Mit einem goldnen Halskettchen, av Johann Wolfgang von Goethe

Da fortsetter vi med diktene til Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832). I år vil vi poste dem annenhver uke, og ikke hver uke, som i fjor. Det vil si liederne fra Mit einem goldnen Halskettchen, som vi poster i dag, til Eigentum, som vi vil poste 19. desember, på årets nest siste lørdag. Den siste liederen, An Lina, blir postet 2. januar, 2021, og så fortsetter vi med balladene utover det året. Når jeg skriver vi, så er det jeg, det er ingen annen enn jeg som skriver og administrerer denne bloggen. Men sammen med leserne, så blir det vi. Velkommen!

Det første diktet av i år er ikke av Goethes sterkeste og mest betydelige, det er et enkelt lite dikt, om en som sender et brev med et gyllent halskjede til ei jente han liker.

Mit einem goldnen Halskettchen

Dir darf dies Blatt ein Kettchen bringen,
Das, ganz zur Biegsamkeit gewöhnt,
Sich mit viel hundert kleinen Schlingen
Um deinen Hals zu schmiegen sehnt.

Gewähr dem Närrchen die Begierde
Sie ist voll Unschuld, ist nicht kühn
Am Tag ist′s eine kleine Zierde,
Am Abend wirfst du′s wieder hin.

Doch bringt dir einer jene Kette,
Die schwerer drückt und ernster faßt,
Verdenk ich dir es nicht, Lisette,
Wenn du ein klein Bedenken hast.

1770, trykket 1775

Med et gyllent halskjede

Deg får dette bladet bringe et kjede
Som, ganske vant til bøyelighet,
Lengter etter å smyge seg om halsen din
I mange hundre små løkker.

La narren få begjæret
Hun er full uskyld, er ikke modig
Om dagen er det en liten pryd
Om kvelden kaster du det atter hen

Dog bringer deg en det kjedet
Som tungt trykker og mer alvorlig fatter
Fortenker jeg deg det ikke, Lisette
Når du en har liten betenkelighet.

Språk, form og innhold

Diktet har klassisk 4+4 jambisk form, altså annenhver stavelse lett-tung, 4 takter i oddetallslinjene, 4 takter i partallslinjene. Første linje ender trykklett, andre trykktung, og det samme gjelder for tredje og fjerde. Det er fire linjer i hver strofe, også det helt typisk. Rimmønsteret er kryssrim, AbAb, med halvrim tillatt. For eksempel rimer –wöhntsehnt i første strofe.

Dir darf dies Blatt ein Kettchen bringen,
Das, ganz zur Biegsamkeit gewöhnt,
Sich mit viel hundert kleinen Schlingen
Um deinen Hals zu schmiegen sehnt.

Goethe: Mit einem goldnen Halskettchen (trykkfordeling)

Innholdet i diktet er at jeg-personen sender et halskjede til ei jente som heter Lisette, og gjør seg noen tanker om hvordan hun vil motta det. Blatt (blad) i første strofe er nok et brev, en papirlapp, som følger med halskjede. Han skriver at det er vant med bøyelighet, og dermed også vil kunne slynge seg om halsen din. Her fungerer diktet best om man leser det med litt erotisk spenning, smykket er helt inntil huden hennes, noe han nok også kanskje drømmer om å være. Jeg bytter på rekkefølgen av linje 3 og 4 i oversettelsen, her i første strofe. Dobbeltbetydningen, eller underbetydingen, om felle og snare for Schlingen kommer med over i norsk både for «slynge» og «løkke». Det gir en ide om at han fanger henne.

I strofe 2 er det den lille narren (Närrchen) som skal ha begjæret (Begierde). Hun (Sie) – jenta – er ikke modig (nicht kühn), hun er uskyldig (voll Unschuld). Det er ikke hun som tar initiativet, det er han. Det er han som sender halskjedet. Om dagen er dette kjedet litt pynt, om kvelden kaster hun det bort igjen (wieder hin). Språklig ser jeg enkelte utgaver har apostrof etter Gewähr’, altså at det skal være Gewähre, og første person entall «jeg lar (narren) få». Uten apostrof blir det imperativ. Siste linje kunne vært oversatt annerledes. Det er wirfst du’s wieder hin som er problemet, «kaster du det igjen hen» blir det direkte oversatt. Det kunne blitt oversatt med «legger du det bort», for det er det hun gjør. Jeg har som vanlig når jeg er i tvil lagt meg nær originalen.

Tredje strofe gjør henne oppmerksom på at det er en som bringer henne dette halskjedet, det er en som gir det til henne. Siden det er et initiativ som betyr noe, han ønsker å oppnå noe med dette halskjedet, så kan det være det vil trykke henne og omfatte henne med alvor. Når hun går med det, vil hun måtte tenke på ham. Hun må også gjøre seg tanker om hvordan hun skal reagere på dette initiativet.

Siden det er han som krysser en grense, så fortenker (Verdenken) han henne ikke, når hun har betenkeligheter (Bedenken) med denne gaven hun har fått.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Ord som er oppslagsord står i fet skrift, ord som ikke er oppslagsord, står i fet kursiv.

Halskettchen Halskjede
Kettchen Lite kjede
Kette die, -/-n 1. kjede, lenke, kjetting 2. flokk, kull 3. gruppe
Biegsamkeit bøyelighet
Schlingen – flertall -> Schlinge die, -/-n 1. løkke 2. snare, felle.
schmiegen (sv., refl. tr.) smyge (seg inntil), krype tett inntil; (om klær) sitte tett inntil.
Gewähr – imperativ -> gewähren (sv. tr.) bevilge, innrømme, innvilge, la få;
Närrchen – verkleinerungsform -> Narr der, -en/-en; 1. narr 2. tosk, fjols;
Begier die, -/, Begierde -/-n; begjær, attrå, lyst.
Zierde die, -/-n; pryd, pynt.
ernster – komparativ -> ernst (adj.) alvorlig; oppriktig;
faßt – 3. person, entall, presens -> fassen (sv. tr., refl. itr.) 1. fatte (i ulike betydninger: ta fast, gripe, få tak i; forstå, begripe) 2. romme, ha plass for 3. fakke, pågripe 4. innfatte, ramme inn 5. fatte seg, uttrykke seg 6. gripe i hverandre, ta
Verdenk -> verˈdenken (uregelmessig tr.); jemandem etwas verdenken fortenke en i noe.
Bedenken das, -s/-; betenkelighet(er), tvil, innvending(er); ettertanke, overveielse;

Kommentar

Jeg skrev at diktet ikke er av Goethes sterkeste og mest betydelige, men mente ikke å devaluere diktet med det. Det er skrevet i 1771, og hører tematisk sammen med Mit einem gemalten Band, som jeg postet forrige uke. Begge diktene er skrevet på samme tid, og utgitt samme år, men jeg kan ikke se at diktet kom seg med i Weimar-diktsamlingen av 1775. Jeg har ikke funnet ut hvor diktet er utgitt, Goethe Handbuch nevner det ikke. Det har litt mindre mangfoldige kvaliteter enn Mit einem gemalten Band, det er litt direkte og 1 til 1 av det som står, og det som er ment.

Dog er det uttrykk av en tanke som ikke blir så ofte uttrykt. Gutten gir jenta en gave, alle vet at dette er noe, særlig når det er en kostbar gave som et gyllent halskjede. Her skriver han rett ut at dette er et initiativ som betyr noe, og at det nok ikke er bare glede å motta en sånn gave. Det er også ansvar og betenkeligheter.

Jeg har ikke funnet ut hvem Lisette er, om hun er en reell person, eller satt inn som et navn, for en annen Goethe har gitt gave til. Jeg vet heller ikke om diktet baserer seg på faktiske forhold, at unge Goethe virkelig gav en sånn gave. Men sånn diktet er skrevet, kan det se ut som han har gjort det. Det kan se ut som han har hatt en spenning han måtte få ut, og skrev et dikt for å gjøre det, dette diktet.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er litt fri, her og der, både nødrim og halvrim har jeg måttet åpne for, og så har resultatet blitt som dette.

Med et gyllent halskjede

Deg dette brev et kjede bringe,
Et som til bøy’lighet er vant
Det lengter etter seg å slynge
I hundre løkker om din hals.

Den lille narren får begjæret
Hun er full uskyld, ikke djerv
Om dagen liten pryd å være
Om kvelden har det gjort sin skjerv.

Dog er det en som gir deg kjedet,
Som tyngre trykker, alvor rår
Fortenker jeg deg ikke med det
Når du en ettertanke får.

ES2020

Foreløpig tittel: … så sterkt

Et litt enkelt dikt, i dag, et veldig konkret dikt. Det er skrevet etter at jeg var på fjelltur, i Stølsheimen, og på et tidspunkt skulle vi klatre opp en ikke altfor lang, og ikke altfor bratt fjellskrent. Det kan godt være det hadde gått helt fint. Men det var skummelt, og jeg skjønte det stod mer på spill nå, enn det gjorde før, nå som jeg har kone og barn som er avhengig av meg. Mange ganger har det vært sånn halvfarlig når jeg har klatret, litt skummelt, men så har jeg gjort det likevel. Denne gangen snudde vi. Det betydde at vi måtte gå tilbake igjen, et godt stykke, altså noe vi virkelig ikke pleier å gjøre, og som byr oss i mot. Det var ikke noen stor sak, ikke var det spesielt dramatisk, verken å klatre videre enn å snu, men det gjorde et inntrykk som det aldri har gjort det før. Så det skriver jeg, rett frem, i dette diktet.

Så sterkt (som jeg aldri har tenkt det før)

Hun bor i samme hus
Som jeg
Og venter på meg
Når jeg ikke er hjemme.

I helgen
Klatret jeg opp en fjellvegg
Så jeg verken kom opp
Eller ned
Hun er den jeg vil være med.
Jeg tenkte
Nå må jeg ikke falle
Så sterkt
Som jeg aldri har tenkt det før.

ES2016

 

Gamle dikt: Ute er det veldig regn

Dette er skrevet 3. oktober 1999, en søndag. Det er ganske sikkert at noen har ringt, og at den som ringte gjorde diktskriveren glad. Diktskriveren er jeg, i en 25 år gammel utgave jeg ikke lenger husker detaljene av. Jeg bodde i Hans tanks gt. 18, i en knøttliten hybel på 11 kvadratmeter. Telefonen delte jeg med 6 andre hybelbeboere. Diktet måtte jeg redigere bitte litt, nå, i forhold til i originalen, der jeg ikke var så nøye med rytmen, som jeg var med at ordene skulle skrives riktig ut. Så det er gjord’ for gjorde, bindestrek og kursiv til slutt. Det løfter diktet, synes jeg, nå som jeg er blitt 43 år, men ikke jeg, den gang jeg var 25. Og selv om innholdet i diktet er enkelt, så er det ganske artig og alvorlig som det er skrevet, litt sånn som de holdt på med på 1800-tallet. Rytmen og metrikken er derfra, innholdet er veldig konkret, fra den 3. oktober, 1999.

*

Ute er det veldig regn
Det tar jeg som et sikkert tegn
At nå skal allting vaskes bort
Det er lett for meg å se ting gjort

For jeg har nettopp snakket med
Ei som er et annet sted
Som likevel har tenkt på meg
Regn gjør bare godt synes jeg

Men hadde det regnet før i dag
Jeg hadde sett på det som nederlag
For da var ingen telefon
Som støttet opp min situasjon

Telefonen kom og gjorde meg glad
Jeg sitter her og har det bra
Og alt jeg er nysgjerrig på
det er om hun er glad hun og.

ES1999

En Vaarnat, av Johan S. Welhaven

Den store kjærligheten i livet til Johan Sebastian Welhaven var Ida Kjerulf. Hun var søster til komponisten Halfdan Kjerulf, han som satte toner til flere av Welhavens dikt. Kjærlighetsbrevene fra ham til henne ble utgitt i 1945, med et innledende forord og en orientering av Dr. Otto L. Mohr. Denne utgivelsen er tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets bokhylle.

Det er fengslende lesning. Welhaven var selv den store kjærligheten i en annen kvinnes liv, Camilla Wergeland, eller Camilla Collett, som var navnet hun giftet seg til. At hun giftet seg til et annet navn Welhavens, illustrerer at denne store kjærligheten ikke ble helt gjengjeldt. Brevene mellom henne og Welhaven er også bevart, hun – glødende lidenskaplig, han – smigret. Sin lidenskap, legger Welhaven i brevene til Ida Kjerulf.

Også dette kjærlighetsforholdet ble aldri fullendt. Bekjentskapet og brevvekslingen varte fra 1837 til 1840, det året hun døde, 23 år gammel. Det var året hennes foreldre godtok den til da hemmelige forlovelsen mellom henne og Welhaven, Welhaven hadde ikke fast stilling, og var ikke god nok for dem. Først i det hun er dødssyk med tuberkolose, får han universitetsstillingen som sikrer ham en fast post og inntekt, men da er det for sent. Det er en forferdelig tragedie, som ødelegger Welhaven og gjør ham uvirksom i flere år. Mellom 1839 og 1844/45 blir det ikke utgitt noen diktsamling av ham.

Da den nye diktsamlingen endelig kommer, i november 1844, men med 1845 påskrevet tittelbladet, så er det med mange dikt som omhandler savn og tap. Et av dem er diktet jeg poster i dag, En Vaarnat. Vårnatten skal jo være vakker, men for den som har mistet sin kjæreste kan den aldri bli riktig lys og optimistisk, savnet vil alltid være for sterkt. Lest mot den biografiske bakgrunnen er diktet svært virkningsfullt.

En Vaarnat

Vaar-Natten stille og sval
Favner den slumrende Dal;
Elvene nynne de lange
Dæmpede, dyssende Sange.
Alfer sukke
For de smukke
Liljer„O, tager os tilfange!“

Fjeldtoppens sølvblege Skjær
Viser, at Maanen er nær;
Over de samlede Graner
Skyerne svæve som Svaner.
Snart vil blide
Straaler glide
Over al den Herlighed, Du aner.

Luk dog ei Øiet inat;
Vaag med Erindringens Skat!
Her, mens du sidder alene,
Aabner sig Mindernes Scene.
Her vil fromme
Skygger komme
Vinkende blandt maanelyse Grene.

Hør, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

1844

Språk og innhold

Språket er dansk sånn som de skrev det i Norge på 1800-tallet. Det er dobbl a for å (vaar -> vår, straaler -> stråler), myke konsonanter for harde (aabner -> åpner, sidder -> sitter), noen æ for e (Længsel -> Lengsel), stor bokstav i substantiv og noen pronomen (Du, Dig), og ulik bruk av dobbel konsonant, særlig i slutten av ord (skat, nat -> skatt, nattm gjenskin -> gjenskinn).  Det er også noen tilfeller av stum konsonant til slutt (Lad -> La). De personlige pronomene meg, deg ble skrevet mig, dig, men uttalt som i dag. Av ble skrevet af, etter regelen om at stemt, lukket vokal i utlyd skal bli ustemt og uluket, slik som på russisk. Det er også utpreget dansk skrivemåte i substantiv flertall, Minderne, for minnene, med ‘nd’ i stedet for ‘nn’, og en på norsk ikke uttalt ‘r’ i ‘rn’. Øyet ble skrevet øiet, ‘i’ for ‘y’. Den norske skrivemåten for disse ordene er et resultat av rettskrivingsreformene på 1900-tallet. På Welhavens tid var skrivemåten ennå ikke standardisert, og heller ikke Welhaven selv var helt konsekvent i hvordan han stavet alle ord.

Det skal ikke være ord vanskelige å forstå i diktet. Å favne er å holde hendene rundt, her brukt i overført betydning, selvsagt. Det er den stille og svale vårnatten som legger seg om den slumrende dalen. Lyden av elven der den renner, er sangen. Alfene, eller alvene, er i folketroen et overnaturlig vesen, ofte en fager ungjente. De sukker for de smukke liljene, så kommer «o, tar oss til fange» i anførselstegn, som at det er et utsagn noen sier.

Det er lignende stemningsskildringer i alle de fire strofene. I strofe to er det fjelltoppens sølvbleke skjær som viser at månen er nær, altså lyset viser at månen er der, selv om den ikke selv er synlig. Over de gamle grantrærne svever skyene som svaner, og blide stråler vil gli over all den herlighet du kan ane.

I strofe 3 blir det sagt at øyet dog ikke skal lukkes. Vær heller våken, vaag er «våk», imperativ av «å våke», etter rettskrivningsreglene omtalt ovenfor. Erindringens skatt er hukommelsens skatt, eller skatten minnene utgjør. Scenen for disse minnene skal åpne seg her du sitter alene, i vårnatten, i denne stemningen, og det vil føre til at fromme skygger vil komme, vinkende blant de månelyse grenene. Månelyset er også skildret i strofe 1, grenene er grenene til grantrærne, skildret i strofe 2. From er et uttrykk ofte brukt i religiøs sammenheng, i kristendom, der det betegner en gudfryktig, ydmyk og saktmodig person, en som ikke gjør noe galt. Fromme skygger kan også være de kjære avdøde, skriver Ingard Hauge i notene til diktet i samleutgaven, 1990 (se lenger nede, under kommentar til diktet).

Det er disse skyggene, disse erindringene, som hvisker deg ømt i strofe 4. De bringer tilbake gjensyn med fagrere dager, fager har opphav i det engelske ordet fair, et synsinntrykk som i sin skjønnhet vekker lystfølelse, som danskene skriver. Det har også en ide om å være lys, altså lyse minner. Å tindre er å skinne sterkt og glitrende, det at minnene tindrer så sterkt, vil lindre smertene i savnet og klagen.

Form

I dette diktet har strofene 7 verselinjer. I de to første verseparene er det tre trykktunge stavelser, og to trykklette stavelse i mellom, mens i linjene 5 og 6 er det to trykktunge og bare en trykklett i mellom. Den siste linjen har tre tydelig trykktunge stavelser, slik de fire første linjene har, men den har tre stavelser i mellom. Hallvard Lie vil i sin verselære fra 1967 ha det til at annenhver stavelse skal være trykksterk, slik det er i linjene 5 og 6, og han skulle vite hva han snakker om. Jeg er imidlertid vokst opp med populærmusikken, der de strekker grensene for hvor mange trykklette stavelser det kan være mellom de trykktunge. Så jeg ville lest linje 7 slik som linjene 1 – 4, med daktyler og en ekstra stavelse, tung – lett – lett – lett, tung – lett – lett – lett, tung – lett.

For meg høres dette finere ut. De tre lette stavelsene i mellom må leses hurtig. Men klassisk verselære har ikke noe begrep for en tung stavelse fulgt av tre lette. Og det er all grunn til å tro at Welhaven holdt seg til den klassiske verselæren. Så da må den siste linjen leses Over al den Herlighed, Du aner, i stedet for Over al den Herlighed, Du aner, for å bli sånn den er ment i originalen.

Rimene er aaBBCCB, der de store bokstavene betegner trykklett siste stavelse i utgangen av linjen.

Formen på strofene er konsekvent, bortsett fra en sløyfet stavelse i siste linje i strofe 1:  Liljer„O, tager os tilfange! Stavelsen mellom O og tag– er her erstattet av en pause. Ellers ser de alle sammeen ut som denne siste, med trykkene likt fordelt. Jeg har markert trykket i siste linje slik Lie mener det skal være, og slik ganske sikkert Welhaven mente det selv. Men jeg kan ikke dy meg fra å si at jeg ville rampete lest diktet uten trykk på i’en der.

r, hvor de hviske Dig ømt
Alt hvad din Længsel har drømt;
Se, hvor de bringe tilbage
Gjenskin af fagrere Dage!
Lad det tindre;
Det vil lindre
Smerten i dit Savn og i din Klage.

Et sånt taktskifte som vi ser i linjene 5 og 6 er en sjeldenhet, kanskje særlig i et dikt som ellers uttrykker sånn ro og klarhet, som vårnatten selv.

Det går kanskje an å si det komer en slags uro inn i disse linjene, en forstyrrelse av rytmen, som gjør at den strenge roen man tror man har, ikke helt kan holde. Dette får i så fall sin forløsende forklaring i diktets aller siste linje, der smerten i savn og klage blir uttrykt.

Det er noe søvndyssende som passer i stemningen, når trykket faller på nøyaktig samme plass hver gang. Det gjelder særlig når innholdet er såpass rolig som i dette diktet, hjernen kan slappe av. Den blir imidlertid vekket av taktskiftet fra linje 5.

Lie skriver at dette taktskiftet kan være inspirert av et tilsvarende taktskifte i et dikt av Schiller, die Erwartung, der det også går fra daktyler (tung-lett-lett) til trokéer (tung-lett) mot sluten. Schiller orgainserer imidlertid versene i par, 2 og 2, mens Welhaven har en slags 4 + 4, eller 4 + 2 + 1. Schillers dikt handler som tittelen tilsier, om å vente, og rytmeskiftet motiveres av at den spente forventing om at vennen kanskje kommer, blir brutt av en skuffelse over at vedkommende ikke kom allikevel. Her er det altså noe veldig konkret, det han trudde var vennens fottrinn, var bare en frukt som falt, og så er det taktskifte som forsterker virkningen av denne forskjellen mellom forventingen og virkeligheten. Hos Welhaven er det mer abstrakt, hos han er det en sinnsstemning. Han sitter der og observerer vårnatten, men husker også sin egen smerte i savnet av den elskede.

Kommentar til diktet

Etter Ida Kjerulf døde gikk Welhaven inn i en lite produktiv periode. Han hadde fått stilling som filosof ved universitet i Oslo, den stillingen han manglet for å være en verdig partner til Ida i hennes mors øyne. Formelt vat han ikke kvalifisert for stillingen, og ansettelsen var omstridt. Da han omsider begynner å arbeide med dikt igjen, er det for samlingen Nyere Digte, der En Vaarnat er et av diktene.

Ingard Hauge skriver om samlingen i forbindelse med utgivelsen av Welhavens samlede verk i på universitetsforlaget i 1990, bind 2. Hun skriver der at Nyere digte er den klarest disponerte av Welhavens diktsamlinger. Den består av 3 deler, lyriske dikt, leilighetsdikt og dikt bygget på sagnstoff. Delen med lyriske dikt inneholder 42 dikt, 37 av dem tidligere utgitt. Mange av disse diktene er klart preget av Welhavens sorgreaksjon, etter tapet av kjæresten, og den vonde måten det skjedde på. Mesteparten av arbeidet med samlingen og diktene i den skjer i årene 1843 og 1844, altså hele 3 år etter Kjerulf døde. Dermed blir også minner, eller erindringen, en sentral del av tematikken i mange av diktene. Også i En Vaarnat.

Her er det for den intetanede leser først et vanlig, slumrende dikt om en vårnatt, med virkemidler i rim og rytme, og maleriske stemningsskildringer. Ordene er milde, myke, dempede, både i innhold og i lydene de består av. Bare fra første strofe kan nevnes ordene stille, sval, slumrende, nynne, Dæmpede, dyssende, sukke, kanskje til og med smukke. Lignende er det i alle strofene. Her finnes ingen bråkete ord, ingen støy. Diktet har samme stillhet og ro, som den lyse vårnatten selv. Substantivene Elvene, Sange, Alfer og Liljer kan også kanskje brukes som eksempel på det.

I nest siste strofe kommer erindringen inn som et tema, men bare som Erindringens Skat, ikke som et minne det er noe vondt med. Det vonde minnet kommer først i aller siste linje. Og da står resten av diktet som en motvekt mot den, egnet til å dempe smerten i savnet. Den lyse vårnatten hjelper en til å holde ut det vonde en har opplevd, og savnet etter den man har mistet.

Denne samstemtheten mellom stemningen i naturen og stemningen i mennesket er typisk for romantikken, og typisk for Welhaven i denne diktsamlingen. I stedet for å skildre sine egne minner og sine egne følelser, skildrer Welhaven naturen, og lar den være et uttrykk for hvordan han har det. Det er en forbindelse mellom mennesket og naturen som andre steder i romantikken, og særlig i den senere nyromantikken, blir hemmelighetsfull og mystisk, men det hemmelighetsfulle og mystiske er litt til stede i dette diktet også. For eksempel blir alfene, eller alvene, nevnt, de går igjen i mange av diktene Welhaven skrev på denne tiden, og kan leses som et uttrykk for naturens åndelige liv.

Hva alvene gjør og tenker og føler, er hva naturen selv gjør av dette. Her sukker de for de smukke liljer, slik naturen selv sukker for liljene sine, og mennesket sukker med dem. Det går alt sammen opp i en helhet, som godt kan sies å høre romantikken til.

Samtidig gir diktet utmerket god mening i dag, og det også uten alle disse forklaringene. Alle kan kjenne igjen en lys natt, der stemningen er god, men man likevel har denne sorgen og smerten man bærer på. Det hjelper med lyse vårnetter, men smerten blir man ikke kvitt. Den kan bare dempes. Og da er kanskje slike vårnetter, og slike dikt, det beste man har.

Mer om de biografiske forholdene

Familien Kjerulf var uvanlig begavet. Av søskenflokken på seks var det mange som ble kjente. De var også utsatt for tuberkolosen, den rammet familien hardt. Ida døde i 1840, Ragnvald i 1841, Hjalmar i 1847 og til slutt Halfdan i 1868. Tuberkolose, eller tæringsyke, er en ytterst plagsom syke. Det er som man tæres bort, hoster seg i hjel. Dr. Mohr, som skriver innledningen til brevene, er lege, og kjenner selvfølgelig sykdommen godt. I 1945 er den ennå ikke helt utryddet.

Kjente personer som dør av tæring, eller tuberkolose, er den russiske forfatteren Anton Tsjekhov og den finsk-svenske poeten Edith Södergran. For begge er sykdommen virksom lenge. Tsjekhov var utdannet lege, og visste hva han var utsatt for og hva som ventet. Ida Kjerulf hadde symptomer på sykdommen fra 14-års alderen, altså i god tid før hun treffer Welhaven. I tiden fra 1837 til 1839 kan det synes som hun var forholdsvis frisk, men både hun og Welhaven må ha visst at hun ikke kom til å leve lenge, og da hun brått ble mye verre i 1840, må de ha skjønt døden snart ville komme. Det er da den hemmelige forlovelsen dem imellom, blir offentliggjort.

Dette visste Camilla, som også hadde Ida i sin omgangskrets. Det samme hadde hennes ektemann, Peter Jonas Collett. Jeg skal skrive mer om disse forholdene, når jeg i oktober 2018 poster diktet Den Salige, diktet Welhaven skrev om Ida Kjerulf eter hun var død.

Kom i mine armer

Mange lengselsfulle dikt ble skrevet i det år 2005. Dette er et av dem, og jeg er fortsatt fornøyd med det.

Kom i mine armer

Kom i mine armer
stod det på en lapp
satt hun på en stol
stod hun på mitt gulv
skrev hun ned
på et bord
Hun var et eller annet sted
I hennes hode var jeg
var jeg
tenke seg
Lå hun i sengen og ventet på meg.

ES, Lyrikk05, Nr 2

Midlertidig seng

Skap

Her er det 11’te diktet i balladen om E & B. Det hører med til de konkrete hverdagsdiktene jeg liker så godt, og er ellers riktig trist og fælt. Så god fornøyelse.

Skap

Jeg har fire vegger, skap
dør
Mitt rom er som før
Jeg har det jeg har
Jeg er som jeg var
Mitt humør, min dør
min vegg, mitt skap
Her er intet tap
Her er som det var
Jeg har det jeg har.

ES, Balladen om E & B, Nr 11

Der Panther, av Rainer Marie Rilke

I dag skal jeg ta for meg et av mine favorittdikt på tysk. Det er skrevet av Rainer Marie Rilke (1875 – 1926), og handler om en panter som går hvileløst fram og tilbake bak gitterne i Jardin des Plantes, en dyrehage i Paris. Det er historisk sus over hagen, den ble grunnlagt av Ludvig XIII, som en botanisk hage i 1635. Dyreparken Ménagerie du Jardin des plantes som ligger innenfor gjerdene til denne botaniske hagen, ble grunnlagt i 1795. Den er den nest eldste dyreparken i verden som fortsatt fungerer. Andre enn den berømte panteren Rilke skriver om som har vært her, er den enorme elefanten Jumbo, verdens sikkert mest berømte elefant.

Den botaniske hagen Jardin des Plantes i Paris. Her bodde i 1902 panteren Rainer Maria Rilke skriver om i det berømte diktet "Der Panther".

Rainer Marie Rilke besøkte denne dyrehagen i 1902. En av utgavene av diktet på nettet har datoen 6. november skrevet under, men jeg kan ikke gå god for at dette er riktig dato. Han hadde da kommet tilbake fra en reise til Russland hvor han hadde tilbrakt noen år, og fått møte kunstnere som Lev Tolstoj, Ilja Repin og Boris Pasternak – far til dikteren. Rilke oversatte også russiske dikt til tysk på denne tiden, og forsøkte også å skrive noen egne dikt på russisk. Men til dette strakk ikke språket hans til.

I 1900 kom han tilbake fra Russland, og bosatte seg i Worpswede i nærheten av Bremen. Der møtte han Paula Becker Moderson og Clara Westhov, som begge var kunstnere. Clara Westhov studerte hos August Rodin, en verdensberømt skulptør som nå også Rilke kom i kontakt med. Det var Rodin som tipset Rilke om å ta turen bort i dyrehagen Jardin des plantes, for å finne noe mer konkret å skrive om enn det Rilke hittil hadde gjort.

Resultatet er diktet Der panther.

Der Panther

Sein Blick ist von Vorübergehen der Stäbe
so müd geworden, daß er nichts mehr hält.
Ihm ist, als ob es tausend Stäbe gäbe
und hinter tausend Stäben keine Welt.

Der weiche Gang geschmeidig starker Schritte,
der sich im allerkleinsten Kreise dreht,
ist wie ein Tanz von Kraft um eine Mitte,
in der betäubt ein großer Wille steht.

Nur manchmal schiebt der Vorhang der Pupille
sich lautlos auf—. Dann geht ein Bild hinein,
geht durch der Glieder angespannte Stille—
und hört im Herzen auf zu sein.

1902

Min oversettelse

Panteren

Blikket er av passerende stenger
blitt så trøtt at det ikke fester seg mer.
Det er for ham som om det tusen stenger er
og bak tusen stenger ingen verden.

Den myke gangen smidig sterke skritt,
dreiende rundt i den minste ring,
er som en dans av kraft rundt om en midte,
hvor bedøvet en stor vilje står.

Rett som det er skubber forhenget til pupillen
seg lydløs av-. Da kommer et bilde inn,
går gjennom lemmenes anspente stillhet—
og opphører i hjertet å være.

Min gjendiktning

Hans blikk er er av evinnelige stenger
blitt så trøtt at det ikke feste er.
Som om alt er tusen stenger lenger
og bak tusen stenger ingen verd.

Den myke gangen smidig sterk å skritte,
dreiende rundt i den aller minste krets,
er som en dans av kraft rundt om en midte,
hvor bedøvet en stor vilje står.

Så tidvis skubber forhenget til hans pupille
seg lydløs av-. Da et bilde han ser,
går gjennom lemmenes anspente stille—
til hjertet hvor det ikke er noe mer.

Kommentar til oversettelsen

Vorübergehen betyr «gå forbi» eller «gå over», men meningen som skal frem, er alle stengene som passerer forbi panterens øye, der den vandrer hvileløst rundt i buret sitt. Stab er «stav» eller «sprinkel», stäbe er flertall. Gäbe er konjunktiv av geben, «det å gi».

Weich er «myk, bløt, mør, mild». Betäubet betyr «bedøvet». Kreise er «krets, ring», dreht er å «dreie».

Nur betyr «bare» og manchmal betyr «ofte», så kombinasjonen av de to oversetter jeg med «rett som det er» (etter tips fra Mondfalkin i kommentarfeltet). Glied er «ledd» eller «lem», glieder er genitiv flertall – «lemmenes». Angespannt er «spent, anstrengt, kritisk».

Kommentar til diktet

Dette er et praktverk av et dikt. Jeg liker å lese det enkelt og rett frem, og er ikke på jakt etter noen dypere filosofi eller dypere beskrivelse av virkemidlene. Det er ganske tydelig at betrakteren ser panteren, og beskriver verden fra panterens ståsted. Det er en kjølig og kynisk beskrivelse. Det er ikke antydning til klaging og jammer over situasjonen, lidelsen blir overlatt til leseren. Om dyret protesterer mot sitt fangenskap, kommer det ikke til uttrykk direkte, og jeg vil ikke lese det som en hovedsak i diktet.

Diktet er ordkunst. Det begynner med to trykktunge stavelser, Sein Blick, så kommer to trykklette ist von, og det ordet som aldri blir ferdig: Vorübergehen. Også lesingen går i takt med panterens tramping der inne, bokstavene kommer og passerer som de evinnelige stengene i gitteret. Øynene er trette nå, og kan ikke holde feste på noe. Det siste ordet i setningen og i de to linjene er halt. Trykktungt og endelig. Linje 3 har den samme trøttheten, to trykktunge stavelser først, ihm ist, og så tre trykklette før tausend Stäbe gäbe, trefotet troké med trykk på første stavelse. Stäbe gäbe har samme effekt som Vorübergehen fra linje 1, det er stengene som passerer forbi og aldri blir ferdige. Trokéene fortsatter i linje 4, men avslutter med en trykktung og meningstung wält. Det er ingen verden utenfor buret.

Strofe 2 har to særlig trykktunge stavelser, Gang og Kraft. Disse ordene er også beslektede, enstavelsesord med vokalen a. Ordene henger med dette sammen, selv om det første er plassert i linje 1, det andre i linje 3. Det er også gangen som er fylt med kraft. Førstelinjen har bortsett fra Gang som bryter rytmen trokéiske verseføtter. Sammensetningen geschmeidig starker Schritte har også bokstavrim, med den trykklette ge-forstavelsen foran –schmeidig, som ikke påtar seg mye oppmerksomhet, er det ord som begynner på s. Det neste ordet som bemerker seg med rytmebrudd er allerkleinsten. Det er tre trykklette stavelser før ordet, og så kommer dette altfor lange ordet det nesten ikke er plass til, passende for det aller minste. Det gir også en klaustrofobisk følelse som passer godt for panteren når dette allerminste er sirklene panteren går i, sirkler som dreier seg. Slike sirkler går i spiral inn mot uendelig lite. Alt dettesom blir sagt i de første to linjene blir holdt oppe i resten, det er som dans av kraft rundt en midte der det står en bedrøvet, stor vilje. Også disse linjene kan leses langsomt, slik den fangede panteren går.

Det er i strofe 2 bygget opp en stor kraft og en sterk vilje, stengt inne på et altfor lite område i en altfor begrenset. Foreløpig er det ingenting som protesterer på situasjonen, kraften og viljen blir ikke rettet mot noe. Det går alt sammen med til å labbe rundt og se de endeløse gitterstengene passere forbi. Det er ingenting for hva panteren egentlig er laget for, hva dens veldige krefter skulle kunne utføre. Her i strofe 3 begynner det med et lite gløtt mot utenverdenen, det er forhenget til pupillen som åpner seg av og til, øyelokket. Dette er det eneste stedet i dette diktet en setning stopper midt i en linje, vi får et punktum midt i. Nå går det et bilde ned i organismen til panteren, endelig et annet bilde enn alle jernstengene. Her vil jeg lese dann geht ein Bild nesten som fire trykktunge stavelser, dette er også betydningstungt. Det er en forandring fra den monotone verden bygget opp i strofe 1 og 2. Bild er den mest trykktunge stavelsen i strofen, og også det mest betydningstunge. Det er dette bildet som går inn i panteren, geht durch der Glieder angespannte Stille. Merk også hvor lett det er å lese denne linjen når bildet glir igjennom, det trenger ingen anstrengelse av stemmen, man kan hviske det avslappet. Passende er også den lange vokalen i geeht, hvor lett det er å si durch der Glieder (gjennom lemmene) og hvordan det er plosiver i angespannte Stille, der det er noe som er spent. Bildet gåår rett gjennom lemmene i det anspente stille, som heller ikke blir forstyrret. Så kommer det til hjertet, til kjernen og sentrum av panterens indre, det er bygget opp en veldig spenning hva dette skal bli. Men det blir alt sammen uforløst, bildet opphører å være. Vi får ikke engang vite hva det er panteren har sett.

Det er en veldig kraft i diktet som det er en veldig kraft i panteren. Men for panterens del er det en kraft som ikke kan brukes til noe, siden den er innesperret. Protesten den eventuelt måtte komme med er naturens egen protest. Det er protesten i at en slik kraft skal holdes innesperret i bur.

Andre dikt av Rainer Marie Rilke: Schlußstück (Sluttstykke), Klage (Klage).

Hjem fra en fest

Dette diktet fra 2003 bruker også et motiv jeg bruker ofte, følelsen av å gå hjem fra en fest, til min lille leilighet som den gang befant seg i Hans tanks gate 18.

Hjem fra en fest

 

Gaten er rett

Det er langt å gå

På begge sider butikker

Gatebelysningen på

Det er så vondt å gå

Jeg teller skrittene nå

Å, hvor jeg kjenner denne gaten

husene, lysene

dagene, nettene

jeg har gått her så ofte

går her igjen

Festen er over

Nå skal jeg hjem.

Lyrikk03, Nr 4