Ungbirken, av Jørgen Moe

Det er siste søndag i april. Over det ganske land er våren i anmarsj. Jeg var selv ute i solen, denne fantastiske tiden da blader slår knopp, og løvet spretter. Det er den mest poetiske av årstidene, det er skrevet utallige dikt med løfter om liv og forelskelse. Diktet jeg skal poste i dag, er ikke om våren, men om det treet mange mest forbinder med våren – nemlig bjørka!

Det er et veldig kjent dikt, skrevet av Jørgen Moe, den tiden han var prest i Krødsherad. Det fant sin plass i en diktsamling, At hænge paa Juletreet (1855), og på ny i en utvidet og revidert utgave, En liten Julegave, som først ble utgitt i 1859, så igjen i 1863. Disse diktene er en forlengelse av presegjerningen. De er forkynnende, og skal presentere Bibelens budskap i poetisk, folkelig og forståelig form. Jørgen Moe var en utrettelig, flittig mann av sin tid, han følte kallet for å nå ut til folket. Å holde prekener i kirken, var ikke nok. Tidligere i livet var det andre ting enn Bibelens visdom og Guds ord det gjaldt å formidle, da var det den norske folkediktningen og folkeeventyrene det gjaldt om å få ut.

I vår sekulære tid er det kanskje noen som vil bli skuffet over at diktet er religiøst. Det er å misforstå. Man lukker dørene for mye om man vil mene at Bibelen og dens par tusenårige tolkningstradisjon ikke har noe å tilby. Tankene Jørgen Moe formidler her, har vist seg å ha ganske god gjenklang ned gjennom historien, og fortsatt i dag, halvannet hundre år etter det ble skrevet. Det er et faktum at Moe var inspirert av Kristen tro, og ville formidle kirkens lære, og at det var hele formålet med dette diktet. Læren er at man skal være ydmyk. I diktet og i kirken er det at man skal være det overfor Gud, men det er i god norsk tradisjon at man skal være det overfor hverandre og til og med én selv, også.

Mine første møter med diktet var en veldig ukristen slektning som hadde lært det utenatt, og drev og deklamerte det i dåp og konfirmasjoner for barnebarna sine. Jeg satt alltid med det inntrykk at noe av det viktigste for ham var å vise at han kunne det utenatt, og at han fortsatt kunne det, selv når han ble eldre, men jeg var selv bare et barn den gang. Og jeg husker ingenting av det, utenom at han brukte ordet birk, noe jeg den gang ikke visste hva var. Det er altså bjørk.

Og bjørka han snakker om, står ved Krøderen, en innsjø, og ikke en fjord, men bildet blir det samme. Det er bjørka som speiler seg i vannet, slik at når den vokser, så ser den i vannet mindre ut. Denne ideen bærer hele diktet, og Moe bruker fem strofer med 8 linjer i hver på å legge den frem. Det ender med en klar og tydelig moral, slik at hele historien med bjørka blir en allegori over hvordan vi som mennesker bør tenke og oppføre oss. Slike allegorier med motiv fra naturen dominerer samlingen diktet ble utgitt i, men det er ingen steder så vellykket og illustrerende utført som her. Derfor er dette diktet sammen med Den gamle mester blitt det mest kjente i samlingen, og sammen med Fanitullen det mest kjente i Jøren Moes lyriske produksjon.

Ungbirken

En Ungbirk stander ved Fjorden
Og Vandspeilet ganske nær.
Hvor stor og smuk den er Vorden
De Aar, jeg har boet her!
Nu løfter den hvide Stamme
Kronen fra Bredden lav.
Men tro dog ei, den vil bramme;
Den ved ikke selv deraf.

I Guds og i hvermands Øine
Den vokser fra dag til dag,
Og Kvistene, som sig høine,
Nu byde hver Sangfugl tag.
Men Birken undres derover;
Den kjender slet ei sin Rang.
Den bøier mod Vandets Vover
Saa ydmyg Bladenes hang.

Just dette kan den forlene
Skjønhed for andre Trær
Og lukker hen i dens Grene
Al Himlens vingede Hær.
Just det, at den ikke tænker
At løfte sin Krone op,
Men stille Kvistene sænker,
Gjør skyggende lun dens top.

Hvad kommer det af? Den skuer
Sig daglig i Bølgens Speil
Og ved siden av Krat og Tuer
Og – skuer saa deiligt feil.
Thi alt som mod Lysets Riger
Den hæver sin Krones Stav,
Den synes den nedad stiger
Og vokser sig mere lav.

Du, deilige Birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
Hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
Nedad med hver en dag –
At krone og at ophøie,
Det vorder da Herrens sag.

1855

En gjennomgang av språk, form og innhold

Formen på diktet er den samme som i Nordal Griegs Sprinterne, og 17. mai, 1940 (I dag står flaggstangen naken). Det er også veldig kjente dikt, men fra en helt annen tid, og med helt andre tema, så slektskapet kommer kanskje uventet på noen. Men de har alle disse diktene 8 linjer i hver strofe, hver linje har 3 trykktunge stavelser, og de trykktunge og trykklette stavelsene kommer (med noen unntak) annenhver. Rimene er i partalls og oddetallslinjene, altså kryssrim i hver av de to halvdelene. Her i ungbirken er rimmønsteret AbAbCdCd, der stor bokstav markerer at det er trykklett utgang. Altså at siste stavelse er uten trykk.

Språket er dansk, det som i Norge ble kalt Det almindelige Bogmaal, men som var dansk med ørsmå endringer. Med litt trening er det ingen problem å lese det i dag, selv om rettskrivingsreformene på 1900-tallet har gjort stavemåtene for en del av de kjente ordene litt fremmed. Jeg går gjennom strofe for strofe, og tar for meg ord som kan volde problemer. Merk at i originalen var alle substantiver skrevet med stor bokstav. Det samme gjelder første ord i hver linje. Jeg har rettet dette manuelt fra utgaven jeg fant på Dikt.org, jeg vil ha en utgave tettest mulig på originalen.

En ungbirk er altså en ung bjørk, eller ungbjørk. Stander er står, vandspeilet er et annet ord for vannoverflaten, vorden er blitt. I de to siste eksemplene der ser vi nært slektskap til tysk. Aar og boet er eldre skrivemåter for ‘år’ og ‘bodd’. Kronen er det samme ordet vi bruker i dag, trekronen, best illustrert i barnetegninger med lang stamme og en runding av blader og greiner på toppen. Bjørka er ikke det treet som har mest markant krone, men det er altså greinene og bladene som samler seg i toppen, over den nakne stammen nede. Bredden er bredden ved fjorden, så den løfter toppen av greinene bort fra bakken. Bramme er et sjeldent ord, det betyr å skryte. Så de to siste linjene sier at den vil ikke skryte, selv om den løfter kronen så høyt. Den vet ikke selv at den gjør det. Også det siste ordet, deraf, har nært slektskap med tysk. I dag setter vi på norsk vanligvis preposisjonen først, og sier av det.

Øine og høine er gammeldags skrivemåte med diftongen ‘øi’ for ‘øy’, vi skriver i dag øyne og høyne. Sig er seg, og skal uttales slik vi i dag uttaler ordet. Byde er å by, og jeg tror det skal være slik at kvistene som nå vokser seg høyere opp i luften, tilbyr sangfuglene tak (tag) å sitte på og synge. Derover er en ny tyskinspirert sammensetning, der pronomenet kommer før preposisjonen og blir slått sammen med den. På norsk er det vanligere å si «over det». At den ikke kjenner sin rang, vil si at den ikke kjenner sin plass. Vandets vover er vannets bølger, det er dansk vove, samme ord som vårt våg. De fire siste linjene sier at bjørken ikke undrer seg over at den vokser så høyt, og er så flott. Den bøyer heller ydmykt de hengende bladene sine ned mot vannet.

Just blir brukt ennå i dag, men er kanskje mer kjent i sin engelske versjon, en norsk omskriving kan være akkurat eller nettopp. Forlene er jeg ganskje sikker på betyr skjenke, eller gi bort, og det den kan gi bort er skjønnhet for andre trær. Så står det videre at den lukker i grenene sine himmelens bevingende hær, noe som vanskelig kan være noe annet enn fuglene. I de fire siste linjene i denne strofen står det at det er akkurat det at den ikke løfter trekronen oppover, men heller senker den, som gjør at toppen blir lun og skyggende (for fuglene).

Å skue er å se (utover), ordet er på vei ut av normal dagligtale. Det blir mest brukt i spøk og på lek, og i liksomhøytidelige sammenhenger. Den ser seg (skuer seg) i bølgens speil, den speiler seg i vannet, og så er det kratt og tuer og norsk landskap ved siden av – før denne tanken blir avbrutt med at bjørka ser feil. Feilen blir beskrevet i de fire neste linjene, der riger er rager, og staven i kronen er greinene som holder kronen oppe, lignende stavene i en stavkirke. Så feilen bjørka ser, er at når den rager oppover mot himmelen, og hever stavene (eller greinene) sine oppover, så ser det i vannet ut som den blir mindre. Og det er i vannet den ser seg selv. Der, i vannet, blir alt speilet motsatt, sånn at det ser ut som den stiger nedover, og vokser seg lavere.

I siste linje henvender poeten seg direkte til bjørka, med tiltaleordet Du, adjektivet deilig, og forsterkningen du kjære. Det kan kalles en form for personifisering, at bjørka på denne måten blir utstyrt med personlige pronomen, og det i andreperson. På deg vil jeg ofte se, sier poeten, han vil ofte se på bjørka. Gud give er en gammel konjunktiv, om jeg ikke tar helt feil, et uttrykk for ønske, Gud gi, sier vi i dag,eller vanligere: måtte Gud gi (= jeg skulle ønske Gud ville gi). Det han ønsker, er å lære (maatte lære) hva du meg så smukt kan te. Te er et gammelt ord for å vise frem, opphavet er norrønt, så dette er godt norsk. Hva poeten ønsker å lære av bjørka, er å vokse nedover, for det å vokse oppover, eller krone og opphøye, det er en sak for Gud.

Under har jeg markert trykket i siste strofe med fet skrift. Man ser at det er tre trykksterke stavelser i hver linje, at første stavelse i alle linjene er trykklett, og at denne trykklette stavelsen alltid blir fulgt av en trykktung, men så kan det variere lite grann med to og en trykklett stavelse mellom de trykktunge utover i linjen. Siste stavelse er trykktung i partallslinjene, trykklett der det er oddetall. Den vanligste trykkfordelingen er tTttTtTt/ tTttTtT, altså to trykklette stavelser etter den første trykktunge. Men dette er ikke konsekvent, og det er heller ikke slik at trykkfordelingen i alle strofene er helt lik.

Du, deilige birk, du kjære!
Paa dig vil jeg ofte se.
Gud give, jeg maatte lære,
hvad du mig saa smukt kan te:
At vokse i eget øie
nedad med hver en dag
at krone og at ophøie,
det vorder da Herrens sag.

Kommentar til diktet

Ingard Hauge skriver i Norsk litteraturhistorie bind 2 (Oslo 1975) at dette med ydmykhet hadde vært et problem for Jørgen Moe selv helt fra ungdommen av. Poenget er at vi mennesker gjerne strever etter å løfte vår krone oppover, å se bra ut, virke imponerende, og utføre kraftfulle prestasjoner. Bildet med bjørka er at nettopp når den forsøker å løfte kronen opp, så vil den se mindre ut. Den kan derfor like godt la være. Det er like bra å holde seg lav, og heller la Gud ta seg av løftene og prestasjonene.

Folk som ikke er så utpreget religiøse, kan også ha noe å lære av dette bildet Moe forsøker å tegne med bjørka. Det er forfengelig, det tar på kreftene, og resultatet kan bli vel så bra om man slakker litt på kreftene og ambisjonene, og ikke trenger å virke så ruvende. I det siste har Moe ganske sikkert mye å si dagens generasjon, som sliter med prestasjonsangst og press og slike ting som kommer av at man ønsker så sterkt å prestere. Noe av poenget i Moes dikt, er at bjørkas prestasjon i vannet ser bedre ut når den ikke vokser så høyt.

Bjørk, Vår, Vann

Fanitullen, av Jørgen Moe

Det er januar 2017. Jeg har bestemt meg for å tilbakeposte innlegg for 2014, slik at søndager det året ikke blir bare russiske dikt. I løpet av året vil jeg ha puslet det sammen med norske, italienske, tyske og engelske dikt, det er planen.

Første dikt ut er Fanitullen, av Jørgen Moe. Det er et dikt som går litt utenom de tingene jeg kan best. Men jeg har lest meg opp etter beste evne, og satt stoffet sammen så godt jeg kan. Resultatet er etter hvert ikke så verst, vil jeg tro, det skal være ganske korrekt det som står her nå. Det er jo ganske mye bak dette diktet, og historien og sagnet det bygger på.

Fanitullen betyr Fandens trall. Det er en slått for Hardingfele, etter sagnet spilt av Fanden selv, mens han sitter på en øltønne under et bryllup i Hallingdal. Det er dette bryllupet Moe gir poetisk form i diktet sitt.

Det gjør han ved å bruke rytmen til det gamle tyske kvadet, Nibelungen. Målet er at rytmen skal være besettende, slik som musikken er det. Det er den samme villskap, den samme marsj mot den uungåelige slutten, der, som i slåtten, som i sagnet. Vi tar det alt sammen etter tur, og begynner med diktet.

Fanitullen

I hine haarde Dage,
da ved Øldrik og Svir
Hallingdølens Knivblad
sad løst i hans Slir, –
da Kvinderne til Gilde
bar Ligskjorten med,
hvori de kunde lægge
sin Husbonde ned,

stod der et blodigt Bryllup
i Hemsedal ensteds,
hvor Leg og Dands var tystnet
og Karlene slog Kreds.
Thi midt paa Gulvets Tilje,
i den mandslagne Ring,
stod to med dragne Knive
og ét Bælte spændt omkring.

Og som udskaarne Støtter
i hvilende Ro
staa endnu fire Karle
i Kredsen om de to.
De løfte Tyrilysen
mot det sorte Bjelketag,
hvor Røgens Hvirvler samles
til et rugende Lag.

Forgjæves tvende Kvinder
med Hyl trænge frem,
at bryde det faste Gjærde,
der er stillet foran dem.
De kastes vredt tilbage
af de muskelstærke Mænd –
og Spillemanden rolig
gaar til Kjældertrappen hen.

Nu skal han ned at tappe,
thi den seirende Mand
kan sagtens vel behøve
at kysse Bollens Rand.
I Bæltespænding nappes
de kun med Blodets Tab,
saa maa vel Aaren fyldes
fra Tøndeetutens Gab.

Men da han stod i Kjældren,
han saa i et blaaligt Skin
én sidde der paa Tønden
og stemme Felen sin.
Og Karlen holdt den omvendt,
tæt op til Brystet klemt,
og gav sig til at stryge,
saasnart han havde stemt.

Det var et Spil som dued:
Det klang som vred Mands Ord,
som Hugg av staalsat Bile,
og som Næveslag i Bord.
Det jubled, og det hulked
i den skumle Kjælderhal,
da Slaattens Toner endte
med et rungende Mannefald.

Taus Spillemanden lytted
til de mægtige Løb;
det var, som Spillets Hvirvler
ned ad Ryggen ham krøb.
Så spurgte han den anden:
«Hvor lærte du den Slaat?»
Han svared: «Det er det samme,
men mind dig den blot!»

Nu Manden ned sig luded
og efter Tappen tog –
da saa han Hestehoven,
som Takt mot Tønden slog.
Han glemte rent at tappe,
han sprang i Stuen op –
der løfted de fra Gulvet
den faldne Mandekrop.

Fanitullen kaldes
endnu den ville Slaat,
og Dølene den spille,
og spille den godt.
Men lyde de grumme Toner
under Øldrik og vir,
da løsner atter Kniven
i Hallingdølens Slir.

fra Dalene, episk-lyriske Digte, 1849. Første versjon jeg finner på Nasjonalbiblioteket er Digte, 1856. Norsk Wikipedia skriver at Moes vversjon er fra slutten av 1840-årene. Også Hole historielag har 1849 og samlingen fra Dalene.

Gjennomgang av språket og meningen med diktet

For en moderne leser er det ikke alt som er like greit å forstå. Her skal følge en veiledning og forklaring. Det er 10 strofer, hver på 8 linjer. Hver strofe får ett avsnitt.

I hine hårde dage er et fast uttrykk, det er en ubestemt tid, men bryllupet det er snakk om fant sted i 1724, på Larsgård i Hol.  Svir er turing, festing, slir er sliren som kniven satt i. Første fire linjer sier enkelt fortalt at den gang  folk fra Hallingdal (Hallingdøler) raskt tok til kniven når det var øl og fest, slagsmål var vanlig. Gilde er også en slags fest, stort selskap, for eksempel et bryllup. Den gang, i hinde hårde dage, så hadde kvinnene også likkledene med, klærne man ble begravet i, for det hendte nok at noen ble drept, så vilt gikk det for seg.

Andre strofe fortsetter direkte fra den første, og fortsetter setningen som er innledet der. Den gang det var slik som i den første strofen er omtalt, så var det et bryllup et sted i Hemsedal, i følge diktet, Hovet i Hol, i følge sagnet. Jørgen Moe var fra Ringerike, og skulle være godt kjent i traktene. Det er ukjent hvorfor han plasserer bryllupet og slagsmålet et annet sted. Man kunne jo gjette at det var for å få versemålet – rytmen – til å gå opp? Uansett, så var i diktet dansen og leken stilnet (tysnet), og karene (karlene) stod i ring (slo krets) rundt to karer med kniver og knyttet fast med belte. Dette med beltet er noe Jørgen Moe har lagt til, det er ikke noe om det i originalkildene. Gulvets tilje er gulvets planke, tilje er bord eller brett i bunnen av en liten båt, eller golvbord, nynorskordboka skriver 2. «bord, planke i et golv» og 3. (danse)golv. Så scenen er at bryllupsgjestene rundt to stykker i ferd med å slåss med kniv. De to som sloss er for øvrig Ådne Knutson Sindrol og Levorn Person Haga, uten at dette noen gang kommer frem i diktet.

Tyrilysen i strofe 3 er lyskilden, som kommer av tyri, død furu som inneholder mye harpiks og tjærestoff, ordet har sammenheng med tjære. De fire karene som holder disse lysene, som utsårne støtter i hvilende ro, er jeg ikke så sikker på, om det er levende mennesker, eller hva det er. I hvert fall stiger røyken fra lysene, eller faklene, opp til taket, der hvirvlene samler seg i tykke lag.

Tvenne kvinner trodde jeg skulle bety to kvinner, så det er to kvinner som trenger seg frem for å stoppe slosskampen, men de blir holdt tilbake av de muskelsterke menn (i ringen som ser på). Kanskje er det nå også noen som ikke er sikre på vredt, partisipp av vrede, sinne, altså de kastes sint tilbake. Spillemannen er i følge kildene kjøkemester, eller «kjøkkensjef». Han blir også kalt Kjellermannen, av og til. Kanskje fordi det er han som går ned i kjelleren. Jeg skal være forsiktig med å si mer, men jeg oppfatter det slik som at det er han som har ansvar for festen. I alle fall er det han som i strofe 4 rolig går bort til kjellertrappen (til kjellertrappen hen).

I femte strofe kommer forklaringen på hva han skal ned i kjelleren å gjøre. Han skal tappe øl til seierherren i slosskampen, for det kan han nok behøve (ti den seirende mann/ kan saktens vel behøve å kysse bollens rand (kant). Å kysse kanten på en drikkebolle er å sette munnen til den, rett og slett å drikke. Beltespenning er navnet på den type slosskamp de gjennomfører, knyttet sammen med et belte. Store norske leksikon skriver hvordan det gikk til, bundet sammen tett inntil hverandre, og så må man forsøke å holde den andres håndledd fast, og selv stikke. I denne formen for kamp blir væsken (blodet) bare tappet, så da må det nok etterfylles fra tappetønnen. Åren er blodåren, tønnetuten er tuten på øltønnen.

Vi er halvveis i diktet, ferdig med strofe 5, og over til strofe 6, da det kommer et viktig tillegg og diktet nærmest skifter dimmensjon. Hittil har det vært en riktignok dramatisk scene i et bryllup, men mellom mennesker og i følge teksten ganske vanlig, i de trakter på den tiden. Nå blir imidlertid Fanden introdusert, uten at vi straks får vite at det sikkert er han. Det er en som sitter i et blålig skinn, på øltønnen, og stemmer felen sin. Han holder felen feil vei (karen holdt en omvendt), det kan jo være et varsel om at det er noe spesielt med ham, at det er styggen selv, som gjør alt omvendt. Han holder felen tett til brystet, og gir seg til å spille (stryke) så snart han har stemt ferdig. Det er altså Fanden som sitter på øltønna og stemmer felen sin, og begynner å spille straks han har stemt ferdig.

Det var et spill som dugde, det kan vel godt kalles en underdrivelse, en litotets, å duge er å være god nok, sterk nok, fungere. Spillet var altså bra nok, det er Fanitullen. Det klang som vred manns ord, er å klinge som en sint mann snakker, altså spillet raser av gårde, hissig og høyt. Bile er en øks med kort skaft og bredt blad, en tømmermannsøks, så når musikken lyder som hugg av stålstemt bile, så er det at den lyder som øksehugg. Næveslag i bord er lyden når man hamrer neven (hånden) i bordet. Jeg vet ikke hvorfor enkelte versjoner på nettet her har «veneslag», det er Næveslag det står i originalen, og det er det som gir mening. Det jublet og hulket (av tonene) i den skumle kjellerhall (skummel, fordi karen som spiller er skummel), og slåttens (musikkstykkets) slutt varsler mannefall, det vil si varsler død.

Spillemannen, som altså ikke er felespilleren, men kjøkkensjefen eller festarrangøren, står taus og lytter til felespillet i første linje i strofe 7. De mektige løp er løpene opp og ned på fela, man sier at fingrene løper opp og ned, det er fart og driv i slåtten. Det er som om spillets virvler nedover ryggen på ham krøp, har dobbel betydning, også at det krøp nedover ryggen på ham i uhygge. Ellers er det spillets virvlende toner det er snakk om. Kjøkkensjefen – eller kjøkemesteren – spør så felespilleren hvor han lærte denne slåtten, og felespilleren svarer at det er det samme, men minn deg den blott. Blott er bar, eller bare, tilsvarende vi bruker «se med det blotte øyet», se bare ved hjelp av øyet, uten andre hjelpmidler. Felespilleren sier til kjøkemesteren at han skal ikke bry seg om hvor slåtten kommer fra, han skal bare legge seg den på minnet.

Når så kjøkemesteren i strofe 9 skal tappe øl fra øltanna, så ser han at felespilleren ikke har føtter som et menneske, men hover som en hest. Det er Fanden selv. Og det er han som har spilt, og som nå trampet takten mot tønna. Kjøkemesteren blir fra seg, glemmer helt å tappe øl, og løper i stedet opp til de andre på festen i etasjen over. Der har det vært slosskamp med beltespenning, den dramatikken forlot vi i strofe 5, den er nå helt glemt for kjøkemesteren. Resultatet av slosskampen er nå klar, i det de løfter den falne mannekropp, den ene av de kjempende er død.

Tiende og siste strofe er som en oppsummering. Her får vi vite at slåtten kalles Fanitullen, Fandens trall, og at det dermed var sin egen slått Fanden spilte. Dølene, eller Hallingdølene – folk fra Hallingdal – spiller den ennå, og de spiller den godt. Det er helt sant, den gang som nå, det er en slått som heter Fanitullen, det er til og med flere, og de blir fortsatt spilt. Her i diktet er det altså Fanden som spilte den først, på øltønnen, i bryllupet. Og dølene har lagt den på minnet, slik Fanden sa til kjøkemesteren han skulle gjøre. I de fire siste linjer lyder illevarslende at om disse grumme (grusomme) toner lyder igjen under øldrikk og svir, det vil si øl og fest, så sitter knivene løst i hallingdølens slirer. Da venter det nok kanskje et nytt drap.

Kommentarer til diktet

Det er en fortelling på vers, dette diktet her. Og det bruker noe av fortellingens virkemidler. I hine hårde dager setter hendelsene et sted mellom sagn og virkelighet, beslektet med eventyrets Det var en gang, som eventyrinnsamleren Jørgen Moe skulle kjenne veldig, veldig godt. Det var en gang er imidlertid utenfor tid og rom, mens hine hårde dager er en svunen tid, en konkret tid, som har vært. Første strofe har også nok av varsler og frempek om hva som kommer til å skje, om kniven som satt løst i sliren, og kvinnene som bar med likskjortene.

Scenen settes i strofe 2, det er i Hemsedal et sted – faktisk feil, riktignok, når det gjelder de begivenhetene Moe skriver om – men et konkret sted, i tid og rom, altså ikke som i eventyrene. Dette utgir seg for å være sannhet, det skal være noe som har skjedd. Merk også i strofe 2 hvordan alt er stoppet opp, leken og dansen var stilnet, karene står i krets, midt på gulvet. Og inne i ringen står de to slåsskjempene, hver med sin kniv. Scenen er satt.

Tredje strofe har mer malerisk miljøskildring, kan man nesten kalle det. Det blir skildret hvordan tyrilyset – eller faklene – sender røyk opp mot taket, der den legger seg i tykke lav. Innforståtte kan fornemme både lukt og lyd, og den intense, uhyggelige stemningen.

Fjerde strofe fortsetter å bygge opp spenningen. Nå er det kvinnene som forsøker å stoppe dem, uten hell.

Siste linje i den den fjerde strofen innleder også den femte, der spillemannen, eller kjellermannen, eller kjøkemesteren, går ned i kjelleren for å tappe øl. Her er det et sceneskift i diktet, og uhyggen skifter karakter. Scenen med slosskjempene i ringen blir forlatt, vi får aldri høre så mye om hva som egentlig skjer der, hvordan slagsmålet går til. Viktigere er det som skjer i kjelleren.

Der sitter nemlig Fanden selv, og stemmer fela. Først, i strofe 6, får vi bare et lite varsel om hvem det er, i og med at han holder fela feil vei. Det blålige skinnet er miljøskildringen, her. Det skal underbygge den uhyggelige stemningen. Jeg vil også si at de fem første strofene er ganske intense, det er et veldig driv i rytmen og selve diktet, men i handlingen er det ikke så mye som skjer. Det er bare stemningen som bygger seg opp og opp, varsler om noe uhyggelig som skal skje, slåsskjempene i midten av ringen, men kampen kommer aldri i gang. Det gjør den- kanskje – i det Fanden begynner å spille. Så man kan, kanskje, si at stemningsoppbygningen og skildringene i starten av diktet er når Fanden stemmer fela. Så begynner han å spille, og først da er Helvetet løs.

Det vet vi riktignok ikke, for slåsskampen over blir aldri beskrevet, det er bare felespillet til Fanden. Det ser vi gjennom øynene til Kjøkemesteren, vi blir liksom med ham ned i kjelleren, og ser og hører alt gjennom ham. Det er et spill som duger, den lyder som vred manns ord, som stålsatt øks, som neve i bord, alt sammen aggressivt og sint, hissig. Dette er Fanitullen, Fandens trall, og mens han spiller blir en av slosskjempene over drept. Strofe 7 slutter med det, rungende mannefall. Denne strofen går over stokk og stein, som det må, når Fanden spiller fele.

I strofe 8 går det kaldt nedover ryggen på Kjøkemesteren som har hørt slåtten, trallen, han skjønner jo ikke ennå hva det betyr.Hva som har skjedd. Det bør også gå kalt nedover ryggen på oss, oppmerksomme lesere. Han spør hvor felespilleren har lært slåtten, men får ikke noe svar på det. Det ville avsløre hvem han er, og hva slåtten er. Så felespilleren – Fanden – sier bare at Kjøkemesteren skal huske den. Det samme sier han til oss, leserne. Det er sagnet som blir overlevert, når Fanitullen spilles, er det Fandens trall. Da er menneskeliv i fare.

I niende strofe kommer sjokket at det er Fanden selv som har spilt. Kjøkemesteren har kanskje anet det, men ikke helt forstått det i all sin uhygge. Det er Fanden, Styggen selv, den onde. Han kommer aldri i gode hensikter. Han vil ha liv. Kjøkemesteren har – som vi lesere – helt glemt hva som skjer i etasjen over, og løper opp. Der ser han drapet ha skjedd, den falne mannekropp løftes opp. Tankene går kanskje litt til Goethes Der Erlkönig, der det er alvekongen som krever liv, og der effekten er litt av det samme. Det er for sent, livet er krevd. Ellers er de to selvfølgelig helt forskjellige dikt, med helt forskjellige poeng.

Strofe 10 summerer opp, og henter tilbake det det begynte med i strofe 1. Her blir også tittelen brukt, Fanitullen, og med sagnets måte å gjøre det på blir det sagt at det gjelder også i dag. Dølene spiller fremdeles denne trallen. Men, blir det advart, om det blir spilt under øldrikk og fest, så vil Fanden kanskje komme igjen og kreve liv.

Dette var mer en liten analyse av Fanitullen som fortelling. Det er imidlertid et dikt, en lyrisk tekst, med rim og rytme som viktige virkemidler. Her er det nibelungestrofen som blir brukt. I originalen er det 4 linjer med 6 takter i hver, og parrim. Her i Fanitullen er som så ofte ellers på norsk strofen delt inn i 8 linjer med 3 takter i hver, altså hver av de fire linjene er delt i to. Kanskje kjente noen av Moes samtidige Nibelungesangen så godt at de husker hvordan hevntørst og hat rir dette eposet, og med Fanitullen viser han at det middelalderske hatet og hevntørsten har overlevd opp mot samtiden, og er med på å forklare hvordan slåtten ble til? Kanskje er dette å strekke det langt? I hvert fall er den hissige rytmen i diktet gjenspeilet i handlingen, og i slåtten diktet er laget til. Den raske takten minner kanskje også om hjertebanken vi får når vi er redde. Mye av det jeg her har skrevet, har jeg fra Ivar Havnevik, Dikt i Norge, på sidene 224 og 225.

Litt om Jørgen Moe

Jørgen Moe er mest kjent som den store eventyrinnsamleren i Norge. Mange kjenner paret Asbjørnsen & Moe bedre enn de kjenner fornavnet til dem begge. Jørgen Moe gjorde imidlertid mer enn bare å samle inn folkeeventyr. Han virket som prest, og senere som biskop, og skrev altså dikt og andre typer tekster. Fanitullen er ganske uvanlig til ham å være, litt spesielt at en sterkt troende prest skal skrive en tekst basert på folketro og sagn.

Moe kom fra ganske fornem slekt, og vokste opp på Øvre Mo gård, i Hole, på Ringerike. Faren var Engebret Olsen, gift Mo, bondearistokrat og stortingsrepresentant fra Buskerud. Jørgen Moe studerte først jus, så teologi, før han fra midten av 1830-årene begynte å interessere seg for den gamle bondekulturen og folkeminnevitenskap. Inspirasjonen var fra Brødrene Grimm, og innsamlingen var seriøs og vitenskaplig nok. Arbeidet fortsatte utover 1840-tallet, og den endelige versjonen av norske folkeeventyr kom i 1851, med forord av Jørgen Moe. Han hadde da samlet ikke bare folkeeventyr, men også folkeviser.

Ved siden av hadde han diktet litt selv, og det er dette som resulterte i samlingen Digte, fra 1849, der Fanitullen er hentet fra. Motivet til Fanitullen kunne han utmerket samlet inn i løpet av reisene sine.

Først fra litt utpå 1850-tallet ordinerte han seg til prest, og begynte prestegjerningen. Da endret også diktningen hans seg, og fikk en mer religiøs karakter.

I det hele tatt levde Jørgen Moe et rikt og variert liv. Det er et ganske ulikt bilde som gis av ham, når man leser ulike steder, med ungdomsforelskelse og kjærlighetssorg, og med tydelige spor etter seg i mange ulike deler av livet, og på mange ulike felt. Han må sannelig ha vært en begavet mann.

Bryllupet på Larsgård – Litt om sagnet og historien diktet bygger på

Det er kanskje litt drøyt å kalle dette et sagn, sagndelen er Fanden på øltønna og opphavet til slåtten. Hva som hendte under bryllupet og etterpå, har selv blandet seg inn i sagnet, og på en måte blitt et eget sagn. Også denne historien finnes i forskjellige versjoner. Felles er at det er to slosskjemper under et bryllup, og at disse kommer i kamp. Det ender med dødsfall, selv om detaljene her er litt uklare om det var mord, eller hva det var. Den ene ble i hvert fall dømt for drap, og måtte leve som rømling i mange år. Dette er referert til i samtidige rettsdokumenter, så dette kan vi være rimelig sikre på.

Årstall, sted og navn på slåsskjempene er kjent. Det er 1724, på Larsgård i Hovet, i Hol, øst for Hallingskarvet. Den ene som sloss er Arne – eller Aadne – Knutson Sindrol, soldat i kompani Hallingdal. Den andre er Levor Person Haga, sønn av en rik bonde (Knut Levordsen på Nedre Sønderol) og dattersønn av lennsmannen (Pål Eivindsen Nedremyr). Det skal være Arne, eller Aadne (det er to versjoner av samme navn), som trekker opp og provoserer, og det er også han som ender opp med å dø. Levor blir dømt for drapet, og må leve som rømling. Samtidig som han må det, blir kona hans (Sissel Olsdotter) gravid, og de får sønnen Knut (oppkalt etter Levors far) i 1725. De får datteren Birgit (oppkalt etter besemora, Levors mor) i 1731.

Alt dette er fakta. Det er altså blandet inn med sagnet og folkelig overtro, at det var en uhyggelig stemning ved bryllupet, at gjestene fryktet det skulle skje en fæl forbrytelse, og at kjellermannen – i diktet til Moe kalt spillemanen – fryktet dette mer enn noen av de andre. Han kom fra Hølgjigarden oppe ved Strandavannet. Alt dette har jeg fra Fange-Liv og Fanitullen, boka til Trond Anderson og Kåre Olav Solhjell. Der står det også at han var kristen, «han bad til Vårherre når det kneip», og da han så Styggen på øltønna i kjelleren og sprang vettskremt opp igjen, da visste folk at ulykken var uunngåelig. Fanden kom for å hente noen. Kjellermannen ønsket – slik det står her – at ugjerningen skulle finne langt unna gården, og det falt de alle på kne for å be om.

I boka til Anderson og Solhjell står det i detalj hva som videre skjer, langt mer utfyllende enn i andre kilder på nettet, men det er selvsagt ingen som kan vite noe sikkert om et slagsmål for snart 300 år siden. Det er Arne og Levord som er opphavet til uhyggen, de hadde vært i tåttene på hverandre lenge, og ingen vet lenger hvorfor. Det spekuleres i at det gjaldt kvinner. Og «det sies» at det var Arne som var den mest aktive, han eglet seg innpå (dette kan det være vitner på i rettsdokumentene), og diktet til og med nidvise om Levord. Arne var også den som viste kniven. Levor hadde også kniv, men virket ikke å være så interessert i å bruke den. Han satte i stedet hjemover, mens Arne fulgte etter. Det var her de kom til kamp med kniv, Arne skar Levord over fingrene, Levord skar Arne fra øret og nedover strupen, slik at Arne døde. Levord stakk så over elven, og sørover mot Dagali. Det skal finnes en minnestein på stedet til minne om denne hendelsen.

Anderson og Solhjell skriver så hva som skjedde på tinget, i retten. Levord var ikke til stede, og protokollen fra underretten er tapt, så det samme er flere av detaljene av hva som ble sagt. Vi vet at knivene og en oksepeis (oksepisk) ble lagt frem som bevis. Den var tvinnet sammen av tre oksepisker, og jernbeslått i begge endene. Anders Jorstad var sorenskriver, og loven (Christian den femtes lov) var klar: den som dreper en annen, og det ikke skjer av våde (uhell) eller nødverge, må bøte liv for liv. Lensmann Knut Sønderol – Levords far – prøvde så godt han kunne å få det til at sønnen hadde handlet i nødverge, men loven var klar her også: det er ikke nødverge når to som har vært i slagsmål, blir atskilt, og den som var overveldet enten med trussel eller skjellsord gjør at de kommer i slagsmål igjen, og så dreper sin motpart.

Dødsdommen ble bekreftet av lagmannen i juni 1726, og senere av overhoffretten samme år. Den ble imidlertid aldri fullbyrdet, og det kan se ut som Levord kunne ferdes nokså fritt omkring oppe i de nordlige bygdene. Alt dette har jeg direkte fra boken til Anderson og Solhjell, de har gjort arbeidet, ikke jeg.

Boken fortsetter med Liv Engebrettsdotter på Vats, senere kalt Fange-Liv. Hun blir gravid med Levords barn, og føder barnet døfødt i dølgsmål (skjult). Det er straffbart, på linje med barnemord. Vats tilhørte Hol sokn, den gang, og det er lensmann Pål Nedremyr, Levords far, som dømmer henne. Det er litt av et familiedrama. Barnet Liv blir dømt for å ha drept er Pål Nedremyrs oldebarn. Sporene etter Levord slutter i 1739, han finnes ikke i skrifter og heller ikke i muntlig tradisjon. Frem til da levde han som det ser ut ganske fri, tross i at han var dødsdømt. Også Liv Engebrettsdotter rømte fra sin fangenskap. Lensmannen selv, Pål Nedremyr, ble i 1731 stilt for retten sammen med bøndene som skulle holde vakt, for å ha forsømt sin tjenesteplikt. Liv Engebrettsdotter ble funnet og arrestert på nytt, og Pål Nedremyr døde året etter. Også her er det mange flere saftige detaljer, som at Nedremyr utlyste på kirkebakken gevinst om den ene gården og den ene datteren, til den som kunne finne Liv Engebrettsdotter tilbake, nesten som i eventyret. Slik kom – kanskje – bryllupet mellom Ivar Nerol og Pål Nedremyrs datter, Halldis, i stand. Alt i følge Anderson og Solhjell, som skal ha studert saken, og lest i rettsdokumentene.

Liv Engebrettsdotter, ble til slutt halshogd, og hodet satt på en stake. Liv måtte bøtes for liv, og etter loven hadde hun drept sitt barn, når hun hadde født det i dølgsmål, i skjul. Saken og anken var oppe i overhoffretten i Akershus, og i høyesterett i Köbenhavn (22. juli, 1733). Alt gikk rett og riktig for seg etter loven, etter den tidens rettssikkerhet. Retten så ingen formildende omstendighet. Med tiden kunne hun hatt håp om å få benåding av kongen, at kongen lot nåde gå for rett, men den gang, i 1733, skjedde ikke det. Straffen ble fullbyrdet på Verpebakken, på Ål, og hun var gravlagt i uvigslet jord på den gamle husmannsplassen Sevatvangen. Graven er fremdeles synlig, og registrert av Universitetets Oldsaksamling som «gravplass, nyare tid».

Det var et begivenhetsrikt bryllup på Larsgård i Hovet, den gang i 1724. Det var virkelig hine hårde dage.

Litt om musikkstykket Fanitullen

Her er jeg også litt overflatisk i kunnskapen. Jeg kjenner selvfølgelig Fanitullen, og har hørt den mange ganger, men jeg er ikke godt kjent med de forskjellige versjonene av den, og heller ikke godt inne i folkemusikk. Så jeg videreformidler det jeg har lest, og funnet frem til.

En slått er et musikkstykke for Hardingfele, eller vanlig fele, og begrepet har å gjøre med at musikkstykket ble slått på fela, slik man slår på en munnharpe, harpe eller langeleik. Dette har jeg fra Wikipedia. Fanitullen kan godt regnes som vår mest kjente slått, selv de som tror de ikke liker folkemusikk, kan godt like den, og kjenne igjen stykket når det blir spilt. Det er ganske karakteristisk. Nå i våre dager er det alltid kort vei unna på YouTube.

At Fanden eller Djevelen liker musikk og kan bruke musikk og dans til å besette sine ofre, det er et kjent motiv i mye av verdenslitteraturen, kunsten og i folkloren. Musikk river folk med, og kan få dem til å gjøre ting de ellers ikke ville gjort. Noen spiller også så vilt og begavet at man kan tro mørke makter eller overjordiske krefter har en finger med i spillet. Når man kjenner dette, er det godt mulig å tenke at Fanden selv har laget slåtten Fanitullen, og at han er i fiolinisten – eller spillemannen – som spiller den. En god fremføring skal være litt fandenivoldsk, for å si det slik. Man skal løsne alle bånd, la det stå til.

Det finnes flere varianter av slåtten. Dette kjenner ikke jeg godt til, leser bare at den mest kjente skal være Lars Fykeruds omdanning av en slått etter Myllargutten fra slutten av 1800-tallet, og at formen som blir brukt i dag stammer fra Odd Bakkerud. Her er det bare å lese selv, på flere gode kilder på nettet, om akkurat dette, kanskje helst lenken til Hole historielag. Der står det kort og greit.

Kilder

Nasjonalbiblioteket: Fangeliv og Fanitullen, av Trond Andersson og Kåre Olav Solhjell.

Riksarkivet: Skjebnene om sagnet bak Fanitullen

Hole historielag: Fanitullen – Fandens trall

Andre dikt med bryllup og drap er Welhavens Asgaardsreien, også det basert på en historisk hendelse, blandet med sagnstoff. Dette drapet skjedde i Valdres i desember 1823, og sagnstoffet er hentet fra Norrøn mytologi. Et annet dikt som bruker Nibelungenstrofen er Digets Aand, også av Welhaven, men det diktet handler tross sin identiske strofeform om noe ganske annet.