Sonett 106, av William Shakespeare – When in the chronicle of wasted time

Dagens sonettene er en av de vakreste, og en av de ukjente vakreste. Den bruker et motiv Shakespeare bruker ofte, og alltid med stor virkning, nemlig forholdet mellom skjønnheten dikteren skriver om og den skjønnheten han forsøker å beskrive. Eller skjønnheten i diktet, og skjønnheten i verden. Sonett 17 og sonett 55 er to eksempler, nr. 17 er en av de jeg har lært utenat, med en av de vakreste kvadruplene i samlingen, og verdenslitteraturen:

If I could write the beauty of your eyes,
And in fresh numbers number all your graces,
The age to come would say ‘This poet lies;
Such heavenly touches ne’er touch’d earthly faces.’

Nr. 55 er den berømte som begynner Not marble, nor the gilded monuments, der poeten selvbevisst og kraftfullt skriver at skjønnheten vil overleve både marmor og gylne monumenter, og leve videre i disse versene. Den sonetten slutter slik:

So, till the judgment that yourself arise,
You live in this, and dwell in lovers’ eyes.

Sonett 106, som vi skal ta for oss i dag, behandler temaet og motivet på en annen måte. Poeten ser ikke for seg en fjern fremtid, der den elskedes ungdoms skjønnhet vil være tapt for verden, men være bevart på en måte i beskrivelsen av ham i sonettene. Den fremtidige verden vil kunne se ham for seg, vil kunne forstå at dette må ha vært en stor skjønnhet, men vil aldri kunne se ham riktig som han var. Her i nr 106 er det gjort motsatt. Poeten går tilbake til fortiden, der dikterne og krønikeforfatterne malte bilder av skjønne damer og tapre riddere, mesterlig beskrevet, men uten at poeten kan gå med på at objektet for beskrivelsene fortjente de mesterlige ordene. Det gjør bare den skjønne ungdommen han skriver om.

 

Sonett 106

 

When in the chronicle of wasted time

I see descriptions of the fairest wights,

And beauty making beautiful old rhyme,

In praise of ladies dead and lovely knights,

Then, in the blazon of sweet beauty’s best,

Of hand, of foot, of lip, of eye, of brow,

I see their antique pen would have express’d

Even such a beauty as you master now.

So all their praises are but prophecies

Of this our time, all you prefiguring;

And for they looked but with divining eyes,

They had not skill enough your worth to sing:

For we, which now behold these present days,

Have eyes to wonder, but lack tongues to praise.

Sonnet 106

 

Når jeg i de tapte tiders krøniker

ser beskrivelser av de vakreste menn og kvinner

Og skjønnheten lager skjønne gamle rim

Til døde damers og ridderes pris

Da, i blasoneringen av søte skjønnheters beste

Av hånd, av fot, av leppe, av øye, av bryn

Jeg ser den gamle penn ville ha uttrykket

Til og med en sånn skjønnhet som din mester nå

Så alle deres priser er som profetier

Av denne vår tid, alt du refererte

Og for de så bare guddommeliggjørende øyne

De hadde ikke evner nok til å synge din verdi

For vi, som nå ser disse vår tids dager

Har øyne til å beundre, mangler språk til å prise.

 

Språket og oversettelsen

Som vanlig er kildene jeg bruker nettsiden Shakespeare sonnets og boken The Oxford Shakespeare – Complete Sonnets and poems, redigert av Colin Burrow, utgave fra 2002.

Vendingen chronicle of wasted time («krøniker fra en tapt tid», eller «krøniker fra bortkastet tid») i starten byr på litt problemer. En krønike er opprinnelig en kronologisk historiefremstilling fra middelalderen, tilsvarende fra antikken ble kalt «annaler» (annals, på engelsk). Wasted time kan imidlertid bety enten «tapt tid», tid som er forbi, eller «bortkastet tid», tid som ikke ble utnyttet, eller det kan være en kombinasjon av de to («tid som er forbi og som ikke ble utnyttet»). Oxford-utgaven foreslår også at det kan være en personifisering av tiden (time), og at waste blir et attributt (attenuated, skinny Time, «svekkede, magre Tid»). Nettsiden Shakespeaare sonnets skriver at ordet wigh (vette, overnaturlig skapning) var arkaisk allerede på Shakespeares tid, og at fairest wighs trygt kan oversettes med «vakreste menn og kvinner.» Med vendingen beauty making beautiful old rhyme menes at skjønnheten (i verden) stimulerer til å skrive skjønne vers (i bøker, krøniker, altså i tekst). Gamle krøniker var gjerne skrevet på rim, eller i verseform.

For ordet blason (blasonering), sjekk gloselisten, og søk eventuelt videre selv på nettet for ytterligere forklaringer. Blazon of sweet beauty’s best er den heraldiske beskrivelsen av det skjønneste av alle ting, måten å beskrive det skjønneste skjønne på. Of hand, of foot, of lip, of eye, of brow («Av hånd, av fot, av leppe, av øye, av bryn») er eksempler på dette skjønneste av skjønnheter, hvordan hver del av den beskrives, eller hver kroppsdel av det skjønneste menneske. Med the antiq pen (den gamle pennen) menes redskapet disse gamle mesterne skrev med, hadde de vært i live nå, slik at de kunne sett den skjønnheten sonettforfatteren skriver om, så ville de ha uttrykt (would have expressed) til og med en slik skjønnhet som har nå (as you master nå). Master er her «å ha herredømme over», eller «ha i sin besittelse».

Linje 9 og 10 betyr at alle skildringene av skjønnheter i tidligere tider egentlig var et varsel om den skjønnheten som skal finnes nå, og som sonettforfatteren skriver om. Ordet prefigure (forvarsle) har bibelske dimmensjoner, skriver Oxford Shakespeare, det gamle testamentet varsler om (prefigure) hva som skal komme (eller bli fullendt) i det nye. Slik «varsler» også de skjønne beskrivelsene til de gamle mesterne om den skjønnheten som nå er materialisert i den skjønne ungdom sonetten er skrevet til. De guddommelige øyne (divining eyes) i linje 11 er øynene som var i stand til å se den kommende skjønnheten, selv om de ikke unne se ham i live. Interesserte vil sikkert ha fått med seg andre steder at originalen, det vil si quarto fra 1609, har still enough (fremdeles nok), og ikke skill enough (evner nok), i linje 12. Det blir ennå diskutert hva som er riktig, fasiten er tapt. Meningen er at siden de ikke kunne se skjønnheten de skrev om, ettersom han ennå ikke fantes, så hadde de heller ikke evnene til å beskrive ham skikkelig.

Konklusjonen i de to siste linjene er at vi som har øynene til å se skjønnheten som han er, mangler evnene (eller språket) til å beskrive det. Så vi kan beundre (wonder) skjønnheten, men vi kan ikke beskrive ham. På engelsk – som i flere språk – kan tongue bety både tunge, og språk.

Gloser

wigh vette (fellesbetegnelse for alle overnaturlige skapninger – wikiepedia, neppe helt dekkende)

blason blasonering (metode for å beskrive våpenskjold – wikiepedia). Jeg tar også med forklaringen i Oxford Shakespeare:

blazon a formal catalogue of the elements
of a lady’s beauty, as in a heraldic
description, which became one of the
standard elements in sonnet sequences in
the 1590s.

prefigure «prefigurere, varsle, forvarsle» (mine forslag), å foreslå, indikere eller presentere på forhånd noe som senere skal komme. Jeg tar med forklaring på engelsk fra free dictonary:
1. To suggest, indicate, or represent by an antecedent form or model; presage or foreshadow: The paintings of PaulCézanne prefigured the rise of cubism in the early 1900s.
2. Archaic To imagine in advance.

 

Kommentar til sonetten

Shakespeare bruker her et klassisk grep for å beskrive skjønnheten til ungdommen han skriver til. I stedet for å beskrive den direkte, så beskriver han hvor umulig det er å beskrive den. Også Dante brukte dette grepet i sin guddommelige kommedie, der han skal beskrive paradis. Vanlige ord blir tomme i møte med det. Shakespeare bruker ofte dette grepet, og med stort mesterskap og stor kraft. I denne sonetten forestiller han seg de store forfatterne og poetene fra tidligere tider, og legger store kvaliteter i deres skrivemåte, de var de gamle mesterne. De beskrev noe virkelig skjønt. Men han vil ikke gå med på at en slik skjønnhet som de beskrev kunne finnes, han mener ordene var vakrere enn objektet de skrev om. Først nå, i vår tid, er det kommet en skjønnhet som gjør ordene verdige. Da dukker imidlertid problemet opp at de gamle mesterne ikke kunne se denne skjønnheten, de kunne bare forestille seg den. Dermed kunne heller ikke deres beskrivelser yte denne skjønnheten rettferdighet. De samtidige, som lever med den, mangler språkbegavelsen til å beskrive det de ser. Så de kan bare beundre skjønnheten, ikke beskrive den fullt og rettferdig.

Med det blir vi etterlatt et inntrykk om en skjønnhet som går utenom alle ord og forsøk på beskrivelse. Det er nok kanskje med et glimt i øyet Shakespeare skriver dette, ettersom han kanskje selv var klar over at han langt overgikk de gamle mesterne, og at nettopp hans tekster beskriver akkurat en slik stor og guddommelig skjønnhet som han skriver de gamle mesterne skrev om. Shakespeare gjør det bare bedre.

Slik er Shakespeares tekster lag på lag med fortettet mening. Det er mesterlig kjærlighetsdiktning, beskrivelse av skjønnhet som overgår det meste, samtidig som han utmerket er klar over at det likevel bare er ord, og det ikke er slik at den skjønnheten som ble beskrevet, nødvendigvis er den skjønnhet som var. Det er imidlertid heller ikke poenget med kjærlighetsdiktning, der nettopp den skjønne man elsker skal bevares og beskrives i skjønn diktning, slik Shakespeare har gjort.

 

Min gave er ynkelig (Мой дар убог), av Jevgenij Abramovitsj Baratynskij

Denne posten ble gjennomarbeidet på nytt februar 2017. Det ble lagt til gloseliste og gjendiktning, og mer utfyllende kommentarer. Noen kosmetiske endringer fikk posten også i januar 2018.

*

I dag poster vi et dikt av den russiske poeten Jevgenij Abramovitsj Baratynskij (1800 – 1844). Jeg tenkte at nå som det bare er plass til 3 russiske dikt i året, så bør jeg prøve å få i alle fall en av dem til å være skrevet av en poet jeg ikke har postet noe av tidligere. Noen nye bekjentskaper må det jo være, hvert år. Baratanskij var samtidig med Aleksander Pusjkin, og også en god venn av ham. Da skulle man vite at han har sine røtter i klassisismen, men at han i likhet med Pusjkin bryter ut av dem, og over i en slags russisk romantikk. Her er strenge rytme- og rimmønster, men følelser sterkere enn de man forventer å finne i klassesismens diktning. Diktet jeg poster er således helt representativt. Det tar opp det evige lyriske temaet om diktet som kan leve og bli husket i en forgjengelig verden.

Мой дар убог

Мой дар убог, и голос мой не громок,
Но я живу, и на земли моё
Кому-нибудь любезно бытиё:
Его найдёт далекий мой потомок
В моих стихах; как знать? душа моя
Окажется с душой его в сношенье,
И как нашёл я друга в поколенье,
Читателя найду в потомстве я.

1828

Min transkripsjon

Moj dar ubog

Moj dar ubog, i golos moj ne gromok,
No ja zjivu, i na zemli mojo
Komu-nibud ljubezno bytio:
Jevo naidjot dalekij moj potomok
V moikh stikhakh; kak znatj? Dusja moja
Okazjetsja s dusjoj jevo v snosjenie,
I kak nasjol ja druga v pokolénie,
Tsjitatelja najdu v potomstve ja.

Min oversettelse

Min gave er ynkelig

Min gave er ynkelig, og stemmen min ikke høy,
Men jeg lever, og til jorden min
Til en eller annen elskelig væren:
Vil en fjern etterkommer finne den.
Hvem vet? Kanskje vil det i mine vers
Vise seg at min sjel har en forbindelse med hans,
Og slik fant jeg en venn i et slektledd,
I ettertiden vil jeg finne en leser.

Kommentar til oversettelsen

De første årene la jeg vekt på å oversette tettest mulig til originalen, selv når resultatet da kunne bli tilnærmet uforståelig på norsk. Nå skriver jeg om, for å gjøre resultatet leselig. Her i kommentarene skriver jeg hva jeg har gjort.

I første linje er убог og громок kortformer av adjektivene убогий (ubogij – Forkrøplet, elendig, ynkelig, tarvelig, ussel) og громкий (gromkij – høy, kraftig (om lyd)). Kortformen er russernes måte å uttrykke predikativ funksjon, noe vi på norsk vanligvis uttrykker med det lille ordet er. Russerne bruker ikke dette ordet på denne måten, og må gjøre noe annet for å skille mellom «mannen er ynkelig» og «en ynkelig mann». Det gjør de med å skille mellom kortformen, убог, og langformen, убогий. Der kortformen har predikativ funksjon, har langformen attributiv. Den uttrykker en iboende egenskap. Her, i diktet, er det kortformen som uttrykker en påstand. I oversettelsen blir det Min gave er ynkelig, mens det i originalen altså ikke er noe kopulaverb.

Så følger det noen vanskeligheter. Preposisjonen на (na – til, på) styrer akkusativ når det er bevegelse, og pronomenet моё står riktignok i grunnformen som gjelder både for nominativ og akkusativ, men substantivet земля (zemlja – jorden) er satt i genitiv, med endelsen -и. Jeg er ikke sikker på hva det er for noe. Siden jeg antar det er til stedet, akkusativ, så oversetter jeg med til jorden min. Videre står Кому-нибудь (komu-nibud – (til/for) en eller annen) i dativ. Det er en kasus som uttrykker den som nyter godt (eller vondt) av en handling, typisk den som får brevet eller gaven eller knyttneveslaget.  Ofte kan dativ på norsk bli uttrykt med preposisjonen «til» eller «for». Det er det jeg prøver her. Resultatet blir litt forvirrende på norsk, som det også – for meg – er litt forvirrende i originalen.

Adjektivet любезно er på ny kortform, dette av лыбезный «elskelig, elskverdig», og det står til бытие, som betyr «tilværlese».  Kortformen любезно får jeg ikke inn, jeg bruker adjektivet attributivt.

I linje 4 står pronomenet Его (evo – han, den/det) i akkusativ, og viser tilbake til stemmen  (голос) eller gaven (дар) i linje 1. Substantivfrasen мой потомок (moj potomok – min etterkommer) står i nominativ. Så det er altså etterkommeren som er subjektet, og finner (найдёт – najdjot) den ynkelige gaven til poeten, stemmen hans.. Adjektivet далекий står i langform, og må høre til потомок, altså en «fjern etterkommer». Akkurat den linjen ser nå grei ut i oversettelsen.

Tanken skulle imidlertid være mulig å få tak i, det er ideen om en etterkommer her på jorden, som skal finne frem til den ynkelige gaven og lavrøstede stemmen til Baratynskij.

Fjerde linje slutter ikke med noe punktum, så det er ikke absolutt klart at femte linje begynner på noe nytt. På den annen side er både subjekt og objekt på plass, så det er vel kanskje mest naturlig å lese første halvdel som noe avsluttet. I så fall begynner femte linje greit, В моих стихах; как знать? (I mine vers; hvem vet?), og fortsettelsen trenger bare litt forklaring: душа моя/ Окажется с душой его в сношенье, «sjelen min/ viser seg med sjelen hans i forbindelse», direkte oversatt. Så meningen må være at i versene viser det seg å være en sjelelig (eller åndelig) forbindelse mellom dikteren og etterkommeren hans.

Denne tanken fortsetter i de to siste linjene. И как нашёл я друга в поколенье betyr direkte oversatt: «Og på den måten fant jeg en venn i et slektledd», der как egentlig betyr «hvordan», og russisk ikke skiller mellom bestemt og ubestemt form av substantivet, så в поколенье kan bety «i generasjonen» eller «i en generasjon», eller «i slektleddet» eller «i et slektledd». Det er jeg (я) som står i nominativ, og venn (друга) som står i akkusativ, så det er jeg som finner vennen. Читателя i siste linje står også i akkusativ, så det er også her «jeg» (я) som finner en leser, og det i ettertiden (потомстве).

Til slutt vil jeg si litt om russiske verb. De skiller mellom perfektive og ikke-perfektive aspekt, eller fullført og ikke-fullført handling. På norsk blir dette utført med en omskriving, vi sier ofte «sitter og leser», eller «går og tenker», for å få frem at vi er i gang med noe, handlingen er ikke fullført. På russisk er de opptatt av dette, og har hele verbsystemet innrettet etter det med å la alle verb komme i par, ett for det perfektive og ett for det ikke-perfektive. Det ikke-perfektive uttrykker en handling som er i gang, vanlig presens, den utføres nå, mens det perfektive uttrykker en handling som er fullført. Det vil den være i fremtiden. Her i dette er det en god del perfektive verb, det er fullført handling, og altså noe som vil bli utført i fremtiden. For de to siste linjene blir dette illustrert i det perfektive verbet найти, å finne, som i nest siste linje blir brukt i fortid, «fant», og i siste i fremtid «vil finne», eller rettere: «kommer til å finne». Det vil skje.

Jeg klarer heller ikke finne en tilfredsstillende forklaring på dativen Кому-нибудь i linje 3, jeg skjønner ikke hva det betyr. Min oversettelse her, «med en eller annen», glatter over problemet.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Kunnskapsforlagets blå ordbok.

убог – kortform -> Убогий 1. Forkrøplet, 2. elendig, ynkelig, tarvelig, ussel, 3. elendig, tarvelig, ussel
любезно – kortform, nøytrum -> любезный 1. (обходительный) elskverdig, imøtekommende 2. уст. или разг. (дорогой) kjær; любезный читатель! уст. kjære leser
бытие tilværelse, væren
далекий 1. (удалённый; давный) fjern: lang (длинный) 2. (чуждый) fremmed 3. я далеко от мысли упрекать его jeg berbreider ham på ingen måte
потомок 1. etterkommer; ætling 2. мн (людеи будущих поколений) etterkommere, etterslekt
Окажется -> Оказаться 1. (найтись, быть налицо) finnes, være 2. (очутиться где-л) være, befinne seg; komme i 3. (явиться на самом деле кем-л, чем-л) vise seg å være 4. безл. (выяснилось) отказалось, что… det viste seg, at…
Сношение 1. (связ) forbindelse, kontakt 2. (половой акт) samleie
поколение generasjon, slektledd

Kommentar til diktet

Diktet er kort, og uttykker en kjent, klassisk tanke, og bruker flere av de vante virkemidler i den lyriske tradisjonen. Det er neddempet i tonen, ingen romantiske stormer her, ingen store følelser, ingen proklamering av dikterens geni og inspirasjon, her går det rolig frem, nesten klassisistisk i formen. Den russiske originalen har mange myke, behagelige lyder, eller fonemer, som det heter i fonetikken. Et fonem er det minste betydningsskillende lydelement i et språk. Sånn om omtrent kan man si fonemene er lydspråkets bokstaver, et fonem i lydspråket tilsvarer en bokstav eller en bokstavkombinasjon i skriftspråket. På norsk består kombinasjonene ‘ng’, ‘sj’ og ‘skj av flere bokstaver, men bare én lyd, ett fonem. Diktet passer å leses langsomt, rolig. Vokalen ‘o’, nærmere norsk ‘å’, er lett å uttale og behagelig for øret, mens ‘i’ er mer anstrengt, skrikende, om leseren følger meg her.  Her er det russiske vokaler о, а, у (vår u, uttalt kontinentalt, som norsk, tradisjonell ‘o’) som dominerer, nesten totalt. Konsonantene er også myke, м, д, б, г (m, d, b, g), få av dem er skarpe, enda færre skarpe og trykktunge. Verken oversettelsen min eller gjendiktningen er i nærheten av å gjengi dette.

I innholdet begynner diktet med at poeten reduserer seg selv, og sine dikteriske evner. Han har fått et ynkelig talent i gave og kan ikke snakke med høy røst. Det siste gjør han ikke heller, diktet er rolig, men det første er en selvmotsigelse. At diktet lever og ennå blir brukt viser jo nettopp at talentet hans ikke var så ynkelig, og at gaven hans er så stor at han og hans dikt lever videre gjennom århundrene, og over landegrensene. Diktet spør ikke så mye, det er ydmykt, det vil bare ha en leser, og den leseren vil poeten føle et sjelelig fellesskap med. Det er dette sjelelige fellesskapet som blir løftet frem til noe stort og verdifullt, så stort at verken diktet eller dikteren trenger andre mål. Således slutter diktet litt triumferende, med at dikteren finner en leser og sjelefrende i ettertiden. I den russiske originalen faller ordene helt naturlig, ordnet i rytme og rim, slik at det blir en forsterket effekt av at sånn må det være.

Originalen har også jeg (я – ja) til slutt: leser finner i ettertiden jeg (min uthevelse). Poeten snakker mye om min (мой), min gave, min stemme, min verden, men der til slutt kommer en tydelig og trykksterk jeg (я). Så tross sin ynkelge gave og lave stemme, så er poeten sterk i troen på seg selv, han vet og er ikke i tvil om at i verden han lever i, en gang i tiden, vil diktet finne en leser, og med det vil han finne en sjelelig kontakt. Her og nå er denne leseren jeg, og kanskje også du, som leser dette, og – forhåpentligvis – har vi skjønt diktet godt nok til at den russiske poeten Baratynskij fikk sitt ringe ønske oppfylt.

Min gjendiktning

Gjendiktningen har en del av de samme problemer som oversettelsen, men er løst på en litt annen måte. Noe av poenget i originalen er at det flyter så lett og uanstrengt, noe som må være målet også i gjendiktningen, om enn dette målet nok ikke er så enkelt å oppnå.

Min gave er ynkelig

Min gave er ynkelig, min stemme svak,
Men jeg lever, og i min verden
Til en eller annen elsket væren:
Vil den finne en ætling langt der bak
Hvem vet om ikke i versene mine
Der vil min sjel ha kontakt med hans
Og slik en venn i et ledd jeg fant,
En leser i ettertiden vil jeg finne.