Hvis hun går

Kanskje, kanskje ikke var det i 2013 jeg hørte en del på Terje Tyslands egen klassiker: «Hvis du går», med en herlig fremføring av «Hvis du går…», nei, jeg sjekket teksten opp på nettet, det er «Hvis du drar/kan du dra dit din elskede bor/hvis du drar/kan du dra dit pepperen gror». Den sangen har alltid gjort et visst inntrykk på meg, helt fra jeg var liten. Jeg tror nok strengt tatt det var i 2015 jeg hentet sangen frem igjen, på en av strømmetjenestene jeg av og til har tilgang på, og jeg likte sangen og fremføringen og teksten så godt at jeg brukte den i en scenefremføring en gang. Og den gav meg godt humør når jeg hørte den på øret, eller jeg gikk og tenkte på den og teksten, mens jeg gikk og passet barnet vårt. Det må ha vært i 2015.

Diktet mitt, Hvis hun går, er imidlertid fra 2013, og plassert i den lille samlingen. Den er mye kortere enn Tyslands tekst, og har for så vidt lite med den å gjøre, annet enn at også jeg henter opp motivet «hvis hun går» og pepper, bare jeg gjør det på en litt annen måte. Diktet er ektefølt nok, selv om det helst er morsomt.

Hvis hun går

Hvis hun går
Er det bare pepper igjen av meg
Hvis hun går
Hvis hun går
Tar med seg alle de lekreste retter
Etterlater seg – bare pepper

Nr. 11

ES2013

Når jeg dikter (om henne)

Typisk diktene i diktsamling er at de ikke går helt bra. Her prøver jeg meg i et tema som mange poeter og de som skriver om poeter er opptatt av, hvordan dikteren søker å skildre sin elskede i ord, og med det gjør henne til en annen enn den hun er. De idealiserte ordene hører til i en idealisert dikterverden, mens i den virkelige verden er situasjonen og personen naturligvis en ganske annen. Det hjelper knapt at dikteren gjør seg flid i å beskrive sin elskede korrekt, fange henne i ord, så å si, den virkelige personen vil alltid være en annen. Tonen i disse diktene er ofte lengselsfylt og lidende. Selvpålagt lengselsfylt og lidende, kan man legge til, siden dikteren i mange tilfeller like godt kan oppsøke den elskede han savner så fælt, i stedet for bare å skrive om henne. Det gjelder i hvert fall meg, som er gift med min elskede, og som bor med henne i samme hus. Kanskje er det derfor dette diktet klapper sammen til slutt.

Når jeg dikter

 

Når jeg dikter om henne

er hun ikke her.

Jeg skriver og skriver

en annen enn hun er.

Og slik finnes hun også

i mitt hode

som en annen

enn den som går på vår klode

og kan ikke tro det

Her sitter det en og skriver om henne

så er det ikke henne

For jeg går meg vill i min fantasi

Og vil også ha det så vakkert det kan bli

Slik klusser jeg det til

Hun kan være hvem hun vil

Jeg liker henne uansett

Og dikter det til

som dette

rett og slett.

 

Nr. 115 (litt uvant) (bommet på Lyrikk15 – opprinnelig slutt: Og dikter det bare slik, rett og slett)

 

Å, som livet mitt humper og går

Jeg setter dette inn i kategoien «Gamle dikt», selv om det er skrevet i 2013 [merk: det blir endret og lagt i den nye kategorien: Nye gamle dikt]. Det er skrevet på samme måte som de gamle diktene fra 90-tallet, direkte ut i fra en livssituasjon, og med blå tekst og rød stjerne over og under, slik jeg gjorde det den gang. Jeg postet også i april et slikt dikt, to slike, nå gjør jeg det igjen.

*

Å, som livet mitt humper og går

Og dunker og skumper og skrubber og slår

Det er nok en vei, men den er ikke jevn

Det hender det ser ut som den er en slags hevn

Men fremover går det mot et mål som er kjent

Og når jeg kommer dit er livet mitt det som har hendt.

Jeg skal nok gjøre det godt, bare vent.

*

 

 

ES2013

Ødsler det vekk (til en annen kant)

Dette diktet kan ha mange navn. Her kaller jeg det anger. Det er dikt nummer 89 i Diktsamling.

Anger (Plutselig)

Plutselig skrev jeg det ned

Livet mitt ødsler jeg vekk

Og når det var skrevet

så var det dog sant

Jeg angret som en hund

og så til en annen kant.

Nr. 89

Gamle dikt: Med mot som en løve

Torsdagen er dagen for spesielle dikt og overraskelser. Overraskelsen i dag er et dikt fra 1999, altså et dikt skrevet mellom ungdomsdiktene jeg poster onsdagene og de senere diktene jeg poster de andre dagene. Årsaken er så prosaisk at de fire onsdagene i en vanlig måned dekker årene fra 1993 til 1996, og når det er en femte onsdag blir det 1997. Siden de senere diktene begynner fra Lyrikk02 i 2002, er det fire år i mellom hvor alle dikt jeg skrev ville blitt helt glemt, om jeg ikke hentet frem noen av dem her på torsdagene av og til. Det er forresten ikke så sikkert de vil bli mindre glemt, selv om jeg gjør det.

Dette diktet er fra en torsdag i april, 1999.

Med mot som en løve, en løve med mot
Jeg løper mot banen, jeg idiot
Jeg har tenkt ut på forhånd, hvordan det skal gå
Jeg skal ganske enkelt lykkes nå
Tenker jeg, med mot som en løve
Men fant aldri banen, og fikk aldri prøve

ES1999