Sonett 43, av William Shakespeare – When most I wink, then do mine eyes best see

De tunge sonettene med utroskap og sjalusi er forbi, nå lengter poeten på ny til sin kjærlighet uten at hva som skjer i virkeligheten er med på å forkludre forholdet. Nå er det drømmen og lengselen som skal beskrives, en tid der sonettskriveren og hans elskede er atskilt fra hverandre. I sonnet 43 skjer det vakkert, med å beskrive hvordan den elskede viser seg for poeten i drømme, og på den måten gjør natten skinnende lys som dagen!

Sonnet 43

When most I wink, then do mine eyes best see,
For all the day they view things unrespected;
But when I sleep, in dreams they look on thee,
And darkly bright, are bright in dark directed.
Then thou, whose shadow shadows doth make bright,
How would thy shadow’s form form happy show
To the clear day with thy much clearer light,
When to unseeing eyes thy shade shines so!
How would, I say, mine eyes be blessed made
By looking on thee in the living day,
When in dead night thy fair imperfect shade
Through heavy sleep on sightless eyes doth stay!
All days are nights to see till I see thee,
And nights bright days when dreams do show thee me.

Min oversettelse

Sonett 43

Når jeg blunker mest, ser mine øyne best
For hele dagen ser de uvedkommende ting;
Men når jeg sover, i drømme ser de på deg
Og mørkt skinnende, er skinnende i mørket rettet.
Så du, hvis skygge gjør skygger skinnende
Hvordan ville vel din skygges form forme et skue
I den klare dagen med ditt mye klarere lys
Når til sovende øyne din skygge skinner sånn!
Hvordan vil, sier jeg, mine øyne bli gjort velsignet
Med å se på deg i den levende dag
Når i den døde natt din fine ufullkomne skygge
Står gjennom tung søvn i øyne som ikke ser.
Alle dager er netter å se til jeg ser deg
Og natten lyse dager når drømmer viser meg deg.

Kommentar til språket og oversettelsen

Språket i denne sonetten, og oversettelsen av den, krever litt forklaringer. Det er ulik bruk av ordet skygge (shadow, shade), som særlig gir noen utfordringer. Jeg har forsøkt å lage en leselig oversettelse og gjendiktning. Så er kommentarene under for spesielt interesserte.

Unrespected er satt sammen av un– (ikke-) og respect (respektere), men skal i denne sammenhengen bety noe i retning av «ting det ikke er verd å respektere». Altså uviktige ting, ting det ikke er vits å legge merke til, ting dem uvedkommende. Bright (lys, skinnende) er et ord som blir brukt mange ganger i sonetten. Da er det god oversettelse å bruke det samme ordet også på norsk. Altså skinnende. I linje 3 er darkly adverb, altså «på en mørk måte», så vi får en motsetning med «skinnende på en mørk måte», eller mørkt skinnende. Meningen er at øynene er bedre egnet til å se deg skinnende i mørket, i drømme, med øynene igjen. Da er de rettet rett mot objektet, deg, den elskede, som står frem lys og klar og skinnende, omgitt av mørke.

I linjene 5 – 8 stiller sonettskriveren det retoriske spørsmålet hvor deilig ville vel ikke den elskedes virkelige tilstedeværelsen i dagslys være, når den forestilte (drømte) tilstedeværelsen skinner så sterkt for øyne som er lukkede. Bruken av shadow (skygge) i denne sonetten har slektskap med bruken av samme ord i sonett 27, der det blir brukt nesten som kontrast til substans. Det er altså sånn den elskede forekommer den elskende i drømme, det er ikke selve ham, det er bare skyggen av ham. Og denne skyggen har egenskapen av å skinne, både her i linje 5 i sonett 43, og i linje 10 i den vakre sonett 27. I nyplatonisme er denne kontrasten mellom skygge og substans beslektet med forskjellen mellom kropp og sjel. Hos Platon er skygger den sansbare virkelighetens gjengivelse av ideene, det ideale. Ideen er substansen, skyggen er bildet. Skyggen er altså ikke den egentlige tingen, men alt vi kan sanse og se er skygger. Se også sonett 37, der det er denne betydningen av skygge som er brukt. Happy er glad, men på norsk står adjektivet glad veldig dårlig til intetkjønn (et «glad» show for happy show, lyder dårlig). Derfor bruker jeg det sterkere lykkelig, og oversetter show med skue, blant mange alternativ. Engelsk kan skille mellom ordene shadow og shade på en måte som norsk ikke kan, vi må bruke «skygge» på begge, og det ser litt rart ut. Jeg setter opp shade i gloselisten, ordet shadow tilsvarer veldig langt på vei det norske skygge. I linje 8 må jeg gjøre en omskriving av unseeing, siden vi på norsk ikke så lett kan si «useende», som engelskmennene kan si sitt tilsvarende.

Meningen i linje 9 til 12 er at poeten spør hvor velsignet øynene ikke ville bli, om de fikk se på den fullkomne skjønnheten som han er lys levende om dagen, i stedet for bare å se konturene av ham, skyggen av ham, om natten.

Konklusjonen er at dette skifter dag og natt for den elskende. Dagen er som natten, mørk og død, siden den elskede ikke er å se i den, mens natten er lys og levende, siden drømmene til den elskende der viser ham den skjønnede elskede!

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no.

wink 1. blunke (med) 2. blinke (til)glimte
bright 1. klarlyslysendeblankspeilblankglinsendeskinnende 2. gladgledesstrålendelykkeliglys 3. (om farge) klarsterkhøy- 4. våkenoppvaktbegavet
shade 1. (også overført) skygge 2.  (også overført) (farge)nyansesjatteringvariant 3. anelsesmule 4. (lampe)skjerm 5. (amer., også window shade) rullegardin 6. øyenskygge 7. (poetisk) spøkelse

Kommentar til sonetten

Det er et vakkert og velkjent motiv som her blir mesterlig utført. Hele sonetten er satt sammen av kontraster mellom lys og mørke, liv og død, virkelighet og drøm, tingen og skyggen av den, og siden den elskede stadig befinner seg i det negative av disse to kontrastene, så blir det hele snudd om, fordi den elskede lyser opp i mørket, og gir liv til den døde natten. Sonetten står også i gjeld til Platon, der den elskende er mennesket i hulen, som må ta til takke bare å se skyggen av tingen. Men skyggen av den skjønne elskede, er så vakker, at den elskende konkluderer lyst og fint i en avslutningslinje som rent gnistrer av glede med lyse ord og lyse vokaler.

De gode sonettene til Shakespeare er kjennetegnet av fortettet innhold, betydning på flere nivåer og overflod av de virkemidlene som blir brukt. Her er ordene og ordparene som blir brukt shadow, bright, eyessee, dream og daynight. Disse ordene kommer igjen og igjen nedover i sonetten, i forskjellige betydninger, som belyser og kommenterer hverandre. Det er også gang på gang ord som gjentas i samme linje, ofte i forskjellig ordklasse, som bright – bright i linje 4,  shadow – shadows i linje 5, form – form i linje 6, clear – clearer i linje 7, og kanskje også darkly – dark i linje 4. See – see i konklusjonen, linje 13, er nøyaktig samme betydning, så det blir litt annerledes.

Min gjendiktning

Gjendiktningen er under arbeid, og står her i uferdig versjon. Jeg hadde veldig lyst til å beholde rimene i linje 1,3, 13 og 14, slik det er i originalen, men det ble ikke godt. Det ser også ut til at jeg må gi slipp på det retoriske grepet i linje 6, med skyggers form få forme, det blir for mange stavelser, så jeg må droppe formen form forme, for å si det med et smil.

Sonett 43

Når mest min’ øyne blunker, best jeg ser.
For hele dagen ser de dumme ting;
Men i min søvn, i drømme, ser de mer
Og mørke skinn, er skinn med mørkt omkring.
Så du, hvis skygge gir skygger skinn
Hvor vil vel skyggen forme herlig få
Til klar en dag, fra klare kilden din
Når skyggen din i søvne skinner så!
Hvor vil mitt øye bli velsignet gjort
Med det å se på deg den levend’ dag
Når i den døde natt din skygge sort
Står gjennom øynes tunge søvn i lag.
Hver dag er natt å se til jeg ser deg
Og natt blir dag når drøm deg viser meg.

ES2018

Sonett 38, av William Shakespeare – How can my muse want subject to invent

Sonett 38 introduserer et nytt tema i sonettene til Shakespeare. Det er første gang hyllesten til den elskede ungdoms skjønnhet retter seg mot inspirasjonen den gir til å skrive vakre dikt, eller vakre sonetter. Det er på ny en selvbevisst dikter, klar over diktenes storhet, men her i dette diktet gis æren til den skjønne alene. Han spør hvordan han kan søke inspirasjon etter noe å skrive om, når skjønnheten til den elskede er så stor, at den heller seg inn over diktene og lar ordene komme av selv. Den blir således et klassisk kjærlighetsdikt, i alle ordets betydninger, helt løsrevet situasjonen det er skrevet i. Og det står seg godt mellom sonettene forut, hvor den elskende og den elskede er atskilt, og de neste, hvor det tydeligvis har kommet noe inn i forholdet, og alt ikke er så godt lenger. Denne sonett 38 står i mellom, og minner om hvilken herlig person den elskede er, og hvilken glede og inspirasjon han gir dikteren.

Sonnet 38

How can my muse want subject to invent,
While thou dost breathe, that pour’st into my verse
Thine own sweet argument, too excellent
For every vulgar paper to rehearse?
O! give thy self the thanks, if aught in me
Worthy perusal stand against thy sight;
For who’s so dumb that cannot write to thee,
When thou thy self dost give invention light?
Be thou the tenth Muse, ten times more in worth
Than those old nine which rhymers invocate;
And he that calls on thee, let him bring forth
Eternal numbers to outlive long date.
If my slight muse do please these curious days,
The pain be mine, but thine shall be the praise.

 

Min oversettelse

Hvordan kan min muse ønske et tema å skrive om
Mens din ånde puster liv i mine vers
Ditt eget vakre tema er for flott
Til å bli lest i noen billigutgave.
Åh! Takk deg selv hvis noe i meg
Verdt gjennomlesning står seg mot ditt oppsyn
For hvem er så stum at han ikke kan skrive til deg
Når det er du selv som gir diktningen lys
Vær du den tiende muse, ti ganger mer verd
Enn disse gamle ni som rimsmedene påkaller
Og han som roper på deg, la ham produsere
Evige vers til å overleve lange tider.
Hvis min lille muse behager disse pertentlige dager
Skal jobben være min, men din skal prisen være.

Kommentar til oversettelsen

Musene er gudinner i gresk mytologi. Det er 9 av dem, og de ble sagt til å inspirere hver sin retning av kunst og vitenskap. Både i klassisk tid, renessansen, klassisismen og romantikken ble musene besunget i vers, priset for inspirasjon  og påkalt  for ytterligere inspirasjon. Verselinje 2 oversetter jeg mer poetisk enn jeg har for vane, men jeg får med meg meningen, og engelskkyndige får greit med seg hvordan alt henger sammen i originalen her. Argument betyr naturligvis «argument», vanligvis, men her er det «tema» i sonetten. Vulgar er brukt i en opprinnelig (også da negativ) betydning av folkelig eller for massene (av latin vulgus = folk), og hadde ikke den negative og nesten litt grisete betydning ordet har i dag. Det beste moderne ordet med de samme konnotasjoner er kanskje kioskroman eller pocketutgave. Jeg prøver en lignende oversettelse med billigutgave.

Aught er et gammelt ord for «noe» (eng anything). Perusal betyr «gjennomlesning» eller bare «lesning». Linje 5-6 har meningen at om noe poeten har skrevet på noen som helst måte kan måle seg mot det skjønne oppsynet til den elskede, så er det den elskede selv som skal ha æren for det. Dumb har nok her i linje 7 den britiske betydningen av «stum, målløs», og ikke den amerikanske av «dum, idiotisk». Linjene 7-8 har meningen at enhver talentløs dikter kan få til å skrive noe vakkert, når det er noen så skjønn som denne skjønne ungdommen som er inspirasjonen.

Invocate kommer fra latinsk invocare, og det er interessant hvordan Shakespeare i linje 10 velger dette uttrykket, og i linje 11 det vanlige engelske tilsvarende call on. Mine «påkalle» og «rope på» får ikke helt frem tilsvarende forskjell. Numbers er her opplagt «vers», og meningen i disse to siste linjene før konklusjonen, er at den som bruker den elskede, skjønne ungdom som muse, han skal skrive vers som skal vare i evigheten.

Curious betyr vanligvis «nysgjerrig», men her må nok et ord til som mer får frem iveren fremtidige generasjoner vil ha etter å finne feil og mangler i tidligere skrevne vers og tekster, så jeg gikk for «pertentlig». Pain er heller ikke pain i den forstand, men mer slitet og anstrengelsene det kostet å skrive versene. Altså «jobben gjorde jeg, men prisen skal være din», og jeg valgte som dere ser en mer poetisk vending.

Kommentar til sonetten

Vi ser på ny at Shakespeare henter inspirasjon fra antikken. Han bruker også teknikken med å redusere seg selv for å opphøye den andre, den elskede. Igjen og igjen blir de to målt opp mot hverandre, hver gang står den elskede som uendelig vakker og inspirerende, og hver gang poeten presterer noe, er det bare fordi han benytter seg av den elskeds kvaliteter. Slik blir det et lovprisningsdikt etter alle kunstens regler.

De ni musene er Erato (lyrikk), Evterpe (elegier, eller klagesanger), Kaliope (epikk), Kleio (historie), Melpomene (tragedie), Polhymnia (pantomime), Terpsikhore (dans), Thalia (dans) og Urania (astronomi). Den elskede skulle altså være en muse nummer 10, og 10 ganger mer verd enn alle de andre til sammen. I forbifarten kan jeg skrive etter min alltid utmerkede hovedkilde, at det er en artig slags liten nummer magi at Shakespeare setter de 9 musene i akkurat linje 10 i sonetten, og i linje 10 referer til «those old nine». Jeg kan også nevne noe som denne kilden ikke nevner, og det er at blant de 9 musene er det ingen muse for panegyrisk diktning, eller lovprisningen. Den elskede kan kanskje være denne?