Min datter, min datter

Litt på etterskudd er jeg kommet, så jeg må tilbakeposte dette diktet her. Det er skrevet april 2015, men jeg var i Norge, min kone og barn i Kiev. Det var et savn av en annen verden, helt annerledes alt annet jeg har kjent. Mandag 11. september, dagen diktet postes, var min datters 3-årsdag. Dagen etter reiste de til Kiev på ny, uten meg. Så det passer ganske godt.

Min datter, min datter

På Skype
Snakket jeg med deg
Føttene sprellet
Din mor la telefonen ned foran deg
Slik at jeg så bare føttene
Artig vinkel
Du sprellet og levde
Jeg er så glad i deg
At det er fysisk
Det er en del av kroppen min
Å være glad i deg
Jeg har armer, ben
Og er glad i dag

Du er et eventyr
Med øyne
Jeg lengter så vinen smaker vondt

I Kiev er min kone og mitt barn
Hvilket lykkelig liv jeg har
Hvilket lykkelig liv jeg har

Nr. 145

ES2015

Mirakel

Ordet «mirake6″l kommer av det latinske mirari, «å undre seg». I følge ordboken betegner ordet en overnaturlig eller uforståelig hendelse, altså et under. Å få vårt første barn som vi gjorde i 2014 var ikke noe overnaturlig, det var tvert i mot veldig naturlig. Men det var likevel helt uforståelig, og for vår del et virkelig under – eller mirakel.

Mirakel

Dette år har et mirakel

To armer

To ben

I en krøll

Levende øyne

Levende munn

Mirakelet

Er hun

 

Nr. 2

ES2014

Mirakelet

Om barnet som et mirakel har jeg skrevet før i diktet Mirakel. Dette er et annet dikt med omtrent samme tittel, og samme idé, bare gjort på en litt annen måte. Jeg har det for meg at jeg skrev dette diktet om sommeren, i Kiev, ved elven Dnjepr, full i hodet av tanken på barnet vi har og hvor fantastisk det er.

 

Mirakelet

 

Hun ligger der

Og er mirakelet

Så vanlig

Og uvanlig

Fem fingre

På hver av sine to hender

Et mirakel

Et menneske

 

Nr. 121 (opprinnelig Lyrikk 15, Nr. 6 (bør gå ut, legges over i Diktsamling)

ES2015

Værmelding (Du er solen)

Jeg husker ikke lenger om jeg skrev dette diktet i 2014 eller 2015.  Det er i hvert fall uttrykk for en stemning over det første barnet, det ble født oss solskinn, hun lyser og varmer opp alt, alt blir vår, sommer og blå himmel, strålende, Irina!

 

Du er solen

Dagene skinner

Helt annerledes nå.

Uansett hvor mye det regner og blåser og hagler

er himmelen blå

Og vår og sommer

kommer og kommer

og ingen av dem ser ut til å ville

noensinne

gå.

 

Irina

Jeg ser på værmeldingen

På kalenderen

Det er alt sammen enkelt

Så enkelt å spå

Vær og måned spiller ingen rolle nå

Det er uansett

Irina.

 

Diktsamling, Nr. 120

ES2015

Ølberg, Barn, Tidlig vinter, Kaldt, Natur, Vakkert

Til Ira (og verden)

Dikt nr. 7 i Ira-samlingen Dikt til Irina, til mitt barn, er et naivistisk dikt, slik jeg liker dem og klarer å skrive dem. Som de andre diktene mine kommer de ikke opp mot de store diktene fra verdenslitteraturen i rikdom og meningsfylde, det formidler heller ingen ny og dyp måte å tenke på og å beskrive verden og livet på, det er bare et rent og snilt uttrykk for den veldige gleden jeg følte og føler for vårt første barn, og den ubegrensede kjærligheten jeg føler for henne. Det er sterkere enn alt annet jeg har kjent. Derfor må også diktene mine som skal uttrykke det være sterke og rene. Så da tenker jeg på noe av det sterkeste jeg kan tenke meg, at all krig og vold tar slutt, fordi vår lille Ira er så skjønn.

 

Til Ira (og verden)

 

Jeg ser på deg

Og det blir fred i verden

Alle som sloss

Skjønner det

At det ikke går an å kjempe for noe

Med våpen i hånd

Og skyte hverandre og sprenge bomber

Og sånn

Når det finnes noe så skjønt som deg

Og du ligger der og spreller for meg

Jeg har en melding

Til hele verden

Se det synet jeg nå ser

Så vil ingen, ingen krige noe mer.

Nr. 7

 

ES2015