Herbstgefühl, av Johann Wolfgang von Goethe

Etter et par uker med vårdikt, kommer her et for årstiden upassende dikt om høstfølelsen. Herbstgefühl ble skrevet i 1775, og utgitt samme år. Det hører til blant Goethes berømte, som representant for perioden Sturm und Drang, og det står nevnt og behandlet i Goethe Handbuch. Jeg kommer til å benytte informasjonen derfra når jeg skriver formelt om diktet, men som alltid krydre litt med min egen opplevelse av diktet, ganske så subjektivt, uvitenskaplig og hverdagslig.

Herbstgefühl

Fetter grüne, du Laub,
Am Rebengeländer
Hier mein Fenster herauf!
Gedrängter quellet,
Zwillingsbeeren, and reifet
Schneller und glänzend voller!
Euch brütet der Mutter Sonne
Scheideblick, euch umsäuselt
Des holden Himmels
Fruchtende Fülle;
Euch kühlet des Mondes
Freundlicher Zauberhauch,
Und euch betauen, ach!
Aus diesen Augen
Der ewig belebenden Liebe
Vollschwellende Tränen.

1775

Høstfølelse

Bli frodigere grønt, du løv,
På vinrankene
Hit opp til mitt vindu!
Svell ut mer tettpakket,
Tvillingbær, og modne
Raskere og glinsende fullere!
Dere steker Mor sols
avskjedsblikk, dere omsuser
Den yndige himmels
virksomme fylde;
Dere kjøler månens
vennlige trolldomspust,
Og dere bedugger, akk!
Ut av disse øynene
Den evig stimulerende kjærlighetens
Fulle, svulmende tårer.

Språk, form og innhold

Dette diktet er skrevet på høyden av Sturm und Drang-perioden, og mangler rim og fast rytme.

Det er ikke så relevant med trykkfordeling i et dikt s

Fetter grüne, du Laub,
Am Rebengeländer
Hier mein Fenster herauf!
Gedrängter quellet,
Zwillingsbeeren, and reifet
Schneller und glänzend voller!
Euch brütet der Mutter Sonne
Scheideblick, euch umsäuselt
Des holden Himmels
Fruchtende Fülle;
Euch kühlet des Mondes
Freundlicher Zauberhauch,
Und euch betauen, ach!
Aus diesen Augen
Der ewig belebenden Liebe
Vollschwellende Tränen.

Goethe: Herbstgefühl

Diktet er slett ikke så enkelt å få over i norsk. Først ut er setningen Fetter grüne, du Laub, / Am Rebengeländer/ Hier mein Fenster herauf, som går over de første tre linjene. Verbalet er grüne, imperativ 2. person av grünen «å bli grønt». Adjektivet Fett er brukt som adverbial, i komparativ, det skal grønnes mer næringsrikt, eller mer frodig. Så er det en henvendelse til løvet, du Laub, og første linje blir noe i retning av «Grønnes frodigere, du løv». Grønnes for grünen er ikke helt godt, og det er problemer også med å få finne et godt ord for fetter. Jeg vil unngå komparativ med «mer», altså ikke «mer fruktbart», «mer næringsrikt», men heller «frodigere», «rikere» eller «fyldigere». Første linje voldte meg mye bry, før jeg endte opp som jeg gjorde.

Neste setning som går over nye tre linjer har noen av de samme vanskelighetene. Det er komparativ, av et langt adjektiv brukt som adverb, Gedrängter, og det er ikke så lett å finne et tilsvarende norsk ord, og i alle fall ikke noe som bøyes med komparativendingen -er, og ikke med hjelpeordet «mer». Når verbet quellet heller ikke har noen opplagt norsk oversettelse som helt passer i sammenhengen, blir det vanskelig. Tanken er at tvillingbærene på vinrankene skal svulme ut og vokse tettpakket og modnes raskere og glinsende, ja, glinsende fullere, står det til og med. Siden det er vinranker, sier nok vi heller druer, enn bær.

Neste setning går over flere linjer, og bruker objektsformen av 2. person flertall, Euch. Det er på norsk bokmål «dere», men norsk bokmål skiller ikke mellom objektsform og subjektsform for dette pronomenet. Og i denne konstruksjonen blir det forvirrende, siden objektet kommer først i setningen, på subjektet sin plass. Det er solen som ruger, steker (brütet) bærene, og ikke omvendt, det er «dere» som er objektet for handlingen. Det samme gjelder den yndige himmelens virkende fyldighet (Des holden Himmels/ Fruchtende Fülle). Her er det genitiv i Des holden Himmels, så det er (den yndige himmelens) virkende fyldighet som er subjekt i den delen av setningen. Vendingen Fruchtende Fülle er heller ikke opplagt hvordan å oversette til norsk, se gloselisten for alternativ, og vi har i setningen også ordet Scheideblick, som volder litt problemer. Ordet ser ut til å være sammensatt av scheiden, skille, og blick, blikk, men sammensetningen «skilleblikk» gir ikke mening. Så det er nok heller å skilles som en avskjed, det er avskjedsblikket til solen. I vanlig norsk blir setningen: Mor sols avskjedsblikk ruger dere, himmelens virksomme fylde omsuser dere. Ideen er at det er dette som får vindruene til å gro, og bli modne.

Videre fortsetter det med euch, dere, og det er fortsatt bærene eller vindruene som er objektet. De blir kjølt av månens vennlige trolldomspust, et ord som lar seg oversette til norsk, Zauberhauch. Det samme gjelder betauen, bedugger. Det er skutt inn et utrop, ach!, akk! Et plutselig utrop. Før setningen fortsetter og avsluttes, med at det bærene (dere – euch) bedugges med, er den evig stimulerende kjærlighets fulle, svulmende tårer, som kommer ut av disse øynene som er det. Poetens øyne. Der Liebe står i genitiv, så det er kjærlighetens tårer. Ordet vollschwellende henter opp igjen ordene eller meningen «full» og «svulmende» som er brukt i diktet om plantene og bærene, voller og quellet, og også Fülle.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

Fetter -> fett (adj.) fet, fettholdig, tykk; fruktbar, næringsrik.
grüne – konjunktiv -> grünen (sv. itr.) grønnes, bli grønt; (overført) blomstre, trives
Laub das, -(e)s/; løv, løvverk.
Rebengeländer -> Rebe die, -/-n; vinstokk, vinranke. Geländer das, -s/-; gelender, rekkverk
Gedrängter-> gedrängt (adj. adv.) 1. sammentrengt; fullpakket; 2. kortfattet, knapp, konsentrert
quellet -> quellen I. (st.) quillt, quoll, ist gequollen (itr.) 1. strømme, velte fram 2. svelle (ut).
II. (sv.) quellte, hat gequellt (tr.) (la) svelle, legge i bløt.
Zwillingsbeeren -> Zwilling der, -s/-e; tvilling. Beere die, -/-n; bær
brütet -> brüten (sv. itr. tr.) 1. ruge, klekke ut ( overført, også: pønske på, gruble) 2. (overført) steke, være trykkende varmt
Scheideblick -> scheiden (scheidet, schied, hat/ist geschieden, tr. itr., refl.) skille, skille ut, utskille, skilles, ta avskjed, tre tilbake;
Fruchtende -> fruchten (sv. itr.) nytte, virke; es fruchtet nichts det nytter ikke.
Fülle die, -/ 1. fylde, fyldighet, korpulense 2. overflod, mengde, rikdom 3. fyll, farse.
kühlet -> kühlen (sv. tr.) kjøle, avkjøle; kjølne;
Zauberhauch -> Hauch der, -(e)s/-e 1. ånde, pust 2. vindpust, luftning, lett duft 3. lett dugg, (tåke)slør 4. anelse, antydning av.
betauen – «Bedugge» -> tauen (sv. itr., upers.) smelte, tø, tine
belebend oppkvikkende, stimulerende.

Kommentar

Det er vakkert. Det er skrevet i 1775, av den 26 år gamle Johann Wolfgang von Goethe. Men det peker mange, mange, mange år frem i tid, og passer nesten til et impresjonistisk, lite pianoverk fra rundt 1900-tallet, dette med at det er ikke så viktig hva som egentlig er, men hva inntrykk jeg får av det. «Jeg» er her det sansende subjektet, det er ikke sånn at det jeg føler og får ut av det, er viktigere enn alle andres, men heller jeg-kan-bare-gi-uttrykk-for-det-jeg-føler-og-sanser. Det er å akseptere at den objektive virkelighet er ingen gitt å akseptere, og trekke det lengst mulig over i den andre retningen: her er min subjektive oppfattelse.

Og det er så vakkert gjort. Det er som strømmen av ord kommer av seg selv. Det er et øyeblikks inntrykk, festet fast på papiret, inn i evigheten.

Konkret dreier det seg om et rom i andre etasje i huset Goethe vokste opp i, i Frankfurt Hirschgraben. Der var det vindu med utsikt ned mot hagen, eller et vindu plassert slik at det skulle kompensere for den manglende hagen. Herfra kunne unge Goethe sitte og se over muren, og ut over et fruktbart område lenger unna. Han skriver om det i sin biografi, Dichtung und Wahrheit, i første bok, der, og beskriver hvordan han likte å sitte der, og hva han så.

Dette kan man lese mye artig ut av, også uten denne konkrete bakgrunnsinformasjonen. For bak et vindu er man alltid bak et stengsel til utenomverden, og poeten føler en sterk tilknytning og en slags lengsel til verden der ute. Dette står ikke i direkte i diktet, men det er inderlig uttrykt, hvordan han ønsker at planten skal vokse, modnes og ruges raskere, fullere og mer svulmende, og dette ønsket er også et uttrykk for mer, mer, mer. Det er ønske om liv. Inderligheten blir raffinert uttrykt gjennom ordvalg, setningsoppbygning og struktur. Det er svært mange adjektiv i komparativ, mange verb i imperativ, og ordene er ikke plassert i setningen sånn man er vant med. Så det er sammenpakket med innhold i diktet, slik plantene også blir sammenpakket. Og så ender det selvfølgelig med tårer til slutt, det enkleste og mest direkte uttrykk for sterke følelser. Når også tårene er fulle og svulmende, så er også det et uttrykk for slektskapet til plantene, og naturen, og livet, og tilknytningen til dem.

Man skal aldri skrive altfor mye om et dikt. Det holder å lansere noen måter å lese det på, så man vet hva man kan få ut av det. Diktet hører til Goethes berømte. Det går langt videre enn hvordan man ellers skrev dikt på denne tiden. Det gir en rolle til dikteren, til subjektet, som går utenpå det man skrev bare et lite tiår tidligere. Det uttrykker driftene og livsviljen til Sturm und Drang-bevegelsen, men det er også knapt og konsentrert og nesten litt ydmykt, og gir seg ikke ut for å være det viktigste i universet. Det er et fascinerende stykke tekst.

Først het det Im Herbst, og ble trykket i tidsskriftet Iris, i september 1775, samme år diktet er skrevet. Det året forlot unge Goethe sin kjærlighet og forlovede Lily Schönemann, og begynte et nytt liv som embedsmann i tjeneste hos Hertug Carl August i Weimar. Også her kan man kanskje lese litt, lengselen tilbake på det som var, tanken på et nytt liv, og ønske om at også høsten skal by på rikdommer. Og tårer, livgivende tårer, stimulerende tårer, fulle og svulmende tårer av kjærlighet, til å bedugge det hele. Fascinerende.

Ikke vindruer, men plommer! Bugnende, de også.

Min gjendiktning

For dette diktet trenger det ikke være så stor forskjell mellom gjendiktningen og oversettelsen, fritt som det er i rim og rytme, men jeg har likevel prøvd meg på å gjendikte følelsen og stemningen, heller enn ordene. Dette er resultatet.

Høsfølelse

Grønn frodigere, du løv,
På vinrankene
Hit til mitt vindu opp!
Svulme tettere,
Tvillingbær, og modne
Hurtigere og glinsende fullere!
Dere ruger moder sols
avskjedsblikk, dere omsuser
Den hulde himmels
Fruktbare fylde;
Dere kjøler månens
vennlige trolldomspust,
Og dere bedugger, akk!
Av disse øyne
Den evig levende kjærlighets
Fulle, bugnende tårer.

ES2020

Im Herbst, Goethe, 1775
Faksmile fra Johann Georg Jacobis tidsskrift, Iris

Vom Berge, av Johann Wolfgang von Goethe

I dag er det et kort dikt vi presenterer av den tyske kjempen, Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). Diktet Vom Berge består bare av fire linjer, men en god dikter får sagt mye også med få ord, og en grei kommentator som jeg vil alltid ha nok av ord å pøse ut for å forklare det som allerede er forklart. Det er litteraturviterens forbannelse, det at man skal si noe om tekster, er alt er sagt så utmerket godt i teksten selv, og det er en forbannelse jeg styrer unna ved ikke å være det, men en helt grei blogger.

Diktet hører til i kategorien Lili-Lyrik, dikt skrevet til den 17 årige bankierdatteren Anna Elisabeth Schönemann, som Goethe var forelsket i. Goethe forlovet seg med henne i april 1775, men brøt forlovelsen i oktober samme år. Goethe sier selv (i en samtale med Johann Peter Eckermann, en av Goethes fortrolige) han var oppriktig forelsket i henne, og at hun var den første han kunne si det om, men at et ekteskap ikke var forenelig med hans planer (tysk Wikipedia). Dette tæret sånn på ham, at han avbrøt sitt opphold i Frankfurt, med en reise til Sveits fra 14. mai til 22. juli, der han fikk tingene litt på avstand, og kunne tenke seg om. Han søkte også å sette ord på sine tanker og følelser gjennom brev, og gjennom dikt, og de 14 diktene han skrev om dette går under betegnelsen Lili-Lyrik.

Vom Berge er et av dem.

Vom Berge

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

1775/1789

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, ikke elsket deg,
Hvilken fryd ville dette blikket gitt meg!
Og dog om jeg, Lili, ikke elsket deg,
Kunne jeg her og kunne jeg der finne min lykke?

Språk, form og innhold

Det er fem takter og trokeisk versefot i linjene, det går tung-lett, tung-lett fem ganger. Rimene er i andre og fjerde linje, OaOa, og utgangen av partallslinjene er trykktung. Strofeformen er standard. Trykkfordelingen er satt opp under.

Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte,
Welche Wonne gäb’ mir dieser Blick!
Und doch wenn ich, Lili, dich nicht liebte,
Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück?

Goethe: Vom Berge (trykkfordeling)

Innholdet er et retorisk spørsmål: Hvis jeg ikke elsket deg, Lili, hvilken lykke ville da blikket ditt gi meg? Kunne jeg i det hele tatt finne lykken noe sted?

I oversettelsen lurte jeg litt på preposisjonen, preposisjonsbruken er aldri en til en mellom to språk, og von kan i sammenhengen her brukt kanskje oversettes med av, fra og om, selv om den siste nok er litt anstrengt. I tillegg er det en litt underlig form av Berge, det er flertallsformen, men brukt i entall, von dem (=vom) Berge, ikke von den Berge, som ville vært korrekt.

I selve teksten er brukt konjunktiv, gäbe (linje 2) og Fände (linje 4), en form som indikerer at det er den som snakker som kommer med en mening eller et håp eller en antagelse, det er ikke den objektive virkeligheten (som blir uttrykt gjennom den vanlige formen, indikativ). Her i teksten er det en hypotetisk virkelighet det er snakk om, hva ville vært, om jeg ikke elsket deg, Lili? På norsk blir dette uttrykt gjennom hjelpeverb.

Gloseliste

Kort liste denne gang, men slått opp på Ordnett.no uansett.

Wonne die, -/-n; fryd, lykksalighet

Kommentar

Diktet kan leses med og uten å kjenne bakgrunnen for det. Uten, så ser man en dikter som elsker sin Lili. Som alle forelskede mennesker blir han lykkelig av blikket til sin elskede. Uten denne forelskelsen, blir lykken vanskelig å finne, både i blikket, og i det hele tatt. At diktet heter Vom Berge, Fra fjellene, gir det litt ekstra tyngde og høytidelighet. Det er ikke bare en vanlig mann som er forelsket.

Det blir også gitt høytidelighet og fylde i måten det er skrevet på. Det er rytme, det er innskudd, Wenn ich, liebe Lili, dich nicht liebte, og det er deilige bokstavrim med navnet hennes, og liebe og liebte. Bokstavrim er det også i Welche Wonne, og innskudd kommer på nytt i Und doch, wenn ich, Lili, dich nicht liebte, og så gjentakelsen på slutten – poetisk!

Kjenner man bakgrunnen, vet man at diktet rent faktisk er skrevet fra fjellene, i Sveits, og at det uttrykker dype kvaler fra en ung mann, som nå står og skal ta avgjørelsen hvordan fremtiden skal bli. Han er 25 år, tiden i livet man gjør skjebnesvangre valg, og hvor alltid mye står på spill. Hele livet man videre skal leve. Hva vil man? Hva kan man klare?

For Goethe er livssituasjonen spesiell, gitt at han er et enormt talent, og er fullt klar over det selv. Et ekteskap og familieliv vil begrense utfoldelsen av dette talentet. Det er ikke det livet han vil leve. Men han elsker sin Lili, og vet at lykken i livet har han med henne. Så da er spørsmålet om han skal forsake lykken, for å oppnå høyere mål, og han vet med seg selv at det er det han skal. Og vi vet nå at det er det han gjør.

Diktet leses best mot denne bakgrunn.

Min gjendiktning

I en gjendiktning skal det være riktig og det skal være enkelt. Denne gangen får jeg det ikke til. Jeg vil gjerne beholde originalens Fänd’ ich hier und fänd’ ich dort mein Glück, som på norsk blir «fant jeg her og fant jeg der» . Deretter er det bare plass til to stavelser, og den er vrien, når det skal rime på dein Blick i linje 2. Løsningen jeg går for er ikke spesielt god, men alternativene jeg har prøvd, er verre.

Fra fjellene

Om jeg, kjære Lili, deg ei elsket,
Hvilken lykke gav meg blikket!
Og dog, om jeg, Lili, deg ei elsket,
Fant jeg her og fant jeg der min lykke?

ES2020