Noter

Jeg liker dikt som dette, men jeg liker ikke slik jeg fikk dette til. I stedet for å redigere det, lar jeg det være. Dette avslutter Lyrikk12, som jeg har postet fredager. Til neste år vil jeg fredager poste dikt til mitt førstefødte barn, fra samlingen Dikt til Irina, som ennå ikke er skrevet helt ferdig.

 

Noter

Det er noter på et papir

Og jeg begynner å synge dem

Å, hvilken lykke det gir

Jeg vil alle skal synge med

Så jeg begir meg av sted

Jeg synger og synger om det

Se

Jeg er ute i verden, jeg nå

Slik at alle skal høre på

Og kanskje synge med, og

Det er felleskap, glede og lykke

Og alle som vil ha – skal få

Det er det som gjelder nå.

 

Det er noter på et papir

Kjenn etter

Kjenn hva det blir

Å, hvilken lykke det gir

Nr. 12

Det finnes håp

Dette er dikt nummer 100 i diktsamling. Man skulle kanskje trodd det var noe slags jubileum, det er langt i fra det. Rekkefølgen er helt tilfeldig. Flesteparten av diktene her, er setninger jeg prøver å sette sammen i dikt, og så klarer jeg det ikke. Så havner det her. Finnes håp, heter dette diktet. Det passer i desember. Det passer litt nå, der jeg er i Ukraina, i Kiev, med demonstranter i gatene og nytt år snart her. Det er et dikt som prøver, og mislykkes, slik jeg liker dem. Det er et dikt som sier det finnes håp, men får det ikke helt til. Bare vent, står det til slutt. Så får man se da, om man venter.

Det finnes håp

 

Det finnes håp

alltid håp

 

Det hadde vært så deilig om du fantes

 

Bare se

 

I dag skal det skje

Jeg har skrevet det ned

Og alle skal endelig være med

 

Også jeg

Også du

 

Bare vent.

Nr. 100

ES2011

Huset vårt

Det er vanskelig å skrive dikt. Ikke alle blir like vellykkede. Noen blir ikke vellykkede i det hele tatt, mens noen blir det nesten, slik at det ergrer en at en ikke får det helt ferdig, skikkelig. Dette diktet om Huset vårt havner nok helst i den første kategorien. Det er forsøkt skrevet for å være med i samlingen Fra Nordnes til Ganddal, som jeg poster fredager dette året. Det fikk ikke plass der, og jeg måtte også streve litt for å gjøre det noenlunde respektabelt å plassere i diktsamlingen, jeg poster mandager, stedet for rusk og rask. Tanken jeg vil ha frem, er imidlertid ren og ekte.

Huset vårt

 

Det står et lite grønnmalt hus i Gaupeveien 5

Hvor jeg har flyttet ut og inn

igjen og igjen og igjen.

 

Det har hatt så mange farger dette kjære huset vårt

Brunt og fjell og blått og sånt

er minner vi har fått.

 

Jeg husker et lite barn

Dette lille barn var jeg

Og huset vårt i Gaupeveien var barndommen for meg.

 

Så enkelt kan det sies

Og så mye får det frem

Det gode, gamle huset – på ny er det vårt hjem.

 

Nr. 85 (for fra Nordnes til Ganddal)

ES2011-12

Block Wathne, Hus

Gamle dikt: Jeg drømte så hardt

Hoppsan! Jeg glemte visst av denne datoen i bloggprogresjonen. Så dette diktet er postet månedsvis i ettertid. Kanskje vil noen finne frem til det likevel? 5 onsdag i måneder med fem onsdager vil jeg hente frem et dikt fra 1997, den gang jeg egentlig ikke ennå kunne skrive dikt, men hvor jeg i motsetning til de riktig gamle diktene i det minste så vidt  hadde begynt å lese bøker. I april hadde det tydeligvis ikke begynt å hjelpe, for i den måneden i 1997 skrev jeg ingen bedre dikt enn dette.

Jeg drømte om deg
Og ramlet så hardt
At da jeg våknet
Var alt soleklart

Jeg lå på gulvet
Der var jeg alene
Og hadde brakt enkelte ting
På det rene.
 
Å drømme om deg
Det bør jeg la være
For meg var du fjern
Mens gulvet var nær
e.

ES1997