L'infinito (Det uendelige), av Giacomo Leopardi

Giacomo Leopardi (1798-1837). Det er en poet som gjør at jeg alltid får lyst til å gråte. Som stanser verden. Som ennå beholder magi i ordene sine. Som ikke lar seg analysere i senk.

Det er hva jeg alltid er på jakt etter. Dikteren, poeten, som klarer å skrive slik at ordene blir overført direkte med meningen de har. Der man ikke begynner å tenke på hvilke baktanker som er der, som ikke manipulerer. Der man kan si «du er meg kjær», og så blir man grepet av det, for det er en stor ting å være noen kjær. I dette diktet er det den starten, Sempre caro, alltid kjær, og så flyter diktet inn i en meditasjon over tilværelsen, og subjektets plass i den.

L’infinito

Sempre caro mi fu quest’ermo colle,
e questa siepe, che da tanta parte
dell’ultimo orizzonte il guardo esclude.
Ma sedendo e mirando, interminati
spazi di là da quella, e sovrumani
silenzi, e profondissima quiete
io nel pensier mi fingo, ove per poco
il cor non si spaura. E come il vento
odo stormir tra queste piante, io quello
infinito silenzio a questa voce
vo comparando: e mi sovvien l’eterno,
e le morte stagioni, e la presente
e viva, e il suon di lei. Così tra questa
immensità s’annega il pensier mio:
e il naufragar m’è dolce in questo mare.

1819

Det uendelige

Alltid kjær var meg denne ensomme kollen,
og denne hekken, som fra mange sider
lukker inn den ytterste horisonten for blikket.
Men sitte og stirre, endeløse
rommene mellom der og den, og umenneskelig
stillheter, og den dypeste ro
jeg later som i tankene, hvor nesten
hjertet ikke blir skremt. Og som vinden
jeg hører rasle mellom disse plantene, og jeg, den
uendelige stillhet og denne stemmen
stadig sammenligner: og bistår meg i evigheten
og de døde modnes, og nåtiden
og levende, og lyden av henne. Så mellom denne
umåteligheten drukner tankene mine seg
og forliset er meg søtt i dette havet.

Språk, form og innhold

Formen på dette diktet er en meditasjon, så det gir ikke mening å telle takter og dele diktet inn i trykktunge og trykklette stavelser. Ordene strømmer ut, og er ment å gjøre det. Dette er en svært modernistisk måte å skrive på, og man kan godt si Leopardi er hundre år forut for sin tid. Uttrykket stream of consciousness, bevissthetsstrøm, hører romansjangeren til, det er James Joyce som skriver slik i Ulysses, og noe av poenget er at det plutselig kommer inn element som ikke har noe med selve situasjonen å gjøre. Hos Leopardi er det full tematisk sammenheng i diktet, så noen bevissthetsstrøm i litteraturhistorisk kan det ikke være snakk om. Men det er det i den forstand, at den som opplever denne stemningen er fullt konsentrert i øyeblikket han er i, og slipper ingen andre tanker inn. Og det blir uttrykt i en strøm av ord, likt, eller tilsynelatende likt, som han da tenker dem. Det er et dikt som passer å leses med rolig stemme. Det er et dikt som bryter litt med hva man – den gang – skulle oppfatte som et dikt. Det er mer som et dagboksnotat, en meditasjon, her er punktum midt inne i linjene, her er ting man bare ikke gjorde, den gang. Men diktet er likevel svært uttrykksfylt, som vi skal se på i det følgende, og fungerer derfor helt utmerket – som et dikt.

Formen fu av essere (være) er den italienske verbtiden passato remoto, det som på norsk kan oversettes med «forgangen fortid». Det er en fortid som er så lenge siden at den ikke lenger har relevans for nåtiden, en ganske litterær og boklig verbtid. Videre bruker Leopardi den greske formen ermo (erêmos), heller enn den latinske eremo (eller eremus), Det er samme ord som vi bruker i eremitt. Første setning, som går over tre linjer, sier noe i retning av at denne kollen og denne busken alltid var ham kjær, som lukker den ytterste horisonten for blikket hans. Jeg har omskrevet så meningen kommer frem også i oversettelsen.

Neste setning er lang, og går over fire og en halv linje. Det begynner med en gerundium, det vi på norsk uttrykker med «sittende» (sedendo), «stirrende» (mirando). På norsk er formen lite brukt, så jeg oversetter med sitter og stirrer. Partisippet interminati (av verbet terminare («avslutte) med prefikset in- («ikke-, u-«), sånn at det blir uten ende) beskriver de endeløse rommene (spazi) han kan se der han sitter. Vendingen di là da quella kan oversettes cirka «av der fra den», meningen er at det er endeløse rom mellom alt. Videre følger to uttrykk for dyp stillhet, sovrumani silenzi og profondissima quiete. begge deler et uttrykk for kontemplasjonen og konsentrasjonen, og stemningen han sitter i. Her er ingenting som forstyrrer. I denne roen forestiller han seg i tankene, han fingerer seg (mi fingo), han later som hjertet med knapp margin (per poco) ikke er skremt (il cor non si spaura). Det siste er uttrykt aktivt, spaurare er et verb, si spaura er refleksiven i 3. person presens. Uttrykket per poco kan oversettes med «nesten, nær», meningen er at det mangler bare litt.

Setning tre avsluttes seks linjer nede fra der den begynner, i den tredje siste av femten vers. Den er inndelt i flere deler. Først er det en sammenligning: Som vinden rasler i buskene, så går han og sammenligner denne uendelige stillheten og denne stemmen. Formen vo er en sjelden form for vado, comparando er igjen gerundium, sammenlignende. Jeg må omskrive håpløst for å få denne meningen frem, og plassere ord i linjer de ikke hører hjemme. Videre i setningen er effekten av denne sammenligningen, og denne stemningen. Evigheten kommer til hjelp, årstider dør (le morte stagioni), nåtiden er levende (la presente e viva – egentlig: nåtiden og livet), og lyden av henne (il suon di lei). Henne (lei) kan være nåtiden, som er hunkjønn på italiensk, eller ei jente han vet om.

Siste setning går over de tre siste linjene. Den sier at på denne måten drukner tankene mine, og at det er ham søtt (dolce) å forlise (il naufragar) i dette havet (av tanker, stemning og følelser)

Gloseliste

Glosene er slått opp på Ordnett.no.

infinito (adj.) 1. uendelig, ubegrenset 2. uendelig mange 3. veldig stor, enorm
colle (uttale: còlle) m ås(rygg), høyde
‘ermo -> eremo (uttale: èremo) m 1. eremittbolig 2. avsides kloster 3. rolig og ensom bolig/sted
siepe (uttale: sièpe) f 1. hekk 2. (fig.) rekke, rad, mur
parte f 1. del, part; 2. side; parte sinistra venstre side 3. (teater, film) rolle; 4. oppførsel 5. (jur.) part 6. område, sted, distrikt
ultimo (adj.) sist
guardo m (poet.) blikk
escludere (uttale: escludere) (vb. trans.) utelukke
interminati -> terminare (-è-) 1. (vb. trans.) avslutte, gjøre ferdig 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) slutte, bli ferdig, stoppe;
spazi -> spazio (uttale: spazio) m 1. rom 2. plass 3. mellomrom 4. verdensrom 5. tidsrom, periode; 6. (fig.) mulighet, anledning, spillerom; (spaziare (-à-) (vb. trans.) 1. plassere noe med mellomrom 2. sette mellomrom mellom 3. (vb. intrans., hjelpevb. avere) streife om, bevege seg rundt omkring 4. (vb. intrans., hjelpevb. avere) (fig.) spre seg over (et stort område))
sovrumano (adj.) overmenneskelig
profondo (uttale: profóndo) (adj.) 1. dyp 2. (fig.) dypsindig, dyptgående, dyptgripende
fingere (uttale: fingere) 1. (vb.trans.) fingere, forstille seg, hykle, foregi, late som om, simulere 2. (vb.refl.) late som om;
spaurire (-isco) 1. (vb. trans.) skremme 2. (vb. refl.) bli skremt, bli redd
odo -> udire (òdo) (vb. trans.) 1. høre, lytte 2. erfare, få vite
stormire (-isco) (vb. intrans., hjelpevb. avere) (om løv, blader)
rasle, bruse
comparando -> comparare (vb. trans.) sammenligne;
sovvien -> sovvenire (sovvèngo) (vb. intrans., hjelpevb. avere)
komme til hjelp, hjelpe, bistå
stagionare (-ó-) 1. (vb. trans.) lagre, modne 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) lagres, modnes 3. (vb. refl.) lagres, modnes
immensità (uttale: immensita) f 1. umåtelighet, uendelighet 2. veldig stor mengde
annegare (-né-) 1. (vb. trans.) drukne; 2. (vb. intrans., hjelpevb. essere) drukne; 3. (vb. refl.) drukne seg, drukne
naufragare (nàu-) (vb.intrans., hjelpevb. avere/essere) forlise, lide skipbrudd (også fig.)

Kommentar

Det er vanskelig å ikke bli flyktig i ordene når man skal kommentere et dikt som dette. Det er som om ordene bare flyter inn i stemningen, og i hvert fall jeg blir bare stående og knote og vase når jeg skal forsøke å trekke dem fra hverandre, og forklare tydelig hva som står og hva som menes. Det går ikke. Min italiensk strekker ikke til for umiddelbart forstå hva som står i diktet. Italiensk er et språk med mange småord og korte vendinger, mange uttrykk som ikke kan forstås med å slå de enkelte ordene opp i en ordbok. Og Leopardi strekker språket, han er poeten som ikke kan bry seg om de grammatiske reglene når han skal beskrive stemningen han sitter med. Det gode diktet skal fremsi det uutsigelige, som Welhaven formulerer det halvannet tiår senere, og som flere andre uavhengig av ham har formulert det. Jeg har veldig store vanskeligheter med å oversette og gjendikte dette diktet, jeg er ikke i nærheten av å treffe magien Leopardi treffer som en selvfølge.

Og sånn er det med gode dikt. Det står mer i dem enn ordene kan si. Det er noe mer, som kommer av stemningen de skaper, og som går tapt når man skal forsøke å sette ord på hva det er. Poenget er jo nettopp at de bryter grensene for hva ord kan si.

For å skjønne dette diktet, må man nesten gå opp på en høyde selv. Gjerne Monte Tabor, i Recanati, den lille byen øst i Italia, lite grann syd for San Marino, på en litt nordligere breddegrad enn Roma. Den byen kalles poesiens by, siden Giacomo Leopardi kom herfra, og det lille fjellet kalles Uendelighetens fjell, etter diktet Leopardi skrev om det.

Av Leopardi har jeg også postet diktet: La sera del dì di festa, det smått utrolige diktet, det også. Det er noe tvers igjennom poetisk med Leopardi. Han puster dikt. Han døde 38 år gammel. Livet hans var mierabelt. Diktningen stor.

Infinito.jpg
Diktet i original hente fra italiensk wikipedia. Den fysiske utgaven finnes i nasjonalbiblioteket i Napoli.

Min gjendiktning

Gjendiktningen vil ikke være så veldig forskjellig fra oversettelsen, i et dikt som dette.

Det uendelige

Alltid var meg kjær denne ensomme kollen,
og denne hekken, som fra mange kanter
stenger blikket for den ytterste horisonten.
Men å sitte og stirre, de grenseløse
rommene på hin side, overmenneskelige
stillheter, den dypeste ro
i tankene later jeg som, der nære på
hjertet ikke blir skremt. Og som vinden
jeg hører rasle mellom plantene, den
uendelige stillhet og denne stemmen
sammenligner jeg, stadig: og evigheten bistår meg,
og de døde årstidene, og nåtiden
levende, og lyden av henne. Så mellom denne
umåteligheten drukner tankene mine seg
og det forliset er meg deilig i dette havet.

ES2020

Nye strofer, av Eugenio Montale

En uferdig posting denne gangen, diktet Nuove stanze, av Eugenio Montale. Det er nå en gang et hobbyprosjekt, denne bloggen her, og det er ikke alltid jeg har tid til å lage postene til den standarden jeg ønsker. Om sommeren kommer jeg typisk på etterskudd, det har jeg gjort nå, så da poster jeg diktet, uten at jeg engang rekker å oversette det.

Vi kan ta med litt informasjon om forfatteren. Eugenio Montale (1896 – 1981) har jeg postet dikt av før, jeg vender alltid tilbake til ham når jeg skal poste italienske dikt. Så er han også den største nyere italienske poeten, med en karriere som går over omtrent hele 1900-tallet, fra debuten i 1925 (Ossi di seppia) til siste utgivelse i 1980 (Altri versi), året før hans død. Jeg har postet Il professore, et dikt valgt veldig tilfeldig, fordi jeg hadde lagt merke til dette diktet i samleutgaven (Tuttie le poesie, Milano 1984) jeg kjøpte første året jeg var i Italia og skulle lære italiensk. Det er nok ikke mange som velger ut akkurat dette diktet for å presentere Montale. Det andre diktet, Quasi una fantasia (Nesten en fantasi), fra debutsamlingen Ossi di seppia, er derimot et av de store og kjente diktene hans.

Det samme kan sies om diktet jeg poster i dag, men som jeg neppe rekker å gjøre meg ferdig med, før jeg må over til andre gjøremål. Nuove stanze er fra samlingen Le occasioni, som kom ut i 1939. Det er et spesielt år i Europa og Italia.

Nuove stanze

Poi che gli ultimi fili di tabacco

al tuo gesto si spengono nel piatto

di cristallo, al soffitto lenta sale

la spirale del fumo

che gli alfieri e i cavalli degli scacchi

guardano stupefatti; e nuovi anelli

la seguono, più mobili di quelli

delle tue dita.

 

La morgana che in cielo liberava

torri e ponti è sparita

al primo soffio; s’apre la finestra

non vista e il fumo s’agita. Là in fondo,

altro storno si muove: una tregenda

d’uomini che non sa questo tuo incenso,

nella scacchiera di cui puoi tu sola

comporre il senso.

 

Il mio dubbio d’un tempo era se forse

tu stessa ignori il giuoco che si svolge

sul quadrato e ora è nembo alle tue porte:

follia di morte non si placa a poco

prezzo, se poco è il lampo del tuo sguardo,

ma domanda altri fuochi, oltre le fitte

cortine che per te fomenta il dio

del caso, quando assiste.

 

Oggi so ciò che vuoi; batte il suo fioco

tocco la Martinella ed impaura

le sagome d’avorio in una luce

spettrale di nevaio. Ma resiste

e vince il premio della solitaria

veglia chi può con te allo specchio ustorio

che accieca le pedine opporre i tuoi

occhi d’acciaio.

fra Le Occasioni, 1939

 

Min oversettelse

Etter at de siste stumper av tobakken

til din gestus slukker seg i tallerknen

av krystall, til taket langsomt stiger

spiralen av røyken

som løperne og hestene i sjakken

ser på forbauset; og nye ringer

følger den, mer mobile enn de

fra fingrene dine.

 

Kommentar til oversettelsen

Jeg ser jeg kommer ikke til å bli ferdig, så jeg har bare oversatt litt fragmentarisk strofe 1 for å gi en skisse av hva det går i.

Filo betyr «tråd, garn, stump». Gesto er det samme ordet som vårt «gest», eller «fakte». Soffitto er tak. Scacchi er sjakk, cavallo er hest, alfiere løper, så det er altså to sjakkbrikker dette er. Stupefatto er «forbauset, forbløffet». Anello er «ring». Sjakkbrikkene står altså og ser forbauset på nye røykringer stige langsomt til taket.

Kommentar til diktet

Det er altså en meget, meget konkret hendelse som blir beskrevet, fjernt fra det man tidligere kunne vente å finne i poesien. Det er at tiden stopper opp, røyken får tid til å stige til værs, uten at den skal symbolisere noe mer. Røyken får lov til å være røyk, slik kaffekanne senere skulle bli kaffekanne i den norske profil-kretsen.

Posten er altså uferdig, og gir bare en liten pekepinn på hva det går i.

Nesten en fantasi, av Eugenio Montale

Fra og med i år har jeg bestemt meg for å poste skandinaviske, russiske, tyske og italienske dikt på søndagene, siden jeg poster engelske dikt om lørdagene og kommer til å fortsette med det til jeg har fått postet alle sonettene til Shakespeare. De italienske diktene kommer den siste søndagen i måneden i måneder med fem søndager. Det hadde vi sist gang i mai, da jeg postet et dikt av Dante Alighieri, og allerede nå igjen i juli, da jeg skal poste et dikt av Eugenio Montale (1896 – 1981).

Det har jeg gjort før. En av somrene jeg var i Italia på språkkurs kjøpte jeg Montales samlede verk, og fant der nokså tilfeldig Il professore, som jeg postet 31. mai i 2009.

Denne gangen har jeg gjort litt bedre forarbeid, og lest diktene i samlingen litt mer systematisk. Det vil si, jeg bestemte meg for at jeg ville hente ut et dikt fra debutsamlingen hans, Ossi di seppia (Bein av blekksprut), utgitt første gang i 1925. Det var en tid mye skjedde i verden, og hadde skjedd i Italia. Mussolini hadde nylig kommet til makten, den første verdenskrig var over for ikke altfor lenge siden, og Montale hadde kjempet i den, og det var høyst reelle spørsmål i verdens land hvor ferden ville gå, mot kommunisme, fascisme eller borgerskapets demokrati. Det var også et høyst reelt spørsmål hvem av de tre best, i hvert fall i Europa, og i hvert fall blant kunstnere. Det finnes ikke mange markante kunstnere som taler demokratiets sak i mellomkrigstiden.

Kunstnerisk er også mellomkrigstiden en meget spennende periode. Flere modernister hadde vært tidlig ute med fremtidspessimisme og eksistensiell angst, men ingen i nærheten så dystre som første verdenskrig ville bli. De økonomiske problemene som fulgte i flere sentrale land preget selvfølgelig også kunstnerne. Samtidig var det kunstretninger som nesten løsrev seg fra den virkelige verden, enten med en voldsom optimisme og fremtidstro, som hos futuristene, eller ved ulike former for dristige eksperimenter i form, innhold og uttrykk. Lyrikerne presset utviklingen her. Det er da også en enklere form å eksperimentere med, enn for eksempel romanen, der man vanskelig slipper unna det at det må være en forteller en historie, og – som Adorno skriver – man må hengi seg til den løgn at det finnes historier verd å fortelle. Det blir skrevet mye stor lyrikk i mellomkrigstiden, men det er ikke like lett å peke på store romaner, og enda større blir misforholdet når man ser på lyrikere og romanforfattere.

I dette landskapet er det Eugenio Montale debuterer i 1925. Han er født i Genova, inn i en ganske velstående familie, og hadde opprinnelig planer om å bli sanger, men omstendighetene skulle få ham bort fra den karriereveien. Han hadde i sine barne- og ungdomsår fått lest og studert en del litteratur og filosofi, og også lært seg det engelske språket skikkelig. Påvirkning har han fått fra folk som Schopenhauer og T.S. Elliot. Biografien er gjort med en harelabb, her, vi skal over til verket.

Ossi di seppia er en spesiell diktsamling på mange måter. Jeg nevnte at poetene eksperimenterte flittig med formen, mens romanforfatterne befant seg i en slags krise. Montale finner i Ossi di seppia en slags mellomform, en samling lyriske tekster satt opp som en slags fortelling. Fremstillingen styrer imidlertid godt unna Adornos påstand om at romanforfattere må hengi seg til en løgn for å skrive romaner, dette er tekster som vender seg innover, som ikke ønsker å formidle en historie, som ikke har et budskap å påføre leseren. Dette er pessimistiske dikt fra en som forsøker å orientere seg i en verden der alt er nytt, der alt blir sett for første gang, der sammenhengen mellom tingene ikke er til å stole på. Store norske leksikon bruker uttrykket «skumringsdikterne» her, det er et uttrykk som er nytt for meg, men som går an å skjønne i disse diktene.

Eksempelet vi kommer med – Quasi una Fantasia – er hentet fra den delen av diktene som heter bevegelse (Movimento). Dette er uttrykk fra musikken, vi kaller det på norsk «satser», mens engelsk har beholdt «movements», som italienerne. Quasi una Fantasi er også et uttrykk fra musikken, kanskje mest kjent fra Beethovens sonate nummer 14, Måneskinnssonaten, der Quasi una Fantasia (nesten en fantasi) er undertittelen. Nesten en fantasi passer også til diktsamlingen Ossi di seppias prosjekt, den beskriver en verden som nesten er som en fantasi, nesten som den verden vi lever i er det.

Quasi una Fantasia

Raggiorna, lo presento
da un albore di frusto
argento alle pareti:
lista un barlume le finestre chiuse.
Torna l’avvenimento
del sole e le diffuse
voci, i consueti strepiti non porta.

Perché? Penso ad un giorno d’incantesimo
e delle giostre d’ore troppo uguali
mi ripago. Traboccherà la forza
che mi turgeva, incosciente mago,
da grande tempo. Ora m’affaccerò,
subisserò alte case, spogli viali.

Avrò di contro un paese d’intatte nevi
ma lievi come viste in un arazzo.
Scivolerà dal cielo bioccoso un tardo raggio.
Gremite d’invisibile luce selve e colline
mi diranno l’elogio degl’ilari ritorni.

Lieto leggerò i neri
segni dei rami sul bianco
come un essenziale alfabeto.
Tutto il passato in un punto
dinanzi mi sarà comparso.
Non turberà suono alcuno
quest’allegrezza solitaria.
Filerà nell’aria
o scenderà s’un paletto
qualche galletto di marzo.

Min oversettelse

Nesten en fantasi

Det nye daggry, jeg føler den
fra en demring slitt
sølv på veggene:
Setter en stripe av lys på de lukkede vindu.
Begivenheten returnerer
fra solen og de spredte
stemmer, den vanlige larm bærer ikke.

Hvorfor? Jeg tenker på en dag av trolldom
og av karusellene av altfor lik tid
betaler jeg meg igjen. Det vil fylle opp kreftene
som fikk meg til å svulme, ubevisst trollmann,
fra en stor tid. Nå vil jeg stille meg til skue,
styrte sammen høye hus, blotte de brede veier.

Jeg vil sette i mot et land med uplettet snø
men lett som bildet i en gobelin.
Det vil gli fra himmelen en langsom stråle.
De fyller det usynlige lyset i skoger og hauger
sier meg elegien av det man får tilbake.

Glad vil jeg lese de svarte
tegnene til koppertøyet på det hvite
som et essensielt alfabet.
Hele fortiden i et punkt
overfor meg vil det være gjort kjent.
Ikke forstyrre noen lyd
denne ensomme livligheten.
Det vil spinne i luften
Eller gå ned som en slå
noen haner i mars.

Kommentar til oversettelsen og språket

Jeg har gjort oversettelsen meget ordrett. Dikt som dette krever en god del tolkning bare for å bli leselig i språket det blir satt over til. Det finnes et par oversettelser til engelsk, som man får frem ved å søke på tittelen og forfatteren av diktet, og av de oversettelsene vil man se at de er temmelig forskjellige. Min oversettelse og kommentar til oversettelsen er først og fremst for å få frem hva som står der originalt. Denne gangen vil det nok gå litt på bekostning av leseligheten.

Raggiorna er ikke oppgitt i ordboken, verken kunnskapsforlagets blå eller Dizionario Italiano di Base, men et søk på vår alles kjære World wide web (VAK) gav treff i Google Books. Ordet er brukt av Dante, Purgatorio XII,84, der jeg kan slå opp i min italienske utgave av verket, sjekke notene, og se at Vergil med det mener en dag som ikke kommer tilbake (non raggiorna). Raggiorna betyr «å gi lys igjen» , som denne ordboken viser. Albore er «morgengry», eller «demring». Frusto betyr «slitt, brukt». Merk at slitt (frusto) henger sammen med sølv (argento) i neste linje. De første tre linjer som åpner diktet danner en setning som er meget vag. Lista er her 3 person presens av verbet listare, som betyr å «bremme, kante, sette lister på». Barlume er «lysskjær». Merk at originalen her ikke har noen preposisjoner, så de jeg har satt inn er bare for å øke lesbarheten av diktet. Forbindelsen mellom ordene er løsere hos Montale. Avvenimento er «hending, begivenhet».Voce er «stemme; utsagn», et hunnkjønnsord, mens hannkjønnsordet vocio er «stadig surr, snakk», i flertall skal det bli det samme både grammatisk og i praksis. Artikkelen le i linjen over viser dog at det er hunnkjønnsordet som er ment. Consueto er «sedvanlig, tilvant». Strepito er «bråk, larm». Slik jeg leser avslutningen av første strofe, er det demringen som er begivenheten som returnerer, mens de spredte stemmer (le diffuse voci) er gåtefullt.

Incantesimo betyr «trylleri, trollskap». Giostra er enten «ridderturnering» eller «karusell». Mi ripago betyr «jeg betaler meg», selv om det er vanskelig å få inn alle tre ordene elegant i en norsk oversettelse. I italiensk er subjektet bakt inn i verbet. De første to og en halv linjer i andre strofer har også en del andre språklige utfordringer for oversetteren og tolkeren.Den åpner med et spørsmål, hvorfor (perché), men det er ikke klart til hvem eller mot hva spørsmålet er rettet. Oversetteren kan overlate dette problemet til leseren. Da er det litt mer problematisk med neste setning, der manglende tegnsetting gjør det litt uklart om han både tenker på en dag av trolldom og på karusellene av altfor lik tid, eller om han tenker på det første, gjør det andre. På norsk skal det være komma om det er et nytt subjekt etter sammenbindingsordet (e, «og»), her har vi strengt tatt å gjøre med èn setning med to subjekt. Det er strengt tatt en grammatisk umulighet.

Traboccare er «slynge, kaste; løpe, flyte, koke over; gå over sine bredder; være overfylt», her satt i en fremtidsform av verbet. Turgeva er imperfetto av Turgere, som betyr «å svulme», ordet er fra latin. Affaciare betyr «å stille ut, stille til skue», her står det i første person futuro. Subisserò er samme fremtidsform for subissare, «styrte, ødelegge; sammen». Spogliare betyr «kle av, ta av; blotte; berøve», viale «allé»

Avró er egentlig en fremtidsform av Avere, som betyr «å ha», men det blir ikke god mening med resten av setningen på norsk. Derfor en liten omskrivning med «sette i mot». Intatte er samme ord som vårt «intakt», eller «uberørt, uplettet, ren». Lieve er et litterært ord som betyr «lett, ubetydelig». arazzo er «gobelin», en form for billedvevteknikk fra fargefamilien Gobelin i Paris i 1660-årene. Vista er «syn(ssans), ansikt, blikk, øye; (ut)sikt; utseende», her satt i flertall. Jeg oversetter med «bilde» for å få meningen klarere frem. Scivolare er å «skli, gli, rutsje», her satt i tredje person futuro. Bioccoso er ikke lett å finne frem i. Det er ikke oppgitt i noen av mine ordbøker, og treffene på nettet går til dette diktet. Inntil jeg får hjelp av mer kyndige lesere, lar jeg være å oversette ordet. Gremire er å «fylle». Siste linje i tredje strofe er ikke korrekt oversatt.

Rame er «kopper; kopperpenger; kopperstikk; koppertøy». Comparso er partisipp av comparire, som betyr «møte (for retten), vise seg; gi seg til kjenne». Turbare er «forstyrre, forurolige, endevende», her satt i futurum. Solitario er «ensom, øde». Filare er «spinne; slippe ut (tau); flyte; (om lys) ose, slikke», også dette er satt i futurm. Paletto er en «liten pæl; slå; brekkjern». Galetto er en «ung (liten) hane».

Kommentar til diktet

«Nesten som en fantasi», heter dette diktet. Og slik er det også skrevet. Det er beskrevet en daggry, men det kan vel så gjerne en dagry i jeg-personens indre som er beskrevet. Sammenhengen mellom ordene og tingene er gjort løsere, som om ordene selv føler at de ikke er treffsikre nok, og derfor uttrykker seg ytterst forsiktig. De små anslag som blir presentert blir ikke utviklet til fulle. De fire strofene handler om fire forskjellige ting, slik jeg leser dem, det er bare i den første det handler om daggry. Det er nesten intenst innadvent. Hva som blir formidlet ut er vanskelig å få tak i, og det er som om det heller ikke er hovedsaken med diktet. Her er hele fortiden konsentrert i et punkt, nesten som en fantasi, det også.


Mezzanotte, av Giovanni Pascoli

Det er 5 søndager i november, og da blir det som vanlig et ekstra dikt fra Italia. Jeg kommer ikke til å opprettholde samme produktivitet til neste år, så dette kan være det siste italienske diktet jeg poster på en stund.

Dikteren er Giovanni Pascoli (1855 – 1912), født i byen som den gang het San Mauro di Romagna, nå heter San Mauro Pascoli etter dikteren. Mange av diktene jeg har postet i november har vært nokså dystre, i alle fall de jeg har postet om søndagene, og fra Giovannia Pascoli skulle det heller ikke være noe problem å finne et dystert dikt. Han hadde en tragisk oppvekst, født inn i en rik familie, men faren ble myrdet, og moren og flere av hans søsken døde også tidlig. Det førte også til økonomisk nedgang og fattigdom for de gjenværende i familien.

De som vil se et av hans dystre dikt kan sjekke opp Convivio på en av de mange lenkene man får ved å søke på Google. Jeg legger ikke lenke her, for lenkene jeg fant virket ikke særlig stabile, og jeg vil gjerne slippe arbeidet å måtte gå gjennom gamle poster for å rette opp i lenker som ikke lenger virker. Convivio betyr gjestebud, men dette gjestebudet er ikke særlig lystig, og det er direkte vondt å lese hvordan diktet oppfordrer leseren som er deltaker ved dette livets gjestebud, som det er, til å trå ut i natten og svarte jorden helt til sist, alene. Det er en sterk ensomhet som her blir uttrykt.

Diktet har imidlertid en ganske komplisert italiensk, og jeg tenkte jeg derfor for en gangs skyld kunne innse min begrensning, og velge et lettere dikt på et av de språkene jeg kan nokså dårlig. Diktet heter Mezzanotte, som betyr midnatt, og er et eksempel på en stilretning man kanskje ikke så lett forbinder med tekster, nemlig impresjonismen. De fleste noenlunde oppegående og kunstinteresserte vil ha en ganske klar formening om hva impresjonismen vil si i malerkunsten, og de som følger litt med vil også se for seg noen av bildene til Monet i hodet, for eksempel de 14 og flere ulike bildene av Paris og Seinen i ulikt lys. Det er lett å skjønne impresjonismen i malerkunsten. Det er ikke hva som er, men hvilket inntrykk det gir maleren skal skildre. Dette er også en tidlig modernistisk og subjektiv stilretning.

Men hva vil impresjonismen si i tekster? I Norge har vi knapt noen impresjonistiske forfattere, og i alle fall ingen impresjonistiske poeter, mens man i Danmark hadde Herman Bang som var innom retningen, uten at han i dag blir lest av andre enn helt spesielt interesserte her i Norge. Italia hadde også noen, deriblant Giovanni Pascoli, og diktet Mezaznotte er et av dem jeg mener klart benytter seg av teknikken.

Mezzanotte

Otto… nove… anche un tocco: e lenta scorre
l’ora; ed un altro… un altro. Uggiola un cane.
Un chiù singhiozza da non so qual torre.

È mezzanotte. Un doppio suon di pesta
s’ode, che passa. C’è per vie lontane
un rotolìo di carri che s’arresta

di colpo. Tutto è chiuso, senza forme,
senza colori, senza vita. Brilla,
sola nel mezzo alla città che dorme,
una finestra, come una pupilla

aperta. Uomo che vegli nella stanza
illuminata, chi ti fa vegliare?
dolore antico o giovine speranza?

(Myricae, Il giorno dei morti – 1891)

Min oversettelse

Åtte… ni… også et anslag: og langsomt løper
tiden; og en annen… en annen. Det uler en hund.
En innhegning hulker fra jeg vet ikke hvilket tårn.

Det er midnatt. En dobbel lyd av spor
høres, som passerer. Det er for fjerne veier
en rulling av vogner som stanser

av slaget. Alt er stengt, uten former,
uten farger, uten liv. Stråler,
alene i midten av byen som sover,
et vindu, som en pupill

åpen. Mennesket som våker i rommet
opplyst, hvem får deg til å våke?
alderdommens smerte eller ungdommens håp?

Kommentar til oversettelsen

Tocco kan bety «berøre» eller – som her – «anslag». Det er klokken som går, og så slår. Uggiolare betyr å ule . Singhiozzare betyr «å hikke» eller «å hulke». Jeg antar at chiù har noe med chiudere å gjøre, det betyr «å lukke», mer italienskkyndige enn jeg må gjerne rettlede meg her. Det kan også ha noe å gjøre med chiusa, som ordboken oversetter med «sluse, demining; bergpass, innhegning». Uansett tolker jeg verselinjen slik at det er noe som ikke er levende som hulker i natten.

Pesta betyr «spor» eller «far», s’ode er italiensk sammenslåing av si ode, der si er refleksivpronomenet eller passivform og ode er uregelrett presens 3. person av udire = «å høre, lytte».Rotolio står ikke oppført i ordboken, men kan vøre beslektet med rotolare = «å rulle (sammen)» eller rotolo = «rull (tøy, papir, penge o. l)».

Colpo blir i kunnskapsforlagets blå ordbok oversatt med «slag, treff, skudd, støt, hogg; kupp; slagtilfelle». Brilla er presens 3. person av brillare, som betyr «å stråle, utmerke seg».

Det er ikke klart om aperta (= åpen) viser til pupilla (= pupill) eller finestra (= vindu), siden begge er hunnkjønn. Siden det ikke er komma etter pupilla, må vi anta det viser til «pupillen», og vi må ha hannkjønnsform på norsk. Illuminata betyr «opplyst», og på italiensk som på norsk er det åpent for to betydninger, den direkte at lyset er på i rommet, den overførte at mennesket som står og ser er opplyst (av viten). Vegliare betyr «våke; holde vakt, arbeide om natten». Chi ti fa veggliare

Kommentar til diktet

Dette diktet er et utmerket eksempel på et tidlig modernistisk dikt. Motivet er hentet fra byen, det er tekniske ting og ikke levende ting som gir inntrykkene. Formen er modernistisk, og det sier jeg selv om diktet rimer aldri så mye og er aldri så strengt oppbygd. Italiensk er nå en gang kanskje verdens letteste språk å rime med, og vi skal ikke bruke det mot dem når de skriver modernistiske dikt. I tradisjonelle dikt stopper setningen og meningen i hver verselinje, eller i hver tydelig atskilte periode eller sammenhengende verselinjer. Her ser det ut som om setningen stopper, og vi har en klar mening, bare for å få denne brutt av et ord i neste linje som egentlig hører til i linjen ovenfor. Det gjelder til og med fra en strofe til en annen.

Diktet er også svært subjektivt. Det er en person som sanser og observerer.

Det impresjonistiske ligger i at det er sanseinntrykkene til personen som observerer som blir skrevet. De trenger ikke være tydelig å oppfatte for andre.

Diktet slutter med et tungt spørsmål, som kanskje har et alvor sanne modernister ikke ville sette frem på den måten. Det er debutsamlingen til Pascoli, og dette var tanker han selv slet med. Skulle man være optimistisk med tanke på fremtiden, eller er det syndene fra fortiden som henger igjen og gir smerte.

 

Ytterligere kommentarer

Diktet er første dikt i en samling på 11 under tittelen Finestra Illumenta. De andre 11 diktene er

01 – Mezzanotte 02 – Un gatto nero 03 – Dopo?
04 – Un rumore 05 – Povero dono 06 – Un rondinotto
07 – Sogno d’ ombra 08 – Mistero 09 – Vagito

Hele samlingen Myricae fra 1891 finner dere (på italiensk) her .

 

Sonett 1, av Francesco Petrarca

Jeg går litt hardt ut i dag. Italienern Francesco Petrarca skrev 365 sonetter til sin utkårede Laura, én sonett for hver dag, og jeg begynner her med å poste nummer 1. Så får vi se om hvordan det går med alle de andre.

Posten er under arbeid, og vil bli fylt ut bedre etter hvert.

Sonett 1

Voi ch’ascoltate in rime sparse il suono
di quei sospiri ond’io nudriva ‘l core
in sul mio primo giovenile errore
quand’era in parte altr’uom da quel ch’i’ sono,

del vario stile in ch’io piango et ragiono
fra le vane speranze e ‘l van dolore,
ove sia chi per prova intenda amore,
spero trovar pietà, nonché perdono.

Ma ben veggio or sì come al popol tutto
favola fui gran tempo, onde sovente
di me medesmo meco mi vergogno;

et del mio vaneggiar vergogna è ‘l frutto,
e ‘l pentersi, e ‘l conoscer chiaramente
che quanto piace al mondo è breve sogno.

Min oversettelse

Dere som hører i spredte rim, lyden
av disse sukk hvorfra jeg nærer hjertet
i min første ungdommelige feil
når jeg var delvis en annen enn den jeg er nå,

av forskjellige stiler som jeg gråter i
mellom fåfengt håp og fåfengt sorg,
som vil prøve intensjonen av kjærlighet,
håper å finne medlidenhet, og ikke tap.

Men jeg ser fint nå at for folket
har jeg lenge vært en fabel, hvor fra ofte
jeg skammer meg;

og for meg å fantasere skammen er frukten,
og angeren og gjengjennelsen er klar
hvor mye tilfredshet i verden er en kort drøm.

Kommentar til oversettelsen

Jeg ville ikke stolt alt for mye på den, slik den ser ut nå. Jeg har rukket å slå opp litt og undersøke litt, men har også tatt en del sjanser og gjettet meg frem til betydninger. Jeg skal forklare hvordan jeg har tenkt, og tar gjerne i mot råd og innspill for forbedringer. Det er foreløpig tiden som hindrer meg i å oversette bedre.

Sparse er passato remoto av spargere, som betyr «utbre» eller «spre». In rime finner jeg ikke ut av, ordet står verken oppført i kunnskapsforlagets blå ordbøker, eller i min italienske ordbok Dizionario italiano di, base utgiftt av Giunti. Jeg antar det rett og slett har med «rim» å gjøre. Ond’io regner jeg som satt sammen av onde (=hvor fra) og io, mens nudriva er impferktum (imperfetto) av nutrire, som betyr «ernære». Linje 4 er klønete språklig, men skal være et forsøk på ordrett oversettelse av hva sonetten sier.

Popol regner jeg med betyr «folket».Veggio tror jeg er en eldre form av vedo, av vedere = å se. Jeg lurer også på om or er en slags poetisk kortform av ora, som betyr «nå», hvis ikke har jeg vanskelig for å finne mening i linjene 9 til 11. Medesmo meco har jeg elegant utelatt fra oversettelsen, siden jeg ennå ikke har funnet ut hva det betyr.

Kommentar til sonetten

Sonettene til Petrarca skiller seg ut fra Shakespeares i rimmønsteret. Her i denne sonetten er det: abba abba cde cde, mens Shakespeare følger abab cdcd efef gg. Ellers har jeg ikke tid til å skrive så mye mer ennå.

Il professore, av Eugenio Montale

Allerede første året jeg var i Italia for å lære italiensk – jeg var i Firenze på et fire ukers kurs med språkskolen Leonardo da Vinci, året var 2002 – kjøpte jeg en ambisiøs mengde italienske bøker i original. Blant bøkene jeg kjøpte var en samleutgave over all poesien til en italiensk nobelprisvinner jeg den gang ikke hadde hørt om. Han het Eugenio Montale, og jeg må innrømme at jeg siden den gang ikke har hørt så veldig mye mer om ham, og jeg har heller ikke fått lest gjennom diktene hans ordentlig, langt i fra.

Men da jeg kom tilbake til Norge samme sommer, tok ei venninne meg med seg i bilen sin, og vi kjørte ut til kanten av Sotra for å gå en liten tur langs svabergene, bade litt, spise litt, og for min del altså lese litt for henne fra mine nyinnkjøptedikt på italiensk. Diktet jeg leste var dette, og derfor blir det presentert i dag, med kommentarer og oversettelse. Italienske dikt vil det bli hver gang det er en femte søndag i en måned. Forrige gang var det Salvatore Quasimodo, denne gangen er det altså Eugenio Montale.

Il professore

Il professore ignora
se é supplente o aggregato
o é associato a tempo pieno o vuoto
o in toto esposto al vilipendio
o espettorato deputato con
doppio stipendio.
Il professore ha i capelli grigi,
non può cambiare mestiere.
Se a notte tutti i gatti sono bigi
meglio che la riforma
si faccio e poi si dorma.

Min oversettelse

Professoren kjenner ikke til
om han er i vikariat eller fast stilling
eller om han er medlem fulltids eller tomtids
eller totalt utstilt til hån
eller opphostet delegat med
dobbel lønn.
Professoren har de grå hår,
han kan ikke skifte håndverk.
Hvis alle katter er grå i mørket
bedre at reformen
gjør jeg meg , og etterpå sovner han.

Kommentar til oversettelsen

Jeg merker i arbeidet med denne at italiensken er skikkelig rusten, etter langvarig prioritering av russisk. Diktet er også knapp i meningen, og selv for en erfaren italiensk oversetter vil det være vanskelig å se hvilket ord som hører til hva, og få med seg meningen og elegansen over i norsk. Italienskkyndige må gjerne sende meg en mail om de har bedre forslag til løsninger enn de jeg har valgt.

Ignora betyr på italiensk «ignorerer», men også «vet ikke» eller «kjenner ikke til». Supplemente er i ordboken fra Kunnskapsforlaget oversatt med «stedfortredende», «supplerende», «stedfordreder» og vikar». Samme sted er Aggregato oversatt med sammenslutning, aggregat og tilknyttet funksjonær, temmelig upoetisk. Jeg løser også de to første linjene upoetisk. Deretter setter jeg associato til «medlem» (det kan også bety «deltaker» eller «abonnent»), og oversetter fritt a tempo pieno o vuoto til «fulltids og tomtids». Vi snakker ikke om tiden at den er full eller tom, men «fulltid» gir mening, og motsetningen «tomtid» gir en poetisk effekt, som den også gjør det på italiensk.

In toto er ikke italiensk, men latin, og betyr noe sånt som «i totalen» eller «alt i alt». Vilipendio blir oversatt med «forakt» eller «hån». Espettorato betyr oppspytt, men er også partisipp til verbet espettorare som betyr «hoste opp», eller på norsk da «opphostet. Men det er litt vanskelig å se om det er professoren som er utstilt til «oppspytt» for den delegerte med dobbel lønn (altså at o = eller binder sammen med vilipendio), eller om han er utstilt for forakt (eller hån) fra opphostode delegater med dobbel lønn (altså at o = eller hører sammen med alle de andre «eller» som innleder verselinjene). Jeg mener at det siste må være riktig.

Il professore ha i capelli grigi,/non può cambiare mestiere er de greieste linjene i hele diktet. Men avslutningen er vrien igjen. Se a notte tutti i gatti sono bigi betyr «hvis alle katter er grå i mørket», det er tilsvarende ordtak som på norsk. Forbindelsen videre er imidlertid ikke så enkel. Meglio betyr selvfølgelig «bedre», og che riforma blir nå «at reformen» (riforma kan også oversettes med «forbedring», «fornying» og «endring», men dette er også på norsk bare andre betydninger av «reform»), med fortsettelse si faccio. Faccio er 1. pers presens av fare, som betyr «gjøre», si er refleksivformen «seg». Si dorma betyr «han sovner (seg)». Det kan altså se ut som det er en «jeg» som gjør forandringen professoren ikke kan gjøre, og det er overlatt til professoren å sovne.

Kommentar til diktet

 Det er et enkelt dikt som ikke utgjør seg for å være mye mer enn hva det er. Jeg har heller ingen annen oversettelse enn min egen å støtte meg til, så det kan være jeg går glipp av noe.

Italiensk er et språk det er lett å rime med, det er ikke mye utnyttet her, og rimene virker til å begynne med å være tilfeldige overskuddsrim. Linje 4 og 6, 7 og 9, og 10 og 11 har enderim, men det finnes også innrim, slik som pieno o vuoto/o in toto og espettorato deputato. Rimene og de vakre lydene i det musikalske italienske språket gjør diktet deilig å lese, om et slikt adjektiv kan brukes i en liten dikttolkning. Lesningen går også så motstandsløst søvnig, at man gå inn i den samme sløvhet som professoren i sin noe uklare stilling.

At alle katter er grå i mørket kan kanskje leses i sammenheng med at alle mennesker forsvinner litt i sine profesjoner, de lever sine yrkesaktive liv blant mange andre, og utmerker seg ikke, selv ikke professorer, men jeg skal ikke lese for mye inn i diktet og ikke tolke ut noe som ikke står der. Jeg liker enkle dikt. Det grå står i alle fall i sammenheng med professorens grå hår, der italienerne har to ord «grigi» og «bigi».

Det er et fint lite dikt, som tar seg mye bedre ut i original, enn i min ringe oversettelse. Det skyldes ikke bare mine oversettelsesevner, det er også kvaliteter i diktet og språket som ikke så godt lar seg oversette til norsk. Neste italienske dikt kommer søndag 30. august, neste femte søndag i måneden.

Til den nye månen, av Salvatore Quasimodo

Fjerde søndagen i måneden har jeg satt av til tyske og italienske dikt. Foreløpig har jeg brukt søndagene til tyske dikt av Bertolt Brecht og Johann Wolfgang von Goethe, i dag i mars er tiden inne for mitt første italienske. Da velger jeg et dikt av nobelprisvinneren Salvatore Quasimodo, en dikter jeg ikke kjenner så godt, men som med diktet jeg velger i dag, har skrevet et dikt det er svært enkelt å forstå og å like. Det heter «Til den nye månen» (er Olav H. Hauge inspirert, tro?), og uten mer omtale, går jeg like til presentasjonen av diktet.

Alle nuovo luna

In principio Dio creò il cielo
e la terra, poi nel suo giorno
esatto mise i luminari in cielo
e al settimo giorno si riposò
Dopo miliardi di anni l’uomo,
fatto a sua immagine e somiglianza,
senza mai riposare, con la sua
intelligenza laica,
senza timore, nel cielo sereno
d’una notte d’ottobre,
mise altri luminari uguali
a quelli che giravano
dalla creazione del mondo. Amen.

      fra La terra impareggiabile (1955-1958)

Min oversettelse

Til den nye månen

I begynnelsen skapte Gud himmelen
og jorden, og etterpå i dagen sin,
satte han nøyaktig belysning på himmelen
og syvende dagen hvilte han seg.
Etter milliarder av år satte mennesket
laget i hans bilde og likhet,
uten noensinne å hvile, med sin
lekmanns intelligens,
uten frykt, på den klare himmel
en natt i oktober,
en annen belysning lignende
med disse som har vandret rundt
siden skapelsen av verden. Amen.

        fra Den uforlignlige jorden (1955-58)

Kommentar til oversettelsen

Det er et enkelt dikt skrevet rett frem, men det er likevel nødvendig å gjøre noen valg i oversettelsen, som tar bort noe av det som finnes i originalen. Poi nel suo giorno betyr ordrettt oversatt «etterpå i sin dag», Poi = etter, etterpå, siden, altså det som følger etter noe annet, og nel suo = i sin, og giorno = dag. Jeg har oversatt nokså direkte, men det gir ikke så klar mening på norsk. Hartvig Kiran bruker i sin oversettelse fra Framande dikt frå fire tusen år, «siden på den fastsatte dagen», noe som gir en riktigere mening, men som legger til et ord som ikke finnes i originalen.  Esatto mise betyr «eksakt sette» eller «nøyaktig putte» eller noe sånt, luminiari = lys eller belysning, eller til og med lyssetting, meningen er altså at han setter lys på himmelen som det skal være.

Dopo miliardi di anni l’uomo er en setning hvor verbet ennå ikke har kommet, det kommer faktisk ikke før i linje 11, på norsk må det komme før subjektet, siden det er leddsetning, og dermed mister diktet i oversettelsen mye av sin spenning. Verbet er mise = putte eller sette. Fatto betyr egentlig gjort, det er partisipp av «Fare». Senza mai riposare betyr ordrett «uten aldri å hvile», «noensinne» er her ikke så godt ord som «aldri», men med «aldri» blir det ikke gramatisk korrekt. «Som aldri hviler» kunne også vært brukt, men jeg ville ha med «uten». Lacia betyr verdslig eller lekmann, ikke geistlig, jeg velger «lekmann», og mister dermed litt av at mennesket ikke er guder, som ligger i det italienske ordet. Timore betyr riktignok frykt, men jeg var nær ved å legge til ære- foran, for å understreke meningen. Mise betyr fortsatt putte,  altri er annen, luminari fortsatt belsyning, og uguali betyr lik, lik med eller lignende.  Ordet «uguali» henger sammen med «a» i neste linje, på norsk oversatt med «med». Dalla creazione del mondo betyr «fra skapelsen av verden», og ikke «siden», men «siden gir bedre norsk.

Den norske oversettelsen får ikke frem opphopningen av ord og mening frem mot slutten, i kontrast med det enkle ordet amen.

Kommentar til diktet

Det er et ordentlig artig dikt delt opp i to deler. Den første delen er de fire første linjene, med Gud som skapte himmelen og jorden, og satte sol og stjerner og måne på himmelen, eller belyste den, før han hvilte seg på den syvende dag. Quasimodo bruker her både tunge, høyverdige, bibelske ord og fraser, og enklere ord og fraser som «belysning (luminari)», og «hvilte han seg (si risposo)». Denne første delen blir satt i konrast med den neste, der det blir brukt 9 linjer, og der menneskets gjerninger blir beskrevet. De kom milliarder av år senere, riktignok skapt i hans bilde, men i denne settingen blir dette helst komisk, og nesten som en kritikk, for dette mennesket som aldri hviler, satte også sin belysning på den samme himmelen som Gud skapte. Denne belysningen er naturligvis satelittene, som den gang på 50 tallet var menneskets stolthet. I dette diktet blir prestasjonen satt i sitt rette lys. Fra jorden ser satelittene ut som stjerner, derfor «lignende med disse som har vandret rundt».

Det er mange morsomme kontraster. De milliarder av år står i fin kontrast til «en natt i oktober». Gud som hviler står fint i kontrast til mennesket som aldri hviler. Og vi har kontrasten mellom den lange, opphopede setningen med hva mennesket holder på med, og det enkle ordet «Amen» til slutt. La det skje.

Diktet er en lek med ord, og med hva som er høyt og hellig. Samtidig viser det en dyp respekt til det som virkelig er det. Og det kritiserer dem som ikke gir det den respekten det fortjener.

La cantone di italiana

Et spennende dikt i dagens mandagsdikt fra den uspennende samlingen «Diktsamling». Det er igjen et dikt som ble til av at komponisten Jan Erik Mikalsen trengte en tekst, den skulle være på tysk eller italiensk, jeg skrev for begge, han valgte den tyske, og her er den italienske.

La cantone di italiana

 

Dice a me, ci vediamo

Grazie a te, penso ti amo

Alla fine felice

Tutto nel mano

Adesso ho solo un affare strano

Mi stupiro a questa ci vediamo.

 

Perché ha detta questo frase a me?

Allora é solo silencio da te?

Alla fine niente

Ho mano vuoto

Un regalo da te mi dispiaciuto

La donna terribile ho sempre saputo

 

Ho sempre saputo, va bene per me

Ci vediamo alla piazza nessuno c’é

E poi alla fine

Nel mio mano

Voglio dire a te ci vediamo

Primo ti sfrego rigorso e piano.

Nr. 5, Diktsamling, ES2004 (?)