Krigserklärung, av Johann W. von Goethe

Krigerklärung, eller på norsk: krigserklæring er et dikt Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) skrev i 1802. Det er et enkelt dikt for tyskspråklige som bare skal lese det, der det tripper av gårde i lys og vårlig stemning, men for en som skal oversette og forklare takten byr det på vanskeligheter. De største problemene for en oversetter av gammel litteratur er gjerne klesplagg. For mange av disse plaggene gir også de norske ordene meg problemer, siden det dreier seg om plagg som er gått av bruk, eller som egentlig aldri har vært i bruk her i Norge. Diktet Krigserklärung har mange sånne klesplagg, som tyskspråklige i Goethes samtid fant like enkle som dagens dongeribukse og t-skjorte, men som i dag volder en stakkars oversetter timer på nettet på jakt etter hva det kan være for noe.

Det hindrer meg verken i å ta fatt, eller i å tvinge meg gjennom. Originalen er enkel, oversettelsen vanskelig, og jeg har arbeidet litt for å få også oversettelsen forståelig. I versjonen som foreligger nå er det en del som er uferdig. I etterarbeidet ser jeg også at det er en del som er direkte feil, så jeg har en del arbeid foran meg i å rette det opp. Jeg rekker ikke å gjøre mer med dette nå.

Krigserklärung

Wenn ich doch so schön wär’
Wie die Mädchen auf dem Land!
Sie tragen gelbe Hüte
Mit rosenrotem Band.

Glauben, daß man schön sei,
Dächt’ ich, ist erlaubt.
In der Stadt, ach! ich hab’ es
Dem Junker geglaubt.

Nun im Frühling, ach! ist’s
Um die Freuden getan;
Ihn ziehen die Dirnen,
Die ländlichen, an.

Und die Taill’ und den Schlepp
Verändr’ ich zur Stund’;
Das Leibchen ist länger,
Das Röckchen ist rund.

Trage gelblichen Hut,
Und ein Mieder wie Schnee;
Und sichle, mit Andern
Den blühenden Klee.

Spürt er unter dem Chor
Etwas Zierliches aus;
Der lüsterne Knabe,
Er winkt mir ins Haus.

Ich begleit’ ihn verschämt,
Und er kennt mich noch nicht;
Er kneipt mir die Wangen
Und sieht mein Gesicht.

Die Städterin droht
Euch Dirnen den Krieg,
Und doppelte Reize
Behaupten den Sieg.

1802/03

Krigserklæring

Om jeg bare var så skjønn
Som jentene på landet!
De som bruker gule hatter
Med rosenrøde bånd.

Å tro at man er skjønn,
Skulle jeg tenkt var lov.
I byen, akk! jeg har
Stolt på junkeren.

Bare om våren, ah! er det
Gjort om gleden;
Den trekker tjenestepikene,
De landlige, til seg.

Og taljen og slepet
Forandrer jeg til stunden;
Skjorten er lenger,
Skjørtet er rundt.

Bære gulaktig hatt,
Og et livstykke som sne;
Og sigde, med andre
Den blomstrende kløver.

Sporer han under koret
Noe sirlig ut;
Den lystige gutt,
Han vinker til meg i huset.

Jeg møter ham beskjemmet,
Og han kjenner meg ennå ikke;
Han kniper meg i kinnet
Og ser ansiktet mitt.

Byjentene truer
Hver landsens pike krigen,
Og dobbelt irritasjon
Hevder seieren.

Språk, form og innhold

Dette diktet ser ut til å være ganske rytmisk og taktfast, men det er egentlig ikke noe annet enn rimene og antall linjer i strofene som ligger fast. Alle strofene har balladerim, med oaoa, der linje 2 og 4 rimer. Utgangen av disse linjene er alltid trykktung. Ellers er trykket ganske springende, vil jeg si. Noen strofer har vers med to trykktunge stavelser, noen har med tre. Jeg har lagt ved sånn jeg ville lagt trykket i første og siste strofe, men her er ikke min oppskrift noen fasit. Diktet går rett og slett ikke an å lese i fast tempo og taktfast rytme, det ser mer bundet ut, enn det er.

Wenn ich doch so schön wär
Wie die Mädchen auf dem Land!
Sie tragen gelbe te
Mit rosenrotem Band.

(..)
Die Städterin droht
Euch Dirnen den Krieg,
Und doppelte Reize
Behaupten den Sieg.

Trykkfordeling, Goethe: Krigserklärung (1802/03)

Diktet er notorisk vanskelig å oversette, så jeg må bruke en del tid på det. I tillegg til flere vanskelige klesplagg er det utstrakt bruk av konjunktiv, og av uvanlige, litt ugjennomtrengelige, formuleringer. Jeg må se gjennom en del av det på nytt, og tar det systematisk, med nye oppdateringer av posten etter hvert som jeg arbeider meg gjennom.

I andre strofe blir det brukt konjunktiv II, der det står i andre linje Dächt ich. På norsk blir kunjunktiver omskrevet med hjelpeverb, for eksempel «skulle jeg tenkt». Så det skulle være lov (erlaubt) å tro (glauben) at man er skjønn (dass man schön sei). Sei er konjunktiv presens av å være. Indikativ er den vanligste verbformen, da uttrykker verbet noe som er, mens i konjunktiv er det den subjektive oppfattelsen til den som sier setningen som gjelder, noe man tror, håper eller ønsker skal være (ikke er, som i indikativ, men tror/håper/ønsker er). Deretter er det vendingen ich hab es/ Dem Junker geglaubt. Verbet glauben tar dativ, så at junkeren (Dem Junker) står i dativ er ikke noe uvanlig. Vanskeligheten ligger i det ekstra «es» (det) i setningen, sånn at det direkte oversatt blir: «Jeg har det/ trodd junkeren». Direkte oversatt blir det «Jeg har det til junkeren trodd». På norsk er det merkelig, men på tysk er det standard formulering. Så jeg tror hele frasen, inkludert starten med In der Stadt, ach! må oversettes med I byen, akk! har jeg stolt på junkeren, eller noe sånt. Ideen er at man trodde junkeren ikke ville gjøre noe galt med jentene, men akk, der tok man feil. Sånn forstår jeg det. En junker er en ung adelsmann.

Innholdet er slik jeg leser det, at byjentene (Städterin) ypper tjenestejentene (Dirnen) til krig. Diktets jeg-person er en av disse byjentene. , er en mannsperson. Han står og ser, det er vår, og våren hører gleden til. Mye av diktet er beskrivelse av landsbyscener, med at man står og hogger kløver med sigden. Dikterjeg’et er som en gjest i disse scenene, en observatør. Hun beskriver dem, heller enn å ta del i dem. Det er en gutt som vinker til ham i et hus, og denne gutten klyper ham i kinnet, når han går inn til ham. Diktet slutter med at byjentene truer de landlige tjenestejentene med krigen, og den som dobler tiltrekningen, vil gå av med seieren.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

tragen (trägt, trug, hat getragen, tr. itr., refl.) bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
Hüte -> der Hut -(e)s/Hüte; hatt; topp;
erlaubt (adj.) tillatt.
Junker der, -s/-; junker (Jụn·ker -s, – der 1 gesch. junger Adliger 2 gesch. adliger Grundbesitzer in Preußen)
jemandem glauben tro en, ha tillit til en, stole på en
Dirne die, -/-n 1. ludder, skjøge 2. tjenestepike (især om jente fra landet).
ländlich (adj.) landlig, landsens; ländlich sittlich som skikk og bruk på bondelandet.
Tail·le [ˈtaljə] -, -n die die schmalste Stelle des menschlichen Rumpfes Das Kleid betont die Taille sehr. einen Gürtel um die Taille tragen eine schlanke Taille haben tailliert (Norsk: talje (gjennom fransk ‘snitt, skikkelse’, fra italiensk taglia ‘innsnitt’) om klær, figur: liv, midje
vepsetalje / slank om taljen
)
Schlepp der; in Schlepp nehmen ta på slep; im Schlepp haben ha på slep.
Le̱i̱b·chen -s, – das österr. schweiz. Unterhemd/T-Shirt
Röckchen – dimminutiv -> der Rock -(e)s/Röcke 1. skjørt 2. (herre)jakke.
gelblich (adj.) gulaktig, gul-.
Mieder das, -s/-; livsstykke, snøreliv, korsett.
sichle – avledet av -> Sichel die, -/-n; sigd.
Klee der, -s/; kløver;
spüren (sv. itr.) 1. føle, merke, kjenne; man spürt es nicht man erker/kjenner det ikke. 2. følge et spor, spore opp.
zierlich (adj.) sirlig, fin, grasiøs, yndefull.
lüstern (adj.) lysten, begjærlig; lüstern nach etwas sein være lysten på noe.
Knabe der, -n/-n; (høytidelig) gutt.
sieht (pres. 3. pers. ent.) → sehen; man sieht sich! vi sees!
Städter der, -s/-, die Städterin -/-nen; bybeboer.
drohen (sv. itr.) true;
Reiz der, -es/-e 1. irritasjon 2. tiltrekning, sjarm, lokkelse.
behaupten (sv. tr.) hevde, påstå, holde fast ved; holde, forsvare (framgangsrikt)
Sieg der, -(e)s/-e; seier; den Sieg erringen/davontragen gå av med seieren.

jemandem glauben tro en, ha tillit til en, stole på en ich glaube es dir jeg tror deg, tror det er sant (som du sier).

Kommentar

Den første kommentaren jeg skrev, under, er ikke så god. Jeg må rette den opp.

Dette diktet vil man nok ikke ha noen glede av hvis man ikke har evnen til å glede seg over forelskelsens rus. Kanskje går det an å si at dikteren ikke engang greier å kontrollere diktets rytme, når følelsene er så sterke, kanskje er det å strekke det langt. Goethe er over 50 år når han skriver dette diktet, men har ennå evnen til å glede seg over vakre mennesker. Jeg synes dette diktet er ganske sterkt erotisk ladet, men det er ikke bare det. Det er også en hyllest til livet, til de vanlige mennesker, som er attraktive i kraft av å være i live og levende. Det er ingen som blir beskrevet som noe ekstraordinært, det er vanlige mennesker, i vanlige klær, og i vanlige gjøremål.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er også ganske vanskelig. Først bare tvinger jeg en versjon på plass, så får jeg se om jeg får glattet den ut, siden

Krigserklæring

Om bare jeg så skjønn var
Som de jenter fra vårt land!
De bruker gule hatter
Med rosenrøde band.

Å tenke, at man skjønn er,
Sku’ jeg trodd var lov.
I vår by, akk, så har jeg
Den junker trodd litt på.

Kun om våren er det
Rund om gleden gjort;
Trekker landets jenter,
Til tjeneste hit bort.

Og taljen og slepet
Forandrer jeg til stund;
Skjorten er lenger,
Skjørtet er rundt.

Bære gulaktig hatt,
Og et livstykke som sne;
Og sigde, med andre
Som kløver er det.

Sporer han under koret
Noe sirlig ut;
Til huset han vinker,
Den lystige gutt.

Jeg møter ham beskjemmet,
Og han kjenner meg ennå ikke;
Han kniper meg i kinnet
Og ser ansiktet mitt.

Byjentene truer
Euch Dirnen den Krieg,
Og dobbelt irritasjon
Behaupten den Sieg.

Forrige: Selbstbetrug Neste: Liebhaber in allen Gestalten Alle: Goethe

Ich benötige keinen Grabstein (Jeg behøver ingen gravstein), av Bertolt Brecht

forsTyskeren Bertolt Brech, (1898-1956) er mest kjent for sine teaterstykker, men skrev også en rekke dikt. Diktet Frage eines lesende Arbeiters (Spørsmål til en lesende arbeider) er det mest kjente, og det første tyske diktet jeg postet her på bloggen. I dette og i de fleste av de andre diktene sine bruker han den samme teknikken som han bruker i teaterstykkene. Han appellerer til tanken, og ikke til følelsene, og forsøker alltid å lage tekstene sine sånn at mottakeren må tenke gjennom det han eller hun ser, ikke bare la seg begeistre.

Dette gjelder også i diktet vi poster i dag. Bertolt Brecht skrev diktet mot slutten av sitt liv, ganske kort tid før han døde, og etter at helsen hans hadde forverret seg. I 1955 fikk han en hjerteklaff-betenelse, noe som bare senere ble påvist. Som kjent var Brecht hele sitt liv kommunist, og da han vendte tilbake til Tyskland etter krigen og Nazi-tiden i 1949, så var det til det kommunistiske Øst-Tyskland han reiste, og i Øst-Berlin han slo seg ned. Der ble han feilbehandlet, med Coli-bakterier i stedet for antibiotika, og han døde 14. august, 1956, av et hjerteinfarkt.

Så når han skriver dette korte diktet sitt, så vet han at han går sin egen død i møte. Av kuriosa kan jeg kanskje legge til at han ikke ønsket noen gravstein, men han ønsket en kiste av zink rundt trekisten, og han ønsket å bli stukket gjennom hjertet før han ble gravlagt. Han fryktet mark, og han fryktet å bli begravd levende. Det er nesten betryggende å se at det er litt menneskelige følelser også, i en som her i dette diktet kan behandle sin egen død, så uviktig og uhøytidelig.

Ich benötige keinen Grabstein

Ich benötige keinen Grabstein, aber
Wenn ihr einen für mich benötigt
Wünschte ich, es stünde darauf:
Er hat Vorschläge gemacht. Wir
Haben sie angenommen.
Durch eine solche Inschrift wären
Wir alle geehrt.

Min oversettelse (og gjendiktning)

Jeg behøver ingen gravstein

Jeg behøver ingen gravstein, men
Om en av dem behøves for meg
Ønsket jeg det skulle stå på den:
Han kom med noen forslag. Vi
Har antatt dem.
Gjennom en slik innskrift ville vi alle
Være beæret.

Kommentar til oversettelsen

Denne oversettelsen skal fungere også som en gjendiktning. Jeg har derfor forsøkt å oversette i diktets ånd, mer enn ordene ordrett. Den tyske originalen er enkel og upoetisk. Jeg har forsøkt å få til det samme på norsk.

De to første linjene har noen små vanskeligheter. I linje 2 mener jeg ihr viser tilbake på gravstein, og er satt i genitiv, einen er satt i akkusativ, det er direkte objekt. Dermed blir det «en av dem». Så er det ordet benötigt, som ender linje 2. Det kan enten være adjektiv, nødvendig, eller verbet benötigen i tredje person presens, trenger. Jeg er ikke sikker på at jeg fikk det helt riktig med å oversette med «behøves», en passiv.

I linje 3 er stünde konjunktiv fortid, det uttrykker et ønske. Det løses ved å skrive «ønsket det skulle stå på den», men jeg tor også jeg ville vært på trygg grunn om jeg valgte: ønsket jeg det stod på den. En hovedsak med diktet til Brecht, og dermed til min gjendiktning, er at det ikke skal være så mye dilldall med ordvalget. Det skal være enkelt og greit.

Linje 4 har setningen Er hat Vorschläge gemacht, direkte oversatt «han har gjort forslag». Den går fint å omskrive, vi sier «komme med forslag», ikke «gjøre forslag», Og så er det min mening at «har kommet med forslag» ikke er så naturlig på norsk som hat Vorschläge gemacht på tysk. Vi uttrykker oss ofte i preteritum enn i perfektum, så «han kom med forslag». Så føles setningen bedre om man legger til «noen», han kom med noen forslag. Med det får jeg frem denne hverdagsligheten som passer til gravsteinen til Brecht.

I linje 5 fikk jeg gigantiske problemer med at jeg først skrev inn «heben» (heve, løfte) for haben (ha). Det gir ganske andre ting å skrive om og tenke på, når man behandler diktet, og det var ikke særlig lett å få det godt over i norsk. Med Wir/ *Heben sie angenommen er det vanskelig, med Wir/ Haben sie angenommeningen er det ingen sak. For ulike måter å oversette partisippet angenommen og verbet annehmen er det bare å sjekke gloselisten.

I linje 6 er det konjunktiv, wären, fortid. Det dreier seg om en hypotetisk konstruksjon, på norsk vanligvis uttrykt «ville være». Det er imidlertid litt vanskelig slik det er gjort i dette diktet, for det er «ville vi alle være», og i originalen står «vi alle» (wir allen) i linjen under. Jeg forsøker å få ordene til å være i samme linje i oversettelsen, som i originalen, og bruker derfor norske «var» for tyske wären. Forskjellen på konjunktiv og indikativ er at konjunktiven uttrykker en subjektiv oppfattelse, mens indikativ er en objektiv betraktning. Det kan også formuleres som at indiaktiv sier noe om virkeligheten, mens konjunktiv sier om subjektets oppfatning av virkeligheten. Siden vi ikke har konjunktiv på norsk, går det av og til an å bruke verbene i sin indikative form, for å uttrykke noe konjunktivt. Det er det jeg har gjort her. Det er ikke sånn at alle var beæret, det er at alle ville være.

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

benötigen (sv. tr.) trenge, behøve. (benötigt nødvendig)

Vorschlag der, -(e)s/Vorschläge; forslag;

angenommen (adj.) antatt; adoptert; (av verbet annehmen (st. tr.) 1. ta imot, motta, godkjenne, akseptere; 2. formode, tro, anta, mene, forutsette; 3. sich (dat.) etwas annehmen lære seg noe, tilegne seg noe. 4. sich jemandes/einer Sache (gen.) annehmen ta seg av, ta hånd om, overta, anta. 5. bli tatt opp, ta opp, motta, adoptere;

ehren (sv. tr.) ære, hedre, vise aktelse;

Litt om form og oppbygning

Det er kun én strofe, syv linjer. Her er ikke noen rim, ikke noen faste former, et veldig atypisk dikt, tradisjonelt sett, men et typisk dikt for den perioden Brecht tilhørte. Det er et prosaisk dikt, med det at språkføringen er nesten sånn som vi gjør det når vi skriver vanlig. Den viktigste forskjellen er at teksten er strukturert i linjer, og i dette legger Brecht inn en del virkemidler. Disse er typiske for perioden, og typiske for sjangeren Brecht skriver i.

Når man skal analysere dikt som dette, må man se nøye på linjeskiftene. Det er veldig typisk at meningsinnhold blir brutt opp, at betydning henger igjen i det siste ordet i linjen, at linjeskiftene er veldig unaturlige. Med det mener jeg at vanligvis forsøker man å få samme betydningsinnhold til å henge sammen, man fullfører setningen man har begynt på, i linjen man skriver på, og trykker i alle fall ikke Enter før setningen er ferdig. I tradisjonelle dikt skjer det ikke at alt som hører sammen blir uttrykt i samme setning, på samme linje. Du kan være ganske sikker på at du støter på et punktum eller et komma, i enden av linjen.

I dikt av typen Brecht her skriver, er det motsatt. Her er første linjeskift etter et aber (men), der det naturlige ville være å sette aber i linjen under, sammen med meningsinnholdet det hører til. Nå blir det en pause etter aber, det er vanlig med pause i linjeskiftene, og det skaper forventning og spenning hva som skal komme. Det er også en del av fremmedgjøringen, forsøket på å skape noe uvanlig, noe nytt, at linjeskiftene settes der de gjør. Hjernen får ikke gå inn i de vante tenkebaner.

Den samme effekten ser vi i inndelingen av linje 4 og 5. Der er ordet Wir (Vi) satt i enden av linje 4, når den like godt kunne vært satt i linje 5, der den egentlig hører til. I linje 6 og 7 skjer det samme, i litt mindre grad, der wären (ville være) godt kunne stått i linje 7 ,med Wir allen geehrt «vi alle beæret». Stedet der linjeskiftet kommer på riktig sted, midt i diktet, mellom linjene 3 og 4, kommer også det viktigste meningsinnholdet: hva som skal stå på gravsteinen.

Kommentar til diktet

Det er et kort og enkelt dikt. Brecht bruker noe som er hellig for de fleste, gravsteinen, og behandler innskriften på den på en måte som er ganske uvanlig. Slik skaper han den fremmedgjøringen som er så karakteristisk for ham. De fleste ønsker noe litt ekstra på gravsteinen sin, noe litt viktig og minneverdig. Det gjelder særlig de som har utrettet noe spesielt. De ønsker et minne som gjør at deres bedrifter blir husket.

Brecht har et spesielt forhold til helter og monumenter. Det ser vi godt i diktet Frage einer lesenden Arbeiters, det diktet Brecht best er husket for. Han ser ikke noen forskjell på lederen og følgerne, han har hverdagsmennesket og arbeideren som helten, akkurat de som ikke får noen oppmerksomhet. Store gravsteiner og monumenter minnes akkurat disse heltene, de såkalte store menn, som har fått kolossalt mye ære, men som på et vis har fått andre til å gjøre jobben.

Så Brecht begynner med at han trenger ikke noen gravstein. Og skulle han ha det, så skulle det bare stå at han hadde noen forslag å komme med, og disse forslagene skal vi nå se nærmere på. De skal leve videre. På den måten vil vi alle bli beæret, sier han. Det er en setning det ligger mye i. Både at han ikke søker så mye egen ære, og at det er viktig for ham at alle beæret.

I det ligger det nok også et lite stikk til de som bruker gravsteinen til å hedre seg selv, liksom de er så mye viktigere enn alle andre. I tillegg er det en dobbelt bunn, med det at mange av Brechts forslag, nettopp innebærer dette at det er fellesskapet som gjelder, og at målet nettopp er at alle skal dyrkes og beæres og behandles likt, om bedriften man har utrettet er stor, eller liten. For Brecht er det knapt noen forskjell. Derfor ønsker han seg ikke noen spesiell gravstein, men han ønsker at ideene han har kommet med, skal leve videre og vokse, og bli til noe.

Merknad: Posten er skrevet desmeber 2018, og tilbakepostet.