Hendene, av Tor Obrestad

Et litt enkelt dikt av jærdikteren Tor Obrestad (1938-) avslutter temaet norske samtidslyrikere i januar i år. Det er enkelt med det at det er lett å forstå, og lett å like, og det har en hverdagsvisdom av typen som blir mye brukt til støtte og oppmunting om dagen. Virkemiddelet er også enkelt. Hendene blir gjort fremmede, som et slags objekt som ligg på bordet og kikkar på meg, en slags antipersonifisering, om man kan bruke et slikt ord. Ikke besjeling, men avsjeling. Fremmedgjøringen er et klassisk litterært virkemiddel som fremdeles er et av litteraturens aller viktigste, det som gjør at du ser kjente ting på en ny måte. De tingene som ellers er så vanlige at du ikke legger merke til dem. Hendene er jo bare der, de har sin oppgave, er en del av kroppen, selvfølgelig er de det. Obrestad lar imidlertid hendene være selvstendige, de stiller spørmål, Kva vil du bruka oss til? De er et redskap til personens bruk. Og de har fått stemme til selv å spørre hva de skal brukes til. Så går diktet over i refleksjoner over hva disse hendene har gjort, hva de har vært med på, og med det får vi også en historie om hva personen som eier dem har gjort og vært med på. Henders vante egenskaper er med i diktet, sentralt i diktet, mange vil sikkert raskt komme opp med svaret «holde rundt andre med» eller «varme andre» om man satt og tenkte ut hva man har hendene til, eller svarer på spørsmålet diktet selv stiller (eller hendene selv stiller i diktet!). Det er så vanlige svar at man knapt registrerer det. Ved å legge inn elementet av fremmedgjøring, får Obstfelder oss til å tenke gjennom hva dette er for noe en gang til, og kanskje på en ny måte.

Jeg skrev at Tor Obrestad er jærdikteren. Jordbruksregionen i Rogaland, den flotte flate som strekker seg fra Boknafjorden mellom Stavanger og Haugesund til Dalane i sør med fjell og dal har fostret flere poeter og diktere, uventet nok. Det er jo en bonderegion, står uten universiteter og høyskoler, og få videregående skoler. Nå snakker jeg om det egentlige Jæren, slik vi som bor i området oppfatter det. Geologisk går nordgrensen ved Boknafjorden, sør for den er landskapet likt, men i folks hoder går nok grensen sør for Figgjoelven. Nord for den er det byområder, folk snakker litt annerledes, det er siddiser og Sandnesbuer, poeter som Sigbjørn Obstfelder og forfattere som Aleksander Kielland kan ikke godt kalles jærdiktere. De representerer Stavanger, de har andre interesser.

Jærdikteren skriver om Jæren, om naturen, om det storslåtte møtet mellom Storhavet i vest og de langstrakte jærstrendene, ord lånt av Arne Garborg, det er et landskap som inviterer til store refleksjoner over forholdet mellom mennesket og naturen, over livene vi lever. Alle jærdiktere skriver om dette landskapet, mest berømt er Arne Garborg, som både i romaner og i dikt (Haugtussa) så å si er originalen, her finner vi standardformuleringene, urkilden, kan man nesten si. Men også nålevende Helge Torvund har skrevet vakre og vare ord om Jæren og landskapet, slik også Tor Obrestad har gjort det. De har alle en spesiell plass blant Jærbuen, samtidig som de blir lest og regnet blant de betydelige også ellers i landet.

Tor Obrestad har mye til felles med giganten fra slutten av 1800-tallet, den viktige perioden i norsk åndsliv og identitet, den kulturelle storhetstiden, kan man trygt si. I likhet med Garborg reiste han ut og tok til seg strømningene i hovedstaden, samtidig som han bevarte sine røtter fra Jæren. Obrestad ble redaktør i tidsskriftet Profil, halvt jærsk (min far var fra Kåsen) som også jeg er, synes jeg dette er stort, tenk en av oss redaktør i et slikt stort og viktig tidsskrift! Det var profilkretsen som definerte hvordan tingene skulle være i litteraturen, et av de mest bevisste overtakelsene fra den yngre garde mot den eldre vi i Norge har sett. Selv Knut Hamsun og hans like kunne ikke oppvise noe lignende mot sine forgjengere, de laget ikke noe tidsskrift der de gjorde greie for sitt program, de reiste bare rundt og holdt foredrag med litterære angrep. På 60- og 70-tallet ble det gjort meget bevisst, det har blitt sittende med navnet «profilkretsen», de mente diktningen skulle være politisk, at kaffekoppen skulle være kaffekoppen (altså at man skulle slutte med de veldige metaforene, at tingene alltid skulle være noe annet), og man skulle eksperimenter, særlig med formene. Tor Obrestad skrev på denne tiden romanen Sauda. Streik!  En roman som er på pensum i norsk litteraturvitenskap, fordi den så tidlig og så tydelig visker ut skillene mellom romanen og dokumentaren, det er en roman som ikke er fantasti. Og den er politisk som bare juling.

Siden har Obrestad i likhet med så mange andre blitt mindre politisk. Men han har skrevet videre, i en rekke sjangre, engasjert seg i debatten, vært fremme i avisene, akkurat som giganten Garborg. De tidlige diktsamlingene hans er politiske, så til de grader, nesten så man kan kalle dem revolusjonære. Titlene på samlingene indikerer hva det går i Vårt daglige brød (1968), Den norske løve (1970), Sauda og Shanghai (1973), Stå saman (1974), mens Vinterdikt (1979) vel markerer et slags skille, der noen dikt er politiske som før, mens andre henvender til naturen og årstidene, og da som vi finner dem på Jæren. Siden er det annerledes. I Mimosa, myosotis, rosmarin (1994) er det reflekterende, inadvendte dikt, slutt på politisk sprengkraft, nå handler det om å være menneske.

Det er fra denne samlingen dagens dikt er hentet. Man kan godt kalle det politisk, for det handler om å ta vare på hverandre, ta i mot de som kommer og er trøtte, leseren kan selv reflektere videre og tenke over hvem det kan være, og hvordan det skal gjøes. Det er imidlertid mer å gjøre om medmenneskelighet, enn politiske revolusjoner. Diktet er på det personlige plan, ikke på det samfunnsmessige.

Hendene

Hendene mine ligg på bordet og kikkar på meg.

Kva vil du bruka oss til?

Barn har blitt rolege i dei hendene.

Kvinner har sagt til meg

at varmen der har gitt dei kraft.

Men dei eg har villa gi varmen til har avslått

eller har hatt andre hender.

Og dei som ville ha

kunne eg ikkje gi det til, makta det ikkje.

 

Hendene. Lunken av brøddeig ligg i dei,

trælane etter spadeskaftet og fingerstyrken

etter skrivemaskintastane sine utallige repetisjonar.

Likevel kjende eg ikkje mine henders sirkel

eller kva som batt dei saman.

Nå veit eg det.

Vissa fyller meg med ei glede

eg ikkje kan forklare deg, dei må gjera det sjølv.

For dei kan vera puter

kring dei smale akslene dine.

Dei ligg på bordet og ventar

når du kjem hit og er trøytt.

 

fra Mimosa, 1994

Ord- og språkforklaringer

Moderne norsk skal alle kunne lese og forstå enten det er skrevet på bokmål eller nynorsk, alle som finner frem til denne bloggen skal også kunne forstå ordene som er brukt i diktet. Det er imidlertid noen passasjer der det kanskje ikke er så lett å forstå meningen med dem. Og det er enkelte ord i diktet som ikke blir brukt muntlig av den nye generasjonen, og som dermed kan få det tilsvarende ordet som blir brukt. Det dreier seg om ordet batt, som enkelt og greit betyr «bandt (bokmål: binde – binder – bandt – har bundet, nynorsk: binde – bind – batt – har bunde«. Trælar er et fortykket hudparti på håndflaten, ordet brukes både på bokmål og nynorsk, og staves træl. Akselen er kroppsleddet mellom halsen og det som holder kroppen og armen sammen, jeg vet ikke om det er noen egentlig forskjell mellom aksel og skulder. Kring er omkring, om noen skulle være i tvil om det.

Første strofe skulle være helt grei å forstå. I andre strofe finnes vendingen kjende eg ikkje mine henders sirkel, fulgt av eller det som batt (bandt) dei saman. Den er vanskeligere. Hendenes sirkel kan være sirkelen hendene og armene danner når man holder rundt noe, eller lager en sirkel med dem. Hva som binder dem sammen kan være konkret og biologisk, altså hva det er som gjør at kroppen vår og leddene henger i hop, eller det kan være hvilke krefter det er som gjør at man vil bruke hendene til å holde rundt noe. Setningen under, Nå veit eg det, kan tyde på det, men jeg vil alltid være forsiktig med å gjøre meg bestemte tolkninger. Obrestad er også vag når han skriver om akkurat dette, det er noe han ikkje kan forklara deg, og det litt underlege: dei må gjere det sjølv. Det tolker jeg til at det er hendene som må gjøre det. For meg er det ganske uforståelig.

Kanskje er det også litt vanskelig i det følgende, at hendene er puter kring dei smale akslene dine (igjen tolker jeg dei til å peke tilbake på hendene). Det gjelder nok i overført betydning, såpass er klart, men akkurat hva meningen skal være er litt uklart, hvordan dette skal være et bilde på noe rent utover at hans hender skal være beskyttelse for en annens aksler. På akselen er det vanligvis man bærer noe, så det har antagelig noe å gjøre med at hendene også skal hjelpe med å bære, eller skal gjøre at det man bærer ikke gnager så.

Kommentar til diktet

Det er nesten et slags prosadikt, dette diktet her. Det er vanlige setninger satt sammen, språket er ikke videre poetisk, verselinjene er ikke særlig verseaktige. Linjedelingen skiller det fra en vanlig, flytende prosatekst, men det er ikke slik at den gir diktet noen utvidet mening, i hvert fall ikke fra hva jeg kan se. Rytmen er fri, rim er det ikke, ikke har diktet noen av de dystre motivene og temaene fra modernismen, og heller ikke leken og moroa fra postmodernismen. Det er snarere slik at det bare gir blanke i all litterær tradisjon, og skriver tingene rett frem, enkelt og greit.

Kanskje går det med det an å si at Obrestad gjør diktet mer personlig? Han stiller seg veldig åpen og forsvarsløs i dette diktet, barn har blitt rolege i dei hendene, det er nok hans egne barn eller barn han har et nært forhold til, det her er snakk om. Det samme gjelder kvinnene som sier hendene har gitt varme. Hva det ligger i at han ikke har kunnet gi varmen til dem han ville, ser jeg ikke som min oppgave å begi meg ut på å forklare. De har avslått, eller har hatt andre hender. For meg vil dette bety de jeg har forsøkt å nå, eller har villet nå, men ikke har greid, også fordi de ikke har vært interessert. Avslutningen på strofen handler også om ikke å greie det, om å komme til kort. Og dei som ville ha/ kunne eg ikkje gi det til, makta det ikkje.

Strofe nummer to begynner konkret og meget personlig. Det beskriver en sansefornemmelse, lunken fra brøddeig, alle som har bakt brød med egne hender vet hva det betyr. Gode poeter er mestere i å få frem slike sansefornemmelser, gjerne slike som er helt hverdagslige, men i dikt og skrift er friske og originale. Trælene etter spadeskaftet,  det skriver gårdsgutten, arbeidskaren (uten at jeg vet noe om Obrestad har arbeidet på gård), også det er noe alle som har utført lignende arbeid har erfaring med. Kraften etter repetisjonene på skrivemaskintastene ligger imidlertid for den svært produktive dikteren og forfatteren, det er ikke for alle og enhver, på ny er diktet dypt personlig.

Kanskje skal jeg her i tolkningen forsøke å finne en ny mening i de neste linjene, om ikke å forstå mine henders sirkel, eller ikke å kjenne, som det står. Vendingen begynner med likevel, noe som kan indikere at på tross av alt dikteren har brukt hendene til, alt de har bakt brød, spadd jord og skrevet dikt og kloke tekster, så kjenner han ikke hendenes gåte, så å si. Her er det noe han ikke har svar på. Noe gåtefullt. Setningen Nå veit eg det trenger ikke være at han nå vet hva det er som binder hendene sammen, eller hva hendenes sirkel er for noe, det kan også være det betyr at han nå vet at han ikke kjenner disse tingene. Kanskje opererer jeg nå med skoleelevens forsøk på å tvinge mening ut av en tekst og en tekstlinje han eller hun får ingenting ut av, man er ikke plent nødt til å forstå alt i et dikt eller en avansert tekst, det er en utbredt misforståelse, noe er så uklart at det ikke lar seg forstå. Noe vekker bare ikke gjenklang i én.

Uansett må vi nok ha med at diktet både åpner og slutter med at hendene ligger på bordet. Først kikker det på jeg-personen, i et personlig dikt som dette får jeg ikke dette til å være andre enn dikteren selv. Til slutt ligger de og venter, på dem som kommer og er trøtt. Jeg tror jeg vil holde meg til den tolkningen jeg la inn innledningsvis, at dette er et dikt om medmenneskelighet, og at hender er til for å varme hverandre, støtte hverandre og hjelpe hverandre. Kanskje er det også dette som er hendenes sirkel, og det som binder dem sammen, medmenneskelighet og nestekjærlighet. Om jeg skal våge så store ord inn i min tekst, som attpåtil er en tolkning av en annens tekst. Kanskje er det slik at hendene ikke utførte sin egentlige oppgave da de bakte brød, spadde jord og skrev dikt, kanskje er ikke dette egnet til å binde dem sammen, kanskje utfører de best sin oppgave når de kan være puter på en annens skuldre, og være der noen kommer og er trøtte.

Kanskje. Jeg er ikke den som vil låse diktet fast til en bestemt tolkning, og håper at hva jeg har skrevet om det gjør det lettere, ikke vanskeligere, å lese.

Oppnå, av Helge Torvund

I dag skal jeg bryte ut av det meste og poste et helt nytt dikt av Helge Torvund. Han har nettopp gitt ut en ny diktsamling, Alt brenner, og lokalavisene i Rogaland er fulle av stoff, siden Torvund er Jærbu fra Hå kommune, og det er sjelden det kommer poeter derfra. Til gjengjeld er de som kommer, gjerne gode.

Jeg har laget meg noen selvpålagte regler, her på bloggen. Jeg forsøker å respektere opphavsrettigheter, poster sjelden dikt fra etter andre verdenskrig, og enda sjeldnere fra forfattere i live. Det er kun i bloggens første år det har skjedd, med Hilde Myklebust og Bob Dylan, og to poster som skiller seg helt ut fra alt annet. Det var før bloggen hadde funnet sin form.

Nå som jeg er på etterskudd forsøker jeg å ta meg selv ved å poste dikt bakover i tid, en post til dagen, de gangene jeg husker det og har anledning. På søndager er det dikt fra verdenslitteraturen, der jeg slapp en gang i 2014, et år jeg skulle ha russiske dikt som spesiale. Jeg håper ennå å få fylt det opp. Det tar mye lenger tid lage poster der jeg kommenterer andres dikt, enn der jeg poster mine egne, de siste er jo i praksis allerede skrevet. Og tid har jeg lite av om dagen, som småbarnsfar, og med hverdagen fylt opp av andre ting.

Egentlig hadde jeg tenkt å starte året med brask og bram, poste Norges skål, eller Norge, kjempers fødeland, som det også er kjent som, av Johan Nordahl Brun, men så kom jeg altså over disse diktene til Helge Torvund, og bryter med det meste, som jeg srev først i innledningen.

Jeg er ikke godt bevandret i nye norske dikt, følger ikke helt med i den nye litteraturen, og enda mindre i forskningen om den. Torvund ble jeg tipset om av en venninne for noen år siden, hun var også fra Jæren. Jeg sjekket ham opp da, men ble ikke direkte grepet. Jeg er heller ikke så altfor begeistret for den nye litteraturen, jeg er en mann for det utvidede 1800-tallet, fra opplysningstiden til verdenskrigene. Jeg liker sterke følelser i dikt, og i vår tid er det mer spøk og lek og eksperimentering, enn de sterke følelsene, synes jeg. Alvoret blir også så enormt alvorstungt, for de som skriver alvorlig. Det blir en verden jeg ikke kjenner meg igjen i, selv om jeg også lever i den.

Så kom jeg altså over Torvund på ny, i forbindelse med utgivelsen av den nye boka hans. De postet et flott dikt av ham i Jærbladet, Du kom med roser, et veldig konkret dikt, som jeg liker, tilsynelatende enkelt, som jeg også liker, med forbindelse fra første til siste strofe gjennom diktets eneste rim (Du kom med roser/slik kan skje (…) Du kom med roser/og det vart fred), og i mellom ikke stort mer enn at en du-person snittet rosene, og satte dem i en vase, «djuprøde/mot mørke, grøne blad». Treffsikre ord, enkle, og i denne sammenehengen, lyriske. Jeg tenkte å poste dette diktet, til jeg kom over et enda bedre dikt på Torvunds Twitter-konto.

Det ble i intervjuet nevnt at han hadde 15000 følgere der, hvorpå han svarte kledelig: «Heilt ubegripeleg – eg veit ikkje kva eg gjer rett».

Antagelig har han noen tanker om det, for både Twitter-kontoen og Facebook-kontoen er svært gjennomarbeidet og fin, en ro og verdighet og lun humor man sjelden finner på de hektiske nettsidene der. Jeg likte det, jeg er også en følger. På Twitter har han den nydelige beskrivelsen på profilen sin: Mind the gap between your meaning and the world.

Diktet jeg poster i dag ble opprinnelig postet i Dagbladet. Det var Torvund selv som fotograferte diktet i Dagbladet, og la det ut på Twitter. Det hører til i den store samlingen «Alt brenner», som skal være ute til salgs, nå.

Om dette diktet er ikke jeg den rette til å sette det i noen kontekst, plassere det i noen tradisjon, forklare hvordan det passer i Torvunds forfatterskap eller hvordan Torvunds forfatterskap passer inn blant andre forfatter fra samme tid, som er vår egen. Jeg leser ham kun for meg selv, og kan si hva jeg får ut av det. Kanskje kan jeg med det også åpne lesingen for andre, og få vist at dikt fremdeles kan være relevant i vår tid, tross alle andre måter vi har for inntrykk og uttrykk nå om dagen, og hvor lett det er å lage bilder og film av alt. Kanskje har ordene fremdeles en hensikt, også når de blir gjort langsomme, og plassert i et dikt.

Torvund er forresten sin egen beste ambassadør i akkurat det. Han gjør en utmerket jobb i å gjøre seg selv og diktene relevante og interessante, gjennom opptredenen i tradisjonelle medier og i sosiale medier, han svarer godt for seg, det er ikke noe tull med ham. Han er heller ikke så påtrengende og masete som kjendisene ser ut til å måtte være nå for tiden.

Ja, jeg vil også si at noe av det jeg likte med Torvund er hvordan han makter å gi oss en pause i alt maset og all støyen. Han gir litt ettertanke på Twitter, litt ro på Facebook, har har noen ord du kan ta med deg på turen din, ut i naturen, jærstrendene, eller ord som stimulerer deg til å ta turen ut dit, og bli din egen poet. Diktet «Oppnå» leser jeg på denne måten, det er nesten en «anti-tittel», det er nettopp å ikke oppnå noe, som er hensikten. Å gjøre noe for sin egen del, å gå ut på stranden for å være der, å oppnå å ikke bry seg om å oppnå noe, og med det se den egentlige verdien i tingene.

Oppnå

Ein dag gjekk gjennom meg
Både den og eg var gjennomsiktige

Stranda eg såg frå vinduet ved baren
og isen i glaset som klinka blankt.

Eg lærer av smil og lått
Eg lærer av mine hender som er
så usikre.

I dag er dagen meg og eg er
eit glimt av lys der ute over måkene.

Når eg ikkje bryr meg om å oppnå noko
forstår eg alle tings verdi.

fra Alt brenner, 2016.

Irina, jærstrand

Kommentar til diktet

Jeg er ikke så god til å lese dikt som dette. Jeg får ikke noen umiddelbar mening i starten, med dagen som gikk gjennom meg, og hva det betyr at den og dikter-jeg’et var «gjennomsiktige». Jeg liker ikke å tenke og spekulere i hva det mon kan bety, hva det er jeg ikke forstår. Det blir for mye av en gjettelek, for min del. Glass og luft er gjennomsiktige materialer, hvordan dagen og jeg kan være det, vil ikke jeg være den som forklarer. En gjennomsiktig t-skjorte skjuler ikke det som er bak, man ser rett gjennom. Alt ligger åpent.

For min del er det heller ikke så viktig å finne ut nøyaktig hva dette her betyr. For meg er det viktige i diktet å bygge opp en stemning om gjør at sluttlinjene får full effekt. Andre strofe er på ny litt sånn mystisk og merkelig, om en strand sett fra baren, i direkte eller overført betydning, og «isen i glaset som klinka blankt». Det er en nydelig klang i sistelinjen der, verbet «klinka» er spenstig og treffende, men heller ikke her vil jeg ut på noen tolkningsgalei om hva dette skal bety. Kanskje er det et poeng at tre av substantivene og det ene adjektivet er gjennomsiktig, som «dagen» og «jeg» var i strofe 1. «Is», «vindu» og «glass» kan vi se gjennom, slik også noe som er «blankt» kanskje også kan assosiseres med noe gjennomsiktig, blank is og blankt glass er i hvert fall mer gjennomsiktig enn is og glass som ikke er det. Det gjør i hvert fall at strofe 1 og 2 hekter seg litt sammen, at strofe 2 henter opp motiv fra den første.

Tredje strofe er midtstrofen, og den eneste strofen med tre linjer. Det er også strofen som har gjenkjennelige, klassise lyriske virkemidler, gjentakelse og linjebrudd, og det er også en strofe som er direkte og lett å forstå. Den er skrevet i standard norsk setningsoppbygning, Subjekt – Verbal – Objekt (eller preposisjonsuttrykk, om man vil, i dette tilfellet), i alle de andre strofene er setningsoppbygningen vanskeligere. Dikterjeg’et lærer av smil og latter, og av sine egne, usikre hender. Med ord som «smil» og «latter» er det vanskelig å tenke seg noe dystert og trist, «usikre hender» er veldig menneskelig».

Så kommer fjerdestrofen, den mest uforståelige av dem alle, i hvert fall for min del. «Dagen er meg», og «jeg er et glimt av lys der ute over måkene». Særlig det siste der er vanskelig, mens jeg godt kan gå med på at dikteren føler seg i ett med dagen han står og iaktar i. Det er som det skal være. Men hva lyset over måkene er, går over hodet på meg, uten at jeg lar meg plages av det. For oss vestlendinger som er vant med måker, er det en skrikefugl, en av de minst poetiske av dem alle, så det kan være fuglen er valgt som en hverdagslig kontrast til det ellers litt høytravende glimtet av lys. Kanskje har vi også på ny å gjøre med iaktageren som har vanskelig for å orientere seg, som står i en verden han ikke helt skjønner. For meg gir det mening, men jeg skal ikke gå god for at det var denne meningen Torvund forsøkte å uttrykke. Kanskje har vi også i strofe 4 å gjøre med en ny dag, til forskjell fra den gjennomsiktige i førstestrofen. Kanskje har dikterjeg’et med en ny dag også kommet til en ny innsikt. Det er den som glimter over måkene, og den vi ser i sistestrofen.

Men nå skal jeg ikke tolke meg inn i det kjedelige. Midt mens vi står der og lurer på hva i all verden det er for noe, hva det er med dette diktet, som virker så gjennomarbeidet, men samtidig så ugjennomtrengelig, så kommer de to avslutningslinjene og bringer klarhet over det hele. Eller, kanskje er klarhet et for sterkt ord, det uforståelige i diktet og i verden forblir uforståelig, men det er en konklusjon og erkjennelse det går an å forholde seg til, og leve med. Det er noe så godt og gammeldags som et budskap, en dikter som vil formidle en livsvisdom til sin leser, slik det var i en tid vi ellers har beveget oss bort fra.

Når eg ikkje bryr meg om å oppnå noko

forstår eg alle tings verdi.

Den visdommen er verdt å ta med seg. Mange har prøvd å si det samme, på andre måter, her står det klart og reint. Jeg må skrive det med jærsk diftong, reint. Jaget om å hele tiden oppnå noe, om å hele tiden gjøre noe for å få til noe annet, det gjør at tingene i seg selv mister sin verdi. Når naturen blir til for at man skal fotografere seg selv i den, og legge det ut på sosiale medier for å få respons og oppmerksomhet. Jeg skal ikke gå i fellen og ytterligere skitne til Torvunds klare budskap med ytterligere forklaringer. Diktet har en moral, et slags budskap, uten å være påtrengende. Det er dikterjeg’et som har konklusjonen, leseren står fritt til å komme med sin egen. Denne leseren er enig med dikteren.

Her er diktet som Torvund postet det selv, på Twitter-kontoen sin.