Den Salige, av Johan Sebastian Welhaven

Forholdet mellom Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergelands søster, Camilla Wergeland, senere Camilla Collett, er godt kjent. Det vil si, de fleste som vet hvem disse tre er, vet også at det var noe mellom Johan Sebastian Welhaven og Camilla Wergeland. Det er krydder i denne historien, siden Johan Sebastian Welhaven og Henrik Wergeland var bitre rivaler, og siden Camilla Wergeland senere giftet seg Collett, og ble en berømt forfatter med romanen Amtmandens døtre. Få kjenner detaljene i historien mellom Johan Sebastian og Camilla, jeg er på fornavn med dem her, og få kjenner til at den store kjærligheten i Welhavens liv ikke var Camilla Wergeland, det forholdet gikk andre veien. Den store og lidenskapelige kjærligheten til Johan Sebastian Welhaven var Ida Kierulf, søster til komponisten Halvdan Kierulf.

Forholdet mellom Welhaven og Kierulf var tragisk. Familien til Kierulf satte seg strengt i mot det, deres datter fikk ikke møte en simpel dikter uten fast gasje. Og da Ida og Johan Sebastian – igjen er jeg på fornavn – endelig kunne gjøre sin forlovelse offisiell, så døde hun snart etter. Dette diktet er skrevet av Welhaven til henne.

Den Salige

O, vær hilset atter og velsignet
blide Aand, fra Salighedens Hjem!
Ingen Glæde paa min Vei har lignet
den, du kaldte af min Vaardrøm frem;
ingen Kval kan falde paa mit Hjerte
tungt som den, du klaged i min Favn.
O, du Salige, i Fryd og Smerte
har min Sjel en Gjenlyd af dit Navn.

Alt er følt, fuldkommet og erindret,
Alt fornyes evig i mit Sind;
mildt og ømt har Sorgen, der er lindret,
spredet Mindets Fred om mine Trin.
Sorgen vaaged hvor din Aske blunder,
og den vandred gjennem Ørkner hen,
og tilsidst, ved Kjerlighedens Under,
fik jeg dig du Salige igjen.

Og da kom du fra de stille Lande,
og den lange Sørgenat blev klar,
klar ved Skinnet om din rene Pande
og ved Straalen, som dit Øie har;
og paany din Salighed er over
mine Drømme som et Lysets Bad,
og jeg hører atter hvad du lover,
at vi aldrig mer skal skilles ad.

1847

Språk, form og innhold

Språk

Språket er dansk. Med litt trening er det imidlertid lett å kjenne igjen helt vanlige, norske ord, bare med en dansk stavemåte. Påfallende er at de skriver aa for å, har bløte konsonanter der vi i norsk har harde (b, d, g for p, t, k) i mange ord, at de har æ for e i ord som Glæde (glede) og at de har såkalt ustemt frikativ i enden av ord (af for av). Viderere er det litt forskjellige regler for bruken av dobbel konsonant. Danskene bruker stum i ord som falde, fuldkommet og Sind, der vi skriver falle, fullkommet og sinn. På den tiden hadde både vi og danskene stor bokstav i substantiv, slik de ennå har det på dysk. Derfor Sind og ikke sind. De samme reglene ser vi virksomme i ordet Mindets, som vi vil skrive minnets. Det var ikke dobbel konsonant i enden av ord som Trin, trinn. I moderne norsk har vi en inkonsekvens her, siden vi skriver min, din og sin med én ‘n’, men har dobbel ‘nn’ i ord som trinn, tinn, finn, kinn, og så videre, selv om uttalen er den samme. På 1800-tallet ble alle disse ordene skrevet med én ‘n’, både på norsk og dansk. Det er samme regel, og konsekvens, som gjør at nat (natt) blir skrevet med én t. Uttalen er som i dag, med kort vokal foran, sørgenatt.

Norsk-dansk har ennå i 1847 flertallsbøyning i intetkjønn substantiv, så det står stille Lande med -e til slutt, der vi i dag sier og skriver stille land. Ennå finnes det sikkert en del som skriver fortid av å bli blev, selv om korrekt skrivemåte nå er ble. På 1900-tallet ble mange av de stumme bokstavene i norsk rettskriving tatt bort gjennom flere språkreformene, der et av hovedmålene var å gjøre skriftspråket mer talemålsnært. Vi skal skrive sånn som vi snakker, ordene skal staves sånn som de høres ut. Det gjør det lettere for barn og utlendinger å lære norsk rettskriving, men det gjør eldre tekster med gamle skrivemåter litt vanskeligere tilgjengelig. Ordene dig, mig og sig er gammel skrivemåte for deg, meg og seg. Etter hva jeg har lært, skal de uttales slik som vi gjør det i dag. Siste -g i aldrig er en slik stum -g som er tatt bort. Ordet skal leses aldri, slik vi skriver og uttaler det i dag.

Jeg har ikke funnet noen vanskelige ord som trenger noen ekstra forklaring. Det er bare skrivemåten som er fremmed.

Form

Dette diktet kan kalles en elegi, et sørgedikt, eller klagesang. Hallvard Lie skriver i sin verselære av 1967 at denne strofeformen er en av de mest tradisjonsrike elegiske strofer i vår diktning. og at opphavsmann for disse assosisasjonene er tyskeren Goethe. Lie nevner i den forbindelse diktet An Charlotte von Stein, med startlinjen Warum gabst du uns die Tiefen Bliche. Welhaven bruker samme strofe også i andre elegiske dikt: «I Sorgen over Prinds Gustav» (Nu gaar Sorgen gjennen Norges Dale) og «Paa Ballet» (Mens Orchestret Galopaden spiller).

Strofeformen har 5 trykktunge stavelser i hver linje, med fordelingen tung-lett, tung-lett over det hele. Det vil si femfotet troké. Formen er gjennomført i alle strofene. Rimene går AbAbCdCd, der stor bokstav betegner trykklett utgang, og liten bokstav trykktung. Så vi har en 8-versing med kryssrim, og trokeisk versefot.

Og da kom du fra de stille Lande,
og den lange Sørgenat blev klar,
klar ved Skinnet om din rene Pande
og ved Straalen, som dit Øie har;
og paany din Salighed er over
mine Drømme som et Lysets Bad,
og jeg hører atter hvad du lover,
at vi aldrig mer skal skilles ad.

Jeg har brukt siste strofe som eksempel, men rytmefordelingen er lik i alle.

Innhold

Diktet begynner med en høytidelig henvendelse til den avdøde elskede: O, vær hilset atter og velsignet/ blide Aand, fra Salighedens Hjem! Den blide ånd er Ida Kjerulf, eller om man ikke vil gjøre diktet så personlig, den døde man elsket og ennå elsker. Hun er i Salighedens Hjem, i dødsriket, som her, i kristen tradisjon, er et godt sted å være. Så følger opplysninger om tiden de to hadde sammen i live, da ingen gleder og sorger (eller lidelser, kval) kunne måle seg med dem hun gav ham, uttrykt gjennom linjene Ingen Glæde paa min Vei har lignet/ den, du kaldte af min Vaardrøm frem og ingen Kval kan falde paa mit Hjerte/ tungt som den, du klaged i min Favn. Eller omskrevet til vanlig norsk, ingen har lignet på den du gav meg. At den er kalt frem av en vårdrøm, er et dikterisk uttrykk for håpet, lysets og livets drøm, våren er tiden alt liv spirer og gror, drømmen om våren er den beste. Om sorgen, eller kvalen, lidelser, så sier han ingen har vært som den du klaget til meg i min omfavnelse (Favn). Her er det rikelig med konkrete ting det kan være, og sikkert er, som at Ida Kjerulf lenge var dødssyk, og at de så lenge ikke kunne leve ut kjærligheten til hverandre. Men man skal også kunne lese diktet som det står, uten forkunnskaper, og da er det fritt frem hva man vil legge i denne lidelsen, kvalen, hun har lagt på hans hjerte. Så henvender dikteren seg til den salige avøde på nytt, enda en gang med den høytidelige O i starten: O, du Salige, i Fryd og Smerte/ har min Sjel en Gjenlyd af dit Navn. Fryden og smerten har han nettopp snakket om, de største av begge har han hatt med henne, og på grunn av henne. Derfor kan han si at sjelen hans har en gjenlyd av hennes navn, både i fryd og i smerte. Det går også an å lese linjene som at hun ennå vekker gjenlyd i ham, og at dette fremkaller fryd og smerte.

Når dikteren i linje 2 skriver at Alt er følt, fuldkomment og erindret,/ Alt fornyes evig i mit Sind;, så er det alt de to hadde sammen det gjelder. Han uttrykker det ganske sterkt, at alt er like følt og fullkomment nå, som det var den gang. Følelsene er de samme som da hun levde. Historien dem i mellom, fornyes i hans sinn, og er ikke noe som er gammelt og over. Diktet er skrevet i nåtid, med følelser som gjelder nå, og dikteren insisterer på at det er ikke forskjell på dem, og de han hadde da den salige, avdøde elskede levde. Videre skriver han at sorgen han hadde er lindret, altså ikke er så sterk, og at den har spredt Mindets fred om hans trinn. Det er litt omstendelig uttrykt, men er ikke noe annet enn at den dempede sorgen nå har gitt ham fred i minnet, der han går gjennom dagene. Det er omstendelig uttrykt videre også, med Sorgen vaaged hvor din Aske blunder,/ og den vandred gjennem Ørkner hen, eller i moderne norsk: sorgen våket hvor din aske blunde, og den vandret hen gjennom ørkener. Asken er de jordiske levninger, over dem våket sorgen, og så har den vandret gjennom ørkener, som et bilde på en lang og vanskelig tid. Nå er imidlertid denne ørkenvandringen ferdig, ved kjærlighetens under, har han fått den elskede igjen. Det er virkelig et under dette, nå som den kjæreste er død, men det er et kjærlighetens under dikteren i dette diktet insisterer på.

I den vakre sistestrofen kommer hun fra de stille Lande, det samme stedet som i strofe 1 ble kalt Salighedens Hjem, fra døden. Med det gjør hun den lange sørgenatten hans klar og lys, og det er det skinnet av hennes rene panne og strålen av hennes øye som gjør. Det er en lang, nydelig setning, de fire første linjene i denne strofen. Ved at hun kommer på denne måten, er hennes salighet over drømmene hans. Det er en virkning i at siste ordet i linje 5 er over, i og paany din Salighed er over, noe som hvis setningen hadde sluttet her, ville betydd at saligheten er forbi. Her fortsetter det imidlertid under, den er over drømmene hans, som et lysende bad, drømmene er badet i lys. I denne stemningen, i dette lyset, lover hun ham at de aldri skal skilles på ny. Nå skal hun være med ham for alltid.

Kommentar til diktet

Diktet er delt opp i tre strofer. Den første er hilsningsstrofen, den andre er forbindelsesstrofen og vandringsstrofen og den tredje avklaringsstrofen.

I den første blir den salige hilset i kraftige ordelag og stor glede. Hun blir kalt blide Aand, og fra Salighedens Hjem! Både gleden og pinen (Kval) hun har gitt ham blir uttrykt i hyperbolske sammenligninger, det er ingen glede så stor som den hun har gitt ham, ingen kval så stor som den hun har klaget til ham. Merk at i stemningen i diktet, er også smerten – Kvalen – noe han bare er glad for, det er en rikdom i livet hans, det er sagt i glede. Strofen slutter nesten i begeistring, nesten religiøs ekstase, med du Salige, I Fryd og Smerte/ har min Sjel en Gjenlyd af dit Navn. Særlig når han kaller henne den salige, blir den religiøse dimensjonen påfallende.

Andre strofe forsøker å binde sammen tiden den elskede levde med tiden hvor hun nå er død. Dikteren forsøker å insistere på at dette er det samme, at følelsene er like fulle og sterke nå, som da. Det religiøse er fremtredende også i denne strofen, med forsøket på å viske ut skillet mellom livet og døden, og skape en forbindelse mellom en levende og en død, like sterkt som mellom to levende. Sorgen over den døde er fullstendig uten smerte, den har bare mildt og ømt lagt minnets fred over den gjenlevende elskende dikteren. Det må kunne gå an å lese om dette som en religiøs fred, en som har kommet fullstendig i ro over livets betingelser. Andre strofe inneholder også sorgens vandring gjennom ørkenen, som det står, noe som kan leses som sjelens vandring gjennom ørkenen, innen den finner fred hos Gud. Dette står ikke direkte i diktet, men det er denne motivkretsen Welhaven benytter seg av. Her er det dog ikke Gud, men Kjærligheten, som gjør underet. Men underet er, som i religionen, at den døde kommer til liv. Den levende ser den salige igjen, den elskende ser den elskede, selv om hun er død.

Den siste strofen er den mest gripende, synes jeg. Den begynner med ordet og, en setning som begynner med en konjunkosjon på denne måten, bryter språkreglene. Men det kan være veldig virkningsfullt i dikt, passende for en avslutningsstrofe, der alt som har skjedd før i diktet, blir bundet sammen med dette ‘og’. Eller at dikteren er så inni sin egen stemning, at han begynner med ‘og’, som om han (eller hun) har kommet på noe nytt som med. Flere av linjene i denne strofen begynner med ‘og’, som om minnene, tankene og følelsene bare strømmer på, og han bare må skrive dem ut. Det blir ytterligere understreket med at en av linjene som ikke begynner med ‘og’, begynner med å hente opp avslutningsordet fra linjen over, ‘klar’, og med det lage en forbindelse der også. Strofen har også rikelig med bokstavrim, Sørgenat, Skinnet, Straalen, Salighed, og rikt opp av lette, myke lyder som ligger godt på tungen. Meningsinnholdet i ordene er også lett og lyst, stille, klar, Skinnet, rene Pande, Lysets Bad. Alle disse virkemidlene er lagt rett opp til henne, den Salige, det er hun som kommer fra de stille Lande, og med det gjør hun sørgenatten hans klar. Den klarheten kommer fra skinnet fra hennes rene panne, og ved strålen, fra øyet. Jeg kan vanskelig lese dette som noe annet enn rent visuelt, den døde trer frem for ham, den Salige, likt folk har sett for seg Jesus og engler vise seg for folket, i et skinn av lys. Hennes salighet er over drømmene hans som et bad av lys, og det i denne klare, lyse stemningen hun lover ham at de to aldri mer skal skilles ad.

Det er en makeløs tekst skrevet til en avdød som må ha forårsaket Welhaven kollossalt store smerter. Forholdet mellom dem var en tragedie, som man ennå kan kjenne styrken i nå, over 150 år etterpå. Det må ha vært uutholdelig smertefullt at lykken den elskede Ida Kjerulf kunne gitt ham, år etter år ble forbudt ham, mens hun langsomt syknet hen i tæring. Da de endelig kunne bli sammen, offentlig og synlig, var det for sent, og hun døde snart etter.

Mer om forholdet mellom Johan S. Welhaven og Ida Kjerulf og savnet hans etter hennes død finnes i En Vaarnat. I dette diktet er det erindringen som er poenget, dikteren sitter en fin vårnatt, og tenker på minnet over den kjære. Her, i Den Salige, er det ikke minner og erindring, det er nåtiden. Dikteren henvender seg direkte til sin avdøde elskede, i nåtid, som om hun er til stede i ånden, og kan høre ham. Det er ikke om følelser dikteren har hatt, som i en Vaarnat, og mange av de andre diktene til Welhaven, det er om følelser han har nå, og uttrykker i øyeblikket.

Asgaardsreien, av Johan S. Welhaven

Asgaardsreien, eller Åsgårdsreien, som vi i dag vil skrive det, er et dikt av Johan Sebastian Welhaven. Det er basert på en drapssak fra et bryllup i Valdres, i 1823, og det henter inn sagnstoff fra norrøn mytologi og gammel norsk, folketro. Diktet stod første gang offentliggjort i samlingen Nyere Digte, fra 1845. Omsider har dette diktet fått en helt grei post, med en grundig redegjørelse for bakgrunnen for diktet, og en grundig gjennomgang av innholdet i det.

Om Welhaven og diktsamlingen Nyere Digte

Johan S. Welhaven var av tysk avstamning. Farfaren utvandret til Bergen, og jobbet der som klokker i Mariakirken, kirken for byens tyske menighet. Til langt opp på 1800-tallet fortsatte de å ha messer der på tysk. Faren arbeidet som prest ved St. Jørgens hospital for spedalske. Johan Sebastian Welhaven var altså tredje generasjon innvandrer. Familien var såpass velstående, at faren kunne finansiere skolegang og studier for alle sine tre sønner. Da faren døde, ble det imidlertid trangt, og Johan Sebastian måtte leve noen år i reell fattigdom og nød, i tiden i Oslo. Han var av finere slekt, av middelklassen, kan man si, veldig tilhørende borgerskapet, i gruppen litt laverestående embetsmenn. Men man kan aldri si om ham, at han kom lett til ting.

Kanskje kan bakgrunnen til Welhaven være med på å forklare hvorfor han havnet på den såkalte europeiske siden i kulturdebatten som raste på 1830-tallet? Wergeland og hans krets, tilhørte det norske, det som skulle vinne frem. Wergelands slekt var også norsk generasjoner bakover i tid.

Da Welhaven gav ut samlingen Nyere Digte i 1844, var han universitetslektor i filosofi ved universitetet i Oslo. Kulturfeiden med Henrik Wergeland var for det meste over, den foregikk på 1830-tallet, og gikk bittert for seg. Welhaven hadde skrevet og utgitt det sterkt anti-norske Norges Dæmring i 1834, der han virkelig kritiserer norsk kultur og norsk åndsliv. For dette havnet han i problemer, Disse problemene fulgte ham hele livet, og henger ennå ved ham i dag. Det er Wergeland som er den gode nordmann, Welhaven er utlendingen, han som ser ned på Norge.

Samlingen Nyere digte består av 3 deler. Den første er lyriske dikt, 42 dikt i tradisjonell forstand, den andre er leilighetsdikt, dikt skrevet og trykket for spesielle anledninger. Den tredje er lengre dikt med tema og historier fra norsk sagntradisjon. De er så norske som de kan få blitt, både i form og i innhold. Titlene er En vise om Hellig Olaf, Jutulsberget, Om Ridder Audun til Aarhuus, Nøkken i Kvernen, Eivind Bolt, Det omvendte Bæger, Den sunkne Stad, I Nærødalen, Paa Skibshøien og Det fredete Tre, for å nevne noen. Resten er Tomme Kæmpehøie, Buesnoren, Kyst-billede, og så dette, Asgaardsreien.

Asgaardsreien

Lydt gjennem Luften i Natten farer
et Tog paa skummende sorte Heste.
I Stormgang drage de vilde Skarer.
de have kun Skyer til Fodefæste.
Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,
gjennem Mulm og Veir; de endse det ei.
Vandreren kaster sig ræd paa Veien.
Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien!

Thor, den stærke, med løftet Hammer,
staaer høit i sin Karm, er forrest i Laget;
han slaaer paa Skjoldet, og røde Flammer
belyse det natlige Tog ved Slaget.
Da klinge Lurer, da er der en Støi
af Bjælder og ringlende Ridetøi,
da hyler Sværmen og Folket lytter
med stigende Angst i de dirrende Hytter.

Asgaardsreien i Fylking rider
ved Høst og Vinter i barske Nætter,
men helst den færdes ved Juletider;
da holder den Fest hos Trolde og Jetter,
da stryger den lavt over Eng og Sti
og farer den larmende Bygd forbi –
da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden;
thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden!

Naar Øllet virker i Bjælkestuen
og vækker de hedenske Juleskikke,
og Ilden kaster sit Skin fra Gruen
paa svingede Knive og vilde Blikke,
da gaaer der et Gys gjennem Tumlen tidt;
da høres de natlige Skarers Ridt,
da knager Væggen, da dandser Kruset;
thi Asgaardsreien slaaer Kreds om Huset.

Der holdtes et Bryllup paa Øvre-Flage
tre hellige Juledage til Ende.
Blandt Terner fandtes ei Brudens Mage,
og Brudgommens ei mellem Ungersvende.
Der stod en Glands i den bonede Hal
af dækkede Borde og dyrt Metal,
der fandtes en Skat, som er kommet for Orde,
af Kobber paa Væg og af Sølv paa Borde.

Og lystigt durede Trommer og Giger,
og Brudgommen traadte sin Dands
mandhaftigt; han førte sin Brud mellem Svende og Piger –
da gik vel Hallingen let og kraftigt!
Til Dandserens vældige Kast og Hop
fløi Ternen om som en surrende Top;
da strømmede Larmen og Spillet sammen,
da drønede Hallen af Liv og Gammen.

Den tredie Kveld, da Øllet var drukket
gjennem al den Helg af Gamle og Unge,
da var vel Tørsten i Laget slukket,
men Karlene vare drukne og tunge.
Vor Brud havde atter sin Krone paa;
thi nu skulde Skaalen om Bordet gaae.
Og nu tog Kjøgemesteren Ordet
og krævede Stilhed med Slag i Bordet.

Da styrtede ind i det bænkede Gilde
de vidt berygtede Seims-Bersærker;
Øinene rullede mørke og vilde,
paa Panderne havde de Slagsmaalsmærker.
De gjorde et Sprang over Hallens Gulv –
ja, det var Brødrene Grim og Ulv!
Grim, der nys var forskudt af Bruden,
kom nu selvanden, og var ei buden.

De døsige Gjæster foer op med Bæven
og havde kun liden Hu til at stride.
Hver ravende Mand, der knyttede Næven,
blev grebet i Bringen og kastet til Side.
Brudgommen satte sit Bæger ned,
steeg op paa Bænken og bad om Fred.
Men Brødrene reve alt Kniv af Bælte;
det var just Brudgommens Liv, det gjældte.

Da stimlede Kvinderne sammen i Klynge
og danned’ en Vagt om den haardt Betrængte;
bag Borde og Bænke, der laae i en Dynge,
de stode ved Høisædet indestængte.
Den ældste Kvinde i deres Flok
blottede nu sin graanede Lok,
og gav saa Brudgommen Sønnenavnet,
og tog ham paa Skjødet og holdt ham favnet.

Men Brødrene endsed’ ei Kvindemildhed,
de stormede frem over Borde og Bænke
og splittede Kvindernes Flok med Vildhed –
da var der ei længer paa Fred at tænke.
De greb’ deres Offer og slæbte ham hen
til Hallens Dør og ud gjennem den.
Da blev der en rasende Kamp i Gaarden,
og Gjæsterne fulgte i vild Uorden.

De styrtede ud med Blus og med Brande;
thi over Egnen rugede Mørket.
Da saae de Brudgommen opreist stande;
nu var han af Vinterens Luftning styrket.
Han brugte sin Kniv til Snit og til Stød –
saa gav han igjen hvad de Andre bød.
De Trende danned’ et rædsomt Knippe,
og Ingen af dem vilde Taget slippe.

Da tumlede Grim med Eet overende,
og Blodet strømmed ham bredt af Brystet.
Des haardere brødes de andre Tvende
og holdt hinanden i Rygtag krystet.
Tilsidst blev Brudgommen sat mod Jord,
og Kniven alt mod hans Strube foer.
men Ulv holdt inde og stod bedøvet,
og skjælved og bæved som Aspeløvet.

Thi gjennem Luften i Mulmet sused
et huiende Tog paa fnysende Heste;
det foer over Skoven mod Brudehuset,
og vilde det blodige Gilde gjæste.
Da klang der Lurer, da blev der en Støi
af Bjælder og ringlende Ridetøi.
Nu var det nær – det kom over Heien –
der hørtes et Skrig: Det er Asgaardsreien!

Da blev der et Veir mellem Jord og Himmel,
der kastede Rædsel i alle Barme;
det hvirvled afsted i voxende Stimmel,
det slog med Vinger, det greb med Arme.
Da var det Ulv blev draget i Haar,
og slynget i Luften og ført af Gaard,
ja ført over Skov, over Fjeldetinde –
han spurgtes ei meer, han var ei at finde.

Da Larmen stilned om Rædselsstedet,
laae Grim af Dødskampen sammenkrummet,
men Brudgommen blev over Sneen ledet,
og sattes paa Hynden i Gjæsterummet.
Hans Hoved vakled, hans Blodstrøm flød,
han svæved en Tid mellem Liv og Død;
men han blev pleiet og vel forbundet,
om Vaaren havde han Alt forvundet.

Nu sidder han bøiet og høit bedaget,
og kan sin Æt omkring Arnen samle,
nu sidder han ofte med Sagn i Laget
og korter Tiden for Unge og Gamle.
Saa var det seneste Julekveld,
da Ungdommen raabte: «Fortæl, fortæl!»
Da flammed hans Blik, da saae han tilbage,
da maned han frem sine Bryllupsdage.

En grundig gjennomgang av språk, form og innhold

Det er et langt dikt, så det er mye å forklare. Jeg teller 17 strofer. Det er et dikt som forteller en historie, basert på en konkret drapssak mot en bonde i Valdres. Drapet ble utført i 1823, men saken er fremstilt av protokollsekretær Jacob Rieck i Den Norske Rigstidende 1825, nr. 33, og med høyesterettsdom i nr 35. I diktet er imidlertid hendelsen lagt til Voss. Det henter også sagnstoff det er redegjort for i Andreas Faye, Norske Sagn, også fra 1833. Disse opplysningene har jeg fra Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880, redigert og skrevet av J. B Halvorsen og Halvdan Koht, og på grunnlag av Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1856, av J. E. Kraft og Chr. Lange.

Bakgrunn

Her følger jeg Idar Handagard, og hvordan han legger frem bakgrunnsstoffet for diktet i sin bok om Welhaven fra 1926 (se kildeliste). Som ham tar jeg først for meg bryllupet, så sagnstoffet.

Bryllupet i Valdres

Det er nå snart 200 år siden drapssaken mot Ole Erichsen Dahle. Det var et arveoppgjør som fremprovoserte drapet. Tollef Tidemandsen Refling var gift med en stedatter til bonden Erich Tronsen Kjørstad, og mente seg derfor berettiget til arven hans. I juli 1823 overdrog imidlertid denne bonden gården sin til nevnte Erichsn Dahle. Rettsreferatene taler godt om Erichsen Dahle, selveste presten gir ham det beste vitnesbyrd for edruelighet, arbeidssomhet og sedelighet, mens Tollef Tidemandsen Refling og broren Knud får dårligere skussmål. De kalles Refling-brødrene, kjent for å være voldsomme, hevngjerrige og en skrekk for bygden, «i følge mange vitner».

Bryllupet følger tre dager etter at Tollef har mottatt rettslig klage på å ha fornærmet bonde Erich Tronsen på Kjørstad. Det er Ole Erichsen Dahles bror, Tidenman Erichsen, som holder det med piken Guri Knudsdatter. Refling-brødrene Tollef og Knud var ikke invitert, det var imidlertid en tredje bror, Haldor Refling, kjent for ikke å være så voldsom av seg. Erich Tronsen Kjørstad og Ole Erichsen Dahle var der også.

De to uvelkomne Refling-brødrene tar seg imidlertid til bryllupet utpå kvelden, sånn i 7-8 tiden, etter å ha tatt seg noen drammer, sies det. De skal også ha snakket seg i mellom om drap, i en samtale med de på nabogården, og de skal også ha snakket om en kniv den ene stod og skar med, som et godt egnet drapsvåpen. Da kommer, blir naturligvis Erich Tronsen Kjørstad ganske redd for sitt liv, og blir da også angrepet, men det av den tredje broren, Haldor, som er gjest i bryllupet.

Det er kjøgemesteren som får Tronsen Kjørstad i sikkerhet, nede i kjelleren. Kjøgemesteren, eller kjøkkenmesteren, opptrer også som spillemannen i Fanitullen, der det også er et bryllup i bygde-Norge som frembringer en drapssak. Den slags stoff var populært å skrive dikt om i denne perioden.

Mens bonde Tronsen Kjørstad er i sikkerhet, går brudgommen Tidemand Erichsen i møte med Tollef Refling, og ber ham holde seg i ro. Mot løfte om bare å danse og ikke lage bråk, får Tollef lov til å være i bryllupet, og han danset også en del, blir det skrevet. Men han yppet til bråk, og slengte med kjeften mot Ole Erichsen Dahle, og kalte ham både «tyv» (Daletyven har sneget sig ind på gode Gaarde) og «Fanden» (Fanden er kommen i vestbygden). Ole Erichsen Dahle svarte ikke noe på disse fornærmelsene, men holdt seg i ro borte hos sin mor. Flere av gjestene forsøkte å roe ned Tollef Refling, brudgommen lyste tre ganger fred over sitt hjem og sitt bryllup, men Tollef svarte at han var en ubunden hund, og nå måtte kastes ut med makt. Ingen ord nyttet, og brudgommen hadde ikke krefter til å kaste Tollef ut, denne var kjent som en kraftkar.

Til slutt går Tollef og hans brødre til angrep på Ole Erichsen Dahle. De trekker ham etter håret ut på gulvet, og gir seg til å denge løs på ham. Ingen av gjestene kommer Ericsen Dahle tilstrekkelig til hjelp, de er for gamle eller for unge, eller redde for å bli blandet opp i noe med de beryktede Refling-brødrene.

Så avsluttes slagsmålet med at Halldor faller blodig og snart død ned på gulvet. Tollef har også fått et stygt kutt, og dør neste dag. Kun tredjemann Knud overlever, og gir seg til å denge løs på Ole Erichsen igjen, og beskylde ham for ugjerningene. Kniven til Ole Erichsen blir funnet på gulvet, men der i bryllupet vil ikke Ole Erichsen vedgå at han er gjerningsmannen. Han benekter det heller ikke.

Straks etter bryllupet ble det innledet forhør og drapssak. Ole Erichsen Dahle innrømmer der forholdene, og sier han tok med seg kniven sin i frykt for Refling-karene. Han sier at han ikke ønsket å drepe noen, men at det liggende på gulvet og delvis i mørket var vanskelig å se hvor han stakk. Først ble han dømt for drapene, med begrunnelse av at nødvergeretten var overtrådt, men i ankesaken (det er amtet, ikke han selv som anker) vinner han frem, og blir bare dømt til å betale saksomkostninger. De dreptes arvinger og etterlatte anker imidlertid denne dommen til høyesterett, men vinner ikke frem

Myten og sagnene

Idar Handagard skriver at ordet Asgaardreien er en fordansking av et nynorskt navn, oskureidei, om et stort følge av aander som undertiden er ute og rider (Handagard, s. 86). Videre skriver Handagard at P. A. Munch mente ordet kunne tydes som gammelnorsk (norrønt) Åsgarðreið, falne helter som sammen med valyriene rir til æsenes bolig. Ivar Aasen mener imidlertid at denne forklaringen ikke passer med bygdemaals-formene oskureid, osko-reid, som heller kunne været et annet gammelt ord, nemlig ásguða-reið, et ridende følge av guder, eller æser. Marius Hægstad, en annen, og mer ukjent gigant i norsk språkhistorie (han var en av tre i nemden som vedtok den første språkreformen på 1900-tallet, 1901-reformen, og opphavet til navnet Hægstad-normalen, en modifisert utgave av Aasen-målet), mente dialektformene osko-reid og osku-reid kunne være ásgoð-reið eller ásguð-reid, et ridende ásgudfølge. Her har han støtte i et norrønt ord, goðreið, som vil si (ridende)gudefølge. Ordet er brukt i vers fra slutten av det tiende århundret. Idar Handagaard siterer dette verset, fra skalden Viga-Glum, og oversatt av Finnur Jonson) på side 87 i boken sin.

Jeg saa en stor goðreið paa tunet. Der vil blive sværd-brag. De graa spyd er komne for at hilse paa hverandre. Kampens ásynjur (det er: valyrjene) øste blod over de stridstrætte mænds skare. Høgene glæder sig.

Jeg tar også med verset i sin norrøne original:

Menstiklir sá mikla,
mun sverða brak verða,
komin es grára geira,
goðreið of trǫð, kveðja
þars ásynjur jósu
eggmóts of fǫr seggja
(valir fagna þvi) vegna
vigmoðar framm blóði.

Gudefølget i verset er ásynjur, gudinner, og det er lett å se at de er kamplystne. Dette passer til hedenskapet, og den norrøne mytologien, men før kristendommen er det ennå ikke snakk om onde ånder. Med kristendommen blir de gamle gudene og åndene fordrevet, det var ingen plass til dem, og de blandes i folketroen med onde vetter, tusser og troll.

Ideen om et følge av overjordiske som rir i følge gjennom luften finnes allerede i det gamle Håvamål. Der er det btukt uttrykket túnriður, om troll som på denne måten gjester tun og gård. I Hárbarðsljóð, et av diktene i den eldre Edda, nevnes myrkriður og i Helgakviða kveldriður. Det går an å kjenne igjen ordene «mørk» og «kveld» der, så det blir «mørkeritt» og «kveldsritt», et følge som kommer i mørket og om nettene. I Helgakviða er rittet et varsel om Helges død.

Ivar Aasen vil bruke navnet Gandferd på oskureidi, og forbinde det med norrøne gandreið. Gand betyr trolldom, og er også den kjeppen heksene brukte til triksene sine og til å ri på. I Njåls saga, eller Njála, er det beskrevet et slikt ritt. Det er Hildeglum Runolvson som ser den, i kapittel 125. I denne sagaen varsler den store hendelser. Varselet slår til da Njål og hans sønner blir brent inne. Dette er en islendigesaga, og vi ser at deres ord gandferd er nært beslektet med vårt oskureid, eller Åsgårdsrei.

Det er også en rekke med senere tekster og sagnstoff der ideen om et ridende følge av guder og ånder er brukt på varierende måter. Det blir knyttet navn til dem, Gudrun Gjukesdatter, hun som spiller en av hovedrollene i mytene og kvadene om Sigurd Fåvnsbane og valkyrjen Brynhild. I følge sagnet blir Gudrun fra seg av sorg da Brynhild sørger for Sigurds død, og hun blir siden flakkende hvileløst omkring, hard og hevngjerrig. Hvor hun kom, voldte hun ulykker. Dette har jeg direkte fra Handagard.

Handagard går så videre til å nevne flere navn, i flere kvad, og ulike tradisjoner i ulike områder av Norge. Navnet Gudrun, og historien hennes, går igjen. Opphavet er fra Færøyene, Sjurðkvædi, og Island. I den islandske sagaen, som hos Handagard ikke er navngitt, er det slik at Gudrun viser seg i drømmer som varsler ond. Hun rir på en hest nord fra dødsriket, og til hesten er det bundet en mann (Handagard, s. 91). Den norske vise om «Sigurd svein» har bare bruddstykker med av denne historien. Moralen der er at Gudrun og hennes følge ikke er noe å ri med, selv om man der får være den fremste og viktigste, som Sigurd ville blitt. Da heller være den minste i himmerik, kristendommen har inntatt Norge.

Sagnene om Åsgårdsreien levde særlig godt i Telemark og Setesdal, men også i Valdres og Hallingdal, nord i Gudbrandsdalen og i Sogn og Hardanger. Altså i det tradisjonelle bygdenorge. Fra Telemark fortelles det at åndene ikke er gode nok til å komme til Himmelen, ikke dårlige nok for Helvete, så de er på evig ferd i ingenting. Det passer godt med at ånderne er hedenske guder og helter, altså ikke gode kristne, men heller ikke dårlige mennesker. Med i følget er også andre, ikke bare heltene.

Det er mulig rittet skjer om dagen, men som oftest er det om natten, i mørket, og den vanligste natten er torsdags-natt. Som en legmannshobbyobservasjon kan det ha sammenheng med at det er Tors dag, tordenguden, og at ordet reið foruten ridende følge og vogn betyr tor-dyn, lyden av ferdsel. Det var Tor som var ute og red med vognen sin som forårsaket lyn og torden, i gammel folketro. Men om det er dette som har gjort at torsdagen er den vanligste dagen for Åsgårdsreien, skal ikke jeg uttale meg. Aller vanligst er det i julen, hvorav vi har navnene jolereid og joleskreid. I forlengelsen av dette har vi også tradisjonen med å gå julebukk.

Det er virkelig å anbefale slik Handagard skriver fra side 93 i boken sin. Den er fra 1926, sikkert lite lest nå om dagen, men oppsummerer flott hvordan sagnene om oskureidi, eller Åsårdsreien, blander sammen gude- og heltesagn, naturmyter, troll, forestillingene om livet etter døden, og hvordan denne gamle overtroen støter mot den nye kristendommen. Folkefantasien beholdt den gamle redselen, det var en konkret fare at oskureien kunne fare forbi, larmende og støyende. Visste man ikke å beskytte seg, ville man bli fanget, og tvunget med på ferden sammen med de andre åndene. Karakteristisk var det kristentroen som kunne beskytte, å si Jesu’ navn eller vise korset på et vis, ikke være redd, stole på Frelseren. Dette trass i at oskureien ikke er en del av kristen tradisjon, og at det er et brudd mot første bud å tro på den, du skal ikke ha andre guder enn meg. Om du ikke selv ble fanget av oskureien, så varslet det slagsmål, dødsfall og ulykker. Det var sikkert.

Welhaven kjente antagelig disse sagnene og fortellingene ganske godt. En skriftlig redegjørelse har han i Andreas Faye, Norske Sagn, fra 1833, og annet opplag i 1844. Disse er tilgjengelige på nasjonalbibliotekets nettsider, men den gotiske skriften gjør dem vanskeligere å lese for oss som ikke har trening i den. Det er også godt mulig at Welhaven har fått mange muntlige opplysninger fra sin venn, P. A. Munch. Norsk sagnstoff og folklore var viktig i tiden, så Welhaven har nok kunnet ha hatt rikelig med opplysninger fra andre steder også. Det er fort å se at Welhaven har inngående kjennskap til stoffet, og har fått alle detaljer riktig.

Språk og ordforklaringer

Åsgard er på æsenes borg, stedet der gudene bodde i norrøn mytologi. En rei eller ei rei er et ridende følge, avledet av norrøn reið, ridning, ritt. Asgaardsreien blir da på en måte «det ridende følget til Åsgard», men i folketroen er det mer konkret enn som så. Oskorei eller Åsgårdsrei er et ridende følge av avdødes ånder, ofte ved juletider. Det er en variant av et slikt ridende følge av ånder eller guder tittelen sikter til. Men se også hva jeg skriver under Bakgrunn, Myten og sagnene.

[1] Vang er en gressvoll eller gresslette ved seter, kirke og lignende. Hei er en nokså høytliggende, skogløs, gress- eller lyngkledt område i naturen. Mulm er mørke. Veir, eller vejr, er vær, men kanskje litt mer i betydningen «vind» og «luft» enn vanlig.

Øvre-Flage er gardsnavn ved Voss. Welhaven har altså flyttet bryllupet geografisk. Ungersvend, eller ungersvenn, er en ung, ugift mann. I dag sier vi ungkar.

En gige er et strengeinstrument fra Middelalderen. Nynorsk ordbok har ordet stavet gigje, dansk er gige, svensk giga og tysk Geige. Instrumentet har to eller tre strenger, og spilles på som en fiolin.

Selvanden er dansk, og betyr selv + annen, altså seg selv i sammen med en annen.

Bringen er brystet.

Skjød er fang. Når hun tar ham i skjødet og holder ham favnet, tar hun ham i fanget og omfavner ham, altså holder rundt ham. Dette er også hva det står i rettsreferatene at moren gjorde.

[12] Brande er branner, her faklene de tok med seg ut (Bluss og Brande ≈ fakler og ild). Egn er strøk, distrikt, etter norrøn eign, «eiendom». Stande er stå, så opreist stande er stå oppreist. De Trende er de tre.

[13] Tvende er to. Å kryste er å klemme eller presse hardt. Så når de holder ham i ryggtak krystet, så holder de ham hardt i et tak rundt ryggen hans. Aspeløvet er det bladet som skjelver mest, på grunn av den lange, tynne stilken.

[14] Mulm er mørke.

Form

Verseformen fornyrdislag, eller norrønt  fornyrðislag, ble brukt i den norrøne  eddadiktningen. Den består av langlinjer, der fire stavelser har hovedtrykk, og et ubetstemt antall stavelser har nulltrykk. Alt dette har jeg fra artikkelen om fornyridislag på Store norske leksikon. Mer utfyllende skriver Asbjørn Aarnes i Litterært leksikon: begreper og betegnelser  (1967, ny utgave 1977), tilgjengelig på nasjonalbibliotekets bokhylle. Ordet er først brukt av Snorre, strofen har 8 linjer, 4 metriske stavelser og 2 trykkstavelser (topper) i hver linje. To og to linjer bindes sammen av stavrim, det vil si lydlikhet før første trykksterke vokal. Et beslektet begrep for dette alliterasjon, men bruken av og betydningen til alliterasjon og stavrim er ikke identisk. Stavrimet lar seg beskrive som en strengt normert bruk av alliterasjon, skriver Aarnes. Formen stammer fra gammelgermanske versemål, brukt i kjente episke dikt som Beowulf og Hildebrandslied. Også i eddadiktningen er fornyrdislag det episke versemål. Alt jeg har skrevet her, er svært tett på kildene.

Den andre, og beslektede verseformen fra norrøn tid, er målahått. Den har normalt fem stavelser, og normalt en halvtung stavelse i tillegg til de to med hovedtrykket. Igjen er jeg tett på artikkelen i Store norske leksikon, og igjen utfyller jeg med det litterære leksikonet til Aarnes, igjen fra nasjonalbibliotekets bokhylle. Aarnes opererer med uttrykket senkningsstavelse, med det mener han trykk, og han skriver de har en slik stavelse mer, i tillegg til at de ofte har bitrykk. Med det virker Målahått vektigere og verdigere i sin rytmegang. Den av tekstene i eddadiktene som mest konsekvent har gjennomført det 5-leddete målåhått-skjemaet, er Atlamål. Aarnes siterer Hallvard Lie, som sier at stavrimets forhold til setningsaksenten er mindre strengt fulgt.

Så vet vi det. Hallvard Lie omtaler også diktet Asgaardsreien i sin verselære, standardverket fra 1967. Han siterer en E. von der Recke, som jeg ikke klarer å oppsøke å kontrollere, men som karakteristerer Asgaardsreien som «maskert fornyrðislag-rytme». Hallvard Lie, guruen i norsk versevitenskap, er imidlertid skeptisk. Riktignok bringer diktet tankene til norrøn tid, og det melder seg et visst inntrykk av de norrøne verseformene å lese diktet, men Lie regner det likevel som tvilsomt at norrøne assosiasjoner har vært virksomme hos Welhaven i utformingen av diktet. Som belegg hevder han en opplysning fra dikteren selv, gjengitt i Løchen: J. S. Welhaven, på s. 396. I følge dette sitatet, kom den rytmiske bevegelsen i stoffet til Welhaven fra en kveld han gikk ute ved Grønlien, og hørte fra en dansebod en strygende feier.

Dette var mye avskrift fra kildene til denne bloggen å være, men stoffet er interessant, og mye av det er sånn jeg ikke er trygg nok på til å skrive fritt fra egen viten. Jeg synes også det er viktig at informasjon om vår gamle norrøne diktning ligger fritt og enkelt tilgjengelig for dem som er interessert. Det er også spennende å se hvordan fagpersoner siterer hverandre, og hvordan nyanser i hvordan stoffet legges frem gjør at det viser seg forskjeller i hvordan det oppfattes. For oss som ikke leser så mange av disse gamle tekstene direkte, kan det være fort gjort å tro vi skjønner noe vi egentlig ikke har skjønt. Det kan for eksempel se ut som von der Recke forveksler målahått og fornyrdislag, litt, og at Hallvard Lie korrigerer ham litt.

Alt dette fjerner oss litt fra diktet til Welhaven. Asgaardreien har 8 linjer i hver strofer, hører til fire-fire gruppen, hver av linjene har fire trykktunge stavelser. Antall trykklette mellom dem varierer, én eller to, og noen av linjene har opptakt. Linje 6 har sågar to trykklette stavelser som opptakt. Rimene går ABABccDD, først kryssrim, så parrim. Store bokstaver betegner trykklett utgang, altså trykklett siste stavelse linjen. Jeg viser trykkene i første strofe:

Lydt gjennem Luften i Natten farer
et Tog paa skummende sorte Heste.
I Stormgang drage de vilde Skarer.
de have kun Skyer til Fodefæste.
Det gaaer over Dal, over Vang og Hei,
gjennem Mulm og Veir; de endse det ei.
Vandreren kaster sig ræd paa Veien.
Hør hvilket Gny – det er Asgaardsreien!

Siden det er foreslått fornyrdislag for diktet, bør man kanskje være på jakt etter alliterasjon. Stavrim krever bokstavrim i to eller tre ord i linjen, og i fornyrdislag-strofen skal det være bokstavrim. Etter definisjonen skal det være lydlikhet mellom alle konsonantene før hovedvokalen, og ikke bare første bokstav, som mange i dag vil oppfatte som «bokstavrim». Det er bare Lydt og Luften i første linje som oppfyller definisjonen. Skummendesorte og stormgangskarer er ikke det samme, der er det sks og stsk.

Innhold

I første strofe er det Asgaardsreien som kommer,

Kommentar

En kommentar vil følge når resten av arbeidet er ferdig.

Kilder

Andreas Faye: Norske Sagn, Arendal, 1833

J. B Halvorsen (medvirkende Halvdan Koht): Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1880 paa Grundlag af J. E. Kraft og Chr. Lange Norsk Forfatter-Lexikon 1814-1856, Kristiania, 1908

Idar Handagard: Johan Welhaven : liv og digtning – ethisk livssyn og praktisk reform-arbeide, Oslo 1926

Hallvard Lie: Norsk verselære, Oslo, 1967

Asbjørn Aarnes: Litterært leksikon: begreper og betegnelser, (1967, ny utgave 1977)

Ingard Hauge (red): J. S. Welhaven: Samlede verker, bind 2, Oslo 1990

Modernisert norsk

Avslutningsvis setter jeg diktet om til modernisert norsk. Det er moderne rettskriving jeg følger, med ordene sånn som de skrives i dag, om det da ikke er nødvendig å beholde gammel skrivemåte for takten i diktet (for eksempel I Stormgang drager, i stedet for I stormagang drar, som er dagens skrivemåte, eller I Stormgang drage, som er originalen – likeledes haver for har, Fotefeste for fotfeste , og så videre).

Et spesielt problem dukker opp i intetkjønn flertall. Der er det hos Welhaven endingen, -e, eller -de, mens i moderne norsk er det ingen ending. Å legge til en slik ending for å få takten til å gå opp virker veldig kunstig. Problemet finnes i strofe 3, der det i originalen står Trolde, mens det i dag heter (flere) troll. Der setter jeg den korrekte formen, selv om jeg med det kanskje kutter en stavelse (-de). I de andre strofene før denne er ikke denne trykklette stavelsen med på dette stedet i strofen: (skyer til fotefeste, (..) // .. natlige tog ved slaget (..) // .. Fest hos Trol(de) og Jetter). Ønsker man den ekstra stavelsen, må det bli fest hos trolle. Det samme gjelder i strofe 5, der det blir dekkede bord, ikke dekkede borde.

I strofe 7 må det være vare for var. Det er en gammel flertallsbøyning av verbet, karen var, karene vare. Denne formen brukes ikke lenger, men stavelsen er nødvendig for takten og rytmen. I originalen har Welhaven det motsatte problemet flere ganger, at verbet skulle stått i flertall, men takten tillater ikke noen ekstra stavelse. I originalen er det da markert med en apostrof, for e-en som er falt bort. Dette gjelder for eksempel i strofe 10.

Jeg beholder dansk skrivemåte i ord som ikke er i brukt på norsk, sånn som selvanden i strofe 8. Om betydningen av dette og andre ord er det å se ordforklaringene under Språk og ordforklaringer. Strofe 9 har også noen uvanlige former av ordene reve (for rev, fortid av «å rive») og gjeldte (for gjaldt) for å få rytmen til å gå opp. I strofe 13 beholder jeg skjelvet, der korrekt form er skalv.

I denne utgaven av diktet setter jeg nummeret på strofen i klammer først, så det blir lettere å orientere seg i dem. Denne nummereringen finnes ikke i originalen, eller i noen av de andre offisielle utgavene av diktet. Denne nummereringen viser også hvor langt jeg har kommet i omskrivingen.

Åsgårdsreien

[1]

Lydt gjennem luften i natten farer
et tog på skummende sorte hester.
I stormgang drager de ville skarer.
de haver kun skyer til fotefeste.
Det går over dal, over vang og hei,
gjennom mulm og vær; de enser det ei.
Vandreren kaster seg redd på veien.
Hør hvilket gny – det er Åsgårdsreien!

[2]

Tor, den sterke, med løftet hammer,
står høyt i sin karm, er forrest i laget;
han slår på skjoldet, og røde flammer
belyser det nattlige tog ved slaget.
Da klinger lurer, da er der en støy
av bjeller og ringlende ridetøy,
da hyler svermen og folket lytter
med stigende angst i de dirrende hytter.

[3]

Åsgårdsreien i fylking rider
ved høst og vinter i barske netter,
men helst den ferdes ved juletider;
da holder den fest hos troll og jetter,
da stryker den lavt over eng og sti
og farer den larmende bygd forbi –
da vokt deg bonde, hold skikk og orden;
thi Åsgårdsreien er snart ved gården!

[4]

Når ølet virker i bjelkestuen
og vekker de hedenske juleskikker,
og ilden kaster sitt skinn fra gruen
på svingede kniver og ville blikk,
da går der et gys gjennom tumlen titt;
da høres de nattlige skarers ritt,
da knaker veggen, da danser kruset;
ti Åsgårdsreien slår krets om huset.

[5]

Der holdtes et bryllup på Øvre-Flage
tre hellige juledage til ende.
Blant terner fantes ei brudens make,
og brudgommens ei mellom ungersvenner.
Der stod en glans i den bonede hall
av dekkede bord og dyrt metal,
der fantes en skat, som er kommet for orde,
av kobber på vegg og av sølv på bordet.

[6]

Og lystig durede trommer og giger,
og brudgommen trådte sin dans
mannhaftig; han førte sin Brud mellom svenner og piker –
da gikk vel Hallingen lett og kraftig!
Til danserens veldige kast og hopp
fløy ternen om som en surrende topp;
da strømmede larmen og spillet sammen,
da drønnede hallen av liv og gammen.

[7]

Den tredje kveld, da ølet var drukket
gjennom all den helg av gamle og unge,
da var vel tørsten i laget slukket,
men karene vare drukne og tunge.
Vår brud hadde atter sin krone på;
ti nu skulle skålen om bordet gå.
Og nu tok kjøgemesteren ordet
og krevede stillhet med slag i Bordet.

[8]

Da styrtede inn i det benkede gilde
de vidt berygtede Seims-Berserker;
Øynene rullede mørke og ville,
på pannene hadde de slagsmålsmerker.
De gjorde et sprang over hallens gulv –
ja, det var Brødrene Grim og Ulv!
Grim, der nyss var forskudt av bruden,
kom nu selvanden, og var ei buden.

[9]

De døsige gjester for opp med beven
og hadde kun liten hu til å stride.
Hver ravende mann, der knyttede neven,
ble grepet i bringen og kastet til side.
Brudgommen satte sitt beger ned,
steg opp på benken og bad om fred.
Men brødrene reve alt kniv av belte;
det var just brudgommens liv, det gjeldte.

[10]

Da stimlede kvinnene sammen i klynge
og dannet en vakt om den hardt Betrengte;
bak bord og benker, der lå i en dynge,
de stod ved høysetet innestengte.
Den eldste kvinne i deres flokk
blottede nu sin grånede lokk,
og gav så brudgommen sønnenavnet,
og tog ham på skjødet og holdt ham favnet.

[11]

Men brødrene enset ei kvinnemildhet,
de stormede frem over bord og benker
og splittede kvinnenes flokk med villhet –
da var der ei lenger på fred å tenke.
De grep deres offer og slepte ham hen
til hallens dør og ut gjennom den.
Da ble der en rasende kamp i gården,
og gjestene fulgte i vill uorden.

[12]

De styrtede ut med bluss og med branner;
ti over egnen rugede mørket.
Da så de brudgommen oppreist stande;
nu var han av vinterens luftning styrket.
Han brukte sin kniv til snitt og til støt –
så gav han igjen hva de andre bød.
De trende dannet et redsomt knippe,
og ingen av dem ville taket slippe.

[13]

Da tumlede Grim med et overende,
og blodet strømmet ham bredt av brystet.
Des hardere brødes de andre tvende
og holdt hinanden i ryggtak krystet.
Tilsist ble brudgommen satt mod jord,
og kniven alt mod hans strupe for.
men Ulv holdt inde og stod bedøvet,
og skjelvet og bevet som aspeløvet.

[14]

Ti gjennom luften i mulmet suset
et huiende tog på fnysende hester;
det for over skogen mot brudehuset,
og ville det blodige gildet gjeste.
Da klang der lurer, da ble der en støy
av bjeller og ringlende ridetøy.
Nu var det nær – det kom over heien –
der hørtes et skrik: Det er Åsgårdsreien!

[15]

Da ble der et vær mellem jord og himmel,
der kastede redsel i alle barmer;
det hvirvlet avsted i voksende stimmel,
det slog med vinger, det grep med armer.
Da var det Ulv blev draget i hår,
og slynget i luften og ført av gård,
ja ført over Skog, over fjelletinde –
han spurgtes ei mer, han var ei å finde.

[16]

Da larmen stilnet om redselsstedet,
lå Grim av dødskampen sammenkrummet,
men Brudgommen ble over sneen ledet,
og sattes på hynden i gjesterommet.
Hans hode vaklet, hans blodstrøm fløt,
han svevde en tid mellem liv og død;
men han blev pleiet og vel forbundet,
om våren havde han alt forvundet.

[17]

Nu sitter han bøyet og høyt bedaget,
og kan sin ætt omkring arnen samle,
nu sitter han ofte med sagn i laget
og korter tiden for unge og gamle.
så var det seneste julekveld,
da ungdommen ropte: «Fortell, fortell!»
Da flammet hans Blik, da så han tilbake,
da manet han frem sine bryllupsdager.

Republikanerne, av Johan S. Welhaven

Slaget ved Ostrołęka fant sted 26. mai, 1831. Det var det viktigste slaget i det polske opprøret mot tsar Nikolai I og Russland i 1830 og 1831. Opprøret begynte i november 1830, og blir derfor kalt novemberopprøret. Selv om avgjørelsen egentlig falt med slaget ved Ostrołęka, så fortsatte opprøret frem til oktober 1831 før det ble endelig slått ned. Bakgrunnen for opprøret er selvfølgelig at store deler av Polen var underlagt Russland. Polens ulykker startet fra andre halvdel av 1600-tallet. Tidligere hadde landet vært en stormakt. Sammen med Litauen var Polen den store og dominerende mellom Østersjøen og Svartehavet, men nå var et ineffektivt styresett (med polsk riksdag, adelens rett til å legge ned veto mot ethvert forslag i riksdagen, noe som gjorde den polske nasjonalforsamlingen og dermed den polske stat sterkt handlingslammet) og andre årsaker skyld i at Polen ble spist opp av de voksende stormaktene rundt. Den store nordiske krig fra 1700-21 var en katastrofe for landet, og siden ble det verre. Mot slutten av 1700-tallet ble Polen delt i tre omganger, 1772, 1791 og 1795, mellom Russland, Preussen og Østerrike. Med det hadde Polen opphørt å eksistere som selvstendig stat.

Polen var et interessant land for romantikerne i Europa. Jeg skal vokte meg for å ta større ord i bruk enn jeg har dekning for, ideen min er at Polen kunne symbolisere frihetslengselen og fremtidstroen mange av romantikerne følte på. Polen var undertrykket av og kontrollert av den russiske tsaren, både en fremmed makt og et autoritært styre. Mange av de tingene romantikerne kjempet for på hjemmebane, mange av spørsmålene som brant i Europa, fantes i Polen, bare i sterkere grad. Vår egen Johan Sebastian Welhaven (1807 – 1873) skrev et av sine mest berømte dikt  om denne situasjonen.

Diktet skrev Welhaven i forbindelse med en reise til Frankrike i 1836. Reisen kom en periode Welhaven var blitt temmelig upopulær i Norge, etter utgivelsen av det polemiske diktet Norges Dæmring, der han var bitende kritisk til nivået i norsk åndsliv og tilstanden i den unge nasjonen vår. Han hadde også i flere år hatt en bitter feide med Wergeland, og var fullstendig på kant med alle i den kretsen, utenom Wergelands søster, Camilla, men det er en annen historie. Så det var godt for Welhaven å komme seg vekk lite grann. Den lutfattige Welhaven hadde ikke råd til noen reise selv, men reisekompanjongen Ole Falk Ebbell finansierte reisen for dem begge i kraft av sin rike far. Republikanerne er et av 14 dikt Welhaven skrev under eller like etter denne reisen. Noen av dem ble trykket i avisen Den Constitutionelle, resten av dem ble trykket i Welhavens første diktsamling, Digte, i 1839 (strengt tatt ble samlingen utgitt på Welhavens bursdag, 22. desember, 1838, men på tittelbladet står 1839).

Republikanerne

Ved Barrière de la Santé
ligger en ydmyg liden Kafé.
En gammeldags Stue er al dens Plads;
der er ei Forgyldning, der bruges ei Gas.
Den har en Søgning, der sjelden brister,
af Etudianter og smaa Artister;
og kommer ei disse, da eier den dog
en stillere Gjest i sin dunkle Krog.
Der vandrer omkring i den straalende Stad
en skibbruden Flok, der aldrig er glad
Der møder dem Ingen med Smil eller Nik;
de færdes i Sværmen med slukkede Blikk.
Pauvres honteux! De søge et Hjem;
en ringe Kafé er det bedste for dem.

Nu er det Midnat; der sidder en Gjest
endnu ved sit Bord med en Sukkervands-Rest.
Hans Ansigt er falmet, hans Dragt er grov,
hans Linned er rent, og hans Hænder er smukke.
Han støtter sit Hoved, som om han sov.
Der er saa tyst; man kan høre ham sukke.
Dog, mens han sidder i dette Ly,
aabner man Døren med Bulder og Gny.
Det er en Skare af Ungersvende
med stærke Moustacher, med Øine, der brænde.
De fløite og nynne en smuk Melodi,
en Sang af Den Stumme fra Portici.
Nourrit har iaften fra Scenen vakt
de fyrige Toners koglende Magt.
De rulle den jublende Flok gjennem Blodet;
nu har den igjen Republiken i Ho’det.

De sætte sig matte; men atter fra Stolen
springer der En og bestiger et Bord.
Han siger med rungende, vingede Ord:
„Forsamling, giv Agt, jeg vil tale om Polen!“

Det var en Tale som flammende Krudt;
o, der blev stormet og spiddet og skudt!
De Franskes Konge og Raad og Kammer
gik op med Kreml i de samme Flammer.
Men frem af de kolde russiske Grave
steg atter en Hær af Napoleons Brave;
de kæmpede med, de rystede Jorden,
med Faner som Storm, med Ørne som Torden.
Paa Varschaus Mure stod atter Fama
og læste for Verden et fransk Proklama,
at nu var Historiens sidste Knude
løsnet for evigt, og Stykket ude.
Den frie Mand og den frie Kvinde
blev proklameret i alle Vinde.
Europas Kongres forsamled sig bedst
i Polens Skjød, mellem Øst og Vest;
i Varschau reistes Kongressens Salon,
og dertil en Støtte for Saint Simon.

Da jublede Flokke, og atter det lød:
„Champagne, Garçon, paa Tyrannernes Død!“
Men just da de løste den skummende Drik,
saa de en Fremmed med studsende Blik;
thi Proppen fløi mod den selsomme Mand,
der sad i en Krog med sit Sukkervand.
„Drik,“ raabte de Alle, „Champagnen er god,
vort Bæger er helligt; drik, har Du Mod

„Jeg drikker ei Viin, om stærk eller mild;
dens Sødme er vammel, jeg hader dens Ild.
Jeg sidder med Gru paa mit Livs Ruin.
Mit Bæger er tømt; jeg drikker ei Viin.“

Da blev der et Gny; de kaldte ham Træl,
de raabte paa Skjændsel, paa Hevn og Duel. —
Han viste sit Bryst, — hvor det var skrammet,
af streifende Kugler, af Klinger rammet!
— „I Daarer! Det er Ostrolenkas Mærke.
Har I vel fattet, hvor det kan værke?
Der er ingen Lise for denne Kval;
den kan ikke blunde for Sladder og Pral.
Der er ingen Gjæk saa vindig og svag,
han sminker sig jo med mit dybeste Nag;
min hedeste Bøn, mit eneste Gode,
er kommen paa lallende Tunger i Mode.
Tilside, Drenge, giver mig Rum!
Himlen har Stjerner, — Natten er stum.“

De saa paa hverandre. Han vandred sin Vei.
De havde Champagne, men rørte den ei.

*

Skrevet 1836, første gang trykket i Digte, 1839 (egentlig kom samlingen ut 22. desember 1838, men på tittelbladet står 1839).

*

Gjennomgang av diktet

Det er ikke så altfor vanskelig å forstå handlingen i dette diktet, om enn det er et og annet ord som kanskje trenger litt forklaring. De står lenger nede. Her skal jeg gå gjennom det som skjer.

Det sitter en ensom mann med sitt sukkervann på en kafé i Paris. I første strofe er beskrevet hvordan kafeen og han er ganske dunkel og uten de store ord og fakter, det er lagt vekt på alle de strålende tingene som ikke er  der. Det er for eksempel ikke altfor mange studenter (etudianter) og artister der, søkningen til kafeen brister ikke av den slags type folk, sånne det kan bli noe spennende med.

Så kommer det en forsamling glødende unge menn inn i kafeen i strofe 2. De har vært i operaen, og der hørt en smukk melodi, melodien om frihet, og den nynner de på og synger de på og er begeistret av. Operaen er Den stumme fra Porticit, aritsten er Nourrit, og han har med de fortrollende (koglende) toner vakt ideen om republikken. De setter seg ned, i strofe 3, men en av dem reiser seg straks opp for å holde en tale om Polen. Talen er i strofe 4, der det går i at Frankrikes og Russlands kongedømme og keiserrike skal gå opp i flammer, og et fritt Polen skal på ny gjenoppstå. Den frie mann og kvinne skal deretter gjelde for hele Europa, det er den veien det vil gå, med det vil Historiens sidste Knute bli løsnet for evigt og stykket ude. Polen er samlingspunktet mellom øst og vest, der er det Europas folkeforsamlinger (kongress) best skal møtes.

Talen vekker stor begeistring, og man åpner straks champagnen over Tyrannernes død. Men den fremmede som var i kafeen fra før, ser ikke ut til å ville ta del i begeistringen, enda champagnen åpnes like mot ham. De andre vil ha ham til å drikke, ha ham med i revolusjonen, og oppfordrer ham til å gjøre det, drik, har du Mod. Den fremmede svarer i strofe 6, han drikker ikke vin, livet hans er ødelagt. Så blir det oppstand i strofe 7, de nyankomne tror fremdeles den fremmede er feig eller redd, eller ikke skjønner den nye tid, og derfor ikke vil være med i revolusjonen. Men den fremmede åpner jakken og blotter sitt bryst, for å vise dem at det er nettopp det at han har forsøkt å delta, som gjør at han ikke kan tro på den lenger. Hans bryst er merket med sår fra slaget ved Ostrołęka, der det polske opprøret ble slått ned.

Det får de nyankomne til å tie. Den fremmede forlater kafeen, de nyanomne lar champagnen være.

Noen ordforklaringer

For å finne forklaringen på disse ordene måtte jeg bruke litt forskjellige kilder. De viktigste er ordnett.no for alle utenlandske ord, ordbok.uib.no og store norske leksikon for norske. Finner jeg ikke ut av det der, er det å søke på Google og bruke nettet. Jeg har vært ganske raus med ordene jeg har valgt å gi en forklaring på, så det kan gi inntrykk av at diktet er vanskeligere enn det er.

Barrière de la Santé Direkte oversatt «De helliges barriere» (barriére – bom, grind; le; gjerde; stengsel; (overført) hindring, skranke, barriere; vern; (foreldet) byport, slottsport , ordnett.no), men her er det navnet på området hvor kafeen ligger. Fra en kommentator har jeg fått opplyst at den lå på vestbredden av Seinen, i krysset av boulevard Auguste-Blanqui og rue de la Santé.
Etudianter studenter
Pauvres honteux Fattige personer som har sett bedre dager, og kvier seg for å be om hjelp (Store norske leksikon).
Ungersvende En ungersvend er dansk for en ung mann, ugift (ungkar), og gjerne rask, sunn og livslysten. Ordet ble ofte også brukt om en ung beiler til en kvinne.
Den stumme fra Portici Opera av Daniel Auber (1782 – 1871). Operaen er om et opprør i Napoli, 1647, mot den spanske kongen, Portici er et område i Napoli. Opprøret ble kalt Masaniello, og også operaen er kjent under det navnet. Det opprørske i opraen vakte gjenklang i samtiden. Premieren var i 1828, og i 1830 var det opprør og oppstand både i Frankrike og Belgia, der operaen spilte en så sentral rolle at den ble forbudt. At gjestene som kommer til kafeen synger og nynner på en melodi herfra er i seg selv et uttrykk for opprør, i og med at denne operaen ble forbudt.
Nourrit Adolphe Nourrit (1802 – 1839 var en fransk tenor, berømt blant annet for sin rolle i operaen Den stumme fra Portici, den som er omtalt i diktet.
koglende -> kogle fortrolle, fjetre, forhekse
Republiken republikk, av latin res publica «offentlig sak», er en stat der statsoverhodet velges for et begrenset tidsrom, eller der statsoverhodet ikke er en monark. For de revolusjonære på Welhavens tid og i diktet er republikken fellesnavnet på den nye staten de ønsker, de vil kaste kongen – eller monarken – og innføre republikken. Så det å være republikaner og å ønske republikk var en revolusjonær og straffbar handling i de gamle monarkiene.
Kreml Kreml er navnet på den innerste borgen i russiske middelalderbyer, det er en festningsmur. Mest berømt er Kreml i Moskva, stedet der Russlands maktutøvelse i århundrer har funnet sted, og et symbol på denne makten og dens lukkethet. Kreml ble brent av Napoleon i 1812, så derav gik op med Kreml i de samme Flammer.
Napoleons Brave Napoleon er selvfølgelig den franske hærføreren, å være brav betyr å være modig (og også å være rettskaffen, bra). Napoleons brave er hans menn, modige og rettskafne.
Varschaus Mure Varschau er en gammel skrivemåte for Warszawa, den polske hovedstaden.
Fama Fama greier jeg ikke å finne ut av. Fama betyr rykte, men det er et latinsk navn, ikke et polsk, så langt jeg har klart å finne det ut.
Proklama kunngjøring, proklamasjon er høytidelig kunngjøring.
Kongressens Salon Etter Wienkongressen 1815 ble det gamle polske storhertugdømmet omgjort til «kongeriket Polen», med den russiske tsaren som konge. Et annet navn på dette polske kongedømmet var Kongress Polen
Saint Simon Her er det ganske sikert den tidlige franske sosialisten Henri de Rouvroy de Saint-Simon (1760-1825) det er snakk om.
Garçon Fransk ord for gutt. Å leve som Garçon, betyr å leve som ungkar. Her, i diktet, er det nok brukt som generelt uttrykk.
Gny larm, ståk; larmende ordskifte
Træl En trell, norrønt þræll, er det gamle norske ordet for en ufri person i en annen manns tjeneste. Her, i diktet, passer uttrykket også som skjellsord for en som vil være ufri og slave for kongen, altså en som ikke støtter den revolusjonære sak.
lise lindring, demping av smerte
Klinger sverdklinger, rammet av sverd.

Form og oppbygning

Dette er et av flere rapsodiske dikt i Welhavens produksjon, skriver Ingard Hauge i innledning til bind 1 av Welhavens samlede verker, utgitt i 1990. Et rapsodisk dikt er et metrisk dikt med fast eller skiftende rimstilling, men uten strofeinndelingen. Et annet kjent rapsodisk dikt hos Welhaven er Byens Kirkegaard. Det kan brukes til å sammenligne med, og til å illustrere hva et rapsodisk dikt er for noe.

Diktet består av 8 strofer. Strofene harvarierende lengde. Den første har 16 linjer, den neste 14, så kommer en på 4, en på 18, fulgt av 8, 4, 14 og til slutt 2. Det blir til sammen 80 linjer. Så man kan plassere diktet i gruppe med 8-versingene, det er det Hallvard Lie gjør i sin verselære fra 1967. Welhaven har bare flyttet litt på linjene slik at noen strofer har blitt lenger enn andre. Diktet har stort sett konsekvent parrim, men det er også et tilfelle av kryssrim og et av omsluttende eller kiastisk, rim. Parrim er at to og to linjer rimer, kryssrim er at annenhver linje rimer, og omsluttende rim er at i en gruppe på fire linjer rimer første og siste, og de to i midten. Kryssrimet er i strofe 2, linjene 3 til 6, der den fremmede blir beskrevet, og det omsluttende rimet er i strofe 3, der en av gjestene proklamerer at han skal snakke om Polen. At det er kryssrim for den fremmede, passer med det at han på alle måter skiller seg ut fra de andre. Kanskje kan man også si at introduksjonen av Polen også fortjener et annet rimskjema, her skal han jo tale bevingede ord, og trenger oppmerksomheten.

Det veksler mellom trykksterke og trykksvake utganger på verselinjene, det veksler mellom å være enstavede og tostavede rim, og det veksler mellom at versene ender på vokal og på konsonant. Det er dog klar overvekt av trykklette utganger i den berusede gjestens flammende tale om Polen. Også der den fremmede viser sitt bryst med merkene fra slaget er det trykklett, skrammet – rammet, Mærke – værke, så kanskje kan man snakke om et slektskap her. Videre har man kanskje en tendens til å snakke seg oppover, gå opp i de høyere tonelag, når man skal slutte slik trykklett, noe som i så fall passer med den begeistrede talen den revolusjonære skal holde. Stort sett ellers i diktet er det trykktungt og lukket. Fra gammelt av blir trykklette utganger kalt kvinnelige, trykktunge mannlige. Og utgang med vokal blir kalt åpen, de med konsonant lukket.

Diktet går i 4 takter, det er fire trykktunge stavelser i hver linje, og den trykktunge stavelsen er vanligvis fulgt av to trykklette. Det vil si at diktet går i daktyler, tung-lett-lett. De fleste verselinjene har tre daktyler fulgt av en enkelt, trykksterk stavelse til slutt. Første linje, Ved Barrière de la Santé, skiller seg ut ved å ha færre stavelser og annerledes trykk. Det er nesten som et inngangsparti til diktet, før versefoten kommer i gang. I neste linje er det LIGGer en YDmyg LIden kaFÈ/ en GAMMeldags STUe er ALL dens PLADS/ der ER ei forGYLNing der BRUGes ei GAS… Store bokstaver markerer trykk. Så her er det tre daktyler og en trykktung stavelse i linjene 2 og 4, den fjerde med opptakt (der), mens den tredje har to daktyler, en troké, tung-lett, og en trykktung. Også denne linjen har opptakt (en).

Det kan være forvirrende med disse verseføttene når det ikke er helt konsekvent, og man får vel ikke lenger så mye trening i hvordan dikt skal leses for at takten og rytmen skal bli riktig. Her i dette diktet fortsetter det DEN har en SØGNing, der SJELDen BRISTer,/ af ETudiANTer og SMAA arTISTer;/  og KOMMer ei DISSe, da EIer den DOG/ en STILLere GJEST i sin DUNKLe KROG. Merk at første ordet i femte linje, DEN, må være trykktung, ellers vil ikke mønsteret med trykktung fulgt av to trykklette gå opp. I lesingen er meningen at man skal komme inn i denne rytmen, og så da virkelig legge merke til om det er noen steder rytmen er annerledes. Da skal det også være noe viktig som skjer, noe å legge merke til. Linjene 5 og 6 har som man ser en ekstra, trykklett stavelse helt til slutt. Variasjoner i rytmen frisker også opp, helt konsekvente verselinjer og verseføtter blir raskt monotont, og det blir sjelden brukt.

Jeg avslutter med den berømte avslutningen, og hvordan rytmen er der:

De SAA paa hverANDRe. Han VANDRet sin VEI.
De HAVDe chamPAGNe, men RØRTe den EI.

Her er det sånn som det pleier i diktet, opptakt, tre daktyler og så trykktung stavelse til slutt. Vi ser de trykksterke stavelsene er de betydningsbærende, de trykklette er det ikke så farlig med, det er underforståtte subjekter (de, han), utfyllyng av verbsammensetning (saa paa), utfylling av ord hverandre, champagne, bøyningsendinger (-et, -e), konjunksjoner (men) og et eiendomspronomen (sin)  og et påpekende pronomen (den). Kanskje blir det i overkant finurlig å peke på at lydene er like i fem av de trykksterke stavelsene, A og lang A, eller Å, og diftong i rimet VEI – EI. Det gjør at den siste trykksterkve stavelsen, RØRTe, skiller seg ut, med en helt annen lyd, Ø. Det trekker oppmerksomheten mot det ordet, som er hele poenget i disse linjene, champagnen ble ikke rørt. Det er også poenget i diktet, champagnen ble ikke rørt, det var ikke verdt å drikke den med tanke på det som var skjedd i Polen, i Ostrołęka. For meg er det også slik at når et dikt er skrevet i en bestemt rytme, og ordene passer både med takten og rimet, så blir det liksom noe uunngåelig over det, man kan ikke styre unna eller velge å bruke andre ord. Det EI, som kommer til slutt, man kan ikke velge å skifte det ut med et annet ord, det hører sammen med VEI, det er lovbestemt, det må være slik. Champagnen kan ikke drikkes.

Kommentar til diktet

Det er ikke tilfeldig diktet er lagt til Paris, åstedet for den franske revolusjon. Det var også herfra mange av de liberale ideene som strømmet ut over Europa gjennom 1800-tallet kom. Tanken til mange av romantikerne var at disse liberale ideene nødvendigvis ville vinne frem, det nye vil fortrenge det gamle. Welhaven heller i dette diktet kaldt vann i blodet på den som er for optimistiske for hvordan dette kommer til å gå. De gamle kreftene som har styrt verden vil ikke gi fra seg makten så lett.

I diktet er det kontrasten mellom de støyende, berusede gjestene som har vært i operaen, og den grå, anonyme gjesten som sitter i kroken, som gir diktet mye av sin virkning. For de nyankomne er revolusjonen sterke følelser, en spennende ide, noe å drikke champagne for, noe å feire og begeistres over. For den anonyme gjesten fra Polen, han som hadde vært der, er det levd liv og følt nederlag. Han er merket av dette, i direkte og overført betydning. Sårene på brystet er også sår i sjelen. Så han kan ikke drikke champagne. I møte med ham, kan ikke de andre gjestene det heller. Revolusjonen har ikke kommet så langt som man kan få inntrykk av i operaen.

Dermed blir diktet på en gang berusende og avdempende, oppildende og avkjølende. Begeistringen til de revolusjonære er ikke så vinnende i dette diktet her, den er beruset og oppglødd, og ikke helt i samsvar på forholdene ute i den verden de vil gjøre noe med. Men leseren vil kanskje føle med den dystre gjesten som har kjempet i Ostrołęka, som har kjent på nederlaget, og som har prøvd revolusjonen i virkeligheten. Man sitter kanskje igjen med en følelse av å ville gjøre urett rett igjen, i alle fall til å støtte Polen og andre undtrykte folk og nasjoner. Her skal jeg også vokte meg fra å skrive mer enn det er dekning for, eller legge meg opp i andre folks lesing. Min oppgave er å forsøke å åpne diktet, og vise hva som står.