når hun var helt på høyden av sitt forfatterskap.

Et eller annet må ha gjort at hun valgte å ta diktet bort fra samlingen, den gang i 1955, og noe annet at hun fant plass til det, i 1977, og fremover. Jeg skulle kjent bedre til forskningen og detaljene om Moren Vesaas’ forfatterskap for å uttale meg, så jeg lar dette ligge, og går over til selve diktet.

Det er skrevet med kryssrim, men uten at linje 1 og 3 rimer, slik mange dikt ble på 1950-tallet, noe det ser ut til at man nå har glemt, så mange dikt på fri og modernistisk form som blir presentert og gjengitt fra de årene. Mange diktere, også de som blir plassert i modernismen, holdt seg til ganske tradisjonelle former, om enn innholdet kunne være litt modernistisk. Moren Vesaas er litt utenfor de litterære stilretningene, synes jeg, hun er langtfra noen teoretiker. Hun skriver om livet, og bruker den måten å skrive på som best får frem det hun vil si om det å være i live.

Her, i dette diktet, er det ikke så mye livet, men døden det handler om. Og for meg, blir det døden som en del av livet. Det at vi en gang skal dø setter det vi gjør og er opptatt av mens vi lever, i et annet lys. Alt vi er så brennende opptatt av, og som er så viktig for oss, vil en gang forsvinne for oss, og vi for det. Diktet begynner med at poeten sier hun skal være ferdig budd (forberedt) da døden (du, den mørke vogn) kjører frem, altså at hun skal være klar til å dø når døden kommer. Kanskje er det litt tidlig å gjøre seg sånne tanker om døden, når en er i 40-årene, som Moren Vesaas var da hun skrev diktet, og kanskje har det noe å gjøre med at hun ikke tok diktet med i samlingen hun gav ut på den tiden. På sitt vis er jo diktet ganske dystert, der Moren Vesaas jo ellers ganske ofte er en lys og livsglad dikter, en poet som omfavner livet og samholdet mellom mennesker. Da er det kanskje ikke så bra å snakke sånn om døden, kan hun ha ment, men det vet jeg altså ikke.

Jeg tok diktet med fordi det er et av seks dikt av Moren Vesaas som finnes i Lyrikkboken, utgitt av den norske bokklubben i 1971, og med Ivar Hanevik som redaktør. Som det vil komme frem i kommenaterene under, er det litt spesielt, og det finnes nok kanskje grunner til at Moren Vesaas ikke ville utgi det da hun skrev det, men at det knapt 15 år senere blir funnet verdig en plass blant bare seks dikt av henne. Det var også verdig ett av bare fire dikt av henne, her på bloggen. Så et visst inntrykk, gir det altså.

Da –

Jeg eg skal vera ferdig og budd
den kvelden da du køyrer fram,
du mørke vogn som skal hente alt mitt,
all uro, saknad, skam.

Bunden er eg i kjøt og blod
til alt eg aldri blir fri
før eg har høyrt dine tunge hjul
fram til min dørstokk gli.

Da skal alt som stod seg mot eld,
mot syre, mot møll og rust,
løftast umerkeleg opp med meg
på karmen som lett, grå dust,

og førast med meg så langt av stad
bort ifrå tid og rom
at sjølv mitt namn blir ein avlagt ham
som ligg att i vegkanten, tom.

Første gang trykket i 1965, skrevet før 1955.

Gjennomgang av språk, form og innhold

Diktet består av fire strofer av lik lengde, fire verselinjer i hver. Formen er ikke så streng, med det at lengden på verselinjene varierer ganske fritt, det samme gjør rytmen og takten i versene. Strofene og versene er også delvis frie med det at det ikke er fast hvordan setninger begynner og slutter i dem. I de to første strofene er alle fire versene en eneste setning, mens i de to siste fortsetter setningen fra det ene verset til det andre. Rimene er faste, med rim i linje 2 og 4, og alltid trykktunge enstavelsesord, men med noen som ender på konsonant, noen på vokal. Her er ikke noe fast mønster. Men det er et mønster at enden på hver linje er trykktung, og det passer vel også ganske godt med det tunge innholdet i diktet, og på innholdet i ordene. Utgangen på hvert vers, er markert.

Vi må kanskje ta med at det er en ekstra effekt i den siste strofen, der i tredje linje namn rimer litt på ham, og vi får et slags innrim, med ord som også i diktet har en tett forbindelse med hverandre (navnet blir hamen). Konsonanten i disse enstavede ordene er også den samme som i rimordene i linje 2 og 4, der rom – tom, mot altså namn – ham. Siden dette er slutten på en lang setning, får vi her mye som er holdt oppe og holdt sammen, før vi får den utløsende avslutningen i ordet tom. Dette blir kanskje litt teknisk, men vi kan si alt det som står før det siste kommaet blir balansert opp mot det ene ordet – tom. Rytmen i versene gjør også at lesingen farer av gårde, bortsett fra ordet vegkanten som vel ikke passer inn, og vi får en pause før det utløsende ordet – tom. Dette ordet bærer mye vekt, og det er jo vel også nettopp hensikten. Alt som har vært i livet, er etterpå – tomt.

Som alltid hos Moren Vesaas er det et enkelt og lettfattelig språk. Kanskje er det i dag ikke alle som vet at møll er et skadedyr, som fortærer dødt plante- og dyremateriale, inkludert tekstiler. Så når hun i tredje skriver at hun skal stå seg mot eld (ild)/ mot syre, mot møll og rust, så er det å stå seg mot ulike former for nedbrytning. Karm er vinduskarm eller dørkarm, men jeg skal ikke driste meg til å foreslå hvorfor det nettopp er til karmen disse tingene skal løftes. Dust er støv, eller støvpartikler. En ham er et slangeskinn, så et avlagt ham, er et brukt ham (skinn) slangen har skiftet, og som nå altså ligger tom igjen i veikanten, som det står i diktet.

Første strofer sier at jeg-personen i diktet skal være forberedt når den mørke vognen (=likvognen) kjører frem for å hente henne. Da skal alt hennes ta bort, all uro, sorg og skam, som hun skriver. I andre strofe står det at hun med kjøttet og blodet – altså kroppen – er bundet til alt hun aldri blir fri fra, altså alt hun har i livet, frem til døden i form av denne mørke likvognen kommer for å hente henne. Så er det strofe tre, der det står at når døden kommer vil alt som i livet holdt seg mot naturens nedbrytningsmekanismer, løftes opp til karmen, som det står, umerkelig, som lett støv. Derfra skal det i strofe 4 føres vekk, fra tid og rom, fra denne verden, slik at til og med navnet hennes skal bli som et brukt slangeskinn, liggende tomt igjen i veikanten. Alt skal altså være vekke.

Kommentar til diktet

Dikt og tekster om døden virker alltid sterkt når det er skikkelig gjort. Her i dette diktet er det et alvor, som gjør det opplagt at man tar diktet alvorlig. Dette er dype tanker om døden. Her er også den klassiske ideen om at døden er den endelige frigjører, som tar oss bort fra uroen, savnet og skammen man kjenner i livet. Disse ordene er Moren Vesaas’, men poenget med at døden tar oss bort fra det som er vondt og vanskelig i livet, den er gammel og velkjent. Moren Vesaas bruker en mørk vogn som symbol på døden, og lar denne kjøre opp for å hente henne, en gang i fremtiden. Hun sier hun skal være klar, når den kommer, men når hun sier det, betyr det kanskje allerede at hun begynner å bli klar. I alle fall at dette er noe hun går rundt og tenker på. Hun har en tidlig dødslengsel, i 40-årene, over 40 år før døden virkelig kommer og henter henne. Det er mye levd liv mellom disse tankene, og selve døden, halvparten av livet hennes.

Akkurat i det Moren Vesaas skriver dette diktet, tidlig en gang på 50-tallet, utgir også ektemannen hennes, Tarjei Vesaas sin prisbelønnede novellesamling, Vindane. Også der er tanker som kretser om døden, og hvordan livet forgår og reproduserer seg selv. Så dette må være noe de to må ha snakket om.

Samtidig er diktet kanskje litt i overkant kraftfullt, der mot slutten. Hun skriver at alt skal føres av sted, slik at til og med navnet hennes blir et tomt skinn, et tomt skall. Meningen er klar, men bildet går vel ikke helt opp? Navnet var i bruk mens hun levde, slik slangen brukte hamen når den hadde den på, men det er vel kanskje noe som skurrer når navnet blir liggende igjen, slik slangeskinnet blir det, når slangen finner seg et nytt? Dessuten er jo navnet til Moren Vesaas godt husket, også gjennom dette diktet. Det er slett ikke tomt.

Disse innvendingene er spikking av fliser, og smak og behag. Noen vil like det, andre vil ikke. Haldis Moren har skrevet et dikt om å se frem mot døden mens man ennå er midt i livet, og det må vel sies at det er et ganske avklaret syn hun gir. Døden er for henne ingen frykt, her er ingen angst, det er rolig konstatering av faktum. Døden vil komme, og jeg vil være beredt. Hun og alt med henne vil bli erstattet av tomhet, hun skal sørge for å være forberedt når den tid kommer. Jeg holder på at Moren Vesaas’ var en livsens dikter, som selv når hun skriver om døden, har livet som det viktige. Hun vil ikke søke døden, og heller ikke søke å unngå den. Hun vil være klar når den kommer. Sånn er det når Moren Vesaas skriver om døden, og slik tror jeg også hun døde.

 

To earthward, av Robert Frost

I dag skal vi presentere et nytt dikt av Robert Frost (1874 – 1963). Fra før har jeg postet The road not taken, av Robert Frost, og i dag skal jeg ta for meg et av hans andre svært kjente og svært betydningstunge dikt, To earthward, eller jordvendt, som jeg har valgt å kalle det min norske oversettelse. Det er kanskje litt lite taktisk å ta for seg et så stort og alvorlig dikt nå som jeg har så liten tid om dagen, men jeg har aldri kunnet la ting som det hindre meg. Som så ofte før blir det først postet noen utkastversjoner, og så gjelder det å håpe at ingen av dem blir liggende, men at jeg kommer meg tilbake til diktet og får redigert posten skikkelig.

Diktet er tradisjonelt oppbygget med fire verselinjer og rim i 1 og 3, 2 og 4, men utenom dette er diktet både i form og innhold mer fremover- enn bakoverpekende. Det handler om en mann som ser seg tilbake over et levd liv, og gjør seg noen tanker om hva som har vært – livet, og hva som skal komme – døden. Enkle søk på internett gir en rekke kommentarer og analyser på engelsk, enkle søk på biblioteket gir bedre kommentarer og analyser både på norsk og engelsk, her på denne siden kommer min egen analyse om min lesning av diktet.

To earthward

Love at the lips was touch
As sweet as I could bear;
And once that seemed too much;
I lived on air

That crossed me from sweet things,
The flow of – was it musk
From hidden grapevine springs
Down hill at dusk?

I had the swirl and ache
From sprays of honeysuckle
That when they’re gathered shake
Dew on the knuckle.

I craved strong sweets, but those
Seemed strong when I was young;
The petal of the rose
It was that stung

Now no joy but lacks salt
That is not dashed with pain
And weariness and fault;
I crave the stain

Of tears, the aftermark
Of almost too much love,
The sweet of bitter bark
And burning clove.

When stiff and sore and scarred
I take away my hand
From leaning on it hard
In grass and sand,

The hurt is not enough:
I long for weight and strength
To feel the earth as rough
To all my length

Min oversettelse

Vendt mot jorden

En gang var leppenes berøring
Det sterkeste jeg kunne klare;
Og en gang syntes det for mye;
Jeg levde på luft

Som krysset meg fra søte ting,
Flyten av – var det musk
Fra gjemte vinrankers løvsprett
Nedover i tussmørket?

Jeg hadde virvelen og smerten
Fra sprut av vivendel
Som når de samlet risting
Dugg på knoken.

Jeg krevde sterk søthet, men ikke
Så sterke ut når jeg var ung;
Bladet til rosen
Var stikket

Nå er det ingen glede som mangler salt
Som ikke er dekket med smerte
Og trøtthet og feil;
Jeg higer etter flekken.

Av tårer, ettermerket
Av nesten for mye kjærlighet,
Søtheten av bitter bark
Og brennende nellik.

Når stiv og sår og arret
Jeg fjerner min hånd
Fra det å lene meg på den hardt
I gress og sand,

Smerten er ikke nok:
Jeg lengtet etter tyngde og styrke
Til å føle jorden så røff
Til hele min lengde

Kommentar til oversettelsen

Jeg har fått slått opp de fleste av ordene det kan være tvil om, men jeg har fortsatt ikke fått til sammenhengen mellom dem overalt. Så oversettelsen min skaper nok ennå større forvirring enn klarhet. Men med ordoversettelsene mine og den engelske originalen til hjelp, skulle det kunne gå an å i det minste gjøre seg opp en mening om meningen.

Tittelen i diktet er To earthward i ett ord. Earth betyr selvfølgelig jord, både i betydningen jordkloden – altså planeten, – og i betydningen jord på bakken eller jordbunn, som det også langt på vei gjør på norsk. Ward som sammensetningsord blir brukt i betydningen «vendt mot, henimot» som i det mer brukte seawards. Her er det altså «Earthtward», altså vendt mot jorden.

Meningen i første strofes to første verselinjer er at kysset på leppene var den største lyst han kunne tåle, men hvordan få dette til lett og elegant på to linjer på norsk?

Musk betyr «moskus» i følge ordboken, men det er unektelig litt rart hvis det skal bety det her. Her er det heller snakk om en duft som minner om duften dette dyret utstøter, og som blir brukt i parfyme. Interesserte kan selv sjekke opp ved videre søk på internett. Grapevine betyr «vinranke». Spring har flere betydninger, deriblant «løvsprett, vår; skudd, plante».

Swirl betyr «virvle av sted, snurre; vindsel, spole; virvar, virvel, virveldans». Honeysuckle er blomsten «vivendel» eller «kaprifolium». Shake betyr «riste», som vi vet, men også «sjokkere, skake opp; vibrere, dirre, rokke, svekke; skjelve, vakle; slå triller; risting, rystelse, støt». Knuckle er «knoke; skank (på kalv); kjøttknoke; ledd; banke, slå med knokene». Min oversettelse av strofe 3 gir foreløpig ikke klar mening.

Petal er «kronblad», og er et ord som også er brukt i flere dikt. Kanskje mest berømt i diktet til Ezra Pound, som også er postet her på bloggen.

Dash har to betydninger i kunnskapsforlagets blå ordbok, den ene som verb, den andre som substantiv: 1. «splintre, knuse, slå i knas; daske til; slynge, kyle; skvette, stenke; tilintetgjøre; styrte av sted; kaste seg» 2. «støt, slag, klask; skvet; tilsetning, iblanding». I diktet er det selvsagt verbet som er brukt. Crave betyr «kreve, forlange», men også «hige etter».

Stain er «farge, beise, flekke, vanære; farge, beis, flekk, anstrøk, skam». Bark kan bety mye forskjellig, først «bark, barkskip»,

Burning clove har selvsagt ordspill til «Burning love» på engelsk, noe som like selvsagt ikke kommer frem i min norske oversettelse av strofe 6. Clove betyr «kryddernellik, nellik» eller «kløft av løk».

Strofe 7 har nokså grei betydning.

For moderne lesere ligger et nært ordspill i The hurt is not enough med «the world is not enough«, jeg er imidlertid ikke sikker på hvor gammelt uttrykket er, og om det er brukt med hensikt. Jeg oversetter videre «weight» med tyngde, i stedet for vekt. Det er kanskje litt vel direkte å oversette rough med «røff», men jeg har nå en gang gjort det. Meningen i siste strofe er at han lengter etter graven.

Min kommentar

Dette diktet har i likhet med de fleste dikt med denne tematikken stor virkning på meg. Jeg har ikke nå tid til å gå i detaljer, men det er noe med dette med en aldrende mann som ser seg tilbake, og ser på det som har vært i lys av det som nå er. Første halvdel av diktet foregår i ungdommen, der alt er en virvel, sanseinntrykkene er sterke, og man skjønner ikke særlig hva som skjer før det er over. I diktet blir dette kraftfullt markert nøyaktig halvveis, der det ikke bare er et tematisk brudd, men også et rytmebrudd (i ordet stung).

I andre halvdel av diktet er det bitterheten som dominerer. Det er noen vakre og kraftfulle bilder som blir brukt til å uttrykke denne bitterheten, og det som vanskelig kan tolkes til å være annet enn dødslengselen. Diktet konkluderer med – eller man kan saktens diskutere hva diktet konkluderer med, den diskusjonen har ikke jeg tid til å ta nå – med at smerten ved å leve ikke er nok, man må også ha med seg døden.

Det er synd å måtte avslutte arbeidet med et så flott dikt så halvferdig, men jeg hadde satt av en viss tid til å ordne med det, og den tiden er nå utbrukt.

Snart er jeg det råtnedes rov…,av N. A. Nekrasov

Denne posten fikk en oppfriskning desember 2016. Det ble lagt til transkripsjon, gjendiktning og utvidede kommentar, samt en gloseliste. Jeg har også rettet litt på oversettelsen.

*

I dag presenterer jeg et dikt av Nikolaj Aleksejovitsj Nekrasov (1821  – 1877). Jeg var lenge sikker på at jeg ville ha et dikt av denne dikteren på den russiske plassen av oktoberdiktene her på bloggen. Det er jo for russerne en spesiell måned. Det er selve høstmåneden, og det er den måneden hvor de fikk sin revolusjon. Begge deler kunne godt markeres, og siden jeg i mitt sveip over den russiske poesien ikke har funnet noe ordentlig fint høstdikt å bruke på bloggen, har jeg måtte justere litt til en litt annen type dikt. Nekrasov passer uansett godt. Han var selv av rik og nobel adelsfamilie, men han hadde usedvanlig sterk følelse for den vanlige russiske bonde, og skildrer strabasene og urettferdigheten i en rekke dikt og dikteriske poem som har blitt klassikere i Russland.

Jeg vil før jeg kommer med selve diktet, komme med et lite sukk over forholdene på internett som det er i dag. Det er fritt frem for alle å legge ut hva de vil, og det er lettere enn noensinne å finne både tekster og bakgrunnsstoff om en hvilken som helst forfatter av noenlunde størrelse. Nekrasov er selvsagt ikke noe unntak, og jeg bruker både engelske og russiske søkeord og nettsider for å finne frem til det diktet jeg liker best, og har lyst å presentere. Denne gangen fant jeg på mange engelske nettsider et dikt som ble kalt Russian lament, oversatt av en Alice Stone Blackwell. Jeg har lagt ut lenken til originalkilden jeg tror svært mange andre sider på nettet direkte har kopiert, også tilsynelatene veldig skikkelige som dette forumet på noen Dostojevskij-sider, eller denne for meg hittil ukjente konkurrenten til Wikipedia. Selv om diktet var langt, tenkte jeg det ville være verdt slitet å oversette det til norsk, og jeg ville gjerne ha akkurat dette diktet på mine sider om russiske dikt.

Problemet var bare at jeg fant ikke den russiske originalen. Jeg forsøkte alle mulige inngangsord å søke etter, jeg søkte generelt på Nekrasovs dikt på russisk, jeg søkte spesielt på «lament og det russiske ordet Zjaloba, jeg fant også ord nedover diktet å oversette, og søkte med disse, men jeg fant aldri frem til et dikt som passet med det flotte jeg hadde på engelsk. I omfattende russiske lister med dikt av Nekrasov bladde jeg meg gjennom det meste, og jeg var til og med gjennom en side med det som så ut til å være et komplett verk av alt han hadde utgitt, der var det ingen tittel som for meg så ut til å kunne passe. De nærmeste klikke jeg på for å sjekke. Jeg brukte timer på å finne ut av det.

Løsningen er at Nekrasov ikke har noe dikt som heter noe i nærheten av Russian lament, eller «Russlands klage». Derimot har han et dikt som heter Размышления у парадного подъезда. Det betyr noe sånt som «tanker ved en avgang», eller «tanker ved dørstokken». Ved å klikke på det, trenger man ikke kunne et eneste ord russisk for å se at det ikke i det hele tatt ligner på «russian lament», det har ikke engang samme oppsett. Men det er herfra hele teksten til Alica Stone Blackwells «Russian lament» er hentet, og som riktig så mange engelske nettsider har benyttet seg av. Det er synd man med engelske søkeord ikke kommer frem til denne bloggen, for en oppklaring.

Diktet om tankene på dørstokken er for langt for meg å oversette, og jeg har derfor valgt et annet dikt mindre i tråd med det jeg ønsket for oktoberdiktet, men mer i tråd med min standard. Det er et dikt på fire strofer, skrevet tre år før Nekrasov dør, og er på mange måter selve dødsdiktet hans, selve hans testamente. Det er ingen lystig lesning, og det inneholder ikke noen optimistisk fremtidstro. Dette er et dødsdikt som behandler døden så tung og mørk som døden kan være.

Скоро стану добычею тленья.

 

Скоро стану добычею тленья.
Тяжело умирать, хорошо умереть;
Ничьего не прошу сожаленья,
Да и некому будет жалеть.

Я дворянскому нашему роду
Блеска лирой моей не стяжал;
Я настолько же чуждым народу
Умираю, как жить начинал.

Узы дружбы, союзов сердечных –
Всё порвалось: мне с детства судьба
Посылала врагов долговечных,
А друзей уносила борьба.

Песни вещие их не допеты,
Пали жертвою насилья, измен
В цвете лет; на меня их портреты
Укоризненно смотрят со стен.

1874

Skoro stanu dobytsjeiu tlenja

 

Skoro stanu dobytsjeiu tlenja.
Tjazjelo umirat, khorosjo umeret;
Nitsjevo ne prosju sosjalenja,
Da i nekomu budet zjalet.

Ja dvorjanskomu nasjemu rodu
Bleska liroj moej ne stjazjal;
Ja nastolko zje tjsuzjdym narodu
Umiraiu, kak zjit natsjinal.

Uzy druzjby, soiuzov serdetsjnykh –
Vsjo porvalos: mnje s detsva sudba
Posypala vragov dolgovetsjnykh,
A druzjej unosila borba.

Pesni vesjtsjie ikh ned dopety,
Pali zjertoviu nasilja, izmen
V tsvete let; na menja ikh portrety
Ukorozenno smotrjat so sten.

1874

Min oversettelse

Snart vil jeg bli det råtnedes rov

Snart vil jeg bli det råtnedes rov.
Det er tungt å dø, å være død er bra.
Jeg ber overhodet ikke om medlidenhet,
Og ingen vil synes synd på meg heller.

Jeg vant til vår adelsslekt
Ingen glans med min lyre;
Jeg dør like så fremmed for folket
Som jeg var da jeg begynte å leve.

Vennskapsbånd, forbundene av hjertene –
Er nå brutt: til meg har skjebnen fra barndommen av
Strødd over meg varige fiender
Mens venner har stiden revet bort.

Profetiske sanger ble ikke sunget ferdig,
De var nødt til å falle med et offer, av svikene
I årenes lys; så ser portrettene deres
bebreidende på meg fra veggene.

Kommentar til oversettelsen

Allerede tittelen er denne gangen temmelig problematisk. Скоро стану er greit, Скоро betyr «snart», og стану er 1. pers futurum av стать, som altså er perfektiv av «å stå». Som i engelsk,  italiensk og flere andre språk bruker russerne sitt стать = å stå i flere ulike og utvidede betydninger. Her betyr det «snart vil jeg være» eller «snart vil jeg bli». Den er grei, fortsettelsen er verre. добычею er en form av добыча, som kunnskapsforlagets blå ordbok oversetter med «1. utvinning», «2. produksjon», «3. bytte, rov» og «4. bytte, rov» i overført betydning. тленья er en form av тлеть som betyr «1. råtne, smuldre opp» og «2. ulme». Hvordan skal man da oversette det?

Første strofes andre linje gjør bruk av russernes system med perfektive og imperfektive verb på en måte som nesten er umulig å oversette ordentlig. умирать og умереть betyr begge «å dø», men det første er imperfektivt, det vil si at handlingen ikke er fullført. Det andre er perfektivt, det vil si at handlingen er utført. På russisk blir det bare en ørliten lydforskjell i det «å dø, være døende» og «det å ha dødd, være død». Det første er tungt, det andre er bra. På norsk blir det langt mindre elegant, og ser kanskje til og med litt rart ut i oversettelsen. Да и некому будет жалеть er også vanskelig. Да betyr selvsagt «ja», men russerne bruker ordet mer enn oss for å understreke eller forsterke mening, «ja, og til ingen vil komme medfølelse» kunne vært en mer direkte oversettelse. некому er dativ, og betyr «ingen», altså «til ingen». будет blir mest direkte oversatt med «vil være» og жалеть er «synes synd på, ha medynk/medfølelse med». Jeg er ikke sikker på hvordan dette best skal oversettes til norsk. Jeg er oversatte litt annerledes nå, i gjenoppfriskingen av posten, enn jeg hadde først.

2. дворянскому нашему роду er alt sammen dativsformer, der sammensetningen betyr «vår adelsslekt» og i dativsform «til vår adelsslekt». стяжать betyr «vinne, erhverve», altså i betydingen «vinne seg et navn», eller «vinne seg rikdom». Så står Блеска (glans) i genitiv og лирой моей (lyren min) i instrumental. Jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner hva den genitiven gjør der, om det ikke er slik at verbet стяжать ofte tar genitiv, lignende som det blir genitiv om russerne uttrykker ønske. Til slutt i strofen har jeg lagt til «jeg var» på norsk, selv om det ikke står i originalen. Som jeg mange ganger har vært inne på er russisk et poetisk språk, der det går an å si mye i få ord.

Узы дружбы betyr enkelt og greit «vennskapsbånd». Союзов сердечных er vrien å gi norsk ordlyd. союзов er genitiv flertall av союз, som betyr «union» eller «forbund» (gamle Sovjetunionen het på russisk Союз Совецких Социалистических Республик). Сердечный er en sammensetning med сердце som stamme, det betyr «hjerte», og сердечный kan bety «hjerte- (som en forstavelse), hjertelig» eller i overført betydning «varmhjertet, eller kjærlighets- (som en forstavelse). Endelsen -ых blir brukt i flertall både for akkusativ, genitiv og lokativ. Jeg går ut fra at det her er genitiv, og at ordet henger sammen med союзов, og at det på en eller måte er vennskapsbåndet som er «forbundet i hjertene». Jeg har beholdt flertallsending i min oversettelse av diktet, men jeg synes det ser rart ut, og kan ende med å endre det i en revidering. Порвалось er fortid i intetkjønn av det refleksive verbet порваться, som betyr «bli avbrutt». Посылала betyr «strødd», врагов er genitiv flertall av враг (= «fiende»), og долговечных betyr «varig; holdbar, solid» (her i genitiv flertall). уносила er fortid i hunnkjønn av уноси, som er imperfektivt parverb med det perfektive . Det har grunnbetydning «bære bort, føre bort», men blir brukt i flere varianter av «raske med seg, stjele, dra av gårde med, rive bort» og lignende.борьба (= «kamp, strid») er subjekt i denne siste setningen. друзей er genitiv flertall av друг, «venn». Strofe 3 har jeg endret litt i oversettelsen, nå i gjennomgangen på ny, for å gjøre betydningen enda klarere på norsk. Det er også nå hakket mer korrekt. Meningen i strofe 3 er at alle vennskapsbånd er brutt, og at dikteren gjennom livet stadig har fått nye fiender, mens vennene han har hatt, har forlatt ham.

Siste strofe er litt vanskelig å pusle sammen. Det er ikke så lett å se hvilke setninger som hører sammen, og hvilket ord som hører til hvor. допеты er partisipp flertall av verbet допеть, som betyr «å synge ferdig». Det er prefikset до-, som gir denne betydningen, det å «gjøre noe til endes». насилья er genitiv av насилие, «vold». Jeg tror dette også kan bety «tvang», å gjøre noe med vold er beslektet med å gjøre noe med tvang. жертвою er instrumental av жертвa, «offer». Så det må bli «med et offer». Deretter er измен genitiv flertall av изменa, «svik, forræderi, utroskap», og jeg er ikke så sikker om det hører til linjen foran eller linjen etter. Jeg ender opp med en linje som får det til å se ut som det er noen eller noe i flertall som var nødt til å falle, og at det er svikene som er årsaken. Jeg er ikke helt sikker på om det er riktig, men setningen blir klar på norsk, og gir mening. Mest sannsynlig er det da de aldri ferdigsungne, profetiske sangene som var nødt til å falle, tvunget til å falle. Så tror jeg kanskje det er et brutt, og det kommer ny mening fra linje 3. I årenes lys ser portrettene deres bebreidende på ham – meg – fra veggene. Dette kan være portretter av noen i tidligere strofer, for eksempel vennene striden førte bort. Eller det kan være portretter av slekten hans, portretter han virkelig hadde på veggene. Problemet kan også være om portretter er i direkte eller overført betydning, om de viser til noe i diktet eller i livet. Sånn jeg har oversatt nå, kommer uklarheten frem på norsk, som på russisk. Det kan være noe jeg ennå har oversett, men jeg har slått opp alle ordene og forsikret meg om at jeg har rett oversettelse og rett kasus, så det er eventuelt meningen som kommer ut av det det kan være problemer med.

Gloser

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagets blå ordbok. Oppslagsordene står i fet skrift.

добычею -> добыча 1. utvinning  2. produksjon 3. bytte, rov 4. перен. bytte, rov

тленья -> тлеть 1. råtne, smuldre opp 2. ulme

сожаленья -> сожаление 1. beklagelse; savn; anger сожаления о сделанном angre over det noen har gjort 2. medlidenhet, medynk

роду -> род 1. ætt 2. ætt; slektledd; slekt 3. разг. (происхождение) вести свои род от stamme fra, føre slekten tilbake til 4. (сорт, вид) slags, sort 5. биол. slekt 6. грам. kjønn, genus

Блеска –genitiv singular -> блеск  1. glans, skinn 2. перен. glans, prakt, herlighet

лирой -instrumental-> лира муз. поэт. lyre

стяжать 1. vinne, erhverve 2. vinne;  ~ слава vinne berømmelse

Узы дружбы vennskapsbånd, Узы мн. bånd

Порвалось – fortid, intetkjønn -> порваться 1. 2. см. рваться revne, ryke, briste, slites over 2. (о сязах и т.п.) bli brutt, avbrutt 3. (прекратиться) bli avbrutt

долговечный varig, holdbar, solid

вещие -> вещий поэт. profetisk, vis

насилья -> насилие vold

измен -> изменa 1. (предательство) svik, forræderi 2. (слову, долгу) utroskap 3. (супружеская) utroskap, ekteskapsbrudd

Укоризненно -> Укоризненный bebreidende

Kommentar til diktet

Dette er testamentet der Nekrasov tre år før sin død bekjenner at han ikke har lyktes i noe av det han så som sin livsoppgave. Han skulle være en dikter for folket, men han ser ved sin død at situasjonen for folket ikke er stort annerledes enn den alltid hadde vært. Og han var heller ikke tatt til seg av folket, han var dem fremmed, følte han, her på slutten av sitt liv. Det er en bitter mann som dør.

I starten begynner det med klassiske virkemidler om døden, særlig mye brukt hos Shakespeare. Man skriver det fysiske forfallet, hva som vil skje med den døde kroppen, lagt i jorden og råtnet bort. Hos Shakespeare er det ofte makk som spiser av det, veldig flott i Hamlet, hvor det blir stilt i kontrast med alt det mennesket kan oppnå i live, hvor rikt det er, og så blir det mat for makk og kryp til slutt. Hos Nekrasov er det bare være det råtnedes rov (стану добычею тленья) . Det er hans måte å formulere at han vil dø på. Usentimentalt, kan man trygt si.

Resten av første strofe fyller ut denne starten. Dikteren klager over prosessen med å dø, når det er overstått vil det være bra. Det usentimentale fortsetter i at han ikke ber om medlidenhet, og at han ikke forventer noen medfølelse. Det er som sagt en bitter mann som død, en som vil gjøre døden til noe usentimentalt, noe det i likhet med livet vil være bra å bli ferdig med.

Strofe 2 er fire linjer om hvor mislykket han var – eller føler seg – i livet. Han kommer altså fra en rik adelslekt, en slekt som antagelig har vunnet mye ære og hatt viktige posisjoner i fortiden. Nekrasov satset alltid på diktningen, hvor ettertiden har gjort ham til den mest kjente av alle i slekten, men der og da vil han ikke føle det slik, der er det at diktskrivingen (min lyre (лирой моей)) ikke vant noen glans (блеска). Målet med diktningen var å nå ut til folket, noe også ettertiden har vist at han gjorde og fortsatt gjør, men han ikke følte han gjorde da. Han er fremmed for dem, like fremmed som han var da han ble født. Livet har altså ikke brakt ham noe nærmere, noe som var målet for hele diktningen hans. Slik har han altså mislykkes i forhold til slekten, som han ikke greide å hedre med diktningen (antagelig fikk han en del kritikk av familien, eller ble litt utstøtt), og folket, som han aldri greide å forstå og som heller ikke forsto ham.

I strofe 3 er det litt på det personlige plan. Jeg har ikke lest noen biografier om Nekrasov annet enn korte omtaler på nettet og der det har stått om ham, så jeg kjenner ikke livet hans godt, det aner meg bare at han fikk litt problemer med sine adelige venner og familie når han kritiserte dem så sterkt, og snakket så varmt om folket. Men med folket kunne han jo aldri bli noen riktig venn, der var bakgrunnen hans en hindring, han kunne aldri egentlig forstå hva det vil si å være født i og leve sitt liv i fattigdom. Det er noe annet å forestille seg, enn å gjøre. Forskjellen i interesser og utdannelse er også enorm, det er ikke mange – om det er noen – eksempler på dype vennskap mellom noen fra adelen og noen fra folket i Russland. Derfor – eller delvis derfor – skriver Nekrasov at vennskapsbånd er brutt (Узы дружбы (..) Всё порвалось), fiender er varige (Посылала врагов долговечных), venner blir revet bort av striden (друзей уносила борьба). Han har nok konkrete eksempler i tankene.

Til slutt er det siste strofe, nummer 4, som jeg ikke følte jeg klarte å trenge helt inn i. De profetiske sangene kan være diktene hans, det kan være varselet om et endret Russland, en endring Nekrasov nå, ved døden, ikke føler vil komme. Så er det denne vanskelige andrelinjen, her er det for mye jeg er usikker på til at jeg føler jeg kan begi meg ut på noe. Slik jeg har oversatt, så er det noe som er nødt til å falle, med et offer (жертвою), som det står, og det kan se ut som det er som følge av svikene, kanskje de samme svikene som gav fiender og rev bort venner i strofen, kanskje er det de profetiske sangene og det endrede Russland som ikke lar seg gjennomføre som følge av dette. Portrettene ser på ham fra veggene, han er omringet av blikkene.

I så fall er det et dypt tragisk og bittert dikt, som jeg har skrevet. Nekrasov går i døden, skal råtne bort, og forventer at ingen skal synes synd på ham for det. I livet oppnådde han ingenting, verken til ære for de han kom fra og slekten han ble født inn i, eller for folket han forsøkte å nærme seg. Livet gav ham også mange og varige fiender, og striden han var i rev også bort de vennene han hadde, vennene var altså ikke varige. De profetiske sangene om et nytt og bedre Russland han skrev så mye om, kunne det aldri bli noe av, de var nødt til å falle. Nå er han igjen blant blikkene, ikke av medfølelse, men av bebreidelse.

Min gjendiktning

Gjendiktningen var naturlig nok litt vanskelig, siden oversettelsen også var det. Det ble sånn cirka.

Snart vil jeg bli det råtnedes bytte

Snart vil jeg bli det råtnedes bytte.
Det er tungt å dø, å være død er bra.
Å be om beklagelse kan ingenting nytte,
Og medfølelse vil ingen ha.

Jeg kunne til vår noble ætt
Ingen glans med min lyre heve;
Jeg dør like fremmed for folket rett
Som jeg var da jeg begynte å leve.

Forbundet av hjertene vennskapsbånd brutt-
Fra barndommen av har skjebnen gjort
At jeg har fiender over meg som aldri tar slutt
Mens venner har striden revet bort.

Profetiske sanger ble ikke sunget til ende,
De falt med et offer, av mange svik
I årenes lys;  deres portretter kan hende
Ser bebreidende på meg fra veggene slik.