Oppnå, av Helge Torvund

I dag skal jeg bryte ut av det meste og poste et helt nytt dikt av Helge Torvund. Han har nettopp gitt ut en ny diktsamling, Alt brenner, og lokalavisene i Rogaland er fulle av stoff, siden Torvund er Jærbu fra Hå kommune, og det er sjelden det kommer poeter derfra. Til gjengjeld er de som kommer, gjerne gode.

Jeg har laget meg noen selvpålagte regler, her på bloggen. Jeg forsøker å respektere opphavsrettigheter, poster sjelden dikt fra etter andre verdenskrig, og enda sjeldnere fra forfattere i live. Det er kun i bloggens første år det har skjedd, med Hilde Myklebust og Bob Dylan, og to poster som skiller seg helt ut fra alt annet. Det var før bloggen hadde funnet sin form.

Nå som jeg er på etterskudd forsøker jeg å ta meg selv ved å poste dikt bakover i tid, en post til dagen, de gangene jeg husker det og har anledning. På søndager er det dikt fra verdenslitteraturen, der jeg slapp en gang i 2014, et år jeg skulle ha russiske dikt som spesiale. Jeg håper ennå å få fylt det opp. Det tar mye lenger tid lage poster der jeg kommenterer andres dikt, enn der jeg poster mine egne, de siste er jo i praksis allerede skrevet. Og tid har jeg lite av om dagen, som småbarnsfar, og med hverdagen fylt opp av andre ting.

Egentlig hadde jeg tenkt å starte året med brask og bram, poste Norges skål, eller Norge, kjempers fødeland, som det også er kjent som, av Johan Nordahl Brun, men så kom jeg altså over disse diktene til Helge Torvund, og bryter med det meste, som jeg srev først i innledningen.

Jeg er ikke godt bevandret i nye norske dikt, følger ikke helt med i den nye litteraturen, og enda mindre i forskningen om den. Torvund ble jeg tipset om av en venninne for noen år siden, hun var også fra Jæren. Jeg sjekket ham opp da, men ble ikke direkte grepet. Jeg er heller ikke så altfor begeistret for den nye litteraturen, jeg er en mann for det utvidede 1800-tallet, fra opplysningstiden til verdenskrigene. Jeg liker sterke følelser i dikt, og i vår tid er det mer spøk og lek og eksperimentering, enn de sterke følelsene, synes jeg. Alvoret blir også så enormt alvorstungt, for de som skriver alvorlig. Det blir en verden jeg ikke kjenner meg igjen i, selv om jeg også lever i den.

Så kom jeg altså over Torvund på ny, i forbindelse med utgivelsen av den nye boka hans. De postet et flott dikt av ham i Jærbladet, Du kom med roser, et veldig konkret dikt, som jeg liker, tilsynelatende enkelt, som jeg også liker, med forbindelse fra første til siste strofe gjennom diktets eneste rim (Du kom med roser/slik kan skje (…) Du kom med roser/og det vart fred), og i mellom ikke stort mer enn at en du-person snittet rosene, og satte dem i en vase, «djuprøde/mot mørke, grøne blad». Treffsikre ord, enkle, og i denne sammenehengen, lyriske. Jeg tenkte å poste dette diktet, til jeg kom over et enda bedre dikt på Torvunds Twitter-konto.

Det ble i intervjuet nevnt at han hadde 15000 følgere der, hvorpå han svarte kledelig: «Heilt ubegripeleg – eg veit ikkje kva eg gjer rett».

Antagelig har han noen tanker om det, for både Twitter-kontoen og Facebook-kontoen er svært gjennomarbeidet og fin, en ro og verdighet og lun humor man sjelden finner på de hektiske nettsidene der. Jeg likte det, jeg er også en følger. På Twitter har han den nydelige beskrivelsen på profilen sin: Mind the gap between your meaning and the world.

Diktet jeg poster i dag ble opprinnelig postet i Dagbladet. Det var Torvund selv som fotograferte diktet i Dagbladet, og la det ut på Twitter. Det hører til i den store samlingen «Alt brenner», som skal være ute til salgs, nå.

Om dette diktet er ikke jeg den rette til å sette det i noen kontekst, plassere det i noen tradisjon, forklare hvordan det passer i Torvunds forfatterskap eller hvordan Torvunds forfatterskap passer inn blant andre forfatter fra samme tid, som er vår egen. Jeg leser ham kun for meg selv, og kan si hva jeg får ut av det. Kanskje kan jeg med det også åpne lesingen for andre, og få vist at dikt fremdeles kan være relevant i vår tid, tross alle andre måter vi har for inntrykk og uttrykk nå om dagen, og hvor lett det er å lage bilder og film av alt. Kanskje har ordene fremdeles en hensikt, også når de blir gjort langsomme, og plassert i et dikt.

Torvund er forresten sin egen beste ambassadør i akkurat det. Han gjør en utmerket jobb i å gjøre seg selv og diktene relevante og interessante, gjennom opptredenen i tradisjonelle medier og i sosiale medier, han svarer godt for seg, det er ikke noe tull med ham. Han er heller ikke så påtrengende og masete som kjendisene ser ut til å måtte være nå for tiden.

Ja, jeg vil også si at noe av det jeg likte med Torvund er hvordan han makter å gi oss en pause i alt maset og all støyen. Han gir litt ettertanke på Twitter, litt ro på Facebook, har har noen ord du kan ta med deg på turen din, ut i naturen, jærstrendene, eller ord som stimulerer deg til å ta turen ut dit, og bli din egen poet. Diktet «Oppnå» leser jeg på denne måten, det er nesten en «anti-tittel», det er nettopp å ikke oppnå noe, som er hensikten. Å gjøre noe for sin egen del, å gå ut på stranden for å være der, å oppnå å ikke bry seg om å oppnå noe, og med det se den egentlige verdien i tingene.

Oppnå

Ein dag gjekk gjennom meg
Både den og eg var gjennomsiktige

Stranda eg såg frå vinduet ved baren
og isen i glaset som klinka blankt.

Eg lærer av smil og lått
Eg lærer av mine hender som er
så usikre.

I dag er dagen meg og eg er
eit glimt av lys der ute over måkene.

Når eg ikkje bryr meg om å oppnå noko
forstår eg alle tings verdi.

fra Alt brenner, 2016.

Irina, jærstrand

Kommentar til diktet

Jeg er ikke så god til å lese dikt som dette. Jeg får ikke noen umiddelbar mening i starten, med dagen som gikk gjennom meg, og hva det betyr at den og dikter-jeg’et var «gjennomsiktige». Jeg liker ikke å tenke og spekulere i hva det mon kan bety, hva det er jeg ikke forstår. Det blir for mye av en gjettelek, for min del. Glass og luft er gjennomsiktige materialer, hvordan dagen og jeg kan være det, vil ikke jeg være den som forklarer. En gjennomsiktig t-skjorte skjuler ikke det som er bak, man ser rett gjennom. Alt ligger åpent.

For min del er det heller ikke så viktig å finne ut nøyaktig hva dette her betyr. For meg er det viktige i diktet å bygge opp en stemning om gjør at sluttlinjene får full effekt. Andre strofe er på ny litt sånn mystisk og merkelig, om en strand sett fra baren, i direkte eller overført betydning, og «isen i glaset som klinka blankt». Det er en nydelig klang i sistelinjen der, verbet «klinka» er spenstig og treffende, men heller ikke her vil jeg ut på noen tolkningsgalei om hva dette skal bety. Kanskje er det et poeng at tre av substantivene og det ene adjektivet er gjennomsiktig, som «dagen» og «jeg» var i strofe 1. «Is», «vindu» og «glass» kan vi se gjennom, slik også noe som er «blankt» kanskje også kan assosiseres med noe gjennomsiktig, blank is og blankt glass er i hvert fall mer gjennomsiktig enn is og glass som ikke er det. Det gjør i hvert fall at strofe 1 og 2 hekter seg litt sammen, at strofe 2 henter opp motiv fra den første.

Tredje strofe er midtstrofen, og den eneste strofen med tre linjer. Det er også strofen som har gjenkjennelige, klassise lyriske virkemidler, gjentakelse og linjebrudd, og det er også en strofe som er direkte og lett å forstå. Den er skrevet i standard norsk setningsoppbygning, Subjekt – Verbal – Objekt (eller preposisjonsuttrykk, om man vil, i dette tilfellet), i alle de andre strofene er setningsoppbygningen vanskeligere. Dikterjeg’et lærer av smil og latter, og av sine egne, usikre hender. Med ord som «smil» og «latter» er det vanskelig å tenke seg noe dystert og trist, «usikre hender» er veldig menneskelig».

Så kommer fjerdestrofen, den mest uforståelige av dem alle, i hvert fall for min del. «Dagen er meg», og «jeg er et glimt av lys der ute over måkene». Særlig det siste der er vanskelig, mens jeg godt kan gå med på at dikteren føler seg i ett med dagen han står og iaktar i. Det er som det skal være. Men hva lyset over måkene er, går over hodet på meg, uten at jeg lar meg plages av det. For oss vestlendinger som er vant med måker, er det en skrikefugl, en av de minst poetiske av dem alle, så det kan være fuglen er valgt som en hverdagslig kontrast til det ellers litt høytravende glimtet av lys. Kanskje har vi også på ny å gjøre med iaktageren som har vanskelig for å orientere seg, som står i en verden han ikke helt skjønner. For meg gir det mening, men jeg skal ikke gå god for at det var denne meningen Torvund forsøkte å uttrykke. Kanskje har vi også i strofe 4 å gjøre med en ny dag, til forskjell fra den gjennomsiktige i førstestrofen. Kanskje har dikterjeg’et med en ny dag også kommet til en ny innsikt. Det er den som glimter over måkene, og den vi ser i sistestrofen.

Men nå skal jeg ikke tolke meg inn i det kjedelige. Midt mens vi står der og lurer på hva i all verden det er for noe, hva det er med dette diktet, som virker så gjennomarbeidet, men samtidig så ugjennomtrengelig, så kommer de to avslutningslinjene og bringer klarhet over det hele. Eller, kanskje er klarhet et for sterkt ord, det uforståelige i diktet og i verden forblir uforståelig, men det er en konklusjon og erkjennelse det går an å forholde seg til, og leve med. Det er noe så godt og gammeldags som et budskap, en dikter som vil formidle en livsvisdom til sin leser, slik det var i en tid vi ellers har beveget oss bort fra.

Når eg ikkje bryr meg om å oppnå noko

forstår eg alle tings verdi.

Den visdommen er verdt å ta med seg. Mange har prøvd å si det samme, på andre måter, her står det klart og reint. Jeg må skrive det med jærsk diftong, reint. Jaget om å hele tiden oppnå noe, om å hele tiden gjøre noe for å få til noe annet, det gjør at tingene i seg selv mister sin verdi. Når naturen blir til for at man skal fotografere seg selv i den, og legge det ut på sosiale medier for å få respons og oppmerksomhet. Jeg skal ikke gå i fellen og ytterligere skitne til Torvunds klare budskap med ytterligere forklaringer. Diktet har en moral, et slags budskap, uten å være påtrengende. Det er dikterjeg’et som har konklusjonen, leseren står fritt til å komme med sin egen. Denne leseren er enig med dikteren.

Her er diktet som Torvund postet det selv, på Twitter-kontoen sin.

Mot soleglad, av Arne Garborg

Jæren. Dette landskapet som ingen har skildret bedre enn jærdikteren selv, og jærdikteren er Arne Garborg. Det er ingen over, ingen ved siden og ingen i nærheten. Han er jærdikteren som rager også i vår nasjonale litteratur, og som skrev om tema som jevnt overgikk de tema den jevne jærbu er interessert i. Han var en moderne dikter i sin samtid, han var ikke bare en del av utviklingen, på mange måter kan man si at han stod for den. Han skrev om det de alle mest opplyste, lesende og tenkende i hovedstaden var opptatt av, han var opptatt av strømningene som kom fra utlandet, fra Europa, og han ville det nye. Men han skrev om det som en som kom dit fra Jæren. Det er en enorm prestasjon, når man tenker på at Jæren står for det landlige, konservative og trauste, mens litteraturen den gang var byen, det radikale og på mange måter det ville. De verdiene som for Jærbuen ikke bare var hellige, de var selvsagte, naturgitt som to armer å pløye jorden med, disse verdiene ville kulturelitene i storbyene ha bort. Og Garborg var vel så mye med i denne kultureliten, som han var i jærtradisjonen han var oppvokst i. Eller man det kanskje like godt si at han stod utenfor begge tradisjoner.

Det første, norske diktet som ble postet her på bloggen er innledningsdiktet til Haugtussa, Til deg du hei. Det er postet 4. januar 2009. Nå, to år etter, kommer et annet av diktene i syklusen: Mot soleglad, eller kanskje mer kjent med åpningslinjene: Det stig av Hav eit alveland. Alle sanne jærbuer kjenner disse linjene, og får sine assosisasjoner når han eller hun hører dem. Mange har vel også fått dem automatisk inn i hodet, når man går langs jærstrendene, eller i jærlandskapet, og ser utover det vidstrakte land som alltid ender i havet. Fullt så mange kjenner kanskje ikke hele diktet, og enda færre kjenner sammenhengen det er satt inn i. Man vet nok at det hører til Haugtussa, og Haugtussa har man nok kanskje lest en gang for lenge siden, og der stopper det.

Jeg er også blant dem som liker best å lese diktene med de berømte skildringene av jærlandskapet i Haugtussa løsrevet fra historien de er satt inn i. Det vil jeg også gjøre denne gang, selv om det altså er Haugtussas hovedperson, Veslemøy, som er observatøren i diktet og som inntrykkene virker på, og at hennes forhistorie er med å forklare hvorfor hun opplever dem som hun gjør. Diktene kan leses slik at naturen er symbol på Veslemøys sjelstilstand, og skildringen av den en skildring av Veslemøys sjel. Her i «Mot soleglad» blir det da skildringen av en ny lengsel, til dette hemmelighetsfulle, vakre alvelandet som kan tolkes videre enn at det får plass i en setning. Diktet kan imidlertid godt leses uten en slik tolkning, eller noen som helst lærd tolkning, det står utmerket på egen ben, og det er nok også derfor det lever så godt på Jæren, også blant dem som ikke ellers er noe særlig interessert i dikt og litteratur. Dette er dikt av typen man skal lese og nyte, og forsøke å huske, heller enn forsøke å tolke.

MOT SOLEGLAD

Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himmelrand
i kveldsblaa Ro.

Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein huld, ein heilag Heim,
me ei kan naa.

Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.

Når dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar opp med Glim og Glo
og Æventyr.

Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.

Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som før ligg Alveland
i kveldsblaa Ro.

Eg lengta tidt på trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kan syne seg
når Sol gjeng ned.


Kommentar til språket

Jeg ville gjerne finne en versjon som ligger tettest opp til Garborgs original, og valgte versjonen fra Garborg-sidene til dokumentasjonsprosjektet til universitetet i Oslo. Det er flere versjoner som bytter ut «aa» med «å» som er en ren rettskrivningsregel, uttalen skal være den samme. Selv om diktet er skrevet på Garborgs landsmål, som siden har gått gjennom atskillige reformer og rettskrivningsendringer, skulle det ikke være noen problem å forstå for dem som behersker norsk. Samme hvilken dialekt man behersker det i. Jeg tar likevel med noen små oversettelser til moderne norsk noen ord det kanskje kan være litt tvil om.

Rand er «kant», himmelranden er «horisonten». Eim er «damp, dunst» eller «snev». Huld er «skjult, gjemt». Tinderad er en rad av tinder, altså «fjelltinder» eller «fjelltopper». Bann i draume-bann tror jeg skal være «bånd», altså «bundet av drømmer» eller med «et bånd av drømmer», og dette båndet kan godt være skyene som lett legger seg om fjelltoppene som et bånd. Soleglad er «solnedgang». Brand er «brann», både i strofe 3 og 6. Loge opp er å «flamme opp». Glim er «skinn» eller «glans» eller «glimt», og slikt noe. Gullan er «gyllen», mens Bragd har en gammel betydning av «strålende syn» eller «noe som lyser» – Gulland-bragd blir «gyllent lys». Gjeng er «å gå», som enhver Rogalanding vet.

Kommentar til diktet

Diktet går majestetisk frem i firefotede jamber i hver strofes linje 1 og 3, med avrbudd av en lang, vokalisk utgang i linjene 2 til 4. Det er bare strofe 3 og 5 som er unntak for dette, der vokalen er kort og utgangen trykktung også i linjene 2 og 4 (henholdsvis bannBrand, BragdSmaragd). Det er formsikkert skrevet, som alle diktene i Haugtussa er det. Men nå skulle vi altså la Haugtussa ligge, og se på diktet når det står for seg selv.

I første linje er det som om både landet og diktet stiger opp av havet. Den rolige avbrytningen med tind og mo i linje 2 gir også lydlig tid til å hvile ut etter det mektige synet. Mo rimer også på ro i linje 4, det er et mektig bilde som blir malt frem, med landet som hever seg, hviler seg på himmelranden, og finner ro. Veien fra hav til himmel er med på å understreke stigningen. Første strofe er en hel, liten symfoni av stigning og ro.

Andre strofe har at dette synet som jeg-personen ser her, er et syn hun ofte ser. Det er skjult i eim og dis, grått, noe som indikerer at det ikke er et helt vanlig land dette. Den som vil lese diktet som en ren hyllest til jærnaturen kommer ikke helt i mål. Men også på Jæren kan landskapet være trolsk når solen står lavt og konturene skjuler seg i disen. Dette er et land man aldri kan nå. Diktet lar altså fantasien spille videre når de andre sansene ikke har mer å tilby.

I tredje strofe er det naturskildring igjen, nå av fjelltoppene som rager over skyene, drømmebåndet sitt, og dette begynner å skinne (som om det brenner) når kveldssolen gir det sitt røde lys. Vi ser på ny at ordet drøm blir brukt, fantasien vil alltid spille med i beskrivelsen av landskapet, det er som en slags pirrende lengsel av at det skal skjule noe.

Fjerde strofe har både stigningen og senkningen. Det siste først, der dagen går ned i blå-myr. Vi har her kanskje en liten kontrast mellom den røde ilden og det røde blodet, og den blå myren, blå som naturen ofte blir i kveldslyset. Det er ellers en ganske kraftig sammenligning Garborg her gjør, dagen siger som ild og blod, kanskje er det heller slik at ilden slokker ut i møtet med myren, at dagen går over er det i alle fall det skal bety. Og da stiger altså det nye landet opp, kraftfullt som flammer , skinnende og lysende, det er eventyret. På ny er det fantasien som overtar.

Strofe fem har en fargerik og til og med smakfull skildring av hva som videre skjer. Vi har ny kontrast i brenn i Bré, breen brenner ikke, men den kan skinne som i brann, og det gir et flott bokstavrim, før den nye sammensetningen med skjelv og skin kommer. Det er treffsikre beskrivelser av lyset som skinner med Gulland-bragd. Dette er en av de to strofene med kort vokal i linje 2, og bråstoppen fungerer her flott. Her er det ikke den mo og ro som var i linje 1, her er det full aktivitet, bragdsmaragd! At luften gløder i en glans av vin er en saftig fargebeskrivelse, det er så man kan få smaken av vin i munnen,  før strofen slutter med den siste sammenligningen, sølv og smaragd.

I strofe 6 avsluttes dette lysspillet. Brannen dør, og de rolige rimordene blir på ny hentet frem, Glodro. Legg også merke til hvor lett og fint linje 3 flyter på tungen i denne strofen, bare ordet Alveland er som en estetisk nytelse.

Den 7 og avsluttende strofen har på ny det personlige pronomen Eg, det er en observatør som observerer dette, og denne personen er Veslemøy. Hun lengter ut til dette alvelandet, og hun har sine grunner til det. Diktet kan også leses uten denne bakgrunnshistorien, som jeg har forsøkt å vise. Da kan Eg være meg, Garborg selv eller en hvilken som helst person, som også kan ha et ønske om å hvile seg noen ganger, og ønske seg bort til et bedre sted. Diktet holder imidlertid på det hemmelighetsfulle i dette, det er et land som viser seg først når solen går ned, altså omtrent samtidig som det blir borte igjen.

Dette er Alvelandet som det egentlig skal være. Hver jærbu og nordmann og verdensborger står selvsagt fritt til å velge seg sitt eget alveland, og gjøre seg sine egen assosisasjoner når man står foran solnedgangen eller i et annet trolsk landskap. Garborg har gitt oss alle de ordene vi trenger.