Korte dikt og småtekster, av William Shakespeare (kanskje)

Nå begynner vi virkelig å gå tom for dikt å poste av William Shakespeare. De 154 sonettene ble postet fra bloggens begynnelse til juni i år. Så var det tre måneder med utdrag fra teaterstykkene, tekster som kan fungere som dikt. I oktober var det en ganske grundig gjennomgang av sonetter å finne i teaterstykkene hans. Nå kommer en tilsvarende grundig gjennomgang av småtekster tilegnet Shakespeare, skriblet på lapper og vegger forskjellige steder, og med egenskaper som kjennetegner et dikt.

Det er ikke mange av dem. Til grunn legger jeg Oxford-utgaven av The Complete Sonnets and poems, redigert av Colin Burrow. trykket i 2002. Så tekstsnuttene som kommer seg inn der, kommer seg også inn i denne bloggposten. Jeg har også skrevet dem av derfra, og ikke sett etter alternative versjoner eller ytterligere sånne tekster på internettet. De gangene jeg har gjort det, har det ikke vært mye å finne. Disse tekstene har også mest kursorisk interesse, og er nesten mest å sammenligne med skriblerier man tidligere skrev på doveggene. For alle sammen er det også spekulasjoner om Shakespeare virkelig er forfatteren.

Shall I die (utdrag)

Først ut er diktet Shall I die. Det er et lengre dikt, på 1700-tallet antatt å være av Shakespeare, men Colin Burrow tror ikke det, og jeg tror heller ikke det. De første teaterstykkene til Shakespeare er ganske dårlige, må man kunne si. Men etter det har alt han skriver et stempel av kvalitet som nesten er å kjenne igjen i hver eneste setning. Han skrev ikke noe likegyldig. Diktet Shall I die, er likegyldig.

Jeg tar med begynnelsen:

Shall I die? Shall I fly
Lovers’ bait and deceits,
sorrow breeding?
Shall I tend? Shall I send?
Shall I sue, and not rue
my proceeding?
In all duty her beuty
Binds me her servant for ever.
If she scorn, I mourn,
I retire to despair, joining never.

og slutten

Whilst I dreamt, I, exempt
From all care, seemed to share
pleausre’s plenty;
But awake, care take
For I find to my mind
pleasures scanty.
Therefore I will try
To compass mye heart’s chief contenting.
To delay, some say,
In such a case causeth repenting.

Rimerier kaller man dette. Det eksisterer i to manuskripter, begge fra 1630-tallet. På det ene av dem står navnet William Shakespeare på. Det er det hele. Siden navnet Shakespeare står på, lever denne teksten gjennom verdenshistorien, med 9 strofer som dem jeg har presentert. Da diktet ble introdusert med i Oxford-utgaven, oppstod en stor diskusjon om diktets ekthet. Den går ikke jeg inn i, jeg tar bare konklusjonen. Et annet dikt, A Funeral Elegy, har også vært tilegnet Shakespeare. Men her setter Burrow foten ned, og det gjør jeg også. Dette diktet skal ikke med.

Upon a Pair of Gloves that Master Sent to his Mistress

Om et dikt som refereres til med en slik tittel, så snakker vi. Det dreier seg om en tekst i det som kalles Shakespeare Birthplace Trust MS ER.93, i følge Oxford-utgaven av diktene. Det skal være en poetisk antologi (miscellany), eller kanskje bedre sagt «en-sop-i-hop-blanding», der det om denne korte teksten står akkurat det tittelen over sier. Det er: «Shakespeare på et par hansker herren sendte til sin kjæreste». Det er selvfølgelig diskutert grundig hva både denne trusten og disse tekstene er for noe, men det går langt ut over det som er meningen med denne bloggen. Her holder det å si at den er samlet av Sir Francis Fane (1611-1680), rundt 1629. Og så er det teksten:

The gift is small,
The will is all:
Alexander Aspinall

Min oversettelse

Gaven er liten,
Viljen er alt:
Alexander Aspinall.

Alle som kan det minste om poesi vil straks si hva jeg mener med at Shakespeare satte sitt kvalitetsmerke på alt han skrev. Det er bare tre linjer, men det er finurlig og originalt, ordene smetter inn på tungen, rytmen er morsom og helt i tråd med innholdet. Innholdet er også litt mer enn bare det man ser ved første øyekast. Å sende et par hansker er ikke rare gaven, som det står, men det er tanken som teller, eller viljen (will), som det står på engelsk. Underforstått er den ganske godt til stede. Dette er ikke i seg selv så originalt. Det er proverbial, som de sier det så fint på engelsk, litt sånn ordspråkmessig, som vårt «det er tanken som teller».

Alexander Aspinall var rektor (schoolmaster) ved Stratford 1582-1624. Han giftet seg med enken Shaw i 1594, og så skal det være i den forbindelse han kjøpte disse hanskene fra Shakespeares far til sin forlovede. Så er det Shakespeare selv, som skal ha lagt til et lite epigram med denne teksten. Det er opp til hver og én å tro om det er ekte. Til argumentasjonen ligger at enkefru Shaw hadde to sønner, William og July, og at William var en hanskemaker. Ordet will er på engelsk et ordspill for verbet (vilje) og navnet Will (forkortelse for William), i tillegg til at det er slang for «utstyret» til en mann. De som kjenner sonettene til Shakespeare, vet alt om dette.

Om det er Shakespeare eller ikke, er det en artig tekst, synes jeg.

Verses upon the Stanley Tomp at Tong (East End og West End)

Disse to tekstene er å finne i St. Bartholomews-kirken i Trong i Shropshire. De er skrevet på et monument i italiensk stil, til medlemmer av Stanly-familien. Familien Stanly besto av Sir Thomas Stanley, kona Margaret Vernon og sønnen Sir Edward Stanley. Monumentet er udatert, og befinner seg på den nordre side av alteret. Teksten eksisterte ved et besøk i kirken 23. september 1663, hvor noe som heter College of Arms gjorde notater fra kirken (Church notes section), og skrev inn denne teksten der. Selve notatboken fra besøket i kirken, er tapt. Men i margen i den ferdige teksten står det Shakespeare, og det står også om versene at These following verses were made my William Shakespeare the late famous Tragedian. Det er også funnet i flere andre manuskript, med og uten Shakespeares navn, og med flere variasjoner. Deretter løper diskusjonene, hvem er det egentlig til, når er det egentlig skrevet, og er det virkelig Shakespeare?

Engelskmennene tar sin Shakespeare alvorlig. Diskusjonen går grundig, det står ypperlig i Oxford-utgaven, med referanser hvor de skal gå de som vil finne ut mer, alt altså basert på ytterst lite informasjon og holdepunkter. Her på denne bloggen slipper vi det, og kan gå rett til tekstene, først East end, så West end.

East end

Ask who lies here, but do not weep.
He is not dead; he doth but sleep.
This stony register is for his bones;
His fame is more perpetual than these stones,
And his own goodness, with himself being gone,
Shall live when earthly monument is none.

Min oversettelse

Spør hvem som ligger her, men ikke gråter.
Han er ikke død, han bare sover.
Denne steinete protokll er for hans knokler;
Hans berømmelse er mer evig enn disse stein,
Og hans egen godhet, når han selv er borte,
Skal leve når jordiske monument er ingen.

Begynnelsen Ask who lies (spør hvem som ligger her) er standardformuler i tekster som dette. Register er written record. Om det står også i sonett 123.

West end

Not monumental stone preserves our fame,
Nor sky-aspiring pyramids our name.
The memory of him for whom this stands
Shall outlive marble and defacers hands.
When all to time’s consumption shall be given,
Stanly for whom this stands shall stand in heaven.

Min oversettelse

Ei skal monument i stein bevare vårt ry,
Eller skyaspirerende pyramider vårt navn.
Minnet til ham som for dette står
Skal leve lenger enn marmor og skamferendes hender.
Når alt til tidens konsum skal bli gitt,
Stanly for hvem dette står skal stå i himmelen.

Og så var det ikke flere dikt av denne typen. Stor kunst er det ikke, og ikke har det særlig utover interessen om det er Shakespeare eller ikke som har skrevet det. Dette har interesse, fordi når man vil gi ut komplette verk av Shakespeare eller komplette oversikter hva han har skrevet, så vil man gjerne ha med absolutt alt. Det er ikke mulig å vite sikkert, og dermed oppstår diskusjonene. Man kan godt kalle disse diskusjonene som litt sære, og kun for spesielt interesserte, men det er også lov å si at diskusjonene vekker stort engasjement, også for de som ikke bryr seg noe særlig om Shakespeare, og knapt har lest tekstene hans.

Neste uke er det de såkalte epitafene av Shakespeare jeg skal poste. Disse er det noen flere av, og det er også noe sikrere at det er Shakespeare som har skrevet dem. De er også mer artige og finurlige, mange av dem, og har det jeg vil kalle litt av Shakespeares kvalitetsstempel. Lesere av bloggen må være tålmodige en uke.

Sonett 51, av William Shakespeare

Sonett 51 fortsetter der den forrige slapp, i det den elskende poeten er på vei bort fra den elskede skjønnhet. Denne er imidlertid mer komplisert. Der den forrige bare dreide seg om reisen bort og hvor smertefull den er, så veksler denne mellom å reise langsomt bort i virkeligheten, og raskt tilbake i tankene. Vekslingen er bemerkelsesverdig, og foregår bokstavlig talt fra linje til linje, med et vell av uttrykk for hastighet og langsomhet. Mot slutten blir det nesten litt vanskelig for leseren å henge med, og selv skolerte har vanskeligheter med å finne ut hva linjene 9 til 14 betyr. Særlig vorder linje 11 vanskeligheter, noe som også skyldes problemer i originalteksten fra 1609. Jeg har orientert meg så godt jeg kan, og vil gi her gi min tolkning av sonetten. De som er interessert i videre kommentarer kan sjekke siden til Amazing web site of Shakespeare sonnets, nettsiden jeg bruker som hovedkilde til alle sonettpostene mine, eller denne til suite101, som jeg ikke kjenner så godt (og som her ikke ser ut til å ha så mye å bidra med). De som virkelig er interessert i å finne ut av det, må selvsagt ut av cyberspace og inn i virkeligheten, og skaffe seg en skikkelig bok om saken. Det skulle være nok å velge i. Her er i alle fall min oversettelse, kommentar og tolkning.

Sonnet 51

Thus can my love excuse the slow offence
Of my dull bearer when from thee I speed:
From where thou art why should I haste me thence?
Till I return, of posting is no need.
O! what excuse will my poor beast then find,
When swift extremity can seem but slow?
Then should I spur, though mounted on the wind,
In winged speed no motion shall I know,
Then can no horse with my desire keep pace,
Therefore desire, (of perfect’st love being made)
Shall neigh, no dull flesh, in his fiery race;
But love, for love, thus shall excuse my jade-
Since from thee going, he went wilful-slow,
Towards thee I’ll run, and give him leave to go.

Min oversettelse

Så kan min elskede unnskylde den langsomme forbrytelse
Som min kjedelige bærer begår når jeg haster bort fra deg:
Hvorfor skulle jeg forhaste meg vekk fra der du er?
Til jeg kommer tilbake er ikke noe behov for hurtig reise.
Å! hvilken unnskyldning vil min stakkars hest finne da,
Når fart i det ekstreme kan virke langsomt?
Da skulle jeg bruke spydet, som satt jeg ridende på vinden,
I bevinget hastighet skal jeg ikke kjenne noen bevegelse,
Da kan ingen hest holde tritt med mitt ønske.
Derfor begjær, (av fullkommen kjærlighet bli gjort)
Skal knegge, ikke noe kjedelig kjød, i dette ville race;
Men kjærlighet, for kjærlighet, skal unnskylde min gamle gamp
Siden gående fra deg, han gikk frivillig sakte
Mot deg skal jeg løpe, og gi ham løyve til å gå.

Kommentar til oversettelsen

Man skal velge med varsomhet det norske ordet for offence, som kan bety «fornærmelse, krenking, forbrytelse, forseelse; forargelse; vrede; sinne». Er det en fornærmelse, en krenkelse eller forbrytelse hesten gjør, når den beveger seg så raskt bort fra den elskede ( from thee I speed). Ordet «begår» er satt inn for å gi klarere mening på norsk, hva som står i den engelske originalen skulle være klart nok for alle interesserte nok til å lese sonetten.Thence betyr derfra, men jeg har omskrevet linje 3 litt i oversettelsen, også det for å få meningen bedre frem. Posting er samme ord på engelsk som på norsk, det blir brukt her i betydningen posthester, den raskeste måten å reise på. Årsakene er at posthestene blir skiftet ut når de er slitne, mens når man reiser på sin egen hest, må følge tempoet denne hesten klarer å holde. Det betyr altså «hurtig reise», og jeg valgte den oversettelsen, siden å bruke «posting» bare ville være forvirrende. Meningen er altså at det ikke er noe poeng med å reise raskt, så lenge bevegelsen skjer bort fra den han elsker.

Swift extremity betyr ekstrem raskhet, eller raskhet til det ekstreme, det er bare måten ordene her er sammensatt på som kan virke forvirrende. Spur betyr fortsatt «spyd», som det også gjorde i den forrige sonetten. To mount blir brukt om å bestige en hest. Norsk mangler et slikt verb som kan bli brukt på samme måten, så jeg må ta en lett omskriving til «satt jeg ridende på vinden» for å få frem hva som skjer. In winged speed betyr selvsagt «i bevinget hastighet», så det er kanskje litt uriktig å oversette med «flyvende hastighet», siden engelsk også har flying speed for å uttrykke dette. Jeg rettet derfor tilbake til «bevinget», etter å ha brukt «flyvende» en stund. Det skyldes også at den bevingede hest er Pegasus, og den assosisasjonen kommer ikke like lett frem om jeg bruker «flyvende». Ordet går jo også tilbake til det som skjer når man rir på vinden, da flyr man som hadde man vinger. Men likevel føler han det altså som om han ikke beveger seg (no motion shall I know), siden han har så lyst til å komme tilbake til sin kjære

Deretter kommer utfordringen. Deler av problemet skyldes at originalen – det vil si Quartoversjonen fra 1609 – ikke har annen tegnsetting enn komma fra linje 5 til 14. Spørsmålstegnet i linje 6 og punktumet i linje 9 kommer altså ikke fra Shakespeare selv, men av moderne forleggere og andre som publiserer sonettene. Jeg holder meg til versjonene til Gerhard Ledger på Amazing Website, som igjen holder seg til utgavene som blir brukt i de fleste skikkelige utgivelsene. Linje 9 er grei, eller hva skal man egentlig si om et ønske som beveger seg raskere tilbake til den elskede, enn noen hest kan gjøre? Går man med på at det betyr at man beveger seg raskere i tankene enn den raskeste hest kan gjøre, er det greit. For en gangs skyld er min oversettelse i linje 10 klarere enn originalen, men det er bare fordi jeg ignorerer problemene. Quarto har perfects, som i moderne engelsk må bli perfect, eller perfec’st. Det er en ‘s’ der, men hva den betyr, går jeg bare ikke inn på. For meg gir det mening at begjæret er gjort av perfekt (eller fullkommen) kjærlighet. Linje 11 er den store vanskeligheten. Ord for ord skal det være greit oversatt, neigh betyr som verb «knegge» som substantiv «knegging, vrinsk». Jeg bruker engelsk skrivemåte i «race», selv om «res» er lov, og det er slik jeg ville uttalt ordet i en norsk opplesning. Men hva betyr altså denne linjen? Det er forskere som har argumentert for at Quartoens «naigh» ikke er neigh («knegge»), men waigh, som blir til weigh, altså «veie, overveie, prøve, lette anker, lette, veie, ha vekt» (men her i betydningen «å regnes som en byrde» (consider as a burden), i følge kommentarene til sonetten i G. Blackmore Evans: The sonnets, som er å finne i utdrag på Google Books. Jeg har ikke sjekket dette verket selv, men dette er argumentert for av MacDonald P. Jackson How many horses had sonnet 51? Textual and literary criticism in Shakespeare sonnets’, English language Notes 27/3 (1990). Min referanse til dette verket er The Oxford Shakespeare: Complete Sonnets and poems, der Collin Burrow er redaktør. Denne utgaven er trykket med ordet weigh, og utførlig kommentar på sidene 493 og 494. At det kan argumenteres for to så forskjellige ord som veie og knegge sier litt om vanskelighetene med å trenge inn i denne linjen, og hva det egentlig er Shakespeare vil si her mot slutten av sonetten. Skal begjæret av fullkommen kjærlighet knegge, eller hva? Og hvordan får man inn no dull flesh på en meningsfull måte? Skal dette veies? Jeg lar det bety at begjæret skal spille hest, og knegge, men uten å ha noe tregt kjød (dull flesh) å drasse på. Med det vil begjæret få et godt forsprang og vinne dette racet, der hesten og rytteren i virkeligheten rir bort fra den elskede, mens den elskende rytterpoeten i tankene rir enda raskere tilbake. Men elegant er det ikke gjort. Jade er for øvrig i dette tilfellet (linje 12) en «gammel gamp», eller «fillemerr», altså en ubrukelig hest. Love, for love er «kjærlighet for kjærlighetns skyld», «for sin egen skyld», «i kjærlighetens navn».

Meningen i konklusjonen er at hesten godvillig går sakte (wilful-slow) bort fra den elskede. Det skal den få lov til, for rytteren skal løpe tilbake til sin elskede i tankene.

Kommentar til sonetten

Så hvordan skal man kommentere en sonett som man egentlig står et stykke unna fra å forstå? Om Shakespeare hadde fått sjansen til å revidere verkene sine, hadde han nok tatt en god titt på denne her. Den forrige sonetten, med samme tema, er behagelig å lese. Den er klar og fin, går i langsomt tempo i takt med reisen, og har et vart vemod ut fra følelsen om at den elskende nå forlater sin elskede. Så kommer altså denne, der den elskende fortsatt forlater den elskede, men nå gjør et slags forsøk på å komme seg tilbake i tankene. De to tingene blir satt opp i kontrast mot hverandre, den langsomme ferden bort, mot den hurtige ferden tilbake. I de første linjene er dette imponerende, nesten umulig, gjort, med temposkift linje for linje, og fullt av ord som betegner rask og sakte fart. Så er det akkurat som om meningen faller litt sammen. Man kan nesten lese det slik som at sammenstøtet mellom den langsomme og raske ferden virkelig blir umulig, at det går i tullball, og det blir en samling ord som betyr noe hver for seg, men ikke sammen. Så kommer den forløsende konklusjonen, der den gamle gampen får gå videre vekk fra den elskede, mens den elskende skynder seg tilbake i tankene. En slik tolkning krever veldig mye godvilje. Jeg lar resten stå åpent.

MacDonald P. Jackson, ‘How Many
Horses has Sonnet 51? Textual and
Literary Criticism in Shakespeare’s
Sonnets’, English Language Notes 27/3

Sonett 24, av William Shakespeare – Mine eye hath play’d the painter and hath steel’d

Sonett 24 hører til blant de mer problematiske blant sonettene til Shakespeare. Den har ikke den suverene fullkommenhet i tanke og uttrykk som de fleste av de andre sonettene, og har også noen ord og vendinger som kan virke som rene trykkfeil. Kritikerne har selvfølgelig lurt på hva dette kan være for noe, og har valgt å overse sonetten, behandle den som en spøk, eller til og med foreslått forbedringer fra Shakespeares original. Originalen er som kjennere av Shakespeare vet en Quarto-utgave fra 1609, antagelig en god stund etter at sonettene ble skrevet, og man kan kanskje få lov til å regne med at forekom trykkfeil også i den tidens utgaver?

Jeg poster sonetten som den står i originalen, og viser i kommentarene til oversettelsen hvilke alternativer som finnes.

Sonnet 24

Mine eye hath play’d the painter and hath steel’d,
Thy beauty’s form in table of my heart;
My body is the frame wherein ’tis held,
And perspective it is best painter’s art.
For through the painter must you see his skill,
To find where your true image pictur’d lies,
Which in my bosom’s shop is hanging still,
That hath his windows glazed with thine eyes.
Now see what good turns eyes for eyes have done:
Mine eyes have drawn thy shape, and thine for me
Are windows to my breast, where-through the sun
Delights to peep, to gaze therein on thee;
Yet eyes this cunning want to grace their art,
They draw but what they see, know not the heart.

Min oversettelse

Mine øyne har spilt maleren som har gjort til stål
Din skjønne form i mitt hjertes tavle
Min kropp er rammen hvori den er holdt
Perspektiv er den beste malers kunst
For gjennom maleren må du se hans dyktighet
Til å finne hvor ditt sanne bilde er avbildet
Som i mitt indre studio fortsatt henger
Og som har glassert hans vindu med dine øyne
Nå se hva gode vendinger øyne for øyne har gjort
mine øyne har trukket din form, og din for meg
Er vindu til mitt bryst hvorigjennom solen
Nyter å titte inn, til å stirre derinn på deg
Likevel vil kyndige øyne hylle denne kunst
De tegner, men hva de ser, kjenner ikke hjertet.

Kommentar til oversettelsen

Første linje har et problematisk ord i steel’d, som må oversettes til et slags «stålet», eller som jeg forsøker «gjort til stål». Det ser merkelig ut. Så merkelig, at kritikeren Edvard Cappel (1713-1781) i sin revisjon og nyutgivelse av Shakespeares samlede verker erstatet ordet med stelled. Det passer unektelig bedre, og mange utgivere foretrekker å bruke dette ordet fremfor det som like unektelig står i originalen. Jeg har lagt til noen kopier og lenker nederst, så kan dere sjekke selv. Linje 4 ser ikke ut til å henge helt sammen med de tre første verken på norsk eller engelsk. Dr. Ledger foreslår derfor på de utmerkede sidene sine dedikret til Shakespeares sonetter å erstatte it med that, slik at meningen blir at kroppen både er the frame (rammen) og den som gir bildet sitt riktige perspektiv. Jeg er som dere ser tro til originalen, og godtar at linje 4 er litt malplassert.

Linje 5-8 er også med på å underbygge at det er noe merkelig med denne sonetten. Den veksler mellom formene thou, thy og thine, og you og yours. Det er veldig underlig at en dyktig skribent skal blande sammen former på denne måten her i en og samme tekst. Kanskje har den som satte sammen Quarto plukket litt herfra og litt derfra? Kanskje var denne sonetten ikke helt ferdig redigert ved utgivelsen? Meningen i disse linjene er også litt rar, og vanskelig å få tak på. Å oversette bossom med «mage» er kanskje ikke det beste, jeg valgte i stedet «mitt indre», og shop er naturligvis ikke noen vanlig butikk, men et malerstudio eller galleriet der bildene henger.

Linje 9-12 er heller ikke de enkleste. Poenget jeg kan se, er at øynene har trukket et bilde av den elskede, og dette bildet er nå gjemt i den elskendes sjel, eller kropp, som oftere blir brukt her i denne sonetten. Det er vakkert hvordan titter der inn og ser på den skjønne elskede, men når man tenker etter på det, gir det ikke særlig god mening.

Konklusjonen kunne kanskje også vært oversatt på en annen måte. Men poenget i avslutningen tror jeg skal være utvilsomt. Og det er at hva øynene ser, ikke er kjent av hjertet. Det vil si at det er ikke alltid overensstemmelse mellom sansingen og følelsene. Dette er det første øyeblikk av disharmoni i Shakespeares sonetter.

Kommentar til sonetten

Hvis man skal lese denne sonetten på alvor, og ta den som den står, så vil jeg tolke den slik at de elskende ser hverandre og bevarer bildet av den andre i sin kropp. Dette bildet er skjønt, men det kan hende hjertet skjuler hemmeligheter som i dette bildet ikke blir oppfattet. Det kan også tolkes slik at bildet, formene og utseendet er litt overflatisk, og at hjertet ikke alltid lar seg påvirke av dette. Hjertet bestemmes av noe dypere enn bare den elskedes bilde. Slutten åpner også for at det her finnes en hemmelighet, det er ikke alt poeten har sagt. Det kan også være at alt som står over er tull, at det bare er hjertet som betyr noe, og at poeten bare leker når han skriver det andre. I en maksimalt positiv tolkning for Shakespeare, kan vi da kanskje foreslå at feilene i den er bevisste, at om noen sonetter skulle inneholde feil og dårlige bilder, så måtte det være denne.

*

Kopi av originalen fra denne siden her.

THE 1609 QUARTO VERSION

 

 

24

 M ine eye hath play’d the painter and hath ſteeld,
Thy beauties forme in table of my heart,

My body is the frame wherein ti’s held,
And perſpectiue it is beſt Painters art.
For through the Painter muſt you ſee his skill,
To finde where your true Image pictur’d lies,
Which in my boſomes ſhop is hanging ſtil,
That hath his windowes glazed with thine eyes:
Now ſee what good-turnes eyes for eies haue done,
Mine eyes haue drawne thy
ſhape,and thine for me
Are windowes to my breſt, where-through the Sun
Delights to peepe,to gaze therein on thee
  Yet eyes this cunning want to grace their art
  They draw but what they ſee,know not the hart.

En skannet kopi finner dere her. Dere vil se at det er ingen tvil om hvilke ord originalen inneholder.