Gefunden (Ich ging im Walde), av Johan W. von Goethe

Dette er en relansering av et dikt jeg først postet i mars 2017. Den gang var jeg bare så vidt kommet i gang med mitt mer omfattende arbeid med tysk og tysk tekster, og jeg hadde ennå ikke begynt å lese disse forfatterne ordentlig. Det rakk med de diktene jeg postet. For diktet Gefunden var jeg veldig på overflaten av hva det egentlig handlet om, og jeg kjente ikke til diktets tilblivelseshistorie og forskjellige versjoner. Diktet ble den gang presentert med denne innledningen her:

Johan Wolfgang von Goethe (1749 – 1832). Han er en gigant som min haltende tysk har gjort at jeg aldri helt har kunnet sette fullt ut pris på. Selv store norske leksikon, som skal være nøytralt, saklig og etterrettelig, slår til med formuleringer som «tysk litteraturs største dikter», «mange henseender en unik personlighet» og kraftsalven: Han var som få andre universell; han hadde en altomfattende viten, en kunstnerisk skaperkraft og en utrolig evne til fornyelse og utvikling. Lenger nede står det uforbeholdent: I denne tiden trådte geniet Goethe frem. Det er ingen andre skikkelser jeg har funnet som får sånne karakteristikker, ikke Johan Sebastian Bach, ikke William Shakespeare, ikke Leonardo da Vinci, for alle disse står det med reservasjoner «en av de største», «regnes som» og «en av de største begavelser». Sånt kan kanskje si mer om den som har skrevet artikkelen, enn den det blir skrevet om.

I dag har jeg bedre forutsetninger for å presentere diktet skikkelig. Jeg har lest gjennom det aller meste av diktene i Aufgabe letzter Hand, Goethes samleverk, og jeg har postet flere av dem ganske grundig her på bloggen. Jeg har også skaffet meg Goethe Handbook, Band I – Gedichte (Metzler, 2004), og kan bruke den for ytterlige informasjon både om omstendighetene rundt hvordan diktet ble til, og publisert, og om hvordan det godt kan leses. Om dette diktet står det fra side 264, at diktet finnes i et brev Goethe skrev til sin kone, Christiane Vulpius, med dato 26. august, 1813. Brevet er adressert «Frau von Goethe», og ble levert ved Stad-Ilm mellom Weimar og Ilmenau. Håndskriftsutgaven har et par overstrykninger og rettinger, hvilket skulle bety at Goethe skrev det i øyeblikket, som et leilighetsdikt. Det var ikke noe han kladdet først, eller hadde skrevet på forhånd, og så førte inn i brevet. Denne utgaven, fra brevet, ble først trykket i 1815. Siden omgjorde Goethe selv diktet noe, da det på ny ble publisert i Aufgabe letzter Hand, i 1828. Endringene er av typen som gjør diktet mindre personlig, og mer generelt.

Jeg ser at jeg postet den opprinnelige utgaven, fra brevet, uten å være klar over det. Denne gangen poster jeg diktet i utgaven som finnes i Aufgabe letzter Hand, og så poster jeg de alternative versjonene med oversettelser til slutt i posten. Først er det diktet, som regnes blant Goethes mest berømte. Det er skrevet i 1813, Goethe går i sitt sekstifjerde år, på vei mot å bli en gammel mann. Han har et avklaret forhold til livet og til verden, og en trygg overbevising om at alt harmonerer og gir mening, når man bare evner å sortere ut all forstyrrende støy i kaoset. Livsynet er illustrert i dette diktet, der også all støy er utelatt, og hvor hver linje bare har to takter, og ingen linje flere enn fire ord. Det handler om en plante som blir funnet i skogen, og tatt med hjem for å bli plantet om i hagen. Der blomstrer den opp på ny. Det er allegorisk for hendelser i Goethes eget liv, han fant sin kvinne, Christiane Vulpius, og tok henne til sitt hus og hage, hvor også hun blomstrer opp på ny.

Gefunden

Ich ging im Walde
So für mich hin,
Und nichts zu suchen
Das war mein Sinn.

Im Schatten sah’ ich
Ein Blümchen stehn,
Wie Sterne leuchtend,
Wie Aeuglein schön.

Ich wollt’ es brechen,
Da sagt’ es fein:
Soll ich zum Welken
Gebrochen sein?

Ich grub’s mit allen
Den Würzlein aus,
Zum Garten trug ich’s
Am hübschen Haus.

Und pflanzt’ es wieder
Am stillen Ort;
Nun zweigt es immer
Und blüht so fort.

1813/1815

Funnet

Jeg gikk hen i skogen
Så for meg selv
Og intet å søke
Var meningen min

I skyggene så jeg
En liten blomst stå
Som en stjerne den blinket
Som øyne små skjønt

Jeg ville brekke den
Da sa den fint
«Skal jeg visne
Og bli brukket?»

Jeg gravde den opp
Med alle røttene
Til hagen bar jeg den
Ved det søte huset

Og plantet den på ny
På et stille sted
Nå slår den greiner
Og blomstrer i vei.

Språk, form og innhold

Diktet har fem strofer med fire verselinjer i hver. Versefoten er jambisk, med to føtter, lett-tung, lett-tung. Rimmønsteret er balladens, OaOa, der store bokstaver betyr trykklett, kvinnelig utgang, på linjen. En kurositet er at diktet står nevnt i Hallvard Lies Norsk Verslære, i gruppen han kaller to-to gruppen, firversinger med vekslende kadens (KkKk), men det står der under titteletn Im Vorübergehen, med parentes (Ich ging im Walde). Dette er altså den sjeldnere utgaven av diktet, den mindre brukte og dårligere versjonen som ble trykket i 1827. Det kan vanskelig være annet enn en lapsus hos Lie og forlaget. I versjonen Im Vorübergehen (gjengitt under) er formen ikke konsekvent, strofe 5 har bare kvinnelig kadens, og strofe 6 har fem linjer med omsluttende rim i 2-5. (OaBBa).

Her er trykkfordelingen i første strofe. Det er veldig enkelt, annenhver stavelse lett og tung, helt konsekvent i alle strofer og alle vers.

Ich ging im Walde
So vor mich hin,
Und nichts zu suchen,
Das war mein Sinn.

Innholdet i diktet er at diktets jeg-person går i skogen for seg selv, uten å være på jakt etter noe spesielt. Så ser han en liten blomst som står der i skyggen, og skinner som små øyne. Han vil brekke den, som det står, eller plukke den. Og den sier at det må han ikke gjøre, for så vil den visne. Han tar likevel blomsten med alle dens røtter, og bringer den tilbake til hagen sin ved det fine huset. Der planter han den på ny, og den slår greiner og blomstrer igjen. I overført betydning kan blomsten være ei jente, kanskje spesielt Goethes egen kone, Christiane Vulpius, men det går også an å lese blomsten som et symbol på flere ting et menneske tar ut av sine omgivelser, og planter på ny og gir nytt liv, et annet sted. Jeg skriver mer om dette i En liten analyse, og i kommentaren.

I de to andre versjonene av diktet er det noen forskjeller. I versjonen av 1815, er det bare noen nyanseforskjeller til den jeg trykker fra 1828. At Blümchen står for Blümlein betyr ingenting, det er begge dimminutiver for blomst, og det er bare marginal forskjell i klang mellom dem. Da er det litt større betydning at den eldre Goethe heller vil ha at han grov alle røttene opp, enn at han hogg dem av. Det å hogge røttene opp er litt mer brutalt. Likeledes setter han planten der på et kjølig sted, mens han i 1828 vil ha den på et stille sted. Et stille sted skulle vel være å foretrekke? Viktig er også at planten i den tidlige versjonen av diktet slår greiner (zweigt) og blomstrer (blüht) for ham (mir). Det er det jeg mener, når jeg skriver den tidlige utgaven er litt mer personlig. Her har jeg også Goethe Handbuch med meg (s. 264).

I versjonen fra 1827 er innholdet vesentlig annerledes. Tittelen er Im Vorübergehen, I forbigående. Det er bare første strofe som er lik, utenom at han her går i felten (im Felde), i stedet for i skogen (im Walde). Det blir ikke gjort et poeng av at blomsten står i skyggen, den står heller nær ham (so nah), og han sier han aldri har sett en kjærere (lieber) blomst. Dette er ganske motsatt av det som blir fremhevet i versjonen som har blitt stående som den mest kjente og brukte. Som i denne versjonen vil han brekke blomsten, men ulikt den, forsvarer blomsten seg i ti linjer, i stedet for to. 10 av 14 linjer i diktet er altså at blomsten forklarer hvorfor han ikke må plukke den. I Gefunden er det bare at den vil visne, og brekke, men så viser det seg altså at den blomstrer på nytt når den blir plantet i hagen. Moralen i Im Vorübergehen er snarere at blomsten på få bli stående. Det er den fineste han har sett, så den må få stå i fred. Sånn slutter diktet også, med at han på ny går i skogen (merk i siste strofe er det skogen (im Walde), i første er det felten (im Felde)). Nå er det jeg var så munter/ Ville alltid videre (Ich war so heiter,/ Wollt immer weiter), og det var det som var sinnet hans og meningen hans (Das war mein Sinn). Det er så man må snakke om et helt annet dikt, men det står jo godt som en kommentar til Gefunden, eller et alternativ til det.

I oversettelsen er linjen jeg klart har hatt størst problemer med den berømte nummer 2 i første strofe: So für mich hin. Eller som det står i den alternative versjonen: So vor mich hin. Nå, etter to år med ganske intensive tyskstudier, er jeg fortsatt ikke helt overbevist om jeg har forstått det riktig. Men jeg tror det er sånn at de to første linjene må leses i sammenheng, og at hin (hen) hører til ging im Walde (gikk i skoggen). Så det er sånn at han gikk inn i skogen, für mich eller vor mich, for meg (selv). Videre har jeg raffinert oversettelsen av linje 3 og 4 siden diktet først ble postet her på bloggen. Sinn er både på tysk og norsk «sinn», men tyskerne bruker det oftere enn oss i betydningen «hensikt, mening». Så her det at det er ikke meningen for ham å lete etter noe, der han går i skogen.

I strofe 2 er både Blümchen og Blümlein dimminutiv av blomst, noe som alltid setter en oversetter i valget om å oversette med En blomst eller En liten blomst. Litt vanskeligheter er det også i linjene 3 og 4: Wie Sterne leuchtend/ Wie Äuglein schön. Ordet Wie blir brukt som konjunksjon, som, eller relativt pronomen, som vi før kalte det. Så blomsten lyser som en stjerne, og som (små) øyne skjønne. Også Äuglin er dimminutiv, og man må velge om man vil hinte til kjæleformen også på norsk.

I strofe 3 er vanskeligheten Soll ich zum Welken (skal jeg til visnen), der Welken er brukt som substantiv etter preposisjon «til visning». Det gir en ganske forvansket norsk å oversette ordrett her, særlig med gebrochen sein (brukket være) i linjen under. Så jeg omskriver for å få det forståelig.

Strofe 4 skal være ganske grei, grub’s er grub es (gravde den), og så er det med alle røttene, i dativ i originalen. Han bar den til hagen (Zum Garten trug ich’s), ved det pene huset (An hübschen Haus).

I den siste strofe blir blomsten planten på ny, Wieder betyr her igjen. Så vil jeg si at immer fort hører sammen i linje 3 og 4, immerfort betyr uavbrutt, stadig vekk, immer betyr alltid, bestandig, fort betyr vekk. Zwegien brukt som verb må bety å slå greiner eller å forgreine seg, når den gjør det immer, betyr det at den gjør det «alltid». At den blüht so fort betyr noe sånt som at den «blomstrer vekk», eller «blomsterr i vei». Oversettelsen jeg har gjort, er ganske fri, men den skulle likevel dekke meningen ganske godt.

Gloseliste

Glosene er slått opp i kunnskapsforlagtes blå ordbok, på Ordnett.no.

hin 1. dit bort, hen, bort (til, i retning mot) 2. (omgs.) ødelagt, dødt, borte, forbi (→ også hin sein).
Blümlein – diminutiv -> Blume blomst
Äuglein – diminutiv -> Auge øye
fein fin
Welken subst -> welken visne
Wurzeln – flertall -> die Wurzel rot
hob – preteritum -> heben 1. heve, løfte; høyne 2. (refl.) stige, heve seg; (overført) blomstre; oppheves, gå opp i opp.
trugs – trug -> tragen bære (i forskjellige betydninger: bære, ha på, ha; bære, tåle; bære, kaste av seg, forrentes; bære seg).
hübschen -> hübsch 1. søt, smakfull, pen 2. (omgs.) pen, nett, temmelig stor; eine hübsche Summe en pen/nett sum; das wirst du hübsch bleiben lassen det får du pent la være.
blüht -> blühen (sv. itr.) blomstre, florere, stå i blomst; hende, skje; sein Weizen blüht (omgs.) lykken smiler til ham.
zweigt -> abzweigen 1..forgrene seg; 2. (omgs.) legge til side, lure unna.

En liten analyse

Her bruker jeg Goethe Handbuch til støtte. Denne skriver om diktet på sidene 264-266. De plasserer med det diktet i avdelingen Lyrik der klassischen Zeit, 1786-1806, til tross for at det er skrevet i 1813, og utgitt i 1815, og på ny i smått moderert utgave i 1828. Teksten er skrevet av Alexander Bormann. Jeg henter poenger og faktaopplysninger derfra, men bruker det på min måte, og legger til mye selv, som ikke står der.

Goethe hadde ikke for vane å sende dikt i posten til sin kone, Christiane von Goethe, født Christiane Vulpius. Forholdet mellom de to vakte reaksjoner, Christiane Vulpius ble aldri akseptert blant kretsen til Goethe, selv ikke da han etter 18 formaliserte forholdet med å gifte seg med henne. Hun kom fra fattigere kår, og jobbet i en blomsterbutikk, for kunstblomster. Av den grunn hadde hun kallenavnet das Blumenmädchen, «blomsterjenta». Det er derfor veldig nærliggende å tenke at planten i diktet er Christiane Vulpius, og at historien er en allegori på historien mellom Goethe og henne. Men som Bormann skriver, så må man ikke trekke forhastede slutninger. Det er en mulig lesing, men ikke den eneste mulige.

Hvis man skal lese det konkret, som om vandreren i skogen er Goethe selv, og blomsten han finner er kona, Christiane Vulpius, så låser man lesingen litt. Men det går an å finne mye mening. Det passer med at blomsten står i skyggen, det er få som ser den. Christiane Vulpius levde også utenfor det gode selskap, uhn ble ikke sett. Det passer også med at Goethe rykker henne opp med alle hennes røtter, og tar henne med hjem, for å plante henne et nytt sted. Det passer også med hvordan Goethe i overført betydning gikk og vandret i skogen, uten å egentlig være på leting etter noe. Blomsten dukker opp på dikterens vei, som Christiane dukker opp i livet til Goethe. Christiane Vulpius tilhørte ikke sosieteten, og ble ikke lagt merke til i det gode selskap. Solen skinte ikke på denne blomsten.

Så er det dette med at jeg-personen vil brekke blomsten, plukke den. Tankene går til Heidenröslein, med det samme tema. Denne sammenhengen peker også Goethe Handbuch på (s. 265). Som der, vil ikke blomsten bli plukket. I Gefunden har vi direkte tale: Soll ich zum Welken/ Gebrochen sein. Omskrevet: plukker du meg, så visner jeg. I Heidenröslein er det (også omskrevet): brekker du meg, stikker jeg deg. (Ich steche dich/ Daß du ewig denkst an mich). Han (Der Knabe) brekker blomsten, og må av den grunn lide hele livet. I Gefunden plukker han blomsten, og sørger for at den ikke visner, ved å plante den på ny. Det er 15 år og et giftemål mellom de to diktene. Kanskje er det sånt at den modne Goethe har skjønt hvordan det skal være.

Men man skal være ytterst forsiktig med å legge moral og umoral inn i dikterne. Diktene bør få stå for seg selv, og man bør lese dem som de er. Gefunden er et uttrykk for at han er lykkelig med sin kone, og at han føler seg nødt til å si det til henne i et brev til henne, mens han er på reise. Diktet han skriver, blir av de mest berømte i tysk litteraturhistorie.

Kommentar

Jeg trodde jeg likte dette diktet bedre enn jeg nå gjør, når jeg har lest det mange ganger, og ganske grundig. Det er fullkomment i formen, avklaret, harmonisk, men det har ikke stoff i seg til å ringe i meg og i mitt liv. Det er oversatt en rekke ganger til norsk, og er med i mange samlinger tyske dikt, Goethe-dikt og dikt fra verdenslitteraturen. Diktet er en gjenganger. Men jeg greier ikke ta det til meg og glede meg over det, helt motstandsløst. Det har også gjort det vanskelig å skrive denne bloggposten. Mer enn for andre innlegg om andre dikt, har jeg denne gangen liksom ikke helt greid å finne ut hva jeg vil med det. Noe av grunnen er at diktet egentlig ikke formidler det jeg hadde i hodet at det skulle formidle, og at jeg ikke vet om jeg er i stand til å formidle diktets egentlige innhold helt reservasjonsløst.

Så sånn er det. Ennå har ikke denne posten fått en form jeg er helt fornøyd med. Selvsagt er det også forvansket av at diktet finnes i tre versjoner, og jeg måtte bruke mye tid på hva jeg egentlig ville gjøre med det. Nå tror jeg at jeg har funnet løsningen på akkurat det.

Og et berømt dikt fra verdenslitteraturen er presentert og oversatt og kommentert på en måte som ikke er gjort lett tilgjengelig på norsk før. Så det er da noe. Men jeg hadde likt om jeg hadde greid å få diktet under mer kontroll, enn jeg har nå. Jeg kan liksom ikke slå meg til ro, med sånn det er nå.

Vi har nå kommet gjennom de 12 første diktene i Goethes Lieder. Det tilsvarer et år med søndager her på bloggen. De 12 første diktene er ikke noe spesielle, de er et ganske representativt utvalg av Goethes produksjon. Men allerede har vi hatt berømte dikt som Heidenröslein, Der Musensohn og dagens Gefunden, vi har hatt de spesielle Die Spröde og Die Bekeherte, og vi har hatt de forelskede kjærlighetsdiktene Blindekuh og Christel. Allerede skulle vi ha en pekepinn på den veldige rikdommen i Goethes diktning. De er ganske forskjellige i oppbygning, stemning, tema og motiv, disse 12 diktene. Og vi er bare innenfor en av hovedgruppene Goethe selv inndelte diktene sine i, det er kun Lieder. Alle de andre sjangrene og kategoriene kommer i tillegg. Så det er en gigant vi har med å gjøre. Vi har en fattig verden, om vi ikke lar ham snakke til oss.

Jeg fortsetter den ukentlige postingen av dikt av Goethe neste lørdag, Det er det atskillig kortere og mindre ambisiøse diktet Gleich und gleich, Like og like, om en liten bie som setter seg på en liten blomst, og det er det hele!

Alternative versjoner og gjendiktninger

Denne gangen legger jeg ved de alternative versjonene, og gjendiktninger av dem. Til slutt kommer gjendiktningen av utgaven som den står i Aufgabe lezter Hand.

Min gjendiktning

Jeg gikk i skogen
Sånn for meg inn
Og søkte intet
Det var mitt sinn

I skyggen så jeg
En blomst der stå
Lik stjerner lyste
Dens øyne små

Jeg ville’n brekke
Men fint den ba
«Skal jeg til visnen,
Bli brukket av?»

Jeg grov den alle
Dens røtter opp,
Til hagen bar det
Ved huset vårt

Og plantet om att
På stille sted
Nå slår den greiner
Og blomstrer med.

ES2019

Alternative versjoner

Først i versjonen fra 1815.

Gefunden

Ich ging im Walde
So vor mich hin,
Und nichts zu suchen,
Das war mein Sinn.

Im Schatten sah ich
Ein Blümlein stehn,
Wie Sterne blinkend,
Wie Äuglein schön.

Ich wollt es brechen,
Da sagt’ es fein:
Soll ich zum Welken
Gebrochen sein?

Mit allen Wurzeln
Hob ich es aus,
Und trugs zum Garten
Am hübschen Haus.

Ich pflanzt es wieder
Am kühlen Ort;
Nun zweigt und blüht es
Mir immer fort.

1815

Funnet

Jeg gikk i skogen
Så for meg inn
Om intet søke
Det var mitt sinn

I skyggen så jeg
En blomst der stå
Som stjerner lyste
Dens øyne små

Jeg ville’n brekke
Men fint den ba
«Skal jeg til visnen
Bli brukket av?»

Med all dens røtter
Jeg jeg den ut ,
Det bar til hagen
Vårt søte hus

Jeg plantet den så
På kjølig flekk
Den greiner, blomstrer
Meg stadig vekk

1815, ES2019

Her er diktet i versjonen kalt Im Vorübergehen. Denne versjonen er trykket i 1827, Forskningen mener det dreier seg om et tidligere forsøk, for som Eduard von der Hellen formulerer det: Wie sollte Goethe darauf verfallen sein, ein so vollkommenes Gedicht hinterdrein derartig zu parodieren? (Komm in JA 1. s. 307, mitt sitat fra Goethe Handbuch 1, Gedichte s. 265) Hvorfor skulle Goethe falle til å parodiere et så fullkomment dikt på denne måten? Jeg har satt opp dikt og oversettelse ved siden av hverandre. Det pleier å resultere i problemer med formatet, så jeg gjør ikke det så ofte.

Im Vorübergehn

Ich ging im Felde
So für mich hin,
Und nichts zu suchen,
Das war mein Sinn.

Da stand ein Blümchen
Sogleich so nah,
Daß ich im Leben
Nichts lieber sah.

Ich wollt es brechen,
Da sagt’ es schleunig:
»Ich habe Wurzeln,
Die sind gar heimlich.

Im tiefen Boden
Bin ich gegründet;
Drum sind die Blüten
So schön geründet.

Ich kann nicht liebeln,
Ich kann nicht schranzen;
Mußt mich nicht brechen,
Mußt mich verpflanzen.

«Ich ging im Walde
So vor mich hin;
Ich war so heiter,
Wollt immer weiter –
Das war mein Sinn.

1827 (Enstanden)

I forbigående

Jeg gikk i felten
So für mich hin,
Og ingenting å søke,
Det var mitt sinn.

Der står en blomst
Så straks så nær,
At jeg i livet
Ikke noe elskeligere så.

Jeg ville brekke den,
Da sa den hurtig:
«Jeg har røtter,
De er til og med hemmelige.

I dype jorden
Er jeg grunnlagt;
Derom er blomstene
Så skjønt rundet.

Jeg kan ikke elske,
Jeg kan ikke skrenke;
(Du) må ikke brekke meg,
(Du) må meg omplante.

«Jeg gikk i skogen
Så for meg hen;
Jeg var så munter,
Ville alltid videre –
Det var mitt sinn.

1827 (Trykket)

Forrige: Der Musensohn Neste: Gleich und gleich Alle: Goethe

Blomst, Liten blomst, Goethe, Gefunden

Gefunden!

Kilder

Goethe Handbuch, Band 1: Gedichte (J. B. Metzler, 2004)

Freudvoll und leidvoll (Klärchens Lied) (Frydefullt og lidelsesfullt (Klärchens sang), av Johann Wolfgang von Goethe

I dag skal jeg presentere et dikt som ikke egentlig er et dikt, men en replikk i sørgespillet Egmont. Det er skrevet av den tyske dikterhøvdingen Johann Wolfgang von Goethe. Teaterstykket, med diktet i, ble først trykket i 1788, og først urframført 31. mars, 1791, i Weimar. Siden har diktet levd litt sitt eget liv, og gjort kjent gjennom Ludvig van Beethovens komposisjon, Egmont, og som en Lied (sang) av blant andre Franz Schubert og Franz Lizt.

Den 22. februar i fjor presenterte jeg Der Erlkönig, eller alvekongen, som det andre tyske diktet jeg hadde på bloggen. Nå skulle turen være kommet til et annet av Goethes berømte dikt. Jeg søkte rundt på Google, og fant frem til dette. Uten helt å vite hva det var. Nå, i 2018, henter jeg posten opp igjen, og skriver den ut skikkelig, med fyldige og – forhåpentligvis – riktige opplysninger. Goethe innlemmet aldri teksten i sine diktsamlinger, så i hans samlede verk står det bare som en bortgjemt replikk fra karakteren Klärhcen. Klärchen er Egmonts elskede i sørgespillet, og diktet går derfor også under navnet Klärchens Lied, eller Klärchens sang, på norsk.

For å gjøre det enkelt, vil jeg kalle det dikt i denne posten her. Den gang det ble postet mente jeg det var et utmerket eksempel på Sturm und Drang, den litteraturhistoriske perioden som Goethe var med på å sette i gang. Nå, nesten ti år senere, er jeg ikke så sikker på om jeg ville vektlagt det, på den måten. Goethe skrev riktignok Egmont en gang i mellom 1775-1787, og det er 1770-tallet som er tiåret med Sturm und drang, så det er ikke uriktig å si det hører til i den perioden. Det passer også til stilen.

Freudvoll und leidvoll

Freudvoll
und leidvoll,
gedankenvoll sein;
langen
und bangen
in schwebender Pein;
himmelhoch jauchzend
zum Tode betrübt:
glücklich allein
ist die Seele, die liebt!

Min oversettelse

Frydefullt og lidelsefullt

Frydefull
og lidelsesfull,
være tankefull;
å lengte
og uroe seg
i svevende pine;
himmelhøyt jublende
til døde bedrøvet:
lykkelig alene
er sjelene, som elsker!

Kommentar til oversettelsen

Den første versjonen av oversettelsen inneholdt noen helt horrible feil. De forsvinner nå inn i intet. Det skal være riktig nå.

Med Freudvoll und leidvoll gjelder det å få tilsvarende den tyske endelsen, -voll (-fullt) om det er mulig. For frydefullt (Freudvoll ) går det greit, for lidelsesfullt (leidvoll) går det også. I gjendiktningen valgte jeg en annen løsning. Det er litt vrient å oversette tyske langen (lange, rekke (etter)), i hvert fall om man vil beholde litt av poesien, og ikke legge til så mange ord. Bangen er samme ord som norske bange, et ord som nå i dag vel helst er i bruk i gamle barnesanger. Med gloselisten jeg har fått lagt til, skulle interesserte lesere lett kunne se alternativene. Poenget er at unge Kärchen er forelsket. Og så beskriver hun den sitrende spenningen, hvordan hun lengter etter og strekker seg etter det hun vil ha. De tyske verbene er brukt intransitivt, altså uten objekt, noe som gjør at jeg endte opp med å oversette langen med et ord som ikke står oppført som alternativ i gloselisten, «lengte». Det er ikke noen god oversettelse av verbet langen, men det er en grei oversettelse av meningen i teksten. Med «strekke seg etter» og «gripe etter», så må det være med hva hun skal strekker seg etter og forsøke å gripe. Om man kutter ut «etter», og skriver «rekke» eller «strekke» for seg selv, så gir ikke det samme driv som tyske langen har. Her er det vesentlig at det er et ønske og en trang om å få oppfylt noe.

Jauchzend er et ord alle elskere av Bach kjenner fra kantaten Jauchzet Gott in alle Landen. Verbet betyr «å juble», her står det i partisipp, altså «jublende». Himmelhøyt jublende (Himmelhoch jauchzend) står i kontrast til «til døde bedrøvet», og det er de raskt og voldsomt skiftende følelsene til den forelskede som beskrives. Slutten er berømt. Den sier at bare de sjelene som elsker, er lykkelige.

Gloseliste

Glosene er slått opp i Ordnett.no. Oppslagsord står i fet skrift.

leidvoll(adj.) sorgfull, smertelig, full av lidelse

gedankenvoll (adj.) tankefull.
langen (sv. itr. tr.) 1. lange, rekke, gi. 2. gripe etter, strekke seg etter. 3. strekke til, rekke;
bangen (sv. itr.) ich bange vor, mir bangt, es bangt mir vor jeg er redd for, frykter; ich bange um jeg er engstelig, urolig, bekymret for; ich bange nach jeg lengter etter (med uro).
Pein die, -/; (høytidelig) pine, pinsel, kval, plage.
jauchzend – partisipp -> jauchzen (sv. itr.) juble
betrüben (sv. tr.) bedrøve; gjøre, bli, være bedrøvet. (betrübt (adj.) bedrøvet.)
glücklich (adj.) lykkelig, heldig.

Kommentar til diktet

Det er ikke mer enn 23 ord i denne teksten. Så det er et konsentrert uttrykk for spenningen i den forelskede sjel, eller i det forelskede menneske, som vi kanskje i dag ville sagt. Diktet er fullt av motsetninger, det består nesten bare av motsetninger, Freudvoll mot leidvoll, Himmelhoch jauchzend mot zum Tode betrübt. Det er sterke kontraster, mellom høyeste lykke og glede, mot dypeste sorg og ulykke. Jeg vil si at også det å være tankefull, det ene øyeblikket, og så å lengte og uroe seg i det neste, er en motsetning.

Man skal kanskje være forsiktig med å legge så veldig mye mer i det, for slik en kort tekst. Men den står veldig i stil med Goethes øvrige diktning, og det gir uttrykk for en overbevisning han har, om at det er nødvendig å elske for å leve et fullverdig og lykkelig liv. Smerten, lidelsen og kvalene er en del av livet, om det er aldri så vondt, så er alternativet verre, det å ikke føle noe. Det er også uttrykkelig skrevet i selve teksten, bare de sjelene som elsker, er lykkelige. Og det er ikke noe alternativ her, å være lykkelig, uten å ha med kvalene,omskiftningene, lengselen og trangen etter dette noe, på kjøpet. Det gjelder om å leve et rikt liv, og da følger lidelsen med. Uten evnen til å elske og å være forelsket, mister man også evnen til å være lykkelig.

Interessant er kanskje også morens svar til Klärchen, etter at hun har kommet med sangen sin: Laß das Heiopopeio. Heiopopeio er et ord der bare lydene og klangen er viktig, som vårt bom-fallera, eller hopp-sa-sa, det kan bli brukt om barnesanger eller barneregler. Så la være med det falleri-fallera, kunne være en norsk oversettelse, med det moren svarer datteren. Så da får vi med at ungdommen er forelsket, alderdommen fornuftig. Da gjelder det i følge Goethe aldri å miste ungdommen, alltid kunne være forelsket. Men med det går vi utenfor teksten, og de 23 ordene Kärchens sang består av.

Min gjendiktning

Poenget med en gjendiktning, synes jeg, er at den må være uanstrengt. Her har jeg forsøkt å få litt av samme effekten, som det er i originalen. Det er gjort noen kompromiss, jeg tillater halvrim, og jeg har trykklett utgang på rimene i linje 3, 7 og 9. Antall stavelser og fordelingen mellom trykklette og trykktunge stavelser er heller ikke identisk. Men dette skal være en teaterreplikk, sagt av en begeistret, forelsket ung kvinne, og da må den kunne fungere som det.

Kärchens sang

Full av fryd
og lidelse,
tanker, å mene
lengte
og vente
i svevende pine
himmelhøyt jublende
bedrøvet i hjel
lykkelig alene
er den elskende sjel

ES2018