Gamle dikt: Her er jeg i byen jeg bor

Oktober 1997 var en god diktermåned, som jeg skrev i posten i forveien, og siden torsdager er dagen for overraskelser her på bloggen, slår jeg til med enda et dikt fra den måneden, en av de aller beste i unge Esalens liv. Nå i begynnelsen av 40-årene sitter jeg med fasiten hvordan det gikk, alle nære venner og damer å være forelsket i, de bor nå i andre byer enn jeg, fremdeles skulle det gå et tosifret antall år før jeg traff den jeg nå er gift med, og var en helt annen, enn han som skrev dette diktet, inspirert av en velkjent sang av Simon & Garfunkel.

*

Her er jeg i byen jeg bor

Andre er annetsteds, vet ikke hvor

Her hos meg er lite som lever

Utenom meg, som strever og strever

Til den det måtte angå, og som muligens vil

Det er så i orden, her er plass til en til.

*

ES1997

Gamle dikt: En overgang kan være brå

De er jo søte, dikt som dette, skrevet i oktober 1995.

En overgang kan være brå

Det som har hendt, er over nå

Uansett hvor lite man liker det

Er det bare å komme seg videre

Jeg har sett solen, jeg ser den forsvinne

Om natten fins stjerner, dem skal jeg finne.

ES1995

Fiolinen

Disse mandagsdiktene har ofte det ved seg at jeg har begynt på dem, og så gitt dem opp. Men så har de hatt noe ved seg som har gjort at jeg ikke har fått meg til å slette dem, men i stedet for har samlet dem i et stort worddokument jeg kaller «Diktsamling». Dette diktet om fiolinen er helt representativt. Jeg prøver på noe, får det ikke til, men vil ikke slette det – og her er det.

Fiolinen

Jeg kjøpte en fiolin
Til noen tusen kroner
og spilte en melodi
som jeg
ønsket skulle si
hvor godt det ville bli
om jeg var lykkelig.
 
Og jeg så meg selv i hodet
Alle tanker var gode
Alle mennesker var blide
Alle kvinner var mine
 
Slik var min melodi.

Det var dette jeg ville si.
Slik ble jeg lykkelig.

ES, Diktsamling, Nr 36